2000+ lyttinger
Del denne Masterclass
Dette lærer du om i denne Masterclass
Bibliotek
Om LØRN
© 2024 LØRN AS
“
Velkommen til LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.
Silvija Seres: Hei og velkommen til LØRN fundamentals med tema, ny normal og fremtidens arbeidsliv og gjest Bernt Reitan Jenssen. Velkommen til deg også Bernt.
Bernt Reitan Jenssen: Takk skal du ha Silvija.
Silvija: Du, jeg har gledet meg veldig til denne samtalen. Jeg skal bare si kort om selve produktet sånn at folk vet hva de skal lytte til nå, også setter vi i gang. Dette her er en digital samtalebasert kursprodukt som er delt i 4 deler. Hvor den første dreier seg om introduksjon til temaet. Andre del er noen gode eksempler, så folk skal forstå de konseptene fra del 1. Tredje del er en slags verktøykasse. Det kan være metoder, tjekklister eller post-it lapper, og fjerde del er et lite rollespill verksted hvor jeg kommer til min mentor Bernt og spør om, hvordan skal jeg tilrettelegge for denne nye hybride arbeidsstillingen som møter oss nå på slutten av korona? Vi kjører opptakene i serie, og de skal lyttes i serie, og det er en helhet etter disse fire. Det er en firkløver. Så skal jeg bare si at Ruter er i mitt hode et av de mest spennende og fremoverlente eksemplene på både visjonær ledelse i offentlig sektor, digitalisering og bruk av data for både samfunnsutvikling og eget produkt og tjenesteutvikling, men også på ledelse som er lean og som eksperimenter med hybride modeller som jeg tror hele landet og for så vidt hele verden kommer til å måtte bli mye flinkere på nå i etterdønningene av korona. Jeg har hørt deg snakke om dette her Bernt internt i styremøter i Ruter, men også eksternt og jeg tenker at veldig mange bedrifter vil ha glede av å dele Ruter sine læringspunkter fra en sånn systematisk og læringsvillig reise som dere har hatt helt fra pandemiens start.
Bernt: Ja takk for det.
Silvija: Så da starter vi egentlig med første samtale, og før vi går inn i hva betyr ny normal for deg og for Ruter? Så har jeg lyst til å spørre deg veldig kort om å introdusere deg selv og Ruter.
Bernt: Ja, jeg heter altså Bernt Reitan Jenssen, og jeg har hatt gleden av å lede Ruter helt siden starten. Den første jobben min var faktisk i Ruter og var å starte Ruter. Jeg har vært med på en fantastisk reise fra en ganske tradisjonell forvaltningsorientert bedrift. Vi er jo et politisk eid virkemiddel selskap, til å bli det Ruter er i dag, hvor vi har innfridd de målene og det eierne har satt for oss ved å bygge opp kollektivtrafikken i den denne regionen. Samtidig som vi har utviklet oss selv på samme måte som produktene våre i sterkere og sterkere digital retning. Vi har jo egentlig ganske gammeldags teknologi i bunnen, men vi har fått den til å bli mer moderne ved å bygge digitale, brukerorienterte, kundeorienterte virkemidler eller hjelpemidler på toppen.
For å kunne klare å gjøre det, så måtte vi også selv bli digitale i alle våre, både interne og også eksterne prosesser. Så vi måtte bokstavelig talt walk the talk for å bli kompetente nok til å forstå moderne kunder og det som skjer med dem, og ikke minst det som vil skje med dem i den spennende framtiden som vi trodde vi skulle inn i før vi fikk pandemien, men når vi fikk pandemien, så fikk vi egentlig ikke så store endringer i det vi så for oss kommer til å skje, men vi så at det kunne komme til å gå mye fortere enn det vi til med fryktet på forhånd, og i tillegg så fikk vi endringer i etterspørsels adferd som også kom mye fortere enn det vi så for oss. Og ganske dramatisk fortere for hjemmekontoret ble jo ikke påfunnet som en konsekvens av korona det har man jo sagt. Jeg tror jeg lest sånne innsiktsfulle fremtidsvisjoner fra hvert fall 20 år tilbake, som sier at mange flere vil jobbe hjemmefra, og det kommer til å skje ganske fort. Og det gjorde det jo ikke, men nå har det skjedd. Så det er jo egentlig veldig lite nytt i det som har skjedd rundt oss nå. Så i og med at vi har vært litt langt fremme i skoen de siste årene, har vi hatt ganske god nytte av det nå når disse endringene akselererte. Ruter er det selskapet som anskaffer, planlegger og markedsfører og tar betalt for kollektivtrafikken i Oslo og i Akershus delen av Viken.
Silvija: Bare sånn for å for å hjelpe folk og forstå litt det landskapet. Vi har hatt egentlig tidligere i dag en samtale med en fra Sporveien om hvordan de jobber med lean og folk blander, tror jeg litt sporveier, litt ruter, litt busselskapene også videre, men er det fair å si at vi forvalter disse billettene og reisende, mens infrastrukturen og kjøretøyene leveres av andre folk?
Bernt: Jeg tror vi kan si det enda enklere Silvija, at for å lage et transportsystem, så trengs det er veldig mange aktører og ofte mange selskaper, men kundene skal behøve å forholde seg til bare en og det selskapet Ruter er det selskapet som kundene skal behøve å forholde seg til, også skal vi sammen med de andre aktørene sørge for at de kommer seg fra der de er til dit de skal uten at de behøver å tenke på hvem som tar ansvaret for hva.
Silvija: Ja. Så uten Ruter, så måtte man kanskje kjøpt billetter på mange forskjellige typer apper hos mange forskjellige selskaper, avhengig av hvilken buss og hvilken rute man tar?
Bernt: Helt riktig og diskutere med hvem det er som har ansvaret når det er hull i veien eller sporene ikke virker. Det skal man slippe. Det skal være enkelt for kundene å reise og enda enklere å reise kollektivt enn på noen annen måte. Hvis vi klarer å få til det, da da har vi lykkes.
Silvija: Ja, der har jeg lyst til å spørre deg en liten strategisk ting før vi går det til dette hybride, og det er at vi har sluttet egentlig å snakke om bussreiser eller t-banereiser, det vi snakker om er mobilitet og det vi egentlig sier er bærekraftig bevegelsesfrihet. Kan ikke du si 2 setninger om hva i all verden betyr det?
Bernt: Ja, vi er jo veldig glad i den visjonen vi har skapt som vi kaller bærekraftig bevegelsesfrihet som egentlig ligner litt på bærekraftig mobilitet, men mobilitet er jo noe fryktelig teknisk. Det har noe med hva du gjør og hva du velger. Mens bevegelsesfrihet er jo det du opplever når du føler at liksom livet er på get. Du kan gjøre det du vil, du kommer deg dit du skal for å gjøre det du ønsker å gjøre. Bevegelsesfrihet er jo så fundamentalt for oss mennesker, at det er jo det vi tar fra folk når vi til og med skal straffe dem, så alle vet hva det er å oppleve i bevegelsesfrihet, og de vet hva det er når vi opplever at den ikke fungerer da. Så det å ta det ekstreme kundeorienterte utgangspunktet som bevegelsesfrihet er, så opplever vi at vi kan forstå til og med en pandemi som jo til og med sørger for at du får frihet fra de bevegelsene du ikke ønsker deg. At det også er en bevegelsesfrihet. Så akkurat dette med å tenke helt tett innpå kundene. Da tror jeg det er bedre å si. Hvordan opplever du bevegelsesfrihet i dag, Silvija eller, hvordan står det til med mobiliteten din? Jeg tror det første vet vi hva er. Det kjenner vi i magen, og det er det jeg tror er det beste utgangspunktet for å forstå hvordan vi skal møte de endringene vi nå har foran oss. For det er jo ikke sikkert at engang mobilitet er svaret på bevegelsesfrihet. Det har vi vel kanskje sett de siste de siste månedene?
Silvija: Jeg tror dette med bevegelsesfrihet også er i endring som en idé, som et livsvalg på grunn av korona, og nå begynner vi å nærme oss dette med det nye normalen. For jeg husker at du var veldig tydelig på at det er ikke sikkert at vi skal alltid skal optimalisere antall reisende eller antall lengde kilometer som folk reiser med oss. Kanskje det faktisk er mer samfunnsnyttig å sørge for at folk slipper en reise. Kanskje det er bra for klima og miljø også. Kanskje det er bra for helsa til folk at vi velger å sykle den siste kilometeren eller i det hele tatt. Så det er et eller annet med at vi har gått fra en forståelse av arbeidsliv som er noe du gjør på et kontor, til å tenke på et arbeidsliv som noe du gjør på en skjerm for veldig mange av oss. Det har veldig store konsekvenser for våre bevegelsesmønstre.
Bernt: Ja, vi har jo en tendens til å tenke ganske tradisjonelt om ting. Hvert fall har mange av oss det, sånn at bare det eksemplet jeg brukte nå med å begynne å tenke bevegelsesfrihet i stedet for å tenke at det er det samme som mobilitet, så har du egentlig klipp fra hverandre to ting som for mange henger veldig tett sammen. Jeg tror at kloke folk tar kloke beslutninger når man legger godt til rette for at de skal kunne ta dem, men hvis man føler at man må ta beslutninger uten at man egentlig vil, og at det går utover for eksempel en opplevelse av bevegelsesfrihet, så blir det jo tilsvarende vanskelig å lykkes. For vi har jo den utfordringen at det hjelper jo ikke å bare gi ekstrem bevegelsesfrihet. Da kan du gi alle sammen en privatsjåfør og en bil som kan kjøre dem hvor som helst, når som helst. Alle skjønner jo at det blir ikke bærekraftig, og derfor så er det å ha ansvaret for et transportsystem eller legge til rette for å lage et transportsystem, det må ikke bare levere på bevegelsesfrihet, men også levere på bærekraftig bevegelsesfrihet. Det får vi heller ikke til hvis vi ikke får folk med på det. Altså de må oppleve at det også er en selvfølge, og som det er lett å velge. Da får vi til bærekraftig bevegelsesfrihet, men vi må altså gjøre det på en måte som gjør at folk mener det er best for dem. Da tror jeg til og med vi kan klare å få dem til å både gå og sykle mer, hvis det oppleves som godt tilrettelagt og godt integrert i det totale transportsystemet, og at folk føler at vi gir dem den opplevelsen av både og kunne flytte seg, men også gjøre det på en bærekraftig måte.
Silvija: For en ting som vi snakker ganske mye om i Ruter er også litt om en evolusjon i hvem er vi til for? Er vi til for at folk skal komme seg frem og tilbake til jobb hovedsakelig, eller er vi til for også de andre som kanskje ikke har et alternativ til å kjøre en elbil? Og det var en del spennende diskusjoner nå som elbil blir mer og mer vanlig og mer og mer effektiv. Ja, men gjør det så mye om folk ikke reiser kollektivt, for nå kan de reise den veldig miljøvennlige elbilen, men det er ikke demokratisk ut ifra samfunnsperspektivet, ikke sant? Ikke alle har tilgang. Det er et eller annet med at vi prøver som du sier gjøre bevegelsesfriheten bærekraftig også på samfunnsnivå. Skal den være bærekraftig, så må den være for alle, ikke sant?
Bernt: Den må ikke skape den sosiale forskjellen. Den må i hvert fall ikke bidra til å skape økende sosiale forskjeller. Snarere tvert imot. Kollektivtrafiken og et godt transportsystem, det er med på å tone ned eller redusere sosiale forskjeller, og kan også brukes til å skape mer likeverd mellom folk, men vi har altså store utfordringer igjen før det er løst. Altså alle har ikke tilgang til transportsystemet og, det er klart at hvis vi skal basere det på individbasert transport, så vil det være enda færre som har tilgang til det. Så vi må gjøre det attraktivt å reise sammen for uten det, så blir det i hvert fall ikke bærekraftig, det blir dyrt. Du forbruker veldig mye ressurser og det vil heller ikke være plass til det, i hvert fall ikke i byene. For bilene, enten de går på strøm eller bruker batterier eller hydrogen eller bensin, så tar de alt for stor plass til at de vil være en god løsning. De vil bruke opp plass i byene som vi egentlig kunne tenke oss å bruke det til noe annet, men først og fremst så er bekymret for at en sånn løsning vil forbruke veldig store naturressurser. Altså husk at bilene, når vi eier og bruker dem på den måten vi gjør i dag, så står de jo stille 95% av tiden. Det er jo en fantastisk sløsing med ressurser. Så det at vi evner å utnytte de tingene vi har på en bedre måte. Det sparer også naturen for unødig ressursbruk, og da må vi rett og slett både dele kjøretøyene, og vi må gjøre det mer attraktivt å reise, hvert fall deler av reisen og noen av reisende sammen, hvis vi skal få til en en bedre løsning enn det at vi sitter i hver vår elbil.
Silvija: Ja og det er tre sterke trender som endrer alt i transport, og det er elektrifisering. Det er connectedness med sensorer, og det er dette med autonomi, men hvis vi begynner å bevege oss nå mot arbeidslivet og bærekraft i arbeidslivet, så er det vel sånn at vi lærte gjennom pandemien at ganske mange oppgaver kan gjøres digitalt og på avstand og ikke alt krever tilstedeværelse på kontoret? Vi har blitt litt overrasket også over folks preferanser. Det er litt spennende med denne tredje bølgen, fordi det er noe som faktisk ser med lettelse at det er på nytt lov å jobbe hjemmefra. Vi trodde alle skulle feire, at vi har samlet på kontoret igjen, men det er en del mennesker som fant ut at nei, kanskje var det litt lang reisevei likevel.
Bernt: Ja, kanskje de første dagene etter jul kanskje. Jeg tror alle sånne diskusjoner som dette her har en tendens til å ta ytterpunktene, altså man sitter og diskuterer. Skal man over hodet ikke være hjemme og jobbe hjemmefra for at det på kontoret er det best? Eller skal man bare være på kontoret for hjemmekontoret er slitsomt og ineffektivt og sosialt krevende får for mange da. Så bare for å starte der Silvija, så er det jo helt åpenbart at vi snakker om en hybridisering. Vi snakker ikke om det ene eller det andre, og vi snakker i hvert fall ikke påtvunget hjemmekontor som vi har hatt under store deler av pandemien. Altså da var det rett og slett ikke lov til å gå på kontoret. Det er det i og for seg fortsatt. Altså det er tvungne hjemmekontorløsninger for de som kan ha hjemmekontor, og det betyr jo at noen sitter på hjemmekontor som ikke burde være der hvis de kunne få velge eller hvis arbeidsgiveren kunne få velge. Og det skaper jo ikke de optimale løsningene. Så vi må jo evne å se forbi denne tvangssituasjonen og si, når vi nå kommer til en situasjonen hvor vi i mye større grad i hvert fall kan bestemme selv hva som er de beste løsningene, så blir jo hybride løsninger mye mer aktuelle for de fleste. Det vil si at noen er på kontoret, noen er hjemme noen er kanskje mer av det ene og noen er kanskje mer av det andre? Så skal vi jo ikke glemme heller at noen vil jo, og må jo, være på arbeidsplassen sin så og si hver eneste dag. Og det er ikke så lett å drive noen tjenester fra hjemme. Og noen kan rett og slett ikke leveres fra hjemmekontor, men kanskje til og med de, må samarbeide med folk som sitter på hjemmekontor eller få tjenester fra folk som sitter på hjemmekontor. Så det er jo en fantastisk, spennende og stor utfordring vi har foran oss for å få denne nye virkeligheten til å spille godt sammen, da. Så hybridisering er jo den mest krevende arbeidsformen og den som vi kanskje til og med er dårligst forberedt på. For vi skal ikke glemme nå har mange av oss bare sittet på hjemmekontor og det å jobbe sammen med noen som er på kontoret, det er faktisk også noe annet enn når alle sitter på en hjemmekontor.
Silvija: Ja, vi kommer litt tilbake til hvordan motarbeide de negative sidene. Altså, det er masse kreativitet på det sosiale som er lettere når du først møtes, men da krever det også en bevissthet på. Hvorfor møtes vi på kontoret, og hva er det som kanskje fungerer bedre hjemmefra? Det er tre ting jeg har lyst til å understreke i det du har sagt nå Bernt. Det første er selve begrepet hybrid. For vi bruker det veldig mye nå, men for meg betyr det ikke bare en kombinasjon, en blanding, men det betyr også at man tar det beste fra de to verdener. At man bevisst kobler og kombinerer, så det har jeg lyst til å høre deg litt på. Det andre som jeg har veldig sterkt inntrykk av hos dere i Ruter. Det er at dere har drevet denne her hybridiseringen på en veldig aktiv, selvbevisst og inkluderende måte. Fordi her er det veldig fort sånn at man har noen personlige preferanser også som leder sier man at sånn skal vi ha det for sånn er det best for oss, men dere har vært så flinke til å prøve å finne ut av hva funker for våre folk og hva er det som kanskje er unikt godt for oss? Det tredje jeg har lyst til å snakke littegrann om er hvordan kombinerer man dette selvvalgte? Det blir litt sånn at det er veldig forskjellige løsninger. Ikke bare for bedrifter, men også for individer, og som en leder som ser på dette her som et mulig anarki, så blir det ganske krevende. Så litt sånn ledelsesperspektiver i hvordan klarte dere å skape harmoni ut av dette kaoset? Så hvis vi starter littegrann med, hvordan kombinerer vi det beste i det fysiske og det digitale? Har du noen perspektiver der?
Bernt: For det første, så må jeg si at det er et sted hvor egentlig ingen av oss har vært før. Det kan kanskje karakterisere, hvordan skal man komme seg dit også? Da vil jeg nesten si med nysgjerrighet og med et åpent sinn, man må rett og slett prøve seg fram. Jeg tror ikke verden er breddfull av best praktisk på det Silvija. Fordi at teknologi utviklingen går så fort også at i det øyeblikket man har funnet ut en smart måte å gjøre det på og er i gang med å implementere den, så kan det hende at teknologien har lansert noe som gjør det på enda smartere måter. Så akkurat det å forstå at dette er en dynamisk utvikling, og at man må prøve seg frem og hente erfaring, men ikke minst, sørge for at det blir en inkluderende prosess. For her er folk veldig forskjellig. Altså, vi er forskjellig skrudd sammen. Vi har forskjellige kompetanse, vi er satt sammen forskjellige, har forskjellige oppgaver. Det å prøve å trykke alle sammen gjennom en sjablong, det er nesten dømt til å feile. Sånn at dette kan bare gjøres med en individuell integrerende, nysgjerrighet drevet prosess. Og skal du være kompetent nysgjerrig, så må det også være kompetent. Det betyr jo at vi har en en stor oppgave foran oss når det gjelder å gjøre beslutningstakerne og de som skal utforme dette nye hybride arbeidslivet kompetente til å kunne ta disse valgene og bidra aktivt i denne utviklingen. For, du kan ikke bare skrive en god spesifikasjon og kjøpe den fra noen. Du må faktisk være med på den utviklingen hvis du ikke vil bli havne på bakerste rekke og være de siste som tar det i bruk. For jeg tror jo faktisk at framtiden tilhører de som klarer å mestre dette godt. Jeg tror det er konsekvensene av å ikke få det til eller ikke prioritere det kan være dramatiske for suksessen til å gjennomføre oppgavene til å lykkes i forretningsverden. Altså hvis du ikke får til dette, så vil det antageligvis være noen som gjør det og slå deg ut. Både som arbeidsgiver og også som leverandør. Så jeg kan vel egentlig bare oppfordre alle til det. Det første som du må gjøre er å forstå hvor krevende, alvorlig og fundamental egentlig det som nå skjer med næringslivet faktisk er, og hvor stort ansvar vi har, vi som leder det. Til å trygge de arbeidsplassene og skape den suksessen som ligger i den rette enden av dette, sånn at vi ikke havner i den andre.
Silvija: Det ligger også en mulighet til dette her, som jeg har lyst til å understreke i det du sier nå. For det man ser er at det er en historisk høy forflytning av folk mellom jobber. Det er ganske mange som har funnet ut at de enten ønsker fleksibilitet eller ønsker utvikling, og hvis ikke dagens arbeidsgiver er villig til å møte dem et stykke på vei i de behovene, så går de til en som er villig til å møte dem. Nå med denne her nye mobiliteten, hvor du kan bo halve året i Valdres og jobbe i Oslo for eksempel så har folk også fått veldig mange flere jobber å velge mellom, så jeg tror det er litt sånn viktig at folk forstår at dette er ikke er et valgfag.
Bernt: Nei, det endrer jo arbeidsmarkedet også. Vi har jo nå første for første gang ansatt folk som ikke har arbeidssteder på jernbanetorget der hvor vi holder til, men i andre norske byer. Så de må eise inn til oss når vi trenger dem fysisk tilstede for å si det sånn, men vi har sett at det er ikke flere ganger enn at de faktisk kan jobbe godt ved å være digitalt integrert mot både arbeidsprosessene og mot de medarbeiderne som de har i Ruter. Det var jo sånn som vi tenkte kanskje var mulig, men som vi var grunnleggende skeptisk til før pandemien. Hvor vi nå ser at den utviklingen som har skjedd har gjort det mulig for oss å tenke sånn. Og det betyr jo at vi for eksempel letter litt av trykket på den sentraliseringsprosessen og de høye kostnadene som for eksempel et høyt kostbart boligmarked i denne regionen gir da. Og at det finnes for eksempel IT arkitekter som heller kunne tenke seg å bo i Trondheim og som kanskje har familie der, og at vi da slipper å tvangs importere dem hit og påføre dem et høyt kostnadsnivå, og som gjør det billigere for oss å ansette og jobbe med folk som er knyttet til et et lokalt miljø og som har et lavere kostnadsnivå enn det vi hadde hatt om vi hadde flyttet dem hit, rett og slett en vinn vinn scenario både faglig og kostnadsmessig. Det tror jeg er i ferd med å endre arbeidslivet, og du ser jo her altså at vi får opp stadig mer sånne kontorfellesskap som er knyttet til arbeidsgivere. Vi i Ruter har sammen med Obos inngått inn i en pilot, hvor vi for eksempel lar folk som har litt krevende hjemmekontor forhold finne en arbeidsplass eller reise til en arbeidsplass som er i gang eller sykkelavstand fra der de bor, for der å sette seg ned sammen med kollegaer og folk som jobber i andre virksomheter for å bruke det som et slags midtimellom kontor mellom det å reise helt inn på jobben eller det å gå og sykle til en arbeidsplass som er nære der du bor. Der kan du både treffe kollegaer, men du kan også kanskje treffe folk som jobber med andre arbeidsoppgaver, og gjennom det også fått enda mer spennende arbeidsmiljø enn det å bare reise fram og tilbake til en arbeidsplass.
Silvija: Du, jeg har lyst til å høre deg også littegrann på dette selvvalgt versus pålagte. Dere har gjort en del undersøkelser internt også på dette med opplevd kvalitet og medarbeiderundersøkelser på hvor fornøyde de er. Dere har handlet veldig mye på basis av det. Hvis jeg skal oppsummere veldig sånn overordnet, så husker jeg det er mange som opplevde at dette var effektivt, men kanskje litt mindre kreativt og sosialt enn det de var vant til. Også fant man på noen beviste løsninger for å nettopp adressere det. Kan ikke du oppsummere littegrann om hvordan spurte dere og hva svarte folk?
Bernt: Jeg tror ikke jeg husker alle spørsmål sånn på sparket, men jeg kan jo si at vi ble mødt med mange som i starten sa at det er vanskelig å bygge både innovasjon og kultur når man sitter på hjemmekontor. Så var det en som som sa til meg at, de som for eksempel tilhører heldigitale miljøer. Er de kulturløse? Se på de som holder på med gaming eller de som jobber eller har fritiden sin på andre digitale plattformer. Det foregår jo masse kulturbygging der, men det foregår jo på en annen måte enn det vi gjør, når vi går i kantina eller drar på julebord. Så det finnes altså måter å skape kultur på. Den digitale verden er ikke kulturløs, men man må legge til rette for at også det skal være mulig. Og der starter jo de som rene noviser med å lage digitale kaffemaskiner eller åpne teamsmøter hvor man kunne stikke innom og treffe kollegaer. Vi hadde alltid fra quizer til mange sosiale arenaer. Vi hadde allmøter og egen Ruter nyttredaksjon som produserte kultur og underholdningsinnslag. Altså veldig mange ting som kunne bidra til digital kulturetablering. Også skal jeg ikke si, at det er bedre enn den fysiske eller den erstatter den fysiske, men en digitalisert sameksistens eller en arbeidsplattform ikke inneholder kulturelementer. Da kan man lære veldig mye av å spørre de som er treogtjue og høre hvilke erfaringer de har med digital kulturbygging, da kunne vi lære veldig mye. Vi som er som ikke er født digitale.
Silvija: Det høres ut for meg som ganske mange av forslagene kom fra deres egne ansatte, også var dette her en eksperimentell prosess hvor man prøvde å beholde noen få ting som fungerer veldig bra for Ruter.
Bernt: Ja, så tenker du ofte sånn at hvis du har funnet opp en ting, så er det for alltid. Det er jo ikke det. Det kan være rett akkurat da, og det kan være fungere godt de neste 3 ukene, også må vi videre og finne på noe annet. Altså det å forstå at denne verden endrer seg, og at det som er smart i dag kanskje ikke er smart i morgen. Så er det viktig å se at vi har en fantastisk kompetanse på dette området ute i befolkningen, og særlig de som har et digitalt liv. Så vi trengte jo ikke liksom leie inn konsulentarbeidet for å kunne gjøre dette. Vi kunne jo bare rett og slett involvere de medarbeiderne som hadde mer erfaring i å leve på den måten. Og da ville jeg jo varmt anbefale deg å slippe yngre folk og yngre krefter mer inn i dette. De er jo vant til både digital fritid, digital skole etter hvert nå har jo veldig mange fått mye, kanskje i overkant mye digital skole, men det å forstå sosiale plattformer og kulturbygging på sosiale plattformer. Det finnes jo masse kompetanse der ute og masse brukererfaring, og det å få dette også inn i virksomheten og legge til rette for det skape den type plattformer også på innsiden av bedrifts døra, det har hjulpet oss veldig mye i den tiden vi nå har gjennomlevd de siste årene siden pandemien.
Silvija: Du Bernt likevel, jeg tror at det er noen få, absolutte greier her som gjelder alle bedrifter og en av de tingene jeg tenker på er at du har vært ganske flink til å bruke disse digitale allmøter, digitale informasjonskanaler også gjøre seg attraktiv og forståelig og inspirerende digitalt. Det har jeg lyst til å høre om du mener er noe som egentlig ikke finnes noen unnskyldning til å la være å gjøre, også har lyst til å spørre deg. Det var litt for mange synes jeg som koketterer med at nei, jeg er for gammel eller nei. En sånn en synes jeg er for ubehagelig eller. Altså to år med teamsmøter og zoom og sånt, også gjør vi fortsatt de samme feilene. Det er vi ferdig med, eller?
Bernt: Nei, det blir vi nok aldri ferdig med. Jeg vet ikke om det skal være et råd da, men det er jo kanskje min opplevelse. Det første du må legge av deg er at du tenker at alt som er påvideo det er Tv og dermed så skal det være Tv kvalitet, ikke sant? Og hvis du skal lage ett minutt med bra video på Tv, så tar det jo en time og det har vi jo ikke. Det er jo ikke det dette dreier seg om, og det vet jo alle som filmer med mobiltelefonen og som legger ut videoer på sosiale plattformer. Noen av dem er jo proffe og bruke timer på det, andre bruker akkurat så lang tid det tar å ta den videoen. Det å gjøre dette enkelt og gjøre det lekent og legge av seg sceneskrekken, ikke sant? Det er det er kanskje det første man må tenke da, man må rett og slett være nysgjerrig, leken og ikke så redd for å gjøre feil. For nå har vel alle sett at til og med Statsminister kan glemme trygg glemme å trykke avmute og lager morsomme scener. Sånn at alle kan dumme seg ut, og det har nesten ingen konsekvenser. Så det skal vi fortsette å gjøre. For hvis vi tror at vi ikke skal gjøre det, så blir terskelen veldig høy, men samtidig så er det å være til stede på denne type plattformer, det skaper jo litt sånn skille mellom de som mestrer det, og de som de som føler det naturlig og de som synes det er fryktelig ukomfortabelt og ikke vil. Så det blit jo rom for mer storytelling og formidling og rett og slett at man kan være mer visuell da. For det er jo bare en flat skjerm, og du er liksom ikke til stede i rommet. Dette her er jo noen født med, som er helt naturtalent, mens noen av oss må lære det litt mer og øve og bli komfortable med det. Og hvis man ikke gjør det siste og ikke har et naturtalent, så blir det jo veldig tungt, og man blir redd når man mistrives og da får man jo ikke utnyttet de mulighetene som ligger i det, men jeg tror ikke det har noe med alder å gjøre Sylvia. Det har lite grann med tør du å prøve og tørre å feile? Det å prøve og feile fort og billig, det er vel det vi vanligvis vi kaller læring, er det ikke det?
Silvij: Enig, men det vi er fremme på er, at lederne bør akseptere, at dette her er egentlig veldig demokratiserende kanaler og at det er ok å snakke til sine ansatte en gang i uka i 5 minutter på noen digitale kanaler og at det er kulturbyggende. Er du enig i en sånn påstand?
Bernt: Jeg høyeste grad. Jeg har opplevd at man kunne sitte og vente på at folk kom innom kontoret eller jeg stakk borte om noen i gangen, så måtte man liksom få det inn i kalenderen at du skulle snakke med alle, sånn at ikke noen ramlet utenfor. Jeg tror jo det finnes noen råd i forhold til digital ledelse, som kan være verdt å ta hensyn til som kan hjelpe til litt da. For det er jo en verden og et univers som har litt andre spilleregler enn det fysiske. Jeg tror at vi i Norge ligger veldig godt an til å kunne utnytte det fordi vi har et veldig tillitsbasert næringsliv som er veldig flatt. Det er kort avstand fra fra gulvet til sjefen. Vi er vant til å snakke til hverandre på alle nivåer. Dette høres litt rart å si for at dette tar vi så selvfølgelig i Norge, men oss som har jobbet med andre og internasjonale kulturer ser at det at du for eksempel kommer med et forbedringsforslag og tar det opp med sjefen til sjefen? Du vil ha helt uhørt i noen kulturer, mens i Norge forventer folk at du gjør det. Sånn at hvis du skal lykkes med dette, så må du ha et åpent, ganske flat organisasjon som er målstyrt. Hvis du skal sitte og være sjef og passe på at folk gjør akkurat det du har bedt dem om til alle døgnets tider i akkurat det omfanget du har planlagt at de skal gjøre. Da blir det veldig slitsomt å sitte på hjemmekontor, men hvis du kan formidle et oppdrag og heller ha en støttende type ledelse hvor du gir medarbeiderne stor frihet til det å gjennomføre oppdraget, så funker det veldig godt. Så du må ha en struktur i virksomheten hvor det er godt tilrettelagt og mulig å gjøre det. Da vil det være lettere å få til denne arbeidsformen, og da er jo tilliten til at de som skal jobbe med en oppgave, at de faktisk gjør det, den må jo være til stede sånn at du ikke må ha et tidsstempling system på hjemmekontoret. Hvor du skal sitte med en skjerm hvor du ser at alle faktisk er logget inn og at de ikke får logget av før arbeidsoppdraget er gjort. Du sitter og teller opp alt hele tiden, da vil denne arbeidsformen være veldig slitsom, men klarer du å ha fokus på mål og med høy grad av tillit, så kan du oppnå mye. For folk kan jo disponere tiden sin litt bedre selv. De fleste av oss bruker jo, og det h”
“
Velkommen til LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.
Silvija Seres: Hei og velkommen tilbake til del to i LØRN fundamentals om ny normal og fremtidens arbeidsliv med Bernt Reitan Jenssen. Det som er annerledes med denne samtalen relatert til de andre vi har hatt om den hybride arbeidsfremtiden er at vi bruker veldig ferske og veldig konkrete eksempler fra offentlig sektor, og spesielt i dette tilfellet mye fokus på Ruter. Det vi skal snakke om nå Bernt er del to, leksjon to som dreier seg om dine favoritt eksempler. Så det jeg lurer på er om du kan foreslå og fortelle oss om tre gode prosjekter, for eksempel hos dere. Som du synes resulterte i gode steg i riktig retning når det gjelder hybrid fremtiden.
Bernt Reitan Jenssen: Ja, hvis jeg skal begynne med kanskje det som var nærmest meg og min ledergruppe, så var det jo at etter å ha holdt på med teams i noen uker, måneder så oppdaget vi at det var jo egentlig ingen som hadde noe opplæring eller kompetanse i dette, bortsett fra det vi hadde funnet ut selv, eller noen hadde forklart oss ganske enkelt. Altså det var å sette seg ned liksom å trykke på knappen og etter hvert så skjønte vi hva muting var, og vi skjønte til og med at det fantes en chattekanal også videre, men det er veldig tilfeldig hvordan dette startet. Da oppdaget vi at vi trengte mer kunnskap om dette. For alle som lager et sånt system som en sånt plattform er så har alle noen ideer om hvordan det skal brukes og noen av de ideene er helt intuitive eller de gir seg selv, men på langt nær alt og på langt nær de fleste. Sånn at det å forstå mer hvordan vi skulle bruke en sånn plattform. For dette er jo noe mer enn bare et videomøte. Hvis man bare bruker det til å se hverandre og snakke til hverandre sånn som Facetime eller en videotelefon. Da da går man jo glipp av mye og man begrenser veldig mye av det man kan få til. Så vi så egentlig altfor sent at vi brukte mye tid på dette, men vi måtte gjøre noe og det vi startet med da. Vi gikk faktisk ikke rett til Teams som er det verktøyet vi bruker nå, men vi begynte å se på den digitale plattformen som lå til grunn for at folk skulle leve livene sine. Og sentralt i den plattformen er et sted på ulike teknologier som heter noe sånt som varslingssenter. Altså det er sånn, hvordan kommuniserer vi med hverandre og med alle de verktøyene, apper og programvare som vi bruker? For det er sånn med de fleste av de appene at for å rettferdiggjøre betydningen for den som har lagd den, så ber de alltid om førsteprioritet. Og det å være på en kommunikasjonsplattform med 6 kommunikasjonskanaler som alle har førsteprioritet. Det er oppskriften på å bli utbrent, hvert fall hvis mange av dem tilhører arbeidslivet ditt. Hvis de blander seg sammen med alle de andre mulige sosiale forpliktelser som vi opplever at man har også. Så blir du stående i midt inne i et digitalt kommunikasjonsvepsebol, og det er ekstremt slitsomt. Så vi startet med å med å bygge kompetanse rundt hvordan organiserer vi det her? Hvordan har vi kontroll på arbeidstiden når? Hvordan kommuniserer vi hvordan man for tak i oss? Hvordan kommuniserer vi med hverandre? Rett og slett lage spilleregler også lære folk opp i hvordan man organiserer livet sitt på den digitale plattform. Det holder jo ikke bare med arbeidslivet, for der har jo grensene mellom arbeidslivet og det privatliv blitt mye mer utfordret nå i denne situasjonen. Så det å få en god integrasjon og et godt skille mellom der hvor det skal være skille mellom hva som er arbeidsliv og hva som er privatliv. Det skjer faktisk ved å skyve på brytere på telefonen min, for å si det sånn, men da må du både ha et bevisst forhold, og du må også vite hvordan du gjør det. Det er egentlig det man kaller for digital wellbeing, altså digital velvære. Hvis du ikke mestrer det så blir denne måten å jobbe på unødig slitsomt for deg.
Silvija: Ja, jeg har lyst til å gi deg et eksempel fra en helt annen setting. Jeg har jobbet med noen rådgivere for studenter som skulle se på dette med digital fremtid og under korona så gikk møtene selvfølgelig over fra at noen kunne banke på døren og komme inn og åpen dør politikk også videre til digitale teamsmøte. Og det var veldig todelt. Noen synes at dette her var egentlig overraskende bra, og noen har sagt at det virker som en del studenter faktisk åpner seg lettere og diskuterer vanskelige ting lettere i digitale kanaler. Og her ser vi smitten av andre ting vi gjør digitalt. Og forskjell på generasjoner der. Mens det var noen som mente at det er ikke i nærheten like bra som å ha studenter på kontoret, samtidig studentene sier at de synes de digitale var ofte veldig bra fordi man holdt seg til tiden og tilgjengeligheten var veldig mye større, ikke sant? Også var det noen som var helt forskrekket over at studentene fortsatte å kontakte dem i deres private sosiale kanaler og utenfor arbeidstid, det kommer rett inn i det du snakker om nå, ikke sant? Skal du som leder være tilgjengelig? For digitalt er du jo tilgjengelig 24/7, ikke sant? Og hvordan beskytter du deg så det fortsatt finnes en privatperson og noe form for privatliv ved siden av et arbeidsliv som på en måte ikke bare er inkluderende, eller inkludert i ditt liv, men kanskje tar over. Altså skyggen av dette her er ganske stor på familietilværelse for de fleste av oss. Har er det kommet opp med noen sånne gode tommelfingerregler?
Bernt: Nei, jeg kan si det i hvert fall at for mitt eget vedkommende. Så skjønte jeg jo ganske raskt at hvis alle kanaler var i santid og absolutte med høyeste prioritet, så ville jeg drukne i henvendelser og ville være helt umulig å kunne opptre forutsigbart. Fordi noen ganger så vil du ha tid til å svare og andre ganger har du ikke har tid til å svare, og det er helt umulig for deg å gjøre prioriteringene, så det å finne ut hvilke kanaler har umiddelbart tilgang på deg som gjør at du blir gjort oppmerksom på det her på en gang? Og hva slags kommunikasjon vil du ha der, og hvem skal ha tilgang til den, og hva er det du kan lese når du prioriterer å sette av tid til å lese det? Du slipper å lure på at der ligger det noe du burde ha visst med en gang, ikke sant? Det å få til det der det er kanskje et av mine beste råd for sjelefred. For hvis du bare har en bunke og du vet at nedi der ligger det noe som kanskje er kjempeviktig, men du aner ikke hvor det er og når det kom, så er det oppskriften på å få på seg hjerteinfarkt. Det å vite at du har kontroll og vite at hvor det du trenger å vite er og at du får vite det når du trenger å vite det, det gjør seg ikke selv. Da må du faktisk lage en struktur for det selv, og da må du faktisk bestemme hva du vil ha i de kanalene som har tilgang på deg med en gang og hva du vil ha de tilgangene hvor du faktisk må sette deg ned og lese, eller setter deg inn i det eller få noen til å passe på at det ikke kommer noe der som du burde ha visst. Så jeg tror det beste er å starte med å ha et bevisst forhold til det å og begynne å si at alt kan ikke stå på første prioritet. Også må du velge hvordan folk skal få tak i deg og hva slags spilleregler som skal gjelde for kommunikasjon. Det tror jeg gjelder både for privatlivet og selvfølgelig på jobben.
Silvija: Spilleregler for kommunikasjon og forventningsavklaring, det høres veldig viktig ut. Så har jeg lyst til å høre deg littegrann om at vi bør bli litt flinkere til å filtrere og bearbeide informasjon også, fordi det jeg opplever er at det sendes forferdelig mye min vei, som jeg ikke har under noen omstendigheter sjanse til å komme meg igjennom. Så hvordan forvalter man informasjon videre? Og hvordan på en måte kan man ha realistiske forventninger på hvor mye av dette digitale overflods greiene som kommer vår vei man egentlig skal klare å håndtere.
Bernt: Nei, jeg skjønte jo fort at hvis jeg skulle delta på alle sosiale plattformer og kommentere og holde på alt, så fikk jeg veldig mye respons hvor mange forventet å få en eller annen form tilbakemelding som jeg ikke hadde muligheter til å svare på? Altså dette er noen år siden da, men jeg tror jeg la ut en Twittermelding, så fikk jeg plutselig 75 spørsmål, ikke sant? Da får du 71 skuffelser hvis forventningene er da at du har muligheter til å håndtere det. Så det å både velge hva du engasjerer deg i og også bygge forventninger på er viktig, men samtidig så mener jeg at du skal være tilgjengelig. Altså jeg står jo i telefonkataloger. Jeg er jo lett å få tak i ikke sant? Jeg tror ingen har opplevd å ikke å få tak i meg, men betyr det da at alle kan få tak i meg til enhver tid og få svar med en gang? Det er jo ikke mulig. Så akkurat det å finne ut hvordan du skal sortere det der er kjempeviktig på digitale plattformer. De har jo tatt over for telefonkatalogen sånn, men forventningsnivået er også i mange tilfeller veldig høyt da. Så, jeg tror det der å ta varslingssak i telefonen må bestemme hva som skal ha førsteprioritet, og at det ikke er alt og avklare med de som sender informasjon i de kanalene. Det er et godt sted å starte. Og så tror jeg, at skal du lykkes med en hybrid forretningsmodell så kan du ikke starte med en fysisk plattform og prøve å legge hybride tjenester på toppen. Du må faktisk starte med en digital plattform og legge fysiske tjenester på toppen i tillegg til de digitale. Hvis det ikke er digitalt i bunn, så får du ikke til det, og jeg tror de fleste virksomheter ikke helt er der enda selv om det papirløse kontoret har vi snakket om i mange år, så er det vel fortsatt sånn at det å ha digitale produksjonsprosesser også i administrative prosesser er ikke på plass. Eller er ikke spesielt videreutviklet eller velutviklet i mange virksomheter. Så det at du faktisk må bygge en en digital grunnmur i virksomheten det er en forutsetning for å kunne lykkes godt med hybridisering. Og selv om mange store virksomheter har det, så er det veldig mange små og mellomstore virksomheter som ikke har det i det hele tatt. Og de ville ha tilsvarende store utfordringer med å få til god digital samhandling i hvert fall i sanntid. Da blir det ofte videomøte istedenfor at det blir en produksjonsprosess. For da har man videomøter først, også må man produsere, og det er veldig ineffektivt. Det er noe helt annet enn å ha for eksempel dokumenter i sanntid som en del av et videomøte, hvor det både er fysiske og digitale deltakere. Altså det universet er helt annerledes enn der hvor man sitter med et videomøte som er på en fysisk plattform egentlig. Så det å forstå at man må bygge denne digitale plattformen. Det var hvert fall viktig for oss og det det tar mye lenger tid enn det vi trodde. Jeg er ikke ferdig med det enda. Det handler om måten vi organiserer dokumentene våre på, måten vi jobber med prosesser. Hvordan flere jobber i samme dokumentasjon, hvordan alt i fra versjonskontroll til arkivering holder på? Altså veldig mange ting her har et utviklingspotensiale for at man skal få gode hybride prosesser. Og da hørtes dette kanskje kjempevanskelig ut men det kan også gjøres ganske enkelt, men man å være veldig bevisst på det, at hybridisering egentlig må skje på digital og grunnmur, og ikke på en fysisk, for da blir det veldig vanskelig å være en digital deltaker i noe som egentlig er en fysisk infrastruktur.
Silvija: Jeg har lyst til å gi deg et par eksempler fra vårt eget univers i LØRN. Altså én er dette her med at vi har prosjekter, ikke sant? Også oppleves det som unødvendig å skrive prosjektrapporter av en del av våre prosjektledere. Ja, men altså kundene er fornøyd og det er levert og men ikke sant, det å lage gode rapporteringsrutiner er utrolig viktig både for kvalitetskontroll og for historikk. Hvor du kanskje ikke trenger å finne opp hjulet på nytt, og du kan bygge på det du har fra før av også videre. Det å finne disse dokumentstrukturer og det dokumentpurpous er utrolig viktig, merker jeg også i forhold til når produksjonene blir heldigitale. Fordi vi lager noen heldigitale kunnskapsprodukter, ikke sant? Og de har noen andre komponenter enn et tradisjonelt foredrag og en eksamen. Det å bli enig med seg selv om hvorfor de komponentene finnes, hvilken funksjon de har også videre krever en veldig bevissthet på, hva er det som er verdien du skaper? Det å ta den diskusjonen med alle ansatte krever egentlig en ganske sånn strategisk involvering av hele organisasjonen.
Bernt: Ja, i høyeste grad. Det er ikke så lett for alle å skjønne og det er kanskje til og med noen som kanskje også har motforestillinger mot å gjøre det. Jeg kan beskrive hvordan digitale møter var hos oss først og hvordan de var etterpå. Altså først så var det sånn at digitale deltakere, de hang liksom oppe på veggen sammen med presentasjonen og var egentlig litt i veien for den, samtidig som vi måtte høre på en mikrofon som stod midt på bordet som alle skulle snakke i og som var kjempegode på å ta opp all lyd fra tastaturet og kaffekopper. Det gjorde at den som satt i et digital møte ofte satt med kamera inn fra siden og kikket en annen vei og var egentlig bare irriterende? Altså det skaper jo hverken noen involveringer eller likestilling av de som er i det møtet. Så det vi har gjort nå er at vi har flyttet alle digitale deltakere vekk fra presentasjonsskjermen og opp på en egen skjerm som egentlig bør stå så nærme møtebordet som mulig. Sånn at man har samme blikkontakten med de som er på den digitale flaten som om de hadde sittet ved bordet, og at presentasjonen for lov til å gå i fred på den delen som er presentasjon, og at alle som sitter i møte faktisk har med seg en digital device. Sånn at når noen rekker opp hånda, så holder ikke å sitte sånn i møterommet. Du må gjøre det samme som de som også deltar digitalt sånn at all møteadministrasjon, chat og dokumenter faktisk er på de digitale plattformene. Vi bruker til og med de lokale kameraene på pc en eller det utstyret som folk har med seg på møterommet er påslått. Slik at den som sitter fjernt unna både kan se hver enkelt deltaker på sin skjerm, samtidig som de kan se hele møterommet. Når de har lært seg å bruke teams litt, så kan du sitte og velge hvilket kamera de vil ha i fokus. Sånn at man kan sitte hjemme og velge hvem av møtedeltakerne man vil se på og hvem som skal ha stort bilde. Hvor stor skal presentasjonen være også videre? Så her kommer det også mer funksjoner i de ulike møteprogrammene som gjør det lettere å være mer aktiv som møtedeltager når du også sitter hjemme, i hvertfall hvis det som skjer i møterommet er godt tilrettelagt. Da betyr det at selve produksjonen, det vi gjør, møtereferater, dokumenter også videre. Det er selvfølgelig på den digitale plattformen og flyter ikke rundt som papirer på møterommet eller står på oppslagstavlene. Alt dette må vi evne å ta inn i det digitale universet, dersom vi skal skape likeverdige møtedeltagere, enten de er fysisk eller digitalt tilstede.
Silvija: Så likeverdige på deltagernes opplevelse, men kanskje også en bevissthet på hva møtet skal være til. En av de veldig gode råd jeg har fått fra deg Bernt er også dette her med at det er noen møter som burde være fysiske, men da skal alle være til stede. Også er det en del møter som fungerer like bra digitalt, og det er forskjell på transaksjonelle og litt sånn plankekjøringsmøter versus krevende, kreative og strategiske møter.
Bernt: Ja i høyeste grad, men det å ha en bevissthet rundt hva som egner seg best til hva og kanskje ikke bare si at nei, det har jeg bestemt at det skal egne seg best, men faktisk si hvor godt kan jeg gjøre det i den ene eller den andre verden? Det betyr jo at vi har ganske stort forbedringspotensiale på digitale og ikke minst hybride møter. De hybride er de mest krevende, men vi har jo forbedringspotensiale på de fysiske også. Det er jo ting vi har lært av den digitale verden. Så akkurat effektiviteten og effektive prosesser har vi blitt veldig gode på der og det er kanskje noe også vi kan ta med oss til den fysiske verden. Så her finnes det et stort handlingsrom. Det vi gjorde på kontoret hos oss var at vi bygde det om mens folk var borte, som gjorde at de tingene som krever fysiske arbeidsprosesser. Det la vi mer tilrette for og dermed så bygde vi flere samhandlings arbeidsplasser for de individuelle arbeidsplassene de har vi fortsatt noen igjen av, men de er fortrinnsvis for de som ikke kan gjøre de prosessene på hjemmekontor eller bare ønsker å gjøre det deler av dagen. Så det å tenke litt mer sånn kritisk igjennom hva vi skal til legge til rette for hjemme og hva vi skal legge til rette for på kontoret kan også realisere et potensial.
Silvija: Du Bernt, jeg har lyst til å spørre deg om dette eksemplet med at dere har tilpasset kontoret, synes jeg på en veldig sånn bedre sammenkoblet måte til en destination, men dere her også dette besøkssenteret på Oslo S torget. Kan kan du si to ord om det? Jeg har vært på flere sånne digitale møter der, jeg har vært på noen hybride møter der og jeg vet også dere har kjørt noen veldig spennende sånne involveringsmøter der. Det er også et godt eksempel på det hybride, sitt si litt om hva man tenker og hvorfor?
Bernt: Det å lære, leke, prøve, det har vært en veldig spennende reise. Vi har egentlig prøvd å ha digitale folkemøter. Altså hvordan kan vi gjøre det lettere for de som ønsker å være fysisk til stede å være sammen med de som ikke kan, og som må være digitalt tilstede og se om vi kan klare å skape likeverdighet og interaksjon mellom digitalt og fysisk også når det gjelder flere folk. Altså på Ruter-s har vi jo sagt at vi skal skape samhandling, og vi hadde egentlig håpet på at så mange som mulig fysisk skulle møte opp. Også fikk vi en pandemi som sier, hvordan kan vi bruke teknologi til å skape også den type møter hvor vi prøver å mikse det fysiske og digital tilstedeværelse? Og det har vært en kjempespennende reise, og vi så at i starten måtte vi bruke mye produksjonsgrep. Vi måtte ha folk som det gikk med mer ressurser til å arrangere dette som en sånn slags mer produksjon, men etter hvert så ser vi at vi blir flinkere og flinkere på å gjøre det selv. Det blir lavere og lavere brukerterskel, det ble smartere og smartere teknologi, og etterhvert så tror jeg vi kommer til å se dette som ting som er ganske helintegrerte og ting som blir en helt normal del av av næringslivet. Mens det nå kanskje er litt for de store og de som kan bruke penger på at noen faktisk organiserer det, men der tror jeg det er i ferd med å skje ganske store gjennombrudd i forhold til hvor enkelt dette blir, og faktisk drevet av kunstig intelligens i produksjonsteknologi. Som gjør at vi nærmest bare ved å sette opp et par kameraer, kan få noe som ligner på en produksjon som egentlig ikke involverer at noen sitter og drar i spaker og trykker på knapper. Det tror jeg faktisk ikke er så lenge til og da vil det være mye lettere å være mye lavere terskler, både kompetansemessig og kostnadsmessig for å gjøre sånne ting. Det kan jeg vel kanskje si at er en av de positive effektene av denne pandemien?
Silvija: En av de tingene jeg likte så godt med de møtene, også Bernt, som jeg har lyst til å nevne her. Det er at jeg synes det var ganske bevisst på agenda, og at ikke man bruker hele agenda på at vi alle sammen ser på hver vår skjerm og monologer, men at man har omtrent fifty fifty balanse mellom deling av kunnskap gjennom foredrag og aktiv deltakelse i diskusjoner.
Bernt: Altså du kan jo si at hvis du sitter i et rom og hører på en foredragsholder som snakker om interessante ting. Så kan du kanskje klare å holde ut og ingen ser om du dupper av. Sitter vi hjemme derimot så blir det jo mye mer kritisk for alternativene er mye mer tilgjengelige og ingen ser dem. Jeg vet jo at vi nå var på lengden av det vi snakker om her Silvija, antageligvis balanserer på grensen for hvor lenge vi klarer å holde på oppmerksomhet, og det er klart at det må vi jo ta konsekvensene av, vi som leverer digitale kanaler også. At det er nå engang sånn at kravene til innhold og til at man faktisk følger med, de øker. Det gjør jo at vi som skal lage dem må skjerpe oss litt, og da blir det jo mer effektivt. Vi må formidle mer effektivt, og det har jo bare en oppside, selv om det stiller litt større krav til den som skal levere innholdet.
Silvija: Ja, jeg har lyst til å komme inn med et nytt perspektiv her. Det er at ikke alt trenger å være med bilde og med tekst. Jeg har vært en sånn sterk forkjemper på at alle skal ha på kamera. Problemet med det er at du kan fortsatt gjøre andre ting selv om du har på kameraet, og det ser ut som du ser i kameraet på samme skjerm. Det andre problemet med det er at det spiser opp den tilgjengelige arbeidstiden du har. For det er trossalt begrenset antall timer du skal sitte foran en skjerm og det meste har med en jobb å gjøre.
Bernt: Jeg spilte jo en sånn sekvens jeg brukte å bare spille av, og hele tida ble jo fersket for den gikk i en loop hele tiden. Det så ut som jeg fulgte nøye med så jeg kunne jeg stikke på kjøkkenet og hente kaffe. I og med at når du begynte å snakke til meg og jeg fortsatt bare satt og nikket og fulgte med så ble jeg jo avslørt. Så jeg kan heller ikke anbefale den teknikken da.
Silvijva: Nei, det jeg tenker er at jeg tror det blir litt sånn bevissthet på hvem det er som faktisk må være synlig og hvem som kan gå en tur, mens de hører på. For det er kanskje lettere å være fokusert på det som snakkes om mens du er ute og går tur enn om du sitter hjemme på en skjerm og egentlig har lyst til, og må gjøre. Det å være litt bevisst på at lydproduktet må være i parr med videoprodukter i møter, tror jeg blir en veldig spennende utvikling. Og at vi formidler på en måte som kanskje ikke krever 150 slider hver gang, men at man formidler på en måte som det går an å lytte og forstå, og at man har en god diskusjon som det går an å gjennomføre, bare ved og prate.
Bernt: Jeg er helt enig. Jeg synes dette er en fantastisk måte å si det. Noen fant opp utsagnet, bilder er best på radio, ikke sant? Sånn at vi mennesker er multimediemottakere. Vi kan bruke alle kanaler og jeg tror at hvis vi kjører i en kanal, så er vi veldig fokuserte. Altså noen kan jo sitte og høre på en lydbok i mange timer, mens andre ikke er skrudd sammen sånn og detter av etter et kvarter, mens andre liker å følge med på bilder og noen må gjøre ting eller gjøre eksempler. Altså der er vi mennesker forskjellige, men felles for oss alle sammen er jo at ensidighet er dårligere enn å gjøre mange forskjellige ting. Så her tror jeg jo at jeg er helt enig. At lydkanalen kan brukes og kan brukes fordi den kan sameksistere med at du gjør andre ting, mens hvis du skal sitte og se på TV, så sitter du der for å si det enkelt. Da får du ikke gjort så veldig mye mer. Jeg vil jo egentlig si at, skal du gjøre det så må du inkludere dem i en eller annen form for interaksjon. Hvis ikke, så blir du ganske sliten. De fleste har vel opplevd det at å sitte og konsentrere seg og sitte og se på teamsmøter hvor du i hovedsak skal egentlig sitte og høre, og det er lite interaksjon. Det er ekstremt slitsomt, altså 9 timer med det, det er som å være en uke på jobben for meg. Så det å finne avveksling. Det er viktigere, tror jeg i denne hybride verden. Å spille i flere kanaler både samtidig og en og en. Det finnes det sikkert noe forskning på som viser at det er smart.
Silvija: Ja, det gjør det. Vi i LØRN har fokus på lyd først, av to grunner. Det ene er at det er rett og slett ikke så veldig mange timer igjen i arbeidsdagen, og forsåvidt også i familiedagen for å bruke på læring, mens vi burde sette av kanskje en time hver dag, uansett, til å trene eller gå tur, eller noen av oss reiser en time hver dag. Så det å bruke disse tidspunktene imellom er veldig fin og effektiv tid. Mens det andre er dette med at jeg tror vi mennesker har skrudd sammen barn for å huske historier. Det å tvinge disse profesjonelle formidlerne våre, foredragene i styremøter også videre til å bli litt mer historiefortelling med en problemstilling og noen utfordringer og en fin avslutning, jeg tror det er pedagogisk en fin mulighet for oss ledere.
Bernt: Ja, det er jeg helt enig i. Det er klart at det er ikke så veldig mange gnistrende powerpoint presentasjoner jeg husker fra karrieren så langt. Det er jo på mange måter lettvint hvis det du skal ha står på en slide, for da kan du både vise sliden også kan du liksom si det som står på sliden, men det får du ingen oppmerksomhet av. Jeg har jo funnet ut at hvis jeg bruker powerpoint presentasjoner, så sier jeg noe annet enn det som står på den, for da får jeg mye mer oppmerksomhet, ikke sant? For da må folk både lese og finne de bildene som du viser på presentasjonen, men de må samtidig høre på deg. Så for meg, så er i hvert fall det et verktøy som jeg bruker fordi hvis kke så får ikke folk nok inn i inntaks apparatet til at de holder prosessoren i gang. Den får tid til så mye andre ting, og dermed så mister du konsentrasjonen. Så det å holde konsentrasjonen hos folk, det tror jeg faktisk er lettere når de må høre etter for må de faktisk høre, hvis ikke så sporer de av, også må de spole tilbake. Mens hvis du både hører og ser så har ingen av kanalene 100% oppmerksomhet og da får du også tid til å gjøre noe annet enn bare å følge med.
Silvija: Du Bernt, vi har snakket nå om dette med hvordan dere har laget et program for digital velvære for ledere, også for ansatte. Der er problematikken i veldig stor grad dette med å forstå hvordan man bruker de forskjellige digitale kanalene og koordineringsverktøy på en fornuftig måte så man beskytter seg littegrann som privatperson også. Så snakket vi om effektive teamsmøter og generelt noen gode tips som dere her utarbeidet over tid. Vi har også snakket nå om dette med å være litt bevisst på de forskjellige kanalenes styrke og svakhet, og det å tenke både flere kanaler og interaksjon som en veldig viktig del når man skal tilrettelegge for gode hybride møter, blant annet i dette besøkssenteret som dere har på Oslo S. Siste jeg har lyst til å spørre deg i denne delen er om dere har noen tips fra deres erfaringer rundt dette med digital velvære, men nå tenker jeg litt mer sånn som bedrift og som ansatte. Fordi dere har jobbet veldig mye med det psykososiale gjennom korona. Deres ansatte har stått på som helter. Har på en måte plutselig endret hele oppdraget fra å levere så mange reiser som mulig til så få reiser som mulig, og måtte omstille seg og jobbe 24/7 egentlig i 2 år nå. Og dere har prøvd å gjøre livet likevel levelig. Har du et par tips til oss der?
Bernt: Ja, for det første, når du er inne på det da. Så har det vært en fantastisk reise og jeg har utrolig mange å takke både i min egen organisasjon, men også ute i kollektivtrafikken som jo både har vært redde i situasjoner med smitte der man ikke har visst hvor smittsomt er dette, hvor farlig er det også videre og som har gått på jobb hver eneste dag for å gi trygge reiser til de som må reise. For det er faktisk mange som må reise for at samfunnet skal holdes i gang. Altså uansett så må folk på sykehus og jobbe der. Folk som jobber med renhold må dit, de som jobber med matvaredistribusjon, som sørger for at du får kjøpt det du trenger for at husholdningen din skal gå rundt. Disse folka må faktisk forflytte seg og da må noen bidra til det, og noen må da sitte i bussete og jobbe ute i dette nettverket, og de har gått på jobb, hver eneste dag og sørget for at dette har fungert med ulik grad av risiko. De vil jeg bare benytte anledningen til å si takk til, for de aller fleste av dem jobber ikke i Ruter. De jobber i organisasjon og administrasjon av dette. Og selv om vi også har jobbet hardt og hatt bortimot beredskap hele tiden, så er er dette 5000- 6000 mennesker som må på jobb for at dette skal fungere. Da er det veldig viktig å se alle. Og når man sitter på hjemmekontor, så blir det faktisk mer krevende, og mange vil slite mer med denne arbeidsformen enn andre, og de som får det til og som lager mye lyd kan fort skygge over de som sitter og sliter. Så faktisk det å se alle og støtt de som sliter med disse nye rammebetingelsene. Når vi nå har snakket om alt du kan få til, så er det faktisk også noen som opplever dette som vanskelig, og som synes at terskelen er høye og som har veldig sterke savn følelser til den sosiale tilhørigheten som vi alle er avhengige av, men noen er mer avhengig av å leve livene sine sånn, og de har hatt en veldig vanskelig periode nå i de årene vi nå har bak oss. Så jo dette handler om teknologi, det handler om å bygge digital kultur, det handler om å lage digitale plattformer, men det handler også om å se folk og se de som synes dette er krevende og som har behov for at noen tar vare på dem. Og det trenger faktisk ikke mer enn et telefonnummer for å fikse. Det behøver ikke annerledes teknologi for å gjøre dette hvis du ikke kan besøke dem, så går det faktisk an å ringe eller ta kontakt og høre hvordan de har det. Så det er også det viktigste rådet. For digitalisering kan også skape større avstand mellom folk, selv om det bringer mange nærmere. Så er kanskje det også et råd som jeg kanskje mener er det viktigste. For hvis digitalisering fører til økte forskjeller og at noen faller utenfor så kan det skape utfordringer som nesten er større enn gevinsten. Hvis vi får et samfunn, men det kan du unngå hvis vi har kloke ledere og flinke medarbeidere som tar vare på hverandre.
Silvija: Jeg tenker at det jeg tar med meg fra det du sier nå Bernt er, og nå tenker jeg litt på mitt eget eksempel, ikke sant? Jeg er en av de som synes at det digitale er utrolig effektivt og liker at jeg sparer masse tid og gjør dobbelt så mye, men jeg tror at jeg har vært litt for lite flink til å til å ringe folk til å til å pleie det mellommenneskelige og tross alt så er vi mennesker i team til syvende og sist. Så jeg tror dette her med å kanskje sette det inn i kalenderen, kanskje putte det som en ekstra oppgave hvis det er det som skal til for å få det til. Jeg tror det er utrolig viktig i disse digitalt effektive tider.
Bernt: Nei, det har du helt rett i. Det er selvfølgelig sånn at de som er flinke på dette fra før at de blir flinkere der, det en klar gevinst. Jeg tror kanskje den største gevinsten er hvor gulvet er hen. At vi klarer å løfte gulvet, at vi får med oss de som sliter mest med dette, fordi vi på mange måter ser hvor langt prinsipper for hvor langt kan nå er. Og hvor mye gevinster vi kan hente ut. Så det at vi nå ikke bare stormer på og tar ledelse og skaper fantastiske nye løsninger som selvfølgelig noen av oss brenner for og synes er stas. Så må vi også heie på de som hjelper baktroppen framover og ikke glemmer dem. For da blir verden et dårligere sted, og vi får samtidig ikke realisert de gevinstene som vi ser i den andre enden da. Så jeg tror at god gammeldags ledelse knyttet til hvordan vi får team til å fungere også på de”
“
Velkommen til LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.
Silvija Seres: Hei og velkommen tilbake til del tre i LØRN fundamentals om ny normal og fremtidens arbeidsliv med Ruter Sjef Bernt Reitan Jenssen. Bernt nå er vi i en liten sånn pasientar om verktøykassen og det jeg har valgt ut her-også kan du fylle på- er to sjekklister som du har skrevet blant annet for et kurs med Digital Norway og den første er dine råd for bedre fjernledelse. Og det andre er noen enkle grep som gir bedre video og videomøter. Jeg foreslår jeg leser dem opp, også kan du kommentere dem, også kan du også si litt om det er noe her som du har enten ombestemt deg om. For trossalt så var dette gjort kanskje for et år siden, og vi har enda et år med korona og digitalisering under beltet nå. Så når det gjelder fjernledelse, så sier du ditt første råd er sett tydelige mål, men gir dine medarbeidere frihet til å finne veien dit. Hva betyr det?
Bernt Reitan Jenssen: Ja, det betyr at hvis du lar folk få frihet til å selv finne ut hvordan.
De skal løse oppgavene, så har du mer å gå på når verden endrer seg så raskt som den har gjort nå, og kommer til å gjøre i fremtiden. Så det rådet der. Det er like godt enten det er snakk om hjemmekontoret eller faktisk også på kontoret, men du har mer sjanse for å lykkes med hjemmekontorer i en hybrid verden hvis du har en virksomhet som er tillitsbasert og som har tydelig mål, for da vil du kunne bruke medarbeidernes kompetanse også på dette området.
Silvija: Og kanskje hvor man ikke forventer at lederen står bak skulderen din og sjekker, men at lederen forventer at du finner veien, som du sier, men har gitt deg tydelig bestilling.
Bernt: Vi har den i egenskapen i det norske næringslivet at vi har veldig kompetente arbeidere. Altså de som løser oppgavene. Og de har større innflytelse over hvordan de løses. Vi har en kultur for å gjøre det, og det må vi utnytte til fulle. Det gir Norsk næringsliv en konkurransefordel i forhold til kulturer som ikke har den tradisjonen, og det gjør det også lettere for oss å få nytte av denne arbeidsformen. Mye større nytte enn de som trenger en sjef eller de som må ha en sjef som passer på at man gjør noe. At man bare gjør det man blir bedt om og ikke noe mer. Da vil dette funke dårlig, for da gir det altfor mange muligheter til å gjøre noe annet når man får anledning til det, og det har jeg ikke opplevd hverken i Ruter eller som noe stort problem i Norsk næringsliv under pandemien. Vi har vært utrolig flinke til å levere det vi skulle levere, selv om vi har sittet på hjemmekontor.
Silvija: Ditt neste råd er egentlig en fortsettelse av dette. For du sier ha tillit til gjennomføringen av arbeidsoppgaver, og der har jeg lyst til å spørre deg litt. For tilliten må jo gå begge veier, og den må kanskje også fortjenes, så hvordan etablerer man den tilliten og sørger for at man føler seg trygg og sover godt om natten om at oppgavene blir gjort?
Bernt: Der er det jo en sånn fin balanse mellom, å kontrollere som folk ikke opplever som spesielt positivt, til det å vise interesse for at resultater. Det er jo ingen som sitter å liker å holde på med ting hvis ikke noen bryr seg om det. Så jeg tror også at det å ikke kontrollere, det betyr ikke at man ikke viser interesse for hva folk gjør. Så jeg tror akkurat det å gjøre dette i en tillitsbasert kontekst er viktig. Tillit er jo noe som gir handlingsrom, og jeg tror at endring krever handlingsrom, så det at man bygger tillit ved å ha god dialog og vise interesse og stille interesserte spørsmål og forsøke å lære av hverandre. Det gir tillit, og tillit da får du handlingsrom, og får du handlingsrom så får du mindre risiko ved endringer, for du får folk som skjønner hva som skal til for å nå målene, kanskje til og med på en ny måte. Og føler at de har tillit til å sette i gang og ta saken i egne hender, bokstavelig talt når det er riktig å gjøre uten å føle på angst og redsel for å få kritikk. Hvis man klarer å bygge den type kultur, så får man enda raskere og større gevinst av den arbeidsformen som vi nå har fått så mye av. Både i hjemmekontor og i hybride arbeidssituasjoner.
Silvija: Da er vi egentlig også koblet på neste hvor det står, bruk anledningen til læring og fornyelse.
Bernt: Ja der kan du si at pandemien var jo ikke noe vi ønsket oss, for å si det forsiktig, men samtidig snu litt rundt og si hvilke muligheter til læring og innsikt er det dette gir oss? Altså det var kanskje ikke så åpenbart de første ukene, men det var jo litt forskjell for de som gikk i et slags reaktivt mønster og de som åpnet opp og sa, dette er tidenes laboratorium for å forstå ting som vi ellers ikke hadde hatt anledning til å få innsikt i. Og jeg tror at hvis vi overfører det til det vi har snakket om her, så er det både å forstå digitalisering, forstå hvordan skape gode videomøter, hvordan lære folk i digital forståelse, bygger digitale plattformer. Alt dette her er jo områder, hvor gevinsten av å skaffe seg innsikt og forståelse kom mye raskere enn det vi kanskje forutså bare for 3 år siden. Så alle sånne endringer som dette her gir jo kjempemuligheter til å lære seg nye ting og som kan komme godt med, eller kanskje til og med være helt sentralt for å lykkes med de oppdragene av oppgavene du har.
Silvija: Jeg tenker Bernt, kanskje enda mer generisk at vi har øvd på og kanskje funnet en omstillings muskel hvor det er en del ting hvor vi tenkte, ja, dette her kommer aldri til å skje, men så skjedde det, også gikk det bra. Det å bruke den bølgen videre til kanskje andre ting enn digital arbeidsliv. Dette er en kjempefin omstillings mulighet og never waste a good crisis litt i den retningen også.
Bernt: Nei, de fleste har ikke engang opplevd dette som en frivillig mulighet. Jeg må jo si at alle enkte jo at Norsk næringsliv kom til å få en fantastisk nedtur, og kanskje til og med en varig lavkonjunktur som en konsekvens av denne krisen og nå ser du ut som med unntak av noen bransjer, inkludert min egen, at det overhodet ikke er tilfelle. At dette har egentlig ført til det løftet og til den mulighets realiseringen og det viser jo at dette er de gode på i Norge. Vi er rimelig god i Norge på omstilling. Vi er ganske flinke til å kritisere oss selv når ting ikke går bra også, men noen ganger så har vi grunn til å faktisk også være fornøyd med det vi har fått til. Og jeg tror det vi får ut av omstilling av denne krisen her. Det vil hjelpe oss videre på mange områder, raskere enn det vi ellers hadde er klart.
Silvija: Så lurer jeg på, du sier tenk nytt om kontoret, planlegg for en hybrid arbeidsplass. Tenk også at det skal være destinasjon.
Bernt: Ja, jeg tror jo faktisk at behovet for like mye kontorplass som det vi hadde før i denne pandemien ikke kommer tilbake. Vi kommer til å tenke, kontorplass er kostbart. Det ligger ofte på steder hvor leie er høy. De attraktive plassene tror jeg kanskje fortsatt kommer til å bli fylt opp, rett og slett fordi de byr på mer enn bare et sted å sitte, men totalt sett så tror jeg arealbruken kommer til å gå ned. Fra et bærekraftsperspektiv så er jo det kjempebra. Det at vi bygger to steder å være for menneskeheten, holdt jeg på å si, og vi er halvparten av tiden på hver av dem, ihvertfall hvis vi ser på arbeidslivet da. De fleste nøyer seg ikke med det heller og bygger kanskje en hytte eller to. Sånn at vi bygger jo veldig mange steder vi kan være. Og da skal vi jo være kritiske med de vi faktisk trenger, og det det å ha et bra hjem og en bra arbeidsplass, og hvis du da kan sørge for at det totalt sett bruker mindre ressurser, så er det jo det vi snakker om her egentlig. I og med at vi da kan leie mindre kontorlokaler, fordi alle behøver ikke å være på jobben samtidig for eksempel. Det vil jo fort også bli kostnadseffektivt for mange virksomheter. Da bør vi jo sørge for at det vi legger til rette for på kontoret når vi er der, det er det vi gjør best på kontoret, og det er kanskje ikke helt likt sånn som det var før pandemien, og det tror jeg mange forlengst er i gang med. Det var ikke så mange som gjorde det de første månedene, men nå tror jeg alle er i ferd med å tenke grundig gjennom det. Selv om jeg ikke ser de helt store konsekvensene enda, men jeg tror faktisk de kommer, at etterspørselen etter areal går ned, og vi blir mer effektive i forhold til hvordan vi bruker det. Da blir det jo selvfølgelig sånn når vi er på kontoret, så må vi legge mest til rette for og best til rette for det vi gjør der. For oss så er det kultur og det å treffe hverandre. Jeg har jo brukt å si at vårt kontor er egentlig litt sånn innovasjons fabrikk. Det er der de uforutsette tingene kanskje skjer. Det som er planlagt gjør vi ofte på teams. De møtene vi ikke planlegger. De foregår ofte på kontoret, og de er ofte knyttet til utfallet som vi heller ikke har planlagt. Så det at vi også trenger en arena for de tingene der, det kan vi legge fysisk til rette for, det som er vanskeligere å få til digitalt, mens det som er lettere å få til digitalt, det bør vi fortsette å gjøre på de arenaene og kombinasjonen burde skape magiske resultater, tror jeg da. Når vi blir bedre på begge deler.
Silvija: Så er vi egentlig på neste, og det er dette her er med å ta grep for å ivareta sosialt samhold. For vi mennesker er flokkdyr og sosiale dyr, og vi er ikke så veldig kreative heller kanskje når vi går helt tom for sosial energi.
Bernt: Vet du, det der blir jo veldig spennende å finne ut av hvordan faktisk kommer til å gå. Hvis vi ikke gjør noen ting, så tror jeg alle de ekstroverte vil pile inn på kontoret og har fest der hele tiden, mens alle de introverte ikke vil være der og heller sitte for seg selv og jobbe. Og da går jo begge miljøer glipp av noe. For jeg tror at det er når vi mennesker henter det beste fra de med ulike egenskaper vi faktisk får til helt unike ting. Altså hvis vi samler bare like folk på samme på et sted som bare snakker om det samme. Da går vi glipp av både mye innovasjon og kreativitet. Sånn at det å sette sammen miljøer hvor ulike mennesketyper kan jobbe sammen og produsere sammen er viktig. Det vi nå holder på med kan jo utfordre det. For det er jo litt de samme typene som ønsker å være hjemme som er de som går på kontoret og som ønsker å gå på kontoret. Og det å passe på at ingen av dem får gjøre akkurat som de vil, det er jo faktisk det jeg tror kanskje kan skape de beste resultatene, men da må vi legge til rette. Sånn at hjemmekontor løvene har lyst til å komme på kontoret og visa versa. Får vi til det, så har vi lykkes vi bedre enn å dele på den måten som kommer til å skje hvis vi ikke aktivt, går inn og legger til rette.
Silvija: Ja og da er vi på det siste punktet. Det er se oss støtt de som sliter med de nye arbeidsbetingelsene. Vi kan tilrettelegge til en viss grad, men du sa tidligere at det kanskje holder og hjelper veldig mye å bare prate om det.
Bernt: Nei jeg tror det er et veldig godt utgangspunkt for alle vi mennesker trenger å bli sett og vi trenger at det vi er opptatt av faktisk gir inntrykk på noen andre og at vi blir hørt. At vi blir til og med kanskje også forstått. Og fravær av disse 3 tingene her det det er jo ganske katastrofalt for oss. Det er ikke så lett hvis du går på kontoret hver dag og gå dit uten å verken blir sett, hørt, eller kanskje forstått. Forstått er kanskje det letteste, men ikke sett og hørt. Men hvis du sitter på hjemmekontor, så er det fint mulig at du kan oppleve fravær av alle 3 ting og da tar det ikke veldig lang tid før vi opplever redusert livskvalitet. Kanskje til et nivå som kan være direkte skadelig for oss, så derfor så er det veldig mye å hente på å se folk og ikke minst også hjelpe de som sliter. Ikke bare fordi det bringer dem inn i arbeidslivet og gjør det mulig for dem å være med i å produsere sammen med fellesskapet, men rammer de på utsiden også, så kan det få helt andre sosiale effekter og rett og slett gjøre det vanskelig for dem å være ordentlige mennesker. Og det er det er jo noen av oss som kjenner på, at det har vi også et ansvar for som arbeidsgivere. Å sørge for at det å være en del av arbeidslivet er en del av å leve et godt liv.
Silvija: Du Bernt, er det noe av dette her som har blitt forsterket? Nå har vi hatt to år med pandemi under beltet ganske nøyaktig. Har, har du hatt en stor utvikling på noe av dette her i løpet av den tiden? Hva har du ombestemt deg om?
Bernt: Nei, jeg tror ikke jeg har ombestemt meg om noe, men jeg har jo sett at noen ting er det lett å få til. Mye av det som er på teknikk siden det er jo egentlig ganske forutsigbart, men det som er med på menneskesiden der, tror det har krevd mer bevisst jobbing hos oss. Ikke minst dette med å få til mer samhandling, få teamene hos oss til å produsere mer sammen. Få til mer, ved at utfordringer i organisasjonen får for stor avstand mellom. Altså den arbeidsgruppen som holder sammen, det er fint mulig å skape et godt digitalt arbeidsfellesskap mellom mellom 10 til kanskje 20-30 mennesker, men i det øyeblikket du skal ha en hel organisasjon til å jobbe sammen, hvor det skal være kontakt på tvers av hele organisasjonen, så har det nok vært mer utfordrende enn det er innenfor enkelte arbeidsgrupper. Arbeidsgruppen har kanskje klart seg bedre på digitale plattformer, mens helheten er det vanskeligere å få til. Det er nok en erfaring vi har høstet. Så det å se hele virksomheten eller større enheter sammen, det er kanskje det vi prioriterer mer nå enn bare det å skape gode arbeidsrelasjoner inne i ulike produksjonsteam. Det siste har gått kanskje bedre enn det vi trodde, helheten har kanskje utfordret oss mer enn det vi så for to år siden. Eller så tror jeg at de som har slitt med dette i snart to år, de begynner å bli veldig slitne nå. Og det siste vi snakket om Silvija, det er kanskje mer viktig enn noensinne. Det er ikke bare sånn at det bare er å ringe og høre og spørre, hvordan går det en gang eller 2 ganger. Noen av de begynner å få senskader nå og trenger virkelig å komme tilbake igjen. Enten er de på vei ut av virksomheten, eller kanskje på vei ut av arbeidslivet også. Sånn at den innsatsen har ikke blitt mindre viktig med tiden.
Silvija: Du, som en siste del i denne verktøykassen, så skal jeg også lese opp tre råd du har forbedre videomøter. Vi ler av det, men jeg tenker at når det blir et produkt i seg selv når betydningen av beskjeden din av det du prøver å formidle avhenger så veldig om folk orker å se på eller ikke. Så jeg tror at dette er noe som folk burde ta på enda litt større alvor. Det er ikke noe forfengelig i å si at nei, jeg skal ha kamera i øyehøyde. Den skal ikke være opp i nesa. Det er av respekt for de som skal se på deg, og der sier du tre ting. Bruk et eksternt videokamera som du kan stille inn eller sett et leksikon eller noe på laptopen. Hos meg står forresten laptopen på en vinduskarm som bringer den i akkurat riktig høyde, ikke sant? Så sier du sørg for godt lys forfra og sørg for relativt rolig bakgrunn. Si to ord for hvorfor er dette viktig?
Bernt: Ja, det finnes jo en sånn samling av ulike sånne teams bilder som folk har klart å prestere på de siste to årene. Noen av dem er jo hel karikaturer i forhold til hva som skjer i bakgrunnen og hva som skjer i forgrunnen. For å gjøre det veldig enkelt så er det jo viktig å gjøre det behagelig å se og høre på deg. Det gjør du jo av respekt for den som skal gjøre det. Altså sørg for at det er ordentlig lyd. Det kan man jo gjøre ved å skaffe seg en mikrofon eller et headsett sånn som du bruker eller bare spørre de som hører på om de hører deg bra. Og ikke bare akseptere et ja, men liksom sjekke av at du faktisk høres godt og at du har kanskje noen i den andre enden som sier fra til deg hvis du høres dårlig eller du ser ut som et spøkelse. Så bare være littegranne opptatt av det, så er det ikke så veldig mye utstyr som skal til. Nå skrev jeg her at bruk et eget videokamera eller sett på et kamera. Det er ikke alle som har det og mange bruker bare en laptop, og da er det jo egentlig bare å sørge for, at kamera kommer i rett høyde og filmer deg forfra. Det er jo et godt utgangspunkt. Jeg har sett mange teamsmøter hvor folk filmer seg nedenfra og fra siden og sånne ting. Det er jo ganske forvirrende og gir en dårlig opplevelse når du ikke kan se folk i øynene. Jeg mener jo det å ha øyekontakt blir noe helt annet hvis jeg nå setter meg ned sånn og snakker sånn med deg. For de som hører på radioen vil jo ikke dette her, men det er ganske forvirrende å snakke med folk som åpenbart snakker direkte til deg. Det er ikke en opplevelse av å være i en samtale. Så jeg tror mye av dette kan være veldig enkelt og ikke koste lite, men det kan også gjøres flott å koste mye.
Silvija: Jeg hadde lyst til å vise mitt lille studio, og akkurat nå snakker jeg da via en laptop som har greit med nettverk og ikke noe særlig godt lys. Jeg har en liten lampe her på siden, men vanligvis kommer lyset fra vinduet forfra og jeg har et godt headsett. Det var veldig viktig, men når jeg er på reise eller på flyplass eller annet sted, så er dette nesten like bra, så en liten sånn mobil selfiestand, ikke sant? Også telefon og på telefonen et lite led lys. Koster 100 kroner på Clas Ohlson. Dette koster 100 kroner eller 150, og dette er standardheadsett. Det fungerer etter hvert like bra med Bluetooth også, men en periode var jeg veldig opptatt av at det skulle være kabler. I tillegg til telefonen så koster dette her da cirka trehundre, trehundreogfemti kroner, og det brukes i hvert eneste møte og møtene via mobiltelefonen på grunn av de veldig gode kameraene også videre, er nesten bedre enn det du har via pc. Jeg skjønner ikke at folk fortsatt nekter for det, når det har blitt kontoret dems.
Bernt: Jeg må jo si at mobilkamera teknologien på mobiltelefonen er jo ikke et kamera lenger. Det er jo en datamaskin som formidler bilder og som setter sammen bilder på en helt annen måte. For oss som har vært opptatt av kamera og fotografering lenge, så er det som har skjedd på mobilen har nesten ikke noe med foto å gjøre lenger i den tradisjonelle fototeknikken. Det er jo en fantastisk dataverden som skaper bilder på en helt annen måte som gjør at en moderne mobiltelefon tilsvarer et avansert videokamera for mange 100.000 kronersklassen bare for noen få 5/6 år siden. Nå får du mer teknologi i en moderne mobiltelefon enn det du fikk i kinoproduserende utstyr bare for noen få år siden, og det er klart at det å bruke dette, hvis du bare sette det på et stativ og brukee lys så har man kommet fryktelig langt. Og at du filmer deg selv forfra og prøver å ha øyekontakt med den du snakker med. Det er et veldig, veldig godt utgangspunkt. Gjerne lys også som gjør at du ikke ser blå ut. Da viser at 100 kroner kan være det som skiller deg fra å se ut som et spøkelse eller se ut som et livaktig hjertegodt menneske.
Silvija: Så har du lurt meg da vi startet dette opptaket. Fordi jeg var helt sikker på at du sitter på kontoret, men så snudde du kamera litt og du sitter med en sånn fin grønn skjerm rett på stolen og egentlig med veldig ok produksjonsutstyr.
Bernt: Dette er jo egentlig kontorplass min, så dette er sånn det ser ut når jeg sitter på kontoret, sånn ser det ut nå. Så jeg har satt opp et gammelt videokamera med et pensjonert leddlys, men så har jeg noen knapper jeg kan trykke på som gjør at jeg kan bytte bakgrunn. Så jeg har bare en grønn skjerm, men med en ordentlig mikrofon.
Silvija: Du Bernt, sitter du behagelig?
Bernt: Ja.
Silvija: For det tror jeg er litt viktig med disse hjemme kontorene våre at veldig mange har på undervurdert verdien av en god kontorstol.
Bernt: Ja, jeg har egentlig skrudd alt sammen et ikea bord som jeg kan kjøre opp og ned, som gjør at jeg kan ha god arbeidssituasjon og sitter på en god stol som jeg også kan kjøre opp og ned. Sånn at da tar jeg vare på helsa også i stedet for å sitte på en spisebordsstol ved et kjøkkenbord og få vondt i ryggen etter to timer.
Silvija: Nei, men vet du hva dette her var veldig morsomt å se. Jeg tenker at det burde være flere av oss som tenker ordentlig gjennom hms situasjonen sin hjemme og at den innebærer i like stor grad en god sittemulighet, litt bevegelsesmuligheter og ordentlig med strøm og nett.
Bernt: Vi har jo gått så langt for å prøve å tenke nytt. For å forstå hvordan denne verden kan endre seg, så har spurt Obo om de kan bygge leiligheter som har en definert plass som hjemmekontor som jeg som arbeidsgiver kan leie av mine fremtidige arbeidstakere. For på den måten så blir det jo et ordentlig kontor. Det blir ordentlig hms, og det blir ordentlig ansvarsforhold for det som foregår der også for den delen av arbeidslivet som skal foregå hjemmefra. Istedenfor at sånn som mange av hoc løsninger hvor folk sitter med en dårlig arbeidsplass og som kanskje fører til senskader hvis de holder til der for lenge. Så det å tenke litt innovativt og nytt i forhold til hvordan hjemmekontoret blir i framtiden. Hva slags utstyr som skal være der, og hvordan vi skal legge til rette for både at folk har produktive, men også bevarer helsen si. Det flytter nok oppover på agendaen etterhvert som vi nå ser at denne arbeidsformen blir mer varig. Det er kanskje på tide å ta den diskusjonen ordentlig før senskadene allerede begynner å komme. Så dette tror jeg vi må snakke mer om i tiden som kommer.
Silvija: Veldig bra. Du Bernt, tusen takk for masse gode råd. Vi har laget oss to lister og kanskje også litt sånn bilder i hodet vårt om nyttig utstyr som vi skal snike inn i et hjørne i hjemmene våre. Vi snakkes om noen få minutter om et bittelite rollespill hvor du skal hjelpe meg å tenke litt nytt rundt det hybride arbeidslivet i LØRN.
Du har nå lyttet til en podcast fra LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet LØRN.University.
“
“
Velkommen til LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.
Silvija Seres: Hei og velkommen til den siste delen i LØRN fundamentals av hybrid arbeidslivet i fremtiden med Bernt Reitan Jenssen. Bernt vi tar denne siste delen veldig kort, og det er mest for å holde oss til formatet om 4 forelesninger og problemstilling er følgende. Jeg er en leder for en startup for et lite selskap og har veldig lyst til å få litt råd i en slags workshop på å finne ut hvordan jeg kan få dette hybridet til å balansere? Og jeg har nesten det motsatte problemet av de fleste etablerte selskaper. Vi er et team på 6-7 stykker. Folk bruker akkurat det utstyret de vil. Det er macer, det er pc er det er mobiltelefoner, av alle slag, vi har alltid skyen. Alt er tilrettelagt egentlig for digital deling og vi har nesten ikke noe grunn til å gå på et kontor, og det jeg merker er at det er faktisk litt krevende å ha et slags organisasjonsidentitet hvis du er 100% distribuert. Så hvordan kan man balansere det fysiske og det digitale, det effektive og det sosiale?
Bernt Reitan Jenssen: Jeg holdt på å si, det er et spennende spørsmål. Det første som slår meg er jo at hvis du bare var hjemme, hva skal få deg ut av døra i sosiale sammenhenger? Når er det vi forlater hjemmet hvis du ikke skal ut og handle eller sørge for logistikk. Det er jo for å treffe mennesker og for å enten møte venner eller gå på fest, eller dra på rituelle sosiale ritualer. Og kanskje ligger løsningen i noe av det? Det er noe av det vi må levere på, fordi at vi både historisk sett responderer på det, og fordi vi historisk sett responderer på det, så er det kanskje det som ligger i vår natur som gjør at vi trenger det. For å fylle på og være ordentlige fulle mennesker. Så jeg tror at hvis du skal få folk til å komme på kontoret og du ikke skal tvinge dem dit, som jo alltid et alternativ, man kan jo si at du må komme på jobb for å hente lønna di i en pose. Da kommer jo alle det kan jeg love deg.
Silvija: Starte med lønn i pose, ja.
Bernt: Ja, det er noen av oss som er så gamle at vi husker at lønn var noe som kom i en sånn halv gjennomsiktig pose. Hvert fall når du var i militæret.
Silvija: Nå skal jeg fortelle deg to ting. Det ene jeg skal fortelle deg, er at jeg jeg var i Jugoslavia som barn. Og Jugoslavia hadde en sånn hyperinflasjon en gang på tidlig nittitallet. 100% om dagen, og da var det sånn at ikke bare fikk folk pose lønn eller kanskje konvolutt lønn, men da venta halve familien under vinduet på arbeidsplassen din, så løp de til den som kunne omsette dette til tyske mark for å ta det dobbelte av de som kom litt senere på dagen, så det er ikke bare positivt med lønn på pose.
Bernt: Jeg har jo en tysk mormor som husker at man måtte ha et trillebårlass med penger for å kjøpe et brød, men jeg tror ikke på at den type fysisk virkemidler er lurt. Vi må være smartere enn det da Silvija. Så jeg tror kanskje mer på de sosiale sammenhengene, kultursammenhengene som gjør at vi mennesker søker sammen. Det det gjør det lettere å komme inn på kontoret også, og da bør man jo legge til rette for at det er det vi gjør når man kommer dit, ved å lokke noen inn på kontoret for at de skal sitte der alene, da mislykkes vi. Så vi må evne å lokke med det eller stille opp med det som faktisk skal til og som henter verdien ut av det å være sammen, og det kan jo være sammen med andre kollegaer eller sammen med andre som er på denne arbeidsplassen. Hvis det er i en liten virksomhet, så kanskje det å ha kontorfellesskap og sørge for at det alltid er noen der, og at det er en kritisk masse der som kan levere på akkurat følelsen av å være en del av noe større som også inkluderer at man snakker med kollegaer eller andre mennesker om det som skjer rundt oss og som gir oss inspirasjon. Det tror jeg må til. Og der er vi mennesker forskjellige. Noen har mye behov for det og andre kanskje veldig lite behov, og hvis du har veldig mange, som liker å jobbe alene, og som opplever at de produserer best da. Da har man jo større utfordringer enn hvis man har folk som er veldig sosiale. Jeg var vel inom det i sted at jeg tror mennesker jobber best når forskjellige mennesker møtes og jobber sammen om noe. Da tilfører man mere en hvis man bare har de som er ekstroverte og som er veldig sosiale og skal være sammen. Da tror jeg man må rett og slett lage noen regler. Jeg tror ikke det går helt av seg det der, og da tror jeg det er en dum regel å regne med at alle skal være på kontoret på tirsdager, for da kommer man jo ikke til å spare én kvadratmeter kontorplass, men man må finne andre måter å føle seg litt frem på. Jeg tror det at man må regulere det, er nesten er like sikkert som det å lage like regler for alle. Det kan være dumt, hvis du skjønner hva jeg mener. Her har vi utrolig mye å lære, man må forsøke seg frem, men man må prøve med å løfte frem det som vi bare klarer å skape i fellesskap og legge til rette for det. Så får man prøve å se hvor langt det strekker i forhold til å få folk til å gå på kontoret. Jeg er egentlig ganske optimist for at det løser seg, men da må vi ut av den situasjonen vi er nå hvor mange kanskje til og med er redde for å reise og er redde for å møte andre og redde rett og slett for å bli smittet. Da får du det på toppen av det at man kanskje har det godt hjemme, men når det når det legger seg og vi kommer i en ny verden, da er det kanskje på tide å ta tak og gjøre kontoret til et skikkelig festlig og bra sted å dra, hvor det er godt tilrettelagt for trivsel og alle de aktivitetene som vi savner når vi sitter på hjemmekontor. Da er jeg ganske optimist for at vi kommer til å møtes der også i framtida.
Silvija: Neste spørsmålet mitt Bernt går på dette med digital infrastruktur, og der tenker jeg at vi har gått gjennom en ganske spennende reise nå siste halvåret. Hvor det har vært en sånn modnings reise på dette med å begynne å bruke gode skytjenester, men på riktig måte med riktige tilgangsnivåer med grupper med noen enkle krav til alle pcer og macer for at man skal kunne ha en liten studio hver av oss. Men jeg har faktisk vurdert å lage en liten oppskrift på en sånn mini kontor i en boks. Med et godt bord som kan flippes og heves og en eller annen form for stol som ikke er nødvendigvis en kjempestor kontorstol, men som er litt sånn ergonomisk i litt forskjellige måter også en oppskrift på et par krav til en PC eller mac og lys og lyd, også har du det egentlig uansett hvor du er.
Bernt: Jeg tror det er et av verdens største markeder du beskriver akkurat nå. Vi begynte rett på teknologisiden, også ser jeg at en laptop i dag er jo ikke laget for dette her. Den er egentlig laget for å surfe på nettet på billigst mulig måte. Det er på mange måter slik et kontor er lagt opp i dag. Det skal liksom dra rundt en office pakke av et eller annet slag også samtidig kunne ha en god nettilkobling. Det er noe helt annet enn å håndtere masse radiokanaler og videokompresjon. Dermed så ser vi jo nå at maskinvarespesifikasjonen også endrer seg i forhold til den bruken som vi nå har sett de siste 2 årene, så vi så at spesifikasjonene på hva som egner seg som en sånn hjemmearbeidsplass kvalifikasjon hjemme er jo ikke det man så for seg for noen år siden. Hvor man ikke la så mye vekt på akkurat disse egenskapene her. Så jeg tror at maskinvaren som en konsekvens av etterspørselen kommer etter noe, sånn at vi får bedre teknologi til også å løse dette. Bedre kameraer og ting som gjør at de tingene vi nå må rigge til, at de gjør seg selv. Vi har allerede fått kameraer som er i stand til å finne ut hvor ansiktet er og flytte og lage bildeutsnitt som gjør at det flytter seg dit og skaper et bedre visuelt produkt enn det å sitte og kikke inn i en svært vidvinkelkamera med dårlig oppløsning. Sånn at der er allerede mye i ferd med å skje. Også tror jeg det du beskriver sånn fysisk rundt dette også. Det er det er mange som har strevd litt nå og lever i et midlertidig landskap som kanskje kommer til å bli mer permanent og som trenger hjelp til å finne gode gode løsninger på dette. Da kan jeg bare si lykke til, det der tror jeg til og med kanskje er en forretningsidé.
Silvija: Veldig bra. Du Bernt noen siste råd sånn i forhold til ledelse, det å bygge optimisme i disse tider. Det er der jeg også ser at, selv i et marked som er bærer under vekst, sånn som det markedet som vi prøver å betjene, og det er digital utdanning for eksempel, så blir man veldig sliten av disse koronatider. Hva slags tips og råd har du der?
Bernt: Ja, hva skal jeg si, nå spør du meg noe som man må ha opptil flere år på Forsvarets universalgeni skole for å svare godt på. Nei, jeg tror altså nysgjerrighet er ofte bragt meg langt og å se etter muligheter, også vet jeg at det er veldig lett å si til en som jobber i utelivsbransjen og har vært permittert for fjerde gang. Altså man skal være veldig forsiktig med å si at dette går over, og det er bare å se lyst på livet så ordner dette seg, men kriser er alltid en samling av muligheter og katastrofe. Sånn at det å være mulighetsorientert og se, hva kan du lære? Det finnes nesten ingen situasjon hvor man ikke kan lære av, og hvis man synes det er gøy å lære, da kan man hente glede ut av mye. Der har vi muligheter og det er mange muligheter foran oss i det landskapet vi nå ser tegne seg ut. Den som er god på å lære og er god på å se fordelene og faktisk handle på dem og spille dem ut, har jo større muligheter nå enn noen gang.
Jeg tror det er det som den endringen verden nå står foran eller står midt oppi er kanskje en bedre beskrivelse. Den har også et mulighetsbilde som er større enn det verden noen gang har hatt. Og vi befinner oss i et utrolig ressurssterkt hjørne av denne verden, med god evne til å ta risiko og med god evne til å håndtere, uforutsett het og kriser det har de siste årene vist. Vi er uhyre, heldige, posisjonert, og vi er privilegerte som er der, og hvis vi bruker den muligheten til å skaffe oss et bedre arbeidsliv og en bedre arbeidsplass, så kan vi få til mye, så det er god grunn til å være optimist Silvja synes jeg, selv om det er litt mørke tider, så er det for de aller fleste gode muligheter, men jeg tror ikke nødvendigvis det betyr at alle skal ha den samme jobben som i dag. Jeg tror dette fører til at næringslivet og arbeidsplassene blir annerledes. Noen forsvinner men nye kommer også til, og kanskje er det å lene seg litt fremover og ta mulighetene og forsøke for dette er jo et hjørne av verden hvor vi til og med har råd til å feile litt, både i mikronivå og i makronivå. Det er grunn til å være optimist. Alternativet er jo ikke for meg.
Silvija: Nei, du Bernt Reitan Jenssen, kjempehyggelig og inspirerende å snakke med deg også om dette temaet. Jeg tenker at det er så mange andre ting som jeg har også lyst til å lage noe sånne inspirasjonskurs på, men for nå tusen takk for all læring og motivasjon om ny normal og fremtidens arbeidsliv.
Bernt: Som vanlig er det en fornøyelse å være her. Takk skal du ha.
Du har nå lyttet til en podcast fra LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet LØRN.University.
“
Du må være Medlem for å dokumentere din læring med quizes og motta læringsbevis. Prøv et
Allerede Medlem? Logg inn her
Du må være Medlem for å dokumentere din læring med quizes og motta læringsbevis.
Allerede Medlem? Logg inn her
