Velkommen til Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til leksjon to i LØRN Masterclass om framtidens byer med Johannes Goa Ludvigsen. Denne her leksjonen Johannes dreier seg da om dine favoritt eksempler. Og så kan jeg blande kanskje inn mine favoritt eksempler. Jeg har allerede nevnt Ulsteinvik, Drammen, Bergen og nye Oslo. Og det er sikkert masse der som jeg ikke vet om. Både om Bergen og Oslo også videre. Hvem tenker du på av byer? Eller av prosjekter også. Hvilke eksempler vil du snakke om?

Johannes Goa Ludvigsen: Jeg har egentlig valgt ut et eksemplar som vi selv er involvert i, eller har vært involvert i. Som vi har et forhold til her i Oslo. Det første eksempelet jeg vil trekke frem er Torggata i Oslo. Der Sweco tilbake for fire-fem år siden ferdigstilte en ny utfordring av torggata. Og hvordan den prosessen i stor grad handlet om. Torggata var en en litt deal-basert, eller hvert fall litt grå gate. Bilen hadde sin primære rolle også var man som fotgjenger henvist til et litt smalt fortau. Også gikk vi løst på det prosjektet om et ønske om å snu helt om på det harakiri. Det var de myke trafikantene, syklistene som skulle få dominere gaten, men at bilen fremdeles skulle få lov til å spille en rolle. Og det var helt riktig, fordi det var jo masse næringsliv i denne gaten som hadde behov for vareleveranser opp til flere ganger i døgnet. Men summen av det har jo blitt en gate som jeg tror på mange måter alle føler litt eierskap til. Både som fotgjenger og når du sitter å spiser et måltid der. Også som syklist kjenner du litt på at dette er min gate. Jeg  har min naturlige plass i gaten. Men faktisk også når du kommer med bil så er det sånn at du ikke kjører ned bukk, men du innhenter deg på en måte etter gatens logikk. SÅ for meg er det et godt eksempel på hvordan det er litt udefinerte. Det er ikke en klar funksjonsdeling i gaten, her skal du gå som fotgjenger og her skal du sykle som syklist og her skal du kjøre. Tvert i mot er det den sambruken og at man respekterer andres tilstedeværelse som er en suksess i gaten.

Silvija: Nå brukte du et konsept som jeg også skal notere meg – gatas logikk. Jeg tenker også bygningens logikk, eller  byens logikk. At det er en identitet og en tidlig funksjonalitet som er positiv og som kobler også videre. Det synes jeg er et veldig spennende startpunkt. 

Johannes: Ja, en liten anekdote til det er at jeg var for 5 år siden i Toronto i Canada, og da flyttet inn i en bykultur som jeg var helt fremmed for når vi kom. Men opplevde etter hvert den bykulturen som så sterk og så definerende for hvordan man tilrettela for sitt hverdagslige hverdagsliv og dette med at de støttet opp om sine lokale butikker, restauranter, i lokalene for eksempel. Det var nærmest tatt for gitt at det var noe man gjorde. Den kollektive kulturen var utrolig definerende egentlig for det byområdet vi endte med å bo i der. 

Silvija: Kan jeg bare spille på enda et begrep du slengte inn her nå. Og det er kollektiv kultur. Og ordet kollektiv tror jeg vi har bygget oss bort fra. Vi bort i hver vår leilighet. Og det å bygge det kollektive og det å understreke de kollektivet tror jeg vi kommer til å trenge og savne enda mer i den digitale tiden vi går inn i. Jeg nevnte tidligere at jeg har også fire barn, og jeg har to sønner som jeg sliter med å tvinge til å invitere venner på besøk og overnatting fordi de er sammen bare digitalt. Og hvordan tilrettelegger vi for at det kolletkive ikke forsvinner. For vi har flyttet fra en del av Bærum til en annen del av Bærum nylig. Jeg kommer tilbake til Fornebu i et av mine spørsmål senere. Men vi er flyttet fra et sted hvor det er barn inn og ut av huset hele tiden til et sted hvor det kommer ingen barn inn i huset fordi de møtes bare digitalt og det er ingenting annet som hjelper dem å overkomme den fysiske distansen. Så jeg tror dette med det kollektive i byer er et nydelig begrep å henge seg på igjen. 

Johannes: Ja, det som er viktig å være klar over i forhold til det kollektivet er at det må innrette seg i en logikk. Det må ikke virke oppkonstruert eller tilrettelagt eller iscenesatt. Man har jo eksempler på felles vaskeriet i kjelleren eller sånne type steder hvor det kollektivet faktisk viser seg å fungere aller best. Det er litt sånn fordi man har en form for interaksjonspåskudd. Eller at man har noe man skal ordne eller gjøre der, så har man rettferdiggjort sin deltakelse i det kollektive. SÅ det tror jeg er viktig å huske på. Det er vanskelig å planlegge for de gode møtene på en god måte. Det skjer gjerne når folk skal samles for å få til noe sammen, eller skal gjøre ting med egne aktiviteter. Men i påsyn og i nærvær av hverandre. 

Silvija: Du vet, jeg er fra Sørøst-Europa, gamle Jugoslavia. Og jeg har ofte klaget – det er forresten blit veldig mye kaffer på veldig mange steder nå å sette seg. Nesten for mange igjen. Men det har jeg savnet når jeg flyttet til Norge for ca. 30 år siden. Og for meg er det et naturlig samlested. Jeg har også bodd i England en periode, og jeg elsket puber. Ikke at jeg må drikke en øl, men jeg synes det er så godt å kunne gå inn et sted hvor du kan gå om du er alene og bare være der som en del av fellesskapet. Jeg bryr meg ikke om fotball. Jeg bryr meg ikke om porter heller. Men det å ha et naturlig gravitasjonspunkt – og det kan være et vaskeri, det kan være en kafe, det kan være tidligere torget, kirken. Men det å ha disse gravitasjonspunkter som skaper det kollektive. Der må vi tenke nytt, og der må vi i hvert fall tenke mer. For det er blitt mer sånn hver familie i sin boble. 

Johannes: Ja, og kanskje at man har i for stor grad planlagt for en spesifikk aktivitet. Så det å kunne tilrettelegge for noe som er litt universelt og som du sier har denne gravitasjonen at man kan komme dit og være en gjeng, eller man kan komme dit alene og bare sitte å observere. Det å være alene men sammen, med noen rundt seg. Det tror jeg også er litt av forklaringen på at disse kaffebarene har fått sitt fotfeste i den norske bykulturen også. Fra å være noe man ikke hadde til noe som preger bygulvet i veldig mange av de nye byområdene i hvert fall.

Silvija: Men Oslo er i stor utvikling, og der er det utrolig mye spennende som er blitt gjort langs blant annet Akerselven. Jeg er kjempefan av det, og jeg er kjempefan som nevnt av den nye operaen. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det nye Munch museet enda, men bibliotekete også videre. Men det skjer ting på Ulven, det skjer ting på Økern og det skjer ting i Fyrstikkalleen. Kan ikke du fortelle litt om noe av dette nye?

Johannes: Jo, og det var faktisk det andre eksempelet ønsket å bringe frem. Vi jobber med Økern sentrum som selve hjertet i hovedbyen og planlegger byutviklingen der. Og det har jo lange utsikter et sånt prosjekt naturligvis. Og det som jeg spesielt synes er spennende med dette området er at det har jo ikke en sånn veldig definert identitet i dag. Det har vært industri, det har vært et stort veikryss. Så hvordan man skaper en bydel som har sin egen identitet og noe som definerer det stedet er veldig spennende å være med på. Og faktisk jobber vi der langs en kulturakse hvor vi i samarbeid med Nationaltheatret, men også det som heter Kora – altså kunst i offentlig rom. Og Oslo kommune jobber for at kunst og kulturlivet kan være med på å sette sitt preg på og kanskje være med å definere litt den identiteten som byen skal vokse på. SÅ det er en spennende måte å tenke byutvikling på, og ikke minst dette med midlertidigheten. Fordi vi vet at det kanskje kommer til å ta 15-20, kanskje så mye som 30 år før dette har satt seg som et byråd i Oslo. Så er dette med de midlertidige aktivitetene utrolig viktig ingredienser i det å skape Økern, skape Hovinbyen som et sted.

Silvija: Jeg tror du sa fremtidighet, men jeg hørte flertydighet og jeg tenkte at det var også en spennende tanke. At det skal funke nå, og det skal funke i fremtiden og at det er ikke sånn at når det er ferdig bygget, så er det ferdigbygget. Men at det er som du sier nesten som en organisk konstruksjon, da. Jeg ser at NRK skal flytte sitt hovedkontor til Ensjø. Og det er kanskje også en del av denne utviklingen av flere sånne gravitajsonspunkter i Østsiden av Oslo som vi ønsker å blåse mer liv i. Blåse mer fellesskap og kollektivitet i.  

Johannes: Ja, denne delen av Oslo har jo først vært tatt i bruk som et boligområde som man har sett de siste 15-20 årene. En sterk boligbygging. Både på Ensjø og på Løren og. Og etter hvert er man i gang på Ulven. Men det å få inn andre type funksjoner, næringsaktører, noen kulturaktører og etter hvert også mer litt sånn lavterskel etablering i forhold til små restauranter, kafeer og kanskje også butikker vil jo være med på å skape byliv i disse områdene som jo er en mangelvare i dag. Så det er en spennende utvikling. Og tiden her er en kjempeviktig komponent. Det tar en tid før en sånn byutvikling får lov til å sette seg og få sin form og finne sin identitet. Det tror jeg er viktig at vi forstår. 

Silvija: Det du snakker om her også – jeg sitter hele tiden å tenker på min Fornebu. Jeg er en lokal patriot her, men jeg er litt redd for at vi tar en naturperle og beholder det vakre i naturen, men det blir en bolig ørken på toppen av det. Og at man ikke legger inn det kunstneriske. Kommunen har faktisk investert i og bevare og bygge opp en kulturgate her også, og en kunstgate også. Men det er ikke integrert i funksjonaliteten av stedet. Mens det å integrere kunsten, restaurantene i de linjene hvor folk beveger seg. Hjelpe folk å samles, hjelpe folk å høre til. Det tror jeg er en kjempespennende funksjon bak det du beskriver nå. Både i Økern sentrum og mye av det som skjedde langs Akerselven eller nede ved Bjørvika, Akerbrygge også videre. Du må tvinge folk sammen med noen gulrøtter. 

Johannes: Også trenger man disse lavterskeltilbudene, eller det midlertidige, eller det at det er lavterskel for aktører å komme inn og tilby en form for kulturtilbud eller bevertning uten at det krever enorme investeringer. Det er utrolig viktig. Og litt av Akerselvens suksess tenker jeg henger sammen med det. Der har man jo hatt både tilgang til litt eldre kul bygningsmasse, men også relativt rimelige lokaler som det har vært mulig å etablere seg i og få til noe i. Hvor terskelen ikke har vært så høy. Og denne type tilbud ser vi at byens befolkning omfavner. Det er mange eksempler på det både på Vippa langs sjøen og Salt og ikke minst SUkkerbiten rundt Operaen. Folks tiltrekning av dette litt rufsete som ikke er helt satt eller helt så raffinerte og forfinet som andre deler av Bjørvika har blitt. Det har en tiltrekningskraft. 

Silvija: Og jeg tror det å være romslig for at noen vil insistere på å kjøre og noen vil være flinke på å gå å sykle og sånn. Men du må gjøre dette til en plass for alle. Jeg må innrømme at jeg kjørte til byen da jeg skulle på OBOS sin konferanse for en uke siden. Parkerte bak det gamle havnelageret og gikk derfra langs vannet også så folk i disse badstuene som tok sin morgendusj i undertøy rett foran hovedstaden og masse folk som gikk. Det allerede myldret på de fisketorg stengene også videre på Salt. Det var så nydelig. Jeg tenkte for en fantastisk by. 

Johannes: Og det er det jo. Det er fantastisk. Og det fine med disse badstuene og badekulturen som har oppstått i Oslo er jo egentlig noe som har vært planlagt som en del av Bjørvikas hovedgrep eller masterplan. Tvert imot. Så er det de lokale initiativet og engasjementet for byen og folks kjærlighet til det å bo i byen, men samtidig har tilgang til naturen og vannet og der det oppstår. Det er det som er så fint. Så det er jo det uplanlagte igjen som er med å definere byen veldig. 

Silvija: Og dette her med at vi vil jo gjerne samles. Vi må bare inspireres litt til det. Jo mer det kan skape noen unike opplevelser rundt det, jo mer identitetsskapende blir det også. Du har nevnt Vancouver til meg tidligere. Og der har det også skjedd noe lignende? 

Johannes: Ja, de har jo vært tidlig ute. Bare på slutten av 90-tallet så utviklet man en slags plan regimer i Vancouver som handler om nettopp dette med at byggeprosjekter og byutviklingen måtte gi noe tilbake til byen. Det ble etter hvert et krav fra byens myndigheter at skulle man få lov til å utvikle så måtte man vise til det prosjektet man kom med ga mer tilbake enn det tok av byen. Og det er en måte å tenke byutvikling og styrt byutvikling på som jeg tror vi har en del å lære av i Norge, men som etter  hvert kanskje er i ferd med å bli en slags kultur eller et mål også her å tenke på den måten. 

Silvija: En ting som vi kommer tilbake til når vi snakker om Sweco eksempler er offentlig transport. Og jeg sitter å tenker på at både bybane eksempelet fra Bergen, men også Ruter i Oslo. By myndighetene i Oslo har da senket prisen på billetter også videre. Det å ha fungerende, offentlig transport er også en veldig viktig del av helhetsbildet som er attraktivt og samlende. Og det blir av og til undervurdert. Hvis det er rene markedskrefter så glemmer man den ekstremt viktige byutviklings rollen som offentlig transport har. 

Johannes: Ja, jeg tror at en by har et velutviklet og godt attraktivt kollektivtilbud. Og det at man klarer å bringe folk fra ulike samfunnslag sammen i det å ta en trikk sammen eller en bussreise. Det har kjempestor verdi. Det at man blir litt eksponert for hverandre og nærmest får de litt spontante uplanlagte møtene mellom folk og på tvers av både kulturer og samfunnslag er utrolig viktig lim i byen. Og på mange måter kan man se til amerikanske byer og litt sånn der hvor man i altfor stor grad baserte seg på privatbilen som det primære fremkomstmidlet. Og hvor folk flyttet ut av byen og bodde i forstaden, men pendlet med sin private bil inn til byen. Hvor man jo mistet det demokratiserende og samlende effekten som jo den kollektive transporten faktisk har. Så dette er kjempeviktig i en stor kontekst å planlegge for at man kan eksponere folk for hverandre rett og slett. 

Silvija: Og det du igjen understreker her i hodet mitt er dette systemiske med planleggingen. Gatens logikk, byens logikk, men satt i system med alle funksjoner. Det dreier seg ikke bare om energieffektive bygg. Det dreier seg om at systemet fungerer. 

Johannes: Ja. Og det tror jeg er avgjørende å forstå, da. Den graden av kompleksitetet når man også ser på et lite område i en by som skal utvikles. At man forstår hvordan det kobler seg på nettopp dette systemet. Og hvordan det kan kanskje være enten en stor mulighet eller en propp som er til hinder for at systemet fungerer enda bedre. Men det å avlese de store strukturene og zoome ut før man zoomer inn tror jeg er kjempeviktig i arbeidet med dette temaet.

Silvija: Og du har også et eksempel fra Bergen Johannes hvor man faktisk skaper en rolle for å nettopp tenke utviklende på dette systemet? 

Johannes: Ja, det var jo tilbake til i 2017 eller 2018 at vi i Bergen fikk som den første byen i Norge sin egen byarkitekt. Maria Molden. Og det var jo inspirert av Europa og kanskje ikke minst Danmark og Sverige hvor dette er en selvfølge. At byens utvikling er under lupen eller blir overvåket av en byarkitekt. Så har ikke det vært en tradisjon i Norge. Og helt konkret så har jo Bergen gjennomgått ganske store endringer i sitt planregime etter at de fikk den byarkitekten og har beveget seg litt sånn som Vancouver fra et regime som i stor grad fokuserte på fortetting og hvor mye kan vi bygge og hvor høyt og hvor tett, til hvordan kan vi bygge bedre, mer kvalitet og kanskje også mer sterkere forankring til stedene vi bygger på og det historiske som jo Bergen har så mye av. 

Silvija: For Bergen har denne kjernen av byen som er så naturlig. Du sklir ned i sentrum, og nær sjøen. Og det du sier også er at man er nødt til å vedlikeholde den funksjonaliteten også. Hva er hovedrollen til en byarkitekt og hva ville en sånn byarkitekt gjort i Oslo for eksempel?

Johannes: Jeg tenker hovedoppgaven til byarkitekten er å se de store linjene. Litt sånn som vi var inne på. Og bringe folk sammen. Og sørge for at utviklingen følger en større plan enn å gjøre det på akkurat det bestemte stedet der utviklingen skal foregå. Bergen er spesiell på den måten at de har et flott historisk sentrum med mange gode både møteplasser og flotte gater og allmenninger. Men veldig få bor innenfor bykjernen i Bergen. De aller fleste bor i forstedene rundt. Og som følge av det har man fått denne fantastiske bybanen som kanskje er et av de fineste  by utviklingsprosjektene i hvert fall vi har sett i Norge gjennom mange år. Som bringer folk sammen. Og fra forstedene og inn i byen. Og ikke som en sånn fast track. Men tvert imot som en litt sånn melkerute som slynger seg fra lokalsenter til lokalsenter og skaper på en måte terskelen for å bevege seg et eller to eller tre stopp. Det blir på en måte en opplevelse og noe man gjør som en kollektivreise fremfor at man setter seg i sin egen bil og unngå noen møter eller friksjoner på veien.   

Silvija: Jeg må innrømme at jeg må endre meg. Blant annet på dette at jeg tenker på transport hjemmefra og til arbeidssted. Og hos meg er det mange forskjellige steder som en nødvendig onde. Og jeg skal bare komme dit så fort som mulig. Bruke så lite tid som mulig. Det er pri en, pri to og pri tre. Da blir det fort at jeg har den sterkeste opplevelsen av parkeringshusene i denne  byen. Og det er jo en ting. Jeg mener vi burde gjøre mye mer tankegang rundt disse parkeringshusene og plassere dem akkurat på utsiden av byen og ha skikkelig god offentlig transport fra dem, men også god plass i det. Jeg tenker at hvis man tvinger seg til å planlegge dagen og okey, da avlyser jeg to møter. En i hver ende av den transporten. Men at man bruker transporttiden som oppelvelsestid. Og hvis det finnes infrastruktur for det, så er det også en veldig viktig del av opplevelsen av byen. Disse røde bussene i London og Taxi i London og mye av det er en opplevelse i seg selv.  

Johannes: Det er det. Og jeg tror at man kan bli overrasket over hvor effektivt og tidseffektivt det er å forflytte seg rundt i byen på den måten. Selv er jeg litt som deg. Jeg har barn som skal leveres på to forskjellige steder og kanskje tre forskjellige steder, også er det fritidsaktiviteter. Bilen er en del av min hverdag i aller høyeste grad. Men jeg verdsetter og hvis jeg skal til naturen fra Majorstuen der jeg bor så er det utrolig deilig å ta den turen. Og suge til seg litt av de møtene og de opplevelsene man kan få på veien. Og dette faller jo veldig godt inn i det vi i dag snakker om som 15-minutters byen eller nærhet til byen. Der man planlegger i større grad byen med en funksjonsplanlegging sånn at flere kan kanskje unngå å måtte reise så innmari mye. Den forflytningen fra hjem, til arbeid til fritidsaktiviteter ikke strekker seg over så store avstander. At man i større grad kan korte ned de avstandene med å planlegge for flere lokale sentre med brukt tilbud fremfor at fritidsaktivitetene skal foregår i marka også skal man jobbe i Bjørvika også skal man bo i Bærum.

Silvija: Vi  har seks eksempler jeg gjerne vil gjennom på seks minutter. Og dette er da eksempler som dere brakte inn via Sweco serien. Og jeg kaster en ball til deg også sier du til meg hva du husker fra den samtalen som du synes var både minneverdig og utviklende. Og den første vi snakket med, eller den første på listen min er Andreas Bratlie i som er da digitaliseringsdirektør i Sweco. Hva husker du? 

Johannes: For det første så husker jeg han hadde lyst til å bli rockemusiker og ikke ingeniør. Men når han først valgte å bli ingeniør så husker jeg godt vi snakket om dette med nettopp potensialet som vi nå ser fremover og kunne kartlegge eller at hver bestanddel i det vi bygger i dag kan få sitt eget DNA som faktisk gir det mulighet til å bruke det på nytt kanskje mange ganger. For det er en av de store utfordringene i dag når vi ser at vi skal gjenbruke. At vi kjenner ikke disse komponentenes egenskaper. Og der er det også veldig vanskelig å kunne bruke det.

Silvija: Det jeg husker også er at han snakket om flere gode digitale prosjekter som Sweco har og digitalisering prosjekter, nye verktøy og det kan være alt med data og kunstig intelligens på dem. Sporing og systemisk gjenbruk av materialer også videre. Men det som er så  kult er at – for det første er han en kul ingeniør sånn som du sier. Men for det andre at han tenker ikke som en dataingeniør teknolog som skal bygge teknologien fordi den er kul. Men han vil bygge verktøy for at resten av Sweco og bransjen skal kunne være mer bærekraftig som vi har snakket om i resten av samtalene. Superkul kar. Hva med Merete? Merete Saugestad?

Johannes: Ja, Merete er jo vår bærekrafts direktør så jeg husker jo spesielt godt denne. Vi snakket om hvordan bærekraft kan være en litt sånn samlende kraft i byen. Hvordan man kan involvere eller engasjere folk til å bry seg om sitt eget nærområde gjennom kanskje ulike former for digitale samhandlingsverktøy, men at man kan få folk til å gå ut og sørge for at det ikke ligger løv som tetter igjen kumlokkene når det kommer styrtregn for eksempel. Eller kanskje kan man bringe folk sammen i parsellhager for å dyrke. Eller være birøkter på taket. Så denne omstillingen til økt bærekraft, økt biologisk mangfold i byene henger tett sammen med hvordan man kan bringe folk sammen.

Silvija: Der husker jeg egentlig et eksempel som Jan Christian Vestre før han ble minister fortalte om.. Vi hang ofte sammen på konferanser og et eksempel fra England hvor det de selger i Vestre er utemøbler. Men de selger utemøbler med mening og med samfunnsoppdrag. Og da var det en ganske nedslitt blokk, masse innvandrere og masse små kriminalitet også. Også ha de klart å skape et uteområde med lokale hager også møtes folk fra forskjellige land og begynner å diskutere hva de har dyrket hjemme også begynner dette å vokse frem som et naturlig møtested, også endres hele blokken, også endres hele bydelen. Det er ganske spennende hva noen bier på taket eller hva noen natteravnene kan få til. 

Johannes: Ja, veldig. Og jeg tror nøkkelen her er jo det eierskapet. At alle kjenner dette er litt nytt, og at de har lyst til å både bruke det og at de har litt lyst å ta vare på det. Og at det blir noe man har sammen, men som man kjenner litt eierskap til. Det tror jeg er nøkkelen. 

Silvija: Ja, så snakket vi med Stig Thomassen. Han var fra TAG, han var i hvert fall rockestjerne!

Johannes: Ja, han er jo en herlig fyr. Og det var vel han som brakte eksempelet om ungdommen som henger på Bybanen. For det er det både varmt og der er det Wifi. Men det vi snakket en del om var jo dette hvordan det tradisjonelle planlegging regimet kanskje ikke har vært så opptatt av den sosiale infrastrukturen. Man har vært opptatt av å tenke at nå skal vi få bygget ut så og så mange boliger. Det krever at de utvidet veien og det kreve at vi må bygge så og så mye utearealer for at folk skal ha tilgang til dette. Men det å tenke hva skal ungdommene som flytter inn i denne bydelen – hva skal de drive med? Og ikke kanskje bare ungdommene, men hva skal de voksne som flytter inn bringe sammen. Det var et tema han var opptatt av som jeg tror er veldig viktige temaer at vi stiller i dagens byutvikling. 

Silvija: Forresten, var det et nydelig eksempel på OBOS konferansen fra Lørenskog hvor det var en lokal gutt med pakistansk bakgrunn kanskje som fortalte litt om hvordan er det å være fra Lørenskog. Han ble spurt om er du fra byen eller er du fra landet? Randsonen ikke sant. Så sier han nei jeg er fra Lørenskog. Og hvordan blir man da når man er fra Lørenskog? Og nei man blir god. Man blir snill. Man blir opptatt av andre og sånn. Jeg bare synes han gjorde en fantastisk reklame for den bydelen og det var så ekte. Så jeg tror det å klare å bygge en del greier som bygger oss. Kjempespennende. Og at vi må tenke også på neste generasjon med litt andre behov enn det vi har. Jeg er veldig nært knyttet til Ruter og digger dem, men jeg må innrømme at jeg tror vi planlegger og optimaliserer all vår offentlig transport for at folk skal komme seg til og fra jobb. Jeg opplever det som hovedfunksjonen, mens ungdommene, barna, gamle folk er liksom en sånn spill over effekt. Mens jeg tror kanskje det er hovedeffekten vi har til fremtiden i byen. 

Johannes: Ja, jeg synes jo eksempelet med Lørenskog er veldig artig fordi det er kanskje ikke det man tenker på som verken det vakreste eller mest innholdsrike området rundt byen vår. Men det at det likevel finnes steder og det oppstår det eierskapet som er med å definere og som man bryr seg om. Som lager denne kollektive samholdet. Det er utrolig spennende. Også der hvor vi kanskje ikke har planlagt så godt for det. I eksempelet til Ruter så synes jeg jo de på mange måter har tatt innover seg dette med at folk i større grad nå reiser litt annerledes enn før. Fordi fra å være en sånn som satset på metroen og skulle til en destinasjon, så ser man at det er kanskje en sammensetning av ulike reiseformer i større grad enn tidligere. Og den populariteten som har kommet som en kule de siste årene er også blitt en del av Ruters univers på den måten at det åpner opp for noen  nye muligheter og  noen koblinger for ulike linjer som ikke har vært der tidligere. 

Silvija: Der har du beskrevet Ola Skar sin samtale allerede. Og overskriften der synes jeg var fantastisk. Kollektivtransporten – den siste spontane møteplassen.

Johannes: Ja, det var jo nettopp det vi snakket mye om. Nettopp denne rollen som kollektivtransporten har i byen i det å bringe folk sammen. Det å eliminere litt fordommer og møte folk på t-banen og kjenne at det lukter annerledes og man er representanter for veldig ulike deler av byen. Det har en del nedbrutte fordommer tror Ruter og det tror jeg også. Også det å være tilgjengelig for alle som Ruter var da. Dette med å tilgjengeliggjøre reisenettet eller kollektivtilbudet for de med fysisk nedsatte funksjonsevner, men også dette med den eldre garden som jo kanskje synes det er vanskeligere å forholde seg til det digitale. Det har jo de jobbet mye med. Og jeg synes det er et sømløst og godt system.  

Silvija: Ja, og at det kanskje ikke er hoved greia å komme seg alltid i sekundet på tiden, men at det skal være en opplevelse. Der har jeg et eksempel som jeg ikke har snakket om, men en dame som heter Anna Kirah som jeg er veldig glad i som har bodd på Villa, og tatt denne togbanen, dette toget som går til byen en del. Og det var også en egen opplevelse og en egen kultur. Og der tror jeg folk som bor på Nesodden også har en del opplevelser på fergen som tar dem over  bukta. Og de sier at den reisen er av og til den beste av deres dag, fordi der sitter de å drikke kaffe, spiller litt sjakk med de andre som alltid går sammen. Jeg vet ikke om det er 15 minutter eller en halvtime eller hva det er nå, men det er en så fin opplevelse at det øker verdien av både der du jobber og der du bor. 

Johannes: Ja, det er jo faktisk et eksempel på at reisemiddel blir som et slags tredje plass eller third space hvor du kjenner deg hjemme og kanskje til og med kjenner de som pleier å reise den samme avgangen som deg selv. Og at du får opplevelser på vei mellom to destinasjons punkter som beriker dagen. Så det er gode eksempler begge deler.

Silvija: Du, vi er over på tid, men jeg må bare spørre deg veldig kort om Christina Solli Ektvedt og Kenneth Dahlgren fra Aspelin Ramm, kan ikke du si to ord om hoved tingen du husker? 

Johannes: Ja, fra samtalen med Christina så husker jeg spesielt godt en del av disse initiativene hun beskriver som OBOS har satt i gang. Som jo er veldig spennende forskning eller innovasjon med utgangspunkt i både hva denne pandemien har vært igjennom, og hvordan det påvirker og hvordan det vi kommer til å bo og arbeide og leve fremover. Men også de digitale hjelpemidlene som jo etter hvert er blitt så lavterskel å ta i  bruk. Dette med hvordan kan vi organisere et sameie i større grad ved hjelp av digitale verktøy og kanskje heller starte med det enn at man har dette felles møte eller sameiet en eller to ganger i året. Så det var jo en spennende samtale å lære mer om OBOS faktisk jobber og innoverer innenfor dette feltet. Og med Kenneth så husker jeg spesielt godt datteren hans som vi var inne på innledningsvis og som kom hjem fra studietur i Berlin og sa hun hadde kjedete seg fordi de hadde ikke fått ha med seg mobiltelefoner på den klasseturen. Så snakket vi også mye hvordan byens grunnfunksjon som dette sosiale gravitasjonspunktet, da. Hvordan det er trolig og kommer alltid til å være en sånn sterk drivkraft i oss. Og kanskje er det årsaken til den sterke urbaniseringen som vi fortsetter å se selv om folk kanskje ikke strengt tatt trenger å flytte til byen lengre fordi de skal jobbe der. 

Silvija: Veldig mange fine bilder her Johannes, og jeg tror vi skal jobbe litt mer med disse bildene når vi snakker om verktøy som alle involverte, og nå har vi snakket om at det er ganske mange forskjellige roller her kan bruke når de skal jobbe proaktivt med framtidens byer. Tusen takk for andre leksjon. 

Du har nå lyttet til en podcast fra LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet LØRN.University.