Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn. Mitt navn er Silvija Seres og gjesten min er Kjersti Eiken som leder Innolab i Bergen kommune. Velkommen. 

Kjersti Eiken: Tusen takk. 

Silvija: Vi ble enige om at tematikken er lørn soc, altså de sosiale aspektene av teknologi. Du jobber i offentlig sektor med å tilrettelegge for endring, transformasjon, nye arbeidsmetoder og digitalisering. Offentlig sektor er ikke kjent for å digge endring eller risiko. Det blir spennende å høre hvordan du gjør det på en konstruktiv måte. Men først, hvem er du? 

Kjersti: Jeg er enkel sjel fra landet. 

Silvija: Det er ikke lov til å si hos meg. 

Kjersti: Nei vel, men det vil si at jeg kompliserer ikke så mange ting. Jeg liker å tenke enkelt. Ikke i form av IKEA enkelt, men forenkle der man kan. Se at små ting kan gi store konsekvenser, ringvirkninger og effekt. Da er jeg ofte på mikronivå. Det har litt med hvor jeg kommer fra. Jeg er fra Søfteland. Det er sted mellom Os og Bergen. Jeg er oppvokst på 70-tallet med forståelsen av at søftlendinger var ikke så mye verdt. Rett og slett fordi vi hele oppveksten hørte at når osingene skulle på fest i Bergen, så rullet de ned vinduet og tømte askebegeret sitt der og kjørte videre. Dette har preget meg og min reise gjennom karriere og  valg av karriere. Jeg er utdannet spesialpedagog, og har hatt behov for inkludering. Alle må være med fordi jeg følte meg utenfor fra jeg var liten. Så etter jeg hadde vært i Capgemini i 8,5 år og kjente fremdeles på utenforskap fordi jeg ikke er en teknolog, men jobbet i et teknologisk selskap. Det var svært og er fremdeles stort. Jeg kjente på oddevikrsomheten, at jeg tok noen verdivalg og gikk til et lite selskap som driver med hjelp og trening for folk som er utenfor i samfunnet. Så valgte jeg å komme til Bergen kommune fordi jeg så en spennende stilling for å etablere og drive et innovasjonssenter. 

Silvija: Jeg hørt mye bra om hvordan Bergen digitaliserer. Dere har en del ledere som er ambisiøse, risikovillige og får gjennomført en del ting som man tenkte man ikke kunne. Dere er flinke til å samarbeide, blant annet med Oslo. Det er ikke “invented here”, men istedenfor gode partnerskap. Hvor begynner man og hvordan får man til en sånn stemning?

Kjersti: Det har noe med at man kommer fra Søftelandet. Vi har noe annet på Søftelandet som heter kappgang. Kappgang er det en del som kan noe om. Det er en fin måte å gå på E39 synes noen og andre ikke, men filosofien forteller hvordan Bergen kommune jobber. Kappgangs filosofien er at du skal ha en fot i bakken og gå sykt fort. Når jeg i fjor satt på digitaliseringskonferansen og hadde Søftelands følelsen i meg med “uff, jeg passer ikke inn”, så kom selveste Silvija Seres på scenen. Så snakker hun om at alle reiser til Silicon Valley for å få med seg masse interessant, reiser tilbake med flyet og kjenner at stresshormonene kommer. Så sa du noe som, i mitt minnebilde, “stopp Norge. Dere tror toget går, men det går hele tiden. Det som er viktig er hva slags tog du hopper på”. Da fikk jeg en følelse av “steike, vi må tilbake igjen til kappgang. Vi må ha en fot i bakken hele tiden og vi er nødt til å justere veien vi går”. Akkurat det har Bergen kommune klart å gjøre noe med. Jeg har en sjef, Kjetil Århus, som sier “Kjersti, hvis vi skal starte prosjekter og begynne med noe så må vi først vite hvem vi skal dele det med. Det skal ikke bare være fra oss selv. Vi skal ikke bare tenke lokalt, vi må tenke utover. Vi må se på kommunene rundt oss, og ikke minst regionene og tenke nasjonalt. Vi er så små og hvis ikke vi skjønner hvor små vi er, så har vi ikke forstand på kraften vi kan skape hvis vi står sammen. Vi har noen som tør å ta risiko i Bergen kommune, menikke alle. Vi har noen spydspisser som tør å satse og gå nasjonalt, og si “vi er nødt til å gjøre det sammen”. Vi kan ikke holde på å gjøre 300 piloter parallelt.

Silvija: Hver sin data lake, chatbot, pilot og hver sin alt. 

Kjersti: Vi må samle det til en dialekt så vi i Norge faktisk kan legge til rette for næringsutvikling. Vi må tilrettelegge for at de skal drive med gode caser slik at utviklingsprosjekter kan tjene penger på dem. Da må ikke kommunen hele tiden utvikle alt selv, men kanskje legge til rette for at andre kan komme inn å gjøre noe med det. 

Silvija: Konkret så husker jeg prosjektene med automatisert saksbehandling. Det kommer noen gode chatboter etterhvert. Opplever befolkningen at de får en bedre tjeneste eller mer robotisert tjeneste? Du må kjempe i flere oppoverbakker samtidig. Det ene er at det er noen mennesker som trodde de hadde en trygg jobb og plutselig lurer på om de har en jobb i det hele tatt. Så har du kundene. Selv om man ikke var helt fornøyd med det gamle, så vet man hvordan det funker og hater alt det nye. Hvordan får man gjennomført noe?

Kjersti: I Innolab har vi prøvd å utvikle en metodikk og andre type verktøy for å prøve å komme i møte med skeptisk, undringen og bekymringen som er. Vi har flere Digifrider. Det vil si at de er robotstyrte saksbehandlere og det funker kjempebra. 

Silvija: Det høres skummelt ut, men det er noe som kjenner igjen tekst på et ark og forstår det til en viss grad. 

Kjersti: Hos kemneren før så satt de og matchet fødselsnummer med kontonummer. Det måtte manuelt matches, ganske kjedelig. Det kan en Digifrid gjøre. Da får du plutselig en arbeidsdag som blir annerledes. Det er fremdeles bruk for deg fordi nå kan vi få gjort alle de andre oppgavene vi ikke har fått gjort ellers. Det har blitt interessant fordi vi har sett når Digifrid tok seg en feriepause så må den settes i gang igjen, og da ble det ramaskrik. Det tok bare noen måneder så var flere av oss avhengig av at noen tok de manuelle jobbene. Dette har gått slag i slag med boter til leger, at vi kan sette det sammen fint der med filtrer og sikkerhet. Innolab prøver å sette sammen de ulike tverrfaglige teamene, men også eksterne team. Man kommer inn i samme rommet så kan vi begynne å dele. Vi ser tross alt gjennom nøkkelhull alle sammen. Du ser meg over bordet og en annen horisont enn den jeg ser over til deg. Vi kan ha felles fokus, men fremdeles så kan 6-tallet mitt være et 9-tall for deg. Da er det viktig at vi tør å snakke om det og tørre at jeg står skulder ved skulder til deg og ser hva du ser. Det har Innolab laget metodikk for. Det virker såpass bra at Innolab har kommet til Ullensaker kommune, pluss Bjørnafjorden kommune. Det er metodikk som fenger og gjør at skeptikerne tør å sette ord på det de kjenner. Entusiastene som er kjempe klare og vil ha mer blir stoppa opp fordi de ser at de må ta mer hensyn. Man er nødt til å få alle sammen med på laget. Husker du a-ha, take on me? Husker du hånden som kommer opp inne i kaféen? Det var en tegneserie-hånd som kom opp. I det kuttet tenker jeg at Innolab i Bergen kommune har noe som vi ønsker å dele med resten av Norge og verden. I det Morten Harket-hånden kommer opp så kan dama velge om hun tør å ta i den eller ikke. Hun velger å ta den. Det skjer innovative anskaffelser, innovasjonspartnerskap og det skjer så grådig mye. Men skal vi i kommunen få igjen for det og hente effekter, så må vi tørre å se på hånda og tenke “det er den nye kommunen”. Det er ikke de 3 t’ene; ting tar tid. Det er 3 nyte t’er; tillit, troverdighet og trygghet. Når vi klarer å bygge det inn i en trygg digitaliserings ramme så tror jeg at det skeptiske forsvinner litt. Da tør vi heller å stikke nesen opp av boksen vår og se ut av den, så tør vi kanskje å bevege oss litt ut av den selv om vi er innenfor rammene. 

Silvija: Det er mange ansatte, offentlig eller privat sektor, som ikke føler seg invitert i den fremtiden. Det er noen teknologer som skal fikse alt. Mellom linjene så er det usikkert for hva som skjer med resten når du hører på teknologi fantaster, men eksemplet du har med Digifrid er som Excel. Det ble bare mer jobb for regnskapsførere når Excel kom selv om man trodde at de måtte gå hjem og legge seg. Det med å forstå at det er verktøy og vi bestemmer hvordan vi skal bruke dem og hva de skal bli til. AI-fremtiden vår som vi frykter, det er ikke noe å frykte hvis vi fortsetter å bestemme hva den skal være. Som du sier, det er gode verktøy som kan gjøre det mulig for oss å gi jobbene som menneskene er gode på. Stille de riktige spørsmålene, tolke tvetydige svar og lede istedenfor å analysere. 

Kjersti: Det tror jeg er knall viktig. Når menneskene blir satt til å bruke tankene, følelsene og kompetansen man har så kan du sette vekk mye annet som har med analyse. Nå når vi har data sjø hos oss gjennom en kjempe case som vi kjørte med vann- og avløpsetaten. 13 000 sensorer, inn med data hvert eneste minutt. Vi har milliarder av data inne. Hva kan de bruke de til? Jo, de begynner å analysere. Plutselig så ser de at i noen av rørene så er det noe som går rett til værs. Da vet de at det skjer noe og vi kan kanskje sende ut en mann dit. Istedenfor sånn som det var før hvor man tar en finger i været “ja, vi får se hvor vi skal reise” og bruker masse manuell tid omkring i hele kommune. Kjempedyrt og manuelt. Nå får de alt på en pad, står ved røret og ser alle bevegelsene så de kan være i forkant av en lekkasje istedenfor å komme i etterkant. Da kan vi se hvor dyrt det blir. 

Silvija: Det er viktig fordi vi har snakket så mye om digitale tvillinger og fancy greier på oljeplattformer, men våre egne kloakkrør klarer vi ikke å fikse. Samme teknologien burde kunne gjort mye der også. 

Kjersti: Vi har et mobilitet laboratorium for utvikling av smart transport løsninger i Bergen. Vi vant noen millioner fra Samferdselsdepartementet i fjor, 12 millioner med fylkeskommunen og skyss. Da prøver vi å se på mobilitet og Innolab er med som fast fasilitator for disse. Da kjører de store pitcher med mobilitets type folk og alt mulig. Så ser vi på hva slags case vi kan bruke og hva vi kan komme i gang med. Når vi har puttet mobilitets data inn i data sjøen og kombinerer det med alt som ligger der fra før av så kan vi lett regulere lysregulering. Hvis vi ser at en vannledning holder på å sprenge, så kan vi med lysregulering endre mønsteret i sentrum av byen slik at bilene får det med seg og kan kjøre annerledes. Da stenger vi en gate på en mye bedre måte enn at det kommer et papir i posten. 

Silvija: Jeg synes vi er arrogante når vi snakker om innovasjon i offentlig sektor fordi man sier det offentlige ikke kan eller vil innovere. Man har noen utfordringer ift evnen til å ta risiko for man har hittil vært straffet hvis man tok risiko. Det ser ut som det er en del ledelse som endrer på det. Samtidig så tror jeg ikke vi er ambisiøse nok. Vi undervurderer folks evne og vilje til å gjøre ting på nye måter. Der har du vært god til å involvere folk. Jeg har inntrykk av at den beste måten å snu en skeptiker til en entusiast er å få dem med til å være med å bestemme hvordan det skal gjøres. Ingen av oss liker å bli omveltet, men hvis vi skjønner at endring er nødvendig og vi er med på å definere omveltningen, så er det helt ok. Jeg vil høre om involverings jobben dere jobber med. Hva er dine erfaringer? 

Kjersti: Vi lager noe som vi kaller for hjerne dugnad, hode koking eller idébobling. Det er ulike betalingsformer innad her og det kan kommer en bestilling med et behov. Bestilleren kan være ekstern eller intern. Den forteller om et konkret behov som man trenger å gjøre noe med. Da prøver vi å finne mennesker med nøkkelkompetanse internt og ekstern som kan mene og synse noe om det. Du må alltid ha behovet og brukeren i sentrum. Du må komme inn og kjenne på at det er brukeren som har behovet. Det er ikke en teknologi. Det kan alltids løses, men hvorfor skal vi løse det hvis ikke det er et reelt behov som har med en arbeidsplass å gjøre eller en innbygger? Da mobiliserer vi ganske mange rundt det pga nøkkelhulls innsiktene som vi har. Så henter vi tverrfalgig fra forskjellige siloer, setter dem i samme rom og prøver å utfordre, og vi finner alltid en som kan utfordre det bildet. Så danner vi kjappe, enkle fasilitator drevet workshops teknikker. Så blir rommet av mennesker enige om hvor kjerne behovet er og hva man kan gjøre noe med. Det alltid kult å ta det og gå til innkjøperne eller noen andre og spørre “dette er et kjernebehov. Her har vi noe og hva kan vi gjøre med?” og ikke gjøre som vi tradisjonelt gjør og si “ok, nå har vi en anskaffelsesmetode vi har lyst til å bruke”. Så prøver vi å spisse og trene for å få behovet til å passe inn i det, istedenfor å tenke at kjerne behovet skal drive oss. Nå tester vi ut mange innovative anskaffelser før kommersielle anskaffelser. Vi kjører innovasjonspartnerskap sammen med Innovasjon Norge, leverandørutviklingsprogrammet og Difi. Det var Innolab igangsetter for og holdt i en stund. Det ser ut til å kunne bli superkult fordi for første gang i Bergen kommunes historie har innkjøperne sagt at de setter behovet i to linjer. Vi skal ha smart drift og vedlikehold av offentlige bygg, og vi har 1000 kommunale bygg som vi driver og skal være smart på. Da spurte vi markedet om hvordan vi skal gjøre det, og da fikk vi en behovsavklaring med over 170 deltakere. Innkjøperne er vant til 10 deltakere, så at vi gjør det på den måten og sier “hjelp oss. Dette er et konkret behov og hva vil dere?” Så får du matche mye bedre også er det en matchmaking i de nøkkelhullene. Når vi hadde 170 stykker i en markedsdialog så fikk leverandørene og aktørene snakke med konkurrenter og andre og fikk de ekstremt mye tilbake som de selv kunne bruke senere til andre ting uavhengig av Bergen kommune. Sånn er vi nødt til å komme inn i en synergieffekt. Det må være vinn-vinn situasjon. 

Silvija: Jeg vil høre deg si noe om silo sanering. Hvorfor driver man med silo sanering? 

Kjersti: Vi trenger siloer fordi vi trenger fagkunnskapen som ligger i det. Det er viktig at noen folk driller. Vi må slutte å produsere navlelo fordi det blir bare interessant å være nær egen navle at vi glemmer å se at det kan påvirke andre. Tenk hvis helse, skole og oppvekst hadde sittet nærmere sammen så hadde vi kanskje klart å få en mer rød tråd fra man blir født til man blir begravd fordi kommunen er inne i nesten alle prosessene. Hadde kanskje vært mye mer proaktivt og kunnskapsdeling på veien. Jeg tror vi ville fått det mer effektivt samfunns kommunalt og tjenestemessig sett. Med Innolab så prøver jeg å lage lys i tunnelene og dra en rød tråd gjennom, så håper jeg på at det skal gi ringvirkninger for innbyggere, ansettelse, næringsliv, grundere, utdanning og ikke minst de frivillige. 

Silvija: Hvis man skal huske én ting fra samtalen?

Kjersti: Toget har ikke gått, det går mange tog. Det går digitale tog hele tiden og det er utrolig viktig hva slags tog man hopper på og hva slags retning toget har. Det er viktig at man tenker på Søfteland og kappgang teorien. En fot i bakken, men gå fort. Da tror jeg vi felles kan klare å endre noe. 

Silvija: Kjersti Eiken, fra Innolab i Bergen kommune, tusen takk for du kom og inspirerte oss om innovasjon i den offentlige sektoren, og ga oss noen spennende eksempler. Jeg skal lese meg opp på drift av kommunale bygg og sensor i vannrør. 

Kjersti: Tusen takk.

Silvija: Takk til dere som lyttet.