Hei og velkommen til LØRN. 1500 læringshistorier fra de beste fremtidstenkerne og skaperne. På Lorn.tech kan du lytte, se eller lese alt innhold gratis, men registrer deg for å få tilgang til personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer.

Silvija Seres: Hei og velkommen til LØRN Masterclass om sustainable mining med Øystein Rushfeldt fra Nussir. Velkommen til deg også, Øystein. 

Øystein Rushfeldt: Tusen takk. Veldig hyggelig, det å få lov til å snakke om et tema som stort sett fyller hele mitt liv, det er jo en gave, så mange takk for det.

Silvija: Du, jeg var i Hammerfest og snakket om digitalisering og fremtid, og der hørte jeg foredraget deres om Nussir. Vi kommer også tilbake til hva Nussir har med Nord-Norge og Hammerfest området å gjøre. Men jeg ble fascinert, for jeg lærte så mye om både gruvedrift og behov for mineraler, og for så vidt andre sjeldne metaller eller ressurser for verden, hvis verden skal nå sine klimamål. Jeg tror at dette er en type indre konflikt i bærekraftsmålene som vi ikke liker å snakke nok om, og vi ser at folk nesten blir litt overrasket når de ser at bærekraft er noe som de faktisk må lære seg å prioritere imellom de forskjellige drivkreftene. Vi ser det veldig godt i Norge rundt Fosen og vindmøller på land, versus urbefolkningens rettigheter, som er to veldig viktige bærekraftsmål i seg selv, men det er vanskelig å optimalisere på begge, og da må man finne enten gode kompromisser eller kanskje teknologiske løsninger. Det å finne gode teknologiske løsninger på disse iboende konflikter, det er en av de viktigste inntrykkene jeg satt igjen med etter å ha hørt deg snakke om dette fantastiske Nussir prosjektet. Så jeg håper vi skal dele det med våre lyttere, våre studenter, i denne Masterclassen i fire deler; introduksjon, eksempler, verktøykasse og et bittelite verksted helt på slutten. Så før vi setter i gang og snakker om hva kopper, gruvedrift, bærekraft og elektrifisering har med hverandre å gjøre, så har jeg lyst til å bli litt bedre kjent med deg, Øystein. Hvem er du og hvorfor bryr du deg om tema?

Øystein: Ja. Jeg er nok en såkalt nordlending, og det betyr at jeg har vokst opp og hadde første delen av mitt liv i Nord-Norge, i Nordland, Mo i Rana. Mo i Rana er jo da en industribyer som få, i Norge kanskje en av de mest rendyrkede industribyer og har en veldig sterk industrikultur og en veldig sterk gruve, mineral og metall kultur. Og, vi ser jo det at Mo i Rana på mange områder nå bruker den kulturen til å bli et senter for det som skal skje innover i framtiden med en mer grønn industriutvikling, batterienergi. Det har liksom alle de elementene, så det er nok en sånn miljøpåvirkning som tar med, i tillegg til at det har noen gener fra tilbake i tid fra forfedre som har drevet med industriutvikling i Norge. Det handler nok veldig mye om å ønske å være med på en utvikling som gagner samfunnet, og som baserer seg på å teknologi og mennesker. Og det er veldig typisk for Rana samfunnet, at menneskene slipper til menneskene, er aktive og er en integrert del av utviklingen. Det handler ikke bare om å liksom skaffe seg et eller annet råstoff, eller en kunnskap ut i verden, så skal det prosesseres og selges, det er veldig mye identitet og at menneskene samles sammen om bedrifter og om ideer, oppstart, og utvikling. Det er den arven som jeg vokste opp med og som jeg har tatt med meg rundt hele Norges kyst, på de fleste større bergverk og en del smelteverk fra Kirkenes i nord til Sokndal helt i sør, nesten mot Lindesnes, på industribedrifter. Alle de bedriftene som jeg har jobbet på de siste 35 år, er jo bedrifter som da har operert i et etter hvert veldig globalisert marked, markedsplass, og det betyr jo at det er bedrifter som da har klart seg i en utrolig tøff konkurranse. Mange av de bedriftene er også ledende i verden på gitte områder, om det er på produktutvikling eller på teknologi, eller på miljøet eller arbeidsmiljø. Så det er liksom det som jeg har holdt på med hele livet, og det har handlet veldig mye om omstilling, vedvarende omstilling. Det er det som gjør at de norske bedriftene er så dyktige på den type industri. Så det er det min greie da.

Silvija: Min greie, Øystein, det er at jeg er en innvandrer, men egentlig fascinert av Norge, og det er en innovasjonsgenet, entreprenørgenet, som bor i dette landet, sikkert drevet av den vanskelige geografien og klimaet. Noe av det morsomste jeg gjør, det er egentlig når jeg oppdager sånne industrielle helter, rett og slett, som deg. Jeg synes det er veldig mye spennende innovasjon, livsviktig innovasjon, både for Norge og for verden som foregår i dette landet. Men, vi vet ikke nok om det. Vi deler ikke denne kunnskapen godt nok. Og, det er veldig spennende å høre deg snakke om viktigheten av på en måte det lokale, ta i bruk hele landet, med det hele landet er best på, i de forskjellige distriktene ikke sant. Den der hjørnestensbedriftstankegangen også, hvor det egentlig er helt vesentlig at skal vi bruke dette langstrakte landet vårt, så må vi lager relevante jobber i hele landet. Og det, er også en kjempeviktig del av bærekraftsdiskusjonen. 

Øystein: Norge består i all hovedsak, sett bort i fra noen byer, så består det av relativt små samfunn, og det betyr jo at hvis man da har en større bedrift, og en industribedrift er jo veldig ofte en litt større bedrift, så blir den bedriften enten en hjørnestensbedrift eller en veldig viktig pilar eller bæring for samfunnet, og samfunnet integrerer seg med den bedriften. Veldig typisk sånn at lederne av bedriften, ordførere, rådmann, ofte sitter veldig tett sammen for å diskutere hvordan samfunnet og bedriften sammen skal utvikle det. Sånn har situasjonen vært på alle bedrifter jeg jobbet i langs den langstrakte kysten av Norge. Dermed, så er industrien for Norge mye mer et spørsmål om en samfunns institusjon, en kultur, enn det er at det bare er en business, og så skal man da være en bedrift på et stort sted eller i en millionby, som egentlig ikke så viktig, eller som mange kanskje ikke bryr seg om om den går bra eller om den går ad dundas. Sånn er det ikke i Norge. Der sloss vi for livet, for at bedriften skal bære samfunnet videre.

Silvija: Og det opplevde jeg da veldig sterkt da jeg var og besøkte Alta og Hammerfest i høst. Dette var allerede i kjølvannet av de nye forholdene mellom Norge og Russland, drevet av Ukrainakrigen og så videre. Det har jo en enorm påvirkning på hele regionen som har veldig tette industrielle bånd, samarbeidsbånd med Murmansk området. Men allerede da, var det en veldig sterk driv mot å finne nye, relevante, potente områder å bygge på, eller bygge ut samfunnet på. Og, det viser seg at i Alta er det veldig mye spennende som skjer rundt fisk og proteiner fra havet, ressurser fra havet, som går mer på ernæringssiden. Jeg har inntrykk at Hammerfest var veldig sterk på dette med energi?

Øystein: Stemmer det. Det er Nord-Norges energihovedstad, og det er jo både olje og gass, og flere andre forhold. Vi ser oss at det er spennende energiaktiviteter og planer rundt Kirkenes eller Varanger Kraft, og selvfølgelig Mo i Rana, og det skjer ting rundt Glomfjord. Det er mange av de her plassene, når du kommer litt mer på den vestlige kysten med store fossefall og ganske mye bra tilgang på fossekraft, så får man også de her samfunnene som vi typisk ser i Glomfjord, hvor det stadig kommer opp spennende nye ideer og hvor d har laget hydrogen allerede for flere generasjoner siden, hvor det jobbes med ammoniakk og sånt. Så det er det en sånn kraft i de samfunnene, for folk vil jo at de samfunnene skal ha en framtid.

Silvija: Ja. Vi snakker egentlig nå om en helt annen type bærekraft til det jeg hadde trodd at vi går inn mot, ikke sant. For jeg tror folk tenker veldig endimensjonalt egentlig, på bærekraft, og litt for mange av de som kjemper veldig høyt for bærekraft, sier bare at de kjemper for miljøet. Da blir det veldig fort sånn at man er imot all energiutvinning i nord, og det er sårbart og det er historisk, og det er mange grunner til at man begynner å være redd for å utvinne naturresurser. Men det vi snakker om her, er bærekraft i forhold til lokalmiljøer. Og, så snakker vi også bærekraft i forhold til hele velferdsmodellen i Norge, som da krever nye inntjeningsmodeller etter oljen, i en tid hvor det blir forferdelig mange gamliser i dette landet vårt, og det koster både på helse og annen velferd. Der var jeg fascinert. Altså Norge er veldig god, vet jeg, på fornybar energi. Vi kan vannfosser og derfra har vi lært å forvalte disse oljeplattformene våre, og etter hvert er vi veldig gode på vind, altså vindmøller og offshorevind. Men du snakket om noe helt annet? Hva var det dere driver med?

Øyvind: Det som vi driver med, det er å utvikle det som etter hvert har vist seg å være Norges desidert største kobberforekomst gjennom alle tider. Norge har jo hatt en ganske sterk historie på gruvedrift, som går tilbake til 1600-tallet med Kongsberg sølv og Røros kobber, og en rekke andre store og kjente gruver, blant annet Sulitjelma. Sulitjelma var jo den nest største industri arbeidsplassen i Norge i sin tid, og et kraftsentrum for regionen her i Nordland og i Nord-Norge. Så finnes det flere eksempler på, i en periode fra 1650 og opp til relativt moderne tid, så var bergverk en veldig betydelig del av norsk industri, velferd, samfunnsbygging og selvfølgelig eksportinntekter. Kongsberg hadde nok like stor betydning for norsk økonomi på sølv i sin tid, som olje og gass har i dag, selv om det kan være litt vanskelig å kanskje se hvordan det hang sammen. Men kobber, er jo da en av de metallene som Norge har hatt relativt stor aktivitet på, på mange gruvebedrifter, helt opp til rundt 1990 så gjennom 70, 80 og 90-tallet. Så, forsvant de norske kobbergruvene én etter én og utvinning av kobber har jo flytta seg i den perioden fra typisk den vestlige verden og dominert av USA blant annet, og før det dominert av England og engelske kolonier, til at utvinningen av kobber i dag i all hovedsak finnes i Latin-Amerika, Afrika og deler av Asia og litt Nord-Canada.

Silvija: Jeg må spørre deg Øystein, for for meg, høres det ut som vi egentlig, for jeg har tenkt at gruver er noe skittent, og det er noe som vi egentlig helst ikke vil ha, men vi har egentlig bare eksportert et problem og ansvaret for et behov vi egentlig har i større og større grad fremover, til en del av verden som ikke kan levere på det like ansvarlig som det vi kan?

Øystein: Det er jo ingen tvil om at utviklingen i vesten har gått mot en form for avindustrialisering, og at det i fullt alvor har vært mange bøker og teoretikere som har hevdet at det er en bærekraftigmodell, altså at det vil fungere og outsource industriutvinning av råstoffer til andre deler av verden, og at Vesten kan være en sånn kunnskapsdrevet økonomi å levere Facebook og Google, og sånne typer ting. Og det har jo vært en sterk utvikling og tradisjon for det, både i USA og i Europa i mange år, men så ser man jo nå plutselig, i nyere tid, at de som da har tatt hegemoni på råstoffer og også energikilder, plutselig har en maktbase som vesten ikke hadde forutsett. Altså at man har makt bak russisk gass eller makt bak kinesisk kontroll, med nesten halvparten av alle metaller i verden. Det betyr jo da at vi så til de grader plutselig bondefanget og har da fått en sånn knyttneve rett i ansiktet, på en ekstrem naivitet egentlig, på hvordan verdikjeder henger sammen og i hvilken grad verdikjeder også utgjør makt dersom noen har fått en veldig stor kontroll. Jeg tror nok russisk gass var et ganske stort sjokk for Tyskland. De må nok i moderne tid eller det siste året, se på seg selv som ganske langt fremskredne idioter og totalt bortreiste egentlig.

Silvija: Det er veldig interessant, for jeg besøkte Tyskland i høst, og allerede da snakket man om å lage masse nye i LNG-mottak og veldig sånn raske, nødvendige kortsiktige, brutale løsninger på energikrisen deres. Og man så egentlig at selv de grønne partiene, som er veldig mektige i Tyskland, vek fullstendig for den industrielle virkeligheten. Ikke sant folk må ha jobb først og mat på bordet, og folk aksepterte argumentasjonen om at okay, kanskje du skal bruke ekstra mye deodorant og dusje litt lite i vinter, men de kunne ikke akseptere at du ikke skulle ha en jobb å gå til. politisk umulig, så denne her ideen om selvforsynthet – kjempeviktig. Og så lurer jeg på om vi egentlig feiler på to fronter, og at dette her er noe som EU egentlig våkner til nå. Vi feiler også på dette med at vi sier at vi skal være så veldig sirkulære. For det første så har vi ikke nok jomfruelige råvarer, men vi tar ikke vare på de råvarene som er hos oss heller. Det lekker da tilbake til Kina eller Afrika, å gjenvinnes eller ikke gjenvinnes der. Sånn at det å ta denne ressursmangelen på alvor og forstå at uansett hvor grønne vi er, så lenge vi skal kjøre elbiler, så trenger vi nok kopper.

Øystein: Ja, og de elbilene blir jo etter hvert kinesiske. Det det som på en måte begynner å tegne seg et tydelig bilde, der du på Gardermoen tidligere som regel utstilte en tysk eksklusiv bil, så har du de siste par årene stort sett sett kinesiske modeller som stilles ut og kinesisk teknologi på vindmøller eller på andre nødvendigheter som vi ser at vi må ha i omstillingen fra fossilsamfunnet til fornybarsamfunnet. Det er jo veldig intelligent og profesjonelt utført av Kina, en slags stille revolusjon uten bruk av våpen, som har vært mer sånn amerikansk tradisjon, så har de da fått en maktbase som egentlig er helt unik i moderne tider. Man må tilbake til kanskje det britiske kolonivelde, for å se noe lignende av det som vi nå ser konturene av, på Kina sin kontroll og fremvekst.

Silvija: Og for all denne praten om bærekraft, så går vi da mot en verden som faktisk er mer sulten på mineraler og metaller, enn det den noen gang har vært. Litt av problemet også, er at all denne flotte nye teknologien, om det er en elbil eller om det er en PC eller om det er strømforsyning, elektrisitetsforsyningssystemer eller produksjonssystemer, som lager grønn energi gjennom vind eller sol, eller hva det måtte være, de spiser kobber og silisium, og en del andre ting som vi bare antar det er nok av. Men, det er det kanskje ikke? Kan du fortelle oss litt om på en måte målet for elektrifisering av bilparken for eksempel, versus tilgang på ressurser?

Øystein: Norge er jo en sånn ganske fin case å benytte enn en slags laboratorium for elektrifisering og overgangen til fornybar bruk av energi, på en av de områdene som er ganske synlige og også relativt sentralt, nemlig transport og i det her tilfellet personbil transport. Men, elektrifisering, eller bruk av elektrisk energi, skal jo skje i industri, det skal skje i transport og i bygg og anlegg. Det er liksom de tre store som da skal bruke den elektriske energien. Nå snakker vi ikke om produksjon av elektrisk energi, med vindmøller og solkraft, det er jo da også et stort tema vi kan snakke om, men hvis vi bare ser på bruken av energien. Så eksemplet med personbiler, det er et veldig godt eksempel. Hvis vi legger til side bygg og industri, som er to store sektorer som bruker energi, og lar de hvile litt, og bare ser på transport, så innfør transport, så har du da båt, bil, tog, tungtransport og personbiltransport. Og så, hvis vi tar ut personbil og lar alle de andre transportformene hvile litt, så det jo veldig tydelig nå, på de signalene som kommer i fra verdens store bilfabrikanter, at de ser for seg en slutt på produksjonen av fossile biler om 6-8 år, typisk for Volkswagen og for de andre store, omtrent der ligger ambisjonene. Det ser vi også at er det som faktisk skjer nå, det tempoet holdes jo på det nivået. Det betyr jo at om en åtteårs tid, eller rundt 2030, litt over, så vil kanskje 95% av verdens bilsalg på 65 millioner enheter i året, være helelektrisk. Vi ser ingen stor antydning til at hybrid blir spesielt viktig, og heller ikke hydrogen per i dag. Det er så stort trykk på helelektriskbatteridrevet transport. Det betyr at du da skal ha, istedenfor 20 kilo kobber, som du har i en helt sånn ordinær fossilbil, så skal du opp i gode 80 kg i en moderne elbil. Det er jo da motoren, kraftoverføring og batteriet etc. 

Silvija: 80 kg kopper per bil?

Øystein: Litt over 80 kg i en typisk Tesla, e-tron eller en Ford Mach.

Silvija: Og det er på grunn av batteri hovedsakelig eller?

Øystein: Delvis batteriet, men også en motor i en elbil, det er jo en elmotor. Den består nesten ikke, ikke utelukkende, men i all hovedsak av kobber. Og jo mer avansert motor, jo mer effektiv motor, og de nye motorene som kommer hos Tesla, jo høyere andel kobber utgjør vekten av en motor.

Silvija: Hva er greia med kopper?

Øystein: Kobber overfører strøm, og det er det ikke mange metaller som gjør, så du kan liksom ikke subsidiere kobber. Du kan jo bruke sølv eller gull istedenfor kobber, men det blir veldig kostbart. Men, det er liksom de som leder strøm. Aluminium leder også strøm, men da må du ha fire ganger så mye aluminium som kobber for å lede den samme mengde strøm. Så du kan ikke gjøre det i en bil, det er upraktisk. Du kan gjøre det i høyspentkabler, gitt at prisen på aluminium da ikke blir mye mer enn en fjerdedel av kobber. Per i dag, så er det regnestykket faktisk i kobber sin favør. Så aluminium er heller ikke uendelig tilgjengelig. Men så skal du jo i tillegg til de gode 80 kilo i bilen, så er det mange som glemmer bort at du må ha ladeinfrastruktur. Du må ha ladepunkt og du må ha kabling til ladepunktet, og alt som da må til. nå snakker vi ikke om energiproduksjon eller nytte i nasjon, men bare det som må til. Og, du må mere kobber per bil på lading, enn du må ha i bilen. Så det går fort opp imot rundt 200 kilo kobber, gange 65 millioner per år, og du kommer ganske nært 20 millioner tonn kobber per år. Og 20 millioner tonn kobber, det er nesten verdens kobberproduksjon i dag fra alle verdens 600 kobbergruver, som da produserer 21-22 millioner tonn kobber.

Silvija: Så det du sier er at til hele verdens kobber produksjon per år må gå inn i elbil produksjon per år, og da har vi spist opp alt kobber, og da er det ikke noe igjen. Hva annet trenger vi kobber for? Vi trenger det for transport, bygg og?

Øystein: I dag brukes kobber i alt rundt deg og alt du ser rundt deg som da bruker strøm, leder strøm elle som har signaler eller funksjoner som har elektroner i seg, så må du ha kobber. Det betyr jo at dagens produksjon på et par 20 millioner tonn kobber, den går jo da til ekstremt nødvendige, enten om det er en mobil, datamaskin, tog, toglinje, infrastruktur og bygninger. Overalt rundt deg så vil det til enhver tid, hvis du kunne kle bort alt det som ikke er kobber, så vil du se kobber overalt rundt deg. Det er for så vidt gjort i en liten sånn BBC film, hvor man bare ser kobberet rundt seg, alt det andre bare tonet ned, veldig stilig gjort. Det betyr jo at det å starte opp 600 kobbergruver som skal produsere 20 millioner tonn kobber på åtte år, det er da det vi kan kalle for en absolutt utopi eller fantasi, det er da ikke gjennomførbart. Grunnen til at det ikke er gjennomførbart, altså hvis man satte i gang og begynte å grave med en gang, så kanskje man teoretisk kunne fått det til, men det å starte en kobbergruve i verden i dag, fra man har funnet en geologisk mulighet i bakken, tillate drift, tar i gjennomsnitt 18 år. Så i de de neste 18 år, så vet vi ganske godt hvilke prosjekter som sannsynligvis vil kunne komme inn å levere, fordi de allerede er på gang. De har vært under boring, de har vært under permitting, som vi kaller det, tillatelser som alle vet tar mye tid uansett, både i Norge, men også i andre land i verden, så tar alle de her prosessene så mye tid at det tar 18 år i ledertid. Og da vet vi hvor mange gruver vi kan starte de neste 15 år og hvert fall de neste åtte år. Det er ikke så mye mer enn det vi trenger for å erstatte de gruvene som går tom, og litt til. Kanskje vi kunne klart og holdt oss med en økning på 2-3% i året, men elektrifisering av bilparken, industri, bygg og anlegg, og bygging av vindmøller, og bygging av solkraft, det er altså den største bløffen i moderne tid. Det er rett og slett noe som ikke kommer til å skje. Det kan kanskje skje i Norge med sine 5 millioner innbyggere, at vi klarer å få til elbiler og sånne ting, men da flytte vi bare utslipp til andre steder i verden og verden globale klima, ikke lokalt, men globalt, det vil ikke gå den veien som Norge og mange andre tror.

Silvija: Ja. Det kan også være noe annet enn bløff hvis vi finner noen løsninger, men da haster det veldig. Det er liksom to ting jeg har lyst til å understreke av det jeg har hørt deg snakke om. Det ene er at elektrifisering, som er et viktig mål og kanskje uunngåelig hvis vi skal nå noen av disse bærekraftsmålene vi driver og snakker om. Teknologien er der, men det høres ut som det egentlig er ressursproblematikk som driver det. Det, spiser kopper, og det spiser kopper på en måte som ikke vi har vært villig til å innrømme hittil. Og det andre jeg hører deg si, er at det finnes ikke så veldig mange andre alternativer enn å bruke mer av det kobberet som allerede er der ute, og der vet jeg ikke helt hva mulighetene er. Eller, å utvinne en ny kopper, men da må vi sørge for at en utvinning skjer på en måte som ikke ødelegger naturen. Og der har lyst å høre deg; er det mulig, eller er det også en bløff? Et en siste spørsmål før du går dit. Må kopper utvinnes fra land, eller finnes det også undervanns forekomster? Eller, er det bare praktisk umulig?

Øystein: vi kan ta undervannsforekomster med en gang. Når jeg begynte å jobbe i gruveindustrien, og også som student, så husker jeg at jeg leste om det prosjekt som heter NAUTILUS. Kult navn for de som kan Jules Vernes. Men NAUTILUS, var da det første prosjektet eller selskapet som skulle se på utvinning av metaller fra sjøbunn, hvor det finnes ressurser. Altså det er ingen tvil om det er ressurser av viktige metaller, både kobber, den type metaller, og mangannoduler og diverse, men det var altså på 80-tallet. Og 80-tallet er en stund siden, og per i dag så er det fortsatt ingen utvinning, altså kommersiell utvinning, av selskapet med normal drift, som tar ut metaller fra havbunnen. Og, det er en grunn for det. Det er fordi at det er akkurat så vanskelig som den tidsaksen tilsier. Det er en ekstrem teknologisk utfordring. Det blir vel litt sånn som offshore vind høres. Offshore vind høres veldig sånn fikst ut, det løser ikke som alle problemer, det er ute av synet, langt ut i havet og alle, selv miljøpartier, er veldig glad i offshore vind, men det er dyrt og ikke spesielt enkelt, og det er veldig ressurskrevende. Det er ekstremt kobberkrevende. Derfor går det litt sakte og må få subsidier, og det betyr selvfølgelig også at energien blir må bli mye dyrere enn en de 2,3,4 ørene det koster å produsere vannkraft. Vi snakker om mange ti ganger kostnadene å produsere strøm fra offshore. Så det skal jo gjøres kommersielt, det skal ikke drives av staten med å ta ut sjøbunns eller havbunns mineraler. Og kommersiell drift, ville tippet fortsatt er ganske mange år frem i tid, og kommer til å kreve betydelig høyere metallprisene enn det vi har i dag. Altså at de metallene som da tas ut på land, som er til litt lavere kostnad, de blir etter hvert i underskudd og prisene øker, sånn som vi ser på energi og gass under Russlands angrep. Og først da, vil det nok kanskje begynne å kunne ta ut havbunns mineraler. Det kan være både 10, 15, 20 og 25 fem år til det skjer. Så man må ikke bare peke på noe som høres enkelt ut, som er langt borte og som er ikke tilsynelatende uproblematisk, for det er det ikke. Det er veldig store utfordringer.

Silvija: Man må ha en handlingsplan også, Ikke bare en visjon rett og slett.

Øystein: Norge jobber jo mye med det gjennom olje og energidepartementet, og gjennom SINTEF, NTNU. Der er det bra med undersøkelsesarbeider og forskning på temaet. Det er et par selskaper på Oslo Børs som har spesialisert seg på det, men det er langt fram. De selskapene skal får lov til å jobbe for å holde seg flytende de årene frem til det blir kommersielt.

Silvija: Du, Øystein, vi skal snakke om hvordan man bygger en bærekraftig gruve i neste eksempel, i neste leksjon med eksempler, men jeg tror også vi kanskje skal gå litte granne mere inn i hvorfor Norge og hvor ellers man eventuelt kunne funnet mere kopper. Så jeg tenker at vi sier tusen takk for denne leksjonen, og møtes om kort tid i neste, hvor vi da går dypere i noen eksempler.

Øystein: Supert!

Takk for at du lærte med LØRN. Husk at du må registrere deg på lorn.tech for å få personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer.