Romjulshilsen og kunnskapsfrokost med LØRN: Et hav av digitaliseringsmuligheter

Hei og velkommen til LØRN, 1500 læringshistorier fra de beste fremtidstenkende og skapende. På Lorn.tech kan du lytte, se eller lese alt innhold gratis, men registrer deg for å få tilgang til personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer. 

 

Silvija Seres: Hei og velkommen til denne frokostwebinar samtalen, eller kanskje vi skal si ski eller langrenn webinar samtalen som vi håper at dere hører på den mens dere nyter velfortjent til juleferie. Jeg er Silvija Seres fra LØRN og jeg har med meg Rachel Tiller og Hege Hammersland i cirka en halv time for å ha en god kaffeprat om en trekant mellom hav, teknologi og bærekraft. Vi kaller det for marin og maritim deep tech, men det det går under mange navn. Poenget er at det har skjedd en utrolig spennende digitalisering av havet, og den må brukes av flere hvis vi skal klare å både drive med bærekraftig fiskeriindustri og forsåvidt havdrift generelt. Kjempefint innspill hvor Hege Hammersland er fra Deepvision AS og som produserer deepvision produktet. Du får hjelpe oss å forstå det littegrann bedre Hege om et øyeblikk og Rachel Tiller fra SINTEF ocean. Velkommen til dere to. 

 

Rachel Tiller: Tusen takk. 

 

Silvija: Vi pleier å starte disse samtaler med å egentlig be folk introdusere seg. Så da tar jeg den rekkefølgen som vi ser i overskriften vår. Så vi spør først Hege også Rachel, hvem er du og hvorfor bryr du deg om havteknologi? 

 

Hege Hammersland: Tusen takk for at vi får være med. Det er et kjempespennende tema dette her. Vi skulle hatt mye mer enn halvtime, altså jeg kommer fra Deepvision, og vi har et utviklet et kamerasystem som heter deepvision. Dette her har vi holdt på med i mer enn 10 år faktisk. Så enkelt fortalt så er det et kamera, lys og batterimodul, som du fester på en fisketråd. Den tar bilder av alt som svømmer, all fisk som svømmer inn i tråden. Så bruker vi de bildene til identifisere type fisk og størrelse på fisk, i tillegg jobber vi med sortering, sånn at etter hvert så skal man kunne sortere ut fisk fra trålen altså det som man ikke ønsker å og fange. Sånn at vi bare fisker den fisken som vi trenger rett og slett. For det er kritiske tilstander i havet, og det skal vi sikkert snakke mer om. Det håper jeg at vi skal snakke mer om i denne samtalen, så det er kort fortalt det jeg brenner for, den jeg er og det vi jobber med.

 

Silvija: Jeg må spørre deg før vi går over til Rachel. Nå var du veldig profesjonell i din introduksjon. Hvis jeg skal bli litt kjent med Hege bak kulissene. Har du noen eksentriske hobbyer? 

 

Hege: Du, jeg har veldig mange eksentriske hobbyer. Hvis du jobber med teknologi og hav, så jobber du med veldig mange menn. Så når jeg kommer hjem, så har jeg veldig feminine hobbyer. Det jeg kanskje bruke mest tid på om dagen, det er faktisk at vi prøver å få bygget en offentlig badstue i mitt lokalmiljø. Så det synes jeg det er veldig kjekt, å på en måte ta litt av den forretningsbiten inn og hjelpe til lokalt. 

 

Silvija: Hvor er det? 

 

Hege: Ja det er utenfor Bergen. Jeg vet ikke om det er eksentrisk, for nå er ganske mange som holder på med det, men det er i hvert fall veldig gøy da å drive med det.

 

Silvija: Når kan vi komme på badestuebesøk? 

 

Hege: Nei altså, jeg sier neste sommer, også får vi snakke litt med Bergen kommune. 

 

Silvija: Så bra, veldig bra, og du Rachel, hvem er du? 

 

Rachel: Sånn profesjonelt sett så er sjefforsker på Sintef ocean, også leder jeg Sintef satsing på naturmangfold og arealbruk. Og det betyr at vi jobber mye innenfor det der kryssingspunktet mellom natur, teknologi og samfunn. Så vi kommer opp med teknologiske løsninger for å forbedre miljøet, sånn at vi faktisk har et presist grunnlag i framtiden også. Sånn rent personlig så er jeg fra Nord-Norge, fra en familie med mye fiskere. Jeg har mye familie både i Norge og i USA og har 4 unger. Jeg har ingen eksentriske hobbyer. Jeg har stort sett bare de vanlige standardene, jeg liker å lese bøker og strikke på fritida og gjøre så lite som mulig, med så lite input som mulig egentlig. 

 

Silvija: Det, det er litt morsomt for begge to beskrev dere selv i denne lille research saken til LØRN som damer som elsker å grave seg ned på fjellet med en bok, strikkepinner og kanskje et glass vin. Jeg bare lurer på om jeg begynner å henge litt etter på denne her strikke greia. Er det liksom den nye meditasjonen? 

 

Rachel: Jeg har strikket siden jeg var liten, men for et par år siden ble det veldig populært for ungdommene å begynne å strikke. Så dattera mi har begynt å strikke, til og med sønnen min har strikket litt. Så jeg tror nok det kan være en veldig fin avlastning for å bare ikke tenke på noe. 

 

Silvija: Og Hege? 

 

Hege: Det er det samme som Rachel. Jeg skjønner ikke hvorfor vi sitter her, vi skulle jo være på fjellet vi og strikket og lest. Jeg har også strikket fra jeg var helt ung. Jeg strikket jo min første genser da jeg var 11 år gammel. Jeg synes det er veldig kjekt at det her kommer opp igjen. For både meg og Rachel er sikkert begge litt sånn rastløse personer, så det å strikke er en sånn perfekt hobby for oss som på en måte ikke er så gode til å sette oss ned og gjøre ingenting. Så en bok eller strikkepinner og være på fjellet er helt perfekt. 

 

Silvija: Så lager vi podcaster om ting vi kan mye om, mens vi er på fjellet og strikker. Dere, litt sånn min greie. Jeg spiller noen sånne telefonspill. Sånn som å finne raskeste vei i diverse labyrinter. Jeg tror det er min strikking. Grunnen til at jeg nevner det nå er at jeg tror. mange av disse tingene kan faktisk hjelpe oss å konsentrere oss. Jeg merket at jeg lytter mest til bøker. Jeg lytter bedre til boken hvis jeg har et eller annet annet i hendene, og det kan godt være en bilratt, eller det kan være en sånn annen greie. Så det er litt sånn spennende digital pedagogisk også. La oss håpe at noen sitter der ute og strikker mens vi hører på dette her da. 

 

Rachel: Ja, vi har jo blitt helt umulig på å konsentrere oss om en ting også i livet. Vi kan ikke se på TV uten å gjøre noe annet samtidig, eller det i det hele tatt. Så jeg tror nok det et lite tegn på at vi har litt så mye som skjer oppe i hjernene våres. Så det kan jo være greit av og til å faktisk roe ned, så det er godt at det er jul. 

 

Silvija: Ja. Temaet vårt er egentlig marin og maritim tech, altså teknologi som brukes i havet. Ofte tenker folk på ting som har med shipping å gjøre kanskje, men det vi egentlig skal snakke om er mer det marine, altså teknologi, i dette tilfellet faktisk anvendt på villfangst av fisk. Begge dere to nevnte begreper som naturmangfold, arealkontroll. Hva har dette her med teknologi og med fangst av fisk å gjøre. Rachel? 

 

Rachel: Ja, jeg kan jo starte. Nå har vi vært inne i en naturkrise, egentlig i nesten 50 år. Det er cirka 50 år siden globale ledere satt seg ned i Stockholm og sa oi, det ser ut som vi har problemer. Vi bruker for mye natur, og i de 50 årene så har det skjedd absolutt ingenting. Vi sitter jo med foten på gassen mens vi sier at vi skal slutte. Vi gjør litt det samme med natur også. Det skal sies at fiskerne går ut og fisker fordi det skrikes etter fisk i markedet. Folk vil ha fisk og de vil ikke ha fisk fra bunnen av havet eller slimete grøt av fisk, men de vil ha filleter. De vil ha torsk, og de vil ha laks og da må du ut å fiske. Så problemet med det er jo at vi også tar med oss ting vi ikke burde ta. Vi tar med oss ater som kanskje flytter på seg, som ikke visste var i det området. Sårbare arter som kommer til å dø ut hvis vi tar for mye av det. Problemet er veldig ofte at hvis vi tar den fangsten inn til land, så blir man i mange land straffet for det og derfor så har det blitt til alle og absolutt for de færreste. Det er en liten kultur veldig mange steder å kaste den fisken du ikke vil ha. Det kan være frisk som er for liten, som betyr at du har tatt fangsten du skal ha, men du får ikke noe bra pris for dem, så da kan du kaste den fisken, så du heller går etter de bra fiskene. Og det her er en utfordring, fordi det er ikke noe noen kan kontrollere. Under 2% av all fiskeri i Norge som blir tatt igjen blir kontrollert. Fordi du kan ikke sette en fiskerikontroll person på hvert eneste fartøy som er der ute. 

 

Silvija: Hege? 

 

Hege: Det Rachel beskriver er perfekt. Det er jo akkurat dette problemet vi prøver å løse med teknologi. Når vi begynte å jobbe med deepvisions, så var det jo fordi vi har jobbet siden slutten av åttitallet i fiskeribransjen, kjenner bransjen veldig godt og skjønte at fiskerne vet faktisk veldig lite om hva som er i en tråden for fisken er på dekk, og da er det på en måte for sent sant. Da blir det utkast til arter som ikke du ønsker. Når vi utviklet deepvisions så var det for å gi fiskene best mulig informasjon i real time, altså i sanntid om hva som er i tråd. Vi bruker bilder, altså type fisk, størrelse på fisk, også kan de ta en god avgjørelse på om dette er noe vi skal fiske, eller dette er noe vi vil ha, er dette noe som gir god verdi på kotene. Eller er dette noe som vi ville sortere vekk. Sånn at vi fisker unødvendig fisk, vi fisker feil størrelser. Måten vi har hentet ut fisk gjør at tallene her om hva som foregår i havet er skremmende. Jeg tror ikke det er så mange som vet det. Altså 90% av de kommersielle fiskeartene er enten overfisket eller fisket helt ut. Det betyr at hvis vi fortsetter å fiske på den måten, så kommer 1/3 av alle kommersielle fiskearter til å bli overfisket. Det vil si at hvis vi fortsetter sånn som vi holder på i dag, så kommer de bestandene til å minske eller de kommer til å forsvinne helt. Samtidig skal vi doble produksjonen av sjømat fram til 2050. Vi nærmer oss 10 milliarder mennesker så det er to store underliggende problemer. Det ene er artsmangfoldet i havet og det andre er rett og slett å kunne produsere nok sjømat for å mette befolkningen. Siden 2014 så har den trenden med nedadgående sult snudd, så nå har vi et sultproblem. 

 

Silvija: Rachel, bare før du slipper til. Jeg har bare lyst til å understreke et par ting nå som Hege sa og jeg forsåvidt det du også sa Rachel? Hjelp meg å forstå dette her. Så havene står for 70% av jordas overflate. Antagelig med dybde og rom mye mer av volumet av jordens reproduksjonsdyktig areal. Så er det dette området som vi kan minst om. Det jeg hører dere si, er at de artene som egner seg best til matforbruk, de er i veldig stor grad allerede overfisket. Også har vi noen bærekraftsmål hvor tallene ikke i det hele tatt går i hop i forhold til vårt behov for å dekke matbehovet, proteinbehovet til befolkningen parallelt med beskyttelse av naturmangfold og disse artene som står i reell fare for å forsvinne. Dette bildet som Rachel også hadde med at vi roper stopp mens foten er på gasspedalen, det er kanskje et ganske godt bilde på hva vi driver med når det gjelder havet. Også kan vi løse noe av dette her med teknologi, men da må den teknologien blir bedre kjent og mer brukt, og det kommer vi tilbake til. Rachel. 

 

Rachel: Ja absolutt, og det du sier her er også veldig viktig i forhold til at vi må har mer mat fra havet. Og som Hege sier, vi har fisket opp til store artene som vi virkelig har lyst på, men det er masse mat i havet. Så kan du vite at alle artene som er identifisert på verden, så er bare 15% av dem fra havet. Et område som er 70% av hav. Det betyr at vi ikke vet hva som er i havet. Det er veldig mye forskning som pågår for å finne ut av hva som i det hele tatt finnes i havet. Vi har ikke klart å finne ut av det, og en av grunnene er at vi vet jo ikke engang hva de flakser opp, og der er teknologien som Hege har også kjempeviktig og teknologien vi utvikler i SINTEF. For å kunne faktisk ha øynene under vann, så vi kan stoppe oss selv fra å ta opp ting vi ikke vil ha, men også det å kunne sørge for at når det kommer opp, så kan vi artsbestemme hva som er der. Til og med de tingene vi ikke vet hva er. Da får vi identifisert at det er noe som flytter seg. For en stor del er jo at klimaendringer endrer på alt vi trodde vi visste. Og vi visste veldig lite fra før av. 

 

Hege: Jeg må jo si at nå har jeg jobbet en stund med dette her og de siste årene, så ser vi at forskerne har jeg vært bekymret for dette her med klimaendringer og migrasjonsmønster til fisk i havet. Men de siste årene, så ser vi at fiskerne har oppdaget det her. Så da er vi inne i et helt nytt kapittel. Så vil jeg kommentere til det du sier Rachel. Det er jo to måter å få mer mat ut av havet. Det ene er jo å håndtere fiskebestandene våre. Altså de som fisker i dag må gjøre det på en annen måte. Der kan teknologi hjelpe. Der kan sånne ting som bedre fangst overvåkning hjelpe, bedre rapportering. Det er veldig mange ting som kan hjelpe inn mot det. Det vi kan gjøre er faktisk hvis vi kan bruke teknologi som deepvision og andre typer teknologi der du kan begynne å hente ut og være mer bevisst på hva du henter ut fra en fiskebestand. Det går på hvor mye du henter ut, men det går gjerne og på hvilken størrelse du henter ut. Sånn at den fiskebestanden kan reprodusere seg maksimalt og produsere så mye som mulig mat. Og der har vi mye å gå på. Den andre biten, det er jo faktisk det å begynne å spise andre arter, altså andre arter og selvfølgelig grønnsaker og fra havet. 

 

Silvija: Jeg kommer til å huske dette tallet. Fra hver av disse samtalene prøver jeg å plukke opp et par tall, og dette med 70% av jordas areal det vet vi forsåvidt, men dette her med at mer av 70% av total areal så er det bare 15% av artene som på en måte hører til det området. Det er tydeligvis som dere sier utrolig lite vi vet om det. Vi vet kanskje mer, som Chris Iversen pleier å si, vi vet mer om outer space enn om deep ocean.

 

Rachel: Ja noen utfordringer med, det er jo det optiske. Det er vanskelig å se under vann. Det er muligens faktisk lettere å se månens overflate enn det er å se dypt ned i havet, og det er derfor vi behøver de her teknologiene som faktisk kan se bedre under vann og også kunne identifisere hva som er under vann. 

 

Silvija: Jeg har lyst til å åpne opp denne teknologien nå. For det er to teknologier som jeg ikke forstår nok her. Det ene er faktisk trålerne eller fiskebåtene. Der trenger jeg litt hjelp med å forstå, for det jeg hørte dere begge si at det går an å sortere og det går an å filtrere. Vi trenger ikke ta opp alt. Jeg har alltid tenkt på disse trålerne som nå drar nett også plukker de opp alt både fra hav og fra bunn. Det er veldig sånn ukritisk fangst. Hvordan kan man bli mer finmasket og mer presist sånn som dere sier på hva man tar i størrelse, av art, kanskje på en dynamisk måte. Det andre vi kommer tilbake til etter det er dette med kamera, syn og kunstig intelligens. Hvis vi starter da med selve fiskingen. Hvordan fungerer det? Rachel. 

 

Rachel: Det er flere måter man kan gjøre det på. Og kameraet må veldig ofte være involvert også, men det å kunne gi fiskeren stipend, rett og slett mer makt til å kunne se hva som er der, men også for å kunne bruke forskjellige andre teknologier. Så vi har jobbet mye med et prosjekt som heter smart diversity. Det er masse partnere rundt omkring i Europa og fiskere. Noe av det vi har farskapet og utviklet teknologier for det å se på lysteknologi. Hvordan enkelte lys for eksempel kan skremme bort en art som du ikke vil ha, mens den arten du vil ha ikke blir skremt av det og bare fortsetter inn i trålen, mens ved mekanismer for å slippe ut de andre, for eksempel at den går dypere ned og der er det en åpning for dem å slippe ut. Så det er jo en måte å gjøre det på. Hege, vil du snakke litt om din teknologi?

 

Hege: Ja, det er jo akkurat den problematikken her vi jobber med sånt. Altså vi vil gi fiskeren så mye som mulig informasjon om hva som faktisk svømmer inn i trålen. Det som er relevant informasjon, det er jo selvfølgelig art på fisk også størrelse på fisk, også om det kommer inn noen typer pattedyr eller noe som man vil unngå å fiske. Så dette er en teknologi som vi utvikler i flere steg. Så i første omgang så blir det å flytte trålen eller bestemme seg for at her fisker vi ikke eller en mer sånn manuell avgjørelse, også etter hvert jobber vi med sorteringsmekanisme som gjør at vi kommer til å være i stand til at fiskerne kan åpne og lukke tilgangen til trålen, rett og slett. Sånn at fisken svømmer forbi kamerasystemet vårt, de får informasjon opp til broen om at her er det en type fisk og den er omtrent så stor. Så kan vi da ta en avgjørelse om nå åpner vi tilgangen til trål og fiskerne fisker, eller vi lukker det. Så da blir det et mye mer dynamisk system, så dette her er teknologi som vi har jobbet med i ganske mange år, og som vi driver nå og skal tester ut fremover. 

 

Rachel: En av de tingene som de snakket om på den siste konferansen vi var på Hege. Det var en av mine partnere som snakket litt om hvordan det hadde vært fantastisk om vi kunne brukt deres teknologi på fiskevelferdsbiten og på ressursenergibiten. For hvis vi har kamera nede i tronen, så kan du også se når fisken begynner å dø. Da vil du ha opp den tråleren. Du tråler jo i d timesvis ofte for å få så mye fisk som mulig. Men hvis fisken alle sammen med død, så blir det en veldig tung trål også, men det er også plutselig et velferdsperspektiv med å heller få dem opp på dekk og få dem avlivet. Så de slipper å sitte i timevis inn i trålen. 

 

Hege: Bare en rask kommentar til det. Det finnes jo teknologi nå i New Zealand for eksempel der de driver og utvikler nett som gjør at fisken kan holdes frisk og fin inne i trålen ganske lenge før du tar den om bord i båten. Så det er noe med å bevare kvaliteten på maten og selvfølgelig of ta hensyn til det etiske aspektet her at masse fisk inn i en trål ikke nødvendigvis er det vi vil ha. 

 

Silvija: Bare før vi går tilbake til Rachel. Jeg forstår dere nå at man egentlig ikke kan helt skille dette her som jeg prøver å skille, trålen på den ene siden og kamerateknologisikt under vannet. Det henger veldig sammen, og det er med på å skape dette dynamiske systemet som dere snakker om, hvis jeg forstår det riktig? Rachel?

 

Rachel: Det er jo å ha øyne under vannet som er nøkkelen her. Det er jo enten du er ute etter torsk eller om du er enda dypere i å lete etter det som heter nesopelagiske arter. Det er arter som på en måte er enda lenger ned i havet og som antageligvis er enda større mengder av. Problemet er at vi ikke klarer å se de gjennom den konvensjonelle metoden med vanlige måter, som er ekkolodd. Vi klarer å se det med vanlige sånne metoder på grunn av svømmeblæren. Det kan gjøre at du tror det er fisk, så er det ikke det. 

 

Silvija: Hege?

 

Hege: Altså mesopelagisk, det er jo en type fisk som vi bør se mye mer på om det er noe vi kan utnytte på en annen måte. Det er jo potensielt for eller mat til oss. Vi vet jo alt for lite om det, så det er faktisk en ting som deepvision blir brukt til allerede i dag. For vi selger dette til forsyningsbåter. Og blant annet bruker Fridtjof Nansen dette her mye utenfor kysten til Afrika til å kartlegge mer arter. For å forstår hva det er som faktisk er her med. Og hvordan kan vi eventuelt utnytte det og hvordan kan vi på en måte få det opp uten at det blir ødelagt? Så det er det kjempepotensiale. 

 

Silvija: Dere, jeg var i Andøya med ungene for noen uker siden, og da var vi på hvalsafari, og vi klarte nesten ikke å finne noe hval. Vi seila i 4 timer og det var kaldt. Det var så vidt vi så en hale et par ganger. Så på den ene siden så tenker jeg at det er ganske lenge til dette blir teknologi som er på alle båter. På den andre siden, så tenker jeg kanskje det er like greit? Kan det hende at dette blir for effektivt? Hvis vi skal gi fiskerne så gode verktøy, så må vi også være ekstremt gode på å styre disse kvotene og kontrollere det på en bærekraftig måte. Hva tenker dere, Rachel? 

 

Rachel: Jo absolutt, og det her er jo ikke bare fordi politikerne ønsker det. Det er jo fordi det her er et krav i samfunnet. Folk vil ha bærekraftig mat nå. Det som må se for deg er at i framtida skal du kunne gå på butikken og skanne en qr kode og vite hvor den fisken var tatt av, om den er bærekraftig, hvilket område som du skal kunne identifisere om det du spiser er bærekraftig. Og det skjer når både fisken kommer ombord. For ja, de kan være kjempegode på å finne nøyaktig den fisken de vil ha. Den feiteste torsken og bare den, men alt sammen må automatisk også rapporteres når den kommer ombord. En av de måtene vi gjør det på er at vi har et prosjekt som snart som heter every fish sammen med fiskeridirektoratet og HI som ser på, hva skjer når den her kommer ombord på båten øyeblikkelig på det tidspunktet? Til der så skal den gjennom en skanner som bruker kamerateknologi, kunstig intelligens og maskinsyn. Det er det som kanskje alle bruker. Det identifiserer de fiskene og sender den informasjonen direkte til lands og, fiskeridirektoratet får dem, så forskerne får dem, så fiskerne får dem, så også som at konsulentene som du og jeg faktisk vet at vi kunne stole på de tallene. For det er urettferdig lite tillit til fiskerne der ute, og det er jo fordi det er et par dårlige sider som har gjort at vi ikke tror på hva de sier. Og de fleste sier helt 100% sannheten, men de kan ikke bevise det. Fordi deres rapportering er basert på at de sitter og skriver ned sånn cirka vekten på båten av alle fiskene som kommer inn, og det er kjempevanskelig å estimere i høysjøen menst du står der i storm og prøver å samtidig måle hvor mye fisk du har. Men hvis det skjer automatisk, så har vi data vi kan stole på, og vi kan gi tilbake tilliten til fiskerne, som de fortjener å få. Hege?

 

Hege: Her er det på en måte to løp. Det ene ser vi blir mer med dette med fangstrapportering. Det kommer til å bli mer og mer digitalisert, så jeg tror den biten, den er på en måte i et løp, og der leverer jo dere veldig bra Rachel. Dere jobber jo med til dagen. Så det er en ting i den rapporteringsbiten, å få mer kontroll på hva som faktisk blir fanget. Og det andre jeg tenker på her, det er at forbrukerne nå må vite og bruke sin makt der, fordi nå kommer dette til å bli mye, mye enklere. Det kommer til å komme teknologi som gjør at vi kan spore fisken på en helt annen måte. Du Rachel er jo i Canada i dag. Der kjøper du deg en fisk i supermarkedene også skanner du en qr kode også får du opp hvilken båt den er tatt fra, hvilket fiskeri og status til det fiskeriet. Der kan vi på en måte begynne å legge inn mer og mer data om fisken, sånn at for eksempel fra deepvision så kan man se nøyaktig hvor fisken ble tatt, hvilken tid den ble tatt. Så jeg tror at her må forbrukerne vite og å gå inn og bruke den makten de har og kjøpe fisk som er bærekraftig. 

 

Silvija: Ja, Hege og Rachel, tilbake til dette her med at skal det brukes til å sortere på en mye mer dynamisk og bærekraftig måte, sikre fiskevelferden og forsåvidt også kanskje kartlegge og rapportere det vi fisker og det vi har under hav. Er det noen områder her hvor vi kan være ekstra stolte av den arven vi har i Norge. For jeg hører så mye om forskjellige land hvor man bare har overfisket. Jeg tenker fort på Chile for eksempel. Så hører jeg dere nevner New Zealand, Canada, men hva gjør vi godt her? Hege også Rachel.

 

Hege: Jeg har vært mye på forskningskonferanse i mitt liv, og jeg tror ikke vi her skjønner hvilken status Norge har internasjonalt, og når det gjelder fiskeriforvaltningen her så er det på en måte gullstandarden. Så jeg er veldig stolt over det og er veldig stolt over måten vi håndterer ressursene på her. Jeg tror på en måte ikke det er Norge som er det store problemet, men det er viktig at vi som et land er noe folk ser til når det gjelder disse tingene, hvordan vi håndterer ressursene våre, så er det veldig viktig at vi leverer. Og vi leverer gode løsninger på alle fronter, altså på teknologi, så vi kan virkelig være stolte over det vi gjør i Norge og det samarbeidet mellom fiskere, forskning og næringslivet er helt unikt. Jeg vet ikke om alle vet det, men havforskningsinstituttet henter inn veldig mye av sine data fra faktisk en flåte kommersiell båter som riktignok får noe betalt for det, men fiskerne her i Norge er genuint interessert i å gjøre dette på en skikkelig måte, og hjelpe til med å få et godt datagrunnlag. Så vi må bare være veldig stolt over det og klar over hvilken posisjon vi har globalt. 

 

Rachel: Det her samarbeidet er veldig viktig som Hege sier, men det andre som er veldig viktig er at Norge har en veldig høy grad av politisk tillit. Vi stoler på politikerne våres, og det er også en av de store tingene som gjør at det fungerer så bra i Norge. Vi stoler på at hvis fiskeridirektoratet har satt en regel, så er det basert på korrekte fakta og grunnlag. Så en av de utfordringene vi ser i resten av verden er at den samme type tilliten ikke finnes jo lenger sør du kommer i Europa og i verden. Så vi har et enormt bra samarbeid, men vi har også en gylden mulighet gjennom det. Fordi vi har den her muligheten til å ha teknologiutvikling og bli støttet av det fra forskningsrådet, fra innovasjon norge, fra fiskeridirektoratet og andre områder så har vi også en mulighet til å hjelpe til å spre den her kunnskapen og videreutvikle den, sånn at den er mulig å bruke også i andre land hvor de behøver muligheter for teknologiutvikling, som kanskje har lavere kostnad enn det vi har råd til og bruker i Norge. 

 

Silvija: Hege. 

 

Hege: Ja altså, sånn som vi har det her i Norge, så har vi mest av offentlig støtteordninger. Med det vi har av gode samarbeid, så har vi nesten et moralsk ansvar på å levere på dette her, synes jeg. Når du ser på de store utfordringene. Et argument jeg av og til hører, det sånn, det er ikke noe vits med hva vi gjør i Norge, fordi at i resten av verden så er det så mye overfiske. Der er det så mye ulovlig virksomhet, men vi må vite det at det er veldig mange internasjonalt som ser opp til oss. Så vi må levere og vi kan være med å drive utvikling på dette området. 

 

Silvjia: Jeg har lært massevis fra dere to strikkedamer. 

 

Hege: Ja nå skal vi sette oss og strikke, ikke sant Rachel.

 

Silvija: Nei, men jeg tenker at dette her med at digitalisering av havet er med på å drive bærekraft, naturmangfold, presisjonsfiske og fiskevelferd er veldig viktige poeng for en fiskerinasjon som Norge og være bevisst på. Det er masse spennende, både å gjøre og å lære her, både for de som allerede jobber i nærliggende teknologier og bransjer, men også or unger som skal studere noe som er virkelig meningsfullt og som er veldig effektivt fra dette her landet vårt. Det å se for seg en fremtid hvor vi klarer å forvalte havene våre, sånn at det blir nok mat til alle, men også at våre barnebarn fortsatt oppleve å kunne spise både torsk, sei, skrei og kanskje noen nye fiskearter som smaker like godt, men som ikke vi vet om ennå ville vært en veldig fin 

fremtid. Tusen takk for en god prat. 

 

Hege: Tusen takk for oss. 

 

Takk for at du lærte med LØRN. Husk at du må registrere deg på lorn.tech for å få personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer.