Utvikling av åpne nettkurs; hvordan og hvorfor er det viktig?

Velkommen til LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

 

Silvija: Hei og velkommen til LØRN LXP, Learning Experience Platform panelsamtale hvor vi utforsker digital pedagogikk og fremtiden av livslang læring. Særlig med digitale læringsmidler. Gjestene mine i dag er Halvdan Haugsbakken og Inger Langseth. Og for de av dere som har fulgt oss tidligere i disse månedlige samtalene, så har dere to truffet begge de to. Og da vet dere at jeg er ikke helt sikker på om det er jeg som er gjesten eller de som er gjesten, men vi skal i hvert fall klare å ha en veldig spennende samtale om digital pedagogikk for voksne. Og med særlig fokus på hva er det som er annerledes. Hva er det som er nytt? Hva er det som skal gjøres for at vi endelig begynner å ha effektiv livslang læring for massene? Og da tar vi bare en superkort runde på å introdusere dere. Halvdan, du står først her i denne tittelen vår. Så da kjører du først. Veldig kort, hvem er du og hvorfor digger du sånn mørk musikk? 

 

Halvdan: Nei jeg jobber ved Høgskolen i Østfold og har faglig bakgrunn som sosiolog og antropolog og har vel egentlig innovert undervisning de siste 7-8 årene. Og mange av mine studenter er voksne som tar videreutdanning. Så det finnes ikke noe stillingsbeskrivelse for jobben du gjør. Og det har jeg blant annet gjort veldig mye med Inger.

 

Silvija: Inger, vi kommer tilbake til deg om et øyeblikk. Men du er en sosiolog og antropolog i utgangspunktet? Og litt sånn heavy rock eller dark metal eller et eller annet. Musiker? 

 

Halvdan: Ja, jeg er musiker og har det som en hobby, men jeg spiller alt fra viser til black metal for å si det sånn. Også har jeg et surrealistisk blues prosjekt som heter Halvdan som inkluderer alt fra vise til black metal i tillegg til litt sånn stunt performance og poesi da. Så man må jo være kreativ ved siden av. Men det viktige er å forklare at veldig mye av den inputen kommer fra det digitale. 

 

Silvija: Dette må vi lage en egen podkast på skjønner jeg. Kunst og teknologi og sånn. Men det som jeg er fascinerte av – nå skal vi høre på Inger, men både Inger og du Halvdan er gode venner med Arne Krokan. Og alle tre har ikke teknologi bakgrunn i utgangspunktet, men dere er de tre fremste i hodet mitt i Norge på dette med å være utålmodig på digitalisering av livslang læring. Og det er jeg litt spent på å høre hvordan ble det sånn. Men la oss høre Inger først. Hvem er du? 

 

Inger: Ja, jeg er egentlig en lærer som gikk over til lærerutdanningen og jobber med fremmedspråkdidaktikk. Men fremmedspråk har jo veldig nye teknologibruk i seg fra gammelt av. Så interessen for det har bare vokst og vokst. Og etter hvert har jeg bare forlatt det området og begynt å jobbe sammen med blant annet Halvdan og Arne Krokan med å få til digitalisering og transformasjon på utdanningsområdet. For vi tenker vel at digitale teknologier kan bidra til noe nytt som kan styrke studenters læring og spesielt livslang læring. Så det er det som har vært hovedinteressen min i de siste 10 årene. Og i det samarbeidet der så har jeg lært veldig mye om hva som fungerer i vår sektor og hva som er vanskelig å fungere. Det er veldig vanskelig å endre en sånn sektor fra et entrepenør utgangspunkt som vi kanskje representerer. 

 

Silvija: Dere er virkelig entreprenører her altså. Pionerer. Bare for våre lyttere som bare lytter og ikke kan se oss på video, de går glipp av noe stort. For større kontrakt på hår situasjonen på to gjester tror jeg ikke det går å oppnå. Dere ser veldig flotte ut ved siden av hverandre. 

 

Inger: Vi utfyller hverandre for å si det sånn. 

 

Silvija: Dere utfyller hverandre veldig bra på alle fronter ser jeg. Men dere, jeg synes vi er litt for slappe når vi snakker om digitalisering av utdanning. Jeg har inntrykk av at vi tror at vi har satset på forelesningene. Nå har vi lagt ut alle forelesningene som video. Vi har til og med overlevd korona. Er ikke det bra? Nå er vi digitale. Men det dere sier er at digitalisering av utdanning er noe mye, mye mer enn det. Det er et paradigme skifte bak pedagogikken til og med sier dere. Eller hva sier dere?  

 

Halvdan: Skal jeg begynne først? Ja okey, det var egentlig veldig mye du hadde å si der. Jeg tror at hovedutfordringen for institusjonen der er at digitalisering surfer som en idee inn i organisasjonen. Og det tror jeg fører til en form for fortolknings utfordringer i hvordan du skal operasjonalisere og ta det med til praksiser. Og vi har vel egentlig ulike beskrivelser på hva er det som skjer. Men det jeg ofte pleier å si er at det er tre sånne bokser du kan putte det inn i. For vi har opplevd en sånn type oversettelse i å forklare det veldig enkelt. Og det er at en: det er en teknologiutvikling. To: det har konsekvenser for pedagogikken. Og jeg pleier ofte å si det at læring er noe som skjer hele tiden. Men det vi gjør er å bruke teknologien for å utvikle nye metoder for hvordan læringen skal bli mer fokusert. Også er det en tredje konsekvens som er det organisatoriske som utfordrer veldig mye både en skole og en utdanningsistitsujon på hvordan du skal tilby og tilrettelegge utdanning. Og med plattformer som for eksempel coursera og alt det greiene der, så kommer det veldig mye nye begreper som går innenfor de tre teknologiske pedagogiske og organisatoriske. Som du egentlig ikke helt vet hva er for noe. Og den største utfordringen når det gjelder spesielt for livslang læring løp, så er det jo mini-kvalifikasjoner. Hvor du spiser og gjør det med en debundler ned i små enheter hvor du skal ta konsentrert læring. Og den tilbys ved norske universiteter campus, men du kan gjøre det digitalt. Og der tenker jeg at digitaliseringen bidrar til at det blir et større gap mellom at det er noe i plattformen, og noe som foregår på campus. Og måten du skal organisere de tre tingene som jeg snakker om. Det er to vidt forskjellige verdener. Og det som definitivt kommer ut fra dette her og som egentlig er startet med plattformer er jo nettverkslæringen.

 

Silvija: Før vi går i det og Inger kommenterer, jeg har lyst å ta tak i en ting du sa her. Jeg tror det er hele ideen om utdanning som står under utfordring. Og det jeg er veldig opptatt av når det gjelder livslang læring er at det burde være tilgjengelig for alle. Det er en demokratiserende tanke som jeg savner hos institutter og høyere utdanningsinstitusjoner. Og den reaksjonen jeg veldig ofte får når vi snakker om la oss si et kurs innenfor AI – jeg mener at det er et såpass viktig tema at jeg mener hele landet burde lære seg konseptene. Vi trenger ikke programmere i verken Python eller noe annet, men forstå greien med data og greia med algoritmer og forstå hva AI kan gjøre for at vi skal være gode brukere. Men reaksjonen jeg veldig ofte får fra gode akademikere er at det må være et minimum på hvem som skal kunne få en høyere grad fra oss. Det må jo hvert fall ligge en mastergrad der. Du må snakke matriseregning og sånt. Og jeg savner en utvidelse begrepet utdanning så det virkelig skal nå ut til alle. Skal det være livslang for alle, så må det være livslang læring for alle. Inger, du får ta dette den veien du vil. 

 

Inger: Ja, jeg tenker at vi har møtt en del utfordringer da vi ville legge ut våre nettkurs og nettemner åpent på nett. Og da er tankegangen sånn som jeg opplevde det at vi må sørge for at studentene som skal få tilgang til kurset skal ha den riktige kompetansen. Det betyr på det laveste nivået at den er nødt til å ha videregående skole eller gått gjennom en slags kvalifisering gjennom realkompetanse. Vi tenker jo at det ikke er nødvendig. Uansett hvem det er som er interessert i et tema som blir lagt ut som et nettkurs, så kan en få tilgang. Om du da velger å ta eksamen så kan det være en annen sak. Men nettkursene gjennom de plattformene som er åpen som vi har utviklet er åpen tilgjengelig for alle i utgangspunktet. Men vi møter motstand i UH sektoren fordi det handler om økonomi, kvalitetssikring og litt tvil rundt hva dette innebærer på sikt for prosjektene. Men jeg er helt enig med deg Silvija at kompetanse som er utviklet på NTNU og i andre institusjoner uansett bør være åpen tilgjengelig. Og hvis vi da produserer nettkurs, så har vi muligheten til å kvalitetssikre det arbeidet før vi deler det utad. For det ligger også en risiko at du kan kan bli utfordret faglig hvis kvaliteten ikke er god nok. Og da er det annerledes med forelesninger som også er åpen for alle. Hvem som helst kan gå inn å høre på en forelesning, men det er der og da og er flyktig i forhold til nettkurs produksjon. Så vi har en utfordring i forhold til hvordan vi ser på hva er kvalitet og hva er en demokratisk tilnærming til livslang læring. 

 

Silvija: Men Halvdan, du brukte et ord – nettverkslæring eller konsept, da. Og det har jeg veldig lyst å høre deg mer på. Jeg skal si litt om hvordan drømmen min har vært når vi startet med LØRN. I utgangspunktet har man disse LMSer, Learning Management System. Men der er det veldig godt definert hvem som putter innhold inn i dem og veldig godt definert hvem som tar ut dette innholdet. Det er professorer, det er en institusjon, eller kanskje veldig godt kvalifiserte folk på Coursera for eksempel som putter inn innhold. Det er kvalitetssikringen. Også er det noen form for kvalifikasjoner du ofte må ha for å forbruke det innholdet bortsett fra på et sånt sted som Coursera og virkelig åpne MOOCS. Drømmen er å ha en plattform hvor man definerer formatet. La oss si en case, en masterclass og kanskje et event, også la folk fritt legge til innhold og la folk fritt ta ut innhold. Så det er en åpen plattform på begge ender. Og dette tror jeg ville støtte oss i nettverkslæring, også tror jeg at det går å si at folk får bestemme selv hva de synes er god kvalitet og nyttig læring for dem. Og det blir litt sånn at folk stemmer med ikke føtter lengre, men med egne timer da. Og det er ikke sikkert at vi trenger en NOKUT som bestemmer hva er relevant kunnskap for fremtiden eller ikke. Og nå provoserer jeg veldig da. Så hva tenker du Halvdan? Du nevnte dette begrepet nettverkslæring. Hva legger du i det?

 

Halvdan: Det er veldig kort fortalt så at du lærer i nettverk. Du lærer i sosiale relasjoner. Den enkleste definisjonen av et sosialt nettverk er uformelle relasjoner du har til mennesker. Det er jo en gammel sånn sosial struktur. Så et eksempel på et nettverk kan jo være venner, familie også videre. Også er det ulike typer av sosiale nettverk. Men det som skjer med læringsplattformen Coursera og EdX også videre, så der er det også nettverk inne i selve kursene. Og det er ressurser som du får inn i selve kursene, også er spørsmålet egentlig hvilke ressurser du trekker på for å lære. Og det du har snakket om litt innledningsvis er jo at man samhandler mest med læringsinnholdet. Så du samhandler ikke med de andre som er der. Så det som blir indikert i mye forskning er at det er mest læringsinnholdet som er viktig også er det underskudd på læringen som vi for eksempel har i en diskusjon som dette her som vil være en setting da. Men nettverkslæring betyr jo da litt tilbake til innledningsvis før vi gikk på lufta så hadde vi jo hva er det som skjer i livslang lærings perspektiv? Det er jo gjerne at når vi skal lære, så går vi til de formelle arenaene som vi representerer. Mine studenter eller Inger sine. Også lærer de der, men så er det sånn at det som jeg synes den pedagogiske teorien gjør en viktig distinksjon på er at du lærer egentlig gjennom hele livet. Det vi tilrettelegger for i en formell læring. Også er det en uformell læring som du kan foregå i nettverk gjennom hele livet. Det som jeg tror er hovedutfordringen når du er i uformelle situasjoner som vi er i, så er jo spørsmålet hvordan kan du synliggjøre fo deg selv at du har forstått at du har lært. Så jeg spurte litt innledningsvis Inger om dette vurdering for læring. Det blir jo akkurat som at vi er i en uformell situasjon, også sier vi egentlig at her er målet for hva vi skal lære, også må vi på en måte finne en vei til det målet også må vi bruke metoder etterpå for å forstå at vi har lært. Og at vi synliggjør det for oss selv. Og sånne type nettverk uformelle er ikke noe man skal ansvarliggjøres for, men det at meg og Inger har jo et ganske tett samarbeid og vi har jo nettverk med veldig mange andre. Og det er jo det at vi må forstå at i de uformelle settingene som man jo er, så har en læring foregått, og ikke nødvendigvis noe med at noen presenterer et læringsinnhold eller holder en presentasjon og bare  babler. Også går du derfra. Men at du klarer å forstå at du har lært. Og der tror jeg man mangler noen metoder i den uformelle settingen. Så det var et lite stikk til deg Inger. Jeg vet ikke om du har noen tanker på det? 

 

Silvija: Ja, jeg har jo vært tungt inne i vurderingsforskning. Og det har jo gått fra å vurdere eksamen og summert vurderinger til å også se på formativ vurdering underveis i et læringsløp. Og veldig mye av den teorien som ble utviklet der og begrepsbruk handler egentlig om hvordan du organiserer din egen læring. Og sentralt i den organiseringen, kanskje det mest sentrale er egen vurdering. Hvordan kan du se på et foredrag, være med i en diskusjon og stoppe oppe å faktisk reflektere over hvilke informasjon man har fått her. Hvordan kan det omsettes til kunnskap i min egen praksis etterpå. Så den selv organiserte opplæringen og egen vurdering er sentral. Og i tillegg så får du da det vi kaller peer resistent eller med kollega vurdering som vi også har i forskning og sånn som er en korreksjon på hva du selv tenker. Og dine personlige teorier om digitalisering av utdanningsområdet utfordres i møte med andre hvor du får andre personlige teorier som gjør at du kanskje begynner å tenke nytt. Men det kreves jo at du begynner å gjøre noe aktivt. Læring detter ikke bar ned i hodet av å delta i et webinar eller hva det nå er. Du er nødt til å jobbe systematisk. Og jeg tenker at hvis du har et nettverk og et fellesskap så har du noen som kanskje pusher deg litt til å komme deg litt videre i stedet for at du sitter alene. Og som utfordrer dine tanker. Så det å ha en personlig læringsnettverk er fundamentalt viktig for å komme videre i den tenkningen du har tenker jeg. Så i vurdering forskningen så ligger det en del tanker og strategier og metoder som kan være interessant for folk som har lyst å utdype sin kompetanse så dem klarer å finne på nettet interessante ting. Finn et fellesskap. Et nettverk dem kan samarbeide med. Og da utvikle nye forståelser i et samarbeid. Og det digitale er jo ideelt for det her. Som for eksempel LØRN som kan bidra til det.

 

Silvija: Det er en av de store drømmene vi har egentlig om å ikke bare samle masse kunnskap på plattformen, men la folk selv gruppere i disse virtuelle læringsteam og utfordre hverandre og kanskje støtte hverandre. Og jeg merker jeg savner det selv. Jeg leser en bok som heter The ascent of information, og det er en litt heavy faglig bok og det er utrolig spennende. Jeg vil så gjerne finne noen som kunne tenke seg å diskutere den med meg. Og det må det være en sånn fin club-house applikasjon eller noe hvor du bare møtes for å prate og ikke møtes for å høre på. Men jeg klarer ikke å gi opp dette sporet rundt ansvarliggjøring av seg selv som både Halvdan og Inger var inne på nå. Halvdan, mitt problem er at jeg tror at utdanningen sånn som den er laget tidligere var laget for å sette oss inn i et relativt smalt spor. Også skal det sporet hjelpe oss å fungere i disse mer eller mindre avanserte jobbene vi har. Og nå lever vi i en verden hvor det ikke er nok lenger. En frisør burde kunne lære seg litt om kunstig intelligens. En fransk språk didaktikk ekspert eller hva du er Inger, må lære seg å programmere. Fremtiden er så kompleks. Så det er litt der, jeg tenker at livslang læring er ikke lenger til for å hjelpe bilmekanikere å finne noen bedre verktøy for å fikse biler. Men det er å forstå hvilken vei går det med utvikling av biler. Først må vi bygge motivasjon hos folk, også må vi la folk finne ut av dette i mye større grad selv. Vi rekker ikke å lage så perfekte opplæringsløp, og opplæringsløpene våre er laget for å være smale. Og det er det motsatte vi trenger av å få til livslang læring. Så jeg  bare lurer på. Hvis ikke vi har utdanningsbyråkrter og utdanningssituasjoner som skal sikre for kvaliteten – hvem skal ta ansvar for at utdannings begrepet går riktig vei i landet vårt? Riktig vei og fort nok. 

 

Halvdan: Ja, det var veldig mange refleksjoner og det var mye du kunne ta fatt i akkurat der. Bare for å kondensere og redusere. Dette var jo også en utmerket arena for å gjøre komplekse ting enkelt. Men jeg tror det er to-tre forskjellige logikker som er ute å går. Og med det så mener jeg at for enkelte, hvordan er det ting skal gjøres? Og digitalisering og utfordre de. Når det gjelder det første med hva som er utdanningskvalitet så er det viktig å tenke på at jeg tror ikke utdanningsinstitusjonen har blitt utfordret på det videre. For det er noe som kommer eksternt. For dette er New Public Management. Og hvis du ser på en del av disse institusjonene som har vokst frem siden 2005 NOKUT og UDIR også videre, så er det mange av de som har et mandat for at de skal administrere kvalitet. Faktisk er det veldig gjennomgående i hvordan institusjonene tenker. Og det kommer ofte som et bestillingskrav ned. Å ta temperaturen på hvordan er det vi egentlig gjør jobben vår? Og det er ikke nødvendigvis at de selv har definert de indikatorene selv for hva vi verdsetter som kvalitet. Så det er noe som kommer nedover. Det mener jeg som en utdannings sosiologisk fenomen. Det er institusjonene som har vokst frem som gjør det som sin oppgave for å prøve oss. Og det er jo gjerne der du får reaksjonene fra en del professorer at de opplever at det kommer mye sånn top-down. Og da skal du ikke ha på en liste at dette er en kvalitets indikatorer og at dette er ikke nødvendigvis så mye satt opp for de områdene og hvordan dialektikken og kanskje fagmiljøene selv har en ide om hva som er utdanningskvalitet. Så det er to forskjellige tanker. Det andre som slo meg var dette med nettverkslæring. For hvis du går helt tilbake til MOCKets, disse åpne læringskursene “spirrvarr”, så var det en kanadisk professor som heter George Siemens som utfordrer veldig mye av denne logikken som du sa at vi går inn i et smalt spor. Og det vil si at du har et faglig innhold som skal reproduseres og hostes opp. Også skal du få en akkreditering og at dette er kompetansen du har oppnådd. Veldig mye av nettverkslæringen utfordrer hele den tankegangen. Også sa de det at det Simens gjorde sammen med en som heter  Stephen Jones var det at de satt egentlig et veldig betydelig mål for opplæringen og sa at det var ikke poenget at du skulle reprodusere og få en karakter på det læringsinnholdet. Men det skulle føre til en kunnskapsproduksjon gjennom samarbeid. Og det bidro veldig mange av de kursdeltakerne inn i. Også den kunnskapen da som ble produsert gjennom samarbeid og refleksjon ble karakteren som de fikk. Og Simens sine egne uttalelser sier det at det er bedre å få flere tilbakemeldinger på arbeidet du gjør, enn at det bare er en professor som gir det. Også er jo spørsmålet egentlig hva er kvalitet i den diskusjonen der da? 

 

Silvija: Jeg vil bare kommentere. For veldig fort kan du si at ja, men det er bare professoren som vet og tenk om noen er late og ikke gjør jobben sin. Men jeg tror at når du gir folk en sånn frihet under ansvar og de er ansvarlige overfor en peer group, vil de færreste velge å ikke gjøre jobben ordentlig, eller så godt de bare kan. 

 

Halvdan: Ja også kommer du jo inn på utfordringen at det som jeg tror digitaliseringen gjør – nå skal jeg la Inger snakke før jeg tar opp all tiden her. Men det er at kunnskap systemene er under press. Så du kan si at kunnskapssystemene som du må komme deg gjennom de kvalitetssikre og utvikle de metodene som er innenfor utdanningsinstitusjonene blir litt utfordret i dag tror jeg. Og det klareste eksempelet er jo Wikipedia versus fagkompetansen. Hvis du har Wikipedia versus leksikon. Hva er det som er best? 

 

Silvija: Kan bare spørre deg hva betyr kunnskapssystem?

 

Halvdan: Et kunnskapssystem tenker jeg er en metode og begreper som er i enighet innenfor et gitt miljø kan du si. 

 

Silvija: Kan jeg tenke litt enkelt gva skal en lege kunne, eller hva skal en kirurg kunne?

 

Halvdan: Nettopp. Som for eksempel, innen medisin så er det de metodene der som er gode. Og de og de metodene innenfor fysioterapi også videre. Og det kan du kalle profesjonsforståelse. Og de kunnskapssystemer der tror jeg er veldig utfordret med digitalisering fordi du får veldig mange andre synspunkter frem. Og hva gjør du da? 

 

Silvija: Før Inger slipper til – stakkars Inger. Du har to bable hoder her. Jeg vil gi dere et eksempel på en litt enkel kunnskapssystem som er under press. Vi lagde en veldig spennende serie om velferdsteknologi for helsefagarbidere. Hjelpepleiere. Og diskusjonen var hva slags opptakskriterier – hvem er det som får lov til å ta dette kurset. Og jeg var veldig opptatt av at dette skulle være opplagt et kurs for hjelpepleiere og for kommuneansatte som forvlater dem. Men jeg ville veldig gjerne hatt med teknologer. Teknologer trenger å høre det disse hjelpepleierne hadde å si før de setter i gang med å lage mer velferdsteknologi. Men det var ikke akseptabelt. Og det var virkelig ingenting i dette kurset som ikke det ville vært utrolig nyttig for en teknolog, en gründer som driver i helse tech å lære. Men dette var igjen et kunnskapssystem som hadde bare helsefaglige folk og eventuelt administratorer i tankene. Og det ødelegger for den nødvendige tverrfagligheten. 

 

Inger: Helt enig. Jeg har et eksempel fra NTNU også på medisinutdanningen hvor den måten vi er organisert på gjør at vi kan ikke ha studenter sammen på etter og videreutdnaning, gradsstudentene sammen. Så legestudenter og leger som er inne til etter og videreutdanning kan ikke delta i det samme kurset. Og det er juridiske og organisatoriske barrierer som gjør at det ikke går. Forskjellige emnekoder som du ikke kan slå sammen. Noen betaler og noen betaler ikke. Så den fleksibiliteten som ligger i å få til et samarbeid på tvers av siloer og på tvers av kompetanseområder er veldig vanskelig å få til innenfor universitetssektoren. Men jeg tenker at fremtiden ligger i den der tilnærmingen for livslang læring som går på just in time. Du henter inn kompetansen når du trenger det på det området som blir viktig for deg for å løse de oppgavene du har i jobben. Og da er jo kanskje ikke folk så interessert i studiepoeng og den formelle vurderingen, men de er interessert i å ta med seg den kunnskapen dem kan bruke videre i sin egen praksis etterpå. Og det tenker jeg setter utdanningssektoren under press. Du kan si det handler om nettverkslæring. Du kan jo organisere deg formelt selv hvis du vet hvordan du får tak i kompetente andre og har tilgang til sånne ressurser. SÅ kan du organisere ditt eget personlige læringsnettverk for en periode. Også organisere et nytt et hvis du trenger det. Men min erfaring er at folk synes det er vanskelig å skille og finne god kompetanse og relevant kompetanse fra alt det som er på internett. Så ved å systematisere og organisere forskjellige løp, som for eksempel i LØRN, tematikker som gjør det lettere for dem som skal ta den utdanningen. Men det må være tilgjengelig der og da når du trenger det.

 

Silvija: Og lett forbrukbart. Og det er der digitalisering også kan kanskje komme til. Halvdag her tegner det seg et veldig spennende spor fra Inger i forhold til just in time som gir deg motivasjon for å lære. Du har funnet ut at dette er ting du trenger også er det noe med å ha fleksibilitet til å kunne tilby det og til å kunne finne det og signe opp for disse kursene også videre. Starter forsåvidt med motivasjon. Dere har vært med å lage en del MOCKS, og det som jeg er litt bekymret for er at det finnes nesten for mye spennende innhold der ute. Og det er ikke så veldig mange som moren din Halvdan som har bestemt seg for å lære om været fra Harvard. Hvordan setter vi folk i gang? 

 

Halvdan: Bare for å gå tilbake til det sporet da. Det som vi ser i den offentlige debatten som for eksempel med korona. Så gjelder det at kunnskapssystemer og hva er det som er den riktige og gode kunnskapen som du egentlig skal lære. Den utfordres hele tiden. Og du får gjerne det at kunnskapsinstitusjoner som universitetene blir utfordret av andre typer institusjoner som lager sine egne ideer for hva de mener er den riktige kunnskapen. Også blir du utfordret igjen av journalister. Og hele den tankegangen der var på oppvisning under pandemien. Og problemet i dag er jo ikke at det er mangel på innhold. Det er jo en information overload så til de grader. Både innenfor kurs du kan velge og innhold som du finner på YouTube eller hvor som helst. At du må lære deg strategier for å finne frem til den kunnskapen eller den informasjonen og kunne bearbeide, utrette en metode da som Inger var inne på. Og forstå at den er riktig. Og få den verifisert eller kvalifisert eller hva som helst. Og det er ikke enkelt. Så en av de viktigste kompetansene på sikt tror jeg er jo å velge bort det som ikke er relevant. Og hvordan klarer du å skille dette når du får fake news, og hvordan skal du søke frem informasjonen. Hvilke kilde skal du bruke og sånne type ting når du får andre typer versjoner av informasjon og kunnskap som kommer utenfor utdanningsinstitusjonene. Og der er det en utfordring i forhold til hva denne nettverkslæringen skal bestå av. Og da tror jeg veldig mye av det som Inger snakker om at du må kunne vurdere det du søker etter, etter noen kriterier og bruke andre til å få det verifisert er viktig for å kunne velge bort det som ikke er relevant i forhold til det som er relevant. For at du skal drive din egen personlige utvikling eller være en del av et læringsnettverk, da. 

 

Inger: Det er jo både snakk om en individuell kompetanseutvikling, altså du må holde deg oppdatert på det fagfeltet du opererer på. Og det kan du gjøre individuelt ved bruk av internett og alt det som ligger der. Hvis du har den kompetansen. Men det er den dørstokkmilen og den terskelen for å komme over det. Og der tror jeg egentlig at arbeid i team i forbindelse med en jobb som skal gjøres i en organisasjon eller i et kurs eller hva det skal være er løsningen for å skape motivasjon. Og gjerne med case eller utfordringer som er reell. Som du faktisk ser for deg vil skje og vil være noe du er nødt til å stå i fremover. Og derfor så tenker jeg at teamarbeid og case og utvikling fra problemer vil føre til at folk kanskje lettere klarer å finne den kompetansen de trenger også. Også diskutere det etterpå. 

 

Silvija: En ting er dette med å komme i gang og motivasjon og finne folk som kan hjelpe deg å både finne innhold også videre. Jeg vil spørre dere litt også om relevant innhold. For selv om det er en jungel der ute med masse spennende innhold og kurs så er det ikke så enkelt å finne innhold som er relevant for enhver individ, da. 

 

Inger: Der er det kjempeviktig å ha et personlig nettverk. Sånn som Granovetter snakker om styrken i de svake bånd. Halvdan kan sikkert snakke mye mer om det. Men gjennom å være til stde på forskjellige sosiale arenaer – og det kan være foran kopimaskiner, eller hvor du er, så plukker du opp ideer som du kan ta videre. Og det tror jeg er kjempeviktig. Det er en slags motivasjonsfaktor i utviklingsarbeid generelt. 

 

Halvdan: Det som jeg tror er hovedutfordringen er at de som er flinke til å mestre de metodene som vi snakker om og å være selvgående og kan den selvinstruerte læringen er jo gjerne ressurssterke individer vil jeg nesten kalle det. Det er de som kan sette seg og definere seg et mål også kan de ut i fra det målet som de setter vurdere at nå har jeg på en måte lært meg dette også har jeg klart den arbeidsoppgaven. Så de er de ideelle kandidatene som mestrer denne nettverkslæringen. Også har du da et stort hav av mange som ikke mestrer akkurat den tanken fordi det er egentlig mer en tvang for å lære det som går på at de mangler den indre motivasjonen kan du kalle det. Og det som er en realitet er at det er store digitale skiller for hvordan du skal samhandle ned på basisnivå. Jeg tenker hvis du snakker om kunstig intelligens og at organisasjoner i dag på en måte erstatter mennesker med en stemmestyrt – kunstig intelligens i hvordan du skal samhandle med si at du har lyst å si opp abonnementet ditt et sted og du skal inn i en form for plattform. Så samhandler du plutselig med IT systemer. Også plutselig får du en arbeidsmengde definert på deg. For de som skjønner teknologi og er selvgående vil klare det. Men mange – og dette er jo noe studier påpeker at det å utfordre denne – jeg vet ikke hva som er en god oversettelse på det. Men at du vet ikke hvordan du skal forholde deg til den. Og da får du det som har vært påpekt ganske lenge, digitale skiller. Og du snakker egentlig ikke om første og andre generasjonen, men det er flere lag da. At de som forstår teknologien vil ikke ha problemer. Også er det et stort hav da. Og jeg vet ikke hvor mange som fremdeles har brevgiro da som en betalingsløsning for hvordan de skal betale regningene sine på papir, sånn som eldre for eksempel, da. 

 

Inger: I den sammenhengen der har jeg lyst å gi et lite tips. På digitaliseringsrådet så har jeg fulgt Stephen Downes det er kameraten til George Siemens. Og han har en blogg, et nyhetsbrev som han sender ut hver dag hvor jeg tror han hver dag går gjennom fire-fem artikler og skriver en liten kommentar med sin personlige mening om det. Og det er en type kurator tjeneste som gjør at jeg føler at jeg klarer å holde meg oppdatert på den mengden av informasjon. Så hvis du klarer å finne noen sånne personer så klarer du å holde deg flytende. Så kan du dykke inn i det som virkelig interesserer deg. 

 

Silvija: Jeg tror det er et utrolig viktig tips Inger. Kan du gjenta navnet på den personen?

 

Inger: Stephen Downes

 

Silvija: Stephen Downes. Jeg har mine to-tre ting jeg følger litt religiøst, og det ene er at jeg liker å bla gjennom Wired, jeg liker å bla gjennom Economic også liker jeg CB Insights som er sånn venture capitalist Silicon Valley greier. Og når jeg har bare skummet gjennom det – og Amazon sine anbefalinger på bøker jeg burde lese så føler jeg at jeg får orientert meg nok også føler jeg at disse samtalene her er vanvittig spennende. Så det er litt sånn at man er ikke nødt til å lese, men kanskje være aktivt ute å jakte på ideer og finne folk som det pleier å være god fangst fra da. Og jeg tror at det å dele de personene man liker å følge, finne flere som følger dem og diskutere det. Det er litt tilbake til det Halvdan snakket om med eget ansvar for egne læringsstier. Vi er litt vår egen lykkes smed når det gjelder fremtidig relevans. 

 

Inger: Ja helt enig. 

 

Halvdan: Nei, akkurat det du snakker om der er egentlig node i et nettverk, da. Hvem er det som er ressursen. Og det som kanskje igjen blir en hovedutfordring er at noden kan gå tom for ideer, og hva gjør du da. Da må du finne deg nye node. Og det er ikke helt enkelt. For det du på en måte oppdager etter hvert er at den ene noden sier akkurat det samme som den andre noden. Også går de å repetere seg også kopierer de andre fordi de slipper opp for ideer. Og det å finne nye ideer synes jeg er veldig utfordrende. Og når du er en newbie og går inn i digitaliseringen så forsøker du å lære deg de rette begrepene og følge hvem som er ressurspersonene. Også finne du ut at han sa ikke så mye, eller hun da. Også må du finne deg en ny en. Og det er også en utfordring med digitalisering at alle driver egentlig bare å finne opp den samme løsningen. For den kopierer. For hvis det er suksess et annet sted så må vi se hvordan de gjør det også kopierer vi det også implementerer vi den løsningen fordi vi skal tjene penger. Så det å finne disse nettverkene i det fysiske og det digitale for hvor du kan få nye ideer er en kjempe utfordring. Og det sier noe om hvordan du skal organisere din egen læring.  

 

Silvija: Men dette har jeg lyst å ta tak i. Så skal dere få lov til å konkludere litt begge to før vi går for landing. Jeg hadde akkurat den diskusjonen med en venn som hjelper oss med plattformen her i LØRN. Og han sier at du må gå tom snart for folk, fordi Norge er jo et så lite land? Og du vet, hadde jeg bare gått etter foredragsholdere som er kjente eller professorer som er ledende i Norge, så ville vi gått tomme etter hvert. For Norge er et lite land. Men det som fascinerer meg – og nå er vi tilbake til dette med nettverk. Og det er så mange noder der som vi ikke vet om Halvdan, og jeg tror digitalisering hjelper oss med å oppdage dem. Så noen av de mest interessante samtalene innenfor helse tech – og der kan jeg litt om genetikk og AI og sånn. Det var faktisk noen hjelpepleiere. Det var noen sykepleiere som fortalte om situasjoner og løsninger som da ingen teknologer hadde klart å fortelle meg om. Så jeg tror den demokratiseringen av input i nettverket av ideer tror jeg er utrolig mye å gå på der. Eksponensiell vekst rett og slett i tilgangen til ideer hvis vi klarer å lage noen effektive nettverk for det. 

 

Halvdan: Det du egentlig snakker om er jo en opinionsleder i et nettverk. Og det var en sosiolog som hete Everett Rogers som for mange år siden skrev en bok som heter The Diffusion of innovations som kanskje er ukjent for en del  nordmenn. Men det han kort beskriver er hva er en innovasjon og hvem er det som snakker om innovasjonen og  hva er kommunikasjonsnettverket. Og en del av de observasjonene som jeg alltid synes går igjen er at du får en tankegang. At innenfor et nettverk så snakker veldig mange det samme språket og de samme ideene verserer. Og de kan fungere veldig godt, men det å få nye ideer inn i et nettverk, da slutter det å fungere. Og det er også en maktposisjon i de nodene. Og jeg tror det blir forsterket og når de bygger seg opp en posisjon, så får du den situasjonen som vi beskrev at du må gå utenfor det miljøet hvor du henger. Og det var akkurat som disse oppdagelsene som du gjør. Og hvilken retning du skal gå i for å finne nye opinionsledere og få nye ideer som ikke er oppdaget, der tror jeg en liten vei å gå er å ha gode utvelgelsesstrategier. Så da må du rett og slett gå ut av din egen komfortsone for å finne de. 

 

Inger: Og så tenker jeg at innovasjon kan være ut fra et personlig ståsted. Du kan gjøre noe nytt som du ikke har gjort før selv. Og min tilnærming til det er egentlig å se på andre fagområder. Se på neuroscience, er det noe der som kan inspirere meg til å tenke nytt i min egen undervisning. Og i samarbeid med Halvdan så har jeg jo sett veldig mye på organisasjonsutvikling og teorier på det fagfeltet der som har bidratt til at jeg forstår undervisningen på lærerutdanningen på en mye bedre måte. Så det å gå i helt andre retninger enn innenfor det fagfeltet tror jeg er veldig berikende og også veldig nødvendig for å kunne være litt kreativ og nytenkende i sitt arbeid. 

 

Silvija: Vi lager disse master klassene, og i forgårs så lagde vi en masterclasses med en som heter Klas Pettersen som leder NORA som er dette nasjonale forskningsnettverket i AI. Og han snakket om så uventede ting om hjernen og hjernens kjemi og hvordan dette foregår. Og det er en så vanvittig stor glede av å oppdage disse nye ideene og få de servert. SÅ jeg tenker det ligger utrolig mye kraft i noen tilfeldige samtaler og det relaterer igjen til disse svake båndene som dere to har nevnt. At du kan ikke gå med en alt for tydelig bestilling på hva du skal lære om til folk. Akkurat som kindness og strangers, så er det litt sånn the wisdom of strangers som kan være positivt sjokk, da. 

 

Halvdan: Det er en utfordring å finne ressursene og hva er det som er en verdsatt ressurs. Og når folk spør meg hvilke former for nettverk jeg bruker så pleier jeg ikke å gå på de etablerte arenaene, det vil jeg bare avviker jeg helt fullstendig i fra for å være helt ærlig. Så som musiker og som hobby drikker så bruker jeg en del apper for å høre på presentasjoner og møte folk sosialt sett. Og det er der jeg får mye input fra om du har hørt på det, har du hørt om det, har du hørt om det? Det er ikke de som tar mye stor plass på scenen hvor du får nødvendigvis disse nye inputene. Men du kan også møte på den samme utfordringen at de samme ideene går igjen på hele bunnlinjen da. Men kanskje i en annen artikulert form da? 

 

Inger: Jeg tror det veldig viktig å ha med seg, enten som leder eller som kollega, at du kan lære noe ting av alle bare du lytter til dem. Og virkelig prøver å forstå hva dem tenker. Det kan bringe deg videre. Og jeg synes det er fascinerende at i lærerutdanningen så tror jeg ikke ingen underviser hvordan hjernen fungerer sånn basic funksjon. Og det er jo den viktigste muskelen vi bruker når vi skal lære. Så tradisjoner er en tvangstrøye som det er om å gjøre å bryte ut av for å tenke nytt tenker jeg. 

 

Silvija: Være litt avvikende er sånn som Halvdan eksemplifiserer veldig bra.  

 

Halvdan: Ja, litt i referanse til å være innleder på et symposium. Vi trenger ikke å forklare det. Men det som har slått meg voldsomt mye når jeg har tråkket rundt i disse digitaliserings miljøene i Oslo, så er det svært få forskere der. Og det går enten på blockchain, nye former for teknologi som kommer fra Google, det kan gå på nye konsulentvirksomheter. Og stort sett så er det bare meg. Og det er nok veldig mye den antropologiske bakgrunnen at jeg hopper ut i ting som jeg ikke vet noe særlig om. Også må du bare finne ut av det. Så må du bare ta det på gut feelingen og ta en øl eller spise noe pizza som det ofte fører til. Så kan du tenke at det er mye men da

 

Silvija: Alt går bedre  etter en øl. 

 

Halvdan: Ja og pizza går det mye i. Og en plastbolle med salat oppi. 

 

Silvija: Men dere, vi har snakket om høyt og lavt. Hvis jeg skal oppsummere. 

 

Halvdan: Kan jeg si en ting?

 

Silvija: Ja, gjør det.

 

Halvdan: Jeg var gjesteforsker en gang når jeg tok doktorgrad borte ved Stanford også ble jeg kontaktet av noen som spurte hva gjør du liksom? Når du er gjesteforsker der? Også sa jeg egentlig følg magen. Gå på presentasjonene hvor det er mat. For du hadde så utrolig mange forelesninger du går på, så du visste ikke. Så der du fikk mat var egentlig de beste. Og der fikk du best valuta for pengene. Så følg magen.

 

Silvija: Det er en god strategi i livet generelt. 

 

Halvdan: Så matbudsjettet gikk voldsomt lavt ned. Jeg levde jo bare på det mens jeg var der. Men poenget mitt er egentlig at i valget av ressurser når du har så mye å velge mellom, så må du bruke et kriterium for hvor du går. Og jeg fulgte ikke fornuften. Jeg fulgte magen.

 

Silvija: Du fulgte ikke magefølelsen, du fulgte magen. Jeg tror jeg følger deg jeg Halvdan. Dere, tusen takk for kjempespennende prat. Jeg lærer masse av dere, inspireres masse av dere og jeg håper noe av dette kan vi også klare å etter hvert bygge inn i denne plattformen for livslang læring som vi prøver å skru sammen. Tusen takk.

 

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læring sertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet Lørn.University