“

Velkommen til LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til LØRN fundamentals i Digital Strategi med Are Gjertin Urkegjerde Halland og Mona Sverrbo Halland. Velkommen til Are og Mona også!

Are Gjertin Urkegjerde Halland: Tusen takk

Mona Sverrbo Halland: Tusen takk.

Silvija: Dere, vi har vanligvis dette som en samtalebasert kurs. Litt sånn Skavland snakker Einsteins. Men det er vanligvis en mot en og denne gangen var det rett og slett uimotståelig å ha med to gjester. Kanskje dere kan bare si to ord om hvorfor fremstår dere her som et par? 

Mona: Vi jobber sammen, og vi har jobbet sammen i veldig mange år som konsulenter i to forskjellige konsulentbyrået. Også er vi jo gift. Vi er et par. Og vi har vel mange ganger tenkt at det kjekkeste fagmiljøet har vi på hjemmebane selv om vi har jobbet på hjemmebane på utrolig mange spennende arbeidsplasser. Så har vi alltid fortsatt på hjemmebane med alle fagdiskusjoner vi har stått i. Også er det jo nå Utrolig mange spennende arbeidsplasser, så har vi jo alltid fortsett da på hjemmebane med alle faglig diskusjonar vi har stått i. Også er det jo nå som du startet først for deg selv Arne, men så skulle vi få ferdig den boken og da var det igjen dette fagmiljøet på hjemmebane som du så egentlig funket best. Så da ble jeg med å gjorde ferdig boken som du hadde skrevet på i ganske mange uker først.

Are: Jeg har tenkt på den boken i 15 år og skrevet den 7 ganger, så når Mona kom inn så løsnet det ganske bra. 

Silvija: Ja, for jeg forstår meg kanskje litt mer på folk. Hva er det som skal til for at de bruker den metoden. Hva er det som skal til for at du får hjelp. Sørga for det at jeg forstår meg kanskje litt mere på folk. Ka det som skal til for at de bruke den her. Metoden va det som skal til for at du får hjelp, men sa dere kanskje hadde litt for tett innpå seg. Men i alle fall da så så jeg vi. Nå har vi etablert i fjor, en Ramberg eget firma i sammen i forbindelse med boka Egentlig. Det er sånn, og går vi under navnene kjerne par så vi en kjernekar. Men vi har litt forskjellige kvaliteter som vi tenker utfyller hverandre der. Faglig syns jeg det er utrolig spennende – og nå må jeg slutte å bruke ordet utrolig så mye. Men jeg syns dere har så veldig spennende kombinasjon, komplementaritet. Hvis jeg forstår det riktig, så er Mona atferds psykologen som tenker mye rundt den nye ledelsen i disse veldig komplekse, tvetydige eksponentielle tider, mens Are er strategen som da har praktisert dette her. Så faglig ser jeg komplimenteten veldig godt. Det som er mysteriet for meg er at dere forblir gift.

Are: Ja, den boken som holdes på med heter et liv, jobb og fritid er jo ikke det samme livet. Og det å kunne leve sammen på jobb og holde ut på jobb så holder man ut på hjemmebane. Og det vi lærer på hjemmebane kan vi egentlig ta med oss inn i jobben. Så vi snakker mye om relasjoner og alt som vi har lært på hjemmebane av å være gift som vi kan ta inn i jobben og i  boken. 

Mona: Men jeg må bare si at vi lurte jo litt på det også. Skulle vi laget en ny bok? Hvordan kan et ektepar jobbe sammen. Og hva er nøkkelen til det. Så sånn sett har vi lurt på hvilket materiale er mest interessant her. Men jeg tenker det har veldig mye å si at vi jobber mye ut mot kurs. Ut mot kunder. Jeg har ikke så veldig mange andre som er kollegaen min enn Are, da.  

Silvija: Jeg tenker at nå går vi inn i en tid hvor kontoret ha flyttet inn i heimen. Og jeg har sitter her hjemme og  min mann jobbet i en etasje under meg og jeg hadde store forhåpninger om at vi skal spise lunsj sammen og kanskje til og med gå en lunsj tur sammen. Det har ikke skjedd en eneste gang. En gang har det skjedd. Og jeg tenker at det å lære seg å leve dette nye livet hvor ting har virkelig blitt sveiset sammen og rørt sammen. Jeg håper vi kommer litt bort i det også i denne samtalen. Dere, jeg skal bare veldig kort introdusere formatet. Nå er vi halvveis inn i samtalen allerede, men dette er en såkalt LØRN fundamentals. Her pleier man prøve å lære folk på en nesten sånn manipulerende måte et tema de ikke visste at de burde lære noe om. Og det vi tror på – og her kan atferd psykologen kanskje hjelpe meg litt når vi har vår workshop, er et folk lærer ikke så godt av forelesninger og intervjuer. Det er liksom mer debatt eller når det blir litt varme i samtalen, når den er personlig, når den er konkret, når de kan se bilder, at vi begynner å bry seg og også kanskje klare å huske noe. Så dette er en samtale i fire deler, hvor den første halvtimen cirka dreier seg om introduksjon til temaet deres. Andre dreier seg om noen eksempler på hvor dette har funket bra. Tredje dreier seg om verktøykasse hvis vi skal gidde å anvende dette selv. Hvilke lister, metoder, post-it lapper? Hva skal vi begynne å ta tak i?  Og nummer fire er en bitteliten workshop hvor dere hjelper meg med kjernepar modellen i mitt lille selskap LØRN i håp om at det er andre selskapsledere som kan sette seg i mine sko. Eller i min stol i dette tilfellet og prøve å følge med på reisen som om det dreide seg om dem. Høres det greit ut? 

Mona: Yes.

Are: Det høres veldig bra ut.

Silvija: Veldig bra. Kanskje jeg skal si en siste ting. LØRN er aldri regissert. Det er ikke noe manuskript vi følger.  Er aldri regissert, eller det er ikke noe manuskript vi følger, rett og slett fordi samtalen blir veldig død av den. Det blir veldig forutsigbart og flatt og altfor forberedt. Så dette er litt som en dans. Vanligvis danser jeg tango og og leder litt sånn overraskende. Jeg aldri gjort det med tre, men la oss se hvor det tar oss i en sånn fundamentals. Kjempehyggelig at dere er her og da er vel egentlig mitt korte spørsmål til deg, Mona. Først, si litt om din bakgrunn, og så skal vi spørre Are om det samme.

Mona: Ja, jeg har jo da en master i atferdspsykologi. Og når jeg skrev hovedoppgave, så skrev jeg det i skjæringspunktet mellom menneske og maskin kalte vi det den gangen. Menneske og maskin kommunikasjon. Og det var vel litt  paradoks da, for jeg gikk på NTNU i Trondheim, og på det tidspunktet så fikk jeg ikke lovt å ta noe fag på det som tidligere var NTH. Fikk ikke lov til å ta teknologi fag fordi at det var kriging mellom Psykologisk institutt og det som da teknologifag. Det var mønster studentene som valgte de riktige kombinasjonene. Men sånn kort så har jeg litt annerledes bakgrunn. Jeg startet med å jobbe med menneskelige feilhandlinger i kjernekraftverk. For vi har jo et kjernekraftverk i Halden. Så jeg jobbet der med hvordan vi kan tilrettelegge grensesnitt sånn at du får mest mulig støtte og så du unngår at folk trykker på noe feil i en kritisk situasjon. Og også Hvordan skal folk i det rommet samarbeide seg imellom. For ofte å kunne gå litt på hierarki. Det går på hvor at man ikke tør å utfordre den som er over seg, sjefen. Mange feil har skjedd på grunn av det, men også dårlig kommunikasjon seg imellom. Også jobbet jeg litt tilsvarende ute på oljeplattform. Så sånn sett så jeg jo denne serien Lykkelandet ganske relevant for meg. Da ser du det klimaet. Men derfra da, det var et forskningsinstitutt, så begynte jeg jobbe i et dotcom selskap som het Icon Medialab. Og det var der jeg gjenmøte Are. Vi har også studert sammen, men der møttes vi igjen. Og etter det så har jeg egentlig jobbet med digitale løsninger, nettsider, alle mulige type arbeidsverktøy. Men mitt fokus har alltid vært mennesker. Hvordan skal vi designet det sånn at de forstår eller sånn at vi støtter mest mulig opp under brukeroppgavene. Men så kan jeg si når jeg har gjort det jeg i mange år, så har det egentlig svingt seg over til hvordan skal vi samarbeide? Hvordan skal vi jobbe i sammen? Og det jeg brenner veldig for nå er jo akkurat det med tverrfaglig samarbeid. For jeg vet ikke hvor mange prosjekt jeg har vært i der jeg tenker okey, jeg har skjønt bruker behovene, jeg har skjønt hvor vi skal, men ikke resten av teamet. Og da kommer vi ikke lenger frem. Så nå er mitt store mantra hvordan kan vi gjøre alle gode og hvordan kan vi sørge for  et felles bilde på hva vi skal lage. God nok felles metodikk for å gå i samme retningen. Så sitter jeg fremdeles å synes det er interessant med hvordan kan vi sørge for å få implementert brukergrensesnitt perspektiv inn i løsningen. En del av kjernemodellen handler jo også om nudging og påvirkning. Så jeg har en ganske stor bredde. 

Are: Du glemte å nevne at du har organisasjonspsykologi og sånt.

Mona: Ja, det glemte jeg også. Jeg har en spesialisering i organisasjonspsykologi, ja. 

Silvija: Men du Mona? Jeg kan for lite egentlig om psykologi, og jeg klarer ikke helt til å skjønne atferdspsykologi versus organisasjonspsykologi versus annen psykologi. Men det jeg husker fra min MBA er at vi hadde fag i organisasjonspsykologi på to nivåer, og til å begynne med så har alle ledd litt av det faget. Der var det ikke teknologer som ikke ville leke med psykologer og samfunnsvitere. Der var det økonomer som mente at de ordentlige fagene her er sånn som du trenger når du er i Morgan Stanley og da er det finans og strategi og makro og mikroøkonomi og sånt. Men i løpet av den tiden der så har vi egentlig lært og bekreftet veldig mange ganger sterkere i etterkant det viktigste faget vi har tatt der var faktisk organisasjonspsykologi. Men du skjønner verdien av det faget først når du står i de problemstillingene som det skal prøve å hjelpe deg å løse med de vanskelige, krevende, spennende medarbeider situasjonene og ledelses situasjonene du står i.

Mona: Ja, og jeg tenker jo særlig dette med at vi sitter med ulikt språk i ulike avdelinger. Ulike fagfelt og det som gjør at vi føler at vi er flink i faget våres er jo gjerne de begrepene vi bruker. Vi har egentlig ikke lyst å forenkle fordi en del av det presise fagspråket får du når du får lov til å bruke termene dine. Men det jo akkurat det som gjør det vanskelig å samarbeid med andre. Og så tenker kommer dette inn med at du har opparbeidet deg høy ekspertise i veldig, veldig mange år. Så man vil holde på posisjonene og man vil holde på fagfeltet. Og så tenker jeg det å bare gi slipp på det i en håndvending er jo ikke enkelt. Og det er det jeg tenker som er det vi må utfordre oss litt på. Alle må bli litt generalister. Og spørsmålet er hvordan gjør vi det? Hvordan blir vi alle litt mer generalister? Og alle sier at man må lære seg å kode. Det kan godt tenkes. Men jeg tenker at alle må lære seg litt design, alle må lære seg litt av alt. Alle må lære seg litt av innhold og finne måter vi kan.  

Are: Og så trenger vi et felles språk. Og det er litt av den modellen da. Dere bør ha en egen podkast om atferdspsykologi og organisasjonspsykologi og teamarbeid. Dere burde snakke mer sammen.

Silvija: Det er litt sånn muppetshow over det.

Are: Det er det.

Silvija: Så hyggelig. Hvem er du da Arne?

Are: Hvem er jeg? Godt spørsmål. Holdt på i bransjen er et kvart århundre fant jeg ut her om dagen. Og jobber mye med digitale løsninger, innhold og brukervennlighet og design og de tingene som skal til for å lage gode digitale løsninger. Og det griper jo veldig fort inn i strategi, da. Så strategi har på en måte vært en strategi og en organisasjonsutvikling og alt det rundt de digitale løsningene er vel så viktige. Selvfølgelig er det teknologien, designet og håndverket også viktig, men det å kommunisere rundt at organisasjonen har eierskap viser seg å være vel så viktig for at hjernen skal fungere i praksis hvert fall. Men jeg har jobbet 13 år i Netlife design sammen med Mona i de nyere årene. Så hvis dere kjenner Netlife. 

Silvija: Jostein er en av mine virkelig store helter – eller jeg vet ikke om jeg kan kalle han helt, men jeg fascineres veldig av han. 

Are: Ja, så kjernemodellen har på en måte være en slags hjørnesteins metodikk i Netlife da. For dem bringer både brukerperspektivet og det strategiske perspektivet også må de ha beinharde prioriteringer og se på det. Så du må ta noen valg. Du må være tydelig. Du må forenkle og du må velge bort for at det skal bli bra for brukeren da. Det skal bli brukervennlig. Og da må det være enkelt. Og da må du velge bort en del ting. Så det handler om forankring i ledelsen og organisasjonen og være enig om en retning og en prioritering. 

Mona: Men jeg må få lov å skyte inn. For jeg synes det som ofte har vært Are er at du har kommet inn som konsulent og du er veldig flink. Du kan ta rommet og fortelle at her er det strategiske og du har vært flink til å dra kunden med deg. Og de er superglad og tar bølgen og du har løst opp i mange floker. Og det er da jeg tenker at kunnskapen blir værende litt hos deg. Og det er jo der det har skjedd et lite skift, da. Det at det er litt learning by doing*. At man kan ikke komme inn som konsulent lenger og fortelle sånn og sånn bør dere gjøre det. For det må liksom gå via egen hjernebark og egen munn, og gjerne gjøre det selv. Og det som jeg er veldig opptatt med når vi foregriper kjernemodellen er sånn at man må gi av seg selv. Man må jobbe sammen. Det er et av de første skrittene. Jeg vet ikke om du skulle si noe mer om deg selv Are? 

Are: Nå jobber jeg for meg selv sammen med Mona da. Vi driver med kurs og foredrag og couching og fasilitering rundt disse temaene. 

Mona: Men jeg må jo også skyte inn at du elsker jo å komme inn til et rotete nettsted og en rotete løsning. Det er noe som virkelig gir deg energi. 

Are: Rydde opp i litt floker. Alle har jo floker i prosjektene sine. Og digitale løsninger og de flokene er litt organisasjon og litt strategi, manglende prioriteringer og lite kommunikasjon, lite samarbeid. Så det som kjernemodellen handler om, handler egentlig om å forenkle ting og ta store problemstillinger ned på jorda. Det handler om brukere, det handler om businessen og hvordan kan vi bruke de perspektivene til å lage gode og prioriterte løsninger. 

Silvija: For meg høres det ut som det er en meta metodikk nesten. Hvor det finnes sånne ting som tjenestedesign og OKR og DevOps og business model canvas og det finnes masse gode verktøy. Og alle de verktøyene prøver egentlig til å fokusere deg på det essensielle. Også virker det litt sånn uoverkommelig, men det virker som dere to har funnet en modell som gjør at folk blir med dere på en dans gjennom disse verktøyene og gjennom prioriteringsoppgaver. Det er forferdelig vanskelig å prioritere. Men det er det som virker som dere klarer å få med dere folk på, da? 

Are: Ja, for denne modellen oppstod i hodet mitt for kanskje 15 år siden. Men den har liksom noen grunnstoff i seg på en måte. Du må ha en målgruppe. Du må vite hvem brukerne er. 

Silvija: Snakker vi om de seks elementene?

Are: Nå snakker vi om de seks elementene. Og det som er bra er jo at dette er seks elementer som alle kan forstå uavhengig av språk, terminologi og fagkompetanse, nivå i organisasjonen, siloer eller hva som helst. Alle kan forstå disse seks enkle begrepene. Og til sammen så utgjør det egentlig design thinking da. Det å overføre design perspektiv til resten av organisasjonen. Så det å forenkle det og gjøre det konkret og tvinge folk til å jobbe sammen på en sånn liten stegvis reise og enda opp med en prioritert løsning. Det er på en måte det som denne kjerneløsningen har vist fungerer til. Det er liksom ikke en skrivebordsteori, den har blitt brukt i 15-16 år i Netlife og i både innland og utland og på tvers av bransjer og sektorer. Så den viser seg å fungere i sin enkelhet og banalitet. Så fungerer den godt. 

Silvija: Fortell de seks elementene en gang til. Målgruppen var nummer én?

Are: Ja. Modellen ser sånn ut. Det er på en måte seks felter der hvert felt har en egen form og egen farge sånn at du kan jobbe med dette litt separat. Første felt da målgruppe. At du rett og slett vet hvem du lager denne tjenesten for. At du har en prioritert bilde av denne brukeren. Er det de vi faktisk retter oss mot? Denne kunden skal vi lage en løsning som fungerer for. Også har du bruker oppgavene som er disse grønne rektanglene. Og bruker oppgavene er en måte å uttrykke bruker behovene på en enkel måte. Brukeroppgave er det brukeren kommer til løsningen din for. Dette henger sammen med at du kan koble det sammen med alle disse andre rammeverkene. Vi kunne kalt dette mikrojobb i denne teorien. Så bruker oppgavene, hvem er brukeren? Hva skal brukeren gjøre? Også er det jo en blå sirkel her som er målene for løsningen. Og da handler det om mikro strategier. Ta denne overordnet strategien og ta den ned på jorden sånn at det blir konkret. Og hvis du jobber med chatbotten din eller om det er Facebook markedsføring eller Gjensidige appen eller en nettside så ser du plutselig at det er akkurat nok til det du jobbe rmed nå. Den kjernen du jobber med nå. Det er på en måte nøkkelen til å ta dette ned på jorden. Og da kan du også lage målbare tall. At du lager målbare nøkkeltall for akkurat nøyaktig det du jobber med nå, også alt annet samtidig.

Mona: Ja, for det er viktig at det er ikke hele løsningen du sitter å jobber med. Du sitter å jobber med bare en liten bit. 

Are: Ja, en kjerne. 

Silvija: Hva var de rosa pilene igjen?

Are: Rosa er på en måte målgruppen da.

Silvija: Nei det var trekanten. Da mente jeg rødt.

Are: I  hovedetasjen her så er det en liten kundereise gjennom et kontaktpunkt i forhold til tjenestedesign og kundereise. Så snakker du gjennom et kontaktpunkt. Og det er egentlig akkurat det samme som en kjerne. Det er et møtepunkt mellom brukeren og virksomheten. Kjernepunktet i kjernene dine er de viktigste møtepunktene mellom brukerne og kundene og virksomheten.

Mona: Men de rød pilene inn til kjernen er veldig interessant å se på. For det kan jo handle om ren markedsføring og Facebook og hvor er det brukeren er. Men der tar vi også med en liten andel med som atferdspsykologi for hvor er det brukeren er mentalt og psykisk. Har de akkurat mistet jobben sin eller sitter de å drømmer etter en ferietur? Det er to veldig forskjellige kontekster som du må virkelig hensyn ta når du skal lage dette gule innholdet. Så jeg har jo også jobbet i NAV, og har hatt permisjon derfra og der er det ekstremt. De vet at folk kanskje er på sitt verste i sitt liv på det tidspunktet de skal ta kontakt med NAV. Og det bare sier noe om graden av tilrettelegging og hvor enkelt det må være. Og at du rett og slett ikke er kapabel i å forstå. Du er rett og slett redd. Så det synes jeg er veldig interessant at man ikke bare tenker på det rent tekniske med at de kan komme fra et nyhetsbrev eller sosiale medier. Det er mange veier inn til kjernen, men det er også interessant å se på den kontekstuelle situasjonen. 

Are: Og empatisere med brukeren er også en viktig del av dette da. Så sånn sett så henger det sammen med personas, empatikart, atferdspsykologi og sånt. Men denne kundereisen, det er en vei inn til kjernen. Det er veien inn som er det fjerde elementet. Også er det kjernen som er det gule store feltet i midten. Men så er det på en måte før en kommer til løsningen så tenker vi på veier videre. Og der du ser de lilla flyt bilene her da. Det handler jo om atferdspsykologi det også. Det å definere et ønsket handling som du ønsker at brukeren skal gjøre etter at han har integrert med løsningen, da. Og det kan være samfunnsmessige mål om at folk skal begynne å trene for den slags skyld, eller rent kommersiell atferd at folk skal kjøpe et produkt eller abonnere på et nyhetsbrev. Det man gjerne kaller for konvertering. 

Silvija: Men er det var et poeng her som jeg synes du kanskje gikk litt fort forbi. For det er akkurat dette med rekkefølgen. For mange ganger sitter vi å har store mål og ønsker at vi skal gjøre brukeren ditt og datt. Men det som er er det klassiske eksempelet at kanskje banken vil at jeg skal ta opp mer lån, men jeg kommer egentlig for å betale en regning. Og da er det så viktig at vi gjør det i den rekkefølgen. At det er smud å betale den regningen. Så kan jeg få tilbud om et lån etterpå. Ikke først. Så det er noe med rekkefølgen her som jeg tror er så utrolig viktig. Folk må ha lave skuldre. De må liksom få lov til å gjøre det de har kommet fra. Så når du slapper av så har du et lite vindu der du kan kanskje påvirke litt av det. mange har jo opplevd det og det er nettbutikker og alt du skal kjøpe ekstra. Så ligger det en varsomhet i hva man skal drive å dytte på folk. Men samtidig så skal jo du drive en løsning for å oppnå noe. Så hvis du har lyst å oppnå noe som kanskje  brukeren ikke var så veldig opptatt av i utgangspunktet så har du muligheten der etter at de er kjempe happy fordi det var supersmud å gjøre det de kom for da. 

Are: Og der kan man snakke om nudging ofte. Dulte brukeren i riktig retning. Men da må man forstå motivasjonen først da.  

Silvija: Dere. Vi kommer tilbake til alle disse begrepene. Nå har jeg notert meg seks elementer og det er å forstå målgruppen, forstå deres behov og bruker oppgavene, også virkelig forstå hva er målet for denne løsningen. Så har vi dette med den veien nede hvor det er forskjellige veier inn. De møtes i kjernen som leverer på alt det der. Så er det veien videre som er ønsket effekt eller resultat også. Og det som jeg synes virker så utrolig kult her er at dere lager et kart. Dere lager et puslespill nesten som virker veldig fristende å være med på. Jeg merker at jeg allerede nå gleder meg til vår fjerde leksjon hvor vi skal fylle ut dette kartet for LØRN. Det gir en følelse av at i disse veldig komplekse og tvetydige tider, så går det likevel å sortere og se helheten. 

Are: Ja, absolutt for denne snur litt perspektivet da. Hvis man tenker på hele tjenesten og alt samtidig så tar du tak i et punkt i en kjerne og da kan du se sammenhengen i det punktet. Så det er det som gjør at det kan forenkles. Og når du bryter ned det punktet igjen i strategier og markedsføring og konvertering og ser det i sammenheng så blir det lettere å lage det prioritert. For det siste elementet som i aldri kom til er jo på en måte kjernen. Kjerneinnholdet. Når du har definert målgruppe og oppgaver, mål for løsningen, veier inn, veier videre, så har du et slags dashboard der du kan plukke innsikt og elementer i når du skal lage løsningen. Det målet er ønsket atferd og da må det målet være en handlingsdriver i innholdet på en måte. Eller okey, vi ser at folk bruker disse begrepene, javel, da må vi søkemotoroptimalisere det i forhold til det begrepsapparatet. Eller bruker oppgaven er at folk har disse spørsmålene. Javel, da må vi svare på de spørsmålene. Så du kan bruke de andre elementene til å lage. I midten så har du et løsningsrom, men det løsningsrommet er ganske klart definert. Det gjør at det blir lettere å lage noe faktisk bra.

Silvija: Ja jeg synes jo litt av poenget her er at ingen skal sitte å gjøre dette alene. Men at vi setter oss sammen og foregriper dette med kjerneverskted, men du gjør dette som en arbeidsflate. Juristen gjør det sammen med designerne, som gjør det sammen med kundeservice, som gjør det sammen med kanskje lederen. Og det er ikke så vanskelig. Det ser ganske lett ut. Og på mange måter er design thinking i et lite nøtteskall. Mange designere jobber på de måten. Men her tenker vi at cluet er å få for eksempel – uten at jeg skal henge ut jurister, men ofte har de en annen måte som de tenker var bra innhold. Det er kanskje det mest korrekte at de ikka har blitt tatt på for eksmepel. Som blir veldig vanskelig for en bruker. Men det å sitte ned sammen i dette formatet har vist seg å skape en kjempe effekt. Plutselig så ser de det. De ser jo Olga på 70 år skal forstå dette og hun har de og de behovene. Og målene våre er jo at hun skal være selvhjulpen til noe. Og da må vi. Og da slipper du den ping pong ballen i at det kanskje sitter en designer eller innhold designer eller utvikler og sitter å lurer på kan vi skrive dette? Kan vi gjøre dette? Så sender vi det til juristen også får du liksom en 8-siders avhandling om hva det juridiske siter. Så å jobbe sammen på dette  nivået er kanskje det minste  minimum.  

Are: Da ser vi ofte at hvis juristen faktisk finner ut at målet her er å få folk til å etterleve regelverket så kan vi ikke forklare regelverket nødvendigvis, men fortelle hva de skal gjøre på en enkel måte. Da får man en atferd som er det som juristene også ønsker. Og da kan juristen forstå at javel, hvis jeg skal ha den atferden så må jeg faktisk forenkle. Målet er ikke å forklare alt. Målet er å gjøre det enkelt for brukeren sånn at du når målene for lesingen. 

Silvija: Det som jeg har lyst å legge til er egentlig akkurat det som Mona har snakket om med at det gir også et felles språk og rigger folk sammen rundt det vokabularet. Og det at strategiarbeidet virker lekende lett, eller i hvert fall gamifisering. Jeg tror folk gruer seg til strategi prosesser, og det er fordi man skal klare å komme med noen fornuftige svar på noe som egentlig er ganske uløselig. Vi i veldig mange bedrifter med alle de kravene og rammene man har. Og man blir så abstrakt. I stedet for nettopp dette dere sier med kom i gang tidlig med konkreter, jobb sammen, løs det, lær fra det også skalerer du det. Det er utrolig inspirerende i gang settelses metode. 

Mona: Også er det jo så artig at du sier dette Silvija, fordi jeg tenker hvor mange ganger har du ikke vært i en strategi workshop eller man jobber med strategi og alle sammen tenker vi er enig. Du vet jo det at hvis det er fem i teamet eller 10 i teamet så spriker det veldig ofte i forskjellige retninger. Alle var enig, men alle har forskjellig bilde inne i hodet sitt. Og alle sammen legger forskjellige kvalitetskrav rundt det. Så jeg er veldig opptatt av dette med å få det visualisert tidlig uten at du har tegnet opp løsningen. For det er også sånn guffent. Av og til kan du si at folk ønsker å være konkret, også kommer du med en ferdig tegnet app og sier sånn skal du ha det. Og da sitter alle designere å vrir seg i stolen og vet at de ikke vil ha en løsning, de vil ha innspill. Også har du det gående. Så det er en oss kunst, og det er litt av det som er opphavet til oss også. For vi har jo jobbet i designbyrået og Icon Medialab og Netlife og sånn. Og før vi begynte å bygge kjernemodellen så lagde vi noen flotte skisser og puttet lekre bilder inn. Så ga det en ferniss av enighet, men vi var ikke det. Vi har bare hoppet bort i det og det så så fint ut det designerne kom med. Men der er vi tilbake til at løsningen skal leve over tid. Og de som har løsningene må ha eierskap til den. Det er litt sånn at vi er opptatt av at alle som skal lære seg å slanke seg nå, det hjelper ikke å se andre slanke mennesker. Du må få inn rutinene med å spise sunt selv. 

Silvija: Jeg synes dette poenget – og vi kan komme tilbake til det i LØRN Workshopen vår, men jeg elsker uttrykket ditt med ferniss av enighet. For vi lider litt av gründer syndromet her i LØRN, ikke sant. Jeg mener at jeg har et svar på alt herfra og i de neste 5 årene og jeg vet akkurat hvordan jeg vil ha det. Jeg bare trenger folk som skal gjøre det. Så kjører jeg på med mine løsninger. Men jeg får ikke med meg teamet, hvis ikke de har vært gjennom den reisen. 

Mona: Og da synes jeg det er så interessant for du har så engasjement. Det er det som er drivkraften. Også har du nødt til å gi slipp på det for å få framdrift. Og det er jo smertefullt. Det er forferdelig. Men det er faktisk det. Og det tenker jeg også, vi har jo vært i design miljø. Utrolig ofte designere har skjønt hvordan det skal løses. Men det hjelper fint lite. Og hvis de velter for tidlig, så kan det ende med at det blir en liten krig mellom for eksempel kunden og designerne. De får ikke med seg kunden på det som de har tenkt. Og det er feil prosess også. Kanskje man klarer å  overbevise de, også må de klare seg i hodet når løsningen er levert da. For de skjønner egentlig ikke fundamenter rundt det da. Det er nesten som et orkester. Det må pustes inn og ut i takt. Så skjønner vi hvor vi er. Kjernemodellen er litt fast på partiturer. Eller det er beaten. En liten beat som du kan følge og jobbe rundt. Men nå skal vi jo også si at det er ikke egnet til alt mellom himmel og jord. Jeg tenker at det er et navigerings  behov. Det er godt å bruke i starten og finne ut hvor er det vi skal. Eller for eksempel også for et smidig team og jobbe i sykluser, så ville jeg tenkt at det er veldig fint å gjøre det hver 14 dag. Nå skal vi på den biten. Hva tenker vi om det? Nå skal vi begynne på den biten. Hva tenker vi om det? Også ta det med og sette sammen et lite kjerneverksted. Hvem skal være med denne gangen? Denne gangen tror jeg vi må få med oss noen sluttbrukere inn. Forrige gang så var vi kanskje noen jurister som skulle inn, for det var det viktigste på det temaet. Neste gang så er det kanskje noe helt annet. Du drar med det relevante folket da. Og det er at du får konkretisert det og du får løftet  blikket i forhold til at her er det vårt team jobber med, men er det noe som kommer inn fra et naboteam? Skal vi føre noe videre til den neste løsningen? For det synes jeg er en kjempe utfordring sånn som mange har begynt med nå i produktteam. Mange sier det er så fint med det autonome, men av og til så ser jeg bare for meg stillehavet med mange øyer der alle lever ut sine egne liv. Og du kan jo begynne å lage broer i mellom. Også blir vi målt på hastighet  og det vi produserer. Men så er det også sånn at du kan tenke på å ta hele den store kundereisen på kanskje 8 meter, men du må ha et lite syn og kikke litt til høyre og venstre og det er mange veier inn og mange veier videre. Så det å få koblet deg. 

Silvija: Jeg har lyst å spørre dere, men det må vi ta i en senere leksjon. Nettopp dette her med hvordan klarer man å prioritere? Fordi i små bedrifter i rask vekst sånn som det vi er, så haster alt. Og alt haster samtidig. Og skal man ha Marketing Digitaliserings sprint eller skal man ha Fundamentals presentations sprints, eller skal man ha B2B Manger sprint? Så det å snakke litt om hvordan kjemper man, for organisasjonen har heller ikke energi og kapasitet til å fikse alt på en gang. Og det å finne denne rytmen. Jeg synes det at dere er så presise også på smidige organisasjoner, at det er organisasjoner som fokuserer på ting gjør det gjennom relativt fokuserte sprinter. Også tar de neste ting og lærer. Det har jeg lyst å lære mer om det å spise elefanten i biter. Men vi har oppsummert litt av kjernemodellen, men si gjerne to ord om kjerneverksted så avlsutter vi denne første leksjonen. 

Are: Ja, det kjerneverkstedet er jo et veldig enkelt workshop format der en jobber med denne modellen. Og et grunnleggende prinsipp er at vi jobber i kjernepar morsomt nok, som jo er da to stykker som jobber sammen som da skal ha forskjellige innfallsvinkler.. Du skal jobbe med en fra en annen silo. En med en annen fagkompteanse, en fra et annet nivå i organisasjonen, sånn at du får forskjellige perspektiver på løsningene. Og hvis det ene er dypt inne i problemstillingen, så får du med deg kompetansen, samtidig som du får et annet perspektiv på kommunikasjonen i mellom. Så kjerneverksted er et enkelt workshop format for å jobbe sammen på tvers. 

Silvija: Veldig bra. Og dere har da skrevet ferdig denne boken. En ny baby i familien rett og slett. Hva er det viktigste budskapet?

Are: Viktigste budskapet. Hvis jeg kan få lov til å si tre. Brukerbehov og strategi er to sider av samme sak. De må kjøres i sammenheng, og hvis du gjør det så kan du gjøre det mye enklere for deg selv. At vi må jobbe sammen og ha et felles språk for å jobbe sammen. Og kjernemodellen kan være et sånt språk. Og det tredje går kanskje på hvor viktig innhold er, og hvor utrolig lite fokus vi har på innholdet. Du tenker på design, strategi, funksjonalitet. Men brukerne er som regel bare et svar på et spørsmål. Det enkleste er å lage godt innhold, men det er det siste vi tenker på.  Hvorfor er det sånn? 

Silvija: Og en liten digresjon der da. Det er jo akkurat dette med innhold. Vi har jo jobbet med masse ulike typer verktøy og prosesser. Og det med innhold passer liksom ikke helt inn. Det passer ikke inn i den klassiske design thinking. Det passer ikke helt inn i Lean, og det passer ikke helt inn i utvikling fordi det skal bare fylles på til slutt. Og det er jo det som ofte skjer. Men det er jo blitt viktigere og viktigere dette med design og innholdsforvaltning. Det er jo Are som er mer ekspert på det enn meg. Han er veldig opptatt av det.  

Silvija: Da gleder jeg meg enda mer til våre workshop, for det vi har gjort i LØRN er å lage masse veldig godt innhold. Men vi er ikke noe på det andre. Vi sliter skikkelig med design. Og det å finne ut av en ny type brukerreise som inspirerer folk til å ikke slanke seg, men å lære noe som vi kan ha nytte av uten at det brenner på jobb i morgen. Så denne langsiktige byggingen av noen gode øvelser. Jeg tror det er to sider av samme sak. Jeg så apropos medieselskaper, så har jeg lenge snakket om noe som heter smilekurve som fokuserer veldig mye på at hvis det er en verdikjede bortover også ser man oppover hvor mye av verdien klarer de forskjellige aktørene i verdikjeden å tilegne seg. Så er det alltid et smil. Alltid mest lønnsomt å være i enden. Enten helt ved innholdsproduksjon eller ved plattform der hvor det er distribuert til kundeveksten. Vi har fokusert så mye på plattformer også har vi undervurdert verdien av å lage dette innholdet. Og det er faktisk en menneskelig oppgave. Det kommer aldri AI til å gjøre for oss. 

Are: Vi tenker jo gjerne at teknologien skal fikse dette for oss. Og en chatbot AI ja kanskje. Men du må fortsatt ha kontroll på strategien og bruker behovene og innholdet og sånn. Så det at teknologien skal løse alt for oss gjør meg litt skeptisk. Jeg vil fortsatt at mans kal tenke litt selv. 

Silvija: Jeg tror at denne smilekurven da forblir en smilekurve, og det du kan optimalisere med AI herfra og til kundene og distribusjonen sloss vi om nå med AI midler. Men vi kan ikke AIe oss ut av innholdsproduksjon. Ingen AI hadde klart å lage denne rare, men deilige samtalen oss i mellom. Det må være noe menneskelig nysgjerrighet og særhet oppi dette.  

Are: Helt enig.

Silvija: Men dere, jeg gleder meg veldig til å lese boken. Hvor er boken tilgjengelig?

Are: Boken er gitt ut på eget forlag. Men den er tilgjengelig i bokhandlere og sånn. Men vi foretrekker at folk kjøper den hos oss. Så da kan dere finne den på Kjernepar.no/bok. Eller så kan dere finne den på ressursnettstedet som vi har som heter Kjernemodell.no rett og slett. 

Silvija: Veldig bra. Tusen takk for samtalen så langt. Vi møtes som et par minutter til del to som blir en leksjon om eksempler.

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læring sertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet Lørn.University