Hvordan skal byene se ut i fremtiden?

 

Hei og velkommen til LØRN. 1500 læringshistorier fra de beste fremtids tenkerne og skaperne. På Lorn.tech kan du lytte, se eller lese alt innhold gratis, men registrer deg for å få tilgang til personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer. 

 

Silvija Seres: Hei! Hei Johannes. Vi har møttes tre-fire måneder etter at vi har laget en kjempespennende serie sammen. Vi har møttes for å egentlig minne hverandre på hva er det er som har gjort mest inntrykk for oss begge. Da vi snakket så var du en relativt nyutnevnt leder for innovasjon.

 

Johannes Goa Ludvigsen: Nå jobber jeg også med strategiutvikling for arkitektvirksomhet. 

 

Silvija: Og det er i Sweco?

 

Johannes: Helt riktig. 

 

Silvija: Og jeg har lært litt også om Sweco, som jeg nå tenker på som et fantastisk spennende nordisk selskap. Her fokuserte vi da på Norge i denne omgangen for rådgivning innenfor arkitektur, konstruksjoner på infrastruktur, byplanlegging og masse annet.

 

Johannes: Energi løsninger, alt fra vannkraft til vindkraft, også innenfor ulike typer utnyttelse av ressurser og ikke minst infrastruktur hvor vi er store.

 

Silvija: Infrastruktur, byutvikling, energi og bygg, bygg av alle slag. 

 

Johannes: Ja, helt riktig. 

 

Silvija: Og jeg gikk inn i denne serien, og jeg tenkte at nå skal vi snakke litte grann om sånn byggeteknologi med roboter som kan bore hull på riktig sted, eller checklister på byggeplassen og sånt, men jeg tok veldig feil. For det som dere hadde lyst å prate om, er ikke være hvordan teknologien kan effektivisere bransjen, men hvordan bransjen må tilpasse seg det nye samfunnet. Det var så mye sånn kontekst rundt det. Kan du fortelle litt om hva du egentlig ville med serien?

 

Johannes: Det vi synes er spennende å utforske er jo hvordan endringene vi ser går raskere rundt oss, påvirker de fagene som vi tradisjonelt har løsninger for, som gjerne baserer seg på historisk og akkumulert vitenskap. Hvordan vi er nødt til å hele tiden tilpasse den vitenskapen til det vi også tror og forventer at det vil komme av endring i framtiden. Og, innenfor byutvikling som er mitt fagområde, så ser vi at det er enormt viktig å prøve å forstå hvordan disse endringene påvirker folks mønster i forhold til hvordan de bor og hvordan de skal pendle. Skal de pendle? Hvordan de jobber for å kunne tilrettelegge for en god by i framtiden.

 

Silvija: Så hvis jeg skal prøve å liksom si mitt inntrykk, så trodde jeg vi skulle snakke om smarte byer og smarte bygg, kanskje smart infrastruktur, litt sånn ut ifra 5% mer energieffektivisering eller noe, men det vi istedenfor snakket om er hva skal byen være i fremtiden og gjerne i denne hybride utgaven. Overskriften var på et tidspunkt metropolis versus metaverse, ikke sant og gjerne også det at vi noenlunde voksne folk, som har ville godt etablert fag bak seg, prøve å forstå hvordan det faget må tilpasse seg de kommende generasjonenes forventning. En av de eksemplene som jeg husker, jeg lurer på om det var Stig som kom med, var dette her med at Bergen har fått en ny bybane og den har blitt et sted hvor ungdommene samles, fordi der kan du lade og der er det godt internett, så kan du være sammen.

 

Johannes: Det er helt riktig og så tenker jeg at fortellingen er jo for meg også et symptom på noe annet. Nettopp at vi kanskje i dagens utvikling glemmer å legge til rette for steder hvor folk kan møtes. Altså vi omtaler det gjerne som en tredje plass i folks tilværelse. Første plassen der du bor, andre plassen er der du jobber, men den tredje plassen blir et litt sånn uformelt møte som ikke har noen forventninger eller forpliktelse, men kan henge. Det glemmer vi litt å planlegge inn i dagens byplanlegging.

 

Silvija: Dette her er nydelig inspirasjon for meg. Jeg har hatt en sånn tilsvarende inspirasjon når det gjelder arkitektur og bygg og sånt, på noe som etter byutviklings konferanse i Ulsteinvik for kanskje fem år siden. Det var først da jeg skjønte at det finnes nå noen som er byutviklere og samfunnsarkitekter, og at byen ikke bare blir til ut ifra hvem som skal tjene mest penger av å putte et bygg her og der, men at det finnes folk som prøver å forstå dette her. Hvordan gjør vi byene gode? Og der var det en som heter Art Faus som snakket om the third spaces og hvordan Ulsteinvik blant annet prøvde å bygge et sånt third space, for å gjøre seg selv enda mer attraktiv for folk å bo og jobbe der. Noen ganger kan det være et bibliotek, noen ganger kan det være et torg eller en kirke. Og hva er det i våre nye byer?

 

Johannes: Og er det et fysisk sted, eller er det verdt også kanskje en hybrid med noe digitalt. Det er også noe vi synes er spennende å utforske og som jeg opplever at vi prøvde å utforske litt gjennom denne serien. Vi ser jo at det er flere og flere som erkjenner viktigheten av å tenke på denne måten. Altså hvor vi kanskje tradisjonelt som arkitekter har vært veldig opptatt av objektet; hvordan ser det ut og fasade og konstruksjon. 

 

Silvija: Linjer.

 

Johannes: Til å tenke at «vel er det det som skaper en god by, eller er det alt imellom som faktisk skaper byen som vi liksom puter og lever av?».

 

Silvija: Hvis jeg skal si det på min måte, så tenker jeg at kanskje beveger arkitektur, sammen med det kontekstuelle og samfunnsfaget seg fra det statiske, som for eksempel at her er det et flott bygg, her er det et flott bygg, materialitet og linjer og sånn – til det dynamiske. Hva gjør dette bygge med oss og hva gjør omgivelsene med det bygget og det samspillet? Men, da med en forståelse. Det var veldig, veldig spennende for meg i disse samtalene, at samfunnet endrer seg i en rekordfart. Så veldig mye av det som vi har av teorier om hva som er en god by eller et godt bygg, som man kanskje har hatt noen hundre år på å utvikle, kanskje noen tusen år på å utvikle siden romere eller hva vet jeg, nå er infrastruktur noe helt annet. Nå er våre behov for et samfunn, noe helt annet. 

 

Johannes: Ja og det er nok sånn at vi i liten grad vet 20 år frem hvordan ting kommer til å se ut, og vi vet ikke egentlig hvordan mobilitetsløsningen kommer til å være. Men også det at vi da klarer å planlegge får en robusthet og noe som kan være dynamisk og noe som kan være i endring, tror jeg blir veldig viktig. 

 

Silvija: Vi skal gå litt gjennom noen av de samtalene og prøve å plukke opp hva det er vi husker nå etter noen måneder. Vi har også hatt litt sånn push eller pull fra Corona og det hybride arbeidslivet etter det, så vi har snakket mye om digitalisering. Men, nå har plutselig arbeidslivet blitt digitalisert på ordentlig. Det er sånn som du sa til meg, det er ikke sikkert at folk skal reise til jobb hver dag, det er ikke sikkert folk skal reise til jobb i det heletatt. Vi ser at det er en del andre sånne megatrender, i tillegg til digitalisering, som at vi skal leve veldig lenge alle sammen. Dette legger et enormt press på våre sykehus og helsesystemer. Det er et ønske om å ha sykehuset hjemme eller gamlehjem hjemme, hos hver og en av oss. Hvordan bygger vi byer for dette? Hvordan motvirker vi ensomheten både hos de unge og de gamle? Hvordan kan vi tilrettelegge for tverrgenerasjonelle bydeler eller sånn at ikke byene blir et gammle-ørken eller et inngjerdet områder nærmest for syllogiserte grupper, ikke den. Det å tenke at vi kan ha en proaktiv rolle i å bygge det samfunnet vi vil ha, ved å tenke bygg og arkitektur og ingeniørfag og teknologi, det syns jeg var utrolig interessant.

 

Johannes: Og det er klart, vi ser jo at det er noen endringer også sånn demografisk. Det er stadig flere som bor alene og hvordan kan man sikre at det å være aleneboere skaper akkurat den samme tilhørigheten, eller at du får noen omgivelser som du kjenner eierskap til og tilknytning til på samme måte som den kanskje tradisjonelle kjernefamilien som bodde i forstedene og hadde sin egen hage, liksom det historiske kanskje idealet som er i ferd med å gå litt i oppløsning. 

 

Silvija: Man sier at når man selv lever gjennom en revolusjon, så vet man det ikke eller man merker det ikke, men jeg tror at de som skaper fremtiden, er de som lytter til den eller sånt, sier David Bowie. Så det å aktivt lytte til den fremtiden og være med på å dytte den i en retning som passer våre kulturelle verdier, samtidig som det skaper god økonomi, det tror jeg er veldig viktig politikk og veldig viktig økonomi for alle som bestiller bygg eller infrastruktur.

 

Johannes: Helt opplagt. Der ser vi jo ofte at man kan være bekymret noen ganger for beslutningene som nettopp kan ha sin begrunnelse i behov, som allerede på tidspunktet beslutningen tas, kan virke utdaterte da. 

 

Silvija: Vi skal ikke innom der. Du vet når du sier at jeg skal ikke innom der, jeg skal ikke innom der, så må jeg innom der. Og det er E18 prosjektet som da antagelig er utdatert til tross for alle sine milliarder allerede nå. Og det er en for meg en veldig spennende kontrast til den samtalen vi hadde med Ola Skar fra Ruter, som snakket om hva fremtidens mobilitetsløsninger som en del av by-infrastruktur eller våre sosiale bygg i fremtiden. Kanskje skal vi jobbe på T-banen og på trikkene, kanskje skal vi reise minst mulig, kanskje det er mikro transport, kanskje er selvkjørende. Det at Ruter ikke bare skal dytte flest mulig folk inn i trikkene og bussene sine, og måle antall kilometer reist med en KPI, men liksom hvordan skaper de det de kaller bærekraftig bevegelsesfrihet? Det synes jeg er veldig sånn ny måte å tenke på. «Jamen, hva er mobilitet og infrastruktur?».

 

Johannes: Det var en kjempespennende samtale vi hadde med Ola Skar. Det jeg satt igjen med var jo nettopp denne måten og tenke transport, ikke så mye A til B, men på en måte en sekvens av opplevelser underveis og kanskje også bytte mellom ulike mobilitetsløsninger som en del av en sånn integrert mere bærekraftig, men også urban mobilitet. Det verken handler om å ta pendlertoget eller å sitte der i din egen bil og kjøre fra alle. 

 

Silvija: Hvis jeg kan spinne litte grann på Ola, for jeg har alltid vært fascinert av Nesoddfergen, ikke sant, særlig nå med kjempefine båter og så videre. Det, for folk som bor på Nesodden, tror jeg er en del av bo-opplevelsen der og de sier at denne her reisen derfra inn til byen og reisen hjem igjen, det er en viktig del av hverdagen deres. Det minner meg om det du snakker om nå, om at det å sitte på en T-bane eller tog eller i en egen bil for den saks skyld, eller i en selvkjørende, samkjørende enhet som kommer etter hvert, det trenger ikke være en nødvendig transportetappe, men det også bygger vår opplevelse av det stedet vi bor i. Derfor er kollektivtransport, som en del av vår felles sosial infrastruktur, en kjempeviktig del av investeringene og demokratiet nærmest, i det stedet du bor.

 

Johannes: Ja, det var også et poeng som Ola hadde, nettopp det med at folk fra alle ulike samfunnslag har et slags felles møtested, en arena hvor de blir eksponert for hverandre. Ikke nødvendigvis fordi man snakker sammen eller interagerer, men man observerer og man kan kjenne lukter eller man kan på annet vis bryte ned barrierer og fordommer som lett kan oppstå der man ikke deler løsningene på den måten. 

 

Silvija: Og da går det ikke bare på energieffektivitet, heller bioetanol versus elektrifisering av parken, men liksom hvordan bygger vi trikker som vi vil skal være kjennetegnet til byen vår eller hvor skal traséene gå, hvordan binder vi byen tettere sammen og ikke minst hva betyr dette her for Viken, for eksempel, som er noe helt annet enn Oslo sentrum. Så det som igjen var tydelig for meg i den samtalen er at det ikke bare er det at vi skal levere kostnadseffektivt på dagens bestilling, men vi skal hjelpe med å utvikle bevisstheten på hva bestillingen burde være fremover.

 

Johannes: Og der mener jeg Ruter faktisk har tatt et kjempe fint ansvar, også i forhold til hvordan de har evnet å bruke de digitale verktøyene for å tilgjengeliggjøre og for å bryte noen barrierer. Bare nettopp dette med overgangene mellom buss, trikk eller overganger mot det å gå for eksempel som Ruter appen nå helt perfekt angir; hvor lang tid tar det å komme seg fra det ene til det andre stedet ved hjelp av ulike transportmidler. 

 

Silvija: Veldig bra. Og så hadde vi en liten diskusjon på hvor gode disse mikrotransport greiene er for å samle data og hvor lite jeg er glad i dem. Jeg mener at sparkesykler, og da skal ikke jeg i sporet av helt, men jeg syns ikke det er så veldig demokratisk da. Det er kjempefint for unge menn som reiser alene fra møte til møte, men det er kanskje ikke så greit for en mamma med fire barn på slep da, eller en eldre dame som egentlig trenger den type tjeneste mest mulig da.

 

Johannes: Kanskje de må få en litt annen utforming disse mikro mobilitetene.

 

Silvija: For alle. Altså Isabelle Ringnes snakket om herrenes ring, ikke sant, som var veldig tilpasset menn. Men, jeg tror at byplanleggere kanskje også ofte er menn i sin mektigste alder da, og de må tenke seg litt om rundt disse svake gruppene og hvordan den bærekraften vi snakker om også er sosial bærekraft. Der hadde vi en kjempespennende samtale med Merete Saugestad. Kan ikke du si litte grann om Merete?

 

Johannes: Merete er jo vår bærekraftdirektør i Sweco. Men, i tillegg til å brenne for det grønne skiftet og den økologiske bærekraften og den økonomiske, som kanskje er det som har fått størst oppmerksomhet, så er hun også veldig opptatt av den sosiale dimensjonen. Det vil jeg si er en slags trend eller et lite paradigmeskifte som vi som byplanleggere forholder oss til, og som vi ser at får stadig større tyngde i vårt fag, heldigvis. For det vi vel kan se tilbake på 80-100 år med planleggingstradisjon som på mange måter kanskje ikke har gitt svaret på de behovene som menneskene egentlig har for sin sanne eksistens. 

 

Silvija: Da er vi tilbake på denne her diskusjonen, vil vi ha en smart by eller vil vi ha en god by og hva betyr en god Oslo versus en god Bergen, og at det er noe lokalisering som er viktig her også. Men også, hun snakket om natteravner. Jeg er så lei av ordet dugnad i likhet med absolutt alle i Norge, men dette har med at aktive borgere bygger byer som aktiviserer de som bor i dem. Dette er noe som jeg tror at bypolitikken er veldig opptatt av.

 

Johannes: Ja, og jeg tror jo sånn som vi bygger boliger i dag, så er alt egentlig ferdig, alt er vedlikeholdsfritt og det krever ingenting av deg. Og det, for mange, tror jeg etterlater et sånt tomrom i tilværelsen. Så det å kunne finne arenaer hvor man gjør seg selv nyttig eller hvor man bidrar til sine lokale omgivelser, eller som i dette tilfellet faktisk kanskje bidrar til sin lokale, men også det globale, ved å enten være med å dyrke i lokale hager eller pleie et økologisk mangfold på taket. 

 

Silvija: Bier på taket.

 

Johannes: Ja, det er et godt eksempel, eller rense sluk når det kommer styrtregn, som vi har opplevd.

 

Silvija: Eller passe på hverandres unger.

 

Johannes: Og igjen da, så tror jeg byens opphav handlet jo om både et sosialt behov, men så er det også et behov for dette med og utveksle varer og tjenester. Det er klart, nå kan vi handle og vi får tjeneste levert. Leveranse skje på en annen måte enn før, men den sosiale dimensjonen er jeg jo der og kanskje i enda større grad viktig da.

 

Silvija: Og kanskje nettopp da, som en mot-balanse til den ekstreme digitaliseringen av tjenester, så hvis vi slutter å gå i våre lokale butikker fordi alt kommer på døra og vi kjøper våre julegaver fra Amazon fordi det er så mye enklere og kanskje billigere osv. så må vi skape, som du snakket om, disse third rooms da, som er inspirerende. Jeg har to eksempler som ikke vi har snakket om i denne serien, og der tenker jeg at vi burde tenke litt internasjonalt også. Hvem kan vi lære noe fra? Når jeg tenker meg om, det startet internasjonalt, men så ble det nasjonalt. Jeg har levd i England i mange år og i Oxford. Der bruker man gamle kirker eller ledige lokaler til alt fra debatter til musikk konserter, og så pleide vi å dra til MoMA i London, Museum Of Modern Art på søndager. Fantastisk god mat, fullt kaos med barna som klatrer inn og ut av svære hjerter og sånt, og noe god musikk. Men det har vi nå fått både i Operaen og enda mer i det Deichmanske-bibliotek. Jeg tenker at det at man bygger sånne bygg, som bygger byen, det er fantastisk.

 

Johannes: Ja og jeg tenker jo det nye Deichmanske bibliotek er fantastisk. Og så synes jeg det er enda mere fantastisk når det oppstår i sånne bygg eller i deler av byen hvor det ikke egentlig var planlagt, men hvor det er beboerne selv eller lokalt engasjement, eller et eller annet sånn som får lov å slå rot og vokse. Vi gjorde i fjor en liten oppgave hvor vi analyserte eller kartla fire ulike nabolag i Oslo. To nye, to gamle, et i øst og et i vest. Og, i gamlebyen så ser man jo at de lokale initiativene blomstrer og hvordan man har tatt i bruk arealene under jernbanebroene som lekeareal og skatepark for barn og unge.

 

Silvija: Og bare for de som ikke er Oslo, du snakker om gamlebyen som et byområde under utvikling?

 

Johannes: Eller egentlig i en historisk dimensjon. For gamlebyen har jo sin stolte historie, men som et eksempel på hvordan det der engasjementet eller eierskapet til sted da.

 

Silvija: Nå skal jeg provosere litt da, for jeg tenker at på Frogner, så kunne du kanskje ikke fått det nye Deichmanske. Det ville vært vanskeligere å gjøre om Frogner kirke til et veldig levende bygg. Altså jeg bare lurer på om det er større rom, der hvor ting er under utvikling likevel eller?

 

Johannes: Det tror jeg egentlig at hvor steder der ting fremstår helt ferdig og komplett, litt som pryd-messig.

 

Silvija: Det er konservativt.

 

Johannes: Det er mindre rom for påfunn og initiativ og engasjement.

 

Silvija: Litt større finansiell risiko også kanskje? Andreas Brattli hos dere, veldig spennende for meg, fordi en av de tingene han snakket om er en del av disse nye oppussingene innenfor et bygg som blomstrer opp i byen nå, hvor det ikke bare er sånn sirkulært på materialer og effektivt på energi, men altså disse nye co-working spaces, også måten Mesh har blitt pusset opp. Det blomstrer en del sånn innenfor en bygård. La oss tenke nytt rundt hele konstruksjonen, det er bare rammene som består og så blåser vi et nytt liv inn i dette her. Det krever både mye teknologi, men også mye ny psykologi.

 

Johannes: Hvis vi tenker på teknologien først, så tenker jeg generelt først og fremst er det jo det omskiftelige, at fravær av permanens kommer til å fylle mye, tror jeg. Det å kunne planlegge for en sånn omskiftelighet, at komponenter i bygninger kan byttes ut eller at man kan gjøre om på en planløsning eller at man kan endre. 

 

Silvija: Design for flexibility. 

 

Johannes: Ja, rett og slett. Både i form av at ting kanskje må tas ned og monteres opp et annet sted, men også at det kan brukes på helt ulike måter, enn det var tenkt i planleggingsfasen.

 

Silvija: Og det er her Andreas, som er forresten er deres digitaliseringsdirektør. Relativt ny? 

 

Johannes: Ja.

 

Silvija: Veldig flink. Vi må drive med litt reklame her. Han snakket også om en del nye verktøy som gjør det til lettere. Altså en av de kommentarene jeg husker, så husker jeg ikke om det var i opptaket eller før, men han snakket om at hvis du skal bruke sirkulære bygg, så skal du bruke gamle vinduer, gammel stein, gammelt trevirke og så videre, gamle fliser, jeg husker ikke disse komponentene han snakket om. En ting er at det er vanskelig å få tak i dem og så må de sertifiseres av sånne som dere og vise at det går an å bruke det likevel. Men det andre, er at det også gir også mulighet til en helt ny arkitektur. Så må vi ha arkitekter som liker dette her. De kan ikke bare liksom basere seg på materialer de er vant til å bygge med. Vi må ha noen modige arkitekter, modige ingeniører.

 

Johannes: Og igjen dette trekker jeg litt tilbake til historien om det perfekte eller det som ikke var helt ferdig eller ikke for strengt regissert da, kan kanskje nettopp være med på å skape et nytt mer sånn levende bymiljø, hvor alle bygningskomponentene kommer fra den samme fabrikken i Kina. Satt på spissen, så blir det likt om du er enten i Oslo eller om du er i Bergen, eller til og med om du er på et helt annet kontinent. Men, det at man må bruke ting på nytt og kanskje sette sammen ting på en litt uventet måte, det tror jeg kan tilføre dimensjon.

 

Silvija: Sånn helt personlig og helt på sidespor, det er ett hus jeg angrer på at jeg ikke kjøpte i livet mitt. Det er for kanskje ti år siden, så oppdaget jeg, jeg bodde på Hosle og langs Grini veien så er det noen fine gårder, og en av dem hadde noen sidebygg hvor damen hadde bragt til to setere fra et eller annet sted langt, langt unna i Norge, og satt dem sammen med noe glass greier imellom. Det var bare så vanvittig unikt og vakkert og fullt av sjel. Jeg tror at hvis vi gjør litt mer av sånt, det er vakkert.

 

Johannes: Det er jeg helt enig. Det vitner om et engasjement og en kjærlighet for å utvikle det stedet som ikke er på samme måte leselig i en katalog.

 

Silvija: Men der, hvis jeg nå spoler litte grann til Christina Solli Ektvedt fra OBOS. Hun har snakket om at OBOS er i større og større grad, hun er utviklingssjef der nå tror jeg?

 

Johannes: Ja. 

 

Silvija: Hva husker du fra den samtalen?

 

Johannes: Jeg husker jeg syntes det var spennende å få snakke med OBOS om dette, for jeg vet at de jobber med mange initiativ som OBOS Living Lab blant annet, som forsker på hva disse endringene betyr, både i livsmønster og demografien for hvordan vi skal planlegge framtidens boliger. Og OBOS, som med en så stor aktør, har jo en enorm markedskraft. Og det er klart, når de da begynner å stille de spørsmålene og faktisk også lager forsøks laboratorier, så bygger de kunnskap om hvordan vi skal gjøre det fremover. Jeg husker hun fortalte også om hvordan de jobber med å skape samhold i disse store borettslagene på en helt annen måte, enn hvordan vi kanskje tradisjonelt husker det. Det at man har denne ideen om sterke, det kollektive og sameiermøtene og dugnaden som du er inne på, hvor det kanskje ikke er det som er det samlende lenger, men i større grad kanskje at digitale løsninger for å kunne få låne sukker av hverandre eller passer hverandres barn eller møtes til å ta de riktige beslutningene uten at man faktisk møtes, at man kanskje kan gjøre det på et tidspunkt det passer for en selv.

 

Silvija: Du vet jeg har da vokst opp i gamle Jugoslavia og det jeg husker fra den der gamle bygården som jeg vokste opp i, er et vi måtte holde på med hverandre. Du måtte si fra til naboen når det var mulig å kjøpe sukker eller nå er det skrudd av strøm i vår blokk i 2 timer, men i neste bydel går det an å gå og gjøre lekser eller noe sånt noe. Så jeg tror at vi lever i såpass godt beskyttede og innpakkede liv, at det som var en nødvendig samarbeidsmodell med de naboene i landsbyen, sant it takes a village to do everything, men når vi er så veldig selvforsynte, så forsvinner det litt og så prøver vi å bygge det inn igjen i våre bygårder, fordi det gjør et bedre samliv. Det gjør et bedre liv.

 

Johannes: Og måten man da tenker dele-løsninger på, måten man tenker at flere skal få ta del i den norske boligmodellen, det synes jeg er utrolig fint, fint at vi forsker og utvikler. 

 

Silvija: Særlig for dere nordmenn som er så stolte av å være så selvforsynte og uavhengige og er så flinke på alt, ikke sant. Det å skape nødvendige møte-unnskyldninger nærmest, det tror jeg er noe vi skal tenke på i forhold til et godt sammensveiset samfunn. Og der, altså jeg på Kristin også. Hun snakket mye om datadrevet det ene og det andre, blockchain-baserte kontrakter for folk og digitale borettslagsmøter og kjempe mye spennende digitalisering. Men, en som traff meg på en helt annen måte når det hele digitalisering, nå roter jeg litte grann, men det var kanskje Stig? Det var Stig som fortalte oss om Bybanen i Bergen. Det var det. Våre barn da, ikke sant, jeg har da fire unger og gutta mine er jeg egentlig ganske bekymret for, to gutter. Fordi inntil for fem år siden, så hadde de masse venner på overnatting og de hadde gutter som kom og kanskje spilte sammen med dem. Men nå, de er sammen med vennene sine, men de kommer ikke på besøk lenger. Nå er det bedre å ha de hver på sin skjerm og så er de sammen i det digitale, virtuelle rommet. Disse nye generasjonene og deres opplevelse, av det å være sammen blir kanskje noe annet enn å hjelpe hverandre med litt sukker, eller kanskje det blir akkurat det.

 

Johannes: Jeg husker spesielt også samtalen med Kenneth Dahlgren i Aspelin Ramm Eiendom, som jo var innom dette med eksempler fra hans datter som hadde vært i Berlin på klassetur og kjedet seg. 

 

Silvija: Dårlig Wi-fi. 

 

Johannes: Det er uten tvil sånn at jeg tror vi må planlegge for andre måter å møtes på. Kanskje trenger de som er veldig digitale i sin sosiale relasjon, enn andre fysiske innretninger enn det vi er vant til. Kanskje er det ikke lenger ball på Løkka, men at det er dekning for Wi-fi som er viktig. 

 

Silvija: Ladestasjonen i bygården. 

 

Johannes: Ja. Samtidig så synes jeg jo også at eksemplene, når Coronarestriksjonene så vidt begynt er lette, men før samfunnet formelt åpnet og det igjen var mulig å gå ut i hvert fall, så møttes jo ungdommen i parker. Det var jo åpenbart et behov og et savn også hos dem da, å kunne treffes fysisk.

 

Silvija: Den er igjen et lite Silvija-sidespor, men du og jeg sitter nå sammen i biblioteket i Arendal og vi har møttes her i Arendalsuka. Og det er litt sånn gleden av halvtilfeldige møter også. Dere skulle hit, vi skulle hit, ikke sant. Så vi trenger sånne ting som Arendalsuka. Vi trenger fysiske møter for barna våre. Jeg tror det er veldig bra at barna våre går fysisk på skolen og henger litt sammen i skolegården og må finne på noe sammen, når de ikke får lov til å holde på med skjermen. Men jeg tror dette her med å forstå hvordan det digitale skal støtte det fysiske, og det fysiske støtte det digitale, istedenfor å insistere på det ene eller det andre. Det er et eller annet magisk og ganske uforløst der. For meg, vi kan gå tilbake hvis du vil til Stig eller til Kennet, men jeg tror egentlig vi har nevnt de viktigste samtalene, eller vi har nevnt alle seks samtalene. For meg overordnet, så er hele serien som en slags invitasjon både til deres ansatte, disse kjempeflinke fagfolkene innenfor ingeniørfag og bygg, og regulering av samfunnet og hvordan sertifisering og alt hvordan det henger sammen. Det til å tenke nytt og til å kanskje være med på å utfordre deres kunder på ikke bygge for dagen i dag eller dagen i går, men dagen i morgen og det samfunnet kommer til å trenge. Og hvis man kan være med på å ha disse samtalene og disse oppgavene på jobb, så kan det bli ganske morsomme arbeidsoppgaver.

 

Johannes: Jeg tenker som meg, at jeg tror det blir stadig viktigere spørsmål man må stille seg i oppstarten av et hvert prosjekt. Så samtidig ha med seg hele tiden, den dimensjonen som hva er det som gjør at det er godt å være menneske og hva er det som får hver og en av oss til å føle at de har meningsfulle liv og nære relasjoner. 

 

Silvija: En av de tingene som vi har snakket litte grann om, men som du minnet meg på nå som jeg også har lyst til å blande inn her, det er hvordan skal vi få det til at dette her er diskusjoner man må ha egentlig helt i starten av prosjektene, fra første arkitektur tanke til og med fra kanskje bestillingsøyeblikket og at man er nødt til å jobbe tverrfaglig, ikke sant. Og, at dette er en læringsreise både for deres ansatte, potensielle ansatte, men også kunder og partnere.

 

Johannes: Ja, dette er jo en oppgave som er så stor at den må løses på tvers av alle sektorer, tenker jeg. Den har både en politisk dimensjon og det har jo regulatoriske dimensjoner. Så stiller det en rekke krav til oss som rådgivere og så stiller det faktisk også noen krav til enkeltindividet i forhold til å bruke byen og bruke omgivelsene rundt seg. Det å på en måte lene seg tilbake og tenke at alt skal komme til meg, den tanken tror jeg man må legge fra seg, for den kaper jo flere problemer.

 

Silvija: Triple bottom line, ikke sant, at det skal være både people profit planet, veldig i bunnen av det vi snakker om nå. Og hvis jeg kan komme med min på en måte, invitasjon og konklusjon da, til alle som lytter til serien, er at vi utvikler og vi innoverer mens vi lager, mens vi bygger. Det er gjennom konkrete prosjekter at de viktige innovasjonene skjer nå, og da er det også utrolig viktig at man er villig til å lære litt mens man går, med de man går med og at man deler tilbake. Derfor er jeg bare enormt takknemlig for at dere klarte å skape denne buketten av folk som tenker nytt og spennende og gi oss et innblikk i hva som blir fremtidens byutvikling og kanskje også helhetlig byggebransje. 

 

Johannes: Takk selv. Det har vært en spennende serie med samtale.

 

Silvija: Tusen takk. 

 

Takk for at du lærte med LØRN. Husk at du må registrere deg på lorn.tech for å få personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer.