Velkommen til LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til LØRN masterclass om positiv psykologi med Lisa Vivoll Straume. Velkommen til deg også Lisa. 

Lisa Vivoll Straume: Tusen takk. 

Silvija: Vi skal snakke om positiv psykologi og flyt som verktøy i ledelse og medarbeiderskap. Før vi gjør det, så skal jeg bare veldig kort introdusere formatet for de som kanskje hører på oss for første gang. LØRN er veldig opptatt av å samle vår felles kunnskap og innovasjonsvilje i form av disse podcaster og videoer, hvor det ikke er professorer som lærer oss om fremtiden, men det er de som jobber med innovasjon konkret. Det er da medarbeidere, og det er folk som leverer tjenester som er helt i innovasjonsfronten. I dette tilfellet, så lager vi en såkalt masterclass, som er en 2 timers basert kurs. Første del er en halvtime som vi omtaler som introduksjon, konsepter, historikk, motivasjon, andre del er eksempler. Tre favoritteksempler du har som gjør at folk kan huske det vi forteller om abstrakt. Det tredje er en verktøykasse, så de kan begynne å anvende noe av det vi snakker om. Og det fjerde er rett og slett et bittelite verksted/ workshop mellom LØRN og Mind, hvor du hjelper oss å komme i gang helt sånn konkret praktisk. Med det, så setter vi i gang, og jeg pleier alltid å be folk introdusere seg litt personlig før vi starter med vår første leksjon. En del av vår pedagogiske filosofi er at folk lytter til og lærer fra de som de ser som hele personer, gjerne med litt eksentriske hobbyer. Så hvem er du? 

Lisa: Ja, jeg er jo Nordlending, det sier jo kanskje det meste. Jeg er vokst opp med litt sånn hardt vær, og det trives jeg faktisk veldig godt med. Jeg bor i Trondheim og kom hit for godt over 20 år siden på grunn av studiene. Før det rakk jeg å reise rundt i verden, så jeg har jo litt sånn lysten og trangen til å oppleve ting og til å være med der det skjer og bidra og skape ting. Reisen endte så langt med en doktorgrad i psykologi. Også har jeg altså gründet Mind sammen med en som heter Rune Sager, hvor jeg nå også er faglig leder. 

Silvija: Fortell litt mer om Mind for dere er koblet på NTNU, men på en veldig spennende måte. 

Lisa: Vi etablerte selskapet i 2010, og da satt vi på innovasjonssenteret på Gløshaugen og var den eneste av de selskapene som satt der som holdt på med sosial innovasjon. Alle andre drev med teknologi, og det er jo naturlig på NTNU. Så vi var litt sånn outsiders, men hele ideen er bygd på faglig fundament og vår forretningsidé er å ta forskningen fra psykologi og ledelse og vri det om til praktiske øvelser og kunnskap som ledere og virksomheter kan bruke for å skape endring. Der er vi ganske nådeløs også. Så det er både egen forskning og nyere forskning vi tar i bruk for å hjelpe andre til å fungere på sitt beste. 

Silvija: Jeg skulle ønske dere fortsettet å sitte på Gløshaugen, for jeg er veldig glad i NTNU. En av mine favoritt disipliner der er type indøk, og det er fordi det er så dypt tverrfaglig egentlig. I praksis ikke sant? Det å ha dere skikkelig koblet på de gode teknologimiljøene, tror jeg ville skapt en uforholdsmessig stor verdi. 

Lisa: Ja, det hadde vært artig, men du vet, man får ikke sitte på innovasjonssenteret evig. Det er bare i starten. Det er litt sånn der man begynner sitt liv også må man ut og bli voksen på egen hånd. 

Silvija: Ja, men du Lisa, positiv psykologi, det høres litt ut som alt og ingenting .Det har noe med flow å gjøre. Det har noe med bedre ledelse å gjøre, men det er også et endret syn på mennesker som ressurs. Hjelp oss å forstå definisjon. Hvor kommer det fra og hva er motivasjon? 

Lisa: Ja altså positiv psykologi har jo egentlig med alt å gjøre, fordi det er ikke et eget fag. Det er bare en tilnærming, en måte å tenke på, et perspektiv kan du si. Som man kan anvende på både ledelse og andre typer fag, men begrepet har egentlig en litt sånn historisk forklaring. Fordi at psykologien har en veldig sterk tradisjon for å være en sykdoms orientert. Når man tenker på psykologi, så tenker man jo på noen som er litt syk, eller som står i fare for å bli syk, også kartlegger man symptomer og de negative tingene, så prøver man å finne en behandling. Eller man prøver å forebygge, at man skal bli syk. Grunnen til at psykologien ble så sykdomsorientert er egentlig en historisk årsak, altså etter andre verdenskrig. For det var veldig mange krigsveteraner som kom tilbake fra tjeneste og slet med posttraumatisk stress og trengte behandling. Så alt av ressurser i samfunnet ble jo satt på å hjelpe de og ressursene som ikke gikk til å hjelpe de gikk til og utvikle mer kunnskap og metoder for å behandle psykiske lidelser. Før det, så var psykologien et fag som også handlet om å leve gode liv. Som også handlet om betydningen av positive følelser, for eksempel for de har en funksjon. Det er faktisk en. Det er mange gode grunner til at vi er skapt med både frykt og med glede. Det kan vi komme inn på etterpå. I 1998 så valgte den amerikanske psykologforeningen å strategisk sette fokus igjen på menneskelig styrke og ressurser. Og positiv psykologi er egentlig bare et samleord som på en måte favner alt som har med mennesker, styrker og ressurser å gjøre, som handler om å kartlegge, anvende, videreutvikle, og ta det i bruk. Det skal treffe hele befolkningen og ikke bare de syke eller de som står i fare for å bli syk. Så det er et perspektiv og en måte å tenke på? 

Silvija: Ja, jeg må spørre deg noe i oppfølgingen her, Jeg opplever at vi er veldig flinke til å bruke det når det dreier seg om barna og oppdragelse, særlig i Skandinavia. Jeg kommer da fra sør av Europa. Her i nord er vi veldig flinke til å se hva de er gode på og jobbe videre med det, men så virker det som om vi stopper med det når folk blir voksne. 

Lisa: Ja det kan jo hende, men jeg tror at vi i de siste er blitt mye mer bevisst på hvor viktig det her er. Så synes jeg det er viktig at det handler ikke bare om å skryte. Altså positiv psykologi  handler ikke bare om positive følelser, men det handler mer om å gjøre det hensiktsmessige og det som er nyttig. Det kan noen ganger også være å gi kritikk. Så hvis man skal bruke positiv psykologi som perspektiv, så kan man ikke påpeke de negative tingene. Da handler det mer om måten man gjør det på, og at man er bevisst på at det skal skape det vi i psykologien kaller approachdriven. Altså det som fremmer noe, det som skaper god bevegelse fremover, heller enn det som får ting til å stoppe opp. Frykt er en følelse som får folk til å trekke seg unna. Så hvis du gir kritikk på en måte som skaper frykt, så er det sannsynlig at folk ikke har lyst til å høre på det, eller prøve å komme seg bort fra det. Men hvis du gir kritikk på en måte som skaper nysgjerrighet og takknemlighet, så genererer det jo motivasjonen til å prøve å gjøre noe med det eller bruke det til noe. Altså der har du et eksempel på hvordan man kan anvende det her perspektivet positiv psykologi også på negative ting. 

Silvija: Fortell littegrann også om hvor dette her kommer fra i forhold til fly osv. 

Lisa: Ja, altså, Mike gikk jo bort i fjor, men han var jo en av de som var den indre kjernen i den amerikanske psykologforeningen sitt arbeid med å sette på agendaen igjen menneskelig styrke og ressurser. Han begynte jo med det her for veldig lenge siden. Den første boken på skrev han i 1975 “Beyond bordomsiety”. Tilfeldigvis, så sitter jeg med denne i fanget nå fordi jeg synes at det er den beste boken han har skrevet. Han startet jo egentlig med å observere kunstnere. Også ble han så fascinert av hvordan de ble så oppslukt og engasjert i det de gjorde, at de glemte tid og sted. De glemte å spise, de glemte å gå på do, og de glemt å gjøre alle de her naturlige tingene for oss. Det fanget hans interesse og nysgjerrighet, også dedikerte han det meste av sin forskningskarriere til å finne ut av det. Det var også min inngang til faget. Det var jo også hovedfagsoppgaven min. Jeg skrev om flyt som ressurs, men flyt er sånn sett bare ett av veldig, veldig mange begreper innenfor positiv psykologi eller innenfor psykologien generelt, hvor man kan prøve å finne ut hva som egentlig er menneskenes ressurser og hvordan kan man kartlegge det? Hvordan kan man utvikler det, og hvordan kan man bruke det? 

Silvija: Og noe lignende opplever man i sport, noe lignende opplever man i treskjæring. At man blir bitt av basillen. Hva er det som skjer i Lisa. Hvorfor er det den der kreative kraften som er så veldig sunn for hjernene våre? Kan du hjelpe oss å forstå littegrann på rundt dette med flyt? 

Lisa: Ja, det jeg synes er så interessant med det er jo at alle mennesker skal oppleve å flyte. Alle vet hva det er hvis vi bare forklarer, det er de gangene når du blir så oppslukt i det du gjør at plutselig så har det gått en halvtime og aner ikke hvor tiden har gått. Eller det har gått 2 timer og du aner ikke. Da har du vært i flyt. Så har vi jo kartlagt hva som er forutsetningen for å komme hit og hvordan opplevelse er det å være der, og hvordan kan man tilrettelegge for å skape det mer? Da kan man gjøre det litt mer komplisert akademisk, men det viktigste er at du blir ett med aktiviteten, så hva du gjør er ikke så viktig. Det er ikke sånn at hvis du spiller håndball så det er mer sannsynlig at du kommer i flyt enn om du løser matematiske ligninger eller synger opera. Fordi alle de tre tingene kan gjøre at du blir fullstendig oppslukt i det, men det handler mer om hvor du har nysgjerrighet og interesse, i tillegg til at et av premissene for forutsetningen, er at det må være en viss match mellom utfordringen du møter og din kompetanse til å løse den utfordringen. Og der har jeg kranglet litt om de her forutsetningene. For at han og mye av det forskningsmiljøet har jo snakket om balansen. At det skal være en balanse mellom høye krav og dine ferdigheter, men det vi har funnet i vår data er jo at det er en ubalanse. At kravene må være mye høyere enn din kompetanse for at du må kunne strekke deg. Så hvis det er ren balanse i det, så vil du oppleve det som kanskje behagelig, men ikke til selve flyt opplevelsen. Og flyt i seg selv trenger ikke være så behagelig. Det kan være ganske stress. 

Silvija: Dette her er folk i spillmiljøer veldig gode på. For å motivere folk til å forbli i spillet og drives, så får du stadig oppgaver som er akkurat litt forbi, ikke altfor langt unna for da blir det bare frustrerende, og du kommer ikke videre, men det er liksom akkurat litt for vanskelig for meg. Og da må du slite med å løse det. Det virker som om det hjelper oss å fokusere hjernen på en måte som er veldig gøy for oss mennesker. De har jo vist at man kan tilrettelegge i situasjon i er veldig stor grad for å invitere folk til å komme i flyt. At det er ikke bare opp til den enkelte, men hvis du er god på å matche det her forholdet mellom krav og utfordringer som spillutviklere driver med, så klarer du å holde fronter. De blir litt avhengig av det, for det er så belønnende i seg selv å være i den opplevelsen at du har lyst til å være lenge. Sosiale medier gjør det samme, hvis du får likes og hvis du klarer å holde algoritmene klarer og legge til rette for poster i feeden din som treffer et eller annet du er fascinert over, så er det mer en sånn mikroflyr da. Da kan det plutselig ha gått en halvtime og vi hadde bare tenkt å sjekke noe som tok to minutter. 

Silvija: Jeg har to situasjoner som jeg tenker på med meg selv personlig. Ingen av dem har direkte med jobb å gjøre. For jeg. Har lyst til etterpå at vi skal snakke om hvorfor dette er relevant for jobb også? Den tredje som jeg skal nevne det er faktisk bare jobb det, men jeg kom til Norge som 18 årigog  begynte å studere. Jeg synes overgangen var kjempetøff fra gamle Jugoslavia til Norge. Jeg husker at jeg våknet en dag og måtte bare begynne å tegne. Jeg hadde aldri tegnet noe særlig, men i de neste 3 måneder, så gjorde jeg ingenting annet. Studerte ikke, bare satt der med blyant og papir og tegnet portretter og fant ut av det selv. Jeg aner ikke hvor det kom fra, men det var liksom et sånt behov for å gjøre det som da var veldig terapeutisk. Andre eksempelet jeg har er egentlig fra hagen nå, hvor jeg kan gå ut og utrolig manuelt- og på mange måter en veldig enkel jobb- gi meg selv en oppgave om å liksom rydde opp, og da vet jeg ikke hvor 5 timer har gått, før jeg har blod på hendene til slutt. Jeg lurer på om det henger sammen  med at vi mennesker er grunnleggende problemløsende vesener som liker å få oppdrag. Det siste eksempelet handler om at jeg altid er sen. For jeg blir så oppslukt av det jeg gjør i øyeblikket, jobbmessig. Folk tror ikke på meg tror jeg, men det er også veldig deilig, for det er det som gjør at jobben blir gøy. 

Lisa: Det er veldig gode eksempler du bruker, og jeg tror at det som jeg umiddelbart blir veldig fascinert av i eksemplene dine. Det er det jeg vil kalle ressurshandlinger, som er kanskje et litt faglig ord og litt sånn psykologisk ord, men vi snakker ofte om ressurshandlinger. Altså, hva er det folk naturlig gjør for å skape gode opplevelser eller velfungerende situasjoner for seg. Sånn at når du kom som 18 årig, og begynte det å tegne, og du sier du aner ikke hvor det kom fra. For deg så oppleves det sikkert som å komme i en sånn slags flyt, hvor du fikk et mentalt i sted og slapp å bekymre deg for ting som hadde skjedd og komme til å seg. Det mentale der er jo grunnen til at vi kaller flyten en ressurs. Vi kan jo belyse det fenomenet fra veldig mange flere perspektiver enn bare flyt. Ressurshanlingen og den der selvreguleringen, det at du hadde en uro eller ubalanse i det som gjør at du velger du å gjøre noen ting som hjelper deg til å få kontroll på det selv og situasjonen, og som hjelper deg til å skape noen gode opplevelser. Det er kanskje litt det samme som skjer når vi tar tak i raken i hagen. At vi skaper oss et sånt mentalt fristed, og vi gjør noen ting som har effekt på hvordan vi har det, og hvordan vi fungerer. For den psykiske helsen vår, den er veldig nært knyttet til hva vi gjør?

Silvija: Jeg har slitt som gründer. Det er kjempekrevende og jeg blir besatt av problemer og våkner av nakk. Jeg har snakket med en del vellykkede ledere om hva de gjør. Altså, det er alltid noe som ikke funker, ikke sant? Og det virker som om det er en del menn i hvert fall, som er veldig flinke til å bruke sport, og litt sånn ekstremsport også. Jeg tror de bruker det får å få et mentalt fristed og et sted for å finne balanse. Også løser du problemene etter at du har funnet balansen. Så dette er kanskje noe vi gjør ganske ubevisst også? 

Lisa: Ja, det er mange som gjør det veldig uvisst, men jeg tror at vi kunne vært tjent med å være mer bevisst på ressurssamlinger. Hva er på en måte repertoaret vårt? Hva har vært i kista våres, og hva er det vi gjør som noen ganger er hensiktsmessig og andre ganger uhensiktsmessig? Fordi at det kan hende, at selv om det gir deg en god opplevelse å gå ut i hagen der og da- kan det være ting vi gjør som noen ganger fungerer bra og som andre ganger ikke vil være den riktige løsningen. Sånn at i det vi får god kontakt med det indre livet våres og vi forstår hva er det slags følelse har jeg nå, og hva er handlingsrommet mitt til å gjøre noe med det? Så tror jeg, vi er bedre rigget til å ta kloke valg. Der er vi egentlig inne på noe som jeg har vært i opptatt av i forskningen med doktorgraden, at et godt liv, eller lykke, hvis vi skal bruke det begrepet. Det er jo noe vi på folkemunne ofte assosierer med glede og gode følelser og nytelse og de her tingene. Men i den mer filosofiske faglige tilnærmingen, så er jo lykke også noe mer enn å føle godt? Det handler også om å fungere god. Og i det å fungere godt, så kan ting være ganske strevsomt. Det er ganske vanskelig og ganske utfordrende, og til og med frustrerende. Så du kan ha en god porsjon holdt på å si negative følelser i det, men likevel så har det en positiv verdi, så jeg kaller det den strevsomme lykken. Tittelen på doktorgraden min eller på avhandlingen min, var jo “It takes more than happy feelings to function well” og den oppsummerer nettopp det her lykken som vi snakker om. Den handler jo om å streve og det er vanskeligere å velge noen gang. Noen ganger så tenker vi at det på en måte er velbehaget som er parameter på om det er bra eller ikke, men det er en formue. Vi må ikke tenke, at ting skal være behagelig for, at det skal være riktig. 

Silvija: Det er utrolig viktige poeng også for meg personlig. For jeg tenker at, livet er strevsomt. Og alt som er verdt å gjøre, er strevsomt. Så det er veldig lett å tenke seg at det som gjør meg lykkelig nå, det er å har et godt glass rødvin i hånda og se utover en vanvittig flott utsikt. Det er liksom det, men det er klart at det føles ikke bra hvis ikke du har hatt det skrevet og kanskje også løst det strevet på en positiv måte til slutt. 

Lisa: Ja, det er veldig viktig å være klar over, og det er derfor jeg snakker om det hageeksmpelet. Jeg vil si at det er en kjempegod ressurshandling. Gå ut i hagen og rark når du kan. Det er et mentalt fristed, og det vil hjelpe deg å opprette balanse, men hvis vi drar det litt ekstremt og sier at det var en konflikt du visste du var nødt til å løse opp i, men i stedet for å face det og ta den praten så bare stikk ut i hagen hver gang ubehaget kommer også begynn å rake. Så blir det en veldig fin hage av det, men konflikten er det fortsatt. Så det er bare for å illustrere eksempelet på at i første situasjon når du bare gjør det for å opprette en eller annen sånn indre balanse, så er det en ressursending. Hvis det blir en escape eller en flukt ifra noe du egentlig burde gjort, så er det ikke noen ressurssamling, og det er derfor vi har gjort sånn at folk må være bevisst på det her. 

Silvija: Og det er et utrolig viktig eksempel som du må hjelpe meg å forstå litt bedre. Er ikke det veldig naturlig at vi flykter fra det ubehagelige?

Lisa: Jo og det er jo fryktens funksjon. Altså hvis du tenker evolusjonært. Hvorfor er mennesker skapt med kapasiteten til å føle frykt? Det er jo livet. Det var jo det som gjorde at man flyktet fra farlige situasjoner, og fortsatt gjør det den dag i dag, ikke sant? Hvis du er på tur over veien, og det kommer en bil i hundreogfemti, og du har tenkt å gå til høyre, men bilen gjør at da vil du bli påkjørt, så er jo fryktresponsen den følelsen forhåpentligvis som gjør at du rekker å skifte retning i tide. Så den er veldig hensiktsmessig og den regulerer jo adferd akkurat på den måten, men det er ikke alle situasjoner. Det er den lure beskjeden å følge fra hjernen. Et annet eksempel er at man ikke tør å ta denne konflikten, så derfor er det ikke sikkert det er hensiktsmessig lenger. Så det er derfor jeg sier at velbehag trenger ikke være parametre på om ting er bra eller dårlig, eller om det er noe du burde eller ikke burde gjøre. 

Silvija: Du sier at over tid så er det her, flourishing eller utvikling som kanskje er en viktigere parameter for lykken vår? Jeg har bare lyst til å høre deg, hvis vi oversetter det til arbeidsliv. Både flourishing og dette med godt liv, hva er utvikling eller hva er det som gjør at vi blomstrer i arbeidslivsituasjoner og hva er et godt arbeidsliv? 

Lisa: Det er et veldig stort spørsmål du stiller. Så jeg skal nok prøve å korte det litt ned, men jeg må bare notere meg noen stikkord her, så jeg ikke glemmer det. Jeg har først lyst til å bare oppsummere det vi har snakket om litt sånn faglig, så vi har noen knagger å henge det på. “It takes more than happy feelings to function well.” Den innehar det her skille mellom hedonia, som er det faglige ordet/ uttrykket for den her tilfredshetslykken. Så når vi skal forske på den, så kan vi sende ut et spørreskjema hvor vi spør folk på en skala fra en til 7 eller en til 10. Hvor lykkelig er du? Så scorer man seg selv. De fleste i Norge ligger på rundt 7, men eudaimonia, det er et begrep som kommer fra Aristoteles. Det benevner mer den her strevsomheten jeg snakket om. Det kan vi ikke måle med å spørre om hvor lykkelig er du, hvor fornøyd er du med livet ditt. Hvordan vil du score din livskvalitet? Da må vi spørre om andre ting. Vi må spørre om vekst, om læring og om utvikling. Så hvis vi skal kartlegge følelsene i det, så vil det være mer type engasjement eller sjarmlighet, interesse. De her som aktiverte de aktive positive følelsene, altså ikke tilfredshet, velbehag, men mer engasjement og nysgjerrighet. De er mye nærmere knyttet til strevsomheten. Det er klart, i Norge så har vi jo et velferdssystem og også et arbeidsliv som rett og slett er lovregulert mye av det her tilfredshet simulasjonen. Og det er mange ganger godt ekt, men det er jo ikke nok, og da kommer man jo mer inn på. Hva er det hver og en av de ansatte og medarbeiderne trenger for å fungere på sitt beste utover lunsjpausen og kaffepraten med kolleger, for det er kjempeviktig. Men liksom utover det, da vet vi jo at autonomi og frihet er viktig. For at vi da har medbestemmelse og selvbestemmelse til å kunne påvirke hvordan vi velger å løse ting, og vi vet at vi trenger å bli intellektuelt stimulert, utfordre og at vi får lov å bruke vår erfaring og kompetanse. Det er kjempeviktig for å fungere godt. Så poenget er at vi trenger både hedonia og vi trenger eudaimonia som to sånne perspektiver i det å ha et godt liv eller et godt arbeidsliv da. Så hvis man skal eksemplifisere det litt fra en leders perspektiv, så er det viktig at lederen evner i det der hedonia sporet, og lager det her safe space. Det her stedet hvor man bygger en nær og god relasjon preget av tillit, hvor folk tør å innrømme feil, tør å si at det er ting de ikke har skjønt eller tør å utfordre ting fordi at de er trygg på relasjon. Også trenger de den her eudamonia hvor de blir gitt utfordringer, hvor de blir gitt muligheter for å lære og for å utvikle seg og for å feile også. For der ligger det veldig mye læring. 

Silvija: Jeg må spørre. For de snakker om the great resignation nå etter korona. Folk forlater jobben sin og der de er, og det virker som det er akkurat disse to ting. De har hørt at folk forlater dagens arbeidsgiver, for nå har de lært at de kan jobbe for mange andre arbeidsgivere på tvers av geografi, og de vil ha utviklingsmuligheter. De vil ha fleksibilitet, og de vil ha en slags helhetlig velferds tankegang rundt seg. 

Lisa: Ja, the turnover tsunami vi kaller man det for globalt. Jeg har jo aldri sett så store tall på hvor mange som slutter, eller velger å bytte. Jeg tror begge de der hedonia eller eudamonia faktorene er presenterte i det som du sier. For det første, så gjorde jo nedstengningen at vi ble litt sånn avskåret. Mange har følt at de har mistet litt sånn kontakten og den her følelsesmessige tilknytningen til arbeidsplassen og kollegaene sine. Man har bare stått alene, og man har jo måttet klart seg alene, så man føler ikke lenger på den. Ja, også er det kanskje noen ledere som ikke helt tar på alvor at den ikke er der av seg selv. Det er ikke sånn at når du åpner døra på kontoret, så ser du fellesskapsfølelsen sitte i sofaen der, det gjør den jo ikke. Det er noe som må bygges og skapes og jobbes med hele tiden. Jeg tror også mye av dette vært ganske traumatisk for mange. Å miste den friheten og blir så avskåret og nedstengt som vi har vært. Så jeg tror nok noe av det her også handler om at man har behov for å komme seg bort fra det og få startet litt på nytt, men det er klart. Da blir man også mer bevisst på at jeg ikke trenger det for å gjøre min jobb, det kan jeg jo gjøre selv. Så opplever man større frihet med det. 

Silvija: Jeg tror det er utrolig sammensatt med dette hybride arbeidslivet på nytt, ikke sant? Hvor en ting er at vi bør kanskje redefinere hva arbeidet er, også kan jeg sitte og jobbe i hagen min, stå knele å jobbe i hagen min og samtidig være på jobb. Det tror jeg at jeg kan 50% av tiden, men veldig mange vil ikke definert det som jobb hvis ikke du sitter foran en skjerm og taster eller hva du nå vanligvis gjør på jobb. Så overlapper det veldig mye med privatlivet. Jeg jobber fra klokken 06.00 om morgenen til klokka 18/19 på kvelden, og det er klart at da må jeg finne måter å kompensere i privatlivet på. For denne her nye måten de overlapper forretningslivet og privatliv. Det å tenke sammen med ansatte, hvordan både hedonia og eudaemonia betyr i et arbeidsliv med ikke bare nye verktøy, men kanskje også ny dynamikk. Det tror jeg er veldig på tide å tenke hos alle arbeidsgivere nå. 

Lisa: Ja og jeg tror det her eudaemonia greiene er litt interessant for en leder å utforske. For det ordet er 2600 år gammelt, men jeg tror det er høy aktuelt met aktuelt enn noen gang. For vi jobber jo tett på med ledergruppe og virksomheter som står i ganske ekstreme transformasjoner. De skal over på sirkulær økonomi, eller de skal digitalisere. Det er så store raske endringer i en kontekst som også er veldig i endring og veldig uforutsigbar, og som vi så vidt toucher innom som et ord. Det rommer veldig, veldig mye mer, men hvis jeg skal trekke fram noen viktige spor her som er verdt å utforske, så er det ene, det som handler om de grunnleggende verdiene våre. For eudaemonia er Stortingets måte å tenke lykke på. Det handler om å leve i diamond med seg selv eller leve i tråd med sine verdier og realisere sitt potensial. Og jeg snakket i ste om det der med å være i kontakt med den indre verden din og forstå littegrann, hva er liksom mekanismene som driver deg og hva er viktig for deg? Se for deg isfjellet, toppen av isfjellet det er den bittelille delen du faktisk kan fysisk se, og det er på en måte adferden. Det er det folk sier, og det er det folk gjør. Bak der så ligger det masse informasjon om hvilke drivere som fører til at folk sier og gjør sånn som de gjør. Det er ned dit lederne må dykker for å prøve å forstå de underliggende mekanismene som egentlig er forklaringen på folks adferd. For det er der du også har et mye større handlingsrom til å påvirke, og når folk blir mer bevisst på hva er mine grunnleggende verdier og hvorfor blir jeg så sint og frustrert når du gjør sånn? Også får jeg så mye energi når du gjør sånn. Da begynner jeg å skjønne litt mer om triggerne og hva som er mine drivere og hvordan jeg passer på å tilpasse meg hvis jeg skal samarbeide med deg. Hvis vi hadde litt ulike drivere der. Så det ene går på å knytte de personlige verdiene til den konteksten du er i, den relasjonen du samarbeider med, de oppgavene du skal løse. Vi kan komme inn på noen eksempler etter hvert. Det andre går på beslutningsprosesser. For det her er sagt til tanker, og mange ledere står i så ekstreme situasjoner knyttet til valg. Fordi du skal ta ganske store, viktige beslutninger med veldig lite informasjon. Og da gjelder det å være bevisst på at system en det er den raske, intuitive tanken som jobber stille og veldig effektivt, og som er mer drevet av noen sånne preferanser og masse sånne feilkilder. Vi tar beslutninger uten å egentlig helt ha klarhet i fakta. Den sakte tanken er der du ikke engang kan rake, du må stoppe opp. Du må du må legge ned raken når du står i hagen, så må du stoppe også må du virkelig tenke gjennom. Hva er det egentlig dette handler om og hva i dette er mine personlige preferanser? Hva er fakta? Hva er eksterne forhold som vi vet eller ikke vet? Jo mer kompleks verden blir, jo mer må vi ned i isfjellet og i system to tenkning, men jo mindre tid har vi til å gjøre det. 

Silvija: Jeg har lyst til å legge inn to ting her. Det ene er at du snakker om å tenke fast and slow og definerer da de to måter å tenke på. Hvor den ene som du sa, er superrask og veldig sånn taktikk basert og shortcut. Den andre er denne her som krever veldig sånn tilstedeværelse og det er slow. Jeg har måttet finne mekanismer som har lært meg å hoppe ut fra den der raske. For det blir aldri nok tid til å gjennomføre at i mailboksen din som du vil. Det blir alltid nye problemer. Jeg merker at jeg blir revet inn i sånn raskt problemløsnings modus veldig lett. Det å for eksempel fjerne seg fra mailboksen. Altså om jeg raker, om jeg går en tur eller om jeg faktisk kjører bil og hører på en bok. Det er der de sakte tankene faktisk kommer, ikke sant? Audiobøker har blitt helt terapeutiske for meg. For de stopper muligheten for denne her raske handlingen. Det ubevisste å få lov til å jobbe seg ordentlig gjennom problemstillinger. Jeg husker den tiden også fra Oxford. Skulle man løse et problem, som man sitter skikkelig fast med. Så var det ingenting som hjalp så godt som å gå en tur i parken og gjerne snakke med noen om noe helt annet. 

Lisa: Ja, og bare det å gå for eksempel. Vi har jo to hjernehalvdeler, og når du beveger deg diagonalt, så må den ene hjernehalvdelen jobbe sammen med den andre på en litt annen måte. Så det gjorde jo de filosofene fra det antikke Hellas. Hele tanken bak Aristoteles var jo bevegelse. De gikk og pratet. Det har man i senere tid funnet ut at er faktisk sånn rent nevrologisk en veldig hensiktsmessig måte å prosessere tanker på da, men ut og gå er kjempelurt. Faktisk mye bedre enn å kjøre bil, hvis man skal tenke sånn. 

Silvija: Så walk and talk fungerer faktisk på flere nivåer enn den opplagte? 

Lisa: Absolutt, men kjernen er her er jo at det gjør litt vondt å sette seg ned med de tankene og de raske tankene vil jo prøve å overtale deg til å bare ta en kjapp beslutning. Så du kjemper både mot deg selv og mot klokka. Det tror jeg er en av de store nåtids utfordringer vi står overfor. Den der logiske bristen eller at ting går så raskt og er så komplekst, og vi har ikke tid til å tenke sakte, men det er faktisk eneste vi kan gjøre hvis vi skal nå å ta beslutninger. 

Silvija: Jeg tror vi skal avslutte første leksjon nå. Hvis jeg skal prøve å oppsummere, så er noe av det største innsikten for meg vært dette med at jeg trodde vi kommer til å gå inn og snakke om positiv psykologi, tenk på ressurser blue skies and happy thoughts, mens det vi egentlig snakket om er dette med å tenke at lykken er noe mer enn bare velbehag? Lykken dreier seg veldig ofte om denne eudaemonia som dreier seg om å skape rom for å virkelig effektivt løse de vanskelige problemer. 

Lisa: Ja og å lære av ting. Være i utvikling, møte utfordringer og finne måter å komme seg gjennom det på. For det må vi jo alle, både privat og på jobb. Så et godt liv handler både om å ha det bra og fungere godt, hvor man må lære å være i utvikling. 

Silvija: Jeg har så lyst til å bruke sport også som en analogi, men jeg tror det sparer den til neste leksjon. Jeg skal la deg fullføre nå. 

Lisa: Ja for det som jeg hadde lyst til å si om positiv psykologi som begrep, det er jo litt sånn misforstått, hvert fall den kommersielle versjonen av det. Det er et område som er veldig lett å kommersialisere. For alle har jo lyst til å høre om dine styrker, ressurser og alle de positive tingene. Det er lett å selge, men utfordringen er jo også at man fort kan kjøpe seg mer kunnskap der som ikke er så forskningsbasert, men som er litt sånn VG- oppslag. De kan ha gode oppslag de også altså, det er ikke det. Men det er utfordrende at det er lett å kommersialisere. For da blir på en måte kritikken at det handler om å tenke positivt. Den er så misforstått. For den reelle kritikken av den her fagtradisjonen her, handler jo om helt andre ting. For eksempel at vi er litt uklar på begrepene. Du brukte ordet flourishing i sta. Det er jo tre forskjellige, ganske anerkjente teorier som definerer flourishing som forskjellige ting. Det er problematisk. Vi er tydelige på begrepsbruken. Vi har fokusert for mye på individ. Hva gjøre jeg for min lykke, i stedenfor hva jeg gjør for din lykke. Vi har vært for lite opptatt av kontekst, for det er veldig sånn relativt. Jeg bruker å si at ingen psykologiske fenomen er av natur. Positiv eller negativt? Det kommer helt an på situasjonen. Så frykt kan være en veldig positiv respons hvis situasjonen du er i er farlig, men hvis den situasjonen du er i ikke er farlig, så er den ikke hensiktsmessig. Også har du det her når de positive fenomenene slår kontra. At noe som opprinnelig skulle være bra for deg, blir negativt. For eksempel at det er en kjempespennende studie hvor man har forsket på parforhold. Hvilke typer styrker som er i spill, i gode og dårlige personaler, så tok man da utgangspunkt i tilgivelse, omsorg og optimisme. Altså tre sånne kjernestyrker. Da så man jo selvfølgelig at i veldig dysfunksjonelle parforhold, altså parforhold som fungerte veldig dårlig, så var det jo ikke så bra at tilgivelse var det første du tyder til og optimisme om at alt blir så mye bedre etterpå og også omsorg, ikke sant, som utøves. Mens i de veldig gode, så var dette styrker som var veldig, veldig hensiktsmessig og konstruktiv for å bygge et enda bedre forhold. Så der har du et eksempel på, hvordan positive fenomen kan slå kontra og bli ekstra negativt hvis man ikke tar hensyn til konteksten da eller relasjonene? 

Silvija: Kjempespennende. Vi stopper nå, også skal vi snakke littegrann om eksempler og prøve å anvende dette både til ledelse og medarbeiderskap, men også tenker jeg litt på sport og kanskje privatliv sånn som du startet nå. Takk så langt. 

Lisa: Takk. 

Du har nå lyttet til en podcast fra LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet LØRN.University.