Veikart for tjenesteinnovasjon

Velkommen til Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

 

Silvija Seres: Hei og velkommen til vår panel samtale nummer to i dette webinaret om veikartet for tjenesteinnovasjon i offentlig sektor. Med meg nå har jeg Kaja Kistorp fra AH, Kristin Standal fra KS og Kristin Hansen fra Bamble kommune velkommen alle tre. Vi har møttes før med noen av dere i sammenheng med Bamble kommune serien som Løren legger ut. Det er fire veldig, veldig engasjerte og engasjerende samtaler om hvordan Bamble kommune har anvendt veikart for tjenesteinnovasjon hos seg selv. Og det som fascinerte meg er at jeg tenkte i utgangspunktet at dette her er enda et pilotprosjekt hvor vi skal se på flere tanker rundt kunde sentrisitet og så videre. Det som traff meg er at; en, dette funka kjempebra. To, det finnes veldig mange flere eksempler på steder hvor det har fungert kjempebra. Som jeg aldri har hørt om før, og litt i kjølvannet av det så har vi funnet ut at dette må vi eksponere enda mer, og derav dette webinaret. Hvor dere tre er på en måte hoved stjerner. Rollene slik jeg har forstått dem, er at Kristin Sandal har jobbet med og lage veikartet for tjenesteinnovasjon i KS. Og du skal fortelle oss litt mer om både deg, veikartet og KS. Kristin Hansen er HR sjefen hvis jeg ikke tar feil.

 

Kristin Hansen: Jeg har vært leder fram til nå, og nå jobber jeg med kvalitets prosjekt som jurist.

 

Silvija:  I Bamble kommune, men du har vært egentlig en champion der på mange måter. Og Kaja er arkitekten,hun har vært med på å bygge dette veikartet og hjelpe med utrulling av det. Dere får rette meg litt når dere forklarer deres roller, og ikke minst hvordan dere henger sammen?  Vi starter i den rekkefølgen som vi er satt opp i beskrivelsen, så det er Kristin Hansen. Og så er det Kristin Standal. Og så er det Kaja Kistorp. Hvem er du?

 

Kristin Hansen: Hvem er jeg? Jeg har jobbet som leder fram til nå ved nyttår, da jeg jobbet som leder i noen år nå har jeg gått inn i en rolle i et prosjekt med kontinuerlig forbedring. Jeg er utdannet jurist og har en veldig sterk drive for det som er internkontroll og forbedring, kompetanseutvikling. Jeg har jobbet med metodikk i Forsvaret i forhold til organisasjonsutvikling. Og så har jeg startet på studier i bærekraft nå denne våren, så der synes jeg passer veldig bra inn i det temaet her. Veikart for dagens generasjon. Ellers er jeg mamma, og så har jeg da en lang og tro tjeneste i stallen. Jeg er en gammel sprangrytter. Nå får jeg ikke ridd så mye lengre, og er blitt hestepasser etter at datteren min overtok den mer aktive delen. Men det er kjempefint. Spennende.

 

Kristin Standal: Hei, jeg er Kristin Standal og er primært prosjektleder i Nasjonalt velferdsteknologiprogram. Og det er i den rollen jeg har vært med å utvikle veikart i utgangspunktet. Og så er det jo et metodeverktøy som vi benytter i velferdsteknologiprogrammet der over 300 kommuner har deltatt og brukt metodikken, da til tjenesteinnovasjon, endringsprosesser, gevinstrealisering og så videre. Så jeg har jo hatt det med meg siden oppstarten sammen med Kaja, blant annet i 2015 var det vel og så har vi brukt det og bruker det hele tiden. I tillegg så ser vi jo i KS nå at det er veldig stor etterspørsel etter veikartet og erfaringene med bruk av det. Ikke bare fra kommunene og annen offentlig sektor, men det er også konsulentselskaper som henvender seg til oss og spør om kan de virkelig bruke dette helt fritt og gratis, og det kan de. Og vi er veldig glad for at de gjør det, fordi kommunene etterspør jo den metodikken. Og så har vi stadig ambisjoner om å gjøre det enda mer tilgjengelig på tvers av alle sektorer, for det er jo klart at det i utgangspunktet var utviklet for helse og omsorgstjenestene. Men det er kjempefint at Bamle har brukte så bredt som de har, jeg syns det er veldig artig å høre på de podcastene som  har vært til nå, så jeg heier på det.

 

Kaja Kistorp: Kaja Kistorp heter jeg og jobber som tjenestedesigner, har sånn splittet personlighet og har splittet stilling hvor jeg jobber og underviser på Arkitektur og designhøgskolen som førsteamanuensis. Og så jobber jeg med tjenestedesign i et firma som heter Designit, som jeg var med på å starte i Oslo i 2007. Så jeg har jobbet med tjenestedesign helt siden da. Og da jeg var heldig og var med på utviklingen av veikartet, representerte jeg AHO, og da samarbeidet vi med Making Waves og PA Consulting. Så vi var på en måte den forsknings partneren og jobbet med metodikk utviklingen og bisto litt på prosessveiledning i starten. Så det veikartet har vært med meg i mange år, og jeg ble helt usannsynlig glad når noen ringte og spurte om jeg ville snakke om veikartet, fordi det  synes jeg er så viktig og er veldig, veldig glad i jobbe med kommuner. Kristin og jeg vi har jobbet litt sammen om om velferdsteknologi tidligere. Så vi kjenner hverandre fra før.

 

Silvija: Men dere. Offentlig sektor har ord på seg å være både risikoavers og litt opptatt med dagens bilde og det er ikke så veldig lett å finne budsjetter og tid og alt mulig for å gjøre ting på nye måter. Dere , veikartet og KS har gjort den oppfatningen til skamme. Hvis jeg forstår deg riktig, Kristin Standal, så har dere mer enn halvparten av alle kommuner i Norge med på dette prosjektet.

 

Kristin Standal: Ja, det er jo nesten alle det er 356 kommuner i landet og det er over 300 som har vært med i nasjonalt velferdsteknologiprogram og vært utsatt for veikartet og lært metodikken og brukt metodikken. Og så er det jo ikke alle som bruker det utover helse og omsorgstjenestene enda, men mange har erfaring med det. Og flere prosjektledere har vært hentet inn til andre deler av kommunen for å gjøre tilsvarende prosesser som de har gjort i helse og omsorg med innføring av teknologi. Og hjelpe andre deler av sektoren i deres både innsiktsarbeid og endringsarbeidet med bakgrunn i hvordan de har jobbet med den metodikken, så det er mye brukt.

 

Silvija: Hvis jeg forsto riktig Kristine Hansen, så har dere brukt veikartet blant annet til rekrutteringsprosesser og til ting som har med ansatt prosesser å gjøre. Er det noen andre viktige anvendelser som dere har hatt av den så langt?

 

Kristin Hansen: Det har vært utgangspunktet når vi skulle bli mer konkurransedyktig. Kunne vi gjøre ting bedre og være mer attraktiv. Så det var da vi ansatte Morten som prosess kartlegger i forhold til rekrutteringsprosessen. Nå er han vel blitt veldig attraktiv, så nå vet jeg at han skal inn i et utviklingsprosjekt for å se på om man er riktig organisert i enkelte deler av kommunen, så jeg tenker at dette har kommet for å bli. Det er et veldig godt verktøy.

 

Silvija: Kristin Standal du nevnte effektivisering, gevinstrealisering, nye tjenester. Hvem av dere tre skal introdusere grunnen til at man lagde veikartet.

 

Kristin Standal: Jeg tror at utgangspunktet kom fra kommunene i velferdsteknologiprogrammet som de skulle i gang med teknologi i helse og omsorgstjenester og møtte umiddelbart kultur konflikten mellom det å introdusere teknologi, hard teknologi til brukere og å ble utfordret på deres egen faglighet og så videre. De skjønte at dette var ganske krevende omstillingsprosesser som måtte til, og de savnet metodikk knytta til å gripe an den utfordringen, den komplekse utfordringen det er så. Og så kan Kaja helt sikkert tilføye.

 

Kaja: Det var jo interessant hvor Helsedirektoratet som det var da men nå E-Helsedirektoratet og KS var ganske sånn fremoverlent når de så muligheten i å møte det behovet ved å kombinere ulike metodikker eller ulike verktøy. Og  den anskaffelsen som vi svarte på, var jo første gang jeg har sett hvor man ba om både tjenestedesign kompetanse og gevinstrealisering kompetanse sammen. Og da gikk jo vi sammen med Making Waves og PA Consulting. Og i løpet av de siste årene etter det, så har jo det vært noe vi har gjort mer og mer. Blant annet Stimula-programmet som DogA og digitaliseringen direktoratet også kjører nå. Der kombinerer man også det å se på hvilke endringer er det vi skal få til? Hvordan påvirker det systemet? Hvilke effekter kan vi følge opp? Og så kombinere det med et veldig sterkt fokus på innsikt, det å kartlegge behov, forstå kulturene å tenke nytt og kreativt da. I Norge, så ligger vi langt foran. Mitt firma vi har jo kontorer elleve land eller hva det er for noe. Og de synes jo at vi i Norge er utrolig heldige som får muligheten til å jobbe med meningsfulle og viktige prosesser innenfor offentlig sektor.

 

Silvija: Dette kommer vi tilbake til, men offentlig sektor i Norge tror jeg er en av våre viktigste innovasjons plattformer egentlig. Og det har noe med at det er både rikt og kunnskapsrikt. Og det består av folk som virkelig har lyst til å forbedre prosesser. Kanskje ikke alle og så er det kanskje noen strukturer som gjør dette her litt krevende, men det finnes nok folk. Det fins mer enn kritisk masse til å få dette her ordentlig i gang, og det det er veldig sjeldent. Jeg vet ikke om andre land hvor offentlig sektor er så mektige og så rike at dette her virkelig kan gjøres.

 

Kristin Standal: Jeg tenker jo at ja, vi er nok det sammenlignet med andre. Men vi ser jo mer og mer at kommunene virkelig føler presset så stort på forventninger og hva man skal levere og stadig flere oppgaver som skal overlates til kommunene, sånn at de føler seg tvunget til å tenke nytt for å sikre bærekraft framover å kunne tilby det innbyggerne ute etter. Og det er jo sånn nå at vi ser jo at selv om man har jobbet med forankring å innsikt og endring og alt knyttet til velferdsteknologi, så er det allikevel i som økonomien bak som sier at vi må faktisk kanskje kutte stillinger før vi kan få anskaffet og få gjort de nødvendige endringene. Sånn at jeg ser absolutt tegn til at kommunene ser at dette er helt, helt nødvendig, og da bruke metodikken for nettopp å få tak i hva som er det faktiske behovet og hva du bør gjøre for å gjøre de rette tingene, for å feile mindre da. Jeg synes jeg ser det.

 

Kristin Hansen: Jeg tenker den fordelen som kommunal sektor har, det er jo den massen av ansatte med ulik fagbakgrunn. Jeg har erfart nå, at ved å bruke folk mer på tvers, å gi de mer kompetanse om hva som skjer, sikre at alle får lik informasjon. Så har vi økt endrings kapasiteten stort. Viljen til å gjøre nye oppgaver, litt Ad hoc har blitt mye større. Og derfor tenker jeg at det er så viktig at veikart for tjenesteinnovasjon er forankret på toppen. For det er der man kan se ned i organisasjonen og har stor styring på ressursene. Så det har vært en veldig positiv ting hos oss.

 

Silvija: Kaja jeg har nylig snakket med Per-Ivar Selvaag. Og så utrolig spennende anvender av design metodikken, og han beskrev dette her som en disiplinert metodikk for å virkelig forstå hva problemet er. Først mer teoretisk og generelt, og så virkelig utforske åpent hvordan implementerer vi dette aller, aller best og så lande på noe som man jobber videre med. Men det er egentlig en måte å skape med intensjon, nye tjenester som er tilpasset den tiden vi lever i. Og på mange måter så virker det som ren folkevett,men du har nevnt tidligere at selv om verktøy og metoder kan være kjent for mange, så går det mot en del strukturer og kanskje måter å gjøre ting på. Kan du hjelpe oss å forstå hvordan, og nå har også Kristin Hansen sagt at det er kjempeviktig at dette her skal være forankret på toppen. Så man må gjøre litt rom for dette her. Og så sier Kristin Standal at da vil du se at du har løst de viktigste problemene først. Og du har gjort det på en veldig ressurseffektiv måte.

 

Kaja: Ja, og det er så spennende å høre noen beskrive det litt sånn utenfra fordi du har helt rett i at det som vi opplever er at det det kan være ganske befriende at det kommer noen utenfra som ikke har en faglighet. Som jeg som tjenestedesigner er ikke enten sykepleier eller jurist. Jeg er objektiv og jeg er heller ikke grafisk designer eller APP utvikler. Sånn at hvor vi lander, hva vi skal lage det er helt åpent for meg. Jeg har ingen aksjer noen steder. De eneste aksjene er på en måte i hva organisasjonen trenger, hva brukeren trenger og hvordan vi kan få utløst det viktigste potensialet. Mitt håndverk ligger i å nettopp forstå de riktige behovene, formidle de, jobbe med forankring, forstå prosjektlederen som jeg skal jobbe med, forstå lederne deres, snakke med ledergruppen og så blir alt dette her mitt materiale som jeg også finner inspirasjon i. Sånn at derfor så jobber vi ikke- vi jobber med statistikk og, men det er på en måte litt sånn, hva mente de egentlig når hun sa det. Hvordan kan vi bruke det? Hvordan henger det sammen med en trend? Hvordan henger det sammen med dette behovet? Og det ser vi at det er så fint, du, sier Kristin, at vi jobber mer og mer på tvers. Det er mange som sier sånn- jeg har jo vært tjenestedesigner hele mitt liv jeg har bare ikke visst det. De har bare ikke visst at det heter tjeneste designe, at man gir en knagg. Med noen verktøy og det er det veikartet gjør. Det hjelper da folk til å si at det står i veikart at vi må møtes på tvers av avdelinger. Så selv om vi aldri har gjort det før, så foreslår vi at vi gjør det nå. Og så går vi gjennom, brukerreisen . Vi har for eksempel jobbet på et sykehjem og sittet i et rom med alle de ulike representantene som for første gang i sitt liv sitter i samme rom og forteller meg som tjenestedesigner, hva er det som skjer fra det øyeblikket den personen på sykehuset får vite at hun kommer til dere? Og de forteller at hun kanskje har sittet i 4 timer, hun er kanskje sulten når hun kommer til oss, men da har vi stengt og da kommer hun bak som vareleveranser så er ikke rommet hennes klart og så kommer alle disse problemene opp. Så ser de på hverandre og sier det kunne vi jo løst hvis du ringte meg, er det det den post-it-lapper handler om. Disse små tingene og skape en felles forståelse og igangsette en endring, det ser vi. Jeg synes i offentlig sektor, jeg har jobbet med direktorater på departementsnivå og jeg elsker å jobbe med kommuner. For der kan man få til mer, man kan raskere teste ut og prøve, og det er mye mer nærhet til de innbyggerne, så det ligger stort potensiale der. Og nå nå skal jeg ikke snakke for mye her, men i stedet for at vi gjør alle intervjuene og fasiliterer alle workshopene, så støtter vi også kommuner i at- jeg jobber med en bydel nå som skal intervjue og snakke med barn og ungdom om deres rettigheter og hva de forstår av sine rettigheter, hva som er greit hjemme, hvem man kan si ifra til. Og dette her er jo så sensitive temaer, og vi har en god dialog hvor jeg kan gi de verktøy, kvalitative teknikker. Og så kan vi sammen snakke om hva er det som er etisk riktig? Hvordan går man inn? Hvordan jobber man med barn på barnehagealder? Og så gjør de intervjuene. Og så bistår vi og analyserer. Så de gjør arbeide, og vi kan gi innspill og verktøy. Det er veldig spennende å jobbe sånn.

 

Silvija: Jeg har vært involvert på sidelinjene med et sånt kundesentrisk helse prosjekt, og der er det noen prosjektledere og så videre, som er veldig opptatt av hva dette her skal gjøre med kunder i sentrum. Om det er pasienter, pårørende eller helsepersonell. Og så er det nesten alltid noen teknologisjefer, for eksempel, eller sykehus sjefer som er litt synlig, faktisk redde for å miste kontroll. Man må jo styre denne prosessen mer. Hvis det er noen tusen som kan mene noe, så mener de at vi ikke kan gjøre alt det de mener. Så vil dere si at dette veikartet deres hjelper å faktisk navigere den kompleksiteten eller Kristin? 

 

Kristin Standal: Jeg kom på en historie som Kaja og jeg har felles fra langt tilbake, hvor vi hadde en knallgod idé. Også involverte vi innbyggere, profesjonelle, leverandører, alle i det. Og heldigvis kan jeg si i etterkant, selv om jeg var ganske skeptisk og Kaja fikk masse motstand fordi hun hadde jo ikke noe fagfelt som  disse leverandørene kjente til. Men resultatet var jo at den veldig gode ideen ble skrinlagt fordi det var ingen som var interessert i å ha den. Sånn at vi sparte jo sinnsykt mye ressurser på å legge den til side. Nettopp ved å kjøre en sånn god involvering prosesser i forkant. Så den tenker jeg veldig ofte på Kaja. Og jeg husker jeg var skeptisk. Og du overbeviste meg om at nei, dette må du gjøre.

 

Kaja: Det var krevende prosess, men veldig god.

 

Kristin Hansen: Jeg tenker at det er det som er så veldig bra med denne metoden er at man starter opp uavhengig av om noen måtte mene om hvor vi skal lande. Så tar vi inn både de som jobber med det, sluttbrukerne og hele prosessen og mottakerne. Og så ender vi opp med kanskje et nytt verktøy eller en helt ny prosess eller ny ide som ingen eide på forhånd, og det synes jeg er veldig spennende. At det er såpass objektivt å lede et sånt prosjekt, det er veldig bra.

 

Kaja:  Da blir det samskapning som er lettere å implementere også.

 

Silvija: Hvis vi er litt konkrete, skaper noe bilder i hodet mitt,og i hodet på  folkene der ute som lytter til oss. Dette veikartet, dette her er nesten en slags plantegning over en prosess som har flere under verktøy i seg. Og så er det sånn at kommunene finner et problem de ønsker å løse, og så anvender de denne prosessen for å finne de beste løsningene på det. Er det noenlunde riktig så langt?

 

Kristin Standal: Ja.

 

Silvija: Så hvis vi er veldig konkrete, kanskje kan Kristin Hansen fortelle oss hvorfor og hvordan ble det anvendt i Bamble kommune? Og Kaja du hadde et vell av eksempler sist vi snakket. Hvis du kan plukke opp tre-fem av dem på gode implementasjoner av veikartet i kommuner.

 

Kristin Hansen: Det første prosjekt hos oss var jo dette med rekrutteringsprosessen fra A til Å. Altså alt fra noen blir interessert i å jobbe i Bamble kommune til de avslutter ansettelsesforholdet og da ble metodikken brukt veldig systematisk av prosess kartlegger og trakk inn alle som hadde noe med disse prosessene å gjøre. Både ledere og de som har blitt ansatt lenger tilbake i tid, akkurat ansatt, nyansatte. Og de ønsket å spørre de hvordan de har opplevd prosessen. Så det var den måte vi kjørte den prosessen på, vi fulgte det strengt etter metodikken. Men opplevde at alle gikk ut med ny kompetanse og kunnskap om hvordan prosessen faktisk ble opplevd, så det var veldig positivt.

 

Silvija: Veldig bra. Kaja, hva har du av eksempler til oss?

 

Kaja: Ja, veikartet ligger jo litt  beinmargen min, men det her er jo prosjekter som jeg har jobbet med og brukt de tilsvarende verktøyene. Og der har vi blant annet jobbet med Moss kommune med den målgruppen som er unge voksne med nedsatt funksjonsevne. Og det er en målgruppe hvor kommunen så at den øker, litt usikker på hvorfor, det vet man ikke.  Men den øker og så har man ikke alltid de riktig tilbudene hvor de faller litt mellom flere stoler. Litt klassisk, så vi snakket en del med personer som hadde kanskje noe av nevroutviklingsforstyrrelser, noe psykiske utfordringer, noe rus, men hadde massevis av ressurser og ønsker og drømmer om fremtiden og mye potensiale i forhold til å få støtte på de tingene de strevde mest med. Og det vi så der, det var interessant, fordi vi tenkte at vi skulle lage nye tiltak, nye tjenester, nye aktiviteter. Men så kunne vi se når vi gikk gjennom prosessene at det kritiske punktet var jo der hvor man faktisk kartlegger deres behov. I den samtalen faktisk med brukeren, innbyggeren når de søker hjelp. Og der har vi laget et nytt kartleggingsverktøy som er så enkelt som at det er et ark hvor det istedenfor sånne spørsmål man har i en intervjuguide, så er det mer et dialogverktøy som handler om Hvem er du? Hva er dine drømmer? Hvilke utfordringer er det du har i livet ditt? Hva handler det om? Er det arbeid, kjærester, vennskap, fritidsinteresser og da kunne vi se at istedenfor Ja, jeg ser mye på Netflix eller jeg gamer. I stedet for at det bare ble notert, så er det mer en åpenhet om hva er det du spiller? Hvilke spill er det du interesserer deg for? Er du en del av et miljø? Har du noen evner og ressurser som du tenker du kan bruke når du skal søke jobb som du har fra gaming? Eller hva er det du ser på Netflix? Det het hele mennesker, hele tjenester, det prosjektet  og dette har vært med til å skape et bedre beslutningsgrunnlag når man skal sette vedtak, og kanskje gå inn å tenke, her gjør vi et prøve vedtak og så undersøker vi, er det denne type praktisk bistand? Og så snakkes vi igjen fordi man kunne se at man kanskje satt et vedtak, og så var det feil. Og så ble det ikke fulgt opp. Og kanskje ga man personer mer hjelpen enn det de trengte. Det er ett eksempel og så et annet, dette er faktisk Stimula av prosjekter det er litt interessant. Bydel Grünerløkka ved å lage en ny overgangs tjeneste for ungdom som er i fare for å droppe ut av videregående skole og det er her vi er på jakt etter, det er så komplekse utfordringer, men det finnes kritiske punkter i reisen, og der kunne vi se at det tidspunktet hvor man som ungdom får vite hvilken skole man kommer inn på. Det er jo 12. juli eller et eller annet sånn. Man trodde kanskje du kom inn på en linje, du kom ikke der hvor vennene dine kom inn på, den er langt reise til, du er usikker, og hvis du har utfordringer i livet ditt fra før og gruer deg til videregående skole, så er det nettopp her du trenger hjelp og støtte. På det tidspunktet hvor alle er på sommerferie og noe av dette her ga inspirasjon til en ny tjeneste som heter overgangs guider. Og det er ansatt to stykker i bydelen nå. Et år før man begynner på videregående skole, så kartlegger de ungdommene som bydelen vet er i fare for å droppe ut, følger opp de på ungdomsskolen, følger de opp gjennom sommerferien. Du har kommet inn på denne skolen, det betyr dette. Sørger for at all informasjonen er videreført til riktig videregående skole, og følger de også helt over til jul første semesteret. Fordi vi vet at når de klarer seg gjennom første året, så klarer de seg gjennom hele videregående. Så det er liksom det å skjønne hvor er det de er? I hvilke situasjoner er det de trenger mest støtte? Det kan ha en større effekt.

 

Silvija: Ja, jeg har lyst til å spørre deg Kristin S. Nå har Kaja fortalt om to barne og ungdomsrelaterte kjempespennende prosjekter. Det som jeg tenker er litt sånn felles der, er at vi voksne vet ikke helt hvor vi skal begynne å løse dem og kaver litt etter mulige løsninger istedenfor å kjøre en ordentlig prosess som det Kaja beskrev nå. Kristin H snakket om rekruttering, og jeg antar at der også er det litt sånn nye problemstillinger hvor det er vanskeligere for alle og attrahere de riktige hodene i nødvendig mengder på grunn av endringsprosessen de er nødt til å gjøre. Det er spennende trend at nå må kommunene bli skikkelig konkurransedyktige i forhold til hva. Og så har vi hørt fra Anne Grete tidligere om tilsvarende prosjekter og designmetodikk og veikartet brukt til da helsetjenester og velferdstjenester i Lillehammer kommune i det tilfellet. Så det jeg lurer på er, hva er fellesnevneren? Hvordan skal kommuner finne ut hvilke prosjekter dette passer for? Er det der hvor det finnes en champion? Eller er det der hvor gevinstrealisering er størst? Hvordan kommer man i gang, og hvor?

 

Kristin Standal: Jeg tror ikke et prosjekt er verken for lite eller for stort til å egentlig bruke metodikken. Jeg tror det som er terskelen for mange i utgangspunktet er det vi har vært inne på, altså det å satse og tørre å involvere og bruke den tiden du trenger for å forstå. Og så så går det jo av seg selv når du har kommet i gang. Det vi ofte råder kommunene til hvis de skal i gang med de aller mest komplekse prosessene, er at de må kanskje ha inn noen fagfolk på dette her. Fordi at det er viktig å ha det utenfra og inn synet på ting. Men det jeg også tenker på er jo alle disse gode eksemplene som kommer ut av den prosessen. Det å klare å spre det uten alle kommuner må gjøre akkurat den samme samme runden på nytt. Og det er faktisk noe vi er ganske opptatt av nå, og som vi samarbeider med kunnskaps og distrikts departement om å få til noen løsninger som gjør at vi kan spre og dele dette på en bedre måte, så det blir jeg er veldig opptatt av når jeg hører om disse gode eksemplene. 

 

Silvija: Det har Lørn veldig lyst til å være med på. Vi har veldig tro på at dette her er historier som bør spres, og så tror jeg at de burde spres utenfor kommunesektoren og. Fordi det man hører om her, er ting som er relevante også for bedrifter og privatpersoner. Og jeg tror det at ikke hver kommune skal finne opp hjulet på nytt, alle tror de er veldig unike, både i offentlig sektor og i privat sektor, men egentlig deler vi et sett med ganske grunnleggende like problemstillinger. Og det er utrolig mye læring av å lære fra hverandre.

 

Kristin Standal: Ja, og jeg tror at man er ikke konkurrenter på samme måte kommuner imellom, som det man er i næringslivet, sånn at man vil hverandre vel og vil gjerne dele. Og å gjør det veldig lett, egentlig.

 

Silvija: Vi gjør en del sånne serier med næringslivet, og der også er det overraskende hvordan tankegangen har gått fra at dette må vi ikke snakke om fordi dette er et konkurransefortrinn for oss til at dette må vi nettopp snakke om, fordi det er konkurransefortrinn for oss, for da kommer folk og vil jobbe hos oss. Så det å dele kunnskap har blitt en nødvendighet. Men Kristin H, du skal kommentere nå, men jeg har også et spørsmål til deg, og det er; hvordan inviterer vi folk til å ta til seg motet og bare komme i gang med dette her? Hvordan har du gjort det her?

 

Kristin Hansen: Jeg hadde fordelen av at jeg hadde budsjettansvar, for å si det sånn. Men jeg er og enig om at det er viktig at det er forankret på toppen og man har handlingsrommet til å rekruttere som vi gjorde det i vårt tilfelle også jobbet med sånne prosesser andre steder, blant annet i sykehusene. Sånn at jeg hadde erfaringen med det og visste at det var positivt. Og at jeg trengte en dedikert person for de store prosjektene, de krever litt tid, og det er og en positive endring nå at kommunene ser at skal vi gjennomføre god prosjekter, så må vi hadde dedikerte ressurser. Det er ikke noe man bare kan gjøre ved siden av. Det har vi fått god forståelse for i kommunen opplever jeg, så det var bakgrunnen. Men jeg tenker budsjettansvar og handlingsrommet og forankring var avgjørende.

 

Silvija: Kan jeg legge til en ting til og igjen tenker jeg på gode Per-Ivar som fortalte om et eksempel med noen konstruksjonsskip i oljebransjen, hvor de skulle da hjelpe med å tenke design rundt det nye. Og i utgangspunktet så virker det ganske dyrt å ha en gjeng dyre konsulenter løpende rundt i tre måneder å intervjue folk på plattformer og overalt. Men det som kommer ut er en grunnleggende forståelse av dette tacit knowledge internt. Det er noe som alle sykepleiere vet, det er noe som alle i barnevernet vet eller hvem det nå er. Men det er liksom ikke blitt tatt inn i et nytt system, Og så er det ikke mulighet for å bygge noe nytt rundt og over det i utgangspunktet. Det er bare sånn vi gjør det. Og der endte de opp med et skip som er to etasjer lavere og dermed tåler veldig, veldig mye mer vær og vind. Og det viste seg at det er det som er hovedfaktorer for ha mest mulig attraktive sånne type skip, og jeg tenker at sånne grunnleggende innsikter, som alltid har vært der, men som ikke har blitt satt inn i det nye systemet. De har en enorm økonomisk langsiktig verdi, og de løser problemet på den riktige måten. Kaja, du har hånden oppe, vær så god.

 

Kaja: Min svigerfar hn er veldig sånn ordentlig og veldig flink med hage og sånn. Og han har lært min mann, som igjen har lært meg at forarbeidet er det viktigste arbeidet. Og det er litt det å i stedet for å gå rett på løsning eller snakke om en idé som en person har, så er det viktig å fokusere på hva er det som egentlig problemet er her? Og der bruker vi jo mye i forhold til formidling med sitater og dokumentasjon og visualiseringer for å skape engasjement. Og veldig ofte får vi jo høre at de funnene vi har, de er jo ikke overraskende nødvendigvis. Dette har vi kanskje hørt før, det er noe vi har kjent på, men det er noe med å presentere det på en måte som gjør de handlekraftige. Som ikke gjør at man bare blir helt sånn matt og tenker Å, herregud står det så dårlig til. Men at man presenterer det på en måte som gjør at man tenker at dette kan vi faktisk løse sammen. Og den drivkraften som på en måte samler seg når vi nå sammen vet hva problemet er og ikke skylder på hverandre, men bare beveger oss fremover. Det er jeg enig i, den er veldig stor, og der tenker jeg at det trenger man jo heldigvis ikke dyre konsulenter, sånn som meg til å gjøre. Det er nettopp den bydelen jeg jobber med nå, alt dette her gjør de selv,  de gjør de intervjuene, de kommer frem til innsiktene, vi pusher de til å tegne, vi pusher de til å være litt mer foroverlent. og det er jo det veikartet gjør tilgjengelig. Der er det eksempler på hvordan man gjennomfører intervjuer, presenterer nøkkelfunn og så videre.

 

Silvija: Så hvis jeg har forstått dere riktig. Veikartet finnes godt dokumentert på KS sine sider, og så er det veldig lurt og kanskje ha en konsulent mentor, som Kaja. Og så har Kristin Hansen sagt at det har vært veldig lurt å ha dedikerte ressurser. Noen som eier og kjører som har en kritisk masse da for å gjennomføre.

 

Kristin Hansen: Og så må man få masse støtte, det er det viktigste, for det opplever ofte at den personen som er satt i spissen til å gjøre dette innovative ikke alltid får den støtten og heiagjeng følelsen som de trenger fra ledelsen. Fordi det er det er en ganske krevende prosess å stå i det å teste og prøve ,man blir usikker. Det slår jeg et veldig slag på at de må få hjelp og støtte.

 

Silvija: Hvis vi tar avslutningsrunden nå, og vi antar at det er folk fra kommunesektoren som hører på dere. Hva slags anbefaling har dere til dem i forhold til å ta i bruk denne nye metodikken? Eventuelt hvorfor? Så tar vi igjen i samme rekkefølge, eller kanskje vi tar i motsatt rekkefølge nå. Fra hvordan navnene er satt opp. Så Kaja du er først.

 

Kaja: Ja, jeg synes å begynne med dette med å spørre brukeren, hva er viktig for deg? Det tenker jeg er det viktigste sånn at min anbefaling er at når man er i en situasjon, hvor man diskuterer et problem, eller en ny løsning eller noe som er en forbedring, er at man våger å være den personen som sier, skal vi ikke snakke med brukerne om dette? Og ikke lar seg stoppe av at det tar tid, eller vi er usikre, eller hvem skal vi snakke med, eller hva hvis de stiller krav vi ikke kan møte. Bare legger bort alle de og bare gjør det. Å snakke med én person er bedre enn å snakke med ingen.

 

Kristin Standal: Jeg er helt enig med Kaja. Jeg tenker det å tørre og det å klare å stå litt i den usikkerheten det blir når du skal inn på noe nytt. Du skal ikke gjøre det så mange ganger før du ser at det er skummelt å ikke starte på den måten. Så det å hoppe i det, bruke metodikken,  spør en annen kommune som du vet har har jobbet med tilsvarende og så gå i gang. Så blir det som sagt etter hvert veldig utrygt å ikke jobbe bredt med innsikten.

 

Kristin Hansen: Jeg er selvfølgelig helt enig med Kristin og Kaja. Det jeg tenker er å trygge på at det er ikke så farlig om man avdekker avvik i en sånn prosess. For det er ikke derfor prosessen kjøres, vi kjører den for å se om vi kan bli enda bedre, gjøre ting på en bedre. Jeg tenker det og er viktig å få tydelig ut at det med gevinstrealisering handler og om kvalitet. Det er ikke sikkert man finner en økonomisk gevinst, og det er klart man får en økonomisk gevinst i det lange løp og tenker langsiktig og ikke bare kortsiktig. Jeg tenker at dette er et så bra verktøy at det det bør være ganske OK å ta i bruk. Med litt hjelp, kanskje.

 

Silvija: Tusen takk for at dere åpnet opp denne skattekisten for både våre lyttere og for flere i kommunesektoren.

 

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læring sertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet Lørn.University