Teknologi og følelser

Hei og velkommen til Lørn, 1500 lærings historier fra de beste fremtids tenkerne og skaperne. På Lørn.Tech kan du lytte, se eller lese alt innhold gratis, men registrer deg for å få tilgang til personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer.

Silvija Seres: Hei dere og velkommen til dette Lørn webinaret på Valentine’s Day, dagen for varme følelser og om teknologi og følelser. Med meg i dette digitale studioet vårt har jeg to litt flinke teknologer og menneskekjennere. Det er Kathrine Aspaas og Alexander Solbakken, velkommen til dere også, Kathrine og Aleksander.

 

Kathrine Aspaas: Tusen takk. 

 

Alexander Solbakken: Takk.

 

Silvija: Alexander vi er nære venner med Try. Vi sitter i lokalene deres vi i Lørn og liker veldig godt til å lage innhold sammen med dere, og det har noe med at dere kan så mye om kreativ bruk av ny teknologi på en ny strategisk måte for posisjonering og så videre. Og vi har snakket med både Torgeir Micaelsen og Sindre Beyer om AI og politikk og sånne ting. Og du er veldig god på kreativ bruk av spennende nye AI generative løsninger, vi kommer tilbake til det. Kathrine du er en gammel venn og en person som jeg digger rett og slett, litt sånn relentless, ustoppelig når det gjelder det å snakke om mennesker og følelser og hvordan vi skaper et mer raust samfunn for fremtiden. Og det tror jeg blir veldig viktig i en tid hvor verden blir mer og mer polarisert og jeg tror vi mennesker abdiserer de feil tingene til teknologien. Og det er litt det vi skal snakke om, hvordan teknologien kan være med på å minne oss på hva er menneskelig og med menneskelig rolle her og hvordan kan teknologien kanskje hjelpe oss å bli enda mer kreative i stedet for å gi opp noe av det viktigste vi mennesker har og det er kreativitet. Med det så har jeg lagt litt rammer, og så håper jeg at dere kan hjelpe oss å bli litt kjent med dere før vi hører hva dere tenker om saken. Og da starter vi med Katrine, i dette tilfellet damene først, også går vi til Alexander. Katrine, hvem er du?

 

Kathrine: Jeg er en nysgjerrigper. Opprinnelig som trent opp økonom fra Handelshøyskolen, har vært finansjournalist i Aftenposten i 15 år, og de siste 13 årene så har jeg vært gründer i eget selskap. Så nå bygger jeg opp et selskap som driver med emosjonell styrketrening. Styrke egentlig alt vi har som er genuint menneskelig. På Handelshøyskolen så lærte vi noe kjempe lurt, og det var noe som het komparativt fortrinn, hva er menneskets komparative fortrinn? Det kan vi komme tilbake til liksom når vi får så innmari god hjelp av maskinene. Også er jeg en dundrende nerd, har vært det fra jeg var bitte liten, hundeelsker, jeg bor sammen med to vakre hunder også synger jeg i band. 

 

Silvija: Hva slags musikk er det?

 

Kathrine: Det er soul, disco. Vi skal ha en svær konsert snart på Kosmopolitt vi er 4 sangere og 20 gærne i bandet.

 

Silvija: Og kanskje jeg skal bli en sånn bakgrunns dame, ser veldig gøy ut, veldig bra. Alexander, hvem er du og hvorfor ble du sånn?

 

Alexander: Nei, jeg kan jo starte med hvor jeg jobber først, jobber i Try hvor jeg er teknolog og jobber da innad det som heter creative technology, som er en gjeng som gjør alt fra store installasjoner og spill til litt mer sånn klassisk reklame aktiviteter. Så fellesnevneren er jo at vi stort sett prøver å gjøre litt sånn som ikke er gjort før nødvendigvis, også at vi også jobber med både det kreative og teknologien som ligger bak da. Og når jeg ikke sitter foran dataskjermen, så prøver jeg nok helst å komme meg lengst mulig vekk igjen opp i skog eller fjell og sett opp teltet da. Får gjerne nok tec i uka og så blir det skogen i helga da.

 

Silvija: Ja veldig bra, bor du med noen hunder sånn som Katrine eller?

 

Alexander: Ingen hunder nei.

 

Silvija: Ville vært en fin kombo med naturen. Jeg prøver å overtale familien om at vi har tid og råd til en hund, men jeg har ikke kommet i mål enda.

 

Kathrine: Jeg har en ide, dere tar en hund hver. Også kan jeg få fri, dere kan låne mine.

 

Alexander: En litt sånn helge hund, det hadde vært fint.

 

Silvija: Ja, en sånn andels hund, det har jeg veldig lyst på. Jeg har lyst på en andels hest og en andel hund. Veldig bra, dere teknologi. Jeg har lyst til å gi dere et lite eksempel eller to små eksempler, det ene er egentlig vi lo litt før vi gikk inn i opptak, hvor jeg sa at jeg har grodd fast i dette hybride kontoret mitt, og jeg er en av de som etter korona ikke klarer helt å tvinge meg selv til å ta den lange, lange reisen til byen for å sitte på et kontor når jeg kan gjøre akkurat samme jobben hjemme. Jeg vet at noe er tapt, men jeg håper å kunne gjenvinne det kanskje ved å komme og spise lunsj med vennene mine som er også kollegaer. Kontoret har blitt noe helt annet, og jeg tror vi er helt sånn i tåka når det gjelder hvordan vil vi at det skal bli i den nye. Det andre eksempelet som jeg har lyst til å gi er at jeg har snakket med studieveiledere under korona, og da sa de at de gleder seg så veldig til korona blir over for da kan de endelig snakke fysisk med studenter og gi dem råd, dette er litt sånn terapi også når du går til en studieveileder, hva skal jeg bli og hvorfor? Og så snakket jeg med studenter i min forberedelse av dette her, og så sier studentene at nei, vi synes faktisk det er utrolig greit å snakke med disse veilederne på chat eller i videokommunikasjon, vi synes det er lettere å prate om det som plager oss, og vi synes det er lettere å prate om skikkelig alvorlige ting, altså langt forbi det en studieveileder skal snakke om type selvmord og ordentlige spiseforstyrrelser og vold og masse rart. Så de synes at for digitalt format var faktisk betryggende og fasilitetene da. Og så sier studieveilederne, nei, nei, nei, nei, nei, altså det har gått helt liksom over alle bauer og kanter nå for nå har de begynt å kontakte meg i mine sosiale medier og i privat tiden utenfor arbeidstiden, ikke sant? Så jeg tror at vi møter en generasjon som er vant til å leve parallelle liv, der de fysisk er og der de virtuelt er og for dem er teknologien noe annet enn for generasjon over som er vant til at dette er jobb, dette er teknologi, dette er telefon, og dette her er privatliv. Det er et eller annet i ekstrem endring her. Også tror jeg at rett før jul fikk vi en sånn bombe med ChatGPT som egentlig bare gjorde det synlig for hele verden, hvor langt dette her er kommet. Også står det masse lærere og journalister og programmerer og klør seg i hodet, hva skal jeg gjøre da, hvor er min rolle og kreativitet? Og jeg har lyst til å høre hva dere synes om saken. Kanskje kan vi begynne med Alexander først? Du jobber masse med kreativ bruk av ny teknologi, så mitt spørsmål til deg er hva skal teknologien gjøre, hva skal menneskene gjøre og blir dette bedre eller verre?

 

Alexander: Jeg tror jo i og med at jeg jobber med både kreativitet og teknologi litt hånd i hånd da, så er det kanskje kreativiteten jeg er minst urolig for at jeg skal bli erstattet. Det tekniske merker jeg allerede, altså der har vi jo fått AI verktøy som i hvert fall hjelper meg å programmere for eksempel som kan hjelpe meg mye med det tekniske. Alle de her nye verktøyene er jo nettopp det, de er jo først og fremst et verktøy som kan hjelpe oss og gjøre ting bedre. Men selv om det kanskje kan virke sånn, så har de nødvendigvis ikke så veldig stor kreativ kraft. De driver primært egentlig med å sette sammen eksisterende konsepter, hvis du ser på bildet bildegenereringen så er det jo fortsatt ikke der at det er i nærheten av å ta over liksom den kreative prosessen til en kunstner. Det lager bare interessante bilder da.

 

Silvija: Det leder og i diskusjon om hva er kunst, og det skal vi ikke ta nå. Det jeg hører deg si er at det er vanskelige blir egentlig fortsatt å definere problemet, hvorfor gjør vi dette her, hva er kjernen i problemet? Og den der motivasjonen, visjonen, evne til å stille spørsmål, det skal fortsatt være menneskelig evne og kanskje enda viktigere i den tiden vi går inn i nå.

 

Alexander: Også tror jeg at, hvert fall de verktøyene våre, krever jo fortsatt en form for smak, og for så vidt så får du jo mest ut av de her verktøy når du har en slags fagkompetanse i bånd. Ta for eksempel bilde generering, så kan det jo være super presis å bruke alt fra liksom millimeter på objektiver, bli veldig teknisk eller liksom hvordan skal bildene være tatt, fugleperspektiv, over skulderen, alle de her ordene som du kan bruke når du skriver de beskrivelsene til AI. Jo mer spesifikk du kan være, jo bedre blir jo de resultatene, så skal du generere fotografi så er det en kjempefordel å kunne fagspråket til en fotograf, skal du generere malerier så lønner det seg nok fort å kunne litt kunsthistorie, og skal du generere tekst så må du da fortsatt være en god tekst forfatter i bånn som kan bruke både smak til å vurdere det du får ut, men også bruker språket for å plante litte grann når du når du skal generere da.

 

Silvija: Denne plantingen er også et tema for seg selv, men det som jeg hører deg si Aleksander er at det det dreier seg egentlig veldig stor grad å forstå at dette er bare et verktøy, et utrolig morsomt, nytt, komplekst og kraftig verktøy, men det er akkurat som om i fotografiet så er det blikket til fotografen og måten han bruker det verktøyet som har kameraet hittil da på en unik måte sånn vil det være også videre. Så det er den unike tolkningen av verden som du nå ber dette verktøyet gjøre som blir spennende her. Siste spørsmål relatert til dette til deg, Alexander, men noe av det som er gøy når vi jobber som mennesker der og jobber sammen. Vil vi kunne jobbe like mye sammen med de nye verktøyene, vil det bringe oss nærmere eller lenger fra hverandre når det først gjør oss flinkere?

 

Alexander: Jeg tror det er kanskje det som er aller mest spennende med, særlig sånn som de her tekst genererings verktøyene er at du kanskje virkelig for første gang føler at du jobber sammen med datamaskinen, altså at du kan spare litt og få datamaskinen skrive et utkast for deg som du kan jobbe tilbake, altså typisk reklame så jobber man alltid kreative prosesser to stykker, du sitter alltid to sammen, gjerne en tekstforfatter og en art director, så kanskje det kuleste her er jo hvordan man faktisk kan sitte og ha litt av de prosessene, kaste ballen med en AI stedet for et menneske

 

Silvija: En ny venn altså.

 

Alexander: Så det er litt spennende, altså når man går fremover da, kanskje så ser jeg for meg at de også skal bli mye bedre til å liksom tilpasse seg meg spesifikt hvis jeg bruker GPT som en skriveassistent, så vil det ha en forståelse av hvordan jeg liker å uttrykke meg og på en måte forsterke mine kvaliteter spesifikt da. Så det er også litt som kloner av seg selv da.

 

Silvija: Ja det er kjempespennende og nå litt over til Katrine. Katrine jeg har lyst til å lage en bro her og du jobber nå med flere artikler om hvordan teknologien og AI kan gjøre samfunnet varmere. Jeg er ikke i tvil om at det kan gjøre oss mer effektive, også er jeg også ikke i tvil om at det vil kreve at vi endrer måten vi jobber med dagens jobber på, også er jeg ikke tvil om at noen som ikke vil være med på denne reisen vil miste jobben sin, og det vil være mange nye muligheter for de som tenker som Aleksander, men jeg sitter og tenker da på dette med at det er minst like gøy å jobbe i partnerskap med et AI-verktøy som et annet menneske. Også tenker jeg på mine barn, hvor jeg er skit redd av dere i deres fremtid at jeg forstår ikke psykologien deres, ikke sant? De går inn i en sånn She verden, husker dere filmen She eller Her, jeg tror det er han, Finix som forelsker seg i datamaskinen sin, altså operativsystemet, med stemmen til hun Samantha ja, utrolig sånn herlig film. Og det er en maskin som forstår menneskelig psykologi nok til at hun er din emosjonell partner, og han har fortapt i henne. Hva dette gjør med verden vår, altså han får sine følelser tilfredsstilt, men hva med verden rundt ham, ikke sant? Og dette her med at vi mennesker er til for hverandre og et samfunn består nettopp av de usynlige trådene oss imellom på godt og vondt, og at jeg tror vi trenger dem, vi trenger den der tilhørighetsfølelsen som er virkelig og fysisk, og ikke bare virtuell. Hva gjør vi, og hva skal maskinene hjelpe oss med og hva må vi for all del ikke glemme å abdisere, hva tenker du, Katrine?

 

Kathrine: Det er så spennende det er å høre på dere. Det er veldig interessant å høre Alexander snakke om og altså i det hele tatt det store ordet som dukker opp hos meg, det er det er to ord. Det ene er hensiktsmessig, altså hva er hensiktsmessig, når skal vi møtes sånn som dette her og når skal vi møtes fysisk? Så er det et annet som emosjonell styrketrener, så er det ett ord som er det aller viktigste og også som økonom og gründer, det er ett ord som vi som svever over vannet her når vi snakker nå og det er trygghet. Det å kjenne på trygghet, og når studentene snakker om at de gjerne treffer sine forelesere online, så har det med trygghet å gjøre. Og jeg kan fortelle litt om hvorfor det er utrygt å treffe mennesker, det er mye mer utrygt å treffe mennesker enn det vi har skjønt. Altså det er en grunn til at Aleksander forsvinner opp, unnskyld nå lager jeg en historie om hvorfor du forsvinner opp i skauen, men jeg snakker om meg, hvorfor jeg forsvinner opp i skauen. Altså vi er utstyrt med denne her sånn skvettende hjernen, vi har en hjerne som er en maskin, men den har som masse erfaringer og så mye emosjonell bagasje. Vi snubler i hverandres emosjonelle bagasje som mennesker og vi vet nå hvor utrygg vi er for vi er ikke utstilt med en hjerne vi som skal holde oss glade og trygge. Vi er utstyrt med en hjerne som skal holde oss i live. Og den er så redd, men den er mye reddere enn den trenger. Og den er ikke redd for å bli spist av løver lenger, det er skummelt bare dette her liksom. Altså jeg er så ivrig etter å få denne kunnskapen ut, men vi er så skvettende på hverandre som mennesker. Altså det å bygge trygghet, det er det de som går på kurs hos oss, det er fordi vi vet sånn økonomisk nå at det er psykologisk trygghet det å ha det i team, det å ha det oss mellom her, det er det aller mest hensiktsmessige lønnsomme.

 

Silvija: Men Katrine? Kan jeg tolke det du sier nå bare for å koble det sånn som jeg hører deg snakker. Jeg går tilbake til denne broen. Det jeg hører deg si da er at vi kan få verktøy nå etter hvert som kan være veldig forutsigbare partnere, de møter oss ikke som dette er uforutsigbare mennesket eller dette kaotiske samfunnet, men det er liksom en orden som møter oss i disse verktøyene i denne virtuelle verden. Men det er ikke sikkert det er bra for oss mennesker at det er bare det, jeg lurer på om vi faktisk trenger et sånt lite intimt eksempel her. Jeg kranglet i dag tidlig med mannen min, startet veldig bra, vi fulgte den yngste i skolen også videre, kjempehyggelig også og så begynner vi å snakke om en venninne av oss som faktisk har kreft, og vi snakker om ernæring og jeg henger meg opp i at nå vil jeg ikke at vi skal servere hvit ris og enkle karbohydrater til barna. Og han sier at det er ikke snakk om han skal spise de der kanin greiene, ikke sant? Men det er denne kjemien og de uenighetene som jeg tror vi menneskene kanskje trenger, Katrine, vi trenger den der uforutsigbarheten og denne råere kjemien hos hverandre, hvis dette skal være et godt liv.

 

Kathrine: Men igjen, hva er hensiktsmessig? Når er det hensiktsmessig å møte møtes fysisk, når er det hensiktsmessig å møtes sånn som dette her? Og veldig ofte er det hensiktsmessig å møtes digitalt, og jeg kjenner på ikke at vi er langt fra hverandre nå, fordi at jeg har jobbet så mye digitalt og akkurat som ungdommen også, det er helt nydelig å være sammen med dere digitalt nå. Jeg kjenner meg trygg, og jeg kan leke. Så det er egentlig snakk om at vi får nye verktøy som gjør det lettere for oss å komme i kontakt. Det er jo kjempelett å komme i kontakt med folk. Og så er det snakk om det ordet psykologisk trygghet. Jeg kan definere det litt, fordi at Google og Hardware har forlengs funnet ut at ok, hvis det er en ekstremt effektiv følelse i et team, og psykologisk trygghet betyr ikke at alle skal gå rundt, nå skal bare ta en sånn tropp, fordi den er Valentine’s Day så har jeg med denne her og jeg lurte på liksom er det lov å ha stearinlys i polyteknisk forening, men jeg skal komme tilbake. Psykologisk trygghet det handler ikke om at her skal vi kose oss som veldig mange får opp som bilde når du hører det begrepet. Men det handler om at her er det trygt å være meg, her er det trygt å være Alexander, her er det trygt å være Silvija. Her kan jeg si at jeg er ikke enig uten å bli sosialt utestengt, her er det lov til å være litt sånn rar og her er det lov til å være kjempe glad, for eksempel. Her er det lov til å si nei dette skjønner jeg ikke, det er lov å gjøre feil. Altså alt dette her er kjempeviktig for at vi skal klare å tørre å være kreative. For kreativitet handler om motet til å gå seg bort og feile, og leke og det er vårt komparative fortrinn. Så vi får ChatGPT, ChatGPT er jo egentlig bare kalkulatoren til språket. Så det gir oss nye verktøy. Kan jeg si hvorfor jeg tror det blir varmere. Fordi altså journalistikken vår kommer til å endre seg radikalt. Ikke sant? Fra clickbait og altså journalistikken er jo også definert av hva vi er redde for. Men jeg kan nevne et eksempel på det som heter konstruktiv journalistikk, som handler om hvem har løsningene og hvordan kan vi hjelpe dem. Nå har vi sånn tradisjonell journalistikk som er, hvem skal vi skylde på, og hva skal vi være redde for? Og et eksempel på konstruktiv journalistikk som ikke en maskin kan lage, det er demens koret. Det er den viktigste journalistikken jeg har sett i Norge. De har jobbet i et år, der kobles forskere på et tema som er tabu, som plager så mange mennesker, så Ingrid Gjesten Lindhave er en veldig viktig journalist som ikke en ChatGPT kan erstatte.

 

Silvija: Ja, og det er egentlig dette med hva velger du å fokusere på, ikke sant? Jeg bare tenker rett også disse her beste kommentatorene i de store avisene i verden. Jeg leser i Economist, det er min liksom ukentlig bibel, og det er et eller annet med hva de velger å fokusere på og hvordan de velger å uttrykke seg. Og jeg koser meg både med språket, men jeg koser meg også med tankerekken. Og jeg tror en AI kan sikkert bygge nye artikler av samme stil, men den vil ikke overraske meg på like spennende måte, tror jeg eller tar jeg feil.

 

Kathrine: Maskiner provoserer deg ikke, ikke sant eller?

 

Alexander: Jeg tror det å liksom masse generere helt okei innholdet det har blitt veldig lett med de her verktøyene, og jeg tror egentlig hvert fall selv at jeg merker at de de sosiale plattformene begynner å fylles litt opp også av det merket jeg generert innhold. For eksempel på youtube til og med hvor jeg ser da folk som gjerne kanskje bare har fått ChatGPT til å for eksempel skrive et manus på en syntetisk stemme til å spille den inn, også får de også en video genererte av en AI som egentlig setter alt her sammen også vipps så har du kanskje en liten reklame inntekt på Youtube. Så problemet er jo at vi får et plutselig masse helt okei innhold som flyter i de plattformene, mens kvalitet og personlighet plutselig blir da enda viktigere for å skille seg ut. Så der og fra mitt perspektiv så har man jo på en måte aldri levd heller av å lage okei innholdet, det har alltid vært liksom fokus på å levere på de høyeste kvalitetene kreativt konsept da. For oss tror jeg forså vidt det nesten kan være en fordel da at man på en måte totalt sett nesten kan senke kvaliteten da, men som forbruker er det klart en utfordring, og plattformen blir jo nødt til å prøve å skille i enda større grad hva som faktisk er kvalitetsinnhold og hva som ikke er. Jeg synes det var spennende at du nevnte det med Her i stad, den filmen, for det er jo også flere leverandører som har kommet med, altså sånn der virtuelle AI kjæreste da, hvor du rett og slett kan liksom designe din egen partner som du vil da. Og som da bruker GPT også kan du chatte med den her partneren, også vil den lære mer om deg og snakke enda bedre med det etter hvert som dere holder på da. Og så er det kanskje en fin ting for de som er sjenert, men jeg tenker jo det skaper jo noen rare forventninger til kjærlighetslivet, for du kan ikke designe din egen kjæreste i virkeligheten. Det kan jo fort bli en krykke her.

 

Kathrine: Ja og her er vi inne på dette med trygghet, hvorfor skulle jeg forelske meg i datamaskinen min? Det er mye tryggere. Den er mye mer forutsigbart enn et menneske, og det er derfor det er så mye lettere å forholde oss til en mobil, bare i en familie, enn det er å forholde oss til hverandre. Og dette trenger vi å snakke om, fordi at vi kommer til å få sjokk når vi kommer ut i verden. Det er dette som skaper polariseringen mellom oss, at vi har er så dårlig trent å være uenig. Altså vi er dårlig trent på den friksjonen, som den irritasjonen da som vi går rundt og føler på, eller sinne som dukker opp, eller følelsen av å bli oversett. En maskin vil jo aldri overse eller kanskje du kan legge inn programmer som gjør at den overser der, men alle disse små skuffelse som livet byr på hele tiden. Altså livet er jo raust på mye rart, men veldig raust på skuffelser og smerte og vi kan døyve den smerten med å bare leke med en maskin. Da er det mye som tyder på at det ikke er noe sånn hensiktsmessig løsning da. Det som er hensiktsmessig er jo å lære å være rare, irriterende mennesker. Vi er så irriterende.

 

Silvija: Vi kommer litt til dette her med kjernen i både kjærlighet og medmenneskelighet, på det å akseptere at du er i partnerskap med folk som ikke er perfekte, og de lever med dine skavanker og du lever med deres skavanker og litt sånn tilbake til dette med Leonard Cohen og It´s the cracks where the light actually gets in, altså det som definerer oss er egentlig våre skjevheter tror jeg. Og hvis man på en måte vender seg litt, tror på en sånn uvirkelig ideal, enten fysisk på en måte perfekt skjønnhet eller en sånn mental skjønnhet som skjønner deg som en gud ville skjønt deg da, så tror jeg du aldri vokser opp som et menneske. Altså det er liksom at du skal finne plass med din kjemi i denne verden rundt oss, og det er der jeg tror vi ikke må fortape oss i teknologien.

 

Kathrine: Nei der trenger vi innsikt. Altså det som er så nydelig med hele det alfabetet eller intelligente informasjonssystemet som vi har inne i kroppen som heter følelser. Vi har jo en sånn falsk dikotomi som er en sånn fornuft og følelser, det er en dikotomi mellom fornuft og følelser. Det er så fornuftig å lese teknologi, altså lese forskningen og få med seg forskningen på hva som skjer på innsiden av oss for å slippe å bo i ekkokammeret for eksempel. Altså det er utrolig behagelig å bo i ekkokammeret, der er for å unngå det ubehaget av friksjon og det er latskap å bo i ekkokammeret. Men det å lære altså ha den tryggheten til å både være uenig, slutte å lage fiendebilder og det er ikke noe rart vi lager det fordi hjernen er skapt for å lage fiendebilder det er sånn vi overlevde. Vi trenger ny teknologi, vi bygger ny teknologi en kjærlig tanke av gangen.

 

Silvija: Men Katrine, jeg kommer til deg Alexander, for jeg ville lyst til å høre kommentaren din. Men hvis jeg da prøver liksom å tenke litt sånn oppsummerende her på noe vis, hvis vi sier at ok maskinene kan bli en kjempefin effektiv terapeut om du vil eller en slags vitamininnsprøyting både for kreativitet og kanskje for å gjenvinne en slags emosjonell balanse og så videre, det er en du faktisk etter hvert kan snakke med på en måte som kan være veldig grei. Men vi mennesker trenger også det ekte menneskelige, det er ekte naturlige som møter oss og faktisk koser seg med våre særegenheter og med vår merkelige biologi og kjemi, nettopp for at det definerer vår plass i fellesskapet. Ellers så finnes det ikke noe fellesskap, hvis alle elever i sin lille perfekte verden, men disse verdene er helt fragmenterte. Ikke bytt ut de du er glad i og kjæresten ennå med en AI. Det er ikke bra for deg. Er det sånn noenlunde forstått i forhold til det du snakker om? Vi trenger faktisk også den der positive friksjonen som oppstår når imprefeksjoner våre møtes.

 

Kathrine: Jeg kan nesten ikke forstå at vi i det hele tatt diskuterer hvorvidt vi trenger menneskelig kontakt. Rett og slett ikke menneskelig kontakt er oppskrift på ganske mange sykdommer, så det er kjempedyrt, så vi kan ikke diskutere om vi skal ha menneskelige kontakt eller ikke menneskelig kontakt altså.

 

Silvija: Jeg har disse ungene mine og gutta har blitt helt håpløse. Altså de vil ikke ha folk på overnatting lenger, de vil ikke møtes fysisk, de vil helst være i hver sitt soverom, men hver sin svære skjerm og PlayStation, jeg vet ikke hvorfor vi har puttet alt det der i soverommene deres, men det er nå der de er og de sitter med dette her og de er virtuelt sammen med vennene sine, og de ser null behov for å endre på det. Så der igjen går vi inn en tid i møte, også er det grader av dette her, kan den vennen som de spiller sjakk med erstattes egentlig med en sjakkmotorer og blir det like bra eller vil de fortsatt ha vennen i andre enden av telefonsamtalen?

 

Kathrine: Nei, det er kjempespennende altså. Og veldig mange engster seg jo for akkurat dette her, og det skjønner jeg fordi det øyeblikket de kommer ut av det rommet, så starter livets ubehag. Det er mye mer behagelig å sitte inn i det rommet og når jeg snakker om emosjonell styrke, så snakker jeg om evnen til å utstå ubehag. Det er det aller viktigste, og evnen til å utstå ubehag er også fremmende for glede og kreativitet, altså det å faktisk akseptere livet som det er og ikke stikke av hele tiden, for det er jo det vi gjør nå. Jeg er veldig glad i teknologi og utrolig optimistisk når det gjelder hva den kan hjelpe oss til. Men til syvende og sist så er det jo også som sjels omsorgspersoner som kommer til å bestemme, hvordan vil vi ha det?

 

Alexander: Så tror jeg mennesker, noe som i hvert fall jeg har vanskelig å se for meg at en AI klarer å gjøre bedre oss er jo å forstå andre mennesker og forstå følelser, for eksempel du har jo det som heter emosjonell AI, som er AI som skal forstå og interagere med følelsene våre, det kan være gjennom stemme analyse, eller ansiktsanalyse og tekstanalyse, men det er jo veldig sånn feilaktig vitenskap da. Fordi våre uttrykk, for det første er ganske ulikt basert på kultur, men også konteksten rundt, altså den konteksten rundt følelsene våre er så stor, altså det er gledes tårer og sorg tårer, det er jo begge to tårer, men konteksten som mennesker klarer å liksom forstå rundt det gjør at vi klarer å se forskjell og se. I tillegg så viser mennesker ofte ikke våre helt sanne følelser, altså vi kamuflerer de gjerne, lar ting bli mellom linjene, så det at vi ikke viser sinne betyr jo ikke at vi ikke føler sinne, og den distinksjonen er jo umulig for en AI-verktøy å plukke opp, men kun ser på liksom de enkeltfaktorene da.

 

Silvija: Den er umulig for en Søreuropeer å forstå også.

 

Kathrine: Jeg merker at jeg er litt sånn, jeg er ikke sinna, men jeg kan kjenne at jeg liksom bobler litt sånn rødt i magen. Fordi at det finnes så masse god forskning som ikke er på følelser, så jeg kjempeglad for at Alexander nevner følelser, for det er så mye god forskning på følelser og det er som om vi ikke vil ha det. Vi vil ikke ha noen forskning på følelser fordi at det tar fra oss illusjonen om at vi er rasjonelle maskiner, ikke sant? Jeg har en mastergrad, og da er jeg rasjonell, nei vi er rørende rotete, nydelige klumper av menneskelighet. Og det å lære å omfavne det, det å skjønne at sårbarhet for eksempel det … Altså jeg bor her alene, også er jeg singel, jeg har ikke barn, jeg blir 56 år på lørdag, altså sårbarheten i livet, det å snakke sant fra eget liv, det å dele vinternetter og sitte rundt leirbålet og snakke, lære hverandre og sørge, lære hverandre og motivere hverandre. Nå husker jeg ikke helt hvordan jeg kom hit, men den sårbarheten som gjør oss elskelige altså som gjør oss menneskelige, som gjør oss ydmyke, som gir oss tilgang til den ømheten vi kan kjenne. Altså når det gjelder følelser, kan jeg si en sånn forskning på ømhet? Og den kommer fra Ole Andre Solbakken og Jon Monsen på Blindern psykologisk institutt, evnen til å rømme ømhet altså, dette er jo igjen da følelser for 14. Februar eller Valentine’s Day, men evnen til å romme den og si det er den viktigste følelsen, altså den er signifikant viktig for god psykisk helse. Det å ikke klare å møte sin egen sårbarhet eller andres sårbarhet. Det å kjenne forakt, for eksempel, altså det å kjenne skam, det er oppskriften på dårlig mental helse. Så tilgangen på det som gjør oss rørende, feilbarlige eller feiltastisk, som jeg kaller det, det å evne å omforme det, er vår superkraft fremover. Det er vår menneskelige superkraft i forhold til å motivere hverandre. Trøste hverandre, trøst det er det verden trenger mer av noe annet. Vi trenger ikke skarpe meninger. Vi trenger trøst og motivasjon. 

 

Silvija: Jeg har lyst til å oppsummere, og det som dere har gitt meg i hvert fall er en veldig spennende påminnelse på dette her med at det kommer masse verktøy både i form av AI og roboter, og mye annet som vil være veldig nyttige i effektiviserende verktøy. Vi har ikke begynt å snakke om omsorg engang og hvorfor det er greit å bruke sosiale roboter hos noen demente mennesker. Så noe effektivisering trenger vi og at dette vil være veldig bra. Men vi må aldri glemme at vi skal være stolte av disse her fysiske, kjemiske, biologiske menneskene vi er med alle våre feilbarligheter eller disse feiltastiske sidene vi har. Det skal jeg bruke nå mot mannen min.

 

Kathrine: Mot ja!

 

Silvija: Og at vi må ikke gjemme oss i en sånn virtuell dopa liv hvor vi gjemmer oss for den positive friksjon, den slitsomme friksjonen som gjør livet verdt å leve, og vi må være kjempestolt av våre menneskelige kreativiteter som andre som Alexander har snakket om. Og dette med våre egne, altså det å være i kontakt med både egne følelser og andres følelser som Katrine snakket om. Det er det det er å være mennesker.

 

Alexander: Jeg tror akkurat den her friksjonen, og som vi snakker om, det er jo det som skaper kreativitet. Altså følelser er jo kanskje var det største inspirasjonen til å skape, og altså det å føle på friksjonen mellom mennesker og føle idéer krasje sammen litt sånn som vi sitter her, det er jo det som gjør at man skaper noe nytt og de tingene her er jo bare noe en maskin kan emulere, de kan aldri føle, de har ikke de samme uforutsigbare kjemiske prosesser hvis man skal liksom se på det helt biologisk. De har ikke den fordelen da som vi har som levende mennesker.

 

Silvija: Det er sant.

 

Kathrine: Og jeg blir så glad, jeg synes det er så gøy å snakke med dere, jeg kunne fortsatt kjempelenge. Kan jeg si en ting om akkurat det Alexander snakker om nå. Altså maskinene, de er jo fantastiske, dyp maskinlæring det går jo så fort, altså de kan avlaste oss med enormt mye kjedelig sekvensielt arbeid, ikke sant? Og grunnen til at det går så fort skyldes en følelse som er den følelsen, nå nerder jeg litt på følelsen, men det er den følelsen som står i veien for innovasjon og endring for oss mennesker. Maskinene er skamløse, de skammer seg ikke når de gjør feil. De er ikke redd for å bli kastet ut av flokken, det er ikke redd for å skille seg ut de bare dundrer på. Og det er derfor maskinen er så gøyale, ikke sant? De er ute etter hva er mest effektivt her, mens vi skal passe inn sånn at den følelsen det er lurt å ta bort eller erkjenne da eller validere for et team som skal være kreative, det er hva gjør vi med skamfølelsen vår for den kan komme i veien. Det kan gjøre at vi ikke tør å komme med ideer som er så far out. Så da den er jo fin å ha, altså skyldfølelsen er jeg veldig tilhenger av, den holder oss i sjakk og gjør oss til bra folk. Men den skamfølelsen av at vi ikke bra nok, den kan komme i veien, den kommer i veien for innovasjon og endring.

 

Silvija: Vi mennesker, hva er det de pleier å si, permanently suspended between heaven and hell, eller da nettopp mot å skam, ikke sant? Men på denne dagen da som feirer våre følelser og gode relasjoner, husk at de kan ikke erstattes eller det du trenger er nettopp det å vite at andre rare, gode mennesker validerer deg med det gode, rare mennesket du er, og uansett hvor effektiv og fantastisk verden vi går inn i, så vil ikke AI erstatte oss for hverandre. 

 

Kathrine: Det gir oss masse god tid til å sitte og ha det hyggelig rundt leirbålet.

 

Silvija: Så må vi lage noen gode leirbål også, og ikke bare sitte i hver vår lille peis da.

 

Kathrine: Dette er et godt leirbål for meg, altså en sånn samtale som dette her det gjør meg litte grann klokere og varmere i hjertet.

 

Silvija: Tusen takk for tiden deres begge to.

 

Alexander: Takk skal du ha.

 

Kathrine: Takk.

 

Takk for at du lærte med Lørn. Husk at du må registrere deg på Lorn.tech for å få personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer.