Lørn Teknologipolitikk 2022

Velkommen til LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres:  Hei og velkommen til dette panelet med en gjest i vår teknologipolitikkevent, denne gangen får jeg lov til å snakke med Astrid Hoem som er leder i AUF, eller da Arbeiderpartiets ungdomsfykling. Velkommen Astrid. Vi har snakket sammen før og da tror jeg vi snakket sammen egentlig nøyaktig etter at du ble leder i det unge arbeiderpartiet. Det var 2 år siden? 

Astrid Hoem: Ja, ganske nøyaktig 2 år siden. 

Silvija: Mitt første spørsmål til deg er egentlig, hadde du noen anelse hva du gikk til og hva slags tid du gikk til? For noe større omstillingsmuligheter, men også utfordringer har vi vel ikke sett på, kanskje 100 år? 

Astrid: Ja, altså, jeg visste litt hva jeg gikk til fordi jeg hadde vært nestleder i 2 år før, og jeg håpet at vi skulle klare å vinne et stortingsvalg og at det kom til å bli en stor omstilling for alle på den måten gjennom at vi skulle gå fra å være et opposisjons ungdomsparti til et posisjons ungdomsparti. Koronaen var allerede kommet når jeg ble valgt, men jeg tror ikke jeg kunne forestilt meg at vi kom til å stå i en så krevende politisk tid som det vi gjør akkurat nå med krig på kontinentet, med klimakrisen som vi vet vi skal nå med ettervirkninger på menyen med en energikrig, i tillegg til den faktiske krigen som foregår på bakken i Ukraina. Så det hadde jeg ikke forventet i det hele tatt. Så det er nok annerledes enn jeg så for meg. 

Silvija: Hvis jeg kan komme med litt sånn politiske amatør posisjonering her. Jeg husker at vi har kritisert den forrige regjeringen en del for visse ineffektiviteter i håndtering av pandemien. Selv om vi gjorde en fantastisk jobb sammenlignet med veldig mange andre land. Nå hører jeg ikke så mye kritikk i forhold til ganske mange voldsomme ting som deres regjering gjør nå, er det sånn at vi rett og slett må ta oss litt sammen når vi alle skjønner at nå er det skikkelig krevende tider og nå må bare alle koster til, og vi må jobbe sammen. Eller litt sånn politisk, har du inntrykk av at vi håndterer dette bra og samlet? 

Astrid: Ja, egentlig i stor grad blir dette håndtert ganske samlet. Også er det noe som skjer på den underjordiske scenen som gjør at flere partier også engasjerer seg i utenrikspolitikken. Og det er mye mer debatt om det, men jeg tror alle våre har sett innover folk. Jeg har i hvert fall merket det veldig med min generasjon. Jeg tror at den følelsen av at allting går riktig retning i verden. Da jeg meldte meg inn for 10-12 år siden, da var alt vi snakket om at det ble flere og flere demokratier. Flere og flere kvinner fikk utdanning. Vi hadde reddet ozonlaget, altså ting gikk i riktig retning. Mens nå er det arbeidsland som melder seg inn i dag, snakker jo om krigen i Ukraina, det som foregår i Iran. De snakker om klimakrisen etter pandemien og er redd for at det skal bli den første generasjonen som får færre muligheter for eldregenerasjon. Så jeg tror den fremtidstroen er veldig annerledes enn bare for kort tid siden. 

Silvija: Ja,  jeg tror også at dere er førstegenerasjon på lenge hvor vi ser at økonomiske utsikter og vekstmulighetene generelt er dårligere for kommende generasjon enn for min utgående generasjon eller sittende generasjon om du vil. Det må vel også skape ny sånn politisk sense of urgency?

Astrid: Ja, jeg tror under krisetid så blir politikken viktigere, fordi at man er nødt til å prioritere å bruke mindre oljepenger nå, fordi at vi er nødt til å trygge økonomien. Det blir jo på en måte litt mer interessant da, fordi at man ikke bare kan pøse på med mer penger, men man må faktisk prioritere hvor man bruker pengene og hvor man henter dem dem fra. Også tror jeg for unge, så føles det helt avgjørende for hvordan våre voksenliv kommer til å bli, de politiske valgene som tas i dag. 

Silvija: Veldig spennende, og der er det egentlig noen store muligheter også, både for Norge internasjonalt, som jeg håper at vi kan snakke littegrann om og egentlig i innovasjonskraften både relatert til grønn omstilling. Jeg tror det at det er to superkrefter, man kan legge til en tredje etterhvert som påvirker all den utviklingen. Også kan du si at det er ikke det som har forårsaket krigen i Ukraina, men indirekte, så vil jeg påstå at det har hatt en effekt på det også, og det er det kampen for bærekraft eller bærekraft som en drivkraft da, og digitalisering og all den teknologiske utviklingen som en drivkraft. Digitaliseringen skaper nye effektiviteter, steder vi ikke visste det kunne endre seg, måten å jobbe på, måten å drive med krig på, måten å drive med samfunnsstyring eller utvikling på. Der er det kjempestore muligheter for de som tar dem, men vi må ta dem i fellesskap, ikke sant? Og det er en sånn stor politisk greie. Så er det dette med krig og konsekvenser av klimaendringene. Altså Ukraina, ville kanskje ikke skjedd hadde ikke vi vært så oppslukt av våre egne problemer under pandemien, men så henger dette her også sammen med at landene begynner å bli bekymret for mattilgang, for alle mulige på en måte sikkerhetsdimensjoner. Så der synes jeg din generasjon er også mye flinkere til å presse gjennom denne her sense of urgency og nødvendighet av å tenke på klima i et større perspektiv enn CO2 fangst. Hvis jeg nå slutter å prate og lar min gjest kanskje komme til ordet, hva tenker du er den viktigste effekten rundt klimarelatert omstilling og kanskje utvidede til bærekrafts relatert omstilling. 

Astrid: Jeg tror vi visste om klimakrisa hele tiden. Vi har visst at den kommer, vi kunne ha planlagt for det. Pandemien hadde vi ikke planlagt for, krigen i Ukraina kunne vi ikke tro kom til å skje bare for litt over et år siden. Mens klimakrisen ligger jo der hele tiden, selv om det foregår veldig mange andre kriser som vi også er nødt til å løse både om krigen i Ukraina og den økonomiske situasjonen, ettervirkningen etter pandemien. Så kan vi ikke miste siden av det å klare å kutte nok klimagassutslipp. For hvis vi gjør det, så kommer vi til en enda mer krevende situasjon om veldig kort tid. Vi er jo allerede der at klimakrisen kommer uavhengig av hva vi gjør også er det hvor stor effekten skal bli av den som vi egentlig avgjør, og klarer vi å nå klimamålene våre så blir effekten mindre enn worst case scenario. Det skjer jo allerede nå, man ser tørken som har vært i Europa i sommer. Man ser ekstremværet. Klimakrisen er her allerede, så vi må slutte å snakke om det vi skal gjøre framover, og når begynn å snakk om det vi faktisk må gjøre her og nå. Der er det jo ganske mange bedrifter som allerede er i gang med omstillingen og som bryr seg, men det går rett og slett ikke raskt nok. Verken i politikken, i næringslivet eller blant oss folk og valgene vi tar i hverdagen da. 

Silvija: For det første. Hvis vi bare går tilbake til en sånn stor deling, man har sluttet å snakke bare om, seg i disse sustainability environment goals. Nå snakker man om esg, environment society governance. Så kan vi komme tilbake til society som sosial bærekraft. Også kan vi komme også tilbake til g’en som er governance, som jeg tror det er dere politikere som kan hjelpe oss med. Men e, environment den dreier seg ikke bare om klima, men også om naturmangfold, vannkvalitet, plast i havet. Mange av disse her målene er i konflikt med hverandre, altså for å maksimere grønn energiproduksjon så må man kanskje ofre litt naturmangfold noen steder. Og jeg har inntrykk av at vi også har innsett at det er ikke bare å si med maks på alt, men at man må vi finne gode prioritering sammensetninger. Hvordan kan politikerne hjelpe oss med det? 

Astrid: Jeg tror på en side som du sier, henger det sammen med klima og natur konflikt. Men det er også fordi at vi ikke har brukt de politiske virkemidlene vi har. Når vi skal bygge nye vindmøller, så det er ikke sikkert at vi skal gjøre det der det allerede er en del rødlistede arter, det er andre steder vi også kan bygge de vindmøllene. Vi kan gjøre det på en måte som gjør at folk føler mer eierskap til det gjennom konsesjonsrundene. De var jo veldig langt tilbake i tid når det ble gitt, så bygges vindmøller nå, også er det kanskje bestefaren din som satt og vedtok det i kommunestyret, og du har ingen kjennskap til det, også kommer det rett ved siden av der du bor. At folk har nær eierskap. De skattegrepene man også gjør nå der ser man at man får mer tilbake i samfunnet for å bygge ut. At brukere av naturen har det som er et minus, så skal en også oppleve at man får tilbake fordi man er bruker av naturen. Det er krevende politiske spørsmål, og vi kommer ikke til å lande 100% riktig hver gang, fordi det kommer ikke til å være mulig. Men vi må klare å ha de to tankene samtidig, for vi ser både klimakrise og en naturkrise, og vi er nødt til å klare å løse begge to. 

Silvija: Ja, også har Norge kanskje noen unike muligheter og utfordringer. Der snakkes det nå veldig mye om flytende vind og nye former for energiproduksjon, som kanskje vi kan ta noen læringer fra oljesektoren over og som med hele supplyindustrien også videre. Hva tenker du om muligheter for industriell utvikling? 

Astrid: Altså, jeg tror det mulighetene er enorme. Jeg pleier ofte å snakke om klima på to måter. Det ene er som vi alle klarer å være. Vi er nødt til å kutte halvparten av verdensklimautslipp i dette tiåret. Det er en kjempestor oppgave, men hvis vi ikke gjør det, så er det både dårlig for klima, men det er også dårlig for Norsk industri. For hvis ikke vi er de som er leder fram i det grønne skiftet og de som får lov til å levere løsningene som den energinasjonen vi er på havvind, på sjø. Hvordan man kan elektrifisere enda mer på hvordan man bygger ut fornybar energi og gjør det på en skånsom måte. Hvis vi ikke leverer det, så kommer vi ikke til å få lov til å levere tjenestene på andre siden av det grønne skiftet. For den omstillingen som foregår nå, både ved Europa som må komme seg bort fra russisk kast, men også over til fornybar energi. Den må vi lede i front, for hvis vi da havner bak i konkurransen, så taper vi økonomisk og arbeidsmessig plass på det i tillegg.

Silvija: Det er veldig spennende, akkurat det du sier om internasjonale behov. Et eller annet sted nylig så har jeg hørt at 80% av de beste vindfeltene der det går an å bygge ut ligger på dypt vann, og der går det ikke an å bygge disse her øyene som Danmark driver med på vindøyer. Eller nearshore. Altså dette her er flytende vind, og dette ligner ganske mye på flytende oljeplattformer og vi er verdensmestere, men den posisjonen må tas på en planlagt måte.

Astrid: Ja, helt enig. Og det er jo der vi er så heldig at vi har verdens beste fagarbeidere. At vi på sekstitallet turte å tenke stort, at her skulle vi levere norske løsninger på og norske bedrifter skal bygge kompetansen. Sånn må vi også tenke nå, og der er jeg jo veldig stolt av at vi skal bygge ut like mye havvind som det vi egentlig har av energi i Norge allerede i dag. Det er viktig at vi kommer raskt i gang med det. Det er jo en konkurranse som alt annet det også. Jeg håper at Norge også skal være en ledende energinasjon på andre siden av oljealderen også, og da handler det om grønn energi. 

Silvija: Gir oss en slags retningssans og kanskje motivasjon til å drive med denne energi transition som du beskriver. Og en ting er at det er masse jobber for våre gode ingeniører og folk med masse datakunnskap og cybersecurity, men du nevnte fagarbeidere. Jeg har lyst til å bare gi deg et lite innspill der. Noe av det mest inspirerende LØRN gjør, det er samtaler med fagarbeidere om innovasjon. Vi teknologer har vært litt sånn aggressive nærmest fordi dette her  er for de som kan masse data, ikke sant? Så har vi snakket med Norske Skog skogn, fabrikkarbeidere. En ting er robotisering, men de ser at det er mer å gjøre og mer spennende arbeid og mye mer effektivitet. De har lyst til å lære, og de er kjempeflinke til å lære. Også er de veldig åpne på at de vil vite hvordan bærekraft speiler seg på deres konkrete arbeidsoppgaver og arbeidssted. De vil ikke ha sånne abstrakte greier om et eller annet fint og grønt. De vil vite hvordan stopper vi utslippene, halverer vi utslippene, gjenbruker materialer. Det konkrete er de veldig, veldig sultne på, og det er utrolig viktig å hjelpe dem med denne læringsreisen nå. 

Astrid: Helt enig. Og jeg tror det ligger enorme muligheter. Det at vi har verdens grønneste aluminium, der vi har aluminiumsfabrikker rundt omkring i Norge som er best på levere grønt. Det viser vi jo når vi skal bygge enda grønnere biler og hvert eneste utslipp teller. Så vil jo bilprodusentene etterspørre. Hvor er det man produserer den grønneste aluminiumen? Og da vil det være på Sunndalen eller andre fabrikker vi har her i Norge. Det samme må man tenke overalt. Og de aller fleste i Norge som jobber direkte inn mot olje og petroleum jobber ikke på Norsk platform. De jobber i leverandørindustrien med å levere produkter til plattformen. Det kan være overflatebehandling. Det kan være chatting, det kan være alt det vi har spesialisert oss på å gjøre langt utpå nordsjøen der det er veldig vanskelige forhold. Der kan vi bli de beste som leverer overflatebehandlingen på andre offshoreinstallasjoner, sånn som havvindmøller. Det kan vi være best på å levere kjetting som skal brukes andre krevende enn naturområder, og det er sånn vi må tenke hele tiden. Fordi nå kommer mer og mer av næringslivet i hele Europa og verden på etterspørre hvem er det som leverer den med minst utslipp. Da er det de med minst utslipp og høyere kvalitet som får lov til å levere produktet, og det bør være oss. 

Silvija: Ja, og jeg tror at dette her også er en sånn internasjonal styrke som du sier, som vi bør markedsføre enda sterkere fordi det vi eksporterte i olje gullalderen er egentlig kunnskapen om å bygge disse ekstreme plattformer, og nå kan vi eksportere kunnskapen om å forbedre fabrikkene på ganske mange områder. Jeg tenker også på elkem, hydro og yara. Utrolig mange steder. Hadde Norge bare visst det Norge vet og vært litt stoltere av det. Det starter med alle disse fantastiske fagarbeiderne våre. Dette bringer oss egentlig litt til den andre type. For vi har snakket litt om klimarelatert bærekraft. Én environment, og der har vi egentlig ikke snakket ferdig med alle disse flodene som vi ser i Bangladesh og stormene i Florida. Også naturen biter tilbake begynner å bite tilbake skikkelig, ikke sant? Og hva betyr det for Norge i form av hvordan fikser vi det her og hvordan forbereder vi oss på den tiden da. Men vil du si noe om det? 

Astrid: Ja. Her kommer Norge til å være heldig. Vi kommer til å bli, kanskje i minst grad påvirket av den globale oppvarmingen, og derfor har vi et ekstra stort ansvar også. Jeg frykter at vi kan stå i en situasjon som under pandemien. Så er vi veldig opptatt av å kare til oss alle vaksiner og mens vi vaksinerte tredje dose så var det mange som ikke har fått sitt første stykke afrikanske land. Når krigen i Ukraina foregår, så ser vi at land etter land i Europa kutter egne bistandsbudsjett, fordi at man må bruke pengene på hjemmebane og her i Europa. Det er jo viktig å være med å støtte ukrainerne, men vi må klare å ha begge tanker i hodet samtidig, også på toppen av det hele så får du klimakrisen, som også vil ramme dem som har sluppet minst utslipp aller mest. Det jeg er bekymret er det ene, sånn det rene internasjonale solidariteten. At vi skal stille opp fordi at det er riktig å gjøre, men også den kyniske, at vi også er nødt til å stille opp. Fordi hvis man opplever at vesten trekker seg unna, at vi liksom har flyttet opp på skummen av kaka også er det vi som trekker oss unna når det blir vanskelig, så skjønner jeg også at man snur seg selv hverandre. Hvilke andre steder kan vi se? Kan vi se til Russland? Kan vi se til andre land som kanskje vil bidra i større grad? Og vi står også i en verdikamp i verden, der vi ikke har råd til at vesten snur ryggen til andre som trenger at vi også ser de vanskelige og krevende situasjonene de står ovenfor.  

Silvija: Ja, men du er politiker Astrid. Hvor lett er det å argumentere for at man skal dele med eksterne, når vi sliter internt? Er det kanskje noe rasjonelt der også, eller? 

Astrid: Jeg tror alltid det er mer krevende å argumentere for hvorfor man skal bruke mer penger, for eksempel på bistand når man opplever at hverdagen blir også vanskeligere i ditt eget hus og rundt ditt eget middagsbord. Samtidig så tror jeg folk er grunnleggende, solidarisk og at det nesten er et litt mer politisk problem enn et folkeproblem. For jeg tror folk flest er enig at vi må bidra internasjonalt, men så er det kanskje politikere som blir litt for redd for å ta de valgene, at de kanskje har politisk ansvar til å se om de har noen prinsipper vi har lagt til grunn. Hvis vi begynner å rykke med de prinsippene som er mest krevende, så har vi jo egentlig ikke prinsipper. Da har vi jo bare gjort noe vi holder på med når det er så enkelt som mulig. 

Silvija: Nå har vi såvidt begynt å snakke om omfordelingen. Jeg tenker at politikk dreier seg til syvende og sist grunnleggende omfordeling og kanskje posisjonering. Og vi har snakket litt om internasjonal omfordeling, og der hørte jeg et så utrolig kult sitat nylig jeg bare vil slenge på bordet. Det er en veldig fin bok som heter the fourth turning som snakker om disse sykluser, altså med vekst, modenhet, altfor billige penger og revolusjon gjennom alle tider. De argumenterer at vi er i en sånn fourth turning igjen da. Jeg snakket med noen i Sibir. Det er en sånn ordfører eller noe sånt, noe som skrøt om hvor fantastisk det blir i Sibir når man kan svært begynne å dyrke appelsiner. Helt til noen minnet ham på at du må kanskje dele de appelsinene med ganske mange mennesker som kommer til å flytte dit fra ekvatorielle breddegrader. For der vokser det ikke appelsiner lenger. Så problemene sprer seg, og det finnes ikke noen murer som kan liksom isolere oss. Også er det derfor vi hjelper for å være veldig kynisk eller hjelpe folk å kunne ha det relativt greit der de er. Det er også en omfordeling mellom generasjoner og også en omfordeling mellom klasser i Norge. For hvis vi skal være ærlig om effekten av digitalisering og den ekstreme teknologiske utviklingen som vi er i nå så har det skjedd en stor polarisering. Mindre i Norge enn i USA, men de rike har blitt rikere. Og de som ikke er de mest kunnskapsrike risikerer å falle enda lenger bak. Jeg tror at omfordeling og dette her med å være til for hele landet, alle i arbeid og alle skal med. Det er veldig grunnleggende for dere og hvordan tenker dere på en fremtidig rebalansering? 

Astrid: Altså, jeg er veldig stolt av angrepene som har gjort det statsbudsjettet nå, for jeg mener, når du bruker norske naturressurser som vi er sammen som fisken eller havet eller vannkraften vår, så skal du også skatte tilbake til det. Og nå ser man jo at man gjør en del omfordelende grep i skattesystemet, eller om at de som driver med oppdrett i norske fjorder de skal betale mer rundt i fellesskapet. Det mener jeg er helt riktig, også er ser du alltid at forskjellene øker. Hvis du ikke politisk klarer å gjøre noe med det. Man ser at forskjellen mellom generasjonene nå blir ganske stor for den forskjellen på hver utdannet innenfor et yrke, der man skriker etter arbeidskraft og der de kan gi deg bonus for. Der jobber de et ekstra år når du er 25 år, og da kanskje har råd til å få kjøpt sin første leilighet. Og det å være sykepleier, det er lønnsveksten ikke vil gå like raskt, fordi at man har et annet system for lønn og har råd til å kjøpe 1,4% av boligen i Oslo. Det vil jo forplante seg resten av livet. Den personen som kom til på boligmarkedet i en alder av 25 som opplever at det er så stor etterspørsel etter arbeidskraft akkurat nå at man nesten kan stille hvilke krav man ønsker og den som ikke har råd til å komme inn på boligmarkedet. Der tror jeg, vi er nødt til å gjøre enda større grep da. Fordi jeg tror ikke at det er sånn at vi kommer til å klare å kutte oss inn i framtida. Det har vært mer krevende økonomiske tider, samtidig som man har bygget ut velferdsstaten. Vår generasjon forventer jo egentlig bare å kunne ha den samme tryggheten som foreldregenerasjonen. Og da må man sørge for at man også klarer å omfordele mellom generasjonene. 

Silvija: Det er litt vanskelig å få gjennom politisk kanskje for folk har innsett at vi går mot en demografi som blir kjempevanskelig. Vi har gått fra en pyramide, hvor de eldste er de færreste, til en litt mer soppform. Hvor det rett og slett blir for mange av oss gamle om 10/20/30 år. 

Astrid: Ja, og det mener jeg ikke nødvendigvis er bare en svakhet. Vi snakker ofte om eldrebølgen som noe fælt som skyller over oss, men jeg tror det er viktig at vi hele tiden klarer å ha den generasjonskontrakten i mente. I Norge er vi enige om at du jobber når du er arbeidsfør alder og betaler for både dem som er yngre enn deg og eldre enn deg. Det må også være når vi kommer, og jeg tipper, at jeg kommer til å ta opp pensjon etter kanskje fire, frem pensjonsreformer til. Den stabiliteten og tryggheten, som også min generasjon forventer å få, den må vi klare å danne grunnlaget for, selv om det kommer til å bli flere, også når vi blir eldre. 

Silvija: Ja, men du er Astrid, kanskje den største utgiften på statsbudsjettet er helsa vår. Det er klart at den kostnaden kan vi effektivisere gjennom at folk bor hjemme lenger, at vi gjør noe på video og at vi effektiviserer helsebehandlingen vår gjennom personalisert og distribuert helsebehandling, men likevel. Jo lengre vi lever, jo mer koster vi. Så det er noen veldig krevende samtaler om velferdsstaten som må ta også. 

Astrid: Ja, også tror jeg det er mye å hente inn både på forebygging også vet vi jo at helse og økonomi henger sammen. Så vi det opplever at vi ikke har penger som strekker tilslutten av måneden, det går utover den psykiske helsen din. Man har gjort sånn forskning på det man har sett på folk som har det veldig vanskelig, og samtidig sett på økonomien. For dem som hadde en veldig krevende økonomi ble det enklere å deale med det andre, så snart du følte at hverdagen gikk rundt da, og du hadde mat på bordet. At du slapp å konstant gå rundt og tenke på penger. Jeg tror av og til at vi ser forskjeller, velferd og helse hver for seg, men så henger det ganske mye sammen. Fordi vi mennesker er jo også komplekse. Og det å oppleve at du ikke har et trygt sted å bo, det opplever at lønna ikke strekker seg. Det går utover både den fysiske, men også den mentale helsen din. Så jeg har tro på å få ned forskjellene også sparer på andre siden fordi det også er forebyggende. Så kommer vi ikke til å stå i krevende diskusjoner, men jeg har fortsatt troen på at velferdsstaten i sum er billigere enn å ikke gjøre det. Det at vi har folk som kan passe på ungene våre i barnehagen som gjør at kvinner jobber, og at vi har enda flere kvinner som bidrar inn i samfunnet, eller at vi har rause ordninger på at det å velge å studere, velge det helt fritt selv, og da kan du få uante muligheter. Altså, jeg tror det fortsatt gir mer tilbake til samfunnet enn det koster, og at det ville vært veldig mye dyrere å skulle kutte det sikkerhetsnettet som vi har. 

Silvija: Du, Astrid, denne her samtalen hadde vi egentlig opprinnelig planer om å publisere ganske parallelt med Arendalsuka, og da hadde jeg lyst til å spørre deg, hva er det vi burde ha snakket om der som vi ikke snakker om nok? Men nå skal du ha en stor samling om kort tid, så hvis jeg stiller det samme spørsmålet nå, hva er det viktigste du mener at vi burde snakke om nå politisk? 

Astrid: Vi snakket mye om de stroe klimakuttene, og det er riktig. Hva skal du gjøre frem i tid for at vi skal klare å kutte masse med klimagassutslipp. Om det elektrifisering av sokkelen eller havvind, men vi snakker for lite om klimagassutslippene år for år. Og skal vi nå målet vårt om 55% kutt i Norge 2030 så teller det at vi må kutte verktøy hvert eneste år. Så hvilke kutt er det vi kan gjøre hver eneste dag som gjør at vi ser at klimaregnskapet går riktig vei. 

Silvija: Jeg vil bare vise deg et lite poeng i den retningen. Jeg leste nylig en veldig fin artikkel i economies. Overskriften var all talk no trousers, altså at vi snakker mye om bærekraft, men at de kanskje ikke gjør så mye i praksis. Bank of England har laget en sånn gruppe av forvaltere, som forplikter seg til noen felles mål. Men bare 1/5 av de største bedriftene i verden som er forpliktet seg til å enten halvere eller kutte helt ut utslippene sine innen 2050, har noen konkrete mellomlange mål. Ikke kortsiktige mål i år, men de har ikke engang en plan for mellomlang sikt. Man sier at vi skal halvere innen 2050, men det er litt sånn følelse av at vi dytter det problemet foran oss, for det er lenge til 2050. 

Astrid: Det tror jeg også med alt det offentlige. Jeg har transparens rundt det, fordi det skjer på flere områder enn klima. Hva er en god markedsstrateg. Om det er pride, likestilling. Jeg har sett en sånn twitterkonto som legger ut på pagegap alle de bedrifter som hele tiden skriver om at de er så opptatt av likestilling også viser de hva kvinnene får i lønn versus hva menn får i den aktuelle bedriften. Og da har man snakket mye om likestilling, men i realiteten tjener jo nesten alltid menn bedre enn kvinner. Så det er noe med den transparensen, at man faktisk kan sjekke ut det. Sånn at det ikke bare er markedsstrategi å snakke om et grønt skifte. For det og jeg er bekymret for selv, men så må det i realiteten bli kuttet, hvis ikke hjelper det ingenting. 

Silvija: Og der gjør dere ganske mye spennende, både i Norge og internasjonalt med den nye åpenhetsloven. Det kreves av bedrifter. Det er ingen som vet helt hvordan de skal rapportere på det foreløpig, men til slutt så blir vi flinkere til å si hva vi faktisk gjør. 

Astrid: Ja og jeg tror da statsbudsjettet ble lagt fram for første gang så la man også fram den grønne bok som på sikt skal bli et klimabudsjett. Og det er jo en vei fortsatt til at det blir et ordentlig godt styringsverktøy, men bare det at staten har startet med å si nå skal vi også forhandle på klimagasser på samme måte som vi forhandler i kroner og øre, og vi skal ha en egen grønn bok der vi ser hvor klimagassutslippene våre er og hvor jeg kan hente den. Det tror jeg også kan være nyttig verktøy for flere bedrifter, når man faktisk klarer å finne måter å regne på klimakutt på. Fordi utfordringen har også vært at det ikke alltid er så enkelt da. Det er ikke like enkelt som å telle kroner og øre. 

Silvija: Veldig spennende. Astrid, tusen takk for en veldig hyggelig samtale. Noen avsluttende ord litt sånn veien inn i 2023. Vi går inn i et år hvor det kanskje blir økonomisk volatilitet og mye annen volatilitet. Bortsett fra klima, hva tenker du at vi bør passe på? 

Astrid: Tror jeg må passe på, at vi klarer å beholde håpet egentlig. En av mine største bekymringer er at vi lever i så usikker tid at det ikke er vits å ha håp fordi du ikke får styrt noe rundt deg. Du klarer ikke å stoppe krigen i Ukraina. Du klarer ikke å endre de økonomiske forutsetningene. Til det så sier vi i hvert fall ganske tydelig at det er alltid folk som har forandret verden. Det er alltid folkelige bevegelser som har skrevet historie, og selv om man kan føle seg som en veldig liten del av det, så kan man være med å bidra da, og hvis vi som fortsatt lever i et av verdens rikeste land som er best stilt til både å klare klimakrisen, for å klare økonomiske situasjoner, mister håpet så er det et ganske dårlig signal til resten av verden som fortsatt hver eneste dag står opp og tenker at i morgen kan bli litt bedre enn dagen i går. 

Silvija: Du, det var et kjempefint poeng, og jeg tror det å hjelpe hverandre også og holde på håpet å finne retning i kaoset er viktig. Hvis vi satser på det, så vil det holde oss busy nok, og det kommer alltid gode resultater ut av det til slutt. Tusen takk for en god samtale. 

Astrid: Takk. 

Du har nå lyttet til en podcast fra LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet LØRN.University.