LØRN Masterclass M0041
Kulturendring i offentlig sektor
I dette Masterclass-kurset med #LØRN blir du introdusert til innovasjon og kulturendring i offentlig sektor. Her vil du blant lære om noen av utfordringene, mulighetene og nyvinningene i offentlig sektor i dag.

Pia Virmalainen Jøsendal

Avdelingsleder

Bouvet

"Når vi samarbeider, utvikler og forandrer organisasjoner i en kompleks verden må de bli like fantastiske som menneskene som jobber i dem"

Dette er LØRN Masterclass

Digitale samtale-baserte kurs – 4 x 30minutter
Vi samler de beste hodene bak de nye teoretiske konseptene innen ledelse av digital innovasjon og transformasjon. Vi dekker 15 tematiske områder innen ny kunnskap og erfaringer om innovasjon  og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc.  Innen hver av disse tema og 10 perspektiver setter vi opp digitale samtale-baserte kurs i fire deler, som alltid følger samme struktur: introduksjon, eksempler, verktøykasse og verksted. På cirka 30 minutter i hver leksjon vil du på en lett måte lære nye konsepter og forstå nye muligheter.
Digitale samtale-baserte kurs – 4 x 30minutter
Vi samler de beste hodene bak de nye teoretiske konseptene innen ledelse av digital innovasjon og transformasjon. Vi dekker 15 tematiske områder innen ny kunnskap og erfaringer om innovasjon  og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc.  Innen hver av disse tema og 10 perspektiver setter vi opp digitale samtale-baserte kurs i fire deler, som alltid følger samme struktur: introduksjon, eksempler, verktøykasse og verksted. På cirka 30 minutter i hver leksjon vil du på en lett måte lære nye konsepter og forstå nye muligheter.
Vis

Leksjon 1 - Introduksjon (37min)

Innovasjonskultur i offentlig sektor, Digitalisering i offentlig sektor, Databehandling i praksis, Prinsipper for datadrevet verdiskapning, The great resignation

Leksjon 2 - Eksempler (35min)

Kollektivt lederskap, Samfunnsinnovasjon, Utvikling av nye måter å jobbe på, Nye løsninger i offentlig sektor

Leksjon 3 - Verktøy (28min)

Unconferance-formen, Verktøy for samarbeid på arbeidsplassen brukt i praksis, Demokratisering av offentlig sektor, Prinsipper for arbeid i offentlig sektor

Leksjon 4 - Verksted (21min)

Hvordan man kan bruke de syv prinsippene i praksis

Ferdig med alle leksjonene?

Ta quiz og få læringsbevis

Du må være medlem for å ta quiz

Ferdig med quiz?

Besvar refleksjonsoppgave

Du må være medlem for å gjøre refleksjonsoppgave.

Tema: Innovasjon i offentlig sektor
Organisasjon: Bouvet
Perspektiv: Storbedrift
Dato: 4, april 2022
Språk: NO
Sted:ASKER
Vert: Silvija Seres

2000+ lyttinger

Del denne Masterclass

Dette lærer du om i denne Masterclass

• Innovasjonskultur i offentlig sektor, Digitalisering i offentlig sektor, Databehandling i praksis, Prinsipper for datadrevet verdiskapning, The great resignation
• Kollektivt lederskap, Samfunnsinnovasjon, Utvikling av nye måter å jobbe på, Nye løsninger i offentlig sektor
• Unconferance-formen, Verktøy for samarbeid på arbeidsplassen brukt i praksis, Demokratisering av offentlig sektor, Prinsipper for arbeid i offentlig sektor
• Hvordan man kan bruke de syv prinsippene i praksis

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Leksjon 1 - ID:M0041a

Leksjon 1 - ID:M0041a

Leksjon 1 - ID:M0041a

Velkommen til LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

 

 

Silvija Seres: Hei og velkommen tilbake til LØRN Masterclass om kulturendring og innovasjon i offentlig sektor med Pia Jøsendal. Jeg er Silvija Seres og nå skal vi ha vår siste leksjon. Og der skal Pia være min mentor. Jeg leder et lite selskap som heter LØRN, og selv om vi ikke er i offentlig sektor, så trenger vi hjelp med å strukturere både vår innovasjon og vår ledelse. Og det er digitalisering, og det er bærekraft som står i kjernen av det vi gjør. Digitalisering fordi vi tror at digitale kanaler og digitale formater og metoder kan gjøre læringen for voksne veldig mye mer tilgjengelig og veldig mye mer morsom. Og bærekraft, fordi vi er opptatt av at hele samfunnet skal med i denne her digitale revolusjonen. Og da må vi finne noen nye måter å undervise folk. Så det er litt sånn det er nesten offentlig sektor, Pia fordi vi overlapper med oppdraget til utdanningsinstitusjonene.

 

Pia Virmalainen Jønsendal Ja, jeg tenker det er et viktig eksempel på en gruppe mennesker som er en stor del av One Team Gov og som bruker disse prinsippene med offentlig sektor eller sammen med et felles ønske om å breddekompetanse. Øke kunnskapsnivået og sørge for å dele på tvers mellom offentlige og private og frivillige organisasjoner. Så jeg tenker det treffer ganske sånn i blink i denne prinsipp gjennomgangen vi skal gå gjennom, da. Og også at vi oftere må tenke at offentlig sektor er ikke bare offentlig sektor. Man trenger alt det andre i næringslivet også.

 

Silvija: Vi er en av tentaklene, kanskje. Veldig bra. Og det er faktisk litt krevende av og til også. I og med at jeg håper det er mange fra offentlig sektor som hører på dette, så er det litt sånn at akkurat den oppgaven vi gjør er det ingen i offentlig sektor som har tatt på seg. Det er mulig å ta masse ekstra utdanning videreutdanning hvis man allerede har en utdanning fra før av. Vårt utdanningssystem er ikke tilrettelagt for at folk som ikke har lært seg noe som helst om data kan egentlig lære seg noe om AI. Elements of AI til side, det vi trenger å lære folk er eksempler. Historier. Lette innganger i ting som egentlig kan bli ekstremt vanskelige. Men den inngangen, den inspirasjonen, invitasjonen om å være med tror jeg ikke vi har noen som leverer. Og det er egentlig den som blir ekstremt viktig nå i denne krigen om talenter og kamp om hoder. Hvor det er ikke nok og ikke bra heller å basere alle sine utviklings drømmer på nye hoder. Du må kombinere gamle hoder med nye hoder. Gamle tanker og erfaringer med nye tanker og erfaringer. Og der er det viktig at de som har lyst å gjøre jobben, hvis ikke jobben blir gjort av offentlig får lov til å være med. Og første prinsippet ditt var jobb åpent og positivt. Hva betyr det for oss? Hvordan kan vi begynne med det?

 

Pia: Det jeg tenker dere gjør i stor grad er å tilby podkaster og tilby kunnskap åpent til folk. Også er det en veldig fin optimisme og positivitet gjennomgående i alt fra kurs materialet som dere har. Også er det ulike typer stemmer som dere løfter. Dere er allerede godt innenfor dette prinsippet på det meste. Det å tro på at ting kan forandre seg er jo grunnsteinen deres.

 

Silvija: Og at det er noe positivt også som ligger i den forandringen og at den er åpen for alle.

 

Pia: Ja, og så går det an å vurdere hvis man ønsker noe i tillegg. Og hvor er på en måte inngangsporten til å foreslå eller melde seg seg på. Melde inn temaer, synliggjøre det enda mer sånn at den prosessen for utvelgelse blir enda mer åpen og gjennomsiktig. Og kan slippe enda flere stemmer til.

 

Silvija: Det er en kjempegod idé, og vi har snakket om det. Vi burde egentlig ha en side hvor du kan nominere navn og temaer. Og det er masse folk vi kjenner, men det er mange flere vi ikke vet om som sitter på utrolig spennende og viktige tanker.

 

Pia: Ja, det er viktig. Slippe til mangfoldet.

 

Silvija: Ja, så tror jeg vi trenger et sett med alternativer til meg i disse opptaksrundene. Og det også er sånn som vi er på jakt etter folk som har lyst å være en samtalepartner om innovasjon. Bra. Hva med praksis? Punkt nummer to?

 

Pia: Ja, gjøre ting i praksis. Der nevnte jeg dette om det som kalles micro actions eller mikro handlinger som er en hashtag på Twitter og LinkedIn og rundt om kring. Det å kanskje trekke ut at hver av oss skaper forandring gjennom små skritt, små handlinger som påvirker i virksomheter rundt om kring. Kanskje utfordre folk på å komme med en makrohandling. Hvor vil du starte? Hvis du ikke kan noen ting, hva vil du begynne å gjøre i hverdagen? Er det en måte å hilse på folk? Er det en måte å invitere folk på? Om det har med bærekraft å gjøre, er det hva du velger å spise til frokost? Hva finnes? Finnes det mikrohandlinger som alle kan ta med seg i hverdagen innenfor forskjellige temaer. For dere har jo en del kunnskap og prat om mange viktige temaer. Så hvordan skal hver enkelt omsette det?

 

Silvija: Jeg tror også her at at det å gjøre ting i praksis før du har den perfekte planen. Det er også noe jeg tror veldig mange grüdner selskaper vil kjenne seg igjen i at du bygger bygningen mens du allerede har en fin fasade. Men den fasaden er ikke nødvneivis kommet så forferdelig mye lengre enn resten av bygningen. Men det er gjennom praksis at du lærer også hva som er både riktig retning, og hva som er riktige kvaliteter i den retningen.

 

Pia: Ja. Og så synes jeg dere er et godt eksempel på å sette i gang den reisen. Nå har jeg fulgt dere litt fra start. Det er jo en stund siden vi snakket sammen sist. Og da ser man hvordan man har begynt også utvidet. Det er jo en måte å gjøre ting i praksis. Å lære å se i praksis også tilpasse og justere.

 

Silvija: Bra. Nummer tre er vel kanskje litt det samme. At man må akseptere at ikke alt vil gå bra, og at det er den fail fast, fail early, but learn from it eller noe sånt?

 

Pia: Ja, det er jo et prinsipp som handler – vi snakker om radikale endringer av offentlig sektor. Det er ikke lett å reformere. Det er ikke lett å tenke at nå skal vi bort fra New Public management også skal vi gjøre noe helt annet. Men det handler om å tørre å teste ut ting likevel. For det kan hende at det er noe i det mellomrommet som kan løses på en helt annen måte. Og det å være åpen for det tror jeg er viktig. Jo flere ganger vi prøver, jo raskere kommer vi på riktig kurs. Men det er litt av det samme i forhold til dere tenker jeg.

 

Silvija: Veldig bra. Nummer fire – forresten apropos, vi snakker om feil og risiko. AKkurat nå plinger det inn en SMS hos meg. Vi har en sånn rettighet skjema som vi må få alle gjestene våre til å signere for at vi skal kunne bruke innholdet digitalt. Og det skjemaer er litt omstendelig. Det er noen advokater som har hjulpet oss å skrive det, og det skremmer noen av gjestene våre. Og da har vi hatt en lang diskusjon med tidligere gjester og gått gjennom dette og tilpasset to ting i skjemaet. Det er signert også får jeg jammen nå en epost fra dem fordi nå har de blitt spurt om å signere skjema igjen. Og det er sånn som skjer når du rigger til systemer og det er endringer i teamet også videre. Og av og til tenker jeg Pia at det er til å miste pusten av at det skjer noe hele tiden. Jeg tror det å akseptere at feil er ikke så farlig. Det fikser vi også går vi videre. Det er liksom ingen som leverer perfekt. Og det er kanskje ekstra vanskelig for offentlig sektor å tillate seg å si det. Men det er nødvendig skal du begynne å gjøre nye ting.

 

Pia: Ja, og en ting er å feile og ta risikoen, men du trenger ikke å ta verdens største risiko heller. Så ved å prøve små ting og gjøre mikrohandlinger, så vil du jo gradvis pushe grensen for endirng og at det vil se annerledes ut til slutt. Også tror jeg det er mye individuelt rundt det. Man må kanskje ikke være så selvhøytidelig, redd for å miste ansikt, man må kanskje tåle å stå i usikkerhet og tåle å stå i mange ting som ikke alle er komfortable med. Men som du kan trenes til.

 

Silvija: Veldig bra. Jeg tror at det å lære fra det og være flere om den læringen er kjempeviktig. Sånn at når du da gjør noe så må din sjef være med på det. Og kanskje hans eller hennes sjef også. Også må dere eksperimentere på en veldig kontrollert måte, også må man ta til seg lærlingene. Det verste man kan gjøre av begge verdener er å ta risiko og ikke lære noe av det.

 

Pia: Det er det definitivt. Og det tenker jeg er en fin del av av neste prinsipp på mangfold og inkludering. Det å tenke inkludering handler jo om å ta med deg andre på reisen. Ta med deg flere og inkludere flere i den endringen. Sånn vet du hva? Jeg fant en sånn morsom greie som jeg tenkte jeg skulle prøve ut. Vil du være med å teste det ut? Også er man to. Og da er man flere om å være med på endringene, man trenger ikke være så mange. Eller at man treffer noen i en helt annen virksomhet som også ønsker å teste det ut, men i sin virksomhet. Da er du alene hos deg, men man er to i en spirit. Og det er også en form for inkludering, for det er veldig mange steder hvor folk har en enkelt rolle. Organisasjonen er ikke så stor. Du har kanskje mange jobber, mange ansvar og det er vanskelig å tenke seg at man skal bygge et helt team for å løse en enkelt oppgave. Da kan det være godt å vite at i den nabokommunen eller i det direktoratet så sitter det en med samme type rolle som hos meg, som strever med de samme tingene. Men vi kan alliere oss. Og det å bygge sånne type fellesskap er viktig. Det gir en inkludering følelse som er en god motivasjon for arbeidsglede.

 

Silvija: Det jeg har lyst å nevne der er egentlig at vi er en sånn korona baby selskap. Vi eksisterte før korona, men da var vi så få at vi jobbet hjemmefra eller fra kafeer. Og vi har vokst under korona, og vi har kontorer som vi ganske sjeldent er på. Og det påvirker veldig den informasjons og kunnskapsutvekslingen og erfaringsutvekslingen som du gjør litt sånn implisitt på jobben hvis du er på samme kontor. Og det vi har sett er at vi må dra med oss folk i kundeprosjekter selv om det strengt tatt ikke er jobben dems å være med på det. Men det å inkludere det gjør at de kan gjøre sin del av jobben mye bedre. Også forutsetter det at det kanskje blir litt mer å gjøre for alle, men det blir en helhet ut av det. Og det vil jeg bare spørre deg om litt som avveining. For hvordan skal man balansere det at du ber folk gjør et par timer utenom det de allerede jobber med. Men det er en langsiktig veldig god investering for dem.

 

Pia: Nå er det vanskelig for meg å si noe om akkurat deres kontekst på det, men i den One Team One Gov konteksten som jeg selv står i så er det det med å jobbe frivillig helt avhengig av motivasjon og arbeidsglede. Og det er klart at det å kjenne på mening, samfunnsoppdrag og du brenner for noe og ser er et mål der fremme. Og det målet vil jeg være med å nå. Det gjør at det koster meg ikke så mye å bruke en time ekstra eller to på kvelden til å forbedre meg, eller gjøre noe eller bidra, eller være med å lage en global conference en gang i året. Fordi de møtene jeg har med folk der i mellom gir meg så mye energi. Og den energien omsetter jeg til mening og arbeidsglede som jeg da bruker inn i den ekstra innsatsen jeg legger inn i frivillig arbeid. Også ser vi i sammenheng med det vi gjør til dagtid.

 

Silvija: Men bra, da er vi på punkt nummer?

 

Pia: Jeg har lyst å si en ting om mangfold på punkt nummer fire. Og det med mangfold i et samfunn som i Norge er hvor vi har et stabilt demokrati, et velferdssamfunn. Vi er en relativt homogen gruppe til en hvis grad. Men det er veldig mange andre stemmer man hører alt for lite av. Og hører for lite til. Og det handler både om å løfte helt andre perspektiver. Folks bakgrunn fra andre land, fra krig, andre situasjoner, andre språk til funksjonsnedsettelser, psykiske helse utfordringer. Det handler om å utfordre, slippe til, la det være en nysgjerrighet for det du ikke forstår. Det som er annerledes, det som er provoserende, kontroversielt. Prøv å forstå det og prøv å møte det med nysgjerrighet. Og ta det heller ned og snakk om det i stedet for å snakke om at det er så langt utenfor det vi driver med. Vi kan ikke slippe til de på scenen eller vi kan ikke ha det med og vi kan ikke gjøre sånn, og det blir alltid bråk. For det er til hinder for samarbeid og innovasjon og fremgang. Så vi må tørre mangfoldet fordi det kan være ubehagelig, men det er i det store bildet til stor glede.

 

Silvija: Jeg tror det er både til stor glede og stor nytte. Og det er ofte derfra de nye perspektivene kommer fra. Og så tror jeg det er veldig viktig det du sier nå fordi jeg er et sånt mangfolds element. Og det er veldig fint å snakke om velvilje til diversity. Men det er ikke til å stikke under en stol at det er slitsomt. Det er kulturelt mye mer avslappende, og mye lettere å være med folk som er veldig like deg. Som har samme utdanning og sånn. Så jeg tror vi må være litt ærlig på også at mangfold krever noen ekstra muskler og det er en aktiv innsats. Ellers så blir mangfold til en sånn overfladisk greie hvor du har folk med forskjellig bakgrunn, men du har sørget for at alle tenker likt gjennom god integrasjon som det heter. Så for eksempel har vi da punktene fem, seks og syv igjen Pia. Det første er å bry seg helhjertet om mennesker. Arbeide på tvers av grenser. Også er det å ønske teknologiske muligheter velkommen, Hva er dine viktigste tanker om LØRN, da?

 

Pia: Der tenker jeg at det å arbeide på tvers av grenser er jo ganske spennende. Det gir deg en arena for hvordan man kan bringe sammen når man nå har alt av arbeidsverktøy tilgjengelig. Hvordan kan man bringe sammen to helt forskjellige fagfelt i en diskusjon om et tema? Hvordan kan man bringe to helt ulike perspektiver, mennesker kanskje fra forskjellige land sammen for å bli bedre kjent og lytte til en samtale om det å bli bedre kjent. Hva slags spørsmål stiller man? Hvordan lærer vi oss å bry oss om det man kaller en sluttbruker, en annen innbygger, en person som har fått nytte av en tjeneste for eksempel. Hvordan kan vi lære å bli kjent med de? Det hadde vært interessant å høre om. Jeg tenker det også er en måte å inkludere alle deler av samfunnet inn i kompetanseavdelingen. Og dere bruker jo digitale kanaler. Dere ønsker jo teknologiske muligheter velkommen. Det er det plattformen er basert på. Så om det finnes andre arenaer man kunne møttes på. Kan man man bruke arenaer som allerede finnes, da. Jeg er litt opptatt av det også. Kan man finne gjenbruk av areanaer, og finner partnere som har kanskje andre teknologiske verktøy tilgjengelige. Og se det omforent med de man selv bruker med.

 

Silvija: Supert. Jeg tror det er mange muligheter her for oss om å tenke litt mer som One Team Gov. Og jeg tenker dette gjelder både store og små både bedrifter og organisasjoner for å bygge kultur, men også et ønske om innovasjon på lang sikt. Tusen takk for tiden din Pia Jøsendal.

 

Pia: Tusen takk for at jeg fikk komme.

 

Du har nå lyttet til en podcast fra LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læring sertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet LØRN.University

 

 

Leksjon 2 - ID:M0041b

Leksjon 2 - ID:M0041b

Leksjon 2 - ID:M0041b

Velkommen til LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

 

Silvija Seres: Hei og velkommen til LØRN Masterclass om kultur for innovasjon og digitalisering i offentlig sektor med Pia Jøsendal. Nå er vi på leksjon nummer to, Pia. Og nå skal vi snakke om noen av dine favoritt eksempler fra offentlig sektor som har gjort en god jobb med det vi jeg snakket om. Hvem har du lyst til å prate om?

 

Pia Virmalainen Jønsendal: Ja, det er ikke bare fra offentlig sektor, men jeg har lyst til å innledningsvis snakke om dette med gjensidige problemer og sammenhengende tjenester som skal løses på tvers av sektoransvar. Og det er departementets ansvar også videre. Og en av utfordringene der er at det ofte er mellomrom. Alltid små mellomrom hvor ingen har et uttalt ansvar. Og det er ikke så mange mekanismer for å plukke opp hvor de mellomrommene er eller identifisere de i det hele tatt. Og det får ofte en konsekvens for sluttjenstensom innbyggerne skal ha og selve sammenhengen. Den store sammenhengen. Og i det så synes jeg det er interessant å snakke om hvilke type arenaer man har. Hvorfor har vi disse arenaene og hva kan man gjøre der. Det finnes veldig mange kule eksempler på arenaer som er etablert for å fylle disse mellomrommene. Også kan vi kanskje diskutere etterpå hvorfor må man gjøre det på den måten og er det bærekraftig over tid. Men for eksempel D-Box som er en del av DOGA er et veldig interessant eksempel på en lab, et sted hvor man kan komme sammen. En arena hvor man kan diskutere ulike utfordringer innenfor offentlig sektor. Et tema jeg synes er veldig interessant er om byråkratene er en bremsekloss. Eller er de innovasjonsaktører. Og på hvilke måte skal du de kunne jobbe sammen. Det er viktig at vi utveksler erfaringer, det vil fungere ulikt innenfor ulike direktorater og departementer. Og det å skape sånne samtale arenaer er utrolig viktige. Det samme er sånne regulatoriske sandkasser som opprettes rundt omkring. Det er en måte å gå utenom de rammene man egentlig har i linje og sektor inndelingen. For å teste ut om de kan utfordre lovverket. Lage nye teknologiske løsninger. Er det farbart å bruke data på denne måten også videre.

 

Silvija: Jeg synes dette er veldig gode eksempler. Når det gjelder regulatoriske sandkasser, så tror jeg at der er Datatilsynet utrolig spennende med sine tre fire sandboks eksempler hvor de har invitert folk fra både offentlig og privat sektor om å komme med de beste eksemplene, beste oppgavene og beste problemene de kan komme opp med også har de valgt ut tre som da får lov til å leke litt i deres data skattekiste med anonymiserte data. Det er kjempejobb å annonsere, ikke sant? Og for å finne ut om de kan finne opp nye løsninger, også skal man regulere det sånn at dataene brukes på riktig måte. Eller når Oslo kommunen bestemte seg for å teste pop-up restauranter. Egentlig tillater ikke reguleringen vår rundt restaurantbransjen for det. Men la oss nå prøve innenfor et lite geografisk område. Noen kvartaler kanskje innen to måneder, innen bestemte grenser. Også ser vi hva vi har lært av det også jobber vi med lovverket så dette skal da introduseres. Og denne måten å jobbe rundt tilgang til data på tror jeg er utrolig nyttig fordi vi vet ikke hva vi ikke vet før vi har prøvd.

 

Pia: Nettopp. Det er en veldig, veldig fin måte. Og også se litt helhetlig på offentlig og privat sektor. Fordi offentlig sektor kan ikke løse disse utfordringene alene av både innovasjons muligheter, men også i forhold til kompetanse. For det er en kompetanse squeeze i Norge i dag. Og hvis vi ikke kommer sammen om dem kompetansen og den kunnskapen vi har, så blir det jo enda vanskeligere å forstå de store bildene og løse de riktige problemene. Så det blir veldig interessant å se at det dukker opp denne type arenaer.

 

Silvija: Så du brukte regulatoriske sandkasser? Det kan også være data sandkasser som et konsept, og så brukt du et annet konsept og det er areana. Og arena synes jeg også er et veldig flott og nødvendig grep her. Jeg vil legge til to eksempler. Du nevnte D-box som en sånn arena. Vi har her i LØRN bygget et par sånne arenaer blant annet innenfor transport innovasjon. Og der var Ruter, ITS Norway og startuplab med. Også diskuterte vi. De kom med syv eksempler hver på kjempe spennende prosjekter som har skjedd i løpet av det siste året og som beveger oss innenfor mobilitets innovasjon. Også hørte de på hverandres eksempler, også var det litt sånn peer to peer learning hvor man kunne lære fra hverandre også kunne man kanskje finne på noe mer å gjøre sammen. Og jeg tror at det å ha disse arenaer hvor det ikke bare er en konferanse hvor de samme syv personer reiser land og strand rundt og sier de samme tingene, men hvor du drar inn de som gjør det og tvinger dem til å lære litt. Menings og erfaringsutveksling i praksis. Utrolig spennende og viktig.

 

Pia: Jeg er veldig veldig enig. Jeg har lyst til å legge til at disse arenaene er som du sier at man kan melde seg på arrangementer også videre. Og man fremviser mange gode eksempler. Innovasjon er jo sånn at du må på en måte sige ned i organisasjonene. Noen ganger så sitter det folk i posisjoner, i roller langt ut i organisasjonen som ikke nødvendigvis blir sett for den kompetansen de sitter på. Og som kanskje ikke trekkes med i disse arenaene fordi de rett og slett ikke er ekstroverte. Vanlig sånn utvelgelseskriterier vi bruker. Eller fordi at de ikke representerer det generelle perspektivet. Men kanskje et av de mer ytterliggående perspektivene. Og det er i dag på. Jeg kjenner ikke til hvert fall så mange andre arenaer som åpent inviterer. Sier kom hit, her kan du få lov til å løfte det teamet du mener er viktig å snakke om. Det du mener at vi bør ta opp. Et område du vil treffe andre innenfor. Så det andre eksempelet mitt er Onen Team Gov. For One Team Gov er tuftet på inkludering på mangfold. På det å ha åpen involvering. At samtalen skal ikke styres fra noen fra toppen, fra en komite eller en sentral. Men samtalen styres fra de kollektive. Så den store gruppen som er til stede i rommet og som viser interesse får være med å definere hva dagsorden for en samtale skal være når de møtes. Og det gir jo veldig lite rom for styring og kontroll og veldig mye rom for at folk får en opplevelse av å delta. At det er en mening med at dem er der også videre. Og løfter helt nye røster.

 

Silvija: Ja, eg husker ikke helt historien, men jeg har også hørt om One Team Gov i forbindelse med så langt tilbake som Clinton administrasjonen hvor noe av Silicon Valley folkene skulle jobbe frivillig. Jeg husker ikke detaljene, men at her var det egentlig også privat sektor som ønsket å bidra til noen av de store løsningene og problemene i offentlig sektor. Så det er veldig tverrsektorielt også.

 

Pia: Ja, det kan godt hende at det har vært en forgjenger for det. I England i 2016-2017, så var det en samtale som heter Kit Collingwood og James Reese som jobbet i departments direktoratet sfærene i England som sa at vi må få politikkutforming og praksis til å være to sider av samme sak. Vi må bringe disse to elementene sammen, og det betyr i praksis at vi må få mennesker som jobber med politikkutforming og mennesker som jobber med ting i praksis til å prate sammen. Vi må få de til å forstå hverandre rammer. De må være nysgjerrige på hverandre. Ville lære av hverandre. Og også bidra til at tiden mellom eksperimentering og gjøre ting i praksis og gjøre ting raskt kontra disse lange juridiske og politiske prosessene må synkroniseres noe. Og det dannet egentlig grunnlaget for One Team Gov i England. Også var tanken at dette skulle være en global bevegelse. Og i løpet av veldig få år spredte det seg til Canada, Australia, New Zealand, Norden, Sveits, Skottland også videre. Så i dag så er det rundt 3000 personer involvert gjennom en Slack kanal og ulike type meetups, som jobber i offentlig sektor, eller med offentlig sektor og har et felles brennende ønske om å skape forbedring. Og vi forenes som et sett med prinsipper.

 

Silvija: Og noe av det viktigste som dere har gjort er også å introdusere dette i Norge. Hvi det er folk som synes dette høres spennende ut, hvordan skal de bli med?

 

Pia: Man kan lese mer om One Team Gov på OneTeamGov.no, ellers så kan man melde seg inn i en Slack kanal, og det går å følge oss på LinkedIn. Så det går å komme i kontakt med flere av oss som jobber i frivillig nettverket som hjelper deg videre inn i disse åpne kanalene. Også er det eventer som arrangeres både globalt, men også nasjonalt i ulike former. Uformelle møter og meetups som vi kaller Lean Coffee som er åpen for å møte andre mennesker på månedlig basis.

 

Silvija: Veldig bra jeg. Og så kan det hende at vi lager en liten scene med LØRN også, hvor vi da kanskje får noe sånn type kvartals tema, eller ting som da kan nå ut til folk som ikke har hørt om det. Jeg har lyst å nevnte et sånt arena til som jeg er veldig imponert av Pia, og det er KS sitt arbeid med noe som de kaller for tjenestekart for innovasjon i offentlige tjenester. Eller veikart heter det. Og det vi har gjort er å jobbe med blant annet AH, er fantastisk dame derfra som heter Kaja Misvær Kistorp, og de er veldig gode på Design Thinking og bruk av design som metodikk til å lage nye tjenester som er bruker sentriske. Og hun har mda hjulpet med å tilpasse og visualisere denne metodikken for kommune behovene. Og da har egentlig alle de 350 kommuner i Norge mulighet til å være med på dette prosjektet og få hjelp til å forstå brukerne sine. Sette dem i sentrum og foreslå konkrete tjenester. En eller to tjenester som de da innfører. Og dette skjer mye raskere og litt ved siden av de tradisjonelle sektorielle budsjettstøtte femårs rytmiske prosesser. Og det gjør at alle kommuner kan løse det problemet de brenner mest for på relativt kort tidshorisont. Og jeg synes det er helt utrolig imponerende hvordan de har klart å kickstarte. Hvordan de har klart å engasjere, inspirere og motivere til å bygge motet hos alle disse kommunene om å være med på en sånn innovasjonsdugnad.

 

Pia: Ja, kommunene er undervurdert opplever jeg. Også i digitaliserings øyemed og innovasjons øyemed. Det jobber så mange fantastiske mennesker i kommune Norge, som virkelig vil. Som har stor stolthet i samfunnsoppdraget sitt og som vil skape muligheter. Som ønsker å tenke nytt. Og det er helt fantastisk. Dette er arenaer for disse menneskene til å delta. Og oppnå det man gjør. Og at KS etablerer en sånn arena.

 

Silvija: Og så er det sånn at det er de som står tettest på forbrukere veldig ofte. Det er der the rubber hits the road også er det litt for mange oppgaver. Så det faktisk finne det som er unikt viktig for hver av dem, også tenker jeg at det som gjenstår der er å lære litt mer fra hverandre. Så det vi har lyst til å lage er en sånn kunnskapsformidlings arena for dette prosjektet sammen med KS. Men det er kjempespennende eksempler. Og det er delvis innovasjon og digitalisering, men det er mer samfunnsinnovasjon vi snakker om. Ensomhets hos eldre. Frafall problematikk hos ungdommene og skoler. Det nye arbeidslivet i den gitte kommunen etter korona. Veldig distribuert helsebehov. Og sentralisert og liten helse. Så alle kommuner har sine greier. Men det er ganske mye overføringsmulighet her også.

 

Pia: Det er jo det og det. Og det du kommer med eksempler på er jo sånne typiske gjenstridige problemer. Som er problemer som har kilder i mange ulike årsaker. Også er man ikke helt enig med akkurat hvilke tiltak som hjelper nødvendigvis og som har hovedansvaret for å ta tak i ting. Og det å jobbe sammen om å forstå og teste ut hvor kan vi prøve å skape endring er kjempeviktig å være flere om. Og kommunen har jo mange likhetstrekk. Det er jo mange av de samme av den type problemstillinger. Så er det de fleste kommuner deler den type utfordringer, da.

 

Silvija: Fortell!

 

Pia: Ja, også er det jo viktig at de som står i litt større ressurs kraftige kommuner kan bidra inn mot de mindre kommunene også. Så man må jo dele sin styrke med flere også.

 

Silvija: Det jeg hadde lyst å spørre deg om og si litt mer om er Asker kommune. Det har vært en veldig fremoverlent kommune i forhold til digitalisering, innovasjon og brukerne i sentrum.

 

Pia: Ja, absolutt. Jeg har jobbet der i digitaliserings avdelingen egentlig som virksomhetsarkitekt. Men så kom pandemien. Så jeg jobbet først med kommunesammenslåing også med pandemi håndtering. Og det er jo kanskje feil å si det, men det å få jobbe i kommunen under pandemien er noe av det mest fantastisk og meningsfulle jeg har gjort i hele mitt liv tror jeg. Og det å kjenne kraften av entreprenørskap og gründerskap og i det hele tatt at her må man finne veien. Den var ikke der. Vi måtte stable grunnsteinene på beina og vi må asfaltere veien og lage skilter. Alt måtte på plass. Og det var faktisk å bruke One Team Gov til å finne andre folk i andre kommuner som gjorde det. Eller i andre etater, direktorater også videre som jobbet med samme prosesser var et veldig verdifullt bidrag til å etablere samarbeid mellom flere kommuner og mot direktoratene for å løse disse komplekse problemstillingene vi sto opp i, og løse de veldig, veldig raskt. Så vi har jo for eksempel etablert sitte styrings løsninger nasjonalt sammen med KS. Asker og Tromsø var piloter også fikk vi etablert denne løsningen sammen med KS. De mobiliserte i samarbeid med Helsedirektoratet, i samarbeid med FHI, i samarbeid med Beredskap og det var et kjempe apparat som ble satt i gang. Kommunen var en enorm drivkraft for å få plass ting og for å etterspørre ting. Det er ingen tvil om at staten har gjort mye og at mange statlige virksomheter har virkelig trådt til og levert mye viktige felles komponenter også til kommunene. Men de som kjenner behovene og kjenne på smerten var kommunene. Og det at de var så flinke til å løfte dette opp gjorde at man identifiserte ting raskt nok og i forkant av. Og hadde scenario planer for hva som potensielt kunne inntreffe. Også måtte man så klar for å løse ting.

 

Silvija: Hva synes du generelt om Norge gjennom korona? Det litt spennende å spørre deg for jeg er faktisk imponert jeg.

 

Pia: Ja, vi er veldig flinke til å si noe om det som ikke fungerte. Men det var et fantastisk delingsmiljø. En kultur for å lære, forstå, være nysgjerrige. Være veldig løsningsorienterte som bare var helt fantastisk å oppleve. Og jeg hører jo også når man sier hvordan har man gjort det i forhold til andre land. Så har vi gjort det helt fantastisk. Vi har vært så heldige her i Norge. Og hadde vi ikke hatt disse grunnsteinen, disse felleskomponentene også videre så hadde også veien vært mye lengre. enn det den var. Så er det klart at mitt store håp for videre vei fremover er at vi ikke går tilbake til sånn det var. At vi klarer å ta med oss hvor lett det kan være å ta opp telefonen og ringe noen i et department hvis du har en utfordring, lurer på noe eller trenger en kontakt. Vi måtte ha den type mekanismer under pandemien, fordi det måtte gå fort. Men hvorfor kan man ikke gjøre det til ellers? Hvorfor skal det ikke være mulig å bruke hverandres kunnskaper for å lære å forstå og være i kontakt med hverandre på tvers av dette? Så jeg heier jo veldig på disse litt uformelle kanalene som ikke er beslutningskanaler, men som er viktig for å bygge kunnskap.

 

Silvija: Jeg er helt enig med deg. Jeg tror vi har funnet eller gjenfunnet både en sånn innovasjon muskel og kanskje mot gjennom koronaen, også er det noe med å ikke prøve å gå tilbake til sånn som det var, men å være litt oppmerksom og bevisst på hva er de viktigste lærlingene og nyvinningene og hvordan bygger vi videre på det for et nytt arbeidsliv etter korona og kanskje også den nye normalen.

 

Pia: Ja, absolutt.

 

Silvija: Så er det litt spennende også at ting som vi før ikke har fått til på 4-5 år – alt fra å begynne å bruke Teams til videokonferanse og til en del ecommerce også videre skjedde på tre uker.

 

Pia: Ja, det er helt utrolig. Man kan jo lure på hvorfor det har tatt så lang tid før det når det var såpass kjapt å effektuere ting. Det som jeg synes er verdt å reflektere over er dette med beslutningsledd. I Agile ønsker man å ha mer autonome team, flytte ansvar for besluninger litt lenger ned i organaisjonen. Og det var jo det som skjedde i praksis under koronaen. Og det er verdt å reflektere litt over. Da skjer ting raskere, men det skjer også på et nivå hvor kunnskapen om hva som er rett beslutning mest sannsynlig er bedre. Så lenge det ikke er lukket oppover i det store bilde her. Så den enorme informasjonsflommen som gikk ut gjennom både media og internt i kommunen var jo med på at mennesker litt lenger ned i organisasjonen kunne ta beslutninger som var riktige og kloke. Også i et litt større bilde. Så jeg håper vi tar med oss det videre.

 

Silvija: Ja, jeg tror at noe av det som gjorde at ting tok så lang tid før var at vi var ikke nødt. Grunnleggende som du sa tidligere at vi er ikke så veldig glad i endring. Og hvorfor tulle med noe som funker når vi har mer enn nok å gjøre alle sammen er kanskje den mest naturlige reaksjonen. Også skjer det noe som tvinger det gjennom, og da har du ikke noe mer tid til å lure på og prøve å finne perfekte løsninger. Da skal du bare løse det, også får du fikse detaljene etterpå. Og jeg tror det er veldig sunt for oss å oppleve noen sånne distribusjons tsunamier hvor vi bare hopper over gjerdet fordi vi bare må. Vi kan ikke lenger lete etter den perfekte døren. Jeg tror det kommer i mange markeder også. Det vil treffe oss. I media markedet har det kommet allerede, men det kommer til en del tjenester som da er offentlighetens sektor foreløpig. Helse, utdanning, sikkerhet, logistikk og alt dette til sammen tror jeg er ting vi er nødt til å fortsette å jobbe med i den innovasjons gleden som vi har funnet. Og ikke gi oss til den store resignasjonen.

 

Pia: Nei, ikke gi oss til den store resignasjonen og også bygge enda mer på samarbeidet mellom næringer. Vi har ikke råd til og vi har ikke nok kompetanse til å skule på hverandre. Vi er nødt til å å se litt stort på hverandre. Bygge enda mer tillit til hverandre til at vi i fellesskap har lyst til å gå i den samme retningen. Det er jo en utfordring med konsulentbruken i offentlig sektor har vært mye diskutert. Det er mye dårlig bruk av konsulenter, men det er veldig mye bra bruk av konsulenter også. Og det å ha et mindshift rundt det. Hvordan bruker vi konsulenter riktig inn i en organisasjon? Hvordan kan vi utnytte den pollineringen av kunnskap som skjer fra virksomhet til virksomhet ved hjelp av konsulenter også videre. Det håper jeg også. Prioriteringen var også så tydelig under korona. Hva er riktig og hva er det vi må gjøre? Alle ønsket å bidra. Klarer vi å ta med oss den lærdommen videre om at alle har et lite ønske om at ting skal bli bra. Det er som regel på begge sider av gjerdet.

 

Silvija: Nei, det er klart at det er alltid en balanse mellom det å være super streng på kostnadskontroll og innovasjon og investeringsevne og hva er det vi må investere og innovere i og hva er det vi kan jobbe med selv. Også digger jeg Thorbjørn Eg Larsens prinsipp på dette og det er at du må ha peiling for å kjøpe peiling. Så du må bygge nok kompetanse internt, og du må være en skikkelig tøff bestiller i offentlig sektor. Ikke en lame duck som lar seg overkjøre av konsulentselskaper. Men du vet hva du vil ha og du klarer å snakke med leverandører også får du de beste leverandørene på akkurat det du trenger.

 

Pia: Ja, og der sier du noen viktige ord. Å snakke med. For det er en stor frykt som er en barriere der og det er å snakke sammen. Og igjen – disse arenaene for å ha dialog er kjempeviktig for å skape bedre grobunn for endring. Bedre felles kultur for å løse felles oppgaver. Vi må snakke mer sammen. Og det opplever jeg er mange som synes er utfordrende i dag. At de lar seg stoppe av anskaffelsesregelverket, tør ikke, forstår det ikke godt nok. En del sånne mentale barrierer også som er i veien.

 

Silvija: Jeg tror jeg tror jeg at det er ofte er kunnskapsbarrierer. At folk som er veldig gode på samfunnsvitenskap føler vel egentlig at det er komplisert å snakke med gode teknologer. Så nettopp det du sier om tverrfaglig arena og tverrsektoriell arena hvor man kan åpent snakke om utveksling av kunnskap og problematikk også sørge for at man har gode prosesser derfra til bestilling. Veldig bra. Er det noen eksempler du gjerne ville snakket om som vi ikke har snakket om?

 

Pia: Ja, i første episode så nevnte jeg dette med human centricity. Jeg synes det er veldig interessant og jeg har fulgt en bevegelse fra den første konferansen de holdt i Helsinki i 2014-2015 som heter My Data. Og My Data nettverket som de startet med ble til My Data Global som nå er en stiftelse, en organisasjon med både individuelle og organisasjons medlemmer som over tid har vært i tett dialog med EU blant annet for å fremme dette human centricity tilnærmingen til teknologi, data og plattformer. Og i det fellesskapet der så støtter man oppom og ulike type teknologiske løsninger som er til for deg og meg. Som individer, forbrukere og innbyggere som jeg i større grad skal få lov til å ha kontroll over og få lov til å ha eierskap og makt over mine data og hvem som bruker de til ulike typer formål. Så det er veldig spennende organisasjon å følge litt med på hvis man er interessert i også dette med identities. Vi er alle avhengig av en identitet for å kunne være digitale. I hvilken grad kan den være mer desentralisert og jeg som person ha større ansvar og eierskap for den.

 

Silvija: Og den heter My Data?

 

Pia: My data.

 

Silvija: Veldig kult. Utrolig spennende egentlig. Jeg ville kanskje da lagt inn et par sånne skriverier fra UK på dette med AI strategi også videre. Det er veldig spennende å se politikere ta eierskap til problematikken. Og mene noe mer og skarpere enn bare mer data.

 

Pia: Enig. Siden du nevner AI strategi, så synes jeg den de har i Finland også er kjempeinteressant. Fordi der sier man at det er ikke bare sånn vi skal bygge kompetanse i en sektor eller at teknologi folk skal lære seg mer, eller at vi må ha flere teknologer. Men alle trenger å kunne noe om AI eller kunstig intelligens. Og derfor så tilbyr de dette Elements of AI, et åpent kurs som hvem som helst kan ta om kunstig intelligens fordi de prinsipielt tror på at hvis en rørlegger lærer seg litt om kunstig intelligens, så vil den tverrfaglige kombinasjonen gjøre at en person tenker denne oppgaven kan jeg løse på en mye kulere måte. En mye smartere måte. Her kan jeg jobbe mer innovativt fremfor at en eller annen teknologi skal sitte å tenke ut en smart løsning på vegne av en annen arbeidsgruppe. Så de ønsker rett og slett og utdannet hele befolkningen med 1% i året innenfor kunstig intelligens.

 

Silvija: Og det kurset går det an å ta i Norge også. Og NTNU har lagt det opp for Norge og det er 40.000 personer som har tatt det her. Og det er veldig bra, også tror jeg at det er fortsatt sånn at vi skal ikke forvente at en rørlegger skal sitte å programmere i Python, men jeg tror det er viktig at de forstår hva de kan og vil med AI. Og det gjelder forsåvidt også de gode saksbehandlerne våre.

 

Pia: Absolutt. Akkurat på samme måte som at det er et så spennende initiativ som bygger bro mellom teknologer og de som jobber med bærekraft i ulike former. At teknologer må forstå bærekraft mer. Teknologi er jo en energi driver. Det er jo basert på bruk og kast. Og det ønsker vi egentlig ikke å fortsette med. Så hvordan kan vi bidra til at teknologi brukeren blir mer bærekraftig også. Det er et næringsliv samarbeid med akademia som heter Go For It som ønsker å øke bærekraftskunskapen inn i teknologi fagene. Blant annet samarbeider de med høyskolene i Agder og NTNU også videre.

 

Silvija: Vi har snakket med både Mali og Simen om temaet temaet, og jeg tror det å tenke nettopp de tverrsektor, tverrfag koblingene vil være helt nødvendig i denne livslang lærings reisen som vi ønsker for samfunnet vårt. Veldig bra. Jeg tror Pia vi stopper der med vår leksjon om eksempler og møtes om et par minutter om verktøy.

 

Pia: Jepp.

 

Silvija: Takk for nå.

 

Du har nå lyttet til en podcast fra LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læring sertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet LØRN.University

 

Leksjon 3 - ID:M0041c

Leksjon 3 - ID:M0041c

Leksjon 3 - ID:M0041c

Velkommen til LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

 

 

Silvija Seres: Hei og velkommen tilbake til LØRN Masterclass leksjon nummer tre om kulturendring og innovasjon i offentlig sektor av Pia Jøsendal. Pia, hei igjen. Vi skal snakke nå om en litt forkortet utgange av vår verktøys gjennomgang. Hva mener du er nyttige verktøy prinsipper, metoder for våre lyttere for å begynne å komme i gang i praksis med det vi snakker om her og det er egentlig å drive innovasjon og digitalisering fra offentlig sektor.

 

Pia Virmalainen Jønsendal: Ja, jeg har lyst å innledningsvis si det at man har ulike måter å kunne jobbe med å være en ledestjerne. Hvem som helst kan sette i gang med å etablere samarbeid, ta initiativ til nye ting. Om det er så selvledelse eller systemledelse hvor du ikke bare jobber i en virksomhet, men hvor du jobber på tvers av mange virksomheter og mange arenaer. Men ønsker å sette en retning. Og jeg tenker den korona pandemien vi har vært igjennom har vært igjennom har jo vist seg at det er fullt mulig å jobbe helt virituelt for alle, for de som ikke var overbevist enda. Så har koronaen vist det. Men det man snakker mest om er så flott det er at alle sammen har begynt med video, man har fått testet det. Men derfor må man gå tilbake til vanlige fysiske møter. Og der vil jeg utfordre folk til å tenke litt at har du bare overført det fysiske møtet på videoskjerm, eller har du faktisk tatt grep for at det skal være et videomøte? Nemlig bruke ulike type verktøy som støtter opplevelsen av å sitte på video. For det trenger ikke å være utmattende. Og da jeg jobbet i dette korona teamet i Asker kommune, så var vi 12 personer i et team som jeg ledet. Vi traff hverandre første gang fysisk etter 1,5 år. Og de fleste av oss kjente ikke hverandre. Det gikk helt fint. Men fordi vi brukte teknikker og metoder for å bli kjent og for å ha kortere møter og for å være mer inkluderende og åpne så brukte vi for eksempel Slack for en form for kommunikasjon. Vi brukte Miro boards for å ha et felles sted å dokumentere og tegne ting og kunne visualisere mens vi snakket sammen. Og invitere alle til å være aktive i møtene. Sånn at man ikke bare logger seg inn for å se og høre, for det er veldig kjedelig. Men faktisk være veldig aktivt inn i oppgavene som skulle løses. Så det var ikke et prate møte, det var et gjøre møte. Og det mener jeg er et skills sett man må lære seg når man skal bruke de digitale verktøyene. Og det er et stort potensiale der. Så jeg har ikke så mye å si om selve verktøyene om man bruker Teams, Whereby, Zoom, det er ikke det viktigste. Men at du legger opp og tenker gjennom hva slags plan du har når du inviterer til digitale møter.

 

Silvija: Det jeg har lyst til å legge på der, Pia – og vi skal snakke mer om konferanser om et øyeblikk. Men jeg holder en del foredrag og jeg synes det er en sånn holdning der ute om at nå skal vi tilbake og endelig skal vi tilbake til fysiske konferanser. Og jeg må innrømme at som foredragsholder så er det mye enklere å holde et foredrag når du står foran ekte publikum og kan stå å se noen smilende ansikt. Men jeg tror at folk glemmer, og det er veldig viktig å ha disse målepunktene. Men jeg tror de viktigste delene av en konferanse skjer i kaffekosen. Det er der du prater. Ellers sitter du bare å tar i mot. Og det at vi ikke har endret modellen for konferansene skjønner jeg heller ikke. For en ting er at vi burde la folk høre på før de kommer på konferansen, også burde de bruke tiden der til å diskutere. De burde sørge for at du strømmer, men den strømningen kom ut på Facebook også glemt. Så i stedet for å skjønne at det er strømningen som gjør denne konferansen virkelig demokratisk, for da kan folk som ikke hadde råd eller tid til å reise hit få mulighet til å være med. Det er mange flere som kan være med. Også videre. Så jeg tror det er litt sånn som du pusher nå. Vi er nødt til å tenke gjennom hvilke nye muligheter åpner dette for og hvordan bygger vi kultur for å utnytte de nye mulighetene.

 

Pia: Ja, og jeg kan ta et eksempel til på type verktøy da. For én ting er hvordan vi bruker møte tiden vår. Du må ikke reise langt av gårde for å møte noen og snakke med noen. Du kan bruke digitale verktøy til det også. Også er det fint å treffes fysisk som du sier. Så konferanser er en annen ball-game. For da ønsker du jo selvfølgelig å få påfyll, men det med å endre formen for hvordan vi gjør det er et lite tankekors da. At man inviterer 1000 personer, 15000 mennesker, så er det en på scenen som skal dele sin kunnskap til alle de 1500 som om de 1500 ikke sitter på noe kjempe verdifull kunnskap. Og å snu om på det og si at okey, vi som er samlet her i dag – hva kan dere? Hva vet dere? Det er viktig at vi snakker om hvor dere kan bidra og deres kunnskap er verdt å være i denne samtalen uavhengig om du er introvert, ekstrovert. Hvor det er plass til mangfoldet og hvor det ikke er noen som bestemmer hva dagsorden skal være, men hvor fellesskapet kan få lov til å være med å gjøre det. I One Team Gov så kaller vi det unconference og vi jobber med å etablere unconference en gang i året bortsett fra i korona. Både globalt, og i ulike land. Så vi har kjørt forskjellige versjoner. Akkurat nå jobber vi med å etablere en global 24-timers unconference som kommer til å gå over alle tidsrommene i verden. Vi må dekke Cannada og New Zealand. Og det gjør at da må vi ta i bruk denne verktøykassen. Vi må mobilisere. Hvordan kan folk komme med innspill. Hvilke digitale verktøy kan vi bruke for at det er åpent og tilgjengelig så det er mulig for hvem som helst å komme med forslag til hva vi bør ha som fokus? Hvordan kan vi invitere folk til å være med å bidra med det de er gode på? Og hvordan sørger vi for å dokumentere det som skjer, sånn at enda flere som ikke hadde tid til å være der akkurat der og da kan få lov til å se og ta del i den kunnskapen som blir delt.

 

Silvija: Forresten, jeg husker vi hadde noe som vi kalte unconference i forskningsmiljøer. Og der var litt av poenget med å gjøre dette å frigjøre seg litt fra disse papers som du må sende inn og som er så veldig strengt peer-review også videre. Så man kunne rett og slett få booket 10-minutter på en scene også kunne man snakket om det man selv mente at man burde snakke om, også var de som var opptatt av å høre på deg være der og høre på deg. Så det var en halv regissert konferanse. Det som er veldig viktig for at dette skal fungere er å ha noen veldig tydelige kjøreregler. Og det tror jeg gjelder vel egentlig for videomøter også har vi lært. Så det er viktig å vite hvem kjører agenda, det er viktig å fasilitere, det er viktig å vite at man skal bruke chat, bruke hånden. Mute seg. Unmute seg. Så det er litt sånn for at ikke det skal bli ren anarki, så er det viktig å ha disse tydelige kjørereglene, og også oppdra folk at det er et krav om at du er aktiv. Du kommer ikke her bare for å være en beskuer. Du kommer hit for å være en deltaker.

 

Pia: Absolutt så aktiv involvering er liksom stikkordet her. Vi ønsker å være med å løfte alle stemmer. Og gjennom å arrangere en unconference i et globalt og med frivillige folk, så ønsker vi å lære opp folk også. Du skal få være med å lære. Hvordan lager du den strukturen. Hvordan systematiserer du en så omfattende event? Og det å vise også at ditt bidrag hvor enn lite det er betyr noe for å få dette til å skje. Så det mener jeg er en fin kunnskapsbase og et sted å lære å gjøre ting i praksis.

 

Silvija: Du har snakket om One Team Gov, så jeg skal snakke litt om LØRN. Vår visjon er å lage en slags unconference for bedrifter årlig. Og det vi gjør er å samle innhold fra kunnskap og ideer. Det er en slags kunnskaps safari. Der fasiliterer vi det med å gå å snakke med folk. Ofte er det sånn at folk vet ikke engang hvor unikt det er det de tenker. Og hvor flinke de er. Så samler man det i noe folk skal høre før de kommer på en samling. Og i går var vi hos en kunde i innlandet og hadde da denne unconference for deres ansatte. Og da diskuterte vi med et felles utgangspunkt og det var det viktigste og den beste ideen her fra, og hva er den ideen som du skal feste deg i og jobbe videre med. Og det som var fascinerende var at de lærer fra hverandre. Det kommer ikke en professor og forteller. Og jeg tror det er noe lignende vi er nødt til å etablere også for offentlig sektor. Både i små skala, og i stor skala. For jeg tror det finnes. Fremtiden er her allerede, bare ikke jevnt fordelt. og disse som vil mye må få lov til å være sterke agenter enn det de er i dag.

 

Pia: Ja, det er mange ganger man ser at det er noen som er veldig meningsbærende for den offentlige debatten. Og når verdensbilde er såpass komplekst som det er, så er det så viktig slippe til mange ulike stemmer. Og det er ikke alltid sånn at den som kan mest om det er noen i din omgangskrets. Eller at det er den personen som ville meldt seg på. Fordi i frykt av å bli avvist. Det er 1000 grunner til at noen stemmer ikke kommer frem. Og det å legge til rette for at flere stemmer kommer frem, mener jeg er helt vesentlig. Det er ikke et valg at vi må dit. Det er retningen vi går i. Og det ser vi gjennom disse nettverkene globalt også at det er flere og flere som nå bygger opp under denne tilnærmingen til kunnskapsdeling.

 

Silvija: Så kult. Jeg tror at det vi snakker om nå her også går på demokratisering. Ikke bare av offentlig sektor, men utrolig viktig poeng som kan fort forsvinne litt i mengden. Og det er at dette gjelder alle. Vi kan ikke bli et kjempe fremoverlent, åpent sektor eller for den slags skyld åpen nasjon hvis det er 10% som er de digitale masete pionerene som sier at nå skal vi og nå blir det så bra også videre. Men at vi får med alle på en måte som de mener er meningsfylt. Det tror jeg Pia er kanskje kjernen i både det dere gjør og det vi gjør.

 

Pia: Ja, det er det absolutt. Du setter veldig godt ord på det. Digitalisering er ikke en ting. Det påvirker mange ting. Innovasjon er ikke en ting. Det påvirker mye. Bærekraft er heller ikke en ting, det påvirker mange. Og et eksempel på temaer som har blitt tatt opp i sånne kontekster nettopp fordi det kanskje ikke er det man tenker først i en digitaliserings kontekst er dette med – jeg vet ikke hva de heter på norsk jeg, wellbeing? Det å ha arbeidsglede og ha det bra i seg selv om den du e er også et viktig perspektiv i det digitale. Og det kan også være et tema som mange synes er interessant og som kanskje ikke ville kommet opp i en programkomite innenfor et lite miljø da. Så den demokratiseringen er viktig. Og for å gjøre det, så har jeg et siste verktøy og det er en verktøykasse som jeg synes er veldig spennende. Og den heter liberating structures. Og det ligger jo litt i ordet. Liberating. Vi skal bryte med mønstre og ikke gjøre det som nødvendigvis er det alle andre gjør. Men det handler om å slippe stemmer til for å løse ulike type problemer. Så liberating structures er en samling med mange ulike teknikker. Også kan du lese masse om det på nett om hva du kan bruke de ulike verktøyene til. Så det anbefaler jeg folk å ta en titt på.

 

Silvija: Liberating structures og det er rett og slett metoder for å frigjøre seg litt fra alt for mye struktur, eller for å klare å operer litt på tvers av disse siloene?

 

Pia: Ja, for å åpne opp mulighetsrommet for hva man kan snakke om og slippe flere stemmer til. Så er det ulike teknikker rett og slett for å gjøre det. Og veldig lavterskel. Så man trenger ikke være noen super master i agile coach for å få det til. men man kan rett og slett si at man har dette problemet, og jeg skulle gjerne løst det på en litt kul måte. Også teste ut sånn har jeg lært meg ting. Jeg har prøvd, jeg har feilet, jeg har prøvd med folk i rommet, feilet og lært noe om det. Så har man snakket om det og lært hva man kan gjøre bedre til neste gang. Så man må liksom aldri tenke at dette skal være helt perfekt fra starten av. Og det vil oppleves ulikt avhengig av hva slags publikum man har med seg i en samtalegruppe.

 

Pia: Vi har snakket litt om at dette dreier seg om innovasjon, digitalisering og litt forsåvidt også bærekraft i offentlig sektor. Også sa vi at det er også ganske brede komplekse konsepter, også sitter jeg å tenke på at hvis jeg måtte si det kort – hva mener jeg med det? Jeg har skrevet ned noe Pia, digitalisering tenker jeg da på som datadrevet verdiskapning. Hvor det både er effektivisering, men også helt nye modeller for hvordan du skaper verdi. Innovasjon tenker jeg på opportunistiske problem fokusert risikotakning. Og det å oppfordre folk til å ta den beregnede opportunistiske risikoen for å forløse nye problemer. Det er der ofte offentlig sektor har utfordringer, fordi det er ikke så populært å si at nå skal jeg ta masse risiko for å løse dette problemet. For da er man redd for å komme på første side i en avis, ikke sant. Men det må til. Så da må vi belønne det på et vis, og kontrollere det på noe vis uten å drepe det. Og bærekraft tenker jeg at vi er litt for grønne. Vi har fått sånne grønne skylapper på det. Og det er selvfølgelig masse som har med klima, karbon og plast i havet og naturmangfold å gjøre. Men i ESG så er det environnement, society and governance, så S’en er society. Rettferdig arbeid, ikke polariserte samfunn også videre. Og Governance er for innovasjonen til et samfunn og utviklingskraft. Begge disse to er veldig i kjernen av det som offentlig sektor gjør. Å skape det gode på lang sikt uten å miste kontrollen på kort sikt tenker jeg er noe av det viktigste for bærekraft.

 

Pia: Jeg synes jo People Planet Profit er også en fin huskeliste å ha i hodet. Det handler helt klart om mennesker på så mange nivåer og som vi også må ta inn i digitaliseringen, men innovasjon handler om demokrati. Det handler om menneskerettigheter. Det handler om mangfold. Store verdier som vi må ta innover oss når vi jobber med hva slags ansvar har vi som teknologer for eksempel i introdusering av nye ting. også tenker jeg for offentlig sektors del, så er det viktig å skjønne at profitt er bærebjelken i privat næringsliv. Og det er selvfølgelig ikke for å være en sånn motsats til det offentlige. Men man kan bidra masse, men offentlig sektor må tilrettelegge for at det lar seg gjøre og ha en livlig privat sektor.

 

Silvija: Jeg skal gi deg et lite eksempel. Vi skulle lage et prosjekt sammen med en offentlig utdanningsinstitusjon. Og vi fikk noen felles midler for det. Og vi måtte trekke oss til slutt fra dette prosjektet, for det var noen i denne utdanningsinstitusjonen som mente at det er helt feil at sånne offentlige midler skal gå på å berike eller at privat sektor skal ikke ta å berike seg eller forsyne seg av disse midlene. Så tror jeg at disse personene forstår ikke at uten at vi får betalt for den jobben vi gjør, så har vi ikke noe annet sted å hente lønningene fra. Lønningene kommer ikke fra en magisk maskin. Det er penger vi må tjene for arbeidet vi gjør for å gi folk lønnen. Og av og til må jeg innrømme at jeg opplever at offentlig sektor skjønner ikke heltl den ligningen.

 

Pia: Ja, det er jo en viktig grunn til at jeg hopper litt mellom ulike sektorer. Og at jeg både har vært i stat, kommune og privat sektor er jo fordi jeg opplever jeg alltid har noe å lære. Jeg har alltid noe å lære av å skifte perspektiv og å forstå ting fra en annen side. Og jeg lærer alltid noe om motparten når jeg gjør det. Det er ikke alltid å bare gå inn i en jobb for å lære bare den, men jeg skal også forstå det jeg gjorde forrige gang enda bedre og kommer til å gjøre neste gang enda bedre. Så der tror jeg mange kunne hatt nytte av, da. Og tørre å utfordre seg selv litt.

 

Silvija: Skifte mellom sektorer, kanskje, ja. Men du, Pia, du nevnte også noen andre metoder. For eksempel matriser av metoder for å fasilitere inkluderende samtaler også videre. Vil du nevne noe mer der, eller er det dekket av for eksempel liberating structures?

 

Pia: Ja, liberating structures dekker denne matrisen. Jeg kan ta ett eksempel på det. Det er noe som heter 1-2-4-alle som handler om å åpne opp for mange typer tanker hvor jeg som individ kan si at dette synes jeg er viktig å ha fokus på. Skrive det ned. Dele det med en annen person. Også kan vi snakke om hvorfor synes jeg dette er viktig. Også kan man enes om hvilke perspektiver og tema man synes det er viktig å snakke om. Så deler man det i fire også blir det på en måte et tema til en unconference for eksempel, gjennom en sånn åpen, inkluderende og demokratisk prosess rundt at folk rett og slett snakker sammen og sier at det har jeg ikke tenkt på og det var jo kjempekult og det har jeg lyst å snakke om. I stedet for at det er en programkomite. Så det er små enkle grep, egentlig.

 

Silvija: Også helt på slutten. Vi skal ha om et lite øyeblikk vår fjerde leksjon hvor vi skal teste dette i praksis. Men kan ikke du bare snakke oss gjennom de grunnleggende prinsippene med One Team Gov metoden?

 

Pia: Det kan jeg gjøre. Vi har syv prinsipper som ble formet med mål om at man må jobbe på en annen måte i offentlig sektor med et ønske om at politikkutformings nivå, de som jobber i praksis skal kunne jobbe tettere sammen. Og for å gjøre det, så har man første prinsippet rundt det å jobbe åpent og det å jobbe positivt. Så vi er optimistiske, positive om vårt arbeid. Vi tror på at ting kan forandre seg. Og mitt bidrag hjelper. Mitt bidrag kan gjøre at det skjer. Så det er et samarbeidsnettverk hvor man da også kan dokumentere og dele ting som skjer. Ikke lukkede fora hvor ting skal foregå, men det skal være åpent. Nummer to er å gjøre ting i praksis. Og det med liberating structure så har jeg et eksempel på det. Finn små gjennomtenkte skritt som man kan ta og som du kan få i dette fellesfora. Ta det med deg hjem til virksomheten din og test det ut. Og lær hele tiden av det. Og dokumenter igjen den lille forskjellen man lager. Vi snakker om noe som heter mikro handlinger som er små ting som du kan teste ut selv for å gjøre en forskjell. Nummer tre er å tørre å teste ut ting tidlig og prøve flere ganger. Det er greit å feile, men reflekter med litt ydmykhet i fellesskap. Og vi skal lytte og lære og få det bedre sammen. Det er ingen som gjør alt riktig. Det prøver vi heller aldri å gjøre. Derfor også har man denne eksperimenterings tilnærmingen til ting. Nummer fire er mangfold og inkludering. Alt vi gjør må reflektere menneskene og samfunnet vi jobber for. Og vi må skape et lag som gjenspeiler det samfunnet vi faktisk skal levere tjenester til i offentlig sektor. Og derfor så forstår vi at folk har forskjellige synspunkter, men vi stoler på at vi kan fasilitere gode samtaler og bruke teknikker for å heller fremme de ulike synspunktene enn å streve for at vi skal være helt enige fra starten av. Så vi jobber hardt for å unngå homogen gruppetenkning. Nummer fem er å bry deg helhjertet om mennesker. Bry deg om de du jobber sammen med og bry deg om de som står på andre siden av det bordet du står på. Bry deg om de du skal levere tjenestene til. Empati er utrolig viktig. Og det å bruke forskningsmetoder for å søke etter fakta for å forstå behov bedre. Alt dette er kjempeviktig. Nummer seks er å arbeide på tvers av grenser. Når jeg sier grenser så tenker jeg faglig kompetanse, yrkesgrupper, avdelinger og sektorer og også nasjonale grenser. Jeg synes det er fint sagt at vi er de globale tjenestemenn eller kvinner. Og leter etter muligheter til å dele erfaringer med andre land og det som er felles. Og man bør inkludere alt av akademikere, organisasjoner, gründere, arbeidsledige, studenter. Vi setter ikke i fare vår upartiskhet, men bidrar til å gjøre alle ideer sterkere. Og det siste er nummer syv. Ønske teknologiske muligheter velkommen. Og det er at vi deler denne sterke forpliktelsen til offentlig fornyelse i en digital tidsalder. Bærekraftig tidsalder. Og derfor fordi vi er er en virtuell organisasjon, så bruker vi også internettbaserte verktøy for samarbeid, dokumentasjon, nettverk og deling av erfaringer. Og strever etter å integrere de beste innenfor digital tenkning for både policy utvikling. Altså politikkutforming og tjenesteutvikling. Sånn at vi blir smartere, raskere, bedre og mer datadrevne. Vi skal være med å forme en offentlig sektor for det tjueførste århundre. En offentlig sektor som man kan være stolt av å jobbe med og for.

 

Silvija: Ja, det er veldig fine prinsipper. Og så tenker jeg det er veldig spennende å se hvordan man har satt kjernen. Du sa digital tidsalder og bærekraftig tidsalder og det tror jeg er helt riktig formulering. Jeg tror dette er de to grunnleggende paradigmene som vi nå har omstilt hodene våre og jobber etter. Og de som omstiller seg mest effektivt og som omstiller seg mest opportunistisk på en positiv måte. Altså gjør det du kan på en måte som er riktig for deg. Jeg tror det er de som kommer godt ut av dette, også tror jeg det er veldig mange som ikke kommer så godt ut av det hvis de ikke motstår disse to hoveddriverne, da. Veldig bra. Nå har vi fått en veldig fin liste og nå stopper vi med leksjon tre, også går vi om et lite øyeblikk inn i leksjon nummer fire som er et lite verksted hvor du skal hjelpe meg som leder LØRN som ikke er et offentlig selskap, men er et lite selskap. Prøve å anvende disse syv prinsippene på vårt arbeidssted. Takk så langt.

 

Du har nå lyttet til en podcast fra LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læring sertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet LØRN.University

 

 

Leksjon 4 - ID:M0041d

Leksjon 4 - ID:M0041d

Leksjon 4 - ID:M0041d

Velkommen til LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

 

Silvija Seres: Hei og velkommen til LØRN Masterclass. Jeg er Silvija Seres. Tema i dag er kulturendring for innovasjon i offentlig sektor, og gjesten min er Pia Virmalainen Jøsendal som er avdelingsleder i Bouvet og endring agent i One Team Gov, velkommen Pia.

 

Pia Virmalainen Jønsendal: Tusen takk.

 

Silvija: Vi har snakket sammen før, men ofte én av gangen fra scene. Og der har jeg blitt fascinert av egentlig ditt arbeid med ditt arbeid som er One Team Gov, som er et sett med prinsipper og ideer som sjokkerende nok USA og deres public sector.

 

Pia: UK, England ja.

 

Silvija: Ja, da er det mindre sjokkerende, der ser du. Jeg synes England har vært utrolig interessante når vi først er på England. Og definere for eksempel nasjonal AI – kunstig intelligens strategi. Og de sier noe mer der enn at dette er viktig og haster. Og mer data og alt blir bra. Men de sier at vi må tenke igjennom hva AI betyr for England og hvordan skal England benytte seg av AI kulturelt og økonomisk korrekt. Og den type nasjonale digitale strategier tror jeg Norge trenger også. Vår offentlige sektor er kanskje vår viktigste innovasjons maskin. Og der har du jobbet veldig proaktiv med å motivere, inspirere og kanskje til og med provosere på en måte som gjør at offentlig sektor forstår sin historiske oppgave nå. Og grunnen til at jeg sier dette nå er at jeg tror – og det tror jeg også som hovedresultat i staten og dataen som er boken jeg har skrevet etter å ha holdt mine foredrag. Det er at det er bare offentlig sektor som kan virkelig ta på alvor konkurransen med de store digitale kjempene på den andre siden av jorden og i andre nasjoner. Og det har noe med at det er veldig få som har både nok penger og ressurser for øvrig, men også eierskap til de største problemene som skal løses her. Og der er offentlig sektor enten en gullgruve eller et tørkeloft avhengig av hvordan de selv bestemmer seg for å være. Der jobber du veldig proaktivt og det synes jeg er veldig spennende og det er der jeg håper vi kan lære fra deg om hva har dere gjort og hva har dere lært? Hva skal til for at offentlig sektor skal være den store pioneren og ikke den store bremsen i digitaliserings revolusjonen vi ser nå. Høres det greit ut?

 

Pia: Det høres fint ut. Og jeg har jo lyst å legge til at offentlig sektor historisk sett, men også fortsatt er en enorm sterk motor for å være først på mange områder. Det er ikke alltid det er like synlig fordi det er komplekst. Fordi det tar tid, og fordi kommunikasjonskanalene ut er sjeldent det som er oppslaget i VG. Så jeg tror utfordringen står også i kontrastene. De enorme kontrastene man opplever i offentlig sektor fra både vanskelig, krevende og dårlige tjeneste leveranser til de virkelig helt unike i verdenstoppen som nomineres til digitalisering priser og blir kjent utenfor Norges grenser. Det er den kontrasten jeg synes er spennende og vanskelig å jobbe i.

 

Silvija: Pia, dette er da et kurs i fire leksjoner. Den første er introduksjon, så er det eksempler, så er det en verktøykasse også er det et lite verksted. Vi begynner alltid før vi går inn i første leksjon med å bli litt kjent med vår gjest. Kan ikke du si veldig kort om hvem er Pia og hvorfor bryr hun seg om dette temaet?

 

Pia: Ja, veldig kort. Jeg er en veldig nysgjerrig dame som har en veldig tverrfaglig teknologibasert bakgrunn. Både innenfor samfunnsvitenskap og innenfor humaniora. Og jeg er mor til to veldig nysgjerrige gutter som stadig bringer nye perspektiver inn i hverdagen min. Så har jeg en samboer som også er en veldig kunnskapstørst teknolog. Og det gjør at helheten i hverdagen handler om å lære, leke og være nysgjerrig. Så har jeg jobbet innenfor både industri, statlig sektor, kommunal sektor og privat sektor i konsulentbransjen. Og bidratt til ulike styrer og frivillige organisasjoner. Studerte innenlands og utenlands. Så det preger veldig mye av meg dette med at jeg ønsker å forstå sammenhenger og hvordan jeg best skal kunne bidra inn i dem. Og det gjør at jeg har ofte en ganske holistisk tilnærming til ting. Og ønsker å bli med folk på sine reiser og få med meg folk på reiser. Privat driver jeg med mange ting. Hodet mitt kverner mye, så jeg trives godt med å for eksempel rydde i garasjen. Og fikse i hagen. Det synes jeg er deilig å bruke tid på. Bare leke med barna. Bygge trehytter og være praktisk.

 

Silvija: Vet du hva, jeg tror du må komme å hjelpe meg med å rydde i garasjen. Det har vært et press på samvittigheten min i tre år. Jeg trenger egentlig en sånn eksotisk, eksentrisk person som deg som synes det er gøy. Jeg trenger noen som bare sparker meg i gang. Så jeg tror vi må drikke kaffe fysisk også.

 

Pia: Det kan vi gjøre. Det er systematikeren i meg. Min mor sa en gang at det er ikke så rart at du valgte å jobbe med type datastrukturer og informasjonsarkitektur.

 

Silvija: Du liker systemer og du liker orden. Så gøy. Si to ord også Bouvet. Du er en avdelingsleder. Hvilken avdelingsleder du der?

 

Pia: Der leder jeg en fantastisk gjeng med veldig erfarne rådgivere innenfor IT arkitektur sjangere. Alt fra strategisk styring og virksomhetsarkitektur, informasjonsarkitektur, funksjonell arkitektur og sikkerhetsarkitektur.

 

Silvija: Og da kom vi til tema. Og spørsmålet mitt er for det første hva har digitalisering med offentlig sektor å gjøre? Jeg startet med en stor brask og bram om at det er nødvendig og offentlig sektor er primus motor her, kanskje? Men det er veldig mange i offentlig sektor som opplever at de saksbehandler, jobber med sitt fagområde som kan være alt fra geologi til samfunnsvitenskap. Så hvorfor skal de bry seg om innovasjon?

 

Pia: Ja, det er to store begreper, både digitalisering og innovasjon. Men hvorfor man skal bry seg med digitalisering og innovasjon handler jo om at det treffer hver enkelt av oss. Både som innbyggere på privaten, men også hvordan vi opplever mestring og meningsfull tidsbruk på jobb. Og det å klare å levere godt. Levere raskt. Levere med høy kvalitet også videre. Og når hverdagen er kompleks og det er veldig mye som skjer. Tempoet er raskt. Så er det klart at det å forstå hvordan vi best kan få hjelp fra teknologien til å levere det vi mennesker kan levere på best mulig vis ved å bruke teknologi angår alle. Alle har lyst å gjøre en best mulig jobb. Det tenker jeg er det korte svaret på det.

 

Silvija: Veldig bra. Så jobbene endres, verden endres og samfunnet endres av denne digitaliseringen. Jeg tror at der har vi vært litt overfladiske litt for lenge hvor vi har sagt at vi har jo data og vi har nå særlig i korona blitt veldig flink på Teams alle sammen så da er vi digitaliserte vel? Men det stopper ikke der.

 

Pia: Nei, det er godt eksempel det med koronaen. Det er viktig. Jeg tror det er et viktig løft for noen at vi har endelig begynt å bruke videoverktøy. Det mener jeg handler mer om at da har vi fått med oss flere i riktig retning. Men vi har ikke kommet til det nivået vi trenger å være på. Det er flott at vi har begynt å bruke videoverktøy, men det krever noe annet av oss. Det krever at vi holder møte på en annen måte. Det krever at vi lærer oss nye måter å samarbeide på. Se hverandre. Fordi man ikke har den fysiske kontaktflaten. Og når du nevner nevner data, det er jo et enormt økosystem som skal på plass. Det er en ting å dele data, men hvor kommer de fra? Hvordan vet man om det er de rette dataene? Hva skal de brukes til? Hvem bruker de? Hvordan i det store bildet forskyver du makt? Klarer vi å ta det innover oss? Forstår vi hele konsekvens bildet som er satt i gang? Datadrevet høres topp ut, men det har ganske store implikasjoner for hvordan hele samfunnet skal drives.

 

Silvija: Jeg tror at det siste begrepet som du brukte nå – datadrevet, er det sentrale her. Og det å være fra kontroll drivende til datadrevet organisasjon er egentlig en helt grunnleggende endring i oppdraget. Og jeg tror at vi ikke har tatt de grunnleggende diskusjoner om hva er det nye oppdraget i et datadrevet samfunn og en datadrevet økonomi. Og data er bare noe vi etter hvert har samlet. Men nå kommer diskusjoner om hva skal jeg gjøre med kunstig intelligens, ikke sant? I stedet for å tenke på at hvis jeg starter med de største problemene jeg har og hvordan kan data skape mest relevant verdi for meg? Hvordan skaper data reell verdi for meg. Og der tror jeg også at diskusjonene er på et litt for mye effektiviseringsplan, men jeg kan bruke data til å levere litt mer effektivt, litt mer feil. Jeg kan kobles sammen også videre. Men forbi effektivisering så ligger det helt nye tjenester og der er for eksempel skatt veldig spennende. NAV, Altinn. Det vi har fått til fra Altinn og integrasjonen rundt det ser man eksempelet av data og digitalisering som verdiskaper.

 

Pia: Absolutt. Det er en som heter Wardley snakker om pioneers and settlers. Og i det bildet så handler det om at vi har vært gjennom en modningsreise. Vi har jobbet med digitalisering over mange år. I Norge har vi ligget i topp i veldig, veldig mange år. Daler litt på noe statistikker der så vi har en jobb med å fortsette å henge i. Men til dels så har man jobbet med grunnleggende digitalisering internt i virksomheter. Jobbet med å få opp tjenester også videre. Jobbet med å få felleskomponenter. Og det er vi rå gode på i Norge. Register forvaltning også videre, kjempeflinke på det. Også etter 10-15 års tid – dette har også vært en debatt i England, så går man over i en annen fase hvor man tenker mer sammen i økosystem, hvordan skal vi standardisere og hvordan skal vi få helhet og flyt i det vi skal jobbe med. Og jeg tror datadrevet har kommet sent inn i digitaliseringen. Så der er vi fortsatt i pioneers stadie hvor vi prøver å finne ut av hvordan vi skal gjøre dette internt, hvordan skal vi løse denne tjenesten. Hvordan skal vi bygge kompetanse her også videre. Men vi har ikke kommet til det stadiet hvor vi virkelig klarer å tenke helhet.

 

Silvija: Nei, jeg er helt enig, men jeg tror det er der vi burde ha startet. Og det jeg savner er et par nasjonale arkitekter på digitalisering. Noen har drømt om Altinn og Brønnøysund. Og jeg finner rett og slett ikke ord til å beskrive hvor fantastisk jeg synes at det prosjektet og at man har fått det til egentlig er. At vi har klart å samle sektorielle oppgaver noe som skaper så stor verdi i summen. Der er liksom 1+1+1+1 15 egentlig. Både for staten og for befolkningen. Så det jeg prøver å si er at hvis jeg bare kan gi et eksempel. Hvis vi hadde tenkt sånn som vi tenkte rundt Altinn rundt smarte byer. Hva vil vi med smarte byer? Der er det litt sånn at alle har sine ideer også er det ingen som helt har kraften eller makten til å bestemme det. Så sier vi at kanskje vi skal la Google hjelpe oss med å finne en god effektiv løsning på denne smarte byen. Vi gjør det til og med gratis. De skal bare hjelpe oss med å putte riktige sensorer og riktige kilder av data og vi sjekker trafikken og vi sjekker sikkerheten, og vi sjekker flyt av folk og flyt av biler og flyt av forskjellige funksjoner i samfunnet. Helse, utdanning også videre. Også om 3-5 år må vi stille oss spørsmålet om hvem kan da hjelpe oss med å bestemme hvor skal de nye rundkjøringene stå? Hvordan skal E18 fornyes eller hvordan skal sykehusene fornyes? Det vil være en del som sitter på de dataene og da har vi gitt fra oss evnen til å bygge, til å utvikle og til å planlegge, til å designe. Det er der jeg tenker det å forstå hvor utrolig stor makt det kommer til å ligge i de dataene i alle de forskjellige områdene offentlig sektor forvalter. At vi ikke har helt klart å formidle enda.

 

Pia: Nei, det er jeg veldig enig i. Min masteroppgave handlet om semantisk web teknologi, og det var jeg våkne opp pionér på det nødvendigvis, men det var kanskje ikke det mest omdiskuterte teknologien i Norge. Så heller et lite miljø som jobbet med disse problemstillingene. Og det som slo meg når jeg begynte å lese om kraften av av grafer av informasjons modeller og samle inn data og kunne resonnere seg frem til hvem gjør sånn? Hva vil mest sannsynlig skje? Hvordan skal disse tingene henge sammen? Det å se mønstre i sanntid.

 

Silvija: Jeg må avbryte deg i et lite sekund for du brukte et veldig avansert begrep her. Semantiske web modeller, men man kan egentlig tenke seg at det er det som foregår både i Finn eller i AirBnB eller i Uber. Hvor de samler data også jobber de på toppen av de dataene med å levere noe veldig kult.

 

Pia: Ja, og Facebook har jo social graph for eksempel, som gjør at de kan levere alle disse skreddersydde tjenestene. De forstår sammenhenger og ser ting i dataene som de færreste andre gjør. Dette har de gjort i 20 år. Dette er teknologi som har eksistert lenge. Dette var basis teknologi for webben egentlig. Men noen få hadde tilgang til det, og det at noen få hadde tilgang til det gjorde at noen få fikk veldig mye makt. Og når vi i offentlig sektor skal benytte oss av de samme plattformene for å levere tjenester så skal vi være obs på det. Hva betyr det egentlig. Hvem sitter da på data. Dette er det mye diskusjon rundt, og akkurat nå så har man jo en lovtekst på gang som heter Digital Market Act, som er Europakommisjonens respons på den situasjonen. At an million bedrifter i EU bruker disse plattformene for å nå ut til forbrukere, men er låst egentlig av praksis, regler og tvisteløsningsordninger og sånn som ligger i disse plattformene til teknologi gigantene. Og nå ønsker vi å bryte opp i det. Men oppi det bildet så bør man stille seg spørsmålet vi? Du og jeg, vi er objektene i denne modellen. Det er oss de tjener penger åp. Det er vår oppmerksomhet de vil ha.

 

Silvija: Vi har tradet. Før så fikk vi tjenester og betalte med penger. Når er det sånn at vi får tjenester og betaler med vår informasjon.

 

Pia: Ja, det er helt riktig. Og det bringer meg egentlig til det at nå har vi snakket om kompleksitet og at det er vanskelig å se konsekvenser av ting hvis du jobber alene i silo. Derfor er det en utfordring å tenke mer matriseorganisering i offentlig sektor. Fordi du trenger tilgang til mye mer ulik kompetanse. Men andre type tydelig trender er det som heter Human Centered Approach.

 

Silvija: Før vi går til ledelse av dette så må jeg bruke bilder sånn at vi får med oss folk i disse veldig abstrakte begreper. Og det jeg tenker Pia er det bildet jeg hadde i hodet mitt når vi begynte å snakke om social graph for Facebook. For folk som ikke helt er komfortable med grafer så er det egentlig bare en matematisk struktur hvor det er punkter og koblinger mellom punkter. Så den viser bare hvordan et eller annet system, folk, biler, byer henger sammen.

 

Pia: Jeg kan ta et helt konkret eksempel. Og det er et eksempel på en sånn en graf kobling er – jeg heter Pia. Det er et subjekt, et verk og et objekt. Jeg har et navn. Og du har et navn. Og det er to løsrevne koblinger. Men at jeg kjenner deg er også en relasjon. Og hvordan vi kjenner hverandre er også informasjon og en relasjon. Også kan du bygge videre på dette og det laget på en måte et nett. Et spindelvev av relasjoner og koblinger mellom data.

 

Silvija: Ikke sant? Og da er det Pia og Silvija og Per og Pål i det nettet. Og det er koblinger mellom oss og det som er interessant er at vi vet litt om hver av oss. Også vet vi også disse koblingene. Og det er den informasjonen og styrken i de koblingene som etter hvert blir veldig spennende. Og dette nettet blir rikere og rikere og edderkoppene blir fetere og fetere jo mer vi er på det nettet. Og det jeg tenkte på når du snakket om social graph da. For Facebook vet om våre sosiale relasjoner. Det er det Facebook vet. Google vet om våre interesser gjennom hva vi søker på. Amazon vet om hva vi handler. Så de vet om litt forskjellige aspekter av oss. Apple vet veldig mye mer om hvor vi er for eksempel. Og etter hvert med klokkene også vår helse. Men hvis du tenker deg disse e-helse journaler i Norge hvor vi nå har hatt masse diskusjon om de forskjellige helse aspektene. Og det tegner seg et bilde av hvor det kommer til å være. Helse Platformer. Ikke sosiale grafer, men helse grafer. Alle de forskjellige personene og deres sykdomsbilde og kanskje sammenhenger. I hvert fall med steder og med familie også videre. Så blir det en helse graf for Oslo, en helse graf for Midt-Norge. Og i stedet for å outsource disse helse grafene til gode internasjonale leverandører, så burde vi være gjerrige på den utviklingsmuligheten og de dataene og si at dette skal vi fikse. Vi har tid. Men vi må begynne nå.

 

Pia: Ja, ja, der er det en veldig interessant kobling. Det er jo mange som spør hvorfor kan vi ikke bare fordi staten vet og kommunen vet også videre. Så har vi jo i motsetning til det som har vært i markedet i privat sektor, så har vi veldig mye lovverk i det offentlige. Av en grunn. Fordi vi har demokrati. Vi skal ha noen forvaltningsprinsipper. Og det er alfa og omega for å ha det velferdssystemet vi har. Og derfor kan vi ikke lage en offentlig sektorgraf, fordi du vil ikke at staten skal sitte på “”nå tror vi snart at du får barn””, også tipper vi at du vil at det barnet skal gå i den barnehagen, vær så god. Her har du plass. Så selv om det er utfordringer med at man har ulike grafer eller ulike systemer, så er de der av en grunn. Teknisk sett kan man finne måter å løse det på. Men dette er ikke en teknologi utfordring. Det er igjen dette med hvordan kan vi mennesker, vi som jobber i offentlig sektor eller jobber med offentlig sektor blir bedre på å forstå hvor de grenseflatene er. Bli bedre på å forstå hvorfor de er der og bli bedre på å forstå hvordan vi kan koble oss på hverandre på en smartere måte, og mer effektiv måte. Og nye måter.

 

Silvija: Jeg er uenig på tre plan. Det første er at selvfølgelig skal vi ha gode forvaltningsprinsipper og demokrati skal ha en innebygd treghet. Men problemet nå er at teknologien utvikler seg så ekstremt mye raskere enn det våre demokratiske prosesser klarer å følge med på. Vi kommer til å ha en del de-facto løsninger som leveres til oss av aktørene som vi absolutt ikke har noe politisk kontroll over, eller påvirkning på. Og der tenker jeg at dette er et stort demokratisk problem nå. Og det å bruke demokrati til å ødelegge seg selv tror jeg er en litt dårlig strategi her. Så her tror jeg vi er nødt til å tenke litt fortere og litt mer fremoverlent i det vi gjør, og ikke skylde på demokratiet og det trege lovverkete med utviklingen. Det andre som jeg er veldig opptatt av er at staten faktisk skal vite. Og det skal i hvert fall vite mer enn det Apple og Google og Alibaba vet om meg. Og per i dag så vet staten mye mindre om meg enn det disse folkene vet. Og dette blir et problem når staten skal levere meg bedre helsetjenester eller andre tjenester enn det disse folkene tilbyr meg hvert øyeblikk. Sånn sett tenker jeg det vi må vite i Norge er at vi må lage noen gode prinsipper for å styre tilgang til disse data i offentlig sektor. Og så tror jeg at vi må bestemme oss hvis vi vil ha konkurransedyktige velferdstjenester finansiert av Norsk stat, så må den norske staten ha noe digitale krefter og muskler å bygge dem på. Og da må vi ha data også. Eller så kan vi bare si at nei, vi vil ikke ha noe helse fra Norge som konkurrerer med Amazon og Apple, for vi vil mye heller at de av oss som har råd til det kjøper gode digitale helsetjenester fra Apple og Amazon. Og de ønsker vi å gi våre data til, men det gidder vi ikke å gjøre til norsk stat. Og her synes jeg at datatilsynet og en del andre aktører bruker litt kunnskap skremselspropaganda. For hvis man vifter litt med personvern som problematikk, så er det ingen som tør å gå den veien. Det er ingen som vet helt hvor grensene er eller bør være. Og da ender vi opp med å ikke tørre å samle data som jeg mener vi er på overtid på å lage noen strukturer til å samle inn. Hva tenker du?

 

Pia: Jeg tror egentlig ikke vi er så uenige. Når jeg sier det ikke er et teknologisk problem, så tenker jeg litt sånn at det er arkitekt hatten kanskje som kommer på. Men det er noe som heter European Interoperability Framework, det er en modell for å vise ulike evner du trenger for å samhandle i et større bilde. Og det ene er teknologien. Du må teknisk sett kunne koble to systemer sammen. I dag er ikke det vanskelig. Vi har så mye ulik teknologi for å løse det. Det neste laget handler om semantikk. Semantikken er jo hvordan vi forstår et begrep. Hva er definisjonen av et begrep. For eksempel inntekt. Så for hvermansen så tenker man at inntekt er det jeg får på konto hver måned. For NAV er det 14 ulike definisjoner av fra inntekt egentlig betyr. Og for skatt er det tilsvarende. 11-14-19 ulike definisjoner av hva inntekt kan defineres som. Og avhengig av hvilket begrep du bruker knyttet til ulike lovverk, så vil du enten få mindre eller mer trygd, eller mindre eller mer skatt. Det er komplisert. For da må du både vite hva dataene faktisk er definert som. Er det dette tallet, denne mengden eller denne beregningen som ligger bak tallet. Men du må også vite noe om koblingen til lovverket. Det er en komplisert prosess. Der har man satt i gang mange spennende aktiviteter i Norge som ligger langt foran veldig mange andre land for å definere hva skal vi beskrive. Hvis vi skal vite hva vi må dele av data, så må vi vite hvordan vi skal beskrive det og det blir standardisert i Norge. Men vi jobber med å få flere og flere ombord for å gjøre den jobben med egne data. Også har man det organisatoriske laget. Går en prosess raskt i en bedrift og sakte i en annen bedrift så er det vanskelig å utveksle noe data fordi den ene bedriften trenger egentlig sanntidsdata hver dag, og den andre organisasjonen avleverer det en gang i året. Og har ikke mobilisert organisasjonen for å kunne levere det oftere. Eller raskere. Eller mer presist. Og det å samordne de prosessene er også en tidkrevende prosess, men det handler også om vilje til å forstå. Til å være nysgjerrig og til å hjelpe å mobilisere hverandre. Og der kommer disse sektorinndeling og linjeansvar i offentlig sektor inn som en av utfordringene. Fordi man ofte får beskjed om at du skal levere dette. Du skal ikke levere dit. Og det er her det her jeg blir målt på, ikke at jeg bidrar her. Og der kompliseres. Det gjør noe med endringstakten. Og det får noen konsekvenser for hvordan vi tenker datadeling, konsekvenser for hvordan vi tenker plattformer innenfor sektorer og tenke økosystem. Det er veldig mange gode tanker som tenkes rundt dette i dag. Og jeg er enig i at det går ikke fort nok. Og jeg tror man må snakke mer på politisk nivå. Det er jo tross alt politikerne som styrer i Norge i offentlig sektor. Og fordeler oppgaver og hva som skal gjøres nedover i offentlig sektor. Og det å ha flere samtaler der politikerne er med og både forstår og kan debattere rundt dette med maktforhold. Eierskap. For 10 år siden så lo folk når jeg sa at helsevesenet kan utkonkurreres av et plattform selskap fordi vi menensker er ganske bedagelige anlagt. Så hvis vi synes noe som er praktisk og enkelt å bruke, så foretrekker vi det. Og det aller færreste leser personvernerklæringer. Det er begynt å bli en økt bevissthet i befolkningen, men den er langt fra så stor at folk er bevisst på at det kan bli upraktisk. At folk er med på at hverdagen skal bli upraktisk er ikke folk villig til å bli med på. Så det er mye bevegelse som er på gang, men en viktig trend som jeg nevnte i stad også er dette med human centricity. At vi i større grad må være med på den diskusjonen. Fint at plattform selskapene nå blir regulert med lover. Flott at mindre bedrifter og gründere og SMBer får være med i denne økonomien. Men hvor er jeg? hvor er mitt? Hvordan kan jeg ha medbestemmelsesrett? Hvordan kan jeg bli involvert? Hvordan kan jeg få mer innsyn i disse store grafene som vi snakker om. Det er jo ikke du og jeg som vet alle disse koblingene om hvem jeg er og hva jeg liker og hva jeg kommer til å stemme i neste valg. Det er noen andre. Og det har ikke vi innsyn i dag per i dag.

 

Silvija: Og det er derfor jeg tenker at vi er nødt til å lage noen av disse løsningene selv av aktører som vi vet at vi kan og må stå stole på istedenfor å overlate på en måte den fremtiden til aktører som er helt fjerne fra oss. Super flinke, men med helt andre drivende prinsipper. Noen av dem trenger samfunnskontroll. Det er våre kinesiske venner, og noen av dem trenger utbytte til aksjonærene sine fremfor alt annet. Og det er våre Silicon Valley venner. Og der tror jeg norsk stat stiller i en helt unik posisjon fordi vi har penger. Vi har kunnskapsrike folk og vi har egentlig større frihetsgrader i måten vi har organisert det på enn det de fleste andre offentlige sektorer har.

 

Pia: Og tillit. Vi har tillit til offentlig sektor. Den har vært skyhøy. Den er også preget av verdensbilde og kan være til dels dalene. Men vi har fortsatt høy tillit til det offentlige i forhold til mange andre land, og det gjør jo også noe med samarbeidsklimaet som er veldig positivt og som gir mye muligheter for å involvere folk i større grad også. Og samarbeide om løsninger. Jeg har lyst å nevnte et eksempel.

 

Silvija: Vi kommer til eksempler i en separat leksjon. Men jeg tenker vi prøver å oppsummere litt rundt denne første leksjonen hvor vi har snakket om noen prinsipper for datadrevet verdiskapning i offentlig sektor. Og det vi har snakket om er at det er en ekstrem endring i verden rundt oss. Det er et maktskifte også fra offentlig sektor til privat sektor i forhold til hvem driver den utviklingen og der må offentlig sektor ta makten sin tilbake. Også snakket du om at det finnes gode mekanismer for dette og at det finnes både teknologiske løsninger, men enda viktigere kanskje kulturelle og ledelsesmessige løsninger. Og hvis jeg oppsummerer så får du fylle på litt hos meg. Når det gjelder kulturendring så har jeg hørt deg snakke om dette med å finne ut om de riktige tjenestene. Finne ut av hvordan data skal brukes til å skape verdi. Og når det gjelder ledelse så snakket du om Human Centric, og på tvers av siloer.

 

Pia: Ja, og jeg tenker det er en ting vi ikke har snakket så mye om, men som kommer litt inn i dette bildet og. Og det er jo rett og slett det å skape. Det å jobbe i offentlig sektor kan være tungt. Og det å jobbe med endring kan være tungt. Og det er jo nå under koronaen en veldig stor slagside her som heter The Great Resignation. Nemlig at de har aldri sett så mange arbeidstakere flytte på seg som nå. Og det å ha fokus på arbeidsglede, det å kjenne mening med min oppgave og hvorfor jeg er her og hva jeg gjør og hvordan jeg bidrar og hvordan jeg er en del av et større system. Der er det masse rom for teknikker og metoder og inkludering som også bidrar i den human centricityen, det er ikke bare innbyggerne her, men det er også medarbeiderne. Vi må tenke at hvordan skal de også få lov til å være sitt fulle potensiale på jobb.

 

Silvija: Veldig bra. I bunn og grunn så er det at vi lever i et veldig komplekst samfunn. Det er mange oppgaver som skal løses på nye måter. Innbyggerne krever det. Konkurransen fra utlandet presser det og da er det sånn at alle hodene må med. Og det du nevnte nå Pia med at det er historisk høye endringstall eller turn-over tall. Folk flytter på seg som aldri før kan også være noe positivt. Hvor folk kan se som du sier på hva er det de har mest lyst å jobbe med, og se de fantastisk oppdragene og oppgavene som de løsner fra sine posisjoner i offentlig sektor.

 

Pia: Ja, helt klart en stor mulighetsstudie der fremover.

 

Silvija: Supert! Da stopper vi med leksjon en også går vi om et par minutter over til leksjon to hvor vi skal snakke om det eksempelet som du har nevnt i for litt siden.

 

Du har nå lyttet til en podcast fra LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læring sertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet LØRN.University

 

 

You must log in to pass this quiz.

Du må være Medlem for å dokumentere din læring med quizes og motta læringsbevis. Prøv et

Allerede Medlem? Logg inn her

Du må være Medlem for å dokumentere din læring med quizes og motta læringsbevis. 

Allerede Medlem? Logg inn her