Webinar

29. desember 2022
Kl. 09:00
Med:  
Rachel Tiller  
Hege Hammersland  
Thord Monsen  

Moderator: Silvija Seres

Romjulshilsen og kunnskapsfrokost med LØRN: Et hav av digitaliseringsmuligheter

Program

09:00: Panel med Rachel Tiller (SINTEF Ocean) og Hege Hammersland (DeepVision AS)

09:40: Status: FishTech med Thord Monsen (Fiskeridirektoratet)

Samtalene ledes av Silvija Seres (Founder, LØRN)

 

Panelet

Rachel Tiller
Sjefforsker, SINTEF Ocean
Hege Hammersland
Business Development Manager Scantrol, Deep Vision AS
Thord Monsen
Seksjonssjef, Strategisk fiskeriseksjon

Del 1 - E0046

Del 2 - E0046

Del 3 - E0046

Del 1 - E0046

Hei og velkommen til LØRN, 1500 læringshistorier fra de beste fremtidstenkende og skapende. På Lorn.tech kan du lytte, se eller lese alt innhold gratis, men registrer deg for å få tilgang til personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer. 

 

Silvija Seres: Hei og velkommen til denne frokostwebinar samtalen, eller kanskje vi skal si ski eller langrenn webinar samtalen som vi håper at dere hører på den mens dere nyter velfortjent til juleferie. Jeg er Silvija Seres fra LØRN og jeg har med meg Rachel Tiller og Hege Hammersland i cirka en halv time for å ha en god kaffeprat om en trekant mellom hav, teknologi og bærekraft. Vi kaller det for marin og maritim deep tech, men det det går under mange navn. Poenget er at det har skjedd en utrolig spennende digitalisering av havet, og den må brukes av flere hvis vi skal klare å både drive med bærekraftig fiskeriindustri og forsåvidt havdrift generelt. Kjempefint innspill hvor Hege Hammersland er fra Deepvision AS og som produserer deepvision produktet. Du får hjelpe oss å forstå det littegrann bedre Hege om et øyeblikk og Rachel Tiller fra SINTEF ocean. Velkommen til dere to. 

 

Rachel Tiller: Tusen takk. 

 

Silvija: Vi pleier å starte disse samtaler med å egentlig be folk introdusere seg. Så da tar jeg den rekkefølgen som vi ser i overskriften vår. Så vi spør først Hege også Rachel, hvem er du og hvorfor bryr du deg om havteknologi? 

 

Hege Hammersland: Tusen takk for at vi får være med. Det er et kjempespennende tema dette her. Vi skulle hatt mye mer enn halvtime, altså jeg kommer fra Deepvision, og vi har et utviklet et kamerasystem som heter deepvision. Dette her har vi holdt på med i mer enn 10 år faktisk. Så enkelt fortalt så er det et kamera, lys og batterimodul, som du fester på en fisketråd. Den tar bilder av alt som svømmer, all fisk som svømmer inn i tråden. Så bruker vi de bildene til identifisere type fisk og størrelse på fisk, i tillegg jobber vi med sortering, sånn at etter hvert så skal man kunne sortere ut fisk fra trålen altså det som man ikke ønsker å og fange. Sånn at vi bare fisker den fisken som vi trenger rett og slett. For det er kritiske tilstander i havet, og det skal vi sikkert snakke mer om. Det håper jeg at vi skal snakke mer om i denne samtalen, så det er kort fortalt det jeg brenner for, den jeg er og det vi jobber med.

 

Silvija: Jeg må spørre deg før vi går over til Rachel. Nå var du veldig profesjonell i din introduksjon. Hvis jeg skal bli litt kjent med Hege bak kulissene. Har du noen eksentriske hobbyer? 

 

Hege: Du, jeg har veldig mange eksentriske hobbyer. Hvis du jobber med teknologi og hav, så jobber du med veldig mange menn. Så når jeg kommer hjem, så har jeg veldig feminine hobbyer. Det jeg kanskje bruke mest tid på om dagen, det er faktisk at vi prøver å få bygget en offentlig badstue i mitt lokalmiljø. Så det synes jeg det er veldig kjekt, å på en måte ta litt av den forretningsbiten inn og hjelpe til lokalt. 

 

Silvija: Hvor er det? 

 

Hege: Ja det er utenfor Bergen. Jeg vet ikke om det er eksentrisk, for nå er ganske mange som holder på med det, men det er i hvert fall veldig gøy da å drive med det.

 

Silvija: Når kan vi komme på badestuebesøk? 

 

Hege: Nei altså, jeg sier neste sommer, også får vi snakke litt med Bergen kommune. 

 

Silvija: Så bra, veldig bra, og du Rachel, hvem er du? 

 

Rachel: Sånn profesjonelt sett så er sjefforsker på Sintef ocean, også leder jeg Sintef satsing på naturmangfold og arealbruk. Og det betyr at vi jobber mye innenfor det der kryssingspunktet mellom natur, teknologi og samfunn. Så vi kommer opp med teknologiske løsninger for å forbedre miljøet, sånn at vi faktisk har et presist grunnlag i framtiden også. Sånn rent personlig så er jeg fra Nord-Norge, fra en familie med mye fiskere. Jeg har mye familie både i Norge og i USA og har 4 unger. Jeg har ingen eksentriske hobbyer. Jeg har stort sett bare de vanlige standardene, jeg liker å lese bøker og strikke på fritida og gjøre så lite som mulig, med så lite input som mulig egentlig. 

 

Silvija: Det, det er litt morsomt for begge to beskrev dere selv i denne lille research saken til LØRN som damer som elsker å grave seg ned på fjellet med en bok, strikkepinner og kanskje et glass vin. Jeg bare lurer på om jeg begynner å henge litt etter på denne her strikke greia. Er det liksom den nye meditasjonen? 

 

Rachel: Jeg har strikket siden jeg var liten, men for et par år siden ble det veldig populært for ungdommene å begynne å strikke. Så dattera mi har begynt å strikke, til og med sønnen min har strikket litt. Så jeg tror nok det kan være en veldig fin avlastning for å bare ikke tenke på noe. 

 

Silvija: Og Hege? 

 

Hege: Det er det samme som Rachel. Jeg skjønner ikke hvorfor vi sitter her, vi skulle jo være på fjellet vi og strikket og lest. Jeg har også strikket fra jeg var helt ung. Jeg strikket jo min første genser da jeg var 11 år gammel. Jeg synes det er veldig kjekt at det her kommer opp igjen. For både meg og Rachel er sikkert begge litt sånn rastløse personer, så det å strikke er en sånn perfekt hobby for oss som på en måte ikke er så gode til å sette oss ned og gjøre ingenting. Så en bok eller strikkepinner og være på fjellet er helt perfekt. 

 

Silvija: Så lager vi podcaster om ting vi kan mye om, mens vi er på fjellet og strikker. Dere, litt sånn min greie. Jeg spiller noen sånne telefonspill. Sånn som å finne raskeste vei i diverse labyrinter. Jeg tror det er min strikking. Grunnen til at jeg nevner det nå er at jeg tror. mange av disse tingene kan faktisk hjelpe oss å konsentrere oss. Jeg merket at jeg lytter mest til bøker. Jeg lytter bedre til boken hvis jeg har et eller annet annet i hendene, og det kan godt være en bilratt, eller det kan være en sånn annen greie. Så det er litt sånn spennende digital pedagogisk også. La oss håpe at noen sitter der ute og strikker mens vi hører på dette her da. 

 

Rachel: Ja, vi har jo blitt helt umulig på å konsentrere oss om en ting også i livet. Vi kan ikke se på TV uten å gjøre noe annet samtidig, eller det i det hele tatt. Så jeg tror nok det et lite tegn på at vi har litt så mye som skjer oppe i hjernene våres. Så det kan jo være greit av og til å faktisk roe ned, så det er godt at det er jul. 

 

Silvija: Ja. Temaet vårt er egentlig marin og maritim tech, altså teknologi som brukes i havet. Ofte tenker folk på ting som har med shipping å gjøre kanskje, men det vi egentlig skal snakke om er mer det marine, altså teknologi, i dette tilfellet faktisk anvendt på villfangst av fisk. Begge dere to nevnte begreper som naturmangfold, arealkontroll. Hva har dette her med teknologi og med fangst av fisk å gjøre. Rachel? 

 

Rachel: Ja, jeg kan jo starte. Nå har vi vært inne i en naturkrise, egentlig i nesten 50 år. Det er cirka 50 år siden globale ledere satt seg ned i Stockholm og sa oi, det ser ut som vi har problemer. Vi bruker for mye natur, og i de 50 årene så har det skjedd absolutt ingenting. Vi sitter jo med foten på gassen mens vi sier at vi skal slutte. Vi gjør litt det samme med natur også. Det skal sies at fiskerne går ut og fisker fordi det skrikes etter fisk i markedet. Folk vil ha fisk og de vil ikke ha fisk fra bunnen av havet eller slimete grøt av fisk, men de vil ha filleter. De vil ha torsk, og de vil ha laks og da må du ut å fiske. Så problemet med det er jo at vi også tar med oss ting vi ikke burde ta. Vi tar med oss ater som kanskje flytter på seg, som ikke visste var i det området. Sårbare arter som kommer til å dø ut hvis vi tar for mye av det. Problemet er veldig ofte at hvis vi tar den fangsten inn til land, så blir man i mange land straffet for det og derfor så har det blitt til alle og absolutt for de færreste. Det er en liten kultur veldig mange steder å kaste den fisken du ikke vil ha. Det kan være frisk som er for liten, som betyr at du har tatt fangsten du skal ha, men du får ikke noe bra pris for dem, så da kan du kaste den fisken, så du heller går etter de bra fiskene. Og det her er en utfordring, fordi det er ikke noe noen kan kontrollere. Under 2% av all fiskeri i Norge som blir tatt igjen blir kontrollert. Fordi du kan ikke sette en fiskerikontroll person på hvert eneste fartøy som er der ute. 

 

Silvija: Hege? 

 

Hege: Det Rachel beskriver er perfekt. Det er jo akkurat dette problemet vi prøver å løse med teknologi. Når vi begynte å jobbe med deepvisions, så var det jo fordi vi har jobbet siden slutten av åttitallet i fiskeribransjen, kjenner bransjen veldig godt og skjønte at fiskerne vet faktisk veldig lite om hva som er i en tråden for fisken er på dekk, og da er det på en måte for sent sant. Da blir det utkast til arter som ikke du ønsker. Når vi utviklet deepvisions så var det for å gi fiskene best mulig informasjon i real time, altså i sanntid om hva som er i tråd. Vi bruker bilder, altså type fisk, størrelse på fisk, også kan de ta en god avgjørelse på om dette er noe vi skal fiske, eller dette er noe vi vil ha, er dette noe som gir god verdi på kotene. Eller er dette noe som vi ville sortere vekk. Sånn at vi fisker unødvendig fisk, vi fisker feil størrelser. Måten vi har hentet ut fisk gjør at tallene her om hva som foregår i havet er skremmende. Jeg tror ikke det er så mange som vet det. Altså 90% av de kommersielle fiskeartene er enten overfisket eller fisket helt ut. Det betyr at hvis vi fortsetter å fiske på den måten, så kommer 1/3 av alle kommersielle fiskearter til å bli overfisket. Det vil si at hvis vi fortsetter sånn som vi holder på i dag, så kommer de bestandene til å minske eller de kommer til å forsvinne helt. Samtidig skal vi doble produksjonen av sjømat fram til 2050. Vi nærmer oss 10 milliarder mennesker så det er to store underliggende problemer. Det ene er artsmangfoldet i havet og det andre er rett og slett å kunne produsere nok sjømat for å mette befolkningen. Siden 2014 så har den trenden med nedadgående sult snudd, så nå har vi et sultproblem. 

 

Silvija: Rachel, bare før du slipper til. Jeg har bare lyst til å understreke et par ting nå som Hege sa og jeg forsåvidt det du også sa Rachel? Hjelp meg å forstå dette her. Så havene står for 70% av jordas overflate. Antagelig med dybde og rom mye mer av volumet av jordens reproduksjonsdyktig areal. Så er det dette området som vi kan minst om. Det jeg hører dere si, er at de artene som egner seg best til matforbruk, de er i veldig stor grad allerede overfisket. Også har vi noen bærekraftsmål hvor tallene ikke i det hele tatt går i hop i forhold til vårt behov for å dekke matbehovet, proteinbehovet til befolkningen parallelt med beskyttelse av naturmangfold og disse artene som står i reell fare for å forsvinne. Dette bildet som Rachel også hadde med at vi roper stopp mens foten er på gasspedalen, det er kanskje et ganske godt bilde på hva vi driver med når det gjelder havet. Også kan vi løse noe av dette her med teknologi, men da må den teknologien blir bedre kjent og mer brukt, og det kommer vi tilbake til. Rachel. 

 

Rachel: Ja absolutt, og det du sier her er også veldig viktig i forhold til at vi må har mer mat fra havet. Og som Hege sier, vi har fisket opp til store artene som vi virkelig har lyst på, men det er masse mat i havet. Så kan du vite at alle artene som er identifisert på verden, så er bare 15% av dem fra havet. Et område som er 70% av hav. Det betyr at vi ikke vet hva som er i havet. Det er veldig mye forskning som pågår for å finne ut av hva som i det hele tatt finnes i havet. Vi har ikke klart å finne ut av det, og en av grunnene er at vi vet jo ikke engang hva de flakser opp, og der er teknologien som Hege har også kjempeviktig og teknologien vi utvikler i SINTEF. For å kunne faktisk ha øynene under vann, så vi kan stoppe oss selv fra å ta opp ting vi ikke vil ha, men også det å kunne sørge for at når det kommer opp, så kan vi artsbestemme hva som er der. Til og med de tingene vi ikke vet hva er. Da får vi identifisert at det er noe som flytter seg. For en stor del er jo at klimaendringer endrer på alt vi trodde vi visste. Og vi visste veldig lite fra før av. 

 

Hege: Jeg må jo si at nå har jeg jobbet en stund med dette her og de siste årene, så ser vi at forskerne har jeg vært bekymret for dette her med klimaendringer og migrasjonsmønster til fisk i havet. Men de siste årene, så ser vi at fiskerne har oppdaget det her. Så da er vi inne i et helt nytt kapittel. Så vil jeg kommentere til det du sier Rachel. Det er jo to måter å få mer mat ut av havet. Det ene er jo å håndtere fiskebestandene våre. Altså de som fisker i dag må gjøre det på en annen måte. Der kan teknologi hjelpe. Der kan sånne ting som bedre fangst overvåkning hjelpe, bedre rapportering. Det er veldig mange ting som kan hjelpe inn mot det. Det vi kan gjøre er faktisk hvis vi kan bruke teknologi som deepvision og andre typer teknologi der du kan begynne å hente ut og være mer bevisst på hva du henter ut fra en fiskebestand. Det går på hvor mye du henter ut, men det går gjerne og på hvilken størrelse du henter ut. Sånn at den fiskebestanden kan reprodusere seg maksimalt og produsere så mye som mulig mat. Og der har vi mye å gå på. Den andre biten, det er jo faktisk det å begynne å spise andre arter, altså andre arter og selvfølgelig grønnsaker og fra havet. 

 

Silvija: Jeg kommer til å huske dette tallet. Fra hver av disse samtalene prøver jeg å plukke opp et par tall, og dette med 70% av jordas areal det vet vi forsåvidt, men dette her med at mer av 70% av total areal så er det bare 15% av artene som på en måte hører til det området. Det er tydeligvis som dere sier utrolig lite vi vet om det. Vi vet kanskje mer, som Chris Iversen pleier å si, vi vet mer om outer space enn om deep ocean.

 

Rachel: Ja noen utfordringer med, det er jo det optiske. Det er vanskelig å se under vann. Det er muligens faktisk lettere å se månens overflate enn det er å se dypt ned i havet, og det er derfor vi behøver de her teknologiene som faktisk kan se bedre under vann og også kunne identifisere hva som er under vann. 

 

Silvija: Jeg har lyst til å åpne opp denne teknologien nå. For det er to teknologier som jeg ikke forstår nok her. Det ene er faktisk trålerne eller fiskebåtene. Der trenger jeg litt hjelp med å forstå, for det jeg hørte dere begge si at det går an å sortere og det går an å filtrere. Vi trenger ikke ta opp alt. Jeg har alltid tenkt på disse trålerne som nå drar nett også plukker de opp alt både fra hav og fra bunn. Det er veldig sånn ukritisk fangst. Hvordan kan man bli mer finmasket og mer presist sånn som dere sier på hva man tar i størrelse, av art, kanskje på en dynamisk måte. Det andre vi kommer tilbake til etter det er dette med kamera, syn og kunstig intelligens. Hvis vi starter da med selve fiskingen. Hvordan fungerer det? Rachel. 

 

Rachel: Det er flere måter man kan gjøre det på. Og kameraet må veldig ofte være involvert også, men det å kunne gi fiskeren stipend, rett og slett mer makt til å kunne se hva som er der, men også for å kunne bruke forskjellige andre teknologier. Så vi har jobbet mye med et prosjekt som heter smart diversity. Det er masse partnere rundt omkring i Europa og fiskere. Noe av det vi har farskapet og utviklet teknologier for det å se på lysteknologi. Hvordan enkelte lys for eksempel kan skremme bort en art som du ikke vil ha, mens den arten du vil ha ikke blir skremt av det og bare fortsetter inn i trålen, mens ved mekanismer for å slippe ut de andre, for eksempel at den går dypere ned og der er det en åpning for dem å slippe ut. Så det er jo en måte å gjøre det på. Hege, vil du snakke litt om din teknologi?

 

Hege: Ja, det er jo akkurat den problematikken her vi jobber med sånt. Altså vi vil gi fiskeren så mye som mulig informasjon om hva som faktisk svømmer inn i trålen. Det som er relevant informasjon, det er jo selvfølgelig art på fisk også størrelse på fisk, også om det kommer inn noen typer pattedyr eller noe som man vil unngå å fiske. Så dette er en teknologi som vi utvikler i flere steg. Så i første omgang så blir det å flytte trålen eller bestemme seg for at her fisker vi ikke eller en mer sånn manuell avgjørelse, også etter hvert jobber vi med sorteringsmekanisme som gjør at vi kommer til å være i stand til at fiskerne kan åpne og lukke tilgangen til trålen, rett og slett. Sånn at fisken svømmer forbi kamerasystemet vårt, de får informasjon opp til broen om at her er det en type fisk og den er omtrent så stor. Så kan vi da ta en avgjørelse om nå åpner vi tilgangen til trål og fiskerne fisker, eller vi lukker det. Så da blir det et mye mer dynamisk system, så dette her er teknologi som vi har jobbet med i ganske mange år, og som vi driver nå og skal tester ut fremover. 

 

Rachel: En av de tingene som de snakket om på den siste konferansen vi var på Hege. Det var en av mine partnere som snakket litt om hvordan det hadde vært fantastisk om vi kunne brukt deres teknologi på fiskevelferdsbiten og på ressursenergibiten. For hvis vi har kamera nede i tronen, så kan du også se når fisken begynner å dø. Da vil du ha opp den tråleren. Du tråler jo i d timesvis ofte for å få så mye fisk som mulig. Men hvis fisken alle sammen med død, så blir det en veldig tung trål også, men det er også plutselig et velferdsperspektiv med å heller få dem opp på dekk og få dem avlivet. Så de slipper å sitte i timevis inn i trålen. 

 

Hege: Bare en rask kommentar til det. Det finnes jo teknologi nå i New Zealand for eksempel der de driver og utvikler nett som gjør at fisken kan holdes frisk og fin inne i trålen ganske lenge før du tar den om bord i båten. Så det er noe med å bevare kvaliteten på maten og selvfølgelig of ta hensyn til det etiske aspektet her at masse fisk inn i en trål ikke nødvendigvis er det vi vil ha. 

 

Silvija: Bare før vi går tilbake til Rachel. Jeg forstår dere nå at man egentlig ikke kan helt skille dette her som jeg prøver å skille, trålen på den ene siden og kamerateknologisikt under vannet. Det henger veldig sammen, og det er med på å skape dette dynamiske systemet som dere snakker om, hvis jeg forstår det riktig? Rachel?

 

Rachel: Det er jo å ha øyne under vannet som er nøkkelen her. Det er jo enten du er ute etter torsk eller om du er enda dypere i å lete etter det som heter nesopelagiske arter. Det er arter som på en måte er enda lenger ned i havet og som antageligvis er enda større mengder av. Problemet er at vi ikke klarer å se de gjennom den konvensjonelle metoden med vanlige måter, som er ekkolodd. Vi klarer å se det med vanlige sånne metoder på grunn av svømmeblæren. Det kan gjøre at du tror det er fisk, så er det ikke det. 

 

Silvija: Hege?

 

Hege: Altså mesopelagisk, det er jo en type fisk som vi bør se mye mer på om det er noe vi kan utnytte på en annen måte. Det er jo potensielt for eller mat til oss. Vi vet jo alt for lite om det, så det er faktisk en ting som deepvision blir brukt til allerede i dag. For vi selger dette til forsyningsbåter. Og blant annet bruker Fridtjof Nansen dette her mye utenfor kysten til Afrika til å kartlegge mer arter. For å forstår hva det er som faktisk er her med. Og hvordan kan vi eventuelt utnytte det og hvordan kan vi på en måte få det opp uten at det blir ødelagt? Så det er det kjempepotensiale. 

 

Silvija: Dere, jeg var i Andøya med ungene for noen uker siden, og da var vi på hvalsafari, og vi klarte nesten ikke å finne noe hval. Vi seila i 4 timer og det var kaldt. Det var så vidt vi så en hale et par ganger. Så på den ene siden så tenker jeg at det er ganske lenge til dette blir teknologi som er på alle båter. På den andre siden, så tenker jeg kanskje det er like greit? Kan det hende at dette blir for effektivt? Hvis vi skal gi fiskerne så gode verktøy, så må vi også være ekstremt gode på å styre disse kvotene og kontrollere det på en bærekraftig måte. Hva tenker dere, Rachel? 

 

Rachel: Jo absolutt, og det her er jo ikke bare fordi politikerne ønsker det. Det er jo fordi det her er et krav i samfunnet. Folk vil ha bærekraftig mat nå. Det som må se for deg er at i framtida skal du kunne gå på butikken og skanne en qr kode og vite hvor den fisken var tatt av, om den er bærekraftig, hvilket område som du skal kunne identifisere om det du spiser er bærekraftig. Og det skjer når både fisken kommer ombord. For ja, de kan være kjempegode på å finne nøyaktig den fisken de vil ha. Den feiteste torsken og bare den, men alt sammen må automatisk også rapporteres når den kommer ombord. En av de måtene vi gjør det på er at vi har et prosjekt som snart som heter every fish sammen med fiskeridirektoratet og HI som ser på, hva skjer når den her kommer ombord på båten øyeblikkelig på det tidspunktet? Til der så skal den gjennom en skanner som bruker kamerateknologi, kunstig intelligens og maskinsyn. Det er det som kanskje alle bruker. Det identifiserer de fiskene og sender den informasjonen direkte til lands og, fiskeridirektoratet får dem, så forskerne får dem, så fiskerne får dem, så også som at konsulentene som du og jeg faktisk vet at vi kunne stole på de tallene. For det er urettferdig lite tillit til fiskerne der ute, og det er jo fordi det er et par dårlige sider som har gjort at vi ikke tror på hva de sier. Og de fleste sier helt 100% sannheten, men de kan ikke bevise det. Fordi deres rapportering er basert på at de sitter og skriver ned sånn cirka vekten på båten av alle fiskene som kommer inn, og det er kjempevanskelig å estimere i høysjøen menst du står der i storm og prøver å samtidig måle hvor mye fisk du har. Men hvis det skjer automatisk, så har vi data vi kan stole på, og vi kan gi tilbake tilliten til fiskerne, som de fortjener å få. Hege?

 

Hege: Her er det på en måte to løp. Det ene ser vi blir mer med dette med fangstrapportering. Det kommer til å bli mer og mer digitalisert, så jeg tror den biten, den er på en måte i et løp, og der leverer jo dere veldig bra Rachel. Dere jobber jo med til dagen. Så det er en ting i den rapporteringsbiten, å få mer kontroll på hva som faktisk blir fanget. Og det andre jeg tenker på her, det er at forbrukerne nå må vite og bruke sin makt der, fordi nå kommer dette til å bli mye, mye enklere. Det kommer til å komme teknologi som gjør at vi kan spore fisken på en helt annen måte. Du Rachel er jo i Canada i dag. Der kjøper du deg en fisk i supermarkedene også skanner du en qr kode også får du opp hvilken båt den er tatt fra, hvilket fiskeri og status til det fiskeriet. Der kan vi på en måte begynne å legge inn mer og mer data om fisken, sånn at for eksempel fra deepvision så kan man se nøyaktig hvor fisken ble tatt, hvilken tid den ble tatt. Så jeg tror at her må forbrukerne vite og å gå inn og bruke den makten de har og kjøpe fisk som er bærekraftig. 

 

Silvija: Ja, Hege og Rachel, tilbake til dette her med at skal det brukes til å sortere på en mye mer dynamisk og bærekraftig måte, sikre fiskevelferden og forsåvidt også kanskje kartlegge og rapportere det vi fisker og det vi har under hav. Er det noen områder her hvor vi kan være ekstra stolte av den arven vi har i Norge. For jeg hører så mye om forskjellige land hvor man bare har overfisket. Jeg tenker fort på Chile for eksempel. Så hører jeg dere nevner New Zealand, Canada, men hva gjør vi godt her? Hege også Rachel.

 

Hege: Jeg har vært mye på forskningskonferanse i mitt liv, og jeg tror ikke vi her skjønner hvilken status Norge har internasjonalt, og når det gjelder fiskeriforvaltningen her så er det på en måte gullstandarden. Så jeg er veldig stolt over det og er veldig stolt over måten vi håndterer ressursene på her. Jeg tror på en måte ikke det er Norge som er det store problemet, men det er viktig at vi som et land er noe folk ser til når det gjelder disse tingene, hvordan vi håndterer ressursene våre, så er det veldig viktig at vi leverer. Og vi leverer gode løsninger på alle fronter, altså på teknologi, så vi kan virkelig være stolte over det vi gjør i Norge og det samarbeidet mellom fiskere, forskning og næringslivet er helt unikt. Jeg vet ikke om alle vet det, men havforskningsinstituttet henter inn veldig mye av sine data fra faktisk en flåte kommersiell båter som riktignok får noe betalt for det, men fiskerne her i Norge er genuint interessert i å gjøre dette på en skikkelig måte, og hjelpe til med å få et godt datagrunnlag. Så vi må bare være veldig stolt over det og klar over hvilken posisjon vi har globalt. 

 

Rachel: Det her samarbeidet er veldig viktig som Hege sier, men det andre som er veldig viktig er at Norge har en veldig høy grad av politisk tillit. Vi stoler på politikerne våres, og det er også en av de store tingene som gjør at det fungerer så bra i Norge. Vi stoler på at hvis fiskeridirektoratet har satt en regel, så er det basert på korrekte fakta og grunnlag. Så en av de utfordringene vi ser i resten av verden er at den samme type tilliten ikke finnes jo lenger sør du kommer i Europa og i verden. Så vi har et enormt bra samarbeid, men vi har også en gylden mulighet gjennom det. Fordi vi har den her muligheten til å ha teknologiutvikling og bli støttet av det fra forskningsrådet, fra innovasjon norge, fra fiskeridirektoratet og andre områder så har vi også en mulighet til å hjelpe til å spre den her kunnskapen og videreutvikle den, sånn at den er mulig å bruke også i andre land hvor de behøver muligheter for teknologiutvikling, som kanskje har lavere kostnad enn det vi har råd til og bruker i Norge. 

 

Silvija: Hege. 

 

Hege: Ja altså, sånn som vi har det her i Norge, så har vi mest av offentlig støtteordninger. Med det vi har av gode samarbeid, så har vi nesten et moralsk ansvar på å levere på dette her, synes jeg. Når du ser på de store utfordringene. Et argument jeg av og til hører, det sånn, det er ikke noe vits med hva vi gjør i Norge, fordi at i resten av verden så er det så mye overfiske. Der er det så mye ulovlig virksomhet, men vi må vite det at det er veldig mange internasjonalt som ser opp til oss. Så vi må levere og vi kan være med å drive utvikling på dette området. 

 

Silvjia: Jeg har lært massevis fra dere to strikkedamer. 

 

Hege: Ja nå skal vi sette oss og strikke, ikke sant Rachel.

 

Silvija: Nei, men jeg tenker at dette her med at digitalisering av havet er med på å drive bærekraft, naturmangfold, presisjonsfiske og fiskevelferd er veldig viktige poeng for en fiskerinasjon som Norge og være bevisst på. Det er masse spennende, både å gjøre og å lære her, både for de som allerede jobber i nærliggende teknologier og bransjer, men også or unger som skal studere noe som er virkelig meningsfullt og som er veldig effektivt fra dette her landet vårt. Det å se for seg en fremtid hvor vi klarer å forvalte havene våre, sånn at det blir nok mat til alle, men også at våre barnebarn fortsatt oppleve å kunne spise både torsk, sei, skrei og kanskje noen nye fiskearter som smaker like godt, men som ikke vi vet om ennå ville vært en veldig fin 

fremtid. Tusen takk for en god prat. 

 

Hege: Tusen takk for oss. 

 

Takk for at du lærte med LØRN. Husk at du må registrere deg på lorn.tech for å få personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer.  

Del 2 - E0046

Hei og velkommen til LØRN, 1500 læringshistorier fra de beste fremtidstenkende og skapende. På Lorn.tech kan du lytte, se eller lese alt innhold gratis, men registrer deg for å få tilgang til personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer. 

 

Silvija Seres: Hei dere, dette her er vår andre samtale i denne her frokost webinar, kanskje langrenns webinar, fordi det er mange av dere som sikkert er på juleferie når dere hører denne her. Det skal handle om hav og teknologi og digitalisering av hav. Vi kaller disse her månedlige fokus samtalene på en type teknologi som deep dive, men dette er virkelig en deep dive kjære Thord. For her snakker vi både om hav og vi gjør det med en gammel svømmer. Vi skal snakke med Thord Monsen som er seksjonssjef i fiskeridirektoratet, og om da kanskje regulatorisk og forvaltningsperspektiv på dette her med digitalisering av hav. Hvorfor er det nyttig, og hvorfor er det nødvendig? Velkommen Thord. 

 

Thord Monsen: Takk skal du ha. 

 

Silvija: Vi pleier å starte med å be folk introdusere seg, så jeg vet ikke hvor løst og uformelt en jurist og byråkrat kan si noe om seg selv, men vær så god. 

 

Thord: Ja, det var standarden byråkraten. Jeg er jurist som har jobbet i fiskeridirektoratet i veldig mange år. Jeg har vært innom det meste av fiskeriforvaltning og sett hvor skoen trykker hen. Også prøver jeg å jobbe fremover med å finne løsningene for de utfordringene som vi har innenfor fiskeriforvaltning. Så det er det som preger meg, eller så har jeg en hund som sitter og venter hjemme og venter på meg hele tiden, men vi prøver å ta vare på den så godt som mulig. Også er det som du sier, ellers når man har tid så finner man meg gjerne i en svømmehall for å drive litt mindfulness i bassenget.

 

Silvjia: Føle litt med fisken? 

 

Thord: Vannet er mitt element så det passer bra. 

 

Silvjia: Samme her, også har jeg en sønn eller jeg faktisk 4 barn som alle sammen driver med svømming, men han eldste har begynt å snakke om at water is my battlefield, og da har han tatt det et par hakk videre. Jeg har også et vannemenneske, men jeg må kommentere hunden din. Denne hunden som da heter Max, det er en hund jeg skulle hatt, for jeg har en katt som jeg har kalt Pepsi, også var det hele tiden en plan å kjøpe en hund som skulle hete Max, men jeg får ikke lov av familien min. Du, kan ikke du fortelle bare bittelittegrann også om fiskeridirektoratet. Jeg tror veldig mange av oss i Norge går littegrann i surr mellom departementer og direktorater. Hvem er dere? 

 

Thord: Direktoratet beskriver jeg ofte som en skjult skatt, for det er en utrolig spennende oppgave. Vi jobber jo med forvaltningen av ressursene i havet. Både villfisken, altså den som svømmer fritt og den som svømmer i mer. Også jobber vi også med mye arealforvaltning, altså hvordan man skal få plass til all næringsaktivitet og annen aktivitet i havområdene. Det som er veldig spennende med fisk er at den svømmer rundt og tar ikke hensyn til landegrensene sånn at vi må dele ressursene med andre land, og derfor må vi også jobbe sammen med å forvalte de ressursene og jobbe sammen om kontrolltiltak og alt det man trenger for å få til en bærekraftig forvaltning av ressursene. Så det er vel hovedområdene våre, og vi er jo da de som gir råd til politikerne på det faglige grunnlaget som vi står for, og også de som da utfører og gjennomfører de vedtakene som politikerne setter, om hvordan man skal regulere fiskeriene og hvordan man skal ta ut de ressursene som som vi har. 

 

Silvija: Hvis vi starter med denne todelingen først, for veldig mange av oss vet at det er fisk i havet, også vet vi at det er noe mærer der, men det er på en måte to kategorier. Det er denne her villfisken, også er det tam fisken. Tam fisken bor i mærer. De mærene kan være nære land, langt borte fra land, kan de også være på land, eller? 

 

Thord: Ja altså de fleste de mærene som man ser i det daglige er når man gjerne flyr over et område, det er de mærene som i havet. Altså der man tar siste delen av produksjonen av laks da, som er det største omfanget, men vi har også landbaserte akvakultur. Det er gjerne når man starter produksjonen av laksen med yngel og settefisk også videre før man setter den ut i havet, så skjer det gjerne på land. Så er det jo en sånn generell utvikling. Da er spørsmålet om man kan få en større produksjon på land, fordi at det har sammenheng med bruken av disse biomassebegrensningene som er satt på næringen. Altså er man på vei nå å flytte ut havbruksproduksjonen lenger ut i havet også sånn for å utnytte på en måte hele havområdene som vi har ansvar for i Norge. 

 

Silvija: Og der ligger Norge også ganske langt fremme gjennom både effektive mærer, effektiv forvaltning av bærekraftsspørsmål relatert til både fiskevelferd, avfall fra disse mærene, styring av hvordan de mates og ikke minst lakselus også videre. Og der har jeg blitt egentlig helt forundret over utviklingen, hvordan man bruker vr og ai og identifikasjon av hver eneste fisk og og forvaltning. Der har du lært meg at der er forvaltningen via tildelt biomasser- jeg er ikke helt sikker om det betyr mat eller om det betyr avfall eller om det er en kombinasjon av antall kilo og antall fisk- men det er en eller annen kvote disse mæene også har, og de styres via det. Hva betyr det? 

 

Thord: Ja, altså nå er vi ikke inne på mitt spesialområde, men det betyr jo at de som eier har konsesjoner til å drive med oppdrett. De har konsesjoner til å drive innenfor en viss mengde fisk som de har lov til å ha i sjøen. Da snakker man om en maksimal tillatt biomasse. 

 

Silvija: Og det er antall kilo fisk?

 

Thord: Ja, det er rett og slett antall kilo fisk som du har i havet, eller som kan stå i disse mærene som setter begrensninger på det. De begrensningene er jo satt for å ivareta miljøhensyn, og at man ikke skal få for mye lus på fisken også videre. Det er på en måte det som begrenser og gir et bærekraftselement i havbruksproduksjonen. 

 

Silvija: Ja og det kan være veldig mye biomasse i et felt. Hvis vi tenker et felt med la oss si 10 mærer og hver av dem kan kanskje inneholde 150.000 laks i full størrelse så blir det forferdelig mange tonn med fisk, og dette må forvaltes på en forsvarlig måte som du sier både i forhold til fiskehelse, i forhold til det som forvaltes av resten av økosystemet rundt, i forhold til slam, transport av den fisken og kvaliteten på sluttproduktet. 

 

Thord: Ja og det er den måten man prøver å regulere den næringen på, men også gjennom andre tiltak som er aktuelle for å styre innsatsen til havbruksnæringen. 

 

Silvija: Så er det den andre armen. Det er denne villfisken, og når det gjelder fiskemærer og oppdrett, så er det veldig mye laks er min forståelse. Også prøver man å tenke litt kveite og andre typer fisk, men akkurat når det gjelder villfisk, der er det mye forskjellig. Denne fisken bruker havområdene rundt Norge på veldig mange forskjellige måter, og der kontrollerer dette her via tildelingen av fiskekvoter som også går på antall kilo, men også i størrelse? 

 

Thord: Ja altså, det er veldig mange måter å regulere det på, men i utgangspunktet så blir jo land enige om en totalkvote, så fordeler man den totalkvoten mellom landene, også regulerer man innsatsene. Da har man jo en begrensning på hvor mye fisk man faktisk kan ta ut av havet, også regulerer man hvor mange fartøy som kan delta, hvor de kan fiske hen, hvilke redskap de kan fiske. Man regulerer gjerne gjennom å si at man ikke skal fiske fisk under minstemålet, altså små fisk, yngel og småfisk. For vi ønsker at de skal vokse opp og kunne gyte, og på en måte sørge for bærekrafts element i ressursene. Så er det kvoteelementet da, at hvert fartøy gjerne har en kvote som de kan få lov å fiske. Altså det er så mange tonn med torsk eller makrell eller sild, eller hva det måtte være. Så vi på en måte begrenser hvor mye fisk det enkelte fartøy kan ta ut fra ressursene. 

 

Silvija: Og dette må forvaltes godt og effektivt. Både av klima og fiskevelferdsperspektiv, men også miljø, og allerede hav. Ikke tomme hav også videre, men også er det en veldig stor økonomisk slagside i å være en kort periode med i fiskerikontrollutvalget. Hvor jeg har lært at det ikke er så lett å kontrollere og samtidig ekstremt viktig å kontrollere hele verdikjeden for denne fisken som fanges, bearbeides, transporteres, distribueres og selges til slutt og sørger for at folk holder seg innenfor disse kvoter, og det er store rapporteringsbehov og det er store teknologi verktøysbehov der ute. 

 

Thord: Ja og det er jo nettopp fordi at næringen er begrenset gjennom disse kvotene. Det er en vektbegrensning som vi følger av hvordan man må ha behov for å regulere, fordi det er rett og slett ikke nok fisk i havet til at man kan fiske ustoppelig. Det i seg selv skaper insentiver for å omgå regelverket hvis man ønsker å gjøre det. Så derfor er jo hele næringen allerede i dag pålagt ganske mye rapporteringsforpliktelser, nettopp for at vi skal kunne drive en effektiv og troverdig kontroll med at det ressursinntaket som registreres faktisk er det riktige. At vi kan sørge for at vi ivaretar disse ressursene og at vi kan leve av fisken i havet på en måte i et evighetsperspektiv. Vil vi egentlig jobbe etter det?

 

Silvija: Og der er det noen veldig spennende digitale prosjekter som går på dette her med å kartlegge og etterhvert optimalisere og styre fiskelivet i havet vårt. Jeg har bare lyst til å legge inn en liten sånn personlig kommentar, Thord. Hver sommer så drar vi til Montenegro, familien min. Vi har en liten båt der, og vi kjører langt ut på havet og koser oss. Det er vanvittig vakkert, veldig, veldig umoden fiskeoppdrettsnæring, og godt er det kanskje, gitt styringsmekanismene deres, men de har tomme hav og det ser vi i større og større grad. Det har blitt så og si umulig å få tak i villfisk på markedene. Og de har litt oppdrettsfisk som ikke holder i nærheten av den kvaliteten vi forventer i Norge. Der ser jeg veldig stor forskjell på dette her med god forvaltning eller ikke forvaltning av havet, og jeg har også vært dykker i mitt liv før barn. Det også var en sånn vond kunnskapsreise. Å reise til noen av de vakreste stedene i verden, hvor du da får beskjed om at det ikke står så veldig bra til med fiskebestanden her. For vi har brukt litt for mye dynamitt og litt for mye rart da, for å sørge for at disse stakkars fiskerne tross alt har mat på bordet. Hva betyr langsiktig forvaltning av fiskebestanden i Norge? Kan vi gjøre det uavhengig av andre land? Hjelp oss å forstå hvordan tenker man? 

 

Thord: Nei, vi kan ikke gjøre det alene, og det har jo med det at den fisken svømmer rundt omkring. Vi sier at ca 90% av de bestandene som vi fisker på i Norge, de deler vi forvaltningsansvar med andre land, altså det er andre land som fisker på de samme ressursene. Så det betyr jo det at vi må bli enige om hvor mye fisk vi totaltsett kan ta ut, og vi må også bli enige om fordelingen av de kvotene, og også hvordan vi utøver fisker, sånn at vi får like konkurransevilkår mellom landene som fisker på den samme ressursen. Så vi er helt avhengig av at vi jobber sammen med andre land om forvaltning og også om kontroll sånn at vi gjør ting på en lik måte og at utenlandske fartøy som fisker i våre farvann, og norske fartøy som fisker i andre lands farvann, så opplever jo de på en måte den samme kontrollen og de samme tiltakene for å sikre bærekraftig forvaltning. Og hvis hvert enkelt land bare hadde fisket så mye de ønsket, så hadde man utarmet ressursene, sant, og endt opp med at du ville få tomme hav. Og det har vi jo sett tidligere. Sånn historisk sett så har vi jo hatt utfordringer før man har innsett at for å man ha en bærekraftig forvaltning, så fisket man så mye som man absolutt klarte. Også endte man opp i en situasjon der at en av de største norske bestandene klarte man jo nesten å uttømme eller fiske helt ut fordi at man hadde ikke god forvaltning og god regulering av de ressursene. Og det har vi sett flere steder i verden, at de har samme utfordringen. Hvis ikke du har gode reguleringstiltak og god kontroll med det og god håndhevelse med at reguleringene faktisk etterleves, så kommer du i en situasjon der du faktisk fisker utover det som er anbefalt, og dermed på en måte bare får mindre og mindre ressurser i havet. Altså vi lar ikke bestanden få mulighet til å vokse seg og gjenvinne seg gjennom gyting osv.  

 

Silvija: Jeg lurer på om det er sånn relativt fersk ung forståelse hos oss mennesker at havet ikke er uendelig. Altså det evige hav som tåler alt av søppel og kommer alltid til å ha fisk det begynner vi å innse, nå er kanskje ikke tilfellet. Da har jeg lyst til at du skal fortelle oss littegrann om hvordan man kan man få oversikt over hvor mye fisk er det er dere har i dette fangst prosjektet, blant annet. Hva er det? 

 

Thord: Det handler om at utgangspunktet i dag er at kvotene gir en rund vekt. Når du tar fisken opp på havet som det ser ut der, den vekten den fisken der har, det er det som vi gir kvoter av. Også går det lenger inn i verdikjeden der du formelt etablerer ressursregistreringen og fisken landes. Underveis i den verdikjeden så begynner man å gjøre noe med fisken. Man begynner å produsere fisken, sånn at det er ikke lenger er den samme fisken som du drar opp på havet. Det er et produkt i andre enden der som man skal basere ressursregnskapet på. Det gjør at det blir dårlig kvalitet på dataene når utgangspunktet i anbefalingene og kvoten som gis er den hele fisken som du drar opp av havet. Så det vi ønsker gjennom dette fangstprogrammet er jo å stimulere til utvikling av nye teknologiske løsninger sånn at man kan identifisere fangsten allerede når høstingen pågår, gjerne helst i redskapen når man fisker i en trål under havet eller senest hvert fall når fisken tas om bord i båten. Fordi at der verdikjeden starter, det er der vi på en måte må begynne å samle inn data. Så tror vi det at for å gjøre dette her mer effektivt sant, så trenger vi å bruke disse nye teknologiske løsningene, eller vi trenger å bruke teknologier som eksisterer sånn som kunstig intelligens, tilpasse det til de behovene som vi har i fiskerinæringen for å samle inn opplysninger om bord på fiskefartøyene, sånn at vi kan automatisere prosessen og bruke teknologi til å identifisere både arten som vi fisker, mengden vi fisker, lengden på fisken også videre. Alle de opplysningene som forvaltningen trenger for å ha en god forvaltning. De opplysningene som forskerne trenger for å kunne gjøre gode bestandsberegninger, også de opplysninger som næringen trenger for å kunne dokumentere og selge fisken ut til markedet. Og gi forbrukeren all den opplysningen som forbrukeren ønsker om det produktet som har kjøper den måten som man spiser og putter det i seg og at man etterhvert kan gjøre forbrukeren trygg på at det man kjøper og det man spiser er trygge og gode produkter. 

 

Silvjia: Happy and healthy fish. 

 

Thord: Ja, altså fiskens historie tenker jeg kommer til å bli etterspurt i større og større grad fremover. At når du står i ferskvaredisken i Spania eller hvor det måtte være, så vil de vite hvor denne fisken er fisket hen. Er det fisket lovlig? Hvordan har den blitt fisket? Hvordan har fisken blitt behandlet underveis i verdikjeden frem til du sitter der og har fisken foran deg i ferskvaredisken? Nettopp for å vite at du spiser et trygt produkt. Du spiser et etisk produkt, lovlig produkt også videre. 

 

Silvjia: Surrer i hodet mitt nå den der torskevisa fra Thorbjørn Egner. Der skjer det så mye teknologisk som egentlig inntil nylig, hørtes ut som litt sånn tullete science fiction, men dette her catch id prosjektet som dere også snakker om, every fish counts. Det er egentlig kamerateknologi som da sammen med kunstig intelligens ut ifra fiskens parametre, sånn som størrelse, men også mønstre på fisken, kan faktisk unikt identifisere hver eneste fisk. 

 

Thord: Ja, altså fisker fungerer på det samme som menneskets fingeravtrykk. Sånn at du kan i prinsippet identifisere den enkelte fisk og gjenkjenne den enkelte fisk basert på den type teknologier. Det er på en måte det vi ønsker å gjøre oss nytte av inn i fiskerinæringen også, sånn at vi kan forenkle både fiskerne sin jobb med å rapportere, og vi kan få et bedre datagrunnlag inn og utnytte det. 

 

Silvija: Da er dere avhengig av samarbeid med de som sitter i disse fiskebåter? Og ikke bare i trålere. Med å ha disse kameraene, enten på trålerne sine eller kanskje hengende rundt omkring. Disse kameraene kjenner igjen, der er Pål og der er Per fisken og etterhvert så skapes det et datagrunnlag som hjelper oss å forstå både hvordan nå situasjonen er, men også kanskje utvikling over tid. Og det er det mest spennende langsiktige her. 

 

Thord: Ja, altså jeg tror vi er på et nivå nå i Norge, så har vi en god forvaltning av ressursene, og det betyr at vi klarer med nåværende datagrunnlag å løse slike problemer. Så er det utfordrende å forvalte oss til mer fisk i havet. At vi har på en måte nådd et sånt jevnt toppnivå når det gjelder hvor mye ressurser vi klarer å ta ut av havet. Skal vi faktisk klare å fiske mer, så må vi også vite mer om hva bestanden tåler, hva tåler ressursene av uttak, og da trenger vi bedre kvalitet på de dataene som skal ligge til grunn for de beste rådgivningene som som gis av rådgiverne. Og det er to tilnærminger der. Det er det man kaller fiskeri uavhengige data, det er de dataene som forskerne henter inn og samler inn når de er ute på tokt og bruker akustikk også videre. Også er det fiskeriavhengige data, og det er de dataene som næringen selv bidrar med gjennom sin aktivitet, som også er viktig data for å forstå hvordan tilstanden til de enkelte bestandene er, hvordan økosystemene fungerer sammen. Altså på hvilket nivå er det på økosystemet man skal gjennomføre et ressursuttak. 

 

Silvija: Hva betyr det? Hvor stor fisk?

 

Thord: Ja, rett og slett. Dersom det på krill nivå eller på rødåte som er det som fisken spiser i havet. Der har man hatt diskusjonen om hvor mye som er tilgjengelig av de ressursene, og at det er mye ressurser man kunne utnytte også videre, men skal vi ha en trygg forvaltning og være sikker på at vi setter i gang utnyttelse av nye ressurser eller mer ressurser, så må vi ha kunnskapen som ligger til grunn for at vi faktisk kan gjøre det. Og gjøre det på en bærekraftig måte og være sikker på det. Der tror jeg at kan man bruke disse nye teknologiene, og de teknologiske løsningene der på automatisere prosessen med å gjenkjenne fisken og gjenkjenne og måle hvor mye fisk som faktisk tas ut, så vil man få et bedre grunnlag rett og slett til å kunne forvalte og få enda mer ressurser ut av havet da. 

 

Silvija: Vi er egentlig tomme for tid, men jeg vil veldig gjerne spørre deg to spørsmål til. Det ene er dette her med garantist rollen som forvaltningen har, særlig når de dataene dere har kanskje ikke er det markedet ønsker å høre, og også internasjonalt samarbeid rundt det dilemmaet. Så har jeg lyst til å høre deg også rundt dette dilemmaet med at fiskerinæringen er på noen områder egentlig veldig fremoverlent også er det litt bakstreversk på noen andre områder. Hvordan kan vi løfte alle på samme nivå? 

 

Thord: Ja, denne garantist rollen er det litt sånn utfordring for forvaltningen, fordi at vi stiller en del krav til rapportering fra fiskerinæringen, også er det sånn at det egentlig er markedet og forbrukerne som styrer utviklingen. Hva dokumentasjon som etterspørres feks. Vi løper litt sånn etter når vi skal svare ut det som markedene og forbrukerne spør etter og andre lands myndigheter også. Så utfordringen ligger jo i det at det er næringen som dokumenterer ut mot markedet, men det er myndighetene som gjerne blir bedt om å verifisere de opplysningene som som næringen oppgir, og hvis vi har et forvaltningsregime som egentlig ikke er helt sånn justert opp på det nivået som forbrukerne forventer, så er det vanskelig for oss å faktisk kunne stå inne for å garantere for at norsk fisk oppfyller alle de vilkårene eller de forventningene som markedene har. Så vi ønsker gjennom å få et bedre dokumentasjonsgrunnlag og bruk av nye løsninger for å hente inn disse dataene, så skal vi også kunne være bedre og være en mer effektiv partner for næringen når man skal selge fisken ut på markedet. Så det er en utfordring som vi har, og som vi prøver å løse gjennom dette langtidsprogrammet for vi må både tenke etterlevelse og tenke marked.  

 

Silvija: Der kommer det nye lover i forhold til den åpenhetsloven som treffer veldig mange bedrifter på land i forhold til masse forskjellige bærekraftsrapporteringer, etterhvert så skjønner næringen at det kanskje er bra for deres egen utvikling også. For man blir mye mer bevisst på sine egne bærekrafts drivere og bærekraft i praksis hos seg selv, og det er kanskje litt den veien deres næring også vil gå. At de skjønner etter hvert at det å være aktivt med, og konstruktivt med i denne rapporteringskjeden er bra for dem over tid. 

 

Thord: Ja og det ser vi at en del aktører i næringen, i fiskerinæringen er der og ser at skal de ha en fremtid, for eksempel i konkurranse med veganske produkter også videre, at folk fremdeles skal spise fisk i fremtiden, så må næringen selv bli bedre til å dokumentere bærekraften og at de fisker på en god måte, og at de ivaretar dyrevelferd til fisken og hele pakken. Så det er jo en utvikling der da, men vi skulle jo helst sett at den utviklingen gikk litt fortere, fordi at næringen er veldig god på å ta i bruk nye teknologier når det gjelder fangst, effektivitet og gode fartøy og så videre som gjør at de kan fiske mer effektivt, men det vi savner er jo det elementet å ta i bruk og tenke nytt når det gjelder dokumentasjon på det de faktisk gjør. Sånn at du har det elementet med og gjøre pakken til næringen mer full enn bare at man kan fiske effektivt. 

 

Silvija: Og siste spørsmål Thord, hva slags råd har du egentlig til de som ikke vil skynde seg så veldig i teknologi og data smart retning. Det er noen der ute som kanskje ikke synes at dette her er det fiskerne burde drive med. 

 

Thord: Det er som du sier noen som oppfatter dette som science fiction når man snakker om kunstig intelligens innenfor fiskeri. Så jeg tror at et råd er at vi må samarbeide og dialog til. Fordi jeg tror rett og slett at næringen må være med å innse det. Forvaltningen har egentlig felles interesse, altså vi samler ikke inn de dataene fordi at forvaltningen har på en måte så voldsomt stort ønske og behov for disse dataene. Vi gjør det jo fordi vi ønsker at vi skal ha en næring som kan fungere godt, og som kan utnytte de ressursene som vi har i havet på en optimal måte. Så hvis vi klarer å se bort ifra den kampen mellom forvaltning og næring, men at vi faktisk jobber for det samme og jobber for de felles løsningene, så tror jeg det at vi enklere kan nå målene. For vi er helt avhengig av å gjøre det sammen, avhengig av hva fiskene er med på av utviklingen av løsningene og testingen av løsningene, og finne på en måte de optimale. Så det er den retnignen  eller det rådet vi prøver å finne sammen og ha dialog på.

 

Silvija: Thord, veldig spennende å snakke med deg, tusen takk for det kjempespennende eventet til om catch id, eller fangstid som dere hadde i Bergen nylig, og vi gleder oss til å følge med videre. 

 

Thord: Det kommer mer. 

 

Takk for at du lærte med LØRN. Husk at du må registrere deg på lorn.tech for å få personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer.  

Del 3 - E0046