Hanne Marit Bjørk
Forskningsdirektør for avdeling Innovasjon og industriutvikling, Forsvarets Forskningsinstitutt
Vi ønsker velkommen til vårt webinar KVINNER I TIDEN med Silvija Seres, gründer av LØRN og Hanne M. Bjørk, Forskningsdirektør ved avdeling for innovasjon og industriutvikling ved Forsvarets Forskningsinstitutt.
• Muligheter som ligger i omstilling og transformasjon i den nye normalen
• Det nye arbeidslivet og metoder som gjør work-life balance lettere
• Bærekraft, teknologi og motivasjon for å skape nye tjenester
• Kvinner som vil vise vei og ta posisjoner – og modernisere organisasjoner
• Oppdragsforståelse som drivende og retningsgivende faktor i de nye jobbene
LØRN AS, c/o MESH,
Tordenskioldsgate 2
0160 Oslo, Norway
Bibliotek
Om LØRN
© 2024 LØRN AS
Hei og velkommen til LØRN. 1500 læringshistorier fra de beste fremtidstenkerne og skaperne. På Lorn.tech kan du lytte, se eller lese alt innhold gratis, men registrer deg for å få tilgang til personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer.
Silvija Seres: Hei dere og velkommen til Lørn og vårt Webinar, kvinner i tiden. Det er en fin anledning i dag, 8. mars, til å feire kvinner, og vi hadde veldig lyst til å feire kvinner med noen tøffe og positive damer som snakker om noe annet enn merit utdanning for jenter og kvinnelige styrer. Jeg har stor glede av å snakke med en dame som jeg syns er utrolig spennende; Hanne Bjørk som er forskningsdirektør ved Avdeling for innovasjon og industriutvikling ved Forsvarets forskningsinstitutt. Velkommen til deg, Hanne!
Hanne Marit Bjørk: Tusen takk!
Silvija: Vi kan kanskje avsløre at vi har drodlet rundt tematikken på et utrolig spennene seminar, som vi begge to går på hvert år og det heter Tim Greves symposium. Uansett hvilket tema det har, så er det omstilling og tanker i tiden, og vi hadde lyst å snakke om kvinner i denne tiden, hva som er nytt og hva som er muligheter ikke minst. Før vi tar vår lille diskusjon om det, så håper jeg du kan fortelle oss litte grann om deg selv. Hvem er du, Hanne?
Hanne: Ja, jeg er 52 år, bor på Rygge, født og oppvokst på Hadeland, gift og to barn. Begge de to barnene har nå flyttet ut av huset, så da har jeg erstattet de med to hunder.
Silvija: Hva slags hunder?
Hanne: Det er Shetland Sheepdog, så type gjeterhunder som trenger å stimuleres litte grann, men også god løpskapasitet. Så det passer veldig fint med både mine fritidsinteresser og det å bo litt mer landlig enn i sentrale Oslo. Så det er vel litt essensen av meg privat. Jobbmessig så har du introdusert meg. Jeg jobber ved Forsvarets forskningsinstitutt. De siste fem årene så har jeg vært ansvarlig for å etablere og bygge opp en helt ny satsning på innovasjon og industriutvikling, herunder det som vi har kalt da et innovasjonssenter, ICE Worx Arctic, der vi har fokus på å teste og eksperimentere med nye anvendelser av også sivil teknologi for Forsvaret. Så det har vært veldig spennende, og motivasjonen er jo å bidra til å styrke forsvarsevne, beredskap og sikkerhet i Norge. Og i disse dager, så gir det veldig mye mening.
Silvija: Jeg synes noe av det som er så spennende, Hanne, med deg og med ICE Worx er at dere minner meg litte grann om DARPA. Det er den der viljen til å tenke det neste og kanskje provosere litt, få med seg folk på den reisen. For i utgangspunktet, så er vi veldig flinke både i forsvaret og industrien, men det sementerer og det å på en måte dytte seg i forbi de etablerte grensene er noe som jeg syns dere jobber så utrolig spennende med da.
Hanne: Ja det er veldig gøy å høre, for det er jo noe med at når vi har vært veldig gode på noe, sånn som det norske forsvaret har vært sammen med FFI og industrien, nemlig å ta fram nisjebaserte produkter og teknologier som har blitt internasjonalt konkurransedyktige. Sånn som for eksempel de tradisjonelle våpensystemene som Protector fra Kongsberg, rakettmotorer fra Nammo, norsk sjømålsmissiler osv., så er det jo fort gjort at man blir sittende litt fast i de løpende man kommer fra, mens det vi ser nå, og som vi har sett noen år allerede, er jo at fremvoksende nye teknologier der teknologiutviklingen også drives mye av sivile, kommersielle selskaper, der finnes det et kjempepotensial for Forsvaret til å både løse oppgaver på nye måter og ta denne teknologien raskere i bruk, enn det vi tradisjonelt har gjort. Så det er jo det vi prøver å pushe og synliggjøre det mulighetsrommet, og skape entusiasme og motivasjon for å være med og teste ut å eksperimentere med ny teknologi og kanskje sammen med litt andre industriaktører enn de som har vært dominerende på norsk side i vår sektor.
Silvija: Dette her er noe av det som er så spennende og så skummelt nå ikke sant, fordi det er nye aktører som er dominerende i andre markeder og det er store overlapps muligheter. Da blir selve spillet i Forsvaret også endret, men det endres fra utsiden. Da kommer vi kanskje egentlig til det første punktet vårt, og så får vi prøve å relatere det litte grann også til kvinnenes ekstra motiverende faktorer her. Det, er denne her nye normalen. Jeg syns egentlig ikke vi har snakket nok om hvordan pandemien og denne påtvungne transformasjonen og de den ekstreme digitaliseringen for eksempel, har endret oss og hvilke muligheter vi ser i dette her. Vi snakker fortsatt om det er nok damer i styrer. Men hva har dette betyd for kvinner i ledelse, for eksempel?
Hanne: Ja, ta pandemien først da. Det er klart at det at vi har fått en fremvekst og en motivasjon og mulighet til å ta i bruk helt andre typer verktøy for samhandling og for å understøtte møtevirksomhet i arbeidslivet, har jo gjort det lettere for mange kvinner, også kanskje de i småbarnsfasen, til å klare å kombinere mere ansvarsjobb, men også det å jobbe mere effektivt og finne en god balanse mellom privatliv og karriere. Så sånn sett, så har pandemien vært en veldig positiv erfaring i all sin skrekk og gru for øvrig, til at vi kanskje utjevner noen av de forskjellene og premissene som ligger til grunn for at kvinner og menn velger å bruke mye tid på jobb.
Silvija: Men i Forsvaret, det er jo kanskje den mest distribuerte organisasjonen vi har i dette landet og dette gjør det kanskje mulig å være med på noen møter uten å måtte reise helt fra Bodø til Oslo tre dager i uka. Og, så er det en del oppgaver som fortsatt gjøres fysisk der du er, men det er mer og mer av Forsvaret også som blir virtuelt. Hvordan ser du mulighetene der for at det kanskje blir en mere attraktiv jobb eller arena for kvinner?
Hanne: Ja det er litt begge deler, fordi det er på en måte den fredsdriften av Forsvaret og virksomhetsledelsen av Forsvaret, i fredstid. Den preges jo av litt andre type oppgaver enn det vi ser i den operative settingen. Der er jo den type samhandlingsverktøy som Teams og de vi bruker nå, høyst relevante og kan bidra til å både effektiviserer og redusere belastning på reisevirksomhet, som du nevner som et eksempel. Mens i den operative delen, så er det helt andre type IT-systemer og oppgaver som skal løses, og det er ikke like raskt og ta i bruk sivile løsninger i den delen fordi vi sitter med veldig mye teknologisk arv, også innenfor IKT og digitalisering, som binder opp noe av fleksibiliteten og handlingsrommet. Så det er to litt forskjellige problemstillinger, men uansett så er det er mange type problemstillinger som også skal løses i forsvarssektoren, i lys av den utviklingen vi har sett de siste 5, 6, 7 årene. Også det her med økt krav til bærekraft i Forsvarets virksomhet, som jeg tenker innebærer at vi trenger en større grad av mangfold, og da er kvinne bare en del av det mangfoldet, men det går også på mer tverrfaglig kompetanse. Vi trenger mer teknologikompetanse og vi trenger kompetanse som utfyller hverandre og evner å løse de mer komplekse og sammensatte problemstillingene også i vår sektor.
Silvija: Hvis vi bare går tilbake til Forsvaret en liten stund til. Jeg bare tenker at vi går inn i en tid hvor denne her tilstanden mellom fred og krig kanskje kommer til å være den dominerende, hvor vi må hjelpe til om det er folk som ligger i ruinene i Syria eller flyter på en eller annen flyktningbåt. Det er mye sånn klimakatastrofer, hvor vi kanskje kommer til å ha behov for et forsvar som stabiliserer og som hjelper som en kjempeviktig muskel vi har i samfunnet. Der også, er det igjen nye verktøy og nye behov som oppstår ikke bare på grunn av pandemien, men rett og slett på grunn av den verden som endres av klima og demografi også.
Hanne: Ja, vi erfarer i høyeste grad at skillene mellom fred, krise og krig, med de krisene vi egentlig har opplevd de siste årene, at de er i ferd med å viskes mer ut. Det betyr også noe for hva slags type teknologi og materiell Forsvaret trenger å nyttiggjøre seg. Og, vi ser også en utvikling i retning av at en del av de samme teknologiene og løsningene kan være nyttig både for Forsvaret, men også for andre beredskapsaktører som tollvesen, som politiet, som hjelpeorganisasjoner eller støtte inn i type naturkatastrofer som du nevnte. Det er jo kanskje noe av det jeg brenner for og som min avdeling også har prøvd å tilrettelegge for, at vi i fellesskap definerer en del av de behovene, de nye behovene, som oppstår i kjølevannet av de utviklingstrekkene vi ser, og at vi kan utvikle felles løsninger i større grad mellom både sivile aktører og militære aktører.
Silvija: Jeg har lyst til å pirke litte grann i ICE Worx også. Altså du er en stor entusiast for såkalte disruptive muliggjørende teknologier. NATO har definert ni av dem, men vi kunne fint utvide det med to, tre, fire til. Det overlapper da ganske bra med noe som jeg kaller for tolv Gutenberg-øyeblikk. Det jeg syns er så spennende er at dere anvender disse teknologiene på veldig mye forskjellig, som Norge er verdensledende på, i ICE Worx. Her er det ganske mange kvinner som blir supermotivert av oppgaven. Kan ikke du fortelle litte granne om hvordan teknologitransformasjon utnyttes, og hvilke muligheter som ligger i det for også kanskje kvinner?
Hanne: Ja. Vi jobber jo primært med de oppgavene som Forsvaret skal løse, og det er både de mer tradisjonelle oppgavene, der vi kommer fra typiske høyintensivt stridsscenario, men også en del av de nye truslene som kommer i kjølvannet av mere cyberoperasjoner, hybride trusler, påvirkningsoperasjoner og så videre. Det å finne nye svar på en del av de behovene, det tror jeg motiverer både kvinner og menn. Men, det som er litt nytt nå, er at det er et breiere tilfang av nye teknologier og ikke de tradisjonelle militære teknologiene ene og alene, som gjør at jeg tror kvinner også, eller vi trenger flere kvinner inn i sektoren for å få en breiere kompetanse tilfang, og som sagt et breiere perspektiv på hvordan vi kan løse de problemene og oppgavene på litt nye måter. I det, så ligger det også et veldig stort potensial i å modernisere og effektivisere Forsvarets teknologipark og materiell struktur.
Silvija: Jeg har notert meg disse ni teknologiene fra NATO. AI, kunstig intelligens, den kan anvendes på så uendelig mye og forskjellig, ikke sant. Der er det også noen områder som jeg tror vi kan snakke på måter som gjør at både jenter og kvinner blir attrahert til oppgaven og problemløsningen der. Så er det data; samme greie. Quantum; det høres foreløpig ut som science fiction, men innen to år så tenker jeg at dette kommer til å endre måten vi jobber med blant annet kryptologi og sikkerhet. Der er det veldig mye spennende materiale for damer som liker språk. Så er det biotech; det er masse kjemi. Hypersonic; det er kanskje en guttegreie, jeg vet ikke, men det får du rette meg på. Og så, når det gjelder space; det er satellittteknologi hvor Norge er verdensledende. Der kan man få mulighet til å jobbe både på FFI, men også på Andøya, som er verdens vakreste sted, det er jeg helt sikker på, så der er det masse muligheter. Materialteknologi er kjempespennende, det kommer til å påvirke både hvordan vi driver med helse, men også med mat, med alt vi bygger og alle verktøy vi lager. Det er eksempler der hvor man printer deler for utstyr på Mars, derfra til å printe deler på en rask båt i Nordsjøen, til å printe deler i ørkenen, til å printe deler på kjøkkenbenken, til å printe kroppsdeler. Det overlapper med helse. Så igjen, det er så mange spennende oppgaver som skal løses, og jeg tenker ofte at i Forsvaret så er det aksentuert på måtte, du må komme til løsningen fortere og sånn sett et veldig spennende sted å være hvis man skal drive med forskning eller utvikling.
Hanne: Ja og FFI jobber jo med nesten alle de områdene som du nå nevnte. Enten så har vi gjort det ganske lenge, sånn som innenfor romteknologi, det er en grunn til at vi har fått en posisjon der vi er verdensledende innenfor noen nisjer, men også en del av de andre teknologiene som vi ser blir mer relevante nå, der det modnes såpass at når det begynner å settes sammen teknologier, som autonome plattformer med ulike type sensor systemer, dataintegrasjon og kunstig intelligens, for å tolke de dataene og automatisk analysere de på vegne av en operatør, så har du et uendelig stort potensiale for mange militære anvendelser og det å løse de oppgavene Forsvaret er satt til, på en enda mer effektiv måte enn det de har gjort tidligere. Det er jo noe av det som er veldig, veldig spennende nå, fordi mange av de teknologiene du nevnte såkalt konvergerer. Hvis vi evner å teste og eksperimentere med dem, for veldig mange konkrete militære anvendelser, og sammen med de som sitter med erfaring med hvordan de løser oppgavene i dag, og hvordan de eventuelt kan løse de annerledes framover, så kan vi få ganske raske resultater, nye produkter og nye tjenester, som kan gjøre en forskjell for norsk forsvarsevne. Så sånn sett, så er det kjempespennende, veldig motiverende, masse muligheter både for kvinner og menn. Men igjen, vi trenger flere kvinner inn fordi kvinner ofte tenker litt annerledes, kanskje jobber litt mer prosessorientert, mere opptatt av å bringe et mangfold av kompetanse og perspektiver sammen. Det er veldig mye det vi ser bidrar til å ta frem helt nye løsninger og helt nye konsepter. Så jeg ønsker meg mange flere kvinner, både inn på FFI og inn i sektoren forøvrig.
Silvija: Jeg har lyst å etterpå komme tilbake til energi og bærekraft, som også er en teknologi som dere også jobber med, men som jeg ser er ekstremt attraktiv for unge, både kvinnelige ingeniører og alle mulige andre yrker. Men, jeg har lyst å spørre deg Hanne, nå er det en ekstrem transformasjon vi akkurat har gått gjennom med Corona. To år med omstilling på steroider, og så slutter det ikke. Jeg tror det er mange som er slitne. Har du noe råd til spesielt kvinner, for i dag feirer vi kvinner, hvordan skal man kose seg med en evig omstilling og transformasjon? Hvilke muligheter ligger i det?
Hanne: Ja. Hvis alle, sånn som jeg er skrudd sammen, så blir jeg jo veldig motivert av det å hele tiden være i endring og hele tiden se nye muligheter og hele tiden jakte de nye mulighetene. Så er vi jo forskjellig, både kvinner og menn, i hvordan noen liker det faste og det stabile, andre liker nettopp det å være i en evig transformasjon og endring. Så jeg vet ikke helt hvilke råd jeg skal gi i det, annet enn å kaste seg ut på å være litt med på reisen da, tørre å ta mer risiko tror jeg er veldig vesentlig fremover. Kristin Skogen Lund sa for noen år tilbake at i den verden vi lever i nå, så er det generelt sett veldig mye mer uforutsigbart hva som blir framtidas både løsninger, dominerende teknologier og de gode markedsmulighetene og forretningsmodellene. Det er mye av det samme jeg har stått og snakka om for Forsvaret, i kjølvannet av de fremvoksende teknologiene, at det blir vanskeligere nå framover å predikere hva som blir de dominerende materielle systemene og teknologiene i framtidas krigføring. Og i det, så blir det også vanskeligere å planlegge, men da må vi tørre å, tilbake til det Kristin Skogen Lund sa, kombinere oversikt med innsikt. I det, så ligger det også at vi trenger å kombinere både de som sitter med dybdeinnsikten, vi må klare å trekke de opp sånn at de kan bidra med sin dybdeinnsikt inn i en større sammenheng, og vi trenger flere som evner å ha oversikten og kombinere, sy sammen de ulike dybdeinnsiktene. Der tror jeg også veldig mange kvinner både har interesser, egenskaper og mye å bidra med for å bygge de broene og få til det å stimulere det samarbeidet vi trenger for å lykkes med akkurat det.
Silvija: Og du vet, jeg er et eksempel på noen som ble nødt til å drive med endring helt fra alle disse første flyttingene og nye land og sånt, men etter hvert så lærer du å kose deg med det, og prøve å finne ut hvordan funker dette her nå og hva er greia her, og hvordan kan jeg bidra og hva er det jeg synes er spennende her. Jeg tror det å kombinere nysgjerrighet med den der viljen til å koble om, koble om og koble om, og å akseptere at tryggheten vår ikke lenger ligger i å ha perfekt kontroll over et fag eller over et yrke eller over en oppgave, men å stadig måtte utvide og tilpasse den, og at det går bra. det er kjempeviktig.
Hanne: Og nettopp den erfaringen med at det går bra hvis du tørr å satse, du tør å ta risiko, du tørr å bevege deg ut på litt dypt vann og så erfarer du at det går bra, så vokser man utrolig på det, både i forhold til mot til å tørre neste gang, men også i forhold til læring og innsikt. Det er kanskje noe av det som har drevet meg gjennom mine karrierevalg, når jeg ser tilbake på det. At tørr du å si ja til nye muligheter, tørr du å ta det steget og kanskje prøve deg på en oppgave som føles litt stor og litt uforutsigbar, uangripelig, så er det et enormt mestringspotensial i å se at du klarer å bevege deg framover og hva som kan komme ut av det. Og, så må man også tørre å feile og reise seg igjen etter at man har feilet – for det gjør vi alle.
Silvija: Jeg har forresten lest to bøker jeg lyst anbefaler mens vi prater. Jeg lytter mye til audiobøker, så jeg skal lage en liten sånn leseklubb hvor vi kan diskutere noen av disse bøkene. En av dem heter «Focus on the gain not the gap». Både entreprenører, men kanskje også damer, er veldig flinke til å tenke på hva man ikke har fått til ennå, så er det et mål i stadig bevegelse, istedenfor å gå og se bakover. Altså, hva er det vi egentlig har fått til i fjord. Bare sånn rent personlig fra min side, det er en som heter Dan Sullivan, som har skrevet en utrolig spennende bok. Jeg har kommet tilbake til PC nå for noen dager siden, og så ryddet jeg opp i gammel mail. Det å se hvor langt jeg har kommet på de siste tolv måneder, det skjønner du ikke med mindre du grave litt bakover og blar litt. Det er ganske viktig å feire det man har fått til også.
Hanne: Ja, det er kjempeviktig. Hvis jeg går 20 år tilbake i tid, så var jeg også der at jeg var veldig opptatt av alt jeg ikke hadde fått til og alt jeg hadde gjort feil og kunne grave meg litt ned i det, men det å jobbe litt systematisk, sånn som vi egentlig har gjort på min avdeling fra etableringen i 2018 og fram til 2023 og der vi er i dag. Vi har altså vokst fra ti ansatte, og et veldig ullent og udefinerbart oppdrag, til 80 ansatte som vi faktisk er i dag, med et etablert innovasjonssenter, med en god portefølje, med gode oppdrag, særlig tilgang til finansiering og oppdrag, og vi tiltrekker oss veldig mye kompetanse. Det jeg har prøvd å gjøre sammen med mine folk, det er at vi hvert halvår har sett tilbake på hva vi har fått til, hva vi har gjort, hvilke viktige steg har vi tatt i det halvåret som har gått og hva betyr det også for veien videre. Hva kan vi lære av det? Det å feire det og markere det, tror jeg er veldig viktig, og fått gode tilbakemeldinger på det også fra de andre på mitt team da. Så kvinner generelt, meg selv inkludert, kan bli veldig mye flinkere til å fokusere på det vi gjør bra, det vi får til, ikke lytte så mye på alle andre sine forventninger til oss, men selv definere hva som er viktig og riktig livsvalg og veivalg og karrierevalg for oss. Det er det ingen andre som kan bestemme, verken på dine eller min vegne.
Silvija: Der tror jeg, Hanne, at det er veldig viktig å finne noen gode venninner som kanskje er litt sånn nærmere sjelevenner, enn barndomsvenner. For, vi endrer oss så mye og jeg føler ofte at hvis man på en måte begynner å satse litt mer enn det som er helt sosialt akseptabelt, så er det ganske mange som begynner å advare deg om det ene og det andre. Du trenger noen som sier at dette kommer til å gå bra, og om du snubler så plukker jeg deg opp igjen, ikke sant.
Hanne: Jeg er veldig, veldig enig i det, og spesielt når vi snakker om kvinner i ledelse eller styreverv, eller hva det handler om. Det er klart at jo høyere opp du kommer i et lederansvar, jo tøffere er det og jo mer blåser det på toppene. For oss som også jobber innenfor teknologibransjer, hvor det veldig ofte er mannsdominert, så tror jeg det er ekstra viktig at vi er der for hverandre, at vi støtte hverandre, at vi ser hverandre, at vi heier på hverandre, som en motstemme og en motvekt til alle de som kanskje forteller deg at du burde ha gjort annerledes, eller ønsker å fokusere på det du ikke fikk til det. Det kan vi kvinner bli veldig mye flinkere til. Det kan være ensomt.
Silvija: Det vi har snakket om hittil, det er, hvis jeg skulle oppsummert veldig, veldig forenklet, så er det verden i fullt spinn og ekstrem omstilling, men i det ligger det store muligheter. For å gripe de mulighetene så må man følge med og så må man tørre å syns. Ta noen risiko, men den største risikoen det er å ikke prøve å ta noen risiko og på en måte stå på sidelinjene og se toget suse forbi. Er vi noenlunde der?
Hanne: Ja, og jeg tenker det gjelder ikke bare for den sektoren jeg jobber i, men det gjelder liksom for hele omstillingen av norsk næringsliv og offentlig sektor i det store og det hele nå i disse dager. Jeg opplever nok at til vi mangler en sense of urgency, selv i min sektor med en krig rasene i Europa, så opplever jeg ikke helt at vi forstår de disruptive endringene som nå er i ferd med å treffe oss. Vi fortsetter med status quo. Vi fortsetter å gjøre det vi kjenner og det vi er gode på, i stedet for å prøve å gripe de nye mulighetene som kanskje er forbundet med litt større grad av risiko, men som vi veit kommer til å bli de store mulighetene i framtidas markeder. Jeg er bekymra for at vi ikke, nå er jeg utålmodig av natur da, men jeg er bekymra for at vi ikke er fremoverlente nok i å gripe de mulighetene og satse på det riktige hestene på vegne av nasjonen Norge, sånn at vi både styrker forsvarsevne, sikkerhet og beredskap sånn som vi trenger i møte med nye trusler, men også at vi bygger det nye næringslivet vi skal leve av de neste 50 årene. Det vil ikke være olje og gass.
Silvija: Nei, altså jeg tror at hvis jeg kan få lov til å være litt bekymret, jeg mener at litt for mange melder seg ut litt for tidlig. De blir slitne. Damer i Norge blir slitne og jeg tror igjen, for å være litt fair mot oss damer i Norge, så jobber vi kanskje mer enn damer i de fleste andre land på alle nivåer, inkludert de i de høyeste, både i politikk og næringsliv, og i forsvaret og så videre. Det er tøft når du skal balansere det med de tradisjonelle rollene, som vi også gjerne vil levere på, som å være mor og kone og alt mulig mann. Men, jeg tror at vi må finne en bærekraftig modell for arbeidslivet og livs balansen i en tid hvor vi plutselig lever ikke 75 år, men 100. Og, det å finne meningsfullt innhold for de siste 25 årene i livene våre. Vi kan ikke gå rundt på golfturer i Spania i 25 år, det blir forferdelig kjedelig etter hvert. Så det å finne en modell hvor vi lærer ting, hvor vi får lov til å bidra, hvor vi gleder oss til å bidra. Om det er i 80% stilling, 60% stilling i frivillig sektor, et eller annet, men jeg tror at vi må finne en ny definisjon for denne seniorrollen, og jeg er redd for at litt for mange kvinner sier at nå er jeg sliten, nå er det nok, når de er 55. Da er det innmari mange år av livet som jeg tror ikke blir fylt på en så gledelig måte som man kanskje kunne gjort det ellers.
Hanne: Ja, jeg er helt enig med deg. Jeg så tilbake på en artikkel du hadde skrevet for noen år tilbake hvor du snakket om dette her med utløpsdato som et grunnleggende problem for å få flere kvinner inn i tech-yrker eller andre yrker hvor vi i enda ikke har likestilling, tilstrekkelig med likestilling. Det er jo et tap både for kvinnene som eventuelt gir opp et veldig meningsfylt stykke arbeid, arbeidsmiljø og det å være med å bidra til å løse de viktige problemene. Og ikke minst, så er det et tap for samfunnet eller de virksomhetene som ikke utnytter all den kompetansen og all den erfaringen og livserfaring som de kvinnene i 50 pluss har opparbeidet seg. Det å klare å finne en god balanse sånn at du ikke brenner lyset i begge ender bare på den ene arenaen, jobbarenaen, men får til begge deler. Det er jo også opp til kvinner selv å ta de valgene og være litt tydelig på sine prioriteringer, hvert fall ikke kaste bort energien på å gå rundt å ha dårlig samvittighet for det du velger som riktig for deg.
Silvija: Vi er de eneste damene i dag, eller kanskje ikke det, men jeg tror det er veldig mye fokus på dette med jenter i IT og motivere unge kvinner til å ta en relevant retning tidlig i livet. Men, jeg tror det er veldig lite snakk om å hjelpe bestemødrene. De sexy og kule og kunnskapsrike bestemødrene, seniorene da, til å leve. Tross alt, så er du student og elev i noen få år og du er i pensjon fremover i veldig, veldig mange flere år. Det å ha et relevant liv hele livet, tenker jeg er utrolig viktig å snakke om både for kvinner og menn, men i dag kanskje særlig for kvinner.
Hanne: Ja, nei. Jeg støtter deg helt på det. Og igjen, det er en ressurs vi trenger i samfunnet totalt sett, både de med teknologisk bakgrunn, men også andre kvinner med andre type bakgrunner, så er det en kunnskap og en innsikt og den erfaring som vi trenger å utnytte med alle de store utfordringene vi står overfor i samfunnet fremover. Så det heier jeg på, at vi tar den debatten i mye større grad. Diskuterer også hvordan vi kan få til gode ordninger og et godt samspill mellom de som skal komme som nye ressurser og ny kompetanse nedenifra og den yngre garde, og de som har vært i yrkeslivet lenge, men som fortsatt har både motivasjon og kunnskap å bidra med.
Silvija: Ja. Du, jeg har lyst til å pirke litte grann rundt bærekraft. Nå skal jeg legge frem et resonnement som du kan hjelpe meg å videreutvikle. Det går på at jeg tror de siste fire-fem år så har det skjedd en utrolig spennende modning i vår forståelse, ikke bare av teknologi og digitalisering og dens kraft i endring av samfunnet, men også demografi. Vi begynner å skjønne at vi lever mye lenger og at dette endrer samfunnet grunnleggende. Vi innser også at klimaspørsmål, men bærekraftspørsmål i tillegg, har kommet også som en driver for fremtiden. Der er det også en økende flytting nå, fra å være bærekraft fokusert fordi man er snill, til å være bærekraftfokusert fordi man ser at det er nødvendig langsiktig tenkning. Jeg lurer på om damer kanskje er litt mere tiltrukket av en sånn langsiktighet. Vi er helt kompromissløse på dette med at verden for våre barn bør være like god som den er for oss og så videre. Bærekraft er jo ikke bare E, environment, men den er også S, society, og G, governance. Jeg ser at her finner veldig mange unge kvinner og voksne kvinner stor motivasjon for å bygge nye tjenester og nye produkter, energisektoren, men også mange andre sektorer. Hva tenker du?
Hanne: Igjen, veldig enig. Klimautfordringene har vi jo snakka om nå i flere tiår, men i starten så var det bare noen forskere som ropte varsko og prøvde å få oppmerksomhet med de grunnleggende utfordringene som følger i kjølvannet av økt oppvarming, og de store CO-utslippene. Nå oppleve at vi er ved tipping point og har kanskje vært der et par tre år, hvor vi virkelig tar de utfordringene innover oss og hvor vi også begynner å rute kompetanse og ressurser og innsatsfaktorer for å ta fram nye løsninger og mer bærekraftig løsninger i alle sektorer. Det skjer som du sier, veldig, veldig mye spennende og jeg tror også at kvinner med sitt verdigrunnlag, gjennomsnittlig er erfaringen min at kvinner ofte er mer verdistyrt, enn menn. Det er jo alltid skummelt å generalisere på den måten, men kanskje også det med at vi er veldig opptatt av at vi skal overlevere en verden til våre barn og neste generasjon som gjør det mulig fordi også å ha et godt liv og utnytte de mulighetene som måtte komme. Sånn sett så er det nok av oppgaver å ta tak i for alle, både teknologer og ikke teknologer. Og igjen, en del av de nye løsningene vi trenger, krever også mangfold, tverrfaglighet, samarbeid.
Silvija: 21th century skills, rett og slett.
Hanne: Ja. Så her må alle gode krefter trå til. Det bør motivere både kvinner og menn, tenker jeg.
Silvija: Ja, jeg er helt enig. Jeg tror man skal være forsiktig som du sier, å generalisere på basis av kjønn. Men, jeg tenker tilbake på en sånn motivasjonstest jeg tok på den businessskolen. Det var ti motivasjonsfaktorer og det kunne være å tjene masse penger, det kunne være å ha masse anerkjennelse, det kunne være å jobbe i et godt team, det kunne være å lære masse og være i en virkelig påvirkningsposisjon. Det er ti ting som vi alle vil ha, men poenget er at du ikke kan ha alle ti ting maks. De er i konflikt med hverandre ofte og noen jobber, la oss si professor, der får du mye annerkjennelse, men ikke så mye lønn. Mens det å være en aksjetreider, der får du masse penger, men kanskje ikke så mye anerkjennelse. Det var veldig interessant, for tror det var ganske sånn fordelt på de ti forskjellige på damer og på menn. Jeg mistenker at det var flere damer som var drevet av manglende vilje til å ta risiko eller risikoavoidance, men også dette med læring, påvirkningskraft, men kanskje ikke nødvendigvis være den som synes mest og så videre. Så det var veldig interessant både å prøve å forstå seg selv og sine drivere, men også se at ikke alle her de samme drivere. Her kommer vi til noe som jeg også har lyst å høre deg litt på. Det virker som om både du og jeg har funnet litt sånn, om ikke vår hylle, i hvert fall en retning i livet som passer oss ganske bra. Der tror jeg det er veldig viktig for kvinnene å tørre å etter hvert velge å smale inn. Jeg husker da jeg skulle begynne med styrearbeid, så skrev jeg til et par valgkomiteer i selskaper som jeg hadde veldig respekt for. Når de spurte hvorfor jeg ville være i dette styret, så sa jeg at det var fordi jeg vil lære. Det gikk ikke så veldig bra, men når du etter hvert finner ut hva det er jeg er unikt god på, og spiller ditt spill ut av det, så blir du en veldig attraktiv spiller, ikke sant. Det å virkelig jobbe med og finne ut hva er det jeg vil jobbe med og hva er det jeg er god på, det burde vi kanskje gjøre litt tidligere i livet.
Hanne: Ja, jeg skulle ønske jeg egentlig hadde hatt litt mere sparring og veiledning tidligere i karrieren, for å bli enda mer bevisst på hva som er mine unike kvalifikasjoner og egenskaper, for da kunne jeg kanskje ha målrettet det enda tidligere og også blitt tryggere på hva jeg tilfører til fordel for andre. For eksempel, så har nok min rolle på FFI, jeg har jobba 15 år totalt sett på FFI og de aller, aller fleste på FFI jobber spesialisert med sine teknologier og anvendelse av teknologier. Jeg er matematiker, litt samme bakgrunn som deg og er nok mer en systemtenker og en analytiker som liker å forstå sammenhenger, liker å forstå virksomheter og hvordan det virker, liker å forstå innovasjonsprosessene og hvordan vi får resultater ut i andre enden av en prosess og hva som skal til også for å lage gode nye løsninger eller tjenester da. Det å være trygg på at det var noe jeg tilførte som FFI trengte, og hvordan jeg kunne tilføre det på en måte uten å uten at det ble vanskelig kommunikasjonen og dialogen i samarbeidet med de dypeste teknologene, det tok meg litt tid å forstå og knekke den koden. Det tror jeg det er viktig at vi klarer å kombinere enda mer av, også framover, være seg i industrien eller i Forsvaret som skal ta å bestille nye løsninger enn nytt materiell, eller de som faktisk utvikler denne nye kunnskapen og nye teknologien.
Silvija: Systemtenker liker jeg veldig godt som en beskrivelse av meg også, men det har tatt oss en del år å finne ut av hva det er. Der har lyst til å høre deg mot slutten, på dette med andre kvinner som kanskje har inspirert oss til å komme dit. Jeg må innrømme at jeg er veldig stor fan av Kristin Skogen Lund, for eksempel, som i all sin naturlighet og ekthet, viser vei, syns jeg. Og, så er jeg litt fan av Pippi også. Det er den der uredde greia og det å ikke være redd. Det er ingenting som er så sexy som en jente som vil noe, som en kvinne som vil noe. Jeg tror vi trenger flere sånne. Har du lyst til å skryte av noen som har inspirert deg underveis, eller hvordan kan flere kvinner ta en sånn posisjon?
Hanne: Ja, det er veldig mange kvinner som har gått foran oss, tenker jeg. Det handler jo litt om det vi bruker 8. mars til, gjerne i Norge også, å hedre de, minnes de, huske på at det har ikke kommet gratis, de mulighetene som kvinner i dag har i Norge, hvert fall. Det er mange jeg kunne ha trukket fram, men hvis jeg skal løfte fram noen som har vært mine forbilder og betydd mye for meg og mine veivalg, så er det nok faktisk mine nærmeste. Min mor og to best bestemødre, av den grunn at de fikk aldri de samme mulighetene som jeg har fått til å ta en utdanning. De hadde gode evner, de hadde veldig stor motivasjon for å gå på skole, men på den tiden, og der de kom fra, så var det ikke muligheter for det. Så de har nok representert det for meg, at jeg må tørre å gripe mulighetene og utnytte de i mulighetene. Og, så var de alle sammen veldig direkte uredde kvinner. Så de hadde mot i sine roller, i sin hverdag, som har betydd mye for meg og vist vei for meg, og som har gitt meg kanskje det mote jeg trenger for å ta de valgene jeg har tatt i livet. Så, skal jeg løfte fram noen på 8. mars, så tror jeg nesten det må bli de.
Silvija: Det er rart det der, men jo eldre jeg blir, jo mere beundrer jeg også både mor og mine to bestemødre. Det er et sånt på en måte privilegium å tenke at jeg har en rekke, en liten armé av sterke damer bak meg, som her elsket meg og dyttet meg og hjulpet meg. Så håper jeg at vi kan gjøre det for enda flere damer fremover da. Litt sånn konklusjonsmessig fra meg, jeg tror av det ligger kjempestore muligheter i omstillingstider for alle, men det er et ett krav, og det er å bestemme seg for å være med og se på det som en mulighet og ta en retning som passer en selv. Det å ville noe, det å være uredd, det å være sterk, det er både veldig feminint og det er nødvendig for det samfunnet vi lever i. Hanne, hva ville din slutthilsen være?
Hanne: Flere må tørre å ta muligheten, hive seg utpå, ta risiko. Og, når det begynner å bli tøft, for det gjør det alltid når du prøver deg på noe nytt og du ønsker å få til noe, så må vi også være flinke vi kvinner og damer til å heie på hverandre, støtte hverandre, løfte hverandre opp når vi snubler og kanskje miste litt både tro og retning. For det gjør menn i veldig mye større grad, enn det kvinner gjør. Så det er min appell på kvinnedagen i dag, gitt den tematikken vi snakker om nå. Vi må bli flinkere til å støtte hverandre og å løfte hverandre fram, spesielt der vi er i mindretall.
Silvija: Hanne, tusen takk for en inspirerende prat på både kvinnedagen og alle de andre dagene hvor vi snakker om hvor utrolig spennende tider vi lever i, og vi håper at flest mulig bestemmer seg for å delta.
Hanne: Takk skal du ha.
Takk for at du lærte med LØRN. Husk at du må registrere deg på lorn.tech for å få personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer.