LØRN Masterclass M0058
Fremtidenes byer
Byutvikling endrer seg med samfunnets utvikling, så hvordan har de siste tyve årene preget bransjen? I denne episoden er Johannes Goa Ludvigsen, tidligere direktør for byutvikling hos Sweco gjest, og snakker blant annet om at bransjen har gått fra en profitt dreven til en filantropisk dreven utikling, og hvilke krav det stiller til samarbeid og nysgjerrighet.

Johannes Goa Ludvigsen

Avdelingsleder Samfunnsplanlegging

Sweco

"Moderne digitale behov kan kombineres med byarkitektur "

Dette er LØRN Masterclass

Digitale samtale-baserte kurs – 4 x 30minutter
Vi samler de beste hodene bak de nye teoretiske konseptene innen ledelse av digital innovasjon og transformasjon. Vi dekker 15 tematiske områder innen ny kunnskap og erfaringer om innovasjon  og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc.  Innen hver av disse tema og 10 perspektiver setter vi opp digitale samtale-baserte kurs i fire deler, som alltid følger samme struktur: introduksjon, eksempler, verktøykasse og verksted. På cirka 30 minutter i hver leksjon vil du på en lett måte lære nye konsepter og forstå nye muligheter.
Digitale samtale-baserte kurs – 4 x 30minutter
Vi samler de beste hodene bak de nye teoretiske konseptene innen ledelse av digital innovasjon og transformasjon. Vi dekker 15 tematiske områder innen ny kunnskap og erfaringer om innovasjon  og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc.  Innen hver av disse tema og 10 perspektiver setter vi opp digitale samtale-baserte kurs i fire deler, som alltid følger samme struktur: introduksjon, eksempler, verktøykasse og verksted. På cirka 30 minutter i hver leksjon vil du på en lett måte lære nye konsepter og forstå nye muligheter.
Vis

Leksjon 1 - Introduksjon (35min)

Byutvikling, Nye behov, Trender i byggebransjen

Leksjon 2 - Eksempler (40min)

Byidentitet, Bevegelse fra vekstfokus til kvalitetsfokus

Leksjon 3 - Verktøy (29min)

Byutviklers og arkitektens rolle, Databruk i byplanlegging, Verktøy i tidligfase

Leksjon 4 - Verksted (10min)

Hvordan påvirke byutviklingen i sitt lokalmiljø, Fellesskapsfokus

Ferdig med alle leksjonene?

Ta quiz og få læringsbevis

Du må være medlem for å ta quiz

Ferdig med quiz?

Besvar refleksjonsoppgave

Du må være medlem for å gjøre refleksjonsoppgave.

Tema: Nye transportsystemer og fremtidens bygg
Organisasjon: Sweco
Perspektiv: Storbedrift
Språk: NO
Sted:OSLO
Vert: Silvija Seres

2000+ lyttinger

Del denne Masterclass

Dette lærer du om i denne Masterclass

Vis mer

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Leksjon 1 - ID:M0058a

Leksjon 1 - ID:M0058a

Leksjon 1 - ID:M0058a

Velkommen til Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

 

 

Silvija Seres: Hei og velkommen til LØRN Masterclass om framtidens byer med Johannes Goa Ludvigsen. Velkommen til deg også Johannes. 

 

Johannes Goa Ludvigsen: Jo, takk for det 

 

Silvija: Jeg skal si to ord om formatet, og så skal jeg si to ord om motivasjonen, og så setter vi i gang med dette kurset. LØRN lager flere forskjellige lærings formater. Vi eksperimenterer med ny digital pedagogikk, og masterclass er en av våre formater i tillegg til for eksempel case. Case er et eksempel, eller en en kort beskrivelse, en prat om konkret prosjekt eller anvendt teori innenfor noe som veldig innovativt. Mens masterclass gir oss mulighet til å ha en litt mer konseptuell diskusjon. Det er et digitalt kurs i fire leksjoner, hvor den første leksjonen på 30 minutter er en introduksjon til konsepter og motivasjon til temaet. Andre leksjon på 30 minutter er favoritt eksemplene til vår samtale ekspert. Den tredje leksjonen dreier seg om en slags verktøykasse for at folk kan begynne å anvende det de lærer i samtalen, og den fjerde er en liten workshop hvor vi prøver å anvende det vi har lært på en konkret SMB, og da tenker vi på en leder innenfor relevante bransjer som da skal begynne å jobbe med saken. Og dette tar cirka 2 timer. Og det er veldig samtale fokus. Så dette er ikke et intervju, ikke en debatt, ikke en forelesning, men en samtale fordi vi tror på at det fungerer veldig fint pedagogisk. Lett læring og lett lytting mens man trener, reiser eller gjør noe annet i mellom jobb og privatliv. Og motivasjon for denne samtalen, Johannes er en serie som vi har gjort sammen som dreier seg da om Sweco sitt syn på Metaverse og Metropolis. Og når vi planla den serien, så tenkte jeg at dette blir ganske eksotisk. Men så har det vist seg at dere er på mange måter foran markedet, foran en utrolig spennende bransje utvikling hvor man ser at hele bransjen begynner å forholde seg aktivt og konstruktivt til en modernistisk byutvikling og samfunns bærekraft i det de jobber med. Og jeg har lært kjempemye i den serien med dere. Og vi skal prøve egentlig å oppsummere det som et kurs. Før vi starter egentlig med samtalen om fremtidens byer og byggebransjens rolle i den og sosial bærekraft, så har jeg lyst til at du skal hjelpe oss å bli kjent med vår ekspert. Vi liker å lære fra folk vi liker. Så hvem er Johannes? Veldig kort fortalt og litt personlig også.

 

Johannes: Ja, jeg er jo en byboer og er utrolig glad i det å være en del av en utvikling. Noe som er i endring. Og det tror jeg er en grunnleggende forutsetning for våre byer. At man må forstå det. At vi er i en konstant endring. Jeg er forelder og pappa til fire barn som også er trangbodde bybeboere på godt og vondt. Så er jeg arkitekt av utdannelse og har jobbet med boligutvikling og byutvikling egentlig gjennom hele min karriere. Så har jeg observert denne endringen som du egentlig innledet med å snakke om Silvija. Litt sånn fra den rollen jeg har  hatt inn i en del prosjekter og hvordan jeg har sett en endring, en holdningsendring hos en bransje som på mange måter har vært veldig vant til å jobbe med erfaringsbasert og gjentatt suksessen fra tidligere til å endre fokus mot hva som kommer og hvordan de i større grad kan komme samfunnet til gode. 

 

Silvija: Jeg digger måten du beskriver deg på som byboer og din kjærlighet til by som byform. Eller som livsform. Og vi har hatt diskusjoner også om hvordan gjør man dette godt for  barna og hvordan gjør man det godt for sitt både profesjonelle og privatliv også videre. Og urbanisering er en av de største megatrendene. Også har det skjedd ting under korona hvor vi da har begynt å se på hybrid liv. By og land hånd i hånd i praksis, i digital praksis. Det er så mye som skjer drevet av teknologi også, som gjør bylivet annerledes og krever egentlig en endring. Og hvis jeg kan få lov til å gi en outsider perspektiv på byggebransjen – det er en bransje som jeg da bare har besøkt som foredragsholder og det er ofte om digitalisering. Og jeg værer en filosofisk nærmest endring hos dere hvor vi har gått fra en bransje som var veldig fokusert på inntjening – økonomisk effektivitet fordi det var mulig og fordi det var en bransje som var veldig godt tilrettelagt for det. Så man bygget det som var mest lønnsomt å bygge både i forhold til materialer, i forhold til drift og i forhold til kjøperens betalingsvilje til å gå gjennom en fase hvor man har snakket mye om digitalisering som effektiviserer og innovasjon i materialer. Og vi har begynt å snakke mye om bærekraft, men det er ofte relatert til miljø. Sirkulære bygg, gjenbruk, forretningsmodeller for det. Nye materialer, effektive digitale styringsverktøy for bygg også videre. Også er det en ny bølge nå. Og det er den bølgen som for meg ble veldig tydelig gjennom to opplevelser. Den første var byutviklingskonferansen i Ulsteinvik hvor jeg har hørt en del folk som jobber som sosiale arkitekter – og det var et helt nytt konsept for meg. Noen samtaler med folk på DOGA som er veldig utålmodige på at dette er ikke noe  bare arkitekter og designere skal bry seg om, men det må gå hele verdikjeden og Ingerid Helsing Almaas* er en av mine store helter der. Også kom deres serie til oss som da innledet en annen serie hvor vi da også har jobbet med Statsbygg, Entra, Doga og Construction City hvor vi trodde vi skulle snakke om digitalisering i byggebransjen, men det viste seg å rett å slett morfe av samtalens natur mot sosial bærekraft. Og med sosial bærekraft så mener jeg hvordan bygger vi, hvordan planlegger vi og hvordan regulerer vi. Hvordan drifter vi bygninger og kanskje byer, samfunn mot det som er FNs bærekraftsmål spesielt rettet mot samfunn. Og det er inkluderende samfunn, bærekraftige samfunn som lærer og som er anti polariserende. Som kanskje gir oss et sosialt liv som er godt i denne veldig annerledes fremtiden vi går inn i. Og der synes jeg at deres serie var en eye opener rett og slett. Vi kommer tilbake til hvem vi har snakket med og hva vi har snakket om. Men motivasjonen for tematikken Johannes kom fra deg og dere. Så jeg har veldig lyst til at du skal fortelle oss litt om hvorfor mener dere at dette er viktig og hvorfor skjer det nå?

 

Johannes: Det er sammensatte selvfølgelig. Jeg tror det handler om dels at vi ser en planleggings tradisjon og en arkitektur intensjon som kanskje har gått seg litt vill. Vi har vært litt låst i en slags modernistisk ideal der arkitekten eller byutvikelren har blitt sett på som en visjonær eller en som skal komme med de store ideene. Også ha man kanskje i mindre grad tatt innover seg at det er så mye mer komplekst enn at en arkitekt eller byplanlegger alene kan sitte å håndtere det. Og den diskusjonen som nå rører seg knyttet til bærekraft, men også den sosiale dimensjonen tror jeg har vært en øyeåpner i bransjen i forhold til det å nettopp erkjenne denne brede kompleksiteten. At man involverer mange flere fag og en mye bredere kunnskap enn tidligere inn i disse prosjektene når man planlegger og gir form til fremtidens by. Enten det dreier seg om byrom eller om det handler om bygninger. Også tror jeg at som du også var inne på hvordan skaper vi verdi? Der tror jeg det er flere som har begynt å stille seg spørsmålet hvordan skaper vi verdi for våre eiere. Ja, naturligvis det gjør vi, men hvordan kan vi også skape en verdi som går utover det perspektivet og kanskje skape større verdi for samfunnet. Den måten å tenke på har jo nå fått et bredere fotfeste både i bransjen og ikke minst også hos myndighetene som jo etterspørres nå i større grad enn tidligere. Hvordan et prosjekt eller ønsket byutvikling faktisk påvirker en i en litt større kontekst enn man kanskje har sett på tidligere. 

 

Silvija: To ting jeg har lyst å understreke i det du snakker om nå. Det ene er at det vi skal snakke om er hva er gode byer for fremtiden? Bygget også. Mye av det vi snakker om dreier seg om å bygge konstruksjoner som gjør at samfunnet fungerer bedre og det lokalsamfunnet utvikler seg. Jeg digger det sitatet som jeg har nevnt flere ganger før i våre samtaler og jeg tror det er tilegnet Churchill som sier at ført bygger vi våre bygninger også bygger de oss. Og jeg tror det er litt sånn først bygger vi våre byer også bygger de oss. Og de gir oss en identitet, en tilhørighet, et fellesskap og etter hvert en kultur som blir vår skjebne. Og derfor er det utrolig viktig at vi ikke likestiller effektive byer med gode byer. Og der opplever jeg det har vært mye diskusjon fra teknologisk side om smarte byer. Men smarte byer betydde friksjonsfrie byer. Transport som flyter uten at det er noen hiccups også videre. Men det er ikke det samme som en skikkelig god by å leve i. Og der er det veldig spennende å diskutere for eksempel med Ruter som snakker om at kanskje er den beste byen en by hvor du ikke reiser i det hele tatt, eller hvor du bare går til fots og alt er lokalt. Og hvordan kobler du mennesker da? Og dette med at det effektive er ikke nødvendigvis det som er langsiktig det beste tror jeg er en ny trend eller en ny innsikt. Og det andre som jeg tror er veldig viktig her er den tverrfagligheten som du nevner. Du er arkitekt, men jeg assosierer deg med noen sosiale fag i tillegg. Det er mulig jeg blander nå, men jeg bare tenker på noen av de andre seriene vi har gjort hvor teknologien Silvija har fått lov til å snakke med en sosialantropolog som jobber i vegvesenet, og det var den mest spennende samtalen jeg har hatt det året tror jeg. Som snakker om autonome kjøretøy og hvordan skal vi få dette inn. Så jeg tror den dype tverrfagligheten som også nå begynner å ta grep i deres bransje blant alle ingeniører og fagarbeidere. Det er utrolig spennende. 

 

Johannes: Ja, det er veldig spennende. Og sånn rent personlig så var det faktisk sånn at jeg da fra å drive mitt eget arkitektfirma med veldig sånn eget falgig i fokus på et tidspunkt innså at hvis vi skulle komme til bedre løsninger så var det nettopp på å komme inn i et miljø der man hadde en mye større bredde, og valgte derfor å søke meg til et sånt bredt og stort kunnskapsmiljø som jeg presenterer her.

 

Silvija: Du, Johannes. Hva er gode byer for fremtiden?

 

Johannes: Jeg tenker som jeg var litt inne på at dette med en by må være i utvikling. Det er jo krefter og hvert fall i debatter så ser vi de som hele tiden referer til at ting var bedre før og arkitekturen var vakrere før. Og at man med litt historiske henvisninger tenker at man er tettere på et ideale den gangen enn man er nå. Det tror jeg er en helt feil innfallsvinkel. Jeg tror byer skal og må være en konstant endring for å kunne være en god by og for å kunne møte de utviklingstrekkene og de behovene som byens innbyggere til en hver tid vil ha. Det tror jeg er det ene. Det andre er det som du også var inne på som er den friksjonen. Den sosiale friksjoen. Dette med at byen på en eller annen måte fasiliterer for spontanitet og noe uplanlagt. Og har en irrasjonalitet over seg som gjør at det oppstår noe i mellom folkene som bruker byen og byrommene. Og det er vel kanskje litt der vi ser denne litt strenge og systembaserte modernistiske tilnærmingen til både arkitektur og byutvikling. Kanskje feiler det ikke sant. Det er ikke et rasjonale som kan løse alt. Det handler om å planlegge for det uplanlagte. 

 

Silvija: Av og til er jeg på lokale konferanser hvor det er lokal patrioter som inviterer noen kjempestore arkitekter fra Norge som da kanskje har vært veldig sentral i utviklingen av bydeler i området også videre. Det jeg har opplevd inntil nylig Johannes er at det var ofte snakk om veldig spennende valg av materialer og de er veldig opptatt av materialitet og design og estetikk og linjer og sånn. Men det vi snakker om her og nå er litt sånn tenkning som ikke faller arkitekter så veldig. Det er litt sånn fortell oss hva dere vil bruke dette til, så skal vi hjelpe dere å designe det så det blir pent og kanskje funksjonelt også. Men det å utfordre på fremtidens behov og funksjonalitet ligger kanskje ikke helt naturlig inn i arkitekturfaget? Eller? 

 

Johannes: Jeg tror nok alle eller mange som jobber med arkitektur er liksom interessert i og drevet av litt disse store visjonene og ser på arkitekturen som et svar på samfunnstrendene rundt seg. Det tror jeg. Men klart, når man har vært en del av et regime som har vært utpreget rasjonelt og kanskje også hatt et veldig trafikk fokus så har arkitektens rolle vært litt redusert, kanskje til å handle nettopp flotte detaljer rundt vinduene eller flotte fasader eller et materialvalg som skille seg fra nabobygget. Men jeg vil si at det å være en aksjonær og det å ønske at arkitekturen er et svar på både vår samtid og vår fremtid – den forankringen har faget hatt alltids slik jeg ser det. 

 

Silvija: Jeg har også hørt kommentarer. Så det er snakk om mer å få lov til å være med på den utviklingen og ikke bare være begrenset av bestilleren kanskje. Så da går vi tilbake til de som bestiller oppdrag, og kanskje til og med de som regulerer de som bestiller oppdrag. Så det å skape rom, eller skape nødvendighet for å bygge det som er riktig for fremtiden er også en veldig viktig del av helheten her. 

 

Johannes: Det er en veldig viktig del av helheten, og jeg tror litt av den bransje endringen eller dreiningen vi har vært vitne til akkurat nå på mange måter også er delvis politisk styrt. Det har jo vært en tid nå hvor vi ser at denne diskusjonen om byutvikling har involvert bredere enn den har gjort tidligere. Dette med at vi har fått opp arkitektur som er en tydelig stemme i denne debatten. At vi har fått politiske partier som faktisk har tatt til orde for å ha en arkitekturpolitikk. Alt dette har vært med oss å sette denne diskusjonen eller dette temaet på agendaen på en helt annen måte enn det har vært tidligere.  

 

Silvija: Dette her er for meg litt sånn systemiske endringer, og det det kan fort være litt konseptuelt abstrakt, så jeg har lyst å slenge inn to eksempler nå, og så kommer vi til mer eksempler i leksjon to. To ting som er virkelig sånne bilder som har satt seg etter våre samtaler i Sweco serien, var blant samtalen med blant annet Kenneth Dahlgren hvor han fortalte om datteren sin som kjeder seg i Berlin mens hun lever et virtuelt liv. Og dette med ungdommenes nye behov, også tror jeg det er han som fortalte om bybanen i Bergen som er blitt et populært samlested for ungdommen fordi du kan lade og fordi du har godt nettverk. Også kan du sitte sammen og være delvis sammen fysisk, og delvis sammen i det digitale rommet. Det er varmt og det er fin utsikt. Kanskje er det det perfekte samlestedet fremover? En kupe i en bybane. Og dette digitale behovet, men også behovet for å være sammen hos ungdommene tror jeg ikke vi har helt løst. Vi diskutere Fornebu også en del, og du kan ikke tvinge barna lengre til å besøke hverandre. Du kan ikke tvinge barna til å gå på ski hele tiden. Hvordan skal vi skape disse fellesskaps rommene. Det er det ene eksempelet som for meg viste frem at vi er nødt til å utvikle også for neste generasjonen. 

 

Johannes: Ja, jeg tror helt klart at du har rett. Jeg tror ikke vi har helt forstått det behovet enda. Hva den oppvokste generasjonen ønsker seg av byens møteplasser. Men den grunnleggende iboende kraften av å være tiltrukket av andre folk. Mennesker tiltrekker seg mennesker tror jeg er høyst til stede også i den oppvoksende generasjonen. Så det handler om å fasilitere disse rommene. Om det er en bybane kupe på en slik måte at de har den grunnleggende infrastrukturen i forhold til Wifi og at den er oppvarmet eller at de opplever at de har lyst til å komme dit. Men det å tenke litt mono funksjonelt som de kanskje har gjort. At man lager en lekeplass for de og de aldersgruppene også lager man en fotballbane hvor ungdommene skal møtes eller skate i en park. Det tror jeg vi må bevege oss litt bort fra. Jeg tror det vil være et større behov for fleksibel bruk ved det uplanlagte også der. 

 

Silvija: Nå sa du et ord som jeg har notert meg som et nytt begrep som jeg vil bruke videre og det er dette med monofunksjonelt. For jeg tror det er sentralt. Vi har ofte planlagt for en funksjon og kanskje også en generasjon. Men det å ha nettopp denne fleksibiliteten bygget inn i våre uteområder, i våre bygninger som vi bor i og i våre bygninger som vi jobber i og i disse third spaces som er bygninger vi samles i, som ikke lenger er en kirke eller et torg, men som er litt av alt, da. Det tror jeg blir utrolig viktig og veldig mulig. Det andre eksempelet jeg har lyst å legge på bordet som et bilde – det var samtaler rundt noen av disse nye co-working spaces blant annet, og hvordan vi utvikler arbeidsplassene tror jeg det også var noen spennende eksempler blant annet fra Entra og Statsbygg. Og det bygges. Det gjenbygges. Om det er det nye regjeringsbygget eller hva det er. Ofte med brukte materialer. Det finnes donor bygg, men det finnes ikke et system for å få dette til å flyte sammen. Og det var en kommentar fra et par arkitekter underveis som sa at når du først blir tvunget av regulatorer, av bestilleren, av brukeren til å bruke gamle trematerialer – la oss si gamle vinduer, så tvinge sdu også inn i en veldig spennende arkitektur og i en veldig spennende bygningsopplevlese. Om det er noen bygg i Trondheim, i Oslo eller i Hamar. Eidsvoll. Det blir fort bygg som har en gammel tradisjon og en fremtidstradisjon i seg som er kjempespennende i kombinasjon. Så det å tvinge folk om det er sirkularitet eller gjenbruk eller miljø relaterte bærekraft kan ha kjempespennende effekter på arkitektur også. 

 

Johannes: Absolutt. Jeg tenker at god arkitektur ofte er formidler av en eller annen historie. Et problem eller en utfordring som man skulle overkomme og løse. Også er den løsningen avlesing i byggets fremtoning og fysiske form. Og det er klart at den bærekrafts og gjenbruks dimensjonen vil jo være da en del av den røde tråden eller historier som dette bygget da formidler. Det at man får noe også uforutsett eller uventet inn skaper litt motstand og friksjon. Det er som å gå på kunstmuseet og hvis du bare ser ting som tilkaller øyet og som gir deg en positiv stemning, så kommer du kanskje ut igjen fra å ha fått en så rik opplevelse som hvis du ser en utstilling som gir friksjon til ideen og som provoserer eller som dekker følelser i deg som du ikke var forberedt på. Og sånn tror jeg det også er med arkitekturen. Det litt uforutsette og det som skaper en følelse inni oss er god arkitektur.  

 

Silvija: Jeg tror dette her med å formidle historie og være stolt av historie og samtidig åpne opp for at det kan skje en utvikling og endring. Det tror jeg er noe rundt nøtten vi prøver å knekke her. Og som du sa også – regulatoriske myndigheter, de som bestemmer de nye byggeforskriftene og de som justerer standardene så man skal kunne bruke gamle materialer. De som hjelper å definere alt fra energieffektivitet til funksjonalitetskrav har en veldig, veldig stor rolle å spille. Så det vi snakker om her er ikke bare relevant for folk som allerede jobber i byggebransjen, men også for politikere, for byråkrater, for ingeniører som jobber med andre type ting enn bygg også videre. Er du enig i det? 

 

Johannes: Jeg er helt enig. Og jeg ser jo en positiv utvikling også i at vi er blitt mye flinkere på å snakke sammen på tvers av disse siloene som vi jo tradisjonelt har sittet i. Og det å kunne dele et målbilde med både den regulatoriske myndigheten og med utvikler og som rådgiver, og kanskje også med byens beboere. Det å være enige om det. Det representerer en enorm kraft i motsetning til at man sitter på hver sin tue og er enige med seg selv om at man har det beste bilde på hvordan fremtiden skal bli. Så vi opplever i stor grad å kunne snakke med politikere og med sektormyndigheter på en helt annen måte nå enn hva vi kunne for noen år siden. 

 

Silvija: Jeg har pusset opp et gammelt verneverdig hus, og jeg husker en av mine første lærdommer var at jeg fant entreprenører og var veldig tydelig på at jeg vil ha det raskt, billig og veldig bra. Også sa de til meg Silvija du må velge to av de tre. Så tenker jeg at det vi snakker om her Johannes er at byggebransjen går i en endring fra å være kortsiktig – jeg tror det er forskjell på hva som er raskt på kort sikt, og billig og godt på kort sikt. Og det som er raskt, billig og godt på lang sikt. Så hvis vi bygger både byer, samfunn og bygninger som utvikler seg med tidens tann så er det kanskje greit å investere ekstra og bruke litt lengre tid i selve byggeprosessen. Men det sparer vi veldig mye mer tid og penger på i etterkant. Er det noe du begynner å se kan være en planleggings drivkraft? 

 

Johannes: Ja, jeg ser jo dette med at det er flere av de litt toneangivende eiendomsutviklerne som nå sier at de tenker i 50 og noen sier 100 årsperspektiv. Hvor det tidligere var mer 5 og kanskje 10 års perspektiv. Så den endringen tror jeg vi ser. Også tror jeg samtidig at dette med tid er en utrolig viktig komponent. Spesielt når det handler om byutvikling. At ting får modnet og ting blir forankret. At ting får lov til å møte litt friksjon på veien og kanskje korrigere også litt på veien. Og i den sammenheng så er det dette med midlertidighet som også har kommet inn som en sånn endret måte å planlegge og tenke utvikling på fremover. Man i større grad gjør bruk av midlertidige løsninger for å finne gode svar på hvordan det skal bli på permanent. Så dette med tiden, ja. Man planlegger kanskje for et lengre tidsperspektiv, og man tar kanskje også seg litt bedre tid når man planlegger. Det er to endringer jeg ser.

 

Silvija: Og begynner skikkelig tidlig hos bestilleren. Og der var det veldig spennende for meg å høre dere i Sweco, for dere er med på å utfordre for å bygge det som er mest hensiktsmessig på lang sikt, da. 

 

Johannes: Ja, vi er veldig opptatt av å være grundige i analysene. Og har jo utviklet metode hos oss som involverer veldig bredt. Vi har 10-15 ulike faggrupper som sitter å spiller inn til de analysene som vi gjerne vil tilby utviklere som et svar på ikke hvor høyt og hvor mye kan vi bygge på den tomten, men hvordan skal vi bygge på den tomten og hvorfor skal vi bygge på den tomten i det hele tatt. Kan det gi verdiskapning som ikke bare prosjekterer deres eiere, men hele samfunnet. 

 

Silvija: Johannes jeg skal prøve å oppsummere for denne innledningen og jeg vil starte med å fortelle om min personlige reise her. Også går jeg dypere i dette når vi snakker om eksempler. Som nevnt så var det byutviklingskonferansen i Ulsteinvik og blant annet en som heter Andreas som åpnet øynene mine for dette faget. Også hvordan man bygget et samfunns kulturhus i lille Ulsteinvik, men som skal være med på å bygge Ulsteinvik. Og hvordan man skal få dette til å fungere som en samlekraft faktisk. Og en utviklingskraft. Og der lærte jeg mye om Drammen. Jeg har gått masse turer i Drammen siden. Og vært fascinert av hvordan man har hatt en metamorfose i Drammen. Bergen er for eksempel kanskje på grunn av geografi, kanskje på grunn av historie en by som har et veldig samlende bysentrum. Veldig menneskelige dimensjoner på møte funksjonaliteten i den byen. Mens det hadde ikke Drammen, men det har man skapt i Drammen. Så har jeg vært veldig fascinert av utviklingen i Oslo. Det som har skjedd først langs Akerselven og etter hvert i Bjørvika og Operaen først, også det fantastiske biblioteket vi har fått. For meg er det kanskje favoritt målet hvis jeg skal dra til byen å ta en kopp kaffe nå. Man har fått til noe helt fantastisk. Også hørte jeg nå på OBOS sin konferanse bylivs-konferanse, en leder fra Moss som sa at Moss er den nye Drammen, har du hørt det? Og da tenkte jeg jøss, så fascinerende. Så dette er en bevegelse. Og det å forstå hvordan utvikler vi både bygninger og bosteder i en retning som er samlende og effektiv bærekraftig både når det gjelder miljø, men også samfunn og regulering. det er en tydelig trend. Jo mer vi kan støtte den trenden, jo bedre for samfunnet. Og der har Sweco med sin serie hos LØRN og de samtalene som du har tilrettelagt Johannes som vi prøver å oppsummere her som en kjempespennende læringsreise. Inspirasjonsreise også. Og det jeg har hørt deg snakke om i denne introduksjonen konseptuelt er at dette er en trend som er allerede etablert og at byggebransjen er progressiv, konstruktiv og fremoverlent foran markedet for første gang på lenge. Og at det er mange som er involverte her. Dette dreier seg ikke bare om aktører som Sweco, men også om bestillere, eiendomsbransjen og regulatorene, og at det er svært tverrfaglig. Hvor det er rom og behov for flere enn de tradisjonelle yrkene. Er det noen lunde oppsummert?

 

Johannes: Det er godt oppsummert. Og jeg har behov for å skyte inn der at innovasjonen foregår i så mange deler av både næringsliv og innenfor myndighetene nå. Så det er en veldig spennende tid å være en del av denne bransjen. Alt fra små nisje kontorer som åpner med tre-fire ansatte og gjør seg til spesialister innenfor noe til de ordentlig store aktørene som Sweco representerer og som på mange måter ser og utvikler seg i den samme trenden, men med litt ulik innfallsvinkel naturligvis. 

 

Silvija: Veldig bra. Men da skal vi se på noen spennende eksempler både fra Norge og internasjonalt i neste leksjon. Tusen takk så langt.


Du har nå lyttet til en podcast fra LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet LØRN.University. 

 

Leksjon 2 - ID:M0058b

Leksjon 2 - ID:M0058b

Leksjon 2 - ID:M0058b

Velkommen til Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

 

 

Silvija Seres: Hei og velkommen til leksjon to i LØRN Masterclass om framtidens byer med Johannes Goa Ludvigsen. Denne her leksjonen Johannes dreier seg da om dine favoritt eksempler. Og så kan jeg blande kanskje inn mine favoritt eksempler. Jeg har allerede nevnt Ulsteinvik, Drammen, Bergen og nye Oslo. Og det er sikkert masse der som jeg ikke vet om. Både om Bergen og Oslo også videre. Hvem tenker du på av byer? Eller av prosjekter også. Hvilke eksempler vil du snakke om?

 

Johannes Goa Ludvigsen: Jeg har egentlig valgt ut et eksemplar som vi selv er involvert i, eller har vært involvert i. Som vi har et forhold til her i Oslo. Det første eksempelet jeg vil trekke frem er Torggata i Oslo. Der Sweco tilbake for fire-fem år siden ferdigstilte en ny utfordring av torggata. Og hvordan den prosessen i stor grad handlet om. Torggata var en en litt deal-basert, eller hvert fall litt grå gate. Bilen hadde sin primære rolle også var man som fotgjenger henvist til et litt smalt fortau. Også gikk vi løst på det prosjektet om et ønske om å snu helt om på det harakiri. Det var de myke trafikantene, syklistene som skulle få dominere gaten, men at bilen fremdeles skulle få lov til å spille en rolle. Og det var helt riktig, fordi det var jo masse næringsliv i denne gaten som hadde behov for vareleveranser opp til flere ganger i døgnet. Men summen av det har jo blitt en gate som jeg tror på mange måter alle føler litt eierskap til. Både som fotgjenger og når du sitter å spiser et måltid der. Også som syklist kjenner du litt på at dette er min gate. Jeg  har min naturlige plass i gaten. Men faktisk også når du kommer med bil så er det sånn at du ikke kjører ned bukk, men du innhenter deg på en måte etter gatens logikk. SÅ for meg er det et godt eksempel på hvordan det er litt udefinerte. Det er ikke en klar funksjonsdeling i gaten, her skal du gå som fotgjenger og her skal du sykle som syklist og her skal du kjøre. Tvert i mot er det den sambruken og at man respekterer andres tilstedeværelse som er en suksess i gaten.

 

Silvija: Nå brukte du et konsept som jeg også skal notere meg – gatas logikk. Jeg tenker også bygningens logikk, eller  byens logikk. At det er en identitet og en tidlig funksjonalitet som er positiv og som kobler også videre. Det synes jeg er et veldig spennende startpunkt. 

 

Johannes: Ja, en liten anekdote til det er at jeg var for 5 år siden i Toronto i Canada, og da flyttet inn i en bykultur som jeg var helt fremmed for når vi kom. Men opplevde etter hvert den bykulturen som så sterk og så definerende for hvordan man tilrettela for sitt hverdagslige hverdagsliv og dette med at de støttet opp om sine lokale butikker, restauranter, i lokalene for eksempel. Det var nærmest tatt for gitt at det var noe man gjorde. Den kollektive kulturen var utrolig definerende egentlig for det byområdet vi endte med å bo i der. 

 

Silvija: Kan jeg bare spille på enda et begrep du slengte inn her nå. Og det er kollektiv kultur. Og ordet kollektiv tror jeg vi har bygget oss bort fra. Vi bort i hver vår leilighet. Og det å bygge det kollektive og det å understreke de kollektivet tror jeg vi kommer til å trenge og savne enda mer i den digitale tiden vi går inn i. Jeg nevnte tidligere at jeg har også fire barn, og jeg har to sønner som jeg sliter med å tvinge til å invitere venner på besøk og overnatting fordi de er sammen bare digitalt. Og hvordan tilrettelegger vi for at det kolletkive ikke forsvinner. For vi har flyttet fra en del av Bærum til en annen del av Bærum nylig. Jeg kommer tilbake til Fornebu i et av mine spørsmål senere. Men vi er flyttet fra et sted hvor det er barn inn og ut av huset hele tiden til et sted hvor det kommer ingen barn inn i huset fordi de møtes bare digitalt og det er ingenting annet som hjelper dem å overkomme den fysiske distansen. Så jeg tror dette med det kollektive i byer er et nydelig begrep å henge seg på igjen. 

 

Johannes: Ja, det som er viktig å være klar over i forhold til det kollektivet er at det må innrette seg i en logikk. Det må ikke virke oppkonstruert eller tilrettelagt eller iscenesatt. Man har jo eksempler på felles vaskeriet i kjelleren eller sånne type steder hvor det kollektivet faktisk viser seg å fungere aller best. Det er litt sånn fordi man har en form for interaksjonspåskudd. Eller at man har noe man skal ordne eller gjøre der, så har man rettferdiggjort sin deltakelse i det kollektive. SÅ det tror jeg er viktig å huske på. Det er vanskelig å planlegge for de gode møtene på en god måte. Det skjer gjerne når folk skal samles for å få til noe sammen, eller skal gjøre ting med egne aktiviteter. Men i påsyn og i nærvær av hverandre. 

 

Silvija: Du vet, jeg er fra Sørøst-Europa, gamle Jugoslavia. Og jeg har ofte klaget – det er forresten blit veldig mye kaffer på veldig mange steder nå å sette seg. Nesten for mange igjen. Men det har jeg savnet når jeg flyttet til Norge for ca. 30 år siden. Og for meg er det et naturlig samlested. Jeg har også bodd i England en periode, og jeg elsket puber. Ikke at jeg må drikke en øl, men jeg synes det er så godt å kunne gå inn et sted hvor du kan gå om du er alene og bare være der som en del av fellesskapet. Jeg bryr meg ikke om fotball. Jeg bryr meg ikke om porter heller. Men det å ha et naturlig gravitasjonspunkt – og det kan være et vaskeri, det kan være en kafe, det kan være tidligere torget, kirken. Men det å ha disse gravitasjonspunkter som skaper det kollektive. Der må vi tenke nytt, og der må vi i hvert fall tenke mer. For det er blitt mer sånn hver familie i sin boble. 

 

Johannes: Ja, og kanskje at man har i for stor grad planlagt for en spesifikk aktivitet. Så det å kunne tilrettelegge for noe som er litt universelt og som du sier har denne gravitasjonen at man kan komme dit og være en gjeng, eller man kan komme dit alene og bare sitte å observere. Det å være alene men sammen, med noen rundt seg. Det tror jeg også er litt av forklaringen på at disse kaffebarene har fått sitt fotfeste i den norske bykulturen også. Fra å være noe man ikke hadde til noe som preger bygulvet i veldig mange av de nye byområdene i hvert fall.

 

Silvija: Men Oslo er i stor utvikling, og der er det utrolig mye spennende som er blitt gjort langs blant annet Akerselven. Jeg er kjempefan av det, og jeg er kjempefan som nevnt av den nye operaen. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det nye Munch museet enda, men bibliotekete også videre. Men det skjer ting på Ulven, det skjer ting på Økern og det skjer ting i Fyrstikkalleen. Kan ikke du fortelle litt om noe av dette nye?

 

Johannes: Jo, og det var faktisk det andre eksempelet ønsket å bringe frem. Vi jobber med Økern sentrum som selve hjertet i hovedbyen og planlegger byutviklingen der. Og det har jo lange utsikter et sånt prosjekt naturligvis. Og det som jeg spesielt synes er spennende med dette området er at det har jo ikke en sånn veldig definert identitet i dag. Det har vært industri, det har vært et stort veikryss. Så hvordan man skaper en bydel som har sin egen identitet og noe som definerer det stedet er veldig spennende å være med på. Og faktisk jobber vi der langs en kulturakse hvor vi i samarbeid med Nationaltheatret, men også det som heter Kora – altså kunst i offentlig rom. Og Oslo kommune jobber for at kunst og kulturlivet kan være med på å sette sitt preg på og kanskje være med å definere litt den identiteten som byen skal vokse på. SÅ det er en spennende måte å tenke byutvikling på, og ikke minst dette med midlertidigheten. Fordi vi vet at det kanskje kommer til å ta 15-20, kanskje så mye som 30 år før dette har satt seg som et byråd i Oslo. Så er dette med de midlertidige aktivitetene utrolig viktig ingredienser i det å skape Økern, skape Hovinbyen som et sted.

 

Silvija: Jeg tror du sa fremtidighet, men jeg hørte flertydighet og jeg tenkte at det var også en spennende tanke. At det skal funke nå, og det skal funke i fremtiden og at det er ikke sånn at når det er ferdig bygget, så er det ferdigbygget. Men at det er som du sier nesten som en organisk konstruksjon, da. Jeg ser at NRK skal flytte sitt hovedkontor til Ensjø. Og det er kanskje også en del av denne utviklingen av flere sånne gravitajsonspunkter i Østsiden av Oslo som vi ønsker å blåse mer liv i. Blåse mer fellesskap og kollektivitet i.  

 

Johannes: Ja, denne delen av Oslo har jo først vært tatt i bruk som et boligområde som man har sett de siste 15-20 årene. En sterk boligbygging. Både på Ensjø og på Løren og. Og etter hvert er man i gang på Ulven. Men det å få inn andre type funksjoner, næringsaktører, noen kulturaktører og etter hvert også mer litt sånn lavterskel etablering i forhold til små restauranter, kafeer og kanskje også butikker vil jo være med på å skape byliv i disse områdene som jo er en mangelvare i dag. Så det er en spennende utvikling. Og tiden her er en kjempeviktig komponent. Det tar en tid før en sånn byutvikling får lov til å sette seg og få sin form og finne sin identitet. Det tror jeg er viktig at vi forstår. 

 

Silvija: Det du snakker om her også – jeg sitter hele tiden å tenker på min Fornebu. Jeg er en lokal patriot her, men jeg er litt redd for at vi tar en naturperle og beholder det vakre i naturen, men det blir en bolig ørken på toppen av det. Og at man ikke legger inn det kunstneriske. Kommunen har faktisk investert i og bevare og bygge opp en kulturgate her også, og en kunstgate også. Men det er ikke integrert i funksjonaliteten av stedet. Mens det å integrere kunsten, restaurantene i de linjene hvor folk beveger seg. Hjelpe folk å samles, hjelpe folk å høre til. Det tror jeg er en kjempespennende funksjon bak det du beskriver nå. Både i Økern sentrum og mye av det som skjedde langs Akerselven eller nede ved Bjørvika, Akerbrygge også videre. Du må tvinge folk sammen med noen gulrøtter. 

 

Johannes: Også trenger man disse lavterskeltilbudene, eller det midlertidige, eller det at det er lavterskel for aktører å komme inn og tilby en form for kulturtilbud eller bevertning uten at det krever enorme investeringer. Det er utrolig viktig. Og litt av Akerselvens suksess tenker jeg henger sammen med det. Der har man jo hatt både tilgang til litt eldre kul bygningsmasse, men også relativt rimelige lokaler som det har vært mulig å etablere seg i og få til noe i. Hvor terskelen ikke har vært så høy. Og denne type tilbud ser vi at byens befolkning omfavner. Det er mange eksempler på det både på Vippa langs sjøen og Salt og ikke minst SUkkerbiten rundt Operaen. Folks tiltrekning av dette litt rufsete som ikke er helt satt eller helt så raffinerte og forfinet som andre deler av Bjørvika har blitt. Det har en tiltrekningskraft. 

 

Silvija: Og jeg tror det å være romslig for at noen vil insistere på å kjøre og noen vil være flinke på å gå å sykle og sånn. Men du må gjøre dette til en plass for alle. Jeg må innrømme at jeg kjørte til byen da jeg skulle på OBOS sin konferanse for en uke siden. Parkerte bak det gamle havnelageret og gikk derfra langs vannet også så folk i disse badstuene som tok sin morgendusj i undertøy rett foran hovedstaden og masse folk som gikk. Det allerede myldret på de fisketorg stengene også videre på Salt. Det var så nydelig. Jeg tenkte for en fantastisk by. 

 

Johannes: Og det er det jo. Det er fantastisk. Og det fine med disse badstuene og badekulturen som har oppstått i Oslo er jo egentlig noe som har vært planlagt som en del av Bjørvikas hovedgrep eller masterplan. Tvert imot. Så er det de lokale initiativet og engasjementet for byen og folks kjærlighet til det å bo i byen, men samtidig har tilgang til naturen og vannet og der det oppstår. Det er det som er så fint. Så det er jo det uplanlagte igjen som er med å definere byen veldig. 

 

Silvija: Og dette her med at vi vil jo gjerne samles. Vi må bare inspireres litt til det. Jo mer det kan skape noen unike opplevelser rundt det, jo mer identitetsskapende blir det også. Du har nevnt Vancouver til meg tidligere. Og der har det også skjedd noe lignende? 

 

Johannes: Ja, de har jo vært tidlig ute. Bare på slutten av 90-tallet så utviklet man en slags plan regimer i Vancouver som handler om nettopp dette med at byggeprosjekter og byutviklingen måtte gi noe tilbake til byen. Det ble etter hvert et krav fra byens myndigheter at skulle man få lov til å utvikle så måtte man vise til det prosjektet man kom med ga mer tilbake enn det tok av byen. Og det er en måte å tenke byutvikling og styrt byutvikling på som jeg tror vi har en del å lære av i Norge, men som etter  hvert kanskje er i ferd med å bli en slags kultur eller et mål også her å tenke på den måten. 

 

Silvija: En ting som vi kommer tilbake til når vi snakker om Sweco eksempler er offentlig transport. Og jeg sitter å tenker på at både bybane eksempelet fra Bergen, men også Ruter i Oslo. By myndighetene i Oslo har da senket prisen på billetter også videre. Det å ha fungerende, offentlig transport er også en veldig viktig del av helhetsbildet som er attraktivt og samlende. Og det blir av og til undervurdert. Hvis det er rene markedskrefter så glemmer man den ekstremt viktige byutviklings rollen som offentlig transport har. 

 

Johannes: Ja, jeg tror at en by har et velutviklet og godt attraktivt kollektivtilbud. Og det at man klarer å bringe folk fra ulike samfunnslag sammen i det å ta en trikk sammen eller en bussreise. Det har kjempestor verdi. Det at man blir litt eksponert for hverandre og nærmest får de litt spontante uplanlagte møtene mellom folk og på tvers av både kulturer og samfunnslag er utrolig viktig lim i byen. Og på mange måter kan man se til amerikanske byer og litt sånn der hvor man i altfor stor grad baserte seg på privatbilen som det primære fremkomstmidlet. Og hvor folk flyttet ut av byen og bodde i forstaden, men pendlet med sin private bil inn til byen. Hvor man jo mistet det demokratiserende og samlende effekten som jo den kollektive transporten faktisk har. Så dette er kjempeviktig i en stor kontekst å planlegge for at man kan eksponere folk for hverandre rett og slett. 

 

Silvija: Og det du igjen understreker her i hodet mitt er dette systemiske med planleggingen. Gatens logikk, byens logikk, men satt i system med alle funksjoner. Det dreier seg ikke bare om energieffektive bygg. Det dreier seg om at systemet fungerer. 

 

Johannes: Ja. Og det tror jeg er avgjørende å forstå, da. Den graden av kompleksitetet når man også ser på et lite område i en by som skal utvikles. At man forstår hvordan det kobler seg på nettopp dette systemet. Og hvordan det kan kanskje være enten en stor mulighet eller en propp som er til hinder for at systemet fungerer enda bedre. Men det å avlese de store strukturene og zoome ut før man zoomer inn tror jeg er kjempeviktig i arbeidet med dette temaet.

 

Silvija: Og du har også et eksempel fra Bergen Johannes hvor man faktisk skaper en rolle for å nettopp tenke utviklende på dette systemet? 

 

Johannes: Ja, det var jo tilbake til i 2017 eller 2018 at vi i Bergen fikk som den første byen i Norge sin egen byarkitekt. Maria Molden. Og det var jo inspirert av Europa og kanskje ikke minst Danmark og Sverige hvor dette er en selvfølge. At byens utvikling er under lupen eller blir overvåket av en byarkitekt. Så har ikke det vært en tradisjon i Norge. Og helt konkret så har jo Bergen gjennomgått ganske store endringer i sitt planregime etter at de fikk den byarkitekten og har beveget seg litt sånn som Vancouver fra et regime som i stor grad fokuserte på fortetting og hvor mye kan vi bygge og hvor høyt og hvor tett, til hvordan kan vi bygge bedre, mer kvalitet og kanskje også mer sterkere forankring til stedene vi bygger på og det historiske som jo Bergen har så mye av. 

 

Silvija: For Bergen har denne kjernen av byen som er så naturlig. Du sklir ned i sentrum, og nær sjøen. Og det du sier også er at man er nødt til å vedlikeholde den funksjonaliteten også. Hva er hovedrollen til en byarkitekt og hva ville en sånn byarkitekt gjort i Oslo for eksempel?

 

Johannes: Jeg tenker hovedoppgaven til byarkitekten er å se de store linjene. Litt sånn som vi var inne på. Og bringe folk sammen. Og sørge for at utviklingen følger en større plan enn å gjøre det på akkurat det bestemte stedet der utviklingen skal foregå. Bergen er spesiell på den måten at de har et flott historisk sentrum med mange gode både møteplasser og flotte gater og allmenninger. Men veldig få bor innenfor bykjernen i Bergen. De aller fleste bor i forstedene rundt. Og som følge av det har man fått denne fantastiske bybanen som kanskje er et av de fineste  by utviklingsprosjektene i hvert fall vi har sett i Norge gjennom mange år. Som bringer folk sammen. Og fra forstedene og inn i byen. Og ikke som en sånn fast track. Men tvert imot som en litt sånn melkerute som slynger seg fra lokalsenter til lokalsenter og skaper på en måte terskelen for å bevege seg et eller to eller tre stopp. Det blir på en måte en opplevelse og noe man gjør som en kollektivreise fremfor at man setter seg i sin egen bil og unngå noen møter eller friksjoner på veien.   

 

Silvija: Jeg må innrømme at jeg må endre meg. Blant annet på dette at jeg tenker på transport hjemmefra og til arbeidssted. Og hos meg er det mange forskjellige steder som en nødvendig onde. Og jeg skal bare komme dit så fort som mulig. Bruke så lite tid som mulig. Det er pri en, pri to og pri tre. Da blir det fort at jeg har den sterkeste opplevelsen av parkeringshusene i denne  byen. Og det er jo en ting. Jeg mener vi burde gjøre mye mer tankegang rundt disse parkeringshusene og plassere dem akkurat på utsiden av byen og ha skikkelig god offentlig transport fra dem, men også god plass i det. Jeg tenker at hvis man tvinger seg til å planlegge dagen og okey, da avlyser jeg to møter. En i hver ende av den transporten. Men at man bruker transporttiden som oppelvelsestid. Og hvis det finnes infrastruktur for det, så er det også en veldig viktig del av opplevelsen av byen. Disse røde bussene i London og Taxi i London og mye av det er en opplevelse i seg selv.  

 

Johannes: Det er det. Og jeg tror at man kan bli overrasket over hvor effektivt og tidseffektivt det er å forflytte seg rundt i byen på den måten. Selv er jeg litt som deg. Jeg har barn som skal leveres på to forskjellige steder og kanskje tre forskjellige steder, også er det fritidsaktiviteter. Bilen er en del av min hverdag i aller høyeste grad. Men jeg verdsetter og hvis jeg skal til naturen fra Majorstuen der jeg bor så er det utrolig deilig å ta den turen. Og suge til seg litt av de møtene og de opplevelsene man kan få på veien. Og dette faller jo veldig godt inn i det vi i dag snakker om som 15-minutters byen eller nærhet til byen. Der man planlegger i større grad byen med en funksjonsplanlegging sånn at flere kan kanskje unngå å måtte reise så innmari mye. Den forflytningen fra hjem, til arbeid til fritidsaktiviteter ikke strekker seg over så store avstander. At man i større grad kan korte ned de avstandene med å planlegge for flere lokale sentre med brukt tilbud fremfor at fritidsaktivitetene skal foregår i marka også skal man jobbe i Bjørvika også skal man bo i Bærum.

 

Silvija: Vi  har seks eksempler jeg gjerne vil gjennom på seks minutter. Og dette er da eksempler som dere brakte inn via Sweco serien. Og jeg kaster en ball til deg også sier du til meg hva du husker fra den samtalen som du synes var både minneverdig og utviklende. Og den første vi snakket med, eller den første på listen min er Andreas Bratlie i som er da digitaliseringsdirektør i Sweco. Hva husker du? 

 

Johannes: For det første så husker jeg han hadde lyst til å bli rockemusiker og ikke ingeniør. Men når han først valgte å bli ingeniør så husker jeg godt vi snakket om dette med nettopp potensialet som vi nå ser fremover og kunne kartlegge eller at hver bestanddel i det vi bygger i dag kan få sitt eget DNA som faktisk gir det mulighet til å bruke det på nytt kanskje mange ganger. For det er en av de store utfordringene i dag når vi ser at vi skal gjenbruke. At vi kjenner ikke disse komponentenes egenskaper. Og der er det også veldig vanskelig å kunne bruke det.

 

Silvija: Det jeg husker også er at han snakket om flere gode digitale prosjekter som Sweco har og digitalisering prosjekter, nye verktøy og det kan være alt med data og kunstig intelligens på dem. Sporing og systemisk gjenbruk av materialer også videre. Men det som er så  kult er at – for det første er han en kul ingeniør sånn som du sier. Men for det andre at han tenker ikke som en dataingeniør teknolog som skal bygge teknologien fordi den er kul. Men han vil bygge verktøy for at resten av Sweco og bransjen skal kunne være mer bærekraftig som vi har snakket om i resten av samtalene. Superkul kar. Hva med Merete? Merete Saugestad?

 

Johannes: Ja, Merete er jo vår bærekrafts direktør så jeg husker jo spesielt godt denne. Vi snakket om hvordan bærekraft kan være en litt sånn samlende kraft i byen. Hvordan man kan involvere eller engasjere folk til å bry seg om sitt eget nærområde gjennom kanskje ulike former for digitale samhandlingsverktøy, men at man kan få folk til å gå ut og sørge for at det ikke ligger løv som tetter igjen kumlokkene når det kommer styrtregn for eksempel. Eller kanskje kan man bringe folk sammen i parsellhager for å dyrke. Eller være birøkter på taket. Så denne omstillingen til økt bærekraft, økt biologisk mangfold i byene henger tett sammen med hvordan man kan bringe folk sammen.

 

Silvija: Der husker jeg egentlig et eksempel som Jan Christian Vestre før han ble minister fortalte om.. Vi hang ofte sammen på konferanser og et eksempel fra England hvor det de selger i Vestre er utemøbler. Men de selger utemøbler med mening og med samfunnsoppdrag. Og da var det en ganske nedslitt blokk, masse innvandrere og masse små kriminalitet også. Også ha de klart å skape et uteområde med lokale hager også møtes folk fra forskjellige land og begynner å diskutere hva de har dyrket hjemme også begynner dette å vokse frem som et naturlig møtested, også endres hele blokken, også endres hele bydelen. Det er ganske spennende hva noen bier på taket eller hva noen natteravnene kan få til. 

 

Johannes: Ja, veldig. Og jeg tror nøkkelen her er jo det eierskapet. At alle kjenner dette er litt nytt, og at de har lyst til å både bruke det og at de har litt lyst å ta vare på det. Og at det blir noe man har sammen, men som man kjenner litt eierskap til. Det tror jeg er nøkkelen. 

 

Silvija: Ja, så snakket vi med Stig Thomassen. Han var fra TAG, han var i hvert fall rockestjerne!

 

Johannes: Ja, han er jo en herlig fyr. Og det var vel han som brakte eksempelet om ungdommen som henger på Bybanen. For det er det både varmt og der er det Wifi. Men det vi snakket en del om var jo dette hvordan det tradisjonelle planlegging regimet kanskje ikke har vært så opptatt av den sosiale infrastrukturen. Man har vært opptatt av å tenke at nå skal vi få bygget ut så og så mange boliger. Det krever at de utvidet veien og det kreve at vi må bygge så og så mye utearealer for at folk skal ha tilgang til dette. Men det å tenke hva skal ungdommene som flytter inn i denne bydelen – hva skal de drive med? Og ikke kanskje bare ungdommene, men hva skal de voksne som flytter inn bringe sammen. Det var et tema han var opptatt av som jeg tror er veldig viktige temaer at vi stiller i dagens byutvikling. 

 

Silvija: Forresten, var det et nydelig eksempel på OBOS konferansen fra Lørenskog hvor det var en lokal gutt med pakistansk bakgrunn kanskje som fortalte litt om hvordan er det å være fra Lørenskog. Han ble spurt om er du fra byen eller er du fra landet? Randsonen ikke sant. Så sier han nei jeg er fra Lørenskog. Og hvordan blir man da når man er fra Lørenskog? Og nei man blir god. Man blir snill. Man blir opptatt av andre og sånn. Jeg bare synes han gjorde en fantastisk reklame for den bydelen og det var så ekte. Så jeg tror det å klare å bygge en del greier som bygger oss. Kjempespennende. Og at vi må tenke også på neste generasjon med litt andre behov enn det vi har. Jeg er veldig nært knyttet til Ruter og digger dem, men jeg må innrømme at jeg tror vi planlegger og optimaliserer all vår offentlig transport for at folk skal komme seg til og fra jobb. Jeg opplever det som hovedfunksjonen, mens ungdommene, barna, gamle folk er liksom en sånn spill over effekt. Mens jeg tror kanskje det er hovedeffekten vi har til fremtiden i byen. 

 

Johannes: Ja, jeg synes jo eksempelet med Lørenskog er veldig artig fordi det er kanskje ikke det man tenker på som verken det vakreste eller mest innholdsrike området rundt byen vår. Men det at det likevel finnes steder og det oppstår det eierskapet som er med å definere og som man bryr seg om. Som lager denne kollektive samholdet. Det er utrolig spennende. Også der hvor vi kanskje ikke har planlagt så godt for det. I eksempelet til Ruter så synes jeg jo de på mange måter har tatt innover seg dette med at folk i større grad nå reiser litt annerledes enn før. Fordi fra å være en sånn som satset på metroen og skulle til en destinasjon, så ser man at det er kanskje en sammensetning av ulike reiseformer i større grad enn tidligere. Og den populariteten som har kommet som en kule de siste årene er også blitt en del av Ruters univers på den måten at det åpner opp for noen  nye muligheter og  noen koblinger for ulike linjer som ikke har vært der tidligere. 

 

Silvija: Der har du beskrevet Ola Skar sin samtale allerede. Og overskriften der synes jeg var fantastisk. Kollektivtransporten – den siste spontane møteplassen.

 

Johannes: Ja, det var jo nettopp det vi snakket mye om. Nettopp denne rollen som kollektivtransporten har i byen i det å bringe folk sammen. Det å eliminere litt fordommer og møte folk på t-banen og kjenne at det lukter annerledes og man er representanter for veldig ulike deler av byen. Det har en del nedbrutte fordommer tror Ruter og det tror jeg også. Også det å være tilgjengelig for alle som Ruter var da. Dette med å tilgjengeliggjøre reisenettet eller kollektivtilbudet for de med fysisk nedsatte funksjonsevner, men også dette med den eldre garden som jo kanskje synes det er vanskeligere å forholde seg til det digitale. Det har jo de jobbet mye med. Og jeg synes det er et sømløst og godt system.  

 

Silvija: Ja, og at det kanskje ikke er hoved greia å komme seg alltid i sekundet på tiden, men at det skal være en opplevelse. Der har jeg et eksempel som jeg ikke har snakket om, men en dame som heter Anna Kirah som jeg er veldig glad i som har bodd på Villa, og tatt denne togbanen, dette toget som går til byen en del. Og det var også en egen opplevelse og en egen kultur. Og der tror jeg folk som bor på Nesodden også har en del opplevelser på fergen som tar dem over  bukta. Og de sier at den reisen er av og til den beste av deres dag, fordi der sitter de å drikke kaffe, spiller litt sjakk med de andre som alltid går sammen. Jeg vet ikke om det er 15 minutter eller en halvtime eller hva det er nå, men det er en så fin opplevelse at det øker verdien av både der du jobber og der du bor. 

 

Johannes: Ja, det er jo faktisk et eksempel på at reisemiddel blir som et slags tredje plass eller third space hvor du kjenner deg hjemme og kanskje til og med kjenner de som pleier å reise den samme avgangen som deg selv. Og at du får opplevelser på vei mellom to destinasjons punkter som beriker dagen. Så det er gode eksempler begge deler.

 

Silvija: Du, vi er over på tid, men jeg må bare spørre deg veldig kort om Christina Solli Ektvedt og Kenneth Dahlgren fra Aspelin Ramm, kan ikke du si to ord om hoved tingen du husker? 

 

Johannes: Ja, fra samtalen med Christina så husker jeg spesielt godt en del av disse initiativene hun beskriver som OBOS har satt i gang. Som jo er veldig spennende forskning eller innovasjon med utgangspunkt i både hva denne pandemien har vært igjennom, og hvordan det påvirker og hvordan det vi kommer til å bo og arbeide og leve fremover. Men også de digitale hjelpemidlene som jo etter hvert er blitt så lavterskel å ta i  bruk. Dette med hvordan kan vi organisere et sameie i større grad ved hjelp av digitale verktøy og kanskje heller starte med det enn at man har dette felles møte eller sameiet en eller to ganger i året. Så det var jo en spennende samtale å lære mer om OBOS faktisk jobber og innoverer innenfor dette feltet. Og med Kenneth så husker jeg spesielt godt datteren hans som vi var inne på innledningsvis og som kom hjem fra studietur i Berlin og sa hun hadde kjedete seg fordi de hadde ikke fått ha med seg mobiltelefoner på den klasseturen. Så snakket vi også mye hvordan byens grunnfunksjon som dette sosiale gravitasjonspunktet, da. Hvordan det er trolig og kommer alltid til å være en sånn sterk drivkraft i oss. Og kanskje er det årsaken til den sterke urbaniseringen som vi fortsetter å se selv om folk kanskje ikke strengt tatt trenger å flytte til byen lengre fordi de skal jobbe der. 

 

Silvija: Veldig mange fine bilder her Johannes, og jeg tror vi skal jobbe litt mer med disse bildene når vi snakker om verktøy som alle involverte, og nå har vi snakket om at det er ganske mange forskjellige roller her kan bruke når de skal jobbe proaktivt med framtidens byer. Tusen takk for andre leksjon. 

 

 

Du har nå lyttet til en podcast fra LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet LØRN.University. 

 

Leksjon 3 - ID:M0058c

Leksjon 3 - ID:M0058c

Leksjon 3 - ID:M0058c

Velkommen til Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

 

 

Silvija Seres: Velkommen til leksjon tre i LØRN masterclass om framtidens byer med Johannes Goa Ludvigsen. Man skulle tro at jeg har lært å uttale etternavnet perfekt by now Johannes, men her ser du utlendinger. Du, nå skal vi snakke om verktøy. Og vi har 30 minutter ca. på å snakke om modeller, prosesser, konsepter i konkrete termer som andre som lytter til denne masterclass kan ta i bruk. Hvordan er du med på å bygge framtidens  byer i din organisasjon.  Hvor vil du starte? 

 

Johannes Goa Ludvigsen: Jeg tenker det er naturlig å starte på den rollen som arkitekten, by utvikleren generelt har hatt. Litt sånn med den visjonære. Den som forsøkte å spå fremtiden og forstå samtiden. Det som har skjedd de siste årene er at du har fått en del verktøy og redskaper som gir en god del innsikt til vi ikke hadde før. Og det å kunne bruke data og omsette data til motstand og friksjon i disse litt kreative fasene av både utvikling av arkitektur og byer. Det representerer litt noe nytt. Og sånn som vi arbeider så har vi jo tilgang til enormt mye data gjennom ulike databaser og kan gå inn å overvåke demografisk utvikling. Hvem er det som flytter på seg og vi kan se hvor mye bygges det av den type boliger de neste fem årene. Så på den måten får man en del svar som tidligere var vanskelig å få tilgang til. 

 

Silvija: Johannes, nå var det mange kompliserte tanker her, så jeg prøver bare å forenkle ltit. Hvis jeg skjønner deg riktig så sier du at det finnes etter hvert data, og det finnes også fremtids tankegang som gjør at vi kan hos de som planlegger og de som bestiller og de som var i tidlig fase design, utvikle denne gatas logikk eller bydels logikk. Og det den skal bli og det vi ønsker den skal bli. Så ikke bare bygge det vi tror den skal bygge, men justere det etter både tallene og trendene og scenarioene det gir oss. 

 

Johannes: Ja, helt riktig. Og der er du inne på noe annet som er veldig viktig. Nettopp dette med å bruke folk. Og faktisk teste ut løsninger. I midlertidige løsninger og testspenn. Det er etter hvert blitt etablert som en metode som hvert fall vi gjør bruk av i alle våre store prosjekter. Og det å evaluere underveis, altså korrigere kursen og retningen underveis er en utrolig viktig del av den jobben vi gjør.

 

Silvija: Her må jeg spørre deg hvordan gjør man det? For problemet her er at år man først har bygget en koloss til noen milliarder kroner, så er det ikke så innmari lett å justere kursen. Og det er kjempedyrt å endre planer underveis, og kostnadsstyring også videre. Så hvordan gjør man en sånn agile prosess i noe så assets heavy som bygningsutvikling? 

 

Johannes: Man starter jo heldigvis i lang tid før den fysiske bygningen tar form. Man starter i tidlig fase. Gjerne ved å kartlegge og involvere bredt. Så kan man komme opp med ulike forslag med midlertidige løsninger der det handler om å lage en midlertidig park et sted eller innsnevre en gate eller stenge en gate for å se om det får noe effekt på trafikken. Så man gjør ulike eksperimenter tilpasset før man tar de tunge beslutningene som handler om hvordan det faktisk fysisk blir på lang sikt. 

 

Silvija: Er dette denne ideen med sand bokser med at man lager en så begrenset eksperiment?`Jeg mener jeg har hørt at OBOS jobber med noe som heter Living Lab. Er det en lignende tanke? 

 

Johannes: Ja, det er det jo. Der har man jo oppe i gamle Vollebekk fabrikker laget ulike boliger med ulike type dele løsninger. Løsninger for det å ha et kontor integrert i egen bolig. De utforsker de mulighetsrommene før de eskalerer opp og inn i den store produksjonen som de investerer i.  

 

Silvija: Og det er litt sånn test before you build og slippe inn litt ekte mennesker og ser hva de sier om dette? 

 

Johannes: Ja, helt riktig. Og nettopp derfor mener jeg at hvis man snakker om verktøy så er det så viktig å påpeke at det er jo menneskene vi bygger for og det er bare sluttbrukeren som kanskje er det viktigste verktøyet vi har. Så det å klare å få gode tilbakemeldinger. Deres innspill og evaluere, systematisere de innspillene. Det er en utrolig viktig del av planlegging.  

 

Silvija: Jeg har lyst til å bringe inn litt sånn Design Thinking på bordet her, for både AH og DOGA jobber veldig mye med Design Thinking som metode. Med hypoteser, uttesting, justering av hypoteser. Bredde, innsmale bredde, innsmale tankegang. Og spørsmålet er om folk tar seg nok tid til denne fasen i planleggingen i bygging. Vi vil så gjerne komme i gang og vi vil så gjerne komme i mål. Og tid er penger, og kanskje er det en tanke som man skal presse gjennom. Jo større prosjekt, desto viktigere er det å ha gått gjennom ordentlig eksperimentell fase før man fester seg. Hva tenker du? 

 

Johannes: Jeg tenker det er helt avgjørende. Også tenker jeg at ved å ha et godt grunnlag av både data og kunnskap og innsikt før man går til det skrittet at man begynner å gi ting en viss form er utrolig viktig. Og i design ser vi så alt for ofte at der hvor engasjementet er størst og betalingsviljen er størst, er når det kommer til de konkrete skissene og når ting materialiserer seg sånn kan det ble. Men noen ganger når man sier at det hopper litt for ofte over den grunnleggende analysen. Testing, den beste ideen vinner. Så det å klare å påvirke prosessene og styre den prosessen sånn at man både får det beste ut av alle involverte, men samtidig også at løsningene får modnes. Det er kjempeviktig hvis vi skal lykkes i å skape design og arkitektur som har sluttbrukerens behov som sitt primære mål.

 

Silvija: Jeg må spørre deg om tverrfaglighet også her. For du var inne på at dere er 10-15 forskjellige roller. Kan ikke du beskrive de rollene også er det kanskje sånn at et lite arkitektkontor har ikke mulighet til å ha de 15 rollene, men kanskje man kan bygge tverrfaglighet i de folkene man har? 

 

Johannes: Ja, det tror jeg. Og vi jobber med alt fra samfunnsøkonomer til trafikkplanleggere til samfunns demografer. Vi har landskapsarkitekter og byutviklere og sosiologer. Vi jobber i veldig brede team. Særlig når det er i den komplekse teorien at vi gjør våre prosjekter. Men det er klart at det som arkitektkontoret gjerne har som sin styrke er at de er innmari gode til å forstå ulike faggrupper og smelte det sammen til noe som blir en fysisk form. Så det å få skapt den forståelsen for disse ulike fagene og kanskje vite akkurat når i prosessen du skal involvere. Det tenker jeg er noe også et mindre kontor kan være med på. Det trenger ikke å være en sånn kjempe som Sweco som har alle disse fagpersonene og ekspertene inhouse. 

 

Silvija: Og kanskje noe av det viktigste er at når man er en super erfaren og veldig flink arkitekt baserer seg på at dette liker jeg og dette tror jeg er best. Men nettopp den utforskende og åpne sinnstilstanden for det nye og det som kommer er ekstremt viktig her. av det viktigste er etikken man skal måtte når man er en super, erfaren og veldig flink arkitekt baserer seg på at dette liker jeg, og dette tror jeg er best. Men nettopp den der utforskende åpner sinnstilstanden for det nye. Og det som kommer er ekstremt viktig her.

 

Johannes: Ja, med et litt sånn selvkritisk blikk på egen fagstand så vil jeg jo si at arkitekter ofte er god til å postulere. 

 

Silvija: Konkludere?

 

Johannes: Og konkludere, gjerne, litt. Også gjør det vondt når vi endrer på et konsept eller justerer på formen for å tilpasse en kunnskap som andre bringer til bords. Og der tror jeg vi som faggruppe kan bli bedre til å lytte, forstå og kanskje også tenke at forsvaret er mindre viktig i noen sammenhenger i den store konteksten. Og hva prosjektet gir tilbake som er viktig fremfor hvordan den fasaden ble seende ut. 

 

Silvija: Jeg har bakgrunn i AI og algoritmer. Og har vært veldig opptatt av hvordan teknologien endrer mulighetene for samfunnet. Og her vil jeg høre deg om digitale verktøy. Så hva tenker du er viktig? Opplagt tenker jeg på de som regner ut og hvordan du skal bygge ut i fra kart og som blir kjøpt opp av AutoCAD?.

 

Johannes: Spacemaker tenker du på?

 

Silvija: Spacemaker og sånne. Også finnes det folk som har laget vegger som kan beveges veldig lett og som jeg også har glemt navnet på. Det finnes masse kule digitale verktøy. Og hittil har vi snakket om mer sosiologiske og psykologiske verktøy og prosesser sammen med arkitektur. Hvordan kan det digitale hjelpe? Du snakket om data, sorry.

 

Johannes: Men Spacemaker er et kjempegodt eksempel på nettopp denne utviklingen og hvordan man på veldig kort tid kan få gode svar på en del helt grunnleggende utfordringer som et byggeprosjekt vil typisk ha. Det vil gå på alt fra støy, luftforurensing og lokalt klima til dagslys og hvordan tomten forholder seg til en del ytterligere parametere. Så kan jo Spacemaker da både peke på noen utfordringer, og det kan faktisk også gi forsvar eller forslag til forsvar. Vår erfaring så langt er at du krever ganske god forståelse av programvaren, og det kreves også en ganske god forståelse av byutviklingen i den store skala og klare og bruke det på en riktig måte. Fordi hvis man tok utgangspunkt i den ideelle løsningen som algoritmen foreslår, så er det en del dimensjoner som blir borte på veien, og kanskje typisk denne sosiale dimensjonen som vi snakket om. Men også hvordan kan prosjektet bidra til å løse noe i en større kontekst enn bare akkurat  på denne spesifikke måten. 

 

Silvija: Det jeg hører deg si egentlig, og det er en veldig god utvikling side videre for Spacemakerene og lignende, de er nettopp det å gjøre det veldig intuitivt og lett å legge inn premissene. Sånn at i stedet for å bare måle kvadratmeterne og solforhold og opplagt regulering, at man begynner å legge inn disse hypotesene om hvordan ønsker man å innskrenke bygget for at de skal ha de sosiale funksjonene og de økonomiske funksjonene som man ønsker. Og da kan man slippe løs AI. Men man må hjelpe med forutsetningene som bare mennesker som forstår fremtidens utvikling kan legge inn. 

 

Johannes: Ja, og jeg tror på det samspillet mellom algoritmer og den som sitter å tolker funnene og systematiserer det om til noe som blir et godt forsvar. Helt konkret så hadde vi et samarbeid med Spacemaker der vi forsøkte å få de til å utvikle en CO2 kalkulator som gjorde at man helt fra tidlig fase kunne se hvordan bygget ville påvirke klimagassutslipp. Og der var det som en helt grunnleggende – er det hensiktsmessig å bygge tett og lavt? Eller høyt på denne tomten? Sånne type innspill vil denne teknologien kunne gjøre helt lavterskel. Kvalifisere til besltuninger på et veldig tidlig tidspunkt. I dag ser vi jo at sånne type utredninger og rapporter kommer gjerne langt ut i prosessen og egentlig når beslutnignen om man skal bygge tett og lavt eller høyt er tatt for lenge siden. 

 

Silvija: Jeg synes ærlig med disse energiprisene som kommer fremover også, det å virkelig få god hjelp til energieffektiviseringstiltak tidlig. Kjempebra. 

 

Johannes: Byggebransjen er jo fortsatt en næring som ofte er preget av mangel på kapital i de tidlig fasene. Risikoen er stor, og det å kunne få verktøy frem som skaper gode beslutningsgrunlag i tidlig fase fremfor at man liksom setter folk på å utrede og utforske mye senere i prosjektet når det egentlig har kommet ganske langt. Da mister man mye verdifull kunnskap på veien. Og fagpersoner blir i større grad benyttet i etterrajsonaliseirng av en ide om et konsept og en utforming som ble besluttet, fremfor at det blir et godt beslutningsgrunnlag tidlig i prosessen der. Der tror jeg disse nye verktøyene kan spille en avgjørende rolle. 

 

Silvija: Johannes, forstår jeg deg riktig? At det ville vært en god taktikk å rebalansere budsjett og tidsbruk litt sånn at man bruker litt mer tid og penger på de tidlig fasene. Hvis man planlegger skikkelig godt, så kan man spare dette både i oppføring, men også i drift og levetid til bygget. 

 

Johannes: Ja, det tror jeg er veldig riktig formulert. Og det vi ofte ser er at man skynder seg litt til det første underlaget som kan skape dialog med myndigheter sånn at man kan komme i gang med et prosjekt og snakke om det og omtale det så det kanskje får et presseoppslag. Men så har man hoppet litt over noen av de avgjørende fasene der man stiller gode spørsmål. Og kanskje et spørsmål til nettopp hva skal vi med denne tomten og hvorfor skal vi bygger her og hva er det samfunnet egentlig har hatt behov for akkurat her. Og hvordan kan prosjektet kanskje gjennom en alternativ løsning bidra til å skape økt verdiskapning både for eierne, men også for samfunnet. 

 

Silvija: Ja, jeg har lyst å legge til et eksempel, også komme til et annet punkt som du også har nevnt tidligere som er viktig. I en samtale som vi har gjort for BI om bærekraft og strategi, så har en professor bakt inn et selskap – de lager på en måte gjesteforelesninger digital for dem, og dette var eksempelet som heter Parkio, og de bygger AirBnB på parkeringsplasser. Og jeg tenker ideen er genial. Og den kan komme på så uventede steder, ikke sant. På La oss si at på Fornebu så er all parkering i parkeringshusene under bakken, og alle sliter med å slippe gjestene sine inn og det er noen plasser som er ubrukte permanent. Det å bruke den nødvendige fleksibiliteten på nye måter. Og der er det masse, masse gode løsninger. Hvordan får vi bransjen til å ta dem i bruk så fort som mulig? For jeg opplever at det er litt treghet i materien der også med at sånn har vi alltid gjort det og sånn gjør vi det nå. Og i akkurat dette prosjektet har vi ikke tid til å eksperimentere med. Men hvordan kommer man i gang med det nye? 

 

Johannes: Jeg tenker at det er to ting. Det ene er at jeg tror som beboere eller sluttbrukere så har man en større påvirkningskraft enn man kanskje noen ganger tror. Så det å stille litt økte krav, forventinger til denne type løsninger både til å bruke bygningene smart, men ikke minst også infrastrukturen vår smartere. Det tenker jeg at de som sluttbruker har et ord med i laget. Også tror jeg at det på et regulatorisk nivå også i større grad må stilles krav til denne type løsninger. Flerbruk, sambruk, både for bygninger og infrastruktur. Også tror jeg at verktøyene som vi allerede har tilgang til kan være en del av løsningen. Og kanskje også den innovasjonen som du beskriver. Det blir jo et svar på en utfordring som da bransjen står overfor. Hvis ikke man stille spørsmålet og kommer med noen krav, så var kanskje heller ikke innovasjonen kommet så langt, da? 

 

Silvija: Ja, og jeg også har lyst å spørre deg om dette med samarbeid på tvers, både innen sektoren og på tvers av sektorer. Vi har allerede vært innom en del muligheter for samarbeid, transport og konstruksjon, ikke sant? Men, innenfor sektoren så opplever jeg som en outsider at dere i SWECO sitter på noen geniale ideer, geniale prosesser. Det gjør også OBOS. Det gjør også Aspelin Ramm. Det gjør også Link Arkitekter. Men jeg opplever at det er gode konferanser, men på konferansene der hvor jeg har holdt foredrag så blir det litt for mye enten skryt eller lobbyvirksomhet. Men et felles løft for innovasjon, for å bringe inn denne fremtiden effektivt i Norge i norske betingelser, hva kan man gjøre? 

 

Johannes: Jeg tror egentlig at man er litt på gang allerede. Jeg ser i hvert fall i stadig økende grad at utlysninger, konkurranser og innkjøpsprosessene ber om tverrfaglighet. Men de ber gjerne også om at flere aktører finner sammen og samarbeider, nettopp for å hente på hverandres styrker. Så et godt eksempel er jo i går så utlyste HAV Eiendom en konkurranse eller et parallelloppdrag om den nye Grønlikaia som er den siste delen av Oslos storby eller møtet med sjøen som skal utvikles. Der var det jo over 100 ulike team og konsultasjoner som søkte. Og der fant man sammen på tvers av de ulike arkitektene og rådgivning miljøene i Oslo. Men ikke minst også at man så at utlandet hadde en utrolig stor bredde i team som søkte inn til å jobbe med det prosjektet. Så det som bestiller eller utvikler og at man etterlyser den type samarbeid tror jeg er riktig vei å gå. 

 

Silvija: Kan jeg spørre deg rent praktisk og økonomisk? Det koster veldig mye for aktørene å være med på sånne utlysninger. Så blir det fort at man kanskje velger de som er mest sannsynlig eller som er de største. Hvordan kan man motivere folk til å bruke av sin dyrebar planlegging og arkitekttid på så mange. Hvis hver utlysnings prosjekt skal starte med en konkurranse, så er det en del arkitektkontorer som kommer til å bruke veldig mye tid på å konkurrere, men kanskje ikke vinne frem?

 

Johannes: Ja, og det er en utfordring som vår bransje har. Det investeres enormt mye tid og konkurranser og parallelle oppdrag som man ikke nødvendigvis får tilbake. Men samtidig så har jo den type prosesser gjerne en stor verdi for organisasjonen eller for bedriften i form at man lærer noe nytt på veien. Både av prosessen i seg selv, men også kollegaer man hadde jobbet sammen med. Jeg tror man må finne andre måter å måle den type verdiskapning på en at man sørger for å få betalt for hver time, kanskje. Men det er en utfordring for bransjen dette med at disse prosessene er krevende. Det er stadig økte krav til å involvere flere. Flere fag og eksperter. Og man må kunne gjøre det på en smart måte så ikke kostnadene løper helt løpsk.

 

Silvija: Ja, veldig bra. Så det vi har snakket om er først en del verktøy som man bruker i tidlig fase, både databaserte og psykologiske. Snakke med folk. Forstå de nye trendene. Tørre å mene noe om dette selv også som ikke nødvendigvis er helt datafestet enda. For fremtiden er jo ikke lineær. Så her kan også hver bedrift ligge igjen litt av sin sjel i hva de vil bygge fordi de tror det er dette som vil være nødvendig uten å kunne bevise det helt fra starten. 

 

Johannes: Ja, jeg tenker det er jo heldigvis ingen fasit når det kommer til disse metodene. Og det utvikles jo løpende nye metoder for det å involvere innbyggere og sluttbrukere og få deres stemmer frem. Og gjort de relevante. Der innoveres det løpende. Vi ser jo ulike organisasjoner og bedrifter i Norge i dag som har litt sin innfallsmetode. Også lærer vi av hverandre gjennom de beste eksemplene som kommer frem.  

 

Silvija: Ja det tror jeg også er kjempeviktig. Dele disse beste eksemplene og være stolte av hverandre. For det er noen helt fantastiske ny norsk arkitektur som er grensesprengende. 

 

Johannes: Ja, det er viktig å understreke. Vi har jo et ekstremt kompetent miljø i Norge innenfor dette. Og som evner å omsette dette skiftet vi observerer nå inn i noe som blir veldig flotte bygninger og bymiljøer som du også har flere gode eksempler på. 

 

Silvija: Og kanskje også rollen til offentlig sektor som veldig gode innkjøpere. Og premissgivere. Og det er ikke bare statsbygg, men det er alle de som planlegger byer lokalt, alle de som regulerer med et utviklings fortegn også videre.  

 

Johannes: Absolutt.

 

Silvija: Så snakket du om samarbeid på tvers, både innenfor sektoren og på tvers av sektorer. Tenke systemisk. Og så snakket du om å skape engasjement både gjennom utlysninger, konkurranser, men også både digitale og fysiske møteplasser. Derfor bruker dere også tid på dette. Og så snakket du om tekniske verktøy hvor vi snakket om eksempler som for eksempel Spacemaker, men også databaserte analyseverktøy i forhold til funksjonalitet, energieffektivitet, ting som man kan bruke for å planlegge hele byggets levetid på en helhetlig måte. Og så videre.

 

Johannes: Ja, og det å klare å samordne alle disse dataene. Det er også noe som bransjen står ovenfor som en stor utfordring. Dette med å omfavne det som å skape en slags digital tvilling. Og det er jo en enorm verdi i det naturligvis for de som skal eie disse bygningene. Hvis man kjenner bestanddelen og DNAet i hver minste bestanddel av bygningen og forstår systemene. 

 

Silvija: Der er du inne på noe viktig som jeg kom til å tenke på først nå. Og det er at når jeg har snakket om digitalisering i byggebransjen, så har det ofte dreid seg om disse BIM systemer. Også skal man etterhvert hente inn både nye sertifikater og nye materialinformasjon. Men kanskje veldig mye på materialitet og ingeniør side. Mens det vi snakker om nå er å berike dette også med funksjonalitet og dette tidsperspektivet. Det fleksible tidsperspektivet. Og det fleksible brukerperspektivet. 

 

Johannes: Ja, og og hvordan alle som på en måte jobber inn mot en prosess eller mot et konkret prosjekt er på en måte bidragsytere inn til et slags felles kunnskapsbase. Og hvordan det gjøres tilgjengelig for alle på en måte som gjør det operasjonelt. Det er en kjempeutfordring. Og der ser vi at det jobbes enormt mye i siloer fremdeles. Og det er store barrierer for å klare å hente verdi av de andre aktørenes bidrag inn i den type prosesser. 

 

Silvija: Veldig bra. Supert! Tusen takk for leksjon nummer tre om verktøy. Vi møtes for en bitteliten leksjon til, og der skal vi snakke om et lite verksted hvor vi kan snakke om hva kan en SMB gjøre for å ta i bruk det vi har lært nå. Takk så langt.

 

Johannes: Selv takk.

 

Du har nå lyttet til en podcast fra LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet LØRN.University. 

 

Leksjon 4 - ID:M0058d

Leksjon 4 - ID:M0058d

Leksjon 4 - ID:M0058d

Velkommen til Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

 

 

Silvija Seres: Hei og velkommen til leksjon fire i LØRN masterclass om framtidens byer med Johannes Goa Ludvigsen. Johannes, nå skal vi avslutte dette minikurset, denne serien med et fjerde element. Og det er et verksted. Og ideen her er at når vi snakker om Lean eller kunstig intelligens, så kan en leder for en liten bedrift høre på verkstedet og få noen konkrete tips om hva gjør jeg nå. Ofte setter vi LØRN i utspørrer stolen, så jeg leder LØRN og hva kan jeg gjøre nå med det jeg har lært av deg? LØRN er egentlig ikke i byggebransjen, så jeg er ikke sikker på hvor lett det vil være for oss å ha dette verkstedet. Men jeg har behov for kontorlokaler, så jeg kan være med å stille noen krav der. Jeg er i formidlings bransjen, så jeg kan kanskje hjelpe med å formidle disse ideene. Vi kan litt om det digitale og de nye digitale verktøyene, så vi kunne også formidlet mer om relevante verktøy. Hva er tankene dine og kanskje jeg kan også påvirke reguleringen? Eller ved å strukturere lobbyen med å snakke litt med om innovasjonsbehovet. Og mindre om kontrollbehovet Hva tenker du? Hvor bør jeg begynne?

 

Johannes Goa Ludvigsen: Jeg tenker at gjennom disse samtalene har vært en del innom dette med viktigheten av prosessen og de gode analysene og det å forstå den egentlige utfordringen. Stille de riktige spørsmålene til riktig tid. Og det tror jeg ikke man nødvendigvis trenger å være en fagperson eller jobbe med dette feltet til daglig for å forstå. Det handler ofte om å observere, se samfunnstrenden rundt seg og forsøke å omsette det i gode utfordringer som fagfolk kan sette seg ned å bryne seg på. 

 

Silvija: Så bare for å prøve å oppsummere det som et aksjonspunkt, så tenker jeg at jeg og egentlig alle de andre som trenger å finne ut av hvordan skal vi jobbe i fremtiden kan være kloke, men krevende bestillere. Både når det skal oppføres nye bygg, eller når det skal rehabiliteres eksisterende bygg eller når vi skal leie noe gjennom kravene som er veldig fremtidsrettet. Ikke bare bestill to kontorer. En med seks sitteplasser og en med tre. Og et felles rom og en kantine. Eller et møterom og en kantine. Men at man tenker litt på at det er denne fremtide fleksibiliteten jeg ønsker å ha og at vi krever at det er det som utvikles.

 

Johannes: Ja, det å bestille kompetanse tenker jeg er utrolig viktig som et nøkkelord her. Den nysgjerrigheten og det å være utforskende og søke svar litt utenfor erfaringsbaserte er helt avgjørende egenskap. Og der har man en enorm påvirkningskraft. 

 

Silvija: Ja. Så det ene er å være en tøff, men klok og fremtidsrettet bestiller. Det andre er også kanskje det å formidle. Nå har LØRN masse kanaler ut, men vanlige bedriftsledere og eiere, hvordan kan de skape det engasjementet og samarbeid på tvers? Hva tenker du der?  

 

Johannes: Nei, jeg tenker at det det å se en helhetlig byutvikling involverer alle type fag. Det involverer både næringakrørene og det involvere privatpersoner og de ideelle organisasjonene. Det involverer oss som enkeltpersoner. Så det å se dette samspillet og se hvordan man kan være med å påvirke gjennom ulike roller i et sånt samspill tenker jeg er viktig å være klar over og bevisst. Og i vårt fagmiljø lytter vi veldig med øret. Man ønsker å løfte stemmene blant alle involverte og alle som er påvirket inn, og gjøre det til en del av prosjektet. Så bruk den påvirkningskraften man har gjennom ulike roller. 

 

Silvija: Det jeg tenker Johannes er at nå sitter jeg i et produksjonsmedie selskap og vi har vanlige kontorer. Men om folk leder et sykehus eller en flyplass eller en fabrikk eller et skipsverft, så burde de også være veldig opptatt av bygningsmasse utviklingen og kanskje hele konteksten i det stedet de hører til. Så dette er et tema som vi alle sammen må bry oss om, og mene ting om. Egentlig lenge før vi kommer til bestillingspunktet. Så jeg vil utvidet det første punktet med at vi skal ikke bare være kloke bestillere, men vi skal også være kloke påvirkningsfolka sånn at ting er mulig når vi kommer så langt at vi skal også gjøre noe med vår bygningsmasse.

 

Johannes: Ja jeg tenker jo at dette er det jo mange insentiver til å få tak i og til å gjøre noe med. Jeg tror dette å se din bedrifts rolle i et samfunnsperspektiv og se hvilket samfunnsansvar har vi som bedrift når vi enten skal bygge et nytt kontor eller vi skal gjøre om bruken av det vi har. Så tror jeg det å stille spørsmålet hvordan kan vi være en god nabo eller hvordan kan vi gjennom dette prosjektet eller vår tilstedeværelse berike omgivelsene. Det tenker jeg jo vil slå positivt ut på mange måter. Ikke minst i kampen om de beste hodene i fremtiden. For dette med det samfunnsengasjerte generasjonen som vokser opp kommer til å ønske at bedriftene leverer også på denne type arenaer. Det er jeg helt overbevist om. 

 

Silvija: Du, hvis jeg skal oppsummere det jeg har egentlig hørt deg si. Det ene er for folk innenfor bransjen deres. Så er det å jobbe med hverandre, lære fra hverandre, dele eksempler og bygge på de eksemplene. Det er utrolig mye spennende som foregår, og største problemet tror jeg vi har i dag at vi vet ikke nok om alt det gode som skjer og som er i ferd med å skje. Men for folk utenfor bransjen så er det å være like engasjert i disse fellesrommene våre og ta en rolle i deres utvikling. Og det å oppdage og oppleve det som har blitt bygget er en viktig del av det engasjementet. Så jeg ville oppfordret egentlig alle som ikke enda har vært på VilVite i Bergen, eller som ikke har vært på det nye biblioteket i Oslo, eller som ikke har badet i Sørenga Bjørvika også videre. Ta en tur. Ta en badstue. Tenk litt på hvordan kan du gjøre noe av det samme med å utvikle din bydel, din bygd, eller din bysentrum på en deltakende måte. For noe av det viktigste jeg har hørt deg si Johannes er at dette dreier seg om å skape denne fellesskapsfølelsen. Eierskapet hos folk både i private rom, men også i fellesrom. Og dere i byggebransjen kan bare komme så langt, men dere kommer veldig mye lengre hvis vi i fellesskapet hjelper dere med dette. Er det noenlunde oppsummert som en mulig todo for folk? 

 

Johannes: Ja, det synes jeg er godt oppsummert. Og ikke undervurder den påvirkningskraften man har ved å være engasjert. Og engasjement er en utrolig viktig ingrediens i levende og gode byer. Det å bry seg om både naboen og nabolaget er en utrolig viktig del av det vi ser fungerer godt, eller der vi ser det fungerer godt. 

 

Silvija: Siden mange av de som hører på LØRN er også teknologer, så har jeg lyst å legge til den gode tverrfagligheten for teknologene. For at vi skal lage flere Spacemakere. At vi skal lage flere Parkioer og lage mer kul digital teknologi som bruker algoritmer og AI på det som bransjen deres virkelig trenger aller mest. Og der trenger vi å snakke mye mer sammen.  

 

Johannes: Det gjør vi. Og ikke minst så trenger vi å forstå hvordan vi skal omsette dette til noe som skaper verdi for mange. Og på tvers av sektorer og gjøre data relevant for mange. 

 

Silvija: Ja, Johannes, Tusen takk for enda en veldig engasjerende og lærerik samtale. Og dette kurset er som vi har samtalet oss frem til.

 

Johannes: Takk selv.

 

Du har nå lyttet til en podcast fra LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet LØRN.University. 

 

You must log in to pass this quiz.

Du må være Medlem for å dokumentere din læring med quizes og motta læringsbevis. Prøv et

Allerede Medlem? Logg inn her

Du må være Medlem for å dokumentere din læring med quizes og motta læringsbevis. Prøv et 14 dagers gratis prøvemedlemskap

Allerede Medlem? Logg inn her

Vi bruker Cookies for å forbedre brukeropplevelsen av sidene. Les mer om personvern & cookies her