Webinar

28. oktober 2022
Kl. 09:00
Med:  
Astrid Hoem  
Bjørn Haugland  
Henriette Undrum  

Moderator: Silvija Seres

Lørn Teknologipolitikk 2022

Lørn TeknologiPolitikk 2022 er tilbake for tredje år på rad!

Verden er i en historisk stor omveltning – med inflasjon, energipriser, matforsyning, logistikk, tilgang på arbeidskraft og samfunnssikkerhet i full spinn. Samtidig er dette en tid med store muligheter, særlig drevet av teknologi og bærekraft som vekstmotorer. Lurer du på hvordan veien inn i 2023 blir?

Vi fortsetter den gode politiske samtalen og stiller spørsmålet den 28. oktober klokken 09:00.

Program

Del 1: Astrid Hoem, AUF – De unges syn på politikk for 2023

Del 2: Henriette Undrum, Equinor – Norges investeringsplan for energitransisjon

Del 3: Bjørn Haugland, Skift – Bærekraft er nødvendig politikk

 

Panelet

Astrid Hoem
Leder AUF
Bjørn Haugland
Adm. dir SKIFT
Henriette Undrum
Vice President Equinor

Del 1 - E0040

Del 2 - E0040

Del 3 - E0040

Del 1 - E0040

Velkommen til LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

 

 

Silvija Seres:  Hei og velkommen til dette panelet med en gjest i vår teknologipolitikkevent, denne gangen får jeg lov til å snakke med Astrid Hoem som er leder i AUF, eller da Arbeiderpartiets ungdomsfykling. Velkommen Astrid. Vi har snakket sammen før og da tror jeg vi snakket sammen egentlig nøyaktig etter at du ble leder i det unge arbeiderpartiet. Det var 2 år siden? 

 

Astrid Hoem: Ja, ganske nøyaktig 2 år siden. 

 

Silvija: Mitt første spørsmål til deg er egentlig, hadde du noen anelse hva du gikk til og hva slags tid du gikk til? For noe større omstillingsmuligheter, men også utfordringer har vi vel ikke sett på, kanskje 100 år? 

 

Astrid: Ja, altså, jeg visste litt hva jeg gikk til fordi jeg hadde vært nestleder i 2 år før, og jeg håpet at vi skulle klare å vinne et stortingsvalg og at det kom til å bli en stor omstilling for alle på den måten gjennom at vi skulle gå fra å være et opposisjons ungdomsparti til et posisjons ungdomsparti. Koronaen var allerede kommet når jeg ble valgt, men jeg tror ikke jeg kunne forestilt meg at vi kom til å stå i en så krevende politisk tid som det vi gjør akkurat nå med krig på kontinentet, med klimakrisen som vi vet vi skal nå med ettervirkninger på menyen med en energikrig, i tillegg til den faktiske krigen som foregår på bakken i Ukraina. Så det hadde jeg ikke forventet i det hele tatt. Så det er nok annerledes enn jeg så for meg. 

 

Silvija: Hvis jeg kan komme med litt sånn politiske amatør posisjonering her. Jeg husker at vi har kritisert den forrige regjeringen en del for visse ineffektiviteter i håndtering av pandemien. Selv om vi gjorde en fantastisk jobb sammenlignet med veldig mange andre land. Nå hører jeg ikke så mye kritikk i forhold til ganske mange voldsomme ting som deres regjering gjør nå, er det sånn at vi rett og slett må ta oss litt sammen når vi alle skjønner at nå er det skikkelig krevende tider og nå må bare alle koster til, og vi må jobbe sammen. Eller litt sånn politisk, har du inntrykk av at vi håndterer dette bra og samlet? 

 

Astrid: Ja, egentlig i stor grad blir dette håndtert ganske samlet. Også er det noe som skjer på den underjordiske scenen som gjør at flere partier også engasjerer seg i utenrikspolitikken. Og det er mye mer debatt om det, men jeg tror alle våre har sett innover folk. Jeg har i hvert fall merket det veldig med min generasjon. Jeg tror at den følelsen av at allting går riktig retning i verden. Da jeg meldte meg inn for 10-12 år siden, da var alt vi snakket om at det ble flere og flere demokratier. Flere og flere kvinner fikk utdanning. Vi hadde reddet ozonlaget, altså ting gikk i riktig retning. Mens nå er det arbeidsland som melder seg inn i dag, snakker jo om krigen i Ukraina, det som foregår i Iran. De snakker om klimakrisen etter pandemien og er redd for at det skal bli den første generasjonen som får færre muligheter for eldregenerasjon. Så jeg tror den fremtidstroen er veldig annerledes enn bare for kort tid siden. 

 

Silvija: Ja,  jeg tror også at dere er førstegenerasjon på lenge hvor vi ser at økonomiske utsikter og vekstmulighetene generelt er dårligere for kommende generasjon enn for min utgående generasjon eller sittende generasjon om du vil. Det må vel også skape ny sånn politisk sense of urgency?

 

Astrid: Ja, jeg tror under krisetid så blir politikken viktigere, fordi at man er nødt til å prioritere å bruke mindre oljepenger nå, fordi at vi er nødt til å trygge økonomien. Det blir jo på en måte litt mer interessant da, fordi at man ikke bare kan pøse på med mer penger, men man må faktisk prioritere hvor man bruker pengene og hvor man henter dem dem fra. Også tror jeg for unge, så føles det helt avgjørende for hvordan våre voksenliv kommer til å bli, de politiske valgene som tas i dag. 

 

Silvija: Veldig spennende, og der er det egentlig noen store muligheter også, både for Norge internasjonalt, som jeg håper at vi kan snakke littegrann om og egentlig i innovasjonskraften både relatert til grønn omstilling. Jeg tror det at det er to superkrefter, man kan legge til en tredje etterhvert som påvirker all den utviklingen. Også kan du si at det er ikke det som har forårsaket krigen i Ukraina, men indirekte, så vil jeg påstå at det har hatt en effekt på det også, og det er det kampen for bærekraft eller bærekraft som en drivkraft da, og digitalisering og all den teknologiske utviklingen som en drivkraft. Digitaliseringen skaper nye effektiviteter, steder vi ikke visste det kunne endre seg, måten å jobbe på, måten å drive med krig på, måten å drive med samfunnsstyring eller utvikling på. Der er det kjempestore muligheter for de som tar dem, men vi må ta dem i fellesskap, ikke sant? Og det er en sånn stor politisk greie. Så er det dette med krig og konsekvenser av klimaendringene. Altså Ukraina, ville kanskje ikke skjedd hadde ikke vi vært så oppslukt av våre egne problemer under pandemien, men så henger dette her også sammen med at landene begynner å bli bekymret for mattilgang, for alle mulige på en måte sikkerhetsdimensjoner. Så der synes jeg din generasjon er også mye flinkere til å presse gjennom denne her sense of urgency og nødvendighet av å tenke på klima i et større perspektiv enn CO2 fangst. Hvis jeg nå slutter å prate og lar min gjest kanskje komme til ordet, hva tenker du er den viktigste effekten rundt klimarelatert omstilling og kanskje utvidede til bærekrafts relatert omstilling. 

 

Astrid: Jeg tror vi visste om klimakrisa hele tiden. Vi har visst at den kommer, vi kunne ha planlagt for det. Pandemien hadde vi ikke planlagt for, krigen i Ukraina kunne vi ikke tro kom til å skje bare for litt over et år siden. Mens klimakrisen ligger jo der hele tiden, selv om det foregår veldig mange andre kriser som vi også er nødt til å løse både om krigen i Ukraina og den økonomiske situasjonen, ettervirkningen etter pandemien. Så kan vi ikke miste siden av det å klare å kutte nok klimagassutslipp. For hvis vi gjør det, så kommer vi til en enda mer krevende situasjon om veldig kort tid. Vi er jo allerede der at klimakrisen kommer uavhengig av hva vi gjør også er det hvor stor effekten skal bli av den som vi egentlig avgjør, og klarer vi å nå klimamålene våre så blir effekten mindre enn worst case scenario. Det skjer jo allerede nå, man ser tørken som har vært i Europa i sommer. Man ser ekstremværet. Klimakrisen er her allerede, så vi må slutte å snakke om det vi skal gjøre framover, og når begynn å snakk om det vi faktisk må gjøre her og nå. Der er det jo ganske mange bedrifter som allerede er i gang med omstillingen og som bryr seg, men det går rett og slett ikke raskt nok. Verken i politikken, i næringslivet eller blant oss folk og valgene vi tar i hverdagen da. 

 

Silvija: For det første. Hvis vi bare går tilbake til en sånn stor deling, man har sluttet å snakke bare om, seg i disse sustainability environment goals. Nå snakker man om esg, environment society governance. Så kan vi komme tilbake til society som sosial bærekraft. Også kan vi komme også tilbake til g’en som er governance, som jeg tror det er dere politikere som kan hjelpe oss med. Men e, environment den dreier seg ikke bare om klima, men også om naturmangfold, vannkvalitet, plast i havet. Mange av disse her målene er i konflikt med hverandre, altså for å maksimere grønn energiproduksjon så må man kanskje ofre litt naturmangfold noen steder. Og jeg har inntrykk av at vi også har innsett at det er ikke bare å si med maks på alt, men at man må vi finne gode prioritering sammensetninger. Hvordan kan politikerne hjelpe oss med det? 

 

Astrid: Jeg tror på en side som du sier, henger det sammen med klima og natur konflikt. Men det er også fordi at vi ikke har brukt de politiske virkemidlene vi har. Når vi skal bygge nye vindmøller, så det er ikke sikkert at vi skal gjøre det der det allerede er en del rødlistede arter, det er andre steder vi også kan bygge de vindmøllene. Vi kan gjøre det på en måte som gjør at folk føler mer eierskap til det gjennom konsesjonsrundene. De var jo veldig langt tilbake i tid når det ble gitt, så bygges vindmøller nå, også er det kanskje bestefaren din som satt og vedtok det i kommunestyret, og du har ingen kjennskap til det, også kommer det rett ved siden av der du bor. At folk har nær eierskap. De skattegrepene man også gjør nå der ser man at man får mer tilbake i samfunnet for å bygge ut. At brukere av naturen har det som er et minus, så skal en også oppleve at man får tilbake fordi man er bruker av naturen. Det er krevende politiske spørsmål, og vi kommer ikke til å lande 100% riktig hver gang, fordi det kommer ikke til å være mulig. Men vi må klare å ha de to tankene samtidig, for vi ser både klimakrise og en naturkrise, og vi er nødt til å klare å løse begge to. 

 

Silvija: Ja, også har Norge kanskje noen unike muligheter og utfordringer. Der snakkes det nå veldig mye om flytende vind og nye former for energiproduksjon, som kanskje vi kan ta noen læringer fra oljesektoren over og som med hele supplyindustrien også videre. Hva tenker du om muligheter for industriell utvikling? 

 

Astrid: Altså, jeg tror det mulighetene er enorme. Jeg pleier ofte å snakke om klima på to måter. Det ene er som vi alle klarer å være. Vi er nødt til å kutte halvparten av verdensklimautslipp i dette tiåret. Det er en kjempestor oppgave, men hvis vi ikke gjør det, så er det både dårlig for klima, men det er også dårlig for Norsk industri. For hvis ikke vi er de som er leder fram i det grønne skiftet og de som får lov til å levere løsningene som den energinasjonen vi er på havvind, på sjø. Hvordan man kan elektrifisere enda mer på hvordan man bygger ut fornybar energi og gjør det på en skånsom måte. Hvis vi ikke leverer det, så kommer vi ikke til å få lov til å levere tjenestene på andre siden av det grønne skiftet. For den omstillingen som foregår nå, både ved Europa som må komme seg bort fra russisk kast, men også over til fornybar energi. Den må vi lede i front, for hvis vi da havner bak i konkurransen, så taper vi økonomisk og arbeidsmessig plass på det i tillegg.

 

Silvija: Det er veldig spennende, akkurat det du sier om internasjonale behov. Et eller annet sted nylig så har jeg hørt at 80% av de beste vindfeltene der det går an å bygge ut ligger på dypt vann, og der går det ikke an å bygge disse her øyene som Danmark driver med på vindøyer. Eller nearshore. Altså dette her er flytende vind, og dette ligner ganske mye på flytende oljeplattformer og vi er verdensmestere, men den posisjonen må tas på en planlagt måte.

 

Astrid: Ja, helt enig. Og det er jo der vi er så heldig at vi har verdens beste fagarbeidere. At vi på sekstitallet turte å tenke stort, at her skulle vi levere norske løsninger på og norske bedrifter skal bygge kompetansen. Sånn må vi også tenke nå, og der er jeg jo veldig stolt av at vi skal bygge ut like mye havvind som det vi egentlig har av energi i Norge allerede i dag. Det er viktig at vi kommer raskt i gang med det. Det er jo en konkurranse som alt annet det også. Jeg håper at Norge også skal være en ledende energinasjon på andre siden av oljealderen også, og da handler det om grønn energi. 

 

Silvija: Gir oss en slags retningssans og kanskje motivasjon til å drive med denne energi transition som du beskriver. Og en ting er at det er masse jobber for våre gode ingeniører og folk med masse datakunnskap og cybersecurity, men du nevnte fagarbeidere. Jeg har lyst til å bare gi deg et lite innspill der. Noe av det mest inspirerende LØRN gjør, det er samtaler med fagarbeidere om innovasjon. Vi teknologer har vært litt sånn aggressive nærmest fordi dette her  er for de som kan masse data, ikke sant? Så har vi snakket med Norske Skog skogn, fabrikkarbeidere. En ting er robotisering, men de ser at det er mer å gjøre og mer spennende arbeid og mye mer effektivitet. De har lyst til å lære, og de er kjempeflinke til å lære. Også er de veldig åpne på at de vil vite hvordan bærekraft speiler seg på deres konkrete arbeidsoppgaver og arbeidssted. De vil ikke ha sånne abstrakte greier om et eller annet fint og grønt. De vil vite hvordan stopper vi utslippene, halverer vi utslippene, gjenbruker materialer. Det konkrete er de veldig, veldig sultne på, og det er utrolig viktig å hjelpe dem med denne læringsreisen nå. 

 

Astrid: Helt enig. Og jeg tror det ligger enorme muligheter. Det at vi har verdens grønneste aluminium, der vi har aluminiumsfabrikker rundt omkring i Norge som er best på levere grønt. Det viser vi jo når vi skal bygge enda grønnere biler og hvert eneste utslipp teller. Så vil jo bilprodusentene etterspørre. Hvor er det man produserer den grønneste aluminiumen? Og da vil det være på Sunndalen eller andre fabrikker vi har her i Norge. Det samme må man tenke overalt. Og de aller fleste i Norge som jobber direkte inn mot olje og petroleum jobber ikke på Norsk platform. De jobber i leverandørindustrien med å levere produkter til plattformen. Det kan være overflatebehandling. Det kan være chatting, det kan være alt det vi har spesialisert oss på å gjøre langt utpå nordsjøen der det er veldig vanskelige forhold. Der kan vi bli de beste som leverer overflatebehandlingen på andre offshoreinstallasjoner, sånn som havvindmøller. Det kan vi være best på å levere kjetting som skal brukes andre krevende enn naturområder, og det er sånn vi må tenke hele tiden. Fordi nå kommer mer og mer av næringslivet i hele Europa og verden på etterspørre hvem er det som leverer den med minst utslipp. Da er det de med minst utslipp og høyere kvalitet som får lov til å levere produktet, og det bør være oss. 

 

Silvija: Ja, og jeg tror at dette her også er en sånn internasjonal styrke som du sier, som vi bør markedsføre enda sterkere fordi det vi eksporterte i olje gullalderen er egentlig kunnskapen om å bygge disse ekstreme plattformer, og nå kan vi eksportere kunnskapen om å forbedre fabrikkene på ganske mange områder. Jeg tenker også på elkem, hydro og yara. Utrolig mange steder. Hadde Norge bare visst det Norge vet og vært litt stoltere av det. Det starter med alle disse fantastiske fagarbeiderne våre. Dette bringer oss egentlig litt til den andre type. For vi har snakket litt om klimarelatert bærekraft. Én environment, og der har vi egentlig ikke snakket ferdig med alle disse flodene som vi ser i Bangladesh og stormene i Florida. Også naturen biter tilbake begynner å bite tilbake skikkelig, ikke sant? Og hva betyr det for Norge i form av hvordan fikser vi det her og hvordan forbereder vi oss på den tiden da. Men vil du si noe om det? 

 

Astrid: Ja. Her kommer Norge til å være heldig. Vi kommer til å bli, kanskje i minst grad påvirket av den globale oppvarmingen, og derfor har vi et ekstra stort ansvar også. Jeg frykter at vi kan stå i en situasjon som under pandemien. Så er vi veldig opptatt av å kare til oss alle vaksiner og mens vi vaksinerte tredje dose så var det mange som ikke har fått sitt første stykke afrikanske land. Når krigen i Ukraina foregår, så ser vi at land etter land i Europa kutter egne bistandsbudsjett, fordi at man må bruke pengene på hjemmebane og her i Europa. Det er jo viktig å være med å støtte ukrainerne, men vi må klare å ha begge tanker i hodet samtidig, også på toppen av det hele så får du klimakrisen, som også vil ramme dem som har sluppet minst utslipp aller mest. Det jeg er bekymret er det ene, sånn det rene internasjonale solidariteten. At vi skal stille opp fordi at det er riktig å gjøre, men også den kyniske, at vi også er nødt til å stille opp. Fordi hvis man opplever at vesten trekker seg unna, at vi liksom har flyttet opp på skummen av kaka også er det vi som trekker oss unna når det blir vanskelig, så skjønner jeg også at man snur seg selv hverandre. Hvilke andre steder kan vi se? Kan vi se til Russland? Kan vi se til andre land som kanskje vil bidra i større grad? Og vi står også i en verdikamp i verden, der vi ikke har råd til at vesten snur ryggen til andre som trenger at vi også ser de vanskelige og krevende situasjonene de står ovenfor.  

 

Silvija: Ja, men du er politiker Astrid. Hvor lett er det å argumentere for at man skal dele med eksterne, når vi sliter internt? Er det kanskje noe rasjonelt der også, eller? 

 

Astrid: Jeg tror alltid det er mer krevende å argumentere for hvorfor man skal bruke mer penger, for eksempel på bistand når man opplever at hverdagen blir også vanskeligere i ditt eget hus og rundt ditt eget middagsbord. Samtidig så tror jeg folk er grunnleggende, solidarisk og at det nesten er et litt mer politisk problem enn et folkeproblem. For jeg tror folk flest er enig at vi må bidra internasjonalt, men så er det kanskje politikere som blir litt for redd for å ta de valgene, at de kanskje har politisk ansvar til å se om de har noen prinsipper vi har lagt til grunn. Hvis vi begynner å rykke med de prinsippene som er mest krevende, så har vi jo egentlig ikke prinsipper. Da har vi jo bare gjort noe vi holder på med når det er så enkelt som mulig. 

 

Silvija: Nå har vi såvidt begynt å snakke om omfordelingen. Jeg tenker at politikk dreier seg til syvende og sist grunnleggende omfordeling og kanskje posisjonering. Og vi har snakket litt om internasjonal omfordeling, og der hørte jeg et så utrolig kult sitat nylig jeg bare vil slenge på bordet. Det er en veldig fin bok som heter the fourth turning som snakker om disse sykluser, altså med vekst, modenhet, altfor billige penger og revolusjon gjennom alle tider. De argumenterer at vi er i en sånn fourth turning igjen da. Jeg snakket med noen i Sibir. Det er en sånn ordfører eller noe sånt, noe som skrøt om hvor fantastisk det blir i Sibir når man kan svært begynne å dyrke appelsiner. Helt til noen minnet ham på at du må kanskje dele de appelsinene med ganske mange mennesker som kommer til å flytte dit fra ekvatorielle breddegrader. For der vokser det ikke appelsiner lenger. Så problemene sprer seg, og det finnes ikke noen murer som kan liksom isolere oss. Også er det derfor vi hjelper for å være veldig kynisk eller hjelpe folk å kunne ha det relativt greit der de er. Det er også en omfordeling mellom generasjoner og også en omfordeling mellom klasser i Norge. For hvis vi skal være ærlig om effekten av digitalisering og den ekstreme teknologiske utviklingen som vi er i nå så har det skjedd en stor polarisering. Mindre i Norge enn i USA, men de rike har blitt rikere. Og de som ikke er de mest kunnskapsrike risikerer å falle enda lenger bak. Jeg tror at omfordeling og dette her med å være til for hele landet, alle i arbeid og alle skal med. Det er veldig grunnleggende for dere og hvordan tenker dere på en fremtidig rebalansering? 

 

Astrid: Altså, jeg er veldig stolt av angrepene som har gjort det statsbudsjettet nå, for jeg mener, når du bruker norske naturressurser som vi er sammen som fisken eller havet eller vannkraften vår, så skal du også skatte tilbake til det. Og nå ser man jo at man gjør en del omfordelende grep i skattesystemet, eller om at de som driver med oppdrett i norske fjorder de skal betale mer rundt i fellesskapet. Det mener jeg er helt riktig, også er ser du alltid at forskjellene øker. Hvis du ikke politisk klarer å gjøre noe med det. Man ser at forskjellen mellom generasjonene nå blir ganske stor for den forskjellen på hver utdannet innenfor et yrke, der man skriker etter arbeidskraft og der de kan gi deg bonus for. Der jobber de et ekstra år når du er 25 år, og da kanskje har råd til å få kjøpt sin første leilighet. Og det å være sykepleier, det er lønnsveksten ikke vil gå like raskt, fordi at man har et annet system for lønn og har råd til å kjøpe 1,4% av boligen i Oslo. Det vil jo forplante seg resten av livet. Den personen som kom til på boligmarkedet i en alder av 25 som opplever at det er så stor etterspørsel etter arbeidskraft akkurat nå at man nesten kan stille hvilke krav man ønsker og den som ikke har råd til å komme inn på boligmarkedet. Der tror jeg, vi er nødt til å gjøre enda større grep da. Fordi jeg tror ikke at det er sånn at vi kommer til å klare å kutte oss inn i framtida. Det har vært mer krevende økonomiske tider, samtidig som man har bygget ut velferdsstaten. Vår generasjon forventer jo egentlig bare å kunne ha den samme tryggheten som foreldregenerasjonen. Og da må man sørge for at man også klarer å omfordele mellom generasjonene. 

 

Silvija: Det er litt vanskelig å få gjennom politisk kanskje for folk har innsett at vi går mot en demografi som blir kjempevanskelig. Vi har gått fra en pyramide, hvor de eldste er de færreste, til en litt mer soppform. Hvor det rett og slett blir for mange av oss gamle om 10/20/30 år. 

 

Astrid: Ja, og det mener jeg ikke nødvendigvis er bare en svakhet. Vi snakker ofte om eldrebølgen som noe fælt som skyller over oss, men jeg tror det er viktig at vi hele tiden klarer å ha den generasjonskontrakten i mente. I Norge er vi enige om at du jobber når du er arbeidsfør alder og betaler for både dem som er yngre enn deg og eldre enn deg. Det må også være når vi kommer, og jeg tipper, at jeg kommer til å ta opp pensjon etter kanskje fire, frem pensjonsreformer til. Den stabiliteten og tryggheten, som også min generasjon forventer å få, den må vi klare å danne grunnlaget for, selv om det kommer til å bli flere, også når vi blir eldre. 

 

Silvija: Ja, men du er Astrid, kanskje den største utgiften på statsbudsjettet er helsa vår. Det er klart at den kostnaden kan vi effektivisere gjennom at folk bor hjemme lenger, at vi gjør noe på video og at vi effektiviserer helsebehandlingen vår gjennom personalisert og distribuert helsebehandling, men likevel. Jo lengre vi lever, jo mer koster vi. Så det er noen veldig krevende samtaler om velferdsstaten som må ta også. 

 

Astrid: Ja, også tror jeg det er mye å hente inn både på forebygging også vet vi jo at helse og økonomi henger sammen. Så vi det opplever at vi ikke har penger som strekker tilslutten av måneden, det går utover den psykiske helsen din. Man har gjort sånn forskning på det man har sett på folk som har det veldig vanskelig, og samtidig sett på økonomien. For dem som hadde en veldig krevende økonomi ble det enklere å deale med det andre, så snart du følte at hverdagen gikk rundt da, og du hadde mat på bordet. At du slapp å konstant gå rundt og tenke på penger. Jeg tror av og til at vi ser forskjeller, velferd og helse hver for seg, men så henger det ganske mye sammen. Fordi vi mennesker er jo også komplekse. Og det å oppleve at du ikke har et trygt sted å bo, det opplever at lønna ikke strekker seg. Det går utover både den fysiske, men også den mentale helsen din. Så jeg har tro på å få ned forskjellene også sparer på andre siden fordi det også er forebyggende. Så kommer vi ikke til å stå i krevende diskusjoner, men jeg har fortsatt troen på at velferdsstaten i sum er billigere enn å ikke gjøre det. Det at vi har folk som kan passe på ungene våre i barnehagen som gjør at kvinner jobber, og at vi har enda flere kvinner som bidrar inn i samfunnet, eller at vi har rause ordninger på at det å velge å studere, velge det helt fritt selv, og da kan du få uante muligheter. Altså, jeg tror det fortsatt gir mer tilbake til samfunnet enn det koster, og at det ville vært veldig mye dyrere å skulle kutte det sikkerhetsnettet som vi har. 

 

Silvija: Du, Astrid, denne her samtalen hadde vi egentlig opprinnelig planer om å publisere ganske parallelt med Arendalsuka, og da hadde jeg lyst til å spørre deg, hva er det vi burde ha snakket om der som vi ikke snakker om nok? Men nå skal du ha en stor samling om kort tid, så hvis jeg stiller det samme spørsmålet nå, hva er det viktigste du mener at vi burde snakke om nå politisk? 

 

Astrid: Vi snakket mye om de stroe klimakuttene, og det er riktig. Hva skal du gjøre frem i tid for at vi skal klare å kutte masse med klimagassutslipp. Om det elektrifisering av sokkelen eller havvind, men vi snakker for lite om klimagassutslippene år for år. Og skal vi nå målet vårt om 55% kutt i Norge 2030 så teller det at vi må kutte verktøy hvert eneste år. Så hvilke kutt er det vi kan gjøre hver eneste dag som gjør at vi ser at klimaregnskapet går riktig vei. 

 

Silvija: Jeg vil bare vise deg et lite poeng i den retningen. Jeg leste nylig en veldig fin artikkel i economies. Overskriften var all talk no trousers, altså at vi snakker mye om bærekraft, men at de kanskje ikke gjør så mye i praksis. Bank of England har laget en sånn gruppe av forvaltere, som forplikter seg til noen felles mål. Men bare 1/5 av de største bedriftene i verden som er forpliktet seg til å enten halvere eller kutte helt ut utslippene sine innen 2050, har noen konkrete mellomlange mål. Ikke kortsiktige mål i år, men de har ikke engang en plan for mellomlang sikt. Man sier at vi skal halvere innen 2050, men det er litt sånn følelse av at vi dytter det problemet foran oss, for det er lenge til 2050. 

 

Astrid: Det tror jeg også med alt det offentlige. Jeg har transparens rundt det, fordi det skjer på flere områder enn klima. Hva er en god markedsstrateg. Om det er pride, likestilling. Jeg har sett en sånn twitterkonto som legger ut på pagegap alle de bedrifter som hele tiden skriver om at de er så opptatt av likestilling også viser de hva kvinnene får i lønn versus hva menn får i den aktuelle bedriften. Og da har man snakket mye om likestilling, men i realiteten tjener jo nesten alltid menn bedre enn kvinner. Så det er noe med den transparensen, at man faktisk kan sjekke ut det. Sånn at det ikke bare er markedsstrategi å snakke om et grønt skifte. For det og jeg er bekymret for selv, men så må det i realiteten bli kuttet, hvis ikke hjelper det ingenting. 

 

Silvija: Og der gjør dere ganske mye spennende, både i Norge og internasjonalt med den nye åpenhetsloven. Det kreves av bedrifter. Det er ingen som vet helt hvordan de skal rapportere på det foreløpig, men til slutt så blir vi flinkere til å si hva vi faktisk gjør. 

 

Astrid: Ja og jeg tror da statsbudsjettet ble lagt fram for første gang så la man også fram den grønne bok som på sikt skal bli et klimabudsjett. Og det er jo en vei fortsatt til at det blir et ordentlig godt styringsverktøy, men bare det at staten har startet med å si nå skal vi også forhandle på klimagasser på samme måte som vi forhandler i kroner og øre, og vi skal ha en egen grønn bok der vi ser hvor klimagassutslippene våre er og hvor jeg kan hente den. Det tror jeg også kan være nyttig verktøy for flere bedrifter, når man faktisk klarer å finne måter å regne på klimakutt på. Fordi utfordringen har også vært at det ikke alltid er så enkelt da. Det er ikke like enkelt som å telle kroner og øre. 

 

Silvija: Veldig spennende. Astrid, tusen takk for en veldig hyggelig samtale. Noen avsluttende ord litt sånn veien inn i 2023. Vi går inn i et år hvor det kanskje blir økonomisk volatilitet og mye annen volatilitet. Bortsett fra klima, hva tenker du at vi bør passe på? 

 

Astrid: Tror jeg må passe på, at vi klarer å beholde håpet egentlig. En av mine største bekymringer er at vi lever i så usikker tid at det ikke er vits å ha håp fordi du ikke får styrt noe rundt deg. Du klarer ikke å stoppe krigen i Ukraina. Du klarer ikke å endre de økonomiske forutsetningene. Til det så sier vi i hvert fall ganske tydelig at det er alltid folk som har forandret verden. Det er alltid folkelige bevegelser som har skrevet historie, og selv om man kan føle seg som en veldig liten del av det, så kan man være med å bidra da, og hvis vi som fortsatt lever i et av verdens rikeste land som er best stilt til både å klare klimakrisen, for å klare økonomiske situasjoner, mister håpet så er det et ganske dårlig signal til resten av verden som fortsatt hver eneste dag står opp og tenker at i morgen kan bli litt bedre enn dagen i går. 

 

Silvija: Du, det var et kjempefint poeng, og jeg tror det å hjelpe hverandre også og holde på håpet å finne retning i kaoset er viktig. Hvis vi satser på det, så vil det holde oss busy nok, og det kommer alltid gode resultater ut av det til slutt. Tusen takk for en god samtale. 

 

Astrid: Takk. 

 

 

Du har nå lyttet til en podcast fra LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet LØRN.University.   

 

Del 2 - E0040

Velkommen til LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

 

 

Silvija Seres: Hei og velkommen til denne panelsamtalen i vårt event om teknologipolitikk. Jeg er Silvija Seres, og gjesten min i dag er Henriette Undrum som er visepresident i Equinor og prosjektlederen for Norway Energy Hub. Velkommen til deg Henriette. 

 

Henriette Undrum: Tusen takk for det, veldig hyggelig å være her. 

 

Silvija: Henrette, vi har cirka 30 minutter foran oss til å snakke om teknologipolitikk som er denne serien dreier seg om. I dette tilfellet fokuserer vi på det som har med energi å gjøre. Så litt sånn overordnet spørsmål, hva burde våre politikere, våre ungdomspolitikere, folk som jobber med regulering gjennom jus eller virkemiddelapparatet eller på andre måter til og med mediene vite om det som skjer nå innenfor energi, som er både politikk og teknologi?

 

Henriette: Det som kanskje er aller viktigste innenfor energi akkurat nå, det er jo den enorme omstillingen vi står overfor. Det ene er omfanget av den, hvor mye vi skal omstille oss bort fra fossil energi, og det andre er det tempoet som den omstillingen må gjøres i. Og det tror jeg er et omfang på omstilling som er nesten vanskelig. Jeg pleier ofte å bruke bildet at vi skal gjøre en hjertetransplantasjon på en pasienten mens vi løper maraton. Fordi dette verdisystemet på mange måter er hjertet i hele samfunnet vårt. Alt vi gjør, alt vi spiser, alt vi trenger for å holde oss varme og mette, det er avhengig av energi. 

 

Silvija: Jeg har lurt på noe i det siste. Vi har vært veldig flinke til å stimulere elektrifiseringen. Jeg bare ser på huset mitt. Gasspeisen går på strøm, varmepumper trenger strøm, bilen trenger strøm, ovnen min er en induksjonsovn som trekker strøm på helt nye måter. Har det skjedd for fort? Er det sånn at vi bare har økt behovet ekstremt for elektrisk energi? Jeg skjønner at det er lite vann i magasiner og vanskelig. 

 

Henriette: Ja, men hele svaret på klimautfordringen det er å få forbruk fra fossilenergi over på fornybar energi. Og fornybar energi, den er jo primært i form av strøm. Så hvis man skal konvertere den strømmen til noe annet. Så hver gang du konverterer energi så prøver du tap. 

Ja og dermed er det om å gjøre at ting som kan elektrifiseres de bør elektrifiseres. Det er den beste løsningen for de tingene. Så varme i huset ditt og komfyren din, det er en fordel. Så er det sånn at det er en del prosesser, industriprosesser eller transport over veldig lange avstander som er vanskelig å elektrifisere. For trafikk, er vanskelig å verifisere når du skal fly langt, rett og slett, fordi at energitetheten i batteriet, eller måten du lager elektrisitet på, den krever stort volum og så mye vekt, at det er uhensiktsmessig. Derfor så må vi finne andre løsninger, enten det er CO2 fangst og lagring, eller det kan være alternativer til dagens fossile brensler som kan være hydrogen eller annet hydrogenbasert, for eksempel ammoniakk. Jeg tror det er sånn, at det som kan energieffektiviseres, det er det som er den riktige løsningen for det aller meste. Så vi har kommet langt i Norge. Halvparten av vårt energiforbruk er elektrisk kraft. Gjennomsnittet i verden er jo bare 20%, så vi har egentlig kommet ganske langt i forhold til de andre. Det betyr jo også at hva de nå jobber med og avkarboniserer i Norge, det er jo de vanskelige tingene  hvor de andre kommer snart. Så vi ligger litt foran. 

 

Silvija: Men det er også mulighet for innovasjon, og kanskje på salg av de systemene til andre land. 

 

Henriette: Jeg tenker det, og det ser vi jo for eksempel på CO2 lagring og vurderer en teknologi som nå er i ferd med å liksom etablere seg i Norge. Det er en teknologi som har både globalt potensiale og være nødvendig for energiomstillingen globalt. Så her sitter jo norske leverandører, aktører nå og er helt i front, takket være langskip prosjektet som myndighetene har vært med å støtte. 

 

Silvija: Og noen kan le av det og kalle det for månelanding også videre. Men poenget er at vi prøver å få til noe som ikke er blitt gjort før i skala som er egentlig større enn folk flest forestiller seg. All innovasjon krever en del risiko. Også er det masse teknologirelatert risiko. Hvis vi går tilbake til energy hubben. Norge er et lite land, til tross for våre enorme ressurser, så er vi et lite land med få mennesker. Vi kan ikke gjøre alt, så dere har prioritert noen områder som dere mener er spesielt hensiktsmessige å fordelaktige for Norge. Kunne ikke du si litt hva det er? 

 

Henriette: Det er egentlig fire områder som vi har sagt at er nødvendig og lurt å ta tak i nå veldig fort. Det ene for det første å redusere utslippene våre. Norsk sokkel utgjør en fjerdedel av utslippene i Norge. Sånn at hvis Norge skal nå loven sin, så er vi nødt til å kutte utslipp på Norsk sokkel, så det er det første. Avkarbonisere olje og gassen, både oppstrøms og etter hvert også nedover i verdikjeden. Det er det første. Det andre er at, hvis vi skal klare omstillingen, så trenger vi mer fornybar kraft. Derfor så har vi sagt at dette er tidspunktet for å industrialisere flytende vind, flytende havvind. Og hva betyr det? Jo, det betyr at vi må nå gjøre det samme med flytende havvind som har skjedd for vind på land og vind som er bunnfast. Nemlig at man skal skalere opp og få så mange og så store prosjekter at leverandørene kan utvikle sin verdikjede. Da kan de produsere effektivt, og på den måten så får vi storskala prosjekter også går prisene ned. Med det volumet vi har foreslått frem til 2030 som er 3,5 gigawatt. Det betyr kanskje 15 terrawattimer strøm som er cirka 10% av den strømmen Norge produserer i dag. 10% av volum desentraliseres av strøm i Norsk system i dag, men med et sånt volum, så mener vi at vi kan stå igjen med en teknologi som kan levere kraft til markedspris på midten av tredvetallet. Og hva betyr det? Jo, det betyr at Norge får 15 terawat timer ekstra kraft. Det trenger vi.

 

Silvija: Blir det billigere strøm for meg da? 

 

Henriette: Det da kan jeg håpe på, litt avhengig av forbruker. Så dette henger sammen med både det tilbudet etterspør, men du får mer kraft. Du får en leverandørindustri som får lov til å utvikle seg, og som etterpå kan levere både til mer prosjekter i Norge, men også til prosjekter internasjonalt. Også får vi en teknologi tilgjengelig som gjør at Norge kan bygge ut kraft langs hele kysten. Vi har jo enorme gode vindressurser, og det betyr at hvis man da ønsker mer eller trenger mer kraft eller annet sted i Norge, så finnes det en teknologi som kan levere den kraften der vi trenger den. Så da får man både industri. Vi får kraft, også får du frihet til å få inn mer kraft så det er det andre elementet. Det tredje elementet, det er CO2 lagring. Det bygger jo på dette langskip prosjektet hvor Norge som første land i verden har laget en struktur hvor tredjepart, altså du eller naboen din, kan fange CO2’en sin og komme og levere den der. Det er mange steder du kan levere CO2. 

 

Dette er en teknologi som gjør at mange industrier både i Norge og resten av Europa sement, stål, søppelforbrenning som ikke kan elektrifiseres, de har da en løsning for hvordan de kan redusere sitt CO2 utslipp. Og når vi ser på det volumet som er mulig å lage et Norsk sokkel, så kan vi lagre for europeisk industri i veldig mange tiår. Nå fikk vi en ny lisens før sommeren, og i den lisensen så ser vi for oss å lagre 20 millioner tonn i året. Utslippene i Norge er i dag 50 millioner tonn. Så bare en lisens gjør jo at vi kan lagre nesten halvparten av norsk utslipp i en lisens. Så her kan man skalere dette stort. Det siste, det er også for å hjelpe de som ikke kan elektrifiseres, og det handler om hydrogen. Produsere store mengder hydrogen. Det kan du gjøre både fra naturgass med CO2 lagring, eller du kan gjøre det med grønnt hydrogen som kommer fra kraft i det øyeblikket vi har kraftoverskudd. Det er vesentlig her å ha kraftoverskudd, men ved å begynne med naturgassen så kan vi lage så store prosjekter at vi kan forsvare bygging av for eksempel en rørledning, så kan annen hydrogen komme inn i den infrastrukturen etter hvert som det blir tilgjengelig. Vi tror at det er nødvendig å få ned utslippene også bygge de grunnleggende teknologiene med CO2 fangst for de som ikke kan elektrifiseres, hydrogen hvis de ikke kan elektrifiseres. For da kan man bygge andre verdikjeder oppå disse. Da kan man omstille den industrien som finnes, og man kan bygge ny industri basert på mer kraft. Så det er liksom for å lage grunnlaget for om man ønsker å lage batterifabrikker, ammoniakk eller datasenter eller hva man ønsker seg. Så har man et fundament og tilgang på ressursene som man trenger for å bygge andre typer industrier eller omstille industri. 

 

Silvija: Jeg hørte deg si fire ting, hvis jeg skal prøve å oppsummere litt. Det første var å redusere utslippene. Det er kanskje noe vi løser med mange punkt teknologier, ikke sant? Bedre biler, bedre industrielle anlegg, bedre filtere. Det andre er mer fornybar kraft, og der må vi investere i infrastruktur.

 

Henriette: Ja, vi må investere både i produksjonskapasitet, også må vi investere veldig mye i å videreutvikle nettet vårt. 

 

Silvija: Ja. For det er litt det han hadde lyst til. Det er 4 punkter hvor dette treffer oss i disse er veldig komplekse energiverdikjeder. For du snakker om upstream og downstream. Vi har produksjon, vi har distribusjon. Vi har statkraft også har vi statnett. Også er det markedsoperasjoner på topp av dette her. Det er også lagring som fremstår som et helt nytt element underveis, også er det bruk, det bruksstedet. Og som samfunn så er vi ganske opptatt av dette med at bruken skal være bra, ikke sant? Vi har kjøpt el-biler hele gjengen, og vi har elektrifisert husene våre der vi kunne. På produksjon er vi kanskje litt for avslappet? For vi tenker at ja, men vi har jo vannkraft. Det er jo så rent, men det vi ser nå er, at det trengs flere kilder, og det finnes flere muligheter som vi bare må utnytte. Der er det veldig spennende å høre deg snakke om offshore vindproduksjon. For jeg har bare lyst til å høre deg veldig kort på det. Nå er vi på punkt to på fornybar kraft. Danmark, hvis jeg forstått riktig investerer flere milliarder euro på sånne flytende øyer med disse store vindmøller på, det er også offshore vind. 

 

Henriette: Ja disse øyene er vel ikke engnag flytende tror jeg. Jeg tror faktisk de står på bunnen at det er et såpass grunt område, men det er jeg ikke helt sikker på. Det kan vi jo undersøke til en annen gang. 

 

Silvija: Så dette her er noe som Norge skal prøve å matche. Vi må ikke komme for sent til denne festen. For det er nå man etablerer seg som en global leverandør av de beste systemiske løsninger, så krever dette her en bestemt investeringsvilje fra våre politikere. 

 

Henriette: Ja, her er det jo to ting. Det ene er jo i bunnfast vind, hvor turbinene står nede i bakken, og det er der Danmark har tatt posisjonene. De har bygd opp en kjempeindustri knyttet til bunnfast vind. Det området som ikke er etablert enda, det er flytende vind. Det betyr for alle de vindressursene som er på dypere enn 100 meter typisk. Der kan du ikke lenger sette turbinene på bunnen. Det er der flytende kommer inn. Det er jo en teknologi hvor leverandørindustrien ikke er etablert. Der finnes det veldig få parker. Det finnes noen få enkelte turbiner. Det finnes en park utenfor Skottland, også bygger vi den største parken i verden innenfor flytende og det bygger vi nå på Norsk sokkel for å levere kraft til Snorre og Gullfaks. Så her er det jo nå en mulighet for at man kan gå videre basert på det og utvikle en Norsk leverandørindustri. Da må vi  forte oss, eller så er det noen andre som gjør det i Skottland, i Sør Korea. Så det haster med å komme i gang, hvis vi vil ha den type industri i Norge.

 

Silvija: Dette må jeg pakke opp littegrann, men det er utrolig spennende. For det første, så hører jeg deg si at dette er veldig viktig og spennende fordi det finnes ganske mange områder i verden som ikke har grunner nok til at du kan befeste en plattform sånn som disse øyene i Danmark. 

 

Henriette: 80% av de gode vindressursene er på så dypt vann at de må bygges ut med flytene. 

 

Silvija: Så del en av dette kinderegget er at 80% av tilgjengelige vindfarm områder vil kreve denne teknologien. Del 2 av dette kinderegget er at Norge kan dette her, for dette ligner på det vi har gjort med oljeplattformene våre. Jeg antar at, når du lager disse her flytende greier, så skal de på en måte ikke velte, og de skal balanseres og styres det forankres og. Dette kan Norsk industri. Så det dreier seg om å oversette Norsk industri som allerede kan det for olje til de nye justeringene som skal til for vind. Men vi har et fortrinn i utgangspunktet. 

 

Henriette: Absolutt, men så er det også noen behov for at leverandørindustrien får bygd opp kapasitet til å bygge vindstrukturer, til å bygge forankringssystemer. Til å bygge spesialiserte skip som kan støtte den industrien. Så de trenger også tid til å bygge opp kapasitet og forutsigbarhet. Det er jo det som skal til for å investere i kapasitet, det er at du ser at det kommer ikke ett prosjekt det kommer 50. 

 

Silvija: Dette blir eksportmulighet. Så vi har vi har et veldig positivt utgangspunkt, også har vi også masse ressurser på dette her. Så tenker jeg, at vi er veldig flinke til å bygge en og en sånn oljeplattform, men vi har lært noe med å samkjøre dem. Jeg tenker all den der subsea den pipingen, hvor det finnes sånne transformatorfelt som kobler sammen disse vindfarmene som flyter? Hele tilleggsinfrastruktur er mye større enn den produksjonen vi snakker om. Dette kan strekke seg gjennom hele verdikjeden. 

 

Henriette: Absolutt, og vi ser jo også at veldig mange av de leverandørene som vi nå har brukt i forbindelse med elektrifiseringen av Norsk sokkel for å fjerne utslipp på Norsk sokkel, de tar med seg den kompetansen, den læringen rett over i offshore vind og leverer veldig mange av de samme tingene eller bygger videre på den teknologien når du leverer inn i offshore vind. Vi har jo med oss mange norske leverandører både på de flytende vind prosjektene våre i Skottland og i Norge. Og vi har også med oss mange på bunnfaste. 

 

Silvija: Jeg vet ikke hvor langt dere har gått med sånne økonomiske scenarier. Dette høres veldig dyrt ut. Vi snakker om et godt antall milliarder for å kickstarte dette her ordentlig. Men returverdien over livstid er fantastisk. For dette kan være det neste norske energieventyret. 

 

Henriette: Ja, når vi ser hva vi har klart å bringe frem med leverandørindustrien for Subsea, så er det et veldig godt eksempel på at man har klart å med et godt hjemmemarked, sånn at leverandørene får en god referanse, for øve seg, og får skalere opp. Så må vi ta med oss den leverandørindustrien ikke globalt med et stort eksportpotensial. Det er klart at den maritime industrien i Norge, den har et godt utgangspunkt for også å kunne ta store posisjoner i flytende vind. Det er mange ting her som vi har lært oss i olje og gass som vi kan ta med oss. 

 

Silvija: Du, jeg må bare spørre deg veldig kort. Er det vanskelig å få til dette her kulturelt i Equinor? Altså identitetsmessig, er det noen motstand, eller er det sånn at dette er en kjempemulighet for oss, og vi er best til å løse dette her. 

 

Henriette: Nei, jeg opplever et enormt engasjement i to ting. Det ene er å sørge for at vi nå er en solid robust leverandør av energi til Europa som er i en veldig krevende situasjon, og samtidig som jeg ser et stort engasjement rundt total kunnskapen fra olje og gass og bruke det til å utvikle prosjektene våre. Og vi ser jo det at veldig mange av disse verdikjedene, enten det er flyteknologi mot offshore vind eller om det er prosessteknologi som går inn i hydrogenverdikjeden, eller om det er reservoar som vi kan bruke for å forstå CO2 navigering i undergrunn. Der ser alle at det er en det er den samme fysikken og kjemien som olje og gass, som vi kan bruke i veldig mange av disse verdikjedene. 

 

Silvija: Jeg vet ikke hvor mye vi får til å snakke om CO2 lagring og utslippskutt. Jeg kommer tilbake til det. Jeg har bare lyst til å gå en runde til på dette med flytende havvind, for jeg synes det er spennende med eksempler. Jeg var relativt nylig i Hamburg og observerte et mulig LNG prosjekt hvor tyske politikere har funnet ut at dette må løses umiddelbart. De har da gått gjennom sommeren over til en virkelighet hvor det tyske folket får beskjed om å ikke dusje denne vinteren. Det kan de kanskje overleve å kjøpe litt mer parfyme som de sier selv. Men industrien som stoppes blir veldig kostbar å restarte. Det tapet uten energitilfang er noe som de kanskje politisk ikke tåler. Så det jeg prøver å spørre om er speed. Altså, hvordan får vi dette her satt i gang fort nok? Vi kan ikke vente på en ny regjering eller en ny femårsplan. Det må skje i år. Hva er din anbefaling til politikerne, altså hvordan setter man i gang? Altså alle er enige om at dette er en god idé, men det er litt sånn, det tar vi senere. Det tar vi når vi har fikset energipriser i norske hjem, ikke sant? Altså, fiks det nå. Hvordan? 

 

Henriette: Ja, jeg tror det er det aller fornuftigste vi har gjort akkurat nå i den situasjonen Europa står i nå. Det er å sørge for at det ville være så mye gass som jobber vi overhodet kan klare fra Norsk sokkel som erstatning for det tyske. Og Europa står i en utrolig vanskelig situasjon, og det kommer de til å gjøre det gjennom hele vinteren, og det er veldig alvorlig for hele kontinentet. 

 

Silvija: Det kan ha masse følger for oss i Norge også, vi er veldig koblet. 

 

Henriette: Det er at man liksom får industridød og økonomisk tilbakegang. Det gjør jo noe med hele samfunnet vårt og samfunnsstrukturen, og det gjør noe med det med å få til en god gjennomtenkt overgang. Det blir vanskelig når man får den type markeder som vi har nå. I andre kvartal, så fikk vi 18% mer av gass fra Norsk sokkel enn det vi gjorde i andre kvartal i fjor. Det er gjort av politiske beslutninger, at vi har fått lov å formalisere for å øke uttaket. Så må vi passe på at vi nå klarer å være en stabil moderator for Europa gjennom hele overgangen, og det kommer til å ta mange, mange tiår før vi liksom er gjennom overgangen. Så det er det ene, så det her med å holde Norsk sokkel i gang, få tilgang på nye arealer, så vi kan fylle på med ny gass og olje, det blir også viktig. Det er det ene. Den andre som spør om, hvordan får vi fortgang på de nye tingene? Det handler veldig mye om å få på plass et rammeverk. Det handler om å få på areal tildelinger, konsesjonsprosesser og den type ting. Så handler det om å gi industrien en forutsigbarhet nok. Om at kommer mange av prosjekter at vi på Norsk sokkel så vet vi at det kommer letelisenser gjemt og tro. Det må vi også komme med. Det må komme noen lisenser for offshore vind for CO2 lagring forutsigbart jevnlig over tid, sånn at at industrien kan posisjonere seg, for da kan du leve med at ikke du vinner den første auksjonen. Hvis du vet at det kommer fem til, da kan du allikevel posisjonere deg. Men det er veldig viktig. 

 

Silvija: Jeg har et spørsmål. Hvordan åpner man for alle disse nye lisenser? 

 

Henriette: Ja, nå er det mulig å be myndighetene om å åpne en lisens. Det var det vi gjorde, og på den lisensen fikk vi tildelt noe før sommeren. Vi må over i et forutsigbart system med tildelinger. Tilsvarende nå så har vi jo fått beskjed om at det vil åpne store områder for offshore igjen. Også har man jo skapt en ambisjon i Norge på 30 gigawatt innen 2040, men nå må vi få vite hvor ofte det blir tildelinger. Når kommer de, hvor store blir de, og hva er rammebetingelsene rundt det? 

 

Silvija: Hvordan skal vi få sett rammebetingelsene? Skal energidepartementet lage et rammeverk for offshore vind og en vekstplan med forutsigbare planer for først offshore lisenser i Norges vann også en mulighet for å eksportere teknologien? 

 

Henriette: Ja, og det var det neste jeg skulle si. Så er det dette med hvis man skal bygge store industri i Norge, så er vi helt avhengig av et marked utover Norge, og da blir dette med markedsadgang til Europa veldig, veldig viktig. Det å få avklart at man kan levere hydrogen, for eksempel til europeisk marked og hvordan skal det markedet reguleres, det å forklare at man kan transportere CO2 fra et eller annet til et annet for lagring. Det er jo et gjennombrudd her i forrige uke når vi gjorde en avtale med Yara for deres deres salmiakk fabrikk i Nederland, at de skal lagre CO2 derfra i northern light. Det er jo. 800.000 tonn med CO2, men det er nesten en million tonn, så det er kjempesvært. Og med det så vet faktisk northern light anlegget at det er fullt. Og det er den første avtalen om internasjonal transport av CO2 på tvers av landegrensene for permanent lagring. Det er en skikkelig milepæl. 

 

Silvija: Vi må ha i hvert fall en samtale til bare om CO2 lagring. Det må vi lære mye, mye mer om. Jeg klarer ikke å forestille meg én million tonn CO2 engang. Jeg tenker på CO2 som er en lett gass. Kan du lage meg et bilde? 

 

Henriette: Ja, hele Norge slipper ut 50 millioner tonn cirka per år. Det ene anlegget til Yara slipper ut 800.000 tonn per år. Så det setter det litt i perspektiv. Den lisensen som vi jobber med, den kan lagre 20 millioner tonn per år. 

 

Silvija: Ja, men hvordan? Pakkes det sammen under noe eller? 

 

Henriette: Det komprimeres sånn at det blir flytende også injiseres det ned i et reservoar under havbunnen, som er typisk et reservoar på samme måten som der hvor det har ligget, olje og gass millioner av år. Så man pumper CO2 ned i undergrunnen i flytende form hvor de lagres permanent. Det er en struktur over dette lageret som er tett. Og dette har vi gjort på Sleipner i 25 år og gjort på Snøhvit i veldig mange år. Så vi har gode erfaringer med det på Norsk sokkel, så vi vet at det er en teknologi som virker godt og vi har god kontroll på det. 

 

Silvija: Etter en tid, blir dette til kull eller?

 

Henriette: Det blir til mineraler på en måte. Så kan du si, at hvis du lager den inne i et vannfylt dag, så vil du på en måte å få farris med korken på. Det er ikke noe bobler og farrisen før du åpner den. Så over tid vil dette lagres inn i formasjonene og fanges opp. 

 

Silvija: Så kult. Dette må vi lære mer om, men vi slitter litt med tid. Hvis du fikk gi et råd til alle våre politikere, både de som mener de kan mye om energi, og de som mener at det er ikke min greie. Hva er det viktigste de skal begynne å nøste på? 

 

Henriette: De må begynne å nøste på hvilke ting som må på plass for at man skal få til reelle investeringer. Vi har mye erfaring fra utviklet regelverk og rammeverk for olje og gass som har fungert veldig godt, og som har kommet hele samfunnet til gode i form av verdiskapning. Nå må vi lage den samme typer rammeverk for det nye verdikjeden sånn at det er mulig for private investorer å investere. Det er veldig viktig å bruke de store selskapene, for det er de som kan dra frem de store industrielle cellene i store løsne. Og det skal altså formidable mengder med investeringer til for å løse problemet, og det har det veldig, veldig travelt. 

 

Silvija: Men dette er en investering i fremtiden vår.

 

Henriette: Absolutt. 

 

Silvijva: Og global fremtid også. 

Henriette: Absolutt og det det må inn i ny energi i systemet, og det må fjerne ny utslipp ut av systemet. Det er den eneste løsningen på klimaproblemstillingen og vi må gjøre det, mens energisystemet er stabilt, sånn at ikke vi får dem til situasjoner som vi nå. 

 

Silvija: Det er kanskje en sånn grei avslutning. At dette må på plass, men det er også greit at man setter i gang, før det blir veldig mørke kritiske hendelser som gjør at det blir panikkhandlinger. Det ser vi nå med energikrise, vi ser det med klimakrise.  Så dette er ikke noe vi kan la være å gjøre, og da er det like greit å kanskje gjøre det nå, mens vi har en fordel. 

 

Henriette: Jeg tror det er lurt å komme i gang, helst i går.

 

Silvija: Henriette Undrum. Tusen takk for en veldig spennende samtale om politiken som dreier seg om teknologi, energi og klima. Takk skal du ha. 

 

 

Du har nå lyttet til en podcast fra LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet LØRN.University.   

Del 3 - E0040

Velkommen til LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

 

 

Silvija Seres: Hei og velkommen til denne samtalen i vår webinar om teknologipolitikk. I denne samtalen er jeg så heldig å ha Bjørn Haugland som leder eller administrerende direktør i Skift som er næringslivets klimaledersamling med meg. Velkommen Bjørn. 

 

Bjørn Haugland: Stor takk, og stor takk for invitasjonen. Alltid kjekt å ha samtale med dere og høre hvilke perspektiver dere opptatt av. 

 

Silvija: Ja, leden av gjensidig, og muligens altså noe asymmetrisk. Jeg tror vi lærer veldig mye fra hver av disse samtalene, så det er veldig, veldig gøy. Jeg har vært tett på deg Bjørn egentlig helt siden før Skift. Helt siden du var bærekrafts generalen i DNV, som har blitt en av de mest spennende selskapene i verden, synes jeg. Som finner seg en modell hvor de bruker bærekraft, ikke sånn grønnvaskingstema, men som en innovasjonsmotor og etterhvert også som en økonomisk motor. Du har siden gått videre til Skift, og jeg har lyst til å invitere deg til å fortelle bittelittegrann om den fantastiske stiftelsen som du bygger og leder. 

 

Bjørn: Ja, stor takk for det. Som du sier har jeg ledet arbeidet i Veritas i 10 år rundt bærekraft. Og vi var tidlig ute. Vi så jo den gangen, akkurat som du sier at det er en stor, transformativ samfunnsomstilling som må på plass for at vi skal komme på bærekraftig spor, og i denne omstillingen, så ligger det åpenbart en rolle for næringslivet og muligheter for den delen av næringslivet som går proaktivt inn på dette. Det er også grunnen til at for 3 år siden så etablerte vi Skift som en plattform for næringslivet. For å lære fra hverandre, for å bli inspirert fra hverandre, men også for å lære på tvers av sektorer. Så Skift er jo en plattform der ulike sektorer møtes for å lære fra hverandre. Skift er ikke så opptatt av å lage masse rapporter og utredninger. Vi er opptatt av hva vi kan gjøre, og det er jo det næringslivet er flinke til, det er jo å gjøre ting. 

 

Silvija: Jeg beundrer holdningen deres til at dette her er en stor og systemisk transisjon og transformasjon for hele samfunnet, men man må begynne i praksis. Og man må begynne i tidsnært praksis. Der har jeg lyst til å sette foran deg et tall, som egentlig har sjokkert meg. Nå er vi i midten av oktober, så det er relativt ny economies fra september, oktober. Det er en overskrift som heter all talk no trousers, hvor de skriver at bærekraft er noe som veldig mange store bedrifter forplikter seg til gjennom disse internasjonale samarbeidsfora. Global compact er en av dem, men også Mark Carney, guvernøren i Bank of England har laget en sånn greie, hvor han forplikter en del private equity selskaper, investeringsselskaper til å måle og belønne ordentlig god bærekrafts oppførsel i de selskapene de investerer i. Men det viser til en slags moral hazard, hvor bedriften har funnet ut at hvis vi prater mye om bærekraft, så slipper de kanskje å gjøre så mye av den bærekraften som koster penger. Der vises det til at bare 1/5 av de største bedrifter i verden som er forpliktet seg på den måten har konkrete planer på mellomlang sikt. Og de har forpliktet seg til å halvere utslipp til 2050 osv, men de har ikke noe planer for det i dag. Dette her har jeg inntrykk av at du og DNV har jobbet veldig effektivt med, og det er en del gode norske selskaper som jobber veldig konkret med god hjelp av Skift

 

Bjørn: Ja, absolutt. Bærekraft er egentlig dilemmaet som flere og flere store selskaper ser at blir en viktig del av hele narrative for å snakke både med investorer, leverandører og egne ansatte. Så er det nok veldig mange som har gått litt langt i å snakke og gjerne kommentere seg, så du sier til all slags internasjonale forpliktelser som gjerne ligger i 2050 området, altså veldig langt, langt frem. Det medfører også at det er mye grønnvasking der ute. Det er mye av det som jeg kaller klima forsinker. Altså jeg deler gjerne næringslivet opp i 3 kategorier. Du har du har en sånn liten del som er klimafornektere. Den blir mindre og mindre, heldigvis. Så har du en liten del i andre enden som jeg kaller klimapådrivere. Den blir gradvis større, men fremdeles så er den store majoriteten, det er den som ligger i midten, som jeg kaller klima forsinkede. Fordi de sier alle de riktige tingene. De går med bærekraftsmålene, de har fine bærekraftsrapporter. Det er vanskelig å skille de fra om de egentlig er pådrivere eller om de er forsinkere. Det er den gruppen som jeg tror du snakker om. 

 

Silvija: Jeg kan gi deg to eksempler på hva jeg ser etter. Hvis de skryter av at de har halvert reiseutslippene sine de siste to årene, da tenker jeg at dette bare er tull. For det er klart at vi har alle sluttet å reise de siste 2 årene. Det andre er dette med symbol greier. Med papirsugerør og bambusskjeer som du får fliser av i tungen, istedenfor å jobbe med det som monner og teller og. Så har jeg lyst til å vise deg et par eksempler på noen som jeg egentlig har blitt positivt sjokkert over. Det er noen aktører i Norsk byggebransje. Fordi de har jeg tenkt på veldig lenge som at de tjener alt for mye penger, og de kommer aldri til å skynde seg. Men så begynner en del av dem å utfordre regulatorene på å få lov til å bygge veldig sirkulært. De skal bygge 70% av bygget med gjenbrukte toalettskåler og rør. De utfordrer arkitektene sine, og jeg tenker at, dette kan ikke være billig, men dette her er imponerende. 

 

Bjørn: Nei, men du har helt rett. Bare for å si det med, jo mer bærekraft legges i kommunikasjonsavdelingene i de store selskapene, og det har det vært en viss tendens til de siste årene, jo mer håpløs kommunikasjon får du. Da gjerne av at man skryter over å ha redusert reisen, eller andre eksempler som du trekker opp. Så poenget er at bærekraft må fra toppen. Det må eies fra toppen, og det må selvsagt ha en kjerne i forretningsutviklingen, en driver. Så peker vi på byggebransjen. Det er en av de bransjene som som virkelig har tatt grep. Det har vært en rekke flinke og modige ledere der som akkurat som du sier, er tydelig mot myndighetene, etterspør sterkere krav og ønsker å få regulative krav som gjør at de kan bli mer sirkulære. At de kan bygge mer klimavennlig, og at de kan ta bærekraft på alvor. Det som er veldig flott i den næringen og for så vidt i noen andre næringer. Det er at det er de ledende aktørene som tar stilling til dette. Det er kjernen i Skift også. Vi samler jo disse som ligger ute i den ene enden av skalaen med klimapådrivere. Fordi de ikke først og fremst opptatt av hva andre skal gjøre. De er først og fremst opptatt av hva vi kan gjøre selv. Og i motsetning til å kommitere seg til mål i 2050, så må alle i skift rapportere klimautslipp årlig inn i nettverket, og ikke bare historiske utslipp, men også peke på hvilke mål og strategier vi har fremover. Så vi er egentlig mye mer opptatt av hva vi skal gjøre nå i 2023, enn hvilke mål vi skal ha i 2030 eller 2050. Fordi vi må gjøre det konkret, vi må gjøre det nære, og vi må fokusere på de praktiske aksjonene som vi kan lære fra. 

 

Silvija: Hva, tenker du er Norges unike muligheter her? Vi lever i et land, hvis vi skal være helt ærlig, med litt krevende geografi og litt krevende klima, og jo mer vi krever av sånne gode hms ting regulatorisk, jo bedre blir vi. Så hvordan kan man støtte dette her? Og hva er norske unike muligheter? 

 

Bjørn: Altså jeg vil si, den største muligheten vi har. Det er jo at vi har et tillitsbasert samfunn. All innovasjon trives hvis det er tillit blant aktørene. Så det at Norge er et lite land. Det er vår styrke når det gjelder omstilling. Det at vi har høy tillit blant politikere til folket, til næringsliv, til frivillige organisasjoner, sivilsamfunnet. Det er en styrke for oss. Også det tredje selvsagt, at vi har så mye kompetanse, og så mye ressurser, inkludert finansielle ressurser. Jeg vil si at kompetansen vår er vårt fortrinn. Så i skift så har jo vi en visjon for Norge at vi skal bygge Norge til et laboratorium av de klima og bærekraft løsningene som verden trenger, for det kan vi gjøre i Norge. Det handler jo åpenbart mye om teknologi, men det handler nesten like mye om å lage et regulatorisk miljø som ny teknologi trives i. Det er derfor vi har fått elbil revolusjonen i Norge. Ikke fordi vi lager de bilene, men fordi vi har laget et regulatorisk rammeverk rundt det som gjør at vi får opptak av den type teknologier. Det samme gjelder elektriske ferger. Vi har fått til et samspill mellom offentlige myndigheter, altså fylkeskommunene og leverandørene som gjør at de setter krav, også kommer de leverandørene med ny teknologi. Så det er muligheten Norge har til å tenke litt stort. Norge som har fostret både Nansen og Amundsen og spiller en stor rolle i verden for fredsmekling. Vi må ta det steget, også må vi si, men la oss lage dette landet til et laboratoriet av de klimaløsningene som vi trenger, som Norsk næringsliv vil trives med å utvikle. Men selvsagt må vi lage ringer i vannet sånn at dette kan være løsninger som resten av verden også kan ta del av. Så kanskje det vi trenger mest av alt er en tydelig visjon som løfter oss og som samler oss. 

 

Silvija: Du, nå prøver jeg å finne navnet på den rapporten, men vi hadde en utrolig spennende samtale med en dame som heter Henriette Undrum fra Equinor. Som har jobbet med en sånn investeringsplan på relativt kort sikt, og du kan kanskje fortelle litt mer om det. La meg gi to positive eksempler først. Norge har gjort noe helt magisk innenfor olje og gassektoren. Funnet ikke bare olje, men funnet en utviklings og utvinningsprosess for olje der ingen trodde det var mulig. Så er det ikke så lett å få transisjon bort derfra til noe annet, og det kommer masse argumenter. Jeg tror det er en del fornektere og forsinkede i den verden som sier at ja, men ingenting annet er like lønnsom. Også ser vi for eksempel DNV, som klarer å lage en utrolig spennende strategi basert nettopp på energy transition. Hvor man sier at vi skal ikke gå helt bort fra olje og gass, men i kombinasjon med andre ting og hvor andre ting etter hvert tar over og effektiviserer også videre. Så ser man på Danmark, som bygger for mange milliarder kroner disse øyene ut i grunnvannet. Som skal være farmer for nær kystvind. Der har Norge en unik mulighet og dette har Henriette fortalt om, at det er flytende vind hvor det er mye tanker, teknologi og prosess man kan overføre fra noe vi er verdensledende på, og det er oljeplattformer til disse nye vindplattformer. Så sies det at 80% av de beste vindfeltene i verden er på dypt vann, og dette her er det ganske store ringer i vannet. 

 

Bjørn: Absolutt og min veileder når jeg studerte het Finn Gunnar Nilsen. Det var en av de som har vært med å bygge opp den første flytende vindmøllen som heter Hywind. Han jobbet i Hydro den gangen, også ble det jo etterhvert slått sammen med Statoil som nå er blitt Equinor, men Hywind ble jo da montert utenfor Karmøy i 2009. Fremdeles, så sliter jo Norge med å få fart på det vindutbyggingsporet, men altså, du sparker inn åpne dører. Veldig mange av de store vindressursene i verden ligger på for dypt vann, som gjør at du må ha flytende vind. Jeg var nettopp selv å seile utenfor Japan. Japan er jo et sånt land som har masse vindressurser, men på dypt vann som er avhengig av flytende teknologier. Så jeg har i mange år vært en forkjemper for at vi skal få det vi kaller i Bergen “Ræven i gir” og komme i gang med flytende havvind. Og jeg dunker hver eneste dag i den grad jeg kan, men jeg synes det går for sakte.  

 

Silvija: Ja, men det det som jeg tenker er litt spennende er at vi må finne noen politikere som har lyst til å gjøre dette til sin politikk. Og det kan ikke være helt ugreit i Norge å snakke om noe annet enn olje. For dette her er avhengig av det vi kan i olje og bygger videre på det og jobber i kombinasjon med det. Også tenker jeg at at vi har noen fantastiske ingeniører, men vi har også masse gode fagarbeidere som kan gjøre dette her best i verden. 

 

Bjørn: Ja, altså vi har alle forutsetninger for å bli en god leverandør av alt utstyr som skal rundt, inkludert alle tjenester rundt flytende offshore vindparker. Og verden og Norge er helt avhengig  av å få skala på dette for å få kostnadene ned. For det er fremdeles en forholdsvis dyr løsning, men all historie forteller oss at når vi får opp skala, så kryper vi nedover på kostkurven da. Men det var derfor jeg nevnte det med Finn Gunnar Nielsen i 2009. Selv om reelt sett utviklingen har gått fort i Norge, så er det ikke sånn at resten av verden har sittet og ventet på Norge på dette. Det foregår masse utvikling i Asia og i Europa knyttet til disse teknologiene. Så er det ikke sånn at verden bare sitter og venter på at Norge får fingeren ut og begynner å jobbe med dette her. Det er en konkurranse. Nå har jo regjeringen satt noen ambisjoner med å omgjøre de ambisjonene til konkrete tiltak og ikke minst konsesjoner, sånn at vi får bygget dette ut raskt. Også på norsk sokkel. 

 

Silvija: Veldig bra. Overskriften for webinaret vårt er teknologipolitikk og politikken i den teknologien er ikke vanskelig å finne i dette her. Og det er materialteknologi og masse spennende ingeniørkunnskap også videre, men når det gjelder politikk så tenker jeg at vi kunne kanskje invitert politikerne til i hvert fall to ting, også har jeg lyst til at du skal se om det er noe jeg glemmer her. Det ene er å vise at dette her er noe man ønsker å satse på. Hele leverandørindustrien venter på noen tydelige signaler om de skal tørre eller ikke tørre satse fullt ut på dette her. Det andre er kanskje å gjøre det lett å gjøre rett gjennom offentlige innkjøpsmakt? Det er de der 600 milliarder kroner per år som burde brukes på noe som er bra for oss alle sammen og ikke bare på det vi har gjort i fjor. 

 

Bjørn: Ja begge de to poengene er spot-on. Og som nevnt med disse elektriske fergene, så har Norge bygget opp en helt ny teknologi og løsnings plattform, fordi at det offentlige har brukt sin innkjøpsmakt med å bestille noe som ikke finnes i dag. Da vil leverandørene ta frem innovasjonskraften sin og leverer på en ny sprekk. Det det som skjer nå på Vestlandet er jo det at en del fylker har gått sammen og gjort det samme på hurtigbåter. Sånn at nå foregår det en prosess der det offentlige stiller krav til nullutslipps hurtigbåter og der leverandørene jobber med å finne løsninger på det. Så det med innkjøpsmakt er helt vesentlig. Om man skulle legge til et tredje punkt, så er det en av de kjernesakene i Skift. Det er jo at vi må legge en høyere pris på alt som har reell utslipp. Nå skal vi ha klimamøte nummer 27 i Egypt om en måned. I disse 27 årene, vi har globale klimamøter, så har klimagassutslippene gått en vei, de har blitt mer og mer. Delvis på grunn av at det per i dag koster veldig lite å forurense atmosfæren med klimagassutslipp. Så for å få til denne omstillingen, så må vi altså prise de utslippene mer, for da tilrettelegger vi også for at klimavennlige og nullutslippsløsninger reelt sett blir billigere i forhold til alternativet. 

 

Silvija: Så er spørsmålet, hvordan får man det til på en global måte? Må kanskje Norge vise vei? Hva, hva tenker du? 

 

Bjørn: Ja, jeg mener at Norge både bør og kan vise vei. Fordi det er til våres eget beste på en måte sant, altså? Poenget er at jo mer vi klarer å omstille oss som samfunn, jo mer vi klarer å bli det jeg kaller et utstillingsvindu eller laboratorium for klimaløsninger, jo mer attraktiv vil vi bli for studenter både i Norge og utlandet for næringsliv. Både Norsk og internasjonalt næringsliv. Og være til stede i Norge. Vi snakker alltid om at vi må dra over til Silicon Valley for der skal vi lære så mye. Og for all del, det er veldig viktig og kjekt å gjøre det, men jeg mener vi må ha en større visjon i Norge. Vi må heller ha en visjon om at verden skal komme til Norge for å se hvordan vi jobber med å omstille vårt samfunn. Og gjør vi det, så går vi foran. Da lærer vi mest, da inviterer vi andre til å samarbeide med oss. Og som sagt, jeg mener vi har de aller beste forutsetningene for å gjøre det, for vi har et tillitsfullt samfunn, vi er et lite land og ikke minst, vi har masse ressurser. 

 

Silvija: Veldig gøy. Verden skal komme til Norge. Jeg mener at vi burde ta litt sånn turisme til Karmøy og en del sånne ting. Vi skryter ikke nok av det vi har. Jeg er så heldig at jeg får lov til å gå rundt og holde litt foredrag på konferanser i Sogn og i Haugesund og i Alta. Jeg blir overrasket over så vanvittig mye spennende innovasjon som er klima relevant og som er digital relevant, men vi snakker ikke nok på tvers. 

 

Bjørn: Nei helt riktig. Det blir litt sånn sentralisert disse dialogene også rundt de store byene. Jeg har akkurat samme opplevelse som deg, at de siste årene så har jeg sammen med Jens Ulltveit Moe har seilt om sommeren langs norskekysten. Da har jeg ofte gitt oss litt tid til å stoppe på mindre steder og bli kjent med næringsliv. Det foregår altså veldig, veldig mye bra og interessant rundt om i hele landet vårt. Det å liksom koble det opp mot det litt mer nasjonale narrativet og lære på tvers av sektorer, tenker jeg er veldig viktig for oss. Det er ikke sånn at innovasjon bare foregår der det mest mennesker. Innovasjon foregår likt rundt om i landet, og det er viktig at vi lærer fra hverandre, at vi inspirerer hverandre og at vi får frem disse praktiske eksemplene som folk jobber med. 

 

Silvija: Du Bjørn bare helt på slutten. Jeg ser at du litt i likhet med meg har blitt litt gründer på dine på dine voksne dager. Kan du ikke fortelle littegrann om de 2 prosjektene dine? 

Ja, jeg er faktisk inne nå i 8 selskaper som jeg delvis har vært med å etablere selv eller investert i. Og det er kjempegøy fordi det er så lærerikt på godt og vondt å lære hvordan det er å starte ny virksomhet i Norge. Jeg vil gjerne nevne to eksempler. Det ene er Zeabuz som er et spinout selskap fra ntnu som fokuserer på autonomi. Der har vi jobbet med autonomi i forhold til mobilitet. Det vi ser på er hvordan vi i stedet for å bare bygge fast infrastruktur, altså i byer typisk broer lage små autonome ferger som kan ta trafikken over. En bro ligger jo liksom fast for å leve i et, men sånn farge kan jo ha et trafikkmønster om morgenen og ett om ettermiddagen og et om kvelden avhengig av hvor folk beveger seg? Så lage enkle autonome løsninger. Der har vi kommet så langt, at vi sammen med torghatten, som er en av aksjonærene i selskapet, etablerer dette i Stockholm til neste år. Så vi holder på å bygge de første fergene, og det skal vi implementere etter sparkesykkel prinsippet. Så vi får bare godkjennelse fra en by om å etablere oss også strør vi disse fergene utover, også må regnestykket gå opp med at vi skal ta alt inn på  billettinntekter. Men vi skal gjøre det så attraktivt, akkurat som sparkesyklene gjør. Det er dritdyrt å bruke de, men vi bruker det likevel. Så det er konseptet på Zeabuz. Et annet eksempel er en stiftelse som heter Terravea. Det bare tar inn over seg litt det du nevnte tidligere Silvija. At det er mye garn vaskning der ute. Det er mange store selskaper som bare forteller om hva de gjør og de viser bærekraftsrapportene og bærekraftsrapporter er alltid helt statiske, og de ser kun på historie. Så det vi gjør med med Terravea som en stiftelse er at vi bygger en åpen teknologiplattform i og med at vi er en stiftelse så kan vi jobbe veldig tett med med akademia. Også modellerer vi verden slik den egentlig er. Så vi modellerer alle verdikjeder. Da skjærer vi liksom en laser gjennom all bullshit, også viser vi ved hjelp av modeller hvor bærekraftig de ulike verdikjedene er, så det er kjempegøy. Det er mange bedrifter som ønsker å være med på det. Igjen, akkurat som du sier, fordi at de ser at det er et innovasjonspotensiale. De har rapportert til høyre og venstre i alle år, men man har ikke blitt noe klokere av de rapportene uansett. Så de ønsker å innovere, og da må de ha det sanne bilde av sin verdikjede. Så teknologi gjør at vi i mye større grad kommer til å forholde oss til samtids data, og når vi har sanntidsdata, så kan vi i mye større grad også bruke disse dataene og modellene til å se fremover og ikke bare bruke bærekraftsrapporter som er statiske og ser bakover. 

 

Silvija: Utrolig gøy. Jeg tror dette her også med å finne gode måter å måle ting på er helt avgjørende for at dette her skal etter hvert være brukbart, eller at vi skal virkelig se hvem som er gode og belønne kanskje også de som er gode. 

 

Bjørn: Ja det tror jeg er viktig, og jeg tror som sagt, hvis du går til forbruker, så tror jeg at det er mange undersøkelser som viser at forbrukere ønsker å ta gode valg. Men det er vanskelig. Vi tar valg i hverdagen alle sammen, men det er ikke åpenbart for oss hva som er de gode valgene? Så det å bringe mer klarhet i det tror jeg kommer til å være en konkurransekraft for de brandene og de merkene som klarer det. For 10 år siden, så snakket jeg med tidligere statsminister i Sverige, Göran Persson. Han skulle for 10 år siden snakke om fremtiden. Så sa han at næringslivet må forberede seg på det som politikere står i nå. Altså at alt de gjør blir gjennomsiktig. Og jeg tror teknologi kommer til å hjelpe oss der. Verdikjeder, virksomhetsstyringen i bedriftene, alt dette blir mer og mer gjennomsiktig. Fordi at gjennomsikt, det skaper også tillit. Så enten det er en klesindustri eller hvilken som helst industri, det å være gjennomsiktig på det du gjør for så vidt på de utfordringene du har, men også på hvordan du takler det. Det skaper en helt annen tillit enn det som veldig mange gjør i dag med at de heller grønnvasker seg. Så teknologi har mulighet til å skape den gjennomsiktigheten. De som tar den muligheten, de bygger tillit mot sine stakeholdere. 

 

Silvija: Siste spørsmål, Bjørn før vi gir oss. Nå måler vi midten av oktober. Denne samtalen skulle egentlig vært på Arendalsuka, men ting sklir ut når folk er busy. Det gir meg en mulighet til å spørre deg. Nå går vi inn i et veldig turbulent 2023. Hva er det viktigste du ønsker at folk skal tenke på for året foran oss. Altså veien inn i 2023. Ditt ønske, kanskje rettet til politikere. 

 

Bjørn: Nei, jeg tror det er som du sier. At på en måte så skjer det ting rundt rundt oss, ikke minst her i her i Europa. Men jeg tror det viktigste er å holde en tydelighet rundt at den verden vi skal inn i som på en måte rammet inn av disse 17 bærekraftsmålene. Det er en bedre verden, den større verden og den mer rettferdig verden. Da trenger vi politikere for å snakke om det på den måten. Jeg hører veldig ofte politikere som skal snakke om omstillingen som sier ja, dette er vanskelig og dette blir vanskelig. Det blir vanskelig å erstatte disse oljejobbene med noe nytt og, dette blir vanskelig. Det er klart at, hvis du starter enhver setning med hvor vanskelig ting er, så blir det vanskelig. Det er sånn at hver dag du våkner Silvija og sier at dette blir en god dag, eller dette blir en dårlig dag. Du får rett uansett hva du sier, og derfor så må politikerne ikke snakke om denne verden, vi skal gå inn i som vanskelig, krevende, kjip. En må fremsnakke, fordi at sannheten er at beveger vi oss sammen mot disse 17 bærekraftsmålene, der vi tar ut fattigdom, der vi tar ut skult, der vi gir like rettigheter til mann og kvinner, der vi fordeler godene våre på en fornuftig måte. Så bygger vi en bedre og større og mer rettferdig verden, og det skal vi alle glede oss til å gå inn i. Dermed så blir 2023 kjempeflotte år til å ta første steg inn i den retningen. 

 

Silvija: Ja jeg tror dette her blir uansett en utrolig viktig tanke Bjørn. Og jeg tror at det blir antagelig et økonomisk, politisk og sikkerhetsmessig kreve når, men det gir også enorme muligheter for et land som Norge som fikser vanskelige tider på mange måter bedre enn gode tider tror jeg. Så dette er blir et kjempemulighetsår for oss. 

 

Bjørn: Ja, jeg tror også det. Vi har liksom gjennom mange generasjoner som sjømenn og fiskere lært oss noe som heter skippertak mentaliteten. Og det er akkurat som du sier, da kan vi takle vanskelige ting. Jeg tror Norge kjeder seg når det går litt mer lineært, også trives vi på kriser og på omstilling. Så nå tar vi frem den skippertak mentaliteten vår, også bruker vi den til å løse store, nasjonale og globale utfordringer da bygger vi også et sterkt velferdssamfunn her i Norge. 

 

Silvija: Tusen takk for en god prat Bjørn.

 

 

Du har nå lyttet til en podcast fra LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet LØRN.University.