Innovativ utdanning

Velkommen til Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

 

Silvija Seres: Hei og velkommen til denne delen av vårt Løren Webinar om de nye læringsplattformer eller LXP, learning experience platforms, som vi kaller dem. I denne samtalen skal jeg møte Jan Frode Hatlen til en vennlig utviklings debatt om innovativ utdanning. Velkommen Jan Frode.

 

Jan Frode Hatlen: Tusen hjertelig.

 

Silvija: Vi pleier å dele dette webinaret som jeg beskrev før i en del som dreier seg om de tekniske og strategiske muligheter rundt plattformer. Men så har vi andre halvdel som dreier seg i veldig stor grad om den nye pedagogikken, eller det Arne Krokan liker å beskrive som learning design. Og tankegangen der er at det er både tekniske muligheter gjennom nye formater og nye distribusjonskanaler, men også i forhold til å det er en faglig eksplosjon, egentlig. Og hvis ikke vi skynder oss med å utdanne folk bredt og tverrfaglig, om alt det som skjer i verden rundt oss, så går utviklingen mye raskere enn det vi klarer å følge med utdanningsmessig også. Og derfor så er vi i prinsippet veldig enig om at det kreves noe nytt rundt utdanning. Men så er jeg veldig fascinert, for du blir anbefalt som en av de virkelig spennende tenkerne rundt dette her. Og så jobber du i verdens eldste fag. For de som er forvirret nå, så er det historie jeg tenker på. Er det rom for innovasjon der? Er det nødvendig å innovere? Si to ord først om hvem du er, og så si  to ord om hvorfor du drodler med innovativ utdanning.

 

Jan Frode: Ja,jeg er ikke bare historiker, jeg er til og med antikk historiker. Så finnes det noe eldre enn en antikk historie. Så man skulle kanskje tenke at det er den delen av utdanningssystemet som er mest konservativt, men det er det faktisk ikke. Så jeg har jobbet mye med antikk historie, men i de siste årene så har jeg forsket mer på hvordan er det ansatte liker å lære bort og hvordan er det studentene lærer best. Og så har jeg bidratt til at  å utvikle undervisning, undervisningsrom og testet og eksperimentert litt med ulike læringsplattformer for å se hvordan vi kan få flere studenter til å lære mer. Som for meg så handler det jo veldig mye om sosial utjevning. At flere skal få muligheten til å lære om kulturarven vår fra antikken, siden det kanskje er en typisk del av historien som man kan bedre hvis man har foreldre som har en klassisk bakgrunn. Så jeg ønsker å spre nettopp den kompetansen til flere og derfor så har jeg vært litt opptatt av å undervise på måter som inkluderer flere.

 

Silvija: Det er to ting har som jeg har veldig lyst å ta tak i. Det ene er dette med relevansen av antikken og ikke minst liberal arts. Der syns jeg at noen kulturer blant annet da med amerikanske utdannings kultur er veldig spennende fordi man får en sånn generell bredde utdanning som involverer kanskje litt mer historie, litt mer kunst enn det vi gjør i Norge. Og jeg kommer da fra et gammelt jugoslavisk utdanningssystem hvor vi måtte lese masse gamle russere. Jeg skjønte aldri hvorfor før jeg ble 40 år og skjønte relevansen av dette her. Og så var jeg 50år, Jan Frode da jeg oppdaget stoikere, og det ble min livsfilosofi. Og hele tanken rundt Lørn baserer seg faktisk på Sokrates og hans måte å utvikle folk ved å stille spørsmål, og ved å dele det de har sagt på veldig spennende måter. Så vi har veldig stor mot respekt for sokratisk samtale og dette er ideer som er 2000 år gamle eller mer. Samtidig så har ikke utdanningssystemet våre fulgt med, de er basert på en prest som står foran en forsamling og messer enveis ut  i fra noen bøker som er skrevet for ganske mange år siden, så det er litt fascinerende. Det at vi går litt tilbake til ordentlig gammel antikk historie for å fornye oss. Og så det andre, Hvis jeg forstår deg riktig, så er du opptatt av å gi mer av denne nødvendige kunnskapen for å forstå en verden i endring til flere.

 

Jan Frode: Og så vil jeg jo kanskje si at utdanningssystemet er jo ikke så gammelt. Det utdanningssystemet vi ser nå som er blitt så rigid. Det er jo ikke så gammelt, for før så har jo utdanning, læring, dannelse, det har kommet gjennom mye mer dialog. Så vi ønsker jo oss egentlig tilbake til en tid der læring bestod mye mer av dialog, og det er derfor teknologi kan kan hjelpe oss, ikke sant? Det kan skape mer dialog. Så dn koblingen egentlig ikke så vanskelig og kjenne.

 

Silvija: Nei. Dialog basert egenutvikling, men også kanskje litt bedre deling av kunnskap. Jeg kommer akkurat fra noen møter med folk som leder innovasjon i helsesektor. Og så er de veldig opptatt av brukerstyrt innovasjon. Men så blir det fort sånn at det blir litt for mye av det også. Vi kan jo ikke ha 4000 personer som innoverer i sykehuset vårt, for det blir bare kaos. Det er blitt så elitistisk hele både utdanningssystemet, men også utdannings tanken, hvor de som kan mye fra før av innenfor et fag kan lære masse mer om det faget. Det er ikke noe problem, men det å gå i bredde, det å gå utover sin ekspertise og det å finne måter å lære på som ikke er så innmari elitistiske, det er det ikke så lett.

 

Jan Frode: Men kanskje trenger man den arbeidsdelingen fordi man må skille mellom kunnskap der man skal legge til nye brikker hele tiden, litt sånn lettvint tilgang til informasjon. Og så har du den virkelig utdanninga som jeg jobber med. For der er vi jo ikke opptatt av at folk skal vite flere ting enn de kunne før de kom til meg. Jeg vil jo endre dem som mennesker, og det å endre et menneske krever jo nå mer enn bare det å også sitte passivt å lytte eller se. Det krever jo faktisk at vi forhandle litt om at du forstår ting på samme måte som jeg forstår det. Så den typen forhandling krever jo mye mer dialog og ikke bare dialog, men virkelig meningsbrytning.. Og da må man jo si at, 4000 som skal drive innen innovasjon, jo, hvis 4000 skal endre seg og endre noen ting, så krever det jo faktisk mye ressurser og energi.

 

Silvija: Ja, jeg vet ikke jeg. For jeg digger dette her med at det å endre sine grunnleggende perspektiver og egentlig alle perspektiver krever en aktiv handling. Du kan ikke bare ta imot, det må være denne positive friksjonen, denne meningsbrytning som du snakker om. Men det fins og sånne mekanismer hvor det kan være peer to peer så det er ikke sikkert de må bryte sine meninger med deg. Det er Oxford modellen, det du holder på med. Når jeg var underviser der da hadde jeg fire-fem studenter som jeg var mentor for, og hver uke møtte jeg dem i grupper av to for en times diskusjon av gangen. Og de kunne få alt av meg av perspektiver og diskusjon, og gjerne over en whiskey eller to, ikke sant? Dette er en utrolig flott, sokratisk modell, men ekstremt dyr. Det er veldig få studenter du får gjennom den mølla der. Men hvis man kunne delt det på noe vis hvor de kunne hatt tilgang, til de virkelig flaskehalsene som er da er deg og meg, men også kanskje brutt sine meninger mot hverandre på noen veldig effektive måter. Så kunne vi kanskje fått gjennom flere.

 

Jan Frode: Og det har vi gjort, og det virker kjempebra. Et av mine prosjekt handler nettopp om det. Så da, for å skape flest mulig dialoger i en gruppe på rundt, det var jo ikke mer enn et par hundre studenter da, men det her kan man skalere opp uendelig. Så delte vi dem opp i grupper på fem-seks, og så ga vi dem i oppgave å skrive en blogg hver uke. Og så for å kunne gjør det så måtte de lese det samme stoffet, de måtte finne egne eksempler, de måtte diskutert seg fram, så hver uke så måtte de gjennom en sånn runde med utveksling av ideer, finne løsninger og så videre. Og min rolle i det her var jo ikke å fortelle hva som var god læring av historiebruk, min rolle i det her var jo å legge til rette for at den prosessene så god ut.

 

Silvija: Jeg syns dette er utrolig spennende.

 

Jan Frode: Jeg skal ikke skryte her altså, men jeg vil bare påpeke at vi gikk fra 28 % stryk på det emne til 3%. Det virker virkelig, det må jeg bare understreke.

 

Silvija: Jeg har ikke deltatt i så mange, men noen av disse her debattmøtene som Oxford blant annet veldig er gode på å sette opp. Hvor man får en problemstilling og rett og slett deler salen i to. Og diskutere for eller imot et sånn passe spennende dilemma. Og det er helt utrolig hvor mye mer aktivt man blir med når man må prøve å forsvare et standpunkt og hvor mye dypere man forstår det standpunktet også. Så jeg tenker at hvis man tilrettelegger dette her i små nok grupper med gode nok spørsmål, så kan man få til mye både fysisk og digitalt.

 

Jan Frode: Det er to forskeres som heter Xi og Wiley og de har en modell for  hvor kognitivt aktiv man er i en læringssituasjon. Og det de er av opptatt av er at man kjenner på den her interaktive følelsen. Poenget her er jo at du da ha sitter i en meningsfull dialog, og at du argumentere og tar i bruk dine egne resonnementer, dine egne ideer å koble ulike deler av kunnskapene du har med deg fra før, å kobler det til nye deler av pensum. Og  det kan jo være uavhengig av om du er fysisk til stede en plass, eller om du sitter interaktivt i et rom eller deltar i en plattform eller hva det skal være for noe. Men akkurat det du beskriver der det det er jo den her i fasen hvor du faktisk må argumentere selv, ikke bare gjengi andres argumenter, men du må selv argumentere og innta et standpunkt.

 

Silvija: Og så har jeg lyst til å spørre deg om det som kommer før det. Jeg har en pappa som er utrolig god til å forklare matematiske konsepter, og jeg husker at som barn så prøvde jeg å gjemme meg fra ham når han begynte, nå så jeg at nå kommer det ett eller annet, om ikke euklidsk geometri eller noe sånn. For han startet alltid fra egget, ikke sant? Men nå når jeg har blitt voksen, så er det bare de historiene hans jeg husker egentlig om matte og det er noe om at han gir meg motivasjon. For hvorfor er dette et spennende og viktig problem? Gjør du det når du skal få folk til å begynne å bry seg om antikk historie?

 

Jan Frode: Ja, uten motivasjon, så kommer du du ikke noen plass, så det er klart at mye av min rolle vil være å skape motivasjon, forståelse for relevansen og så er det å legge til rette for at prosessen er gode. Og det er den sosiale utjevningen kanskje kommer inn. Og det at flere må få motivasjon og forståelse av hvorfor det er viktig for dem. For er det noe noen har med seg ha hjemmefra og andre ikke har. Derfor så er den her deltagende læringen  så veldig viktig.

 

Silvija: Jeg tror at det er noe av det som vi mangler. Jeg skjønner din motivasjon til å prøve å få flere til å lære seg noe grunnleggende om vår historie. Jeg tror det gir oss så mye bedre forståelse for fremtiden også forresten, og det er en utrolig sånn viktig basis. Men jeg er like opptatt at folk skal lære seg noe rundt alle disse nye eller fremtiden om ikke historie. Digitalisering, men forstått i en bred forstand. Og hva skal disse teknologiene gjøre for oss og være litt sånn teknologi opportunister, ikke pessimister, ikke optimister og så videre. Og det jeg merker er at det fins masse kurs der ute som kan lære deg nevrale nettverk om AI og sånt. Men det finnes veldig få kurs der ute som forklarer deg hvorfor er dette temaet viktig og relevant for deg? Og der tror jeg vi faller litt mellom to stoler, mellom ren sånn underholdning og foredrag for penger og akademias rolle som skal gi deg ordentlig faglig forankring. De som skal gi deg motivasjon for den faglige forankringen, der tenker jeg at vi ikke har noen som egentlig gjør det, og det trenger vi hvis vi skal få folk på denne reisen som er akademia.

 

Jan Frode: Ja, akademia det har kanskje tatt seg selv litt for gitt i samfunnet. Og det for min egen del er historiefaget viktig for seg selv, men først og fremst så er det jo viktig fordi at i historie er farlig. Historie i feil hender, kan jo brukes til å mobilisere folkemasser til hva som helst. Det er selvfølgelig interessant og viktig med historie for at det er morsomt, men først og fremst så er det jo viktig for å skape et godt demokrati. For at hver borger i samfunnet skal kunne handle på lik fot med andre. Det følger veldig mye makt av å ha den samme historiske referansen som dem rundt deg. Og det er jo den bagasjen som kanskje har blitt litt svakere i Norge over lang tid. Sammenlignet med mange andre land hvor de historiske referansene-  du kan veldig godt engelsk uten å forstå alle referansen i det engelske språk. For det er utrolig mange referanser til Shakespear, men ikke minst til antikken, rett og slett. Og uten å vite hva dem sier, så forstår du ikke hele innholdet, heller ikke sant?

 

Silvija: Eller uten å vite hvor det kommer fra hva er den situasjon hvor dette kokte opp.

 

Jan Frode: Og så uttrykket ides of march vi nærmer oss Mars når vi sitter å prate her. Ides of march er jo drapsdagen da Julius Cæsar ble drept, og det er jo veldig få nordmenn som forstår hva det betyr. Men det er altså en veldig klar og tydelig historisk referanse som hevder det seg til demokrati, til tyranner og mye annet.

 

Silvija: Så utrolig morsomt eksempel. Jeg vet ikke om du har sett på denne serien som etter Succession, utrolig frustrerende og fascinerende serie om  veldig rik familie, de eier verdens største medieselskap, og det er veldig,sånn Macbeth, Hamlet og King Lear. Alt blandet sammen i en familie. Men de har så mange sånne referanser. Og et av disse her om ikke hele episoden ble kalt ides of march, så var det i hvert fall en referanse til det underveis. Og igjen, jeg tror at veldig mange av seerne går glipp av halvparten av poengene fordi de er så ekstremt historisk pakket.

 

Jan Frode: Ja, og sånn er det jo med alt rundt oss, ikke sant? Et byrom vil ha fullt av historiske referanser og grunnen til  noen med visse politiske ideer ønsker å samle seg på en konkret plass. Det kan noen forstå og andre ikke forstå. Og det kan være veldig mye risiko knyttet til det å la enkelte grupper samle seg på noen plasser. Det er veldig mye sånn politisk krutt i sånne minner som et folk har.

 

Silvija: Jeg har blitt hekta på noen av disse audio bøkene med Great Courses og begynte å lytte litt til både historie, men også til litt veldig morsom konsept hvor et av disse kursene dreide seg om hverdags historie i antikken. Hvor vi kan mye om konger og generaler, men vi kan så lite om slaver og kvinner, hvordan var deres hver dag. Det var så fascinerende. Så en annen kjempemorsom bok. jeg tror i samme serien på Audible dreide seg om The greatest fuckups in military history. Vi vet om de største, og alle disse her er ting man har hørt om historisk. Og de som tapte i de slagene var også veldig store generaler. Og hvorfor gikk det så forferdelig galt? Det gjorde det så mye morsommere, istedenfor å høre at det var 30 000 der og 27000 på andre siden, og det regnet også sa det bom. Det å gjøre historie personlig gjør den plutselig mye mer brukbar for veldig mange av oss, ikke historikere.

 

Jan Frode: Noe av den store utfordringen vår, for jeg har jo selv doktorgrad om kjønn, ære og skam i senantikken og forsker på ære og skam i den perioden, å jobber mye med makt og kjønn dynamikk i den fasen av tidlig kristendom og slutten av antikken. Men når folk møter antikken, så er det ofte gjennom spill og det vanskelig å drive gamification av familie. Mens nettopp det å gjenta alle disse slagene ved cannae, Hannibal, Contador og alle disse her romerske skip. Altså det er så lett, mens det å spille romersk hushold er veldig vanskelig. Så kanskje utfordringen er at vi må prøve å måtte klare og skape en litt gjenkjennelig og interessant bakgrunn som gjør at folk finner noe morsomt og interessant med det, sånn at man kan gå inn på på hva var kjønn?  Hva var realiteten for en pater familias? Hvor mye passer den myten med virkeligheten som jeg har gjentatt i etterkant. Sånne type ting for det, det sliter jeg jo med å formidle til alle sammen, for det synes jeg er kanskje det mest interessante. Og det er ikke så lett å legg fram i et spill, for eksempel.

 

Silvija: Jeg føler litt sånn Martin Luther King greier ved deg, Jan Frode. For det perspektivet som du hadde på at i utgangspunktet så tenker akademia at de skal levere på et mengde studiepoeng som gjør neste generasjon i stand til å ta på seg aktive og relevante jobber, ikke sant? Men kanskje vi skal bevege oss litt lenger og tenke at vi lærer ikke bare for å kunne ta en jobb. Vi lærer for å kunne, ikke minst fortsette å vokse med den jobben så fort som den endrer seg, men også for å være som du sier bedre borgere. Et mer demokratisk, opplyst samfunn.

 

Jan Frode: Ikke bare det, men å være et litt sånn mer fullstendig menneske som kan ta beslutninger. Og ha en forståelse for omgivelsen på et litt dypere plan. Og da synes jeg jo antikken, men hele historien har veldig mye å å gi da. Og det skulle flere fått del i synes jeg. Vi kan jo ikke studere historie i fem år alle sammen, og da er den eneste løsningen å finne en måte og tilby livslang læring utenfor det her gradssystemet. Der folk kan få en forståelse for, ja, for eksempel den forskningen jeg driver med om hvordan den europeiske familien oppsto, og hvilke konsekvenser får dynamikk mellom kvinnene den europeiske familien har fått.

 

Silvija: Det kan kanskje være nyttig også for alle disse folkene som snakker om  mangfold i styrer eller mangfold i ledelse eller bedriften for øvrig. For jeg tror det ligger så utrolig mye ubevisst dynamikk i oss. Som er historisk betinget, men det har blitt så internalisert at vi klarer ikke å se det noen av oss lenger.

 

Jan Frode: Og da må vi finne en plass hvor den type livslang læring får får sitt rom i samfunnet med Helst like gode vilkår som dette rigide grad systemet som jeg får lønn for å drive på med. Så samfunnet har jo rigget det sånn at jeg skal drive på med det, men ikke for at jeg skal kunne drive på så mye med andre ting, da.

 

Silvija: Og her er vi inne på en sånn vanskelig samfunns matematikk eller økonomi. Fordi i utgangspunktet så måler vi effektiviteten av akademia og etablert undervisning i forhold til antall grader, antall studenter, antall studiepoeng, men har klart å presse gjennom. Og hvis vi driver med livslang læring som ikke nødvendigvis er påkrevd, det fins masse behov for livslang læring som er absolutt nødvendig. For eksempel det å hjelpe sykepleiere å bruke nye digitale verktøy, så vi skal komme oss litt enklere gjennom helsekrisen og demografien og så videre. Og så er det masse annet hvor vi snakker for eksempel om å forstå historie sånn at vi kan forstå fremtiden mye bedre. Hvordan regner man effektiviteten, og hvordan regner man på verdien av det? Og det er der jeg tror vi trenger en grunnleggende endring i samfunnet, hvor vi forstår at all investering i læring er en god investering og en god samfunns investering. Og det er et privilegium like mye som plikt.

 

Jan Frode: Jeg har veldig sans for Bologna prosessen, men konsekvensene har også vært at folk er ferdig med å studere når hjernen til guttene akkurat er blitt ferdig utviklet. De er jo 25 når de ferdig utdannet det er veldig ungt. Og vi har ikke noe tanke for hvordan vi skal kunne lære mye mer i etterkant. Det er en stor del av utfordringen. Og så syns jeg jo ikke at man kun skal rigge livslang læring for dem som allerede har tatt en grad. Jeg synes  at veldig mye at kunnskap er makt og veldig mye av den makta holdes unna for dem som går yrkesfag og ikke tar noe utdanning. Så vi må jo prøve å få til et samfunn der den kunnskapen deles med så mange som mulig og.

 

Silvija: Det du sa nå med at kunnskap har makt, og vi må ikke holde folk utenfor denne nye makta. Det kunne rett og slett vært logoen til Lørn. For en av de tingene som jeg opplever, jeg er teknolog. Og har hatt endel med Silicon Valley å gjøre, men for 20 år siden og 25 år siden, da var det fortsatt et sånt teknologi hotspot ikke så mye et investor Hotspot som det er nå. Det fascinerer meg å se alle disse folkene som nå reiser til California, tar litt tid på Singularity University og kommer hjem kanskje enda mere elitistiske enn det de var da de dro dit.Jeg skjønner det, dette er eksponentielt og så videre, ingen andre skjønner det. Jeg tror at fremtiden må ikke bli en fest for spesielt inviterte, men hvis vi ikke passer oss, så blir den det. Du har vært i California ved et par runder nå, og du har kommet hjem med enda mer demokratiserende motivasjon enn du hadde da du gikk dit. Hvorfor det?

 

Jan Frode: Nei,jeg tror den første studieturen jeg var på over der var vel i 2015 eller noe rundt der. Og det her begrepet pay it forward var fremdeles litt trendy, enn så lenge. Det var jo en stund etter den filmen og. Men pay it forward det gir veldig mye mening, og det var man ekstremt opptatt av i blant alle disse etikk folkene som vi møtte. Og det har jeg prøvde å ta med meg litt. Skummelt å si det her på noe andre kan høre. Men jeg sier jo ja til alt. Så jeg sier aldri nei når noen spør meg om å holde et foredrag eller bidra på noe, si ja til alt. Og så så får man jo tilbake selv senere. Og så ser jeg jo at når man har evaluert senter for fremragende utdanning og prøve å finne ut hva de har til felles. Så er nettopp den holdningen en av de tingene dem har til felles. Det er at dem har en utpreget dele kultur. De deler sine patenter eller så tar de ikke patenter. De deler sin ideer før de er ferdig utviklet. Så jeg har lyst til å ta med meg den holdningen i alt jeg gjør og jeg vet ikke om jeg tjener noe på det, man synes det er mye artigere. Og man kommer i mye mer kontakt med folk og du får mange flere ideer ved å dele dine egne, for du får jo tilbake og.

 

Silvija: Jeg tror på lang sikt så er det den beste strategien, og så må man overleve på kort sikt. Men du lærer mer enn andre, og du skaffer deg en øko systemisk forståelse som jeg tror er helt unik nettopp fordi du får så mange tentakler og relasjoner.

 

Jan Frode: Nå er jo jeg en akademiker med fast vitenskapelig stilling, jeg er instituttleder og har på en måte blitt litt etablert faglig, og jeg kan forstå at den risikoen man tar når man deler alt, den risikoen må veie mer, man blir mer engstelig når man er helt fersk. Hvis jeg hadde vært 30 år og skulle prøve å komme inn i et felt, så hadde det vært mye skumlere å dele. Så jo eldre man blir, og jo tryggere man er på sin egen posisjon, jo lettere er jo å innta din holdningen. Men det gjør det bare enda viktigere at alle sammen som har ressurser, dele med seg. Og hvis du først har ressurser, så har du kommet dit at du har råd til å gi fra deg noe. Da må man i hvert fall gjør det.

 

Silvija: Du helt på slutten Jan Frode. Jeg tror det vi begge to er litt sånne misjonærer for, det er en mer inkluderende utdannings verden for alle. Litt mer tverrfaglighet også. Og litt sånn etter nyttår så begynner alle å skulle trene. Og alle vi vet at det er bra for oss, alle vi vet det er nødvendig, men likevel så er det vanskelig å finne tid og motivasjon når man faller fra litt for fort. Alle disse tingene som er nødvendige og gode, men som krever litt ekstra energi og derfor blir satt på vent til senere tider. Har du noe tanker om hvordan får vi folk til å- hvis vi nå gjør det til mulig, hvis du og jeg lager kursene som er åpne for mange å og god pedagogikk og alt det der. Hvordan skal vi få motivert folk til å bli med?

 

Jan Frode: Jeg tror jo kanskje det aller viktigste er jo at man demper frykten for å mislykkes, det tror jeg jo kan være lurt. Også kan man jo fokusere på at du angrer deg jo aldri på gode valg. Hvis du spiser en sunn middag i januar, så sitter du ikke i juni og er lei deg for at du spiste en sunn middag i januar. Hvis du tar et kurs i latin så kommer du ikke til å angre på det det. Du ville alltid føle at det du lærte, det gir deg noe. Ansatt på historie som jobber med ganske gamle ting, har begynt å lære seg litt sånn koding i Python, om de kommer til å bruke det? Hvem vet, men de ha lært det og de angrer seg ikke på noe de har lært. Så akkurat det perspektivet, du angrer aldri på muligheter du har tatt. Du angrer på muligheter du ikke tok.

 

Silvija: Jeg tror det poenget er så ufattelig viktig Jan Frode. For det er ikke alltid du skjønner hva du skal med den kunnskapen og det nye vokabularet og de nye perspektivene idet du lærer dem. Men det er noe med at kunnskap er multiplikativ, det er ikke bare additiv. Jeg har lært noe der og noe der og noe der. Men disse perspektivene gjør deg i stand, plutselig til å løse problemer på helt nye måter. Du vet aldri når det kommer kommer til gode.

 

Jan Frode: Jeg pleier å sammenligne dette literacy begrepet med det å lære seg navigasjon. For hvis du tenker at du skulle bare lære deg å seile mellom Bergen og Amsterdam, sa hadde du ikke vært så veldig god på sjøen hvis du kom ut av kurs. Du må kunne navigasjon. Du må kunne bruke ulike kunnskaper til å bevege deg overalt og sånn er det med kunnskap og, at jo mer kunnskap du får, jo lettere er det å navigere i samfunnet. Og da trenger du teknologikompetanse, du trenger historie kompetanse, du trenger språkkompetanse. Du trenger alt. Men all den kunnskapen gjør at du lettere klarer å navigere i hverdagen din.

 

Silvija: Og det også er en en nydelig formulering. Jeg tror at det er den navigasjonen vi trenger også for å kunne håndtere fremtiden som er så ukjennelig, ikke sant? Hvor man må kjenne igjen mønsteret fra fortiden kombinert på nye måter. Og der trenger vi egentlig at flere kan flere ting for å kunne være med på den reisen.

 

Jan Frode: Og for at vi trenger den type navigasjons kompetanse fordi vi kan havne ut av kurs og havne plasser vi ikke vet hvor vi er. Så du må kunne problemløsning, ikke sant. Så det er der all den kunnskapen kommer til nytte. Det å kunne løse nye problemer du ikke visste eksisterte.

 

Silvija: Jan Frode Hatlen. Tusen takk for en veldig inspirerende samtale om fremtidens kunnskapsbehov og innovasjon innenfor utdanning med utgangspunkt i gammel antikk historie.

 

Jan Frode: Takk for meg.

 

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læring sertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet Lørn.University