Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til Teknologipolitikk med Lørn. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Unn Kristin Olsen som er leder i Parat. Velkommen.

Unn Kristin Olsen: Tusen takk, og tusen takk for at jeg får lov til å være med. Det har jeg gledet meg til.

Silvija: Så hyggelig Unn Kristin. Vi gleder oss veldig til å høre hva du tenker som en relativt ny forbundsleder om de langsiktige mulighetene både for Norge, men også for den fagforeningen du representerer. Eller kanskje det heter forbundet du representerer.

Unn Kristin: Ja, vi liker å kalle oss en arbeidstakerorganisasjon, men kjært barn har mange navn. Og det var litt av et spørsmål du stilte. Muligheter, det ser vi alltid etter. Vi tror nok også at i den spesielle situasjonen som landet har stått i nå siden mars også vil gi oss muligheter til å komme styrket ut på andre siden. Noen jobber vil nok forsvinne. Noen arbeidsplasser vil bli borte. Men vi tror nok at det vil skapes nye arbeidsplasser. Kanskje vi også må se på at arbeidslivet må organiseres litt annerledes fremover enn det vi har vært vant med. Det har vi opplevd veldig mange nå, med at folk ble sendt fra hjemmekontor, mens andre måtte stå ute i feltet å kjempe. Så mulighetene er store.

Silvija: Jeg tenker at dette med de jobbene vi skal ha, det er de jobbene vi skaper. Det er et kjempeviktig politisk - ikke dilemma, for jeg ser ikke noe dilemma i det annet enn at la oss komme i gang og finne ut hvordan vi gjør dette som er best for flest. Vi kommer tilbake til saken. Men før vi snakker om det nye omstillingspolitikken på lang sikt, så håper jeg vi kan snakke litt om deg. Kunne du si kort hvem du er og hvorfor har du verdens beste jobb?

Unn Kristin: Ja, det kan jeg. Jeg var så heldig å bli valgt som nestleder i Parat her på landsmøtet vårt i 2018. Og under ledelse av Vegard Einan som etter et halvårs tid ble statssekretær. Dermed fikk jeg kastet ledervervet i fanget. Og det vil jo si at jeg er øverste tillitsvalgt i Parat. Det var med litt skrekk og blandet fryd. Jeg hadde håpet jeg skulle få litt lengre opplæringstid enn bare en prøvetid. Men det har gått strålende bra. Vi har mange dyktige ansatte. Mange dyktige tillitsvalgte og medlemmer som heier og vil at vi skal lykkes. Så jeg føler meg utrolig heldig som får lov til å gå på jobb hver dag og gjøre det som jeg brenner for. Det å få bidra til trepartssamarbeidet. Bidra til et bedre samfunns- og arbeidsliv i Norge. Så jeg føler meg heldig.

Silvija: Si litt også personlig. Hvor er du fra og hvordan lever du livet ditt når du ikke jobber?

Unn Kristin: Jeg er fra Bergen som sikkert mange vil høre. Der er jeg født, oppvokst og har jobbet storparten av livet mitt. Studerte litt på statens sikkerhetshøgskole i Haugesund. Men stortsett har jeg bodd i Bergen. Nå tilbringer jeg mesteparten av dagene mine i Oslo, men det fungerer veldig bra. Jeg liker Oslo og det er en fin by. Mye artig å se her. Fritid ja. Den er jo blitt betraktelig mindre i dette vervet for det er ikke akkurat en seks til fire-jobb. Samtidig så sier jeg at jeg er så heldig som har hobbyen min som jobb. Men når jeg har litt helt, helt fri, så liker jeg å være sammen med venner, barna mine. Jeg liker å spise god mat, bake og drikke litt vin. Rett og slett å prøve å alltid få tid til å lese en bok eller to i løpet av en måned.

Silvija: Ja. Men det virker som du klarer å holde den balansen mellom liv og arbeidsliv. Og det tror jeg er ganske viktig også i forhold til å være en rollemodell til medlemmer. Jeg har lyst til å spørre deg litt mer om Parat. Kan ikke du fortelle oss litt om hva er Parat og hvem er medlemmer i Parat.

Unn Kristin: Ja, vi er en arbeidstakerorganisasjon. Og vi organiserer bredt i hele arbeidslivet. Vi representerer alle fire sektorene vi har. Både privat, offentlig, der det er stat og kommune og. Vi har ca. 41. 000 medlemmer, og de aller fleste - eller den største er privatsektoren. Men vi er også ganske stor i statlig sektor. Vi er store innenfor luftfarten og vi har utrolig mange virksomheter i privat sektor. Blant annet innenfor byggevare og industri. Listen er lang. Skal ikke ramse opp alle her, for det vil nesten ta for lang tid. Men vi er jo med å påvirke. Visjonen vår heter “Vi skal skape en enda bedre arbeidsdag for våre medlemmer”. Og når vi har valgt å bruke ordet “Enda bedre”, så er det fordi de aller fleste arbeidstakere har det godt på arbeidsplassen sin. Men så vil vi bidra til at de skal få de enda bedre.

Silvija: Du, kan ikke du si også litt også - er ikke Parat en gammel arbeidstakerorganisasjon? Eller?

Unn Kristin: Ja, vi har røtter tilbake til helt til slutten av 1800-tallet. Men Parat har blitt til og vi ble opprett i 2005, og du kan si det at vi er med i hovedorganisasjonen YS. Parat har blitt til opp gjennom tidene etter sammenslåing av flere forbund. Så nå sist i 2005 så var det Prifo, som den gangen het 2FO som slo seg sammen til å bli Parat.

Silvija: Akkurat. Kult. Hva vil du si egentlig om deg i den lederrollen hvis det er mulig å reflektere over det? Hvordan ønsker du å bidra på din unike måte?

Unn Kristin: Jeg tror at jeg ønsker å bidra med å ta Parat inn i fremtiden. Påvirke til det fremtidige arbeidslivet. Jeg ønsker at vi i Parat skal være åpen og nysgjerrige. Vi skal stille både kritiske, men også relevante spørsmål og sette relevante saker på dagsorden også politisk.

Silvija: Så tenke litt modig og lange tanker høres det ut som?

Unn Kristin: Ja, det tror jeg er viktig. Selvfølgelig så er det slik at mange av de sakene vi håndterer til dagen er jo saker som gjelder her og nå og for enkeltmedlemmer. Jeg som leder skal ha det overordnede blikket. Jeg skal se på hele organisasjonen og være med å påvirke politisk, samfunnsmessig, men også ivareta helheten av organisasjonen. Så er det de ansatte og advokatene og forhandlerne våre som tar seg av den daglige og opp til det enkelte medlem. Men jeg tror det er viktig. At vi har visjoner og ser også fremover at vi er med når ting skjer og ikke står igjen på perrongen når toget går.

Silvija: Jeg har lyst til å spørre deg om det valget du tok. Du er en utdannet økonom og har en del annen utdanning også. Hvordan bestemte du deg fra å gå å være en utøvende økonom i en bank eller bedrift til å være tillitsvalgt på heltid?

Unn Kristin: Ja, nå har det seg sånn at når jeg var ferdig å studere så ble jeg ansatt i politiet til å jobbe med det som heter namssaker, eller som heter innenfor den Gjensidige Rett som det nå heter. Så da ble jeg ansatt som namsmann på et lite lensmannskontor. Og det var jo spennende. Det gikk ikke så lang tid før jeg fikk en brosjyre om å melde meg inn i en fagforening, og det gjorde jeg. Så ble jeg ganske raskt invitert på kurs hvor jeg hadde en veldig fin lensmann som sa til meg at alt du får av kurs og opplæring gjennom fagforeningen, det må du slå til på. For det er ikke vi så flink til å gi her i denne etaten. Så det begynte å pirre nysgjerrigheten min. Så siden den gang så har jeg drevet med det på siden med full jobb og tillitsverv. Både sentralt, lokalt og på fylkesnivå. Så det var det som gjorde at jeg følte at jobben min ble hel. At jeg fikk lov til å drive på med det som jeg gjorde i politiet, som ikke alltid var bare positive oppgaver når man gjør inngripen i andres liv. Men så var det dette med å kunne få påvirke og gjøre det til det bedre på den andre siden. Så det har fungert veldig bra. Jeg anser meg selv som heldig som har fått lov til å drive på med begge deler.

Silvija: Så bra. Har du noen forbilder? Noen som inspirerer deg som leder?

Unn Kristin: Ja. Jeg har det, men jeg synes det er vanskelig å nevne navn fordi det er veldig situasjonsbetinget. Men jeg blir veldig inspirert av folk som er målbevisste og realistiske. Og vet hva de vil, men ikke bruker innflytelsen, eller makten, eller posisjonen sin til å tråkke på folk. Men å se folk for det de er uavhengig av utdannelse, bakgrunn og jobb. Det tenker jeg er en leveregel som jeg hvert fall prøver å ta med meg. Det tenker jeg kan være godt for oss alle.

Silvija: Men Unn Kristin, kan jeg også spørre deg om du kan anbefale noe godt lesestoff? Vi pleier å be gjestene gi en liten inspirasjonsgave til våre lyttere. Noe du har lest eller sett nylig som du vil anbefale?

Unn Kristin: Ja, det kan jeg gjøre. Og da må jeg først og fremst få lov til å anbefale den fantastiske flotte nyhetskanalen vi selv har her i Parat som heter Parat24. Der finner man mange gode, interessante artikler om hva det skulle være innenfor norsk arbeidsliv og til dels også samfunnsliv. Når det gjelder litt mer sånn skjønnhetslitteratur, så må jeg si det at jeg har egentlig forelsket meg litt i hun som står bak det som har blitt enda en suksess serie, «Normal People» av Sally Rooney. Hun skriver på en intelligent måte. Nå har jeg lest to bøker av hun, og det er nesten at det blir litt trist når de er ferdig. Det er sånn at jeg kunne tenkt meg 100 sider til. Men det er lettlest, men samtidig så skriver hun på en fin, akademisk, ung måte. Hun er jo bare i slutten av 20-årene. Så det vil jeg anbefalt. Ellers så leste jeg også en bok som gjorde godt inntrykk på meg her. Og det var «Sommerlys». Jeg har lest mye islandsk litteratur i det siste. Men «Sommerlys» av han Stefánsson. Den var nesten sånn at man får tårer i øynene når den er over. Der vil du bare vite mer. Det er slike typer bøker som jeg liker. Når de griper deg nesten fra første side og du har ikke lyst til at det skal ta slutt. Da har du hatt en fantastisk leseopplevelse.

Silvija: Ja. Men nå har vi fått noen veldig gode innspill, tusen takk. Da tror jeg at jeg har lyst til å begynne å snakke litt om disse nye digitale dilemmaer. Og det er 6 hovedoverskrifter som vi har her. Det er data som nasjonal ressurs, algoritmer som etter hvert styrer samfunnet vårt og Norges unike muligheter. Det er de tre første. Så går de neste tre på de nye jobbene, livslang læring og regulering stimulerer for innovasjon. Det blir fort litt for mange temaer for en samtale. Jeg tenker at det er naturlig at vi snakker litt om de nye jobbene? Så forteller du meg hva mer vi skal snakke om. Vi har sagt at de jobbene vi skal ha er de jobbene vi skaper. Men hva må vi gjøre? Både som arbeidsgivere og arbeidstakere for å komme i en sånn situasjon?

Unn Kristin: Ja, jeg kommer fort inn på det med livslang læring for å kunne svare på dette punktet. Men det er jo viktig at det som regjeringen og myndighetene bevilger av penger i statsbudsjettet, at alt må jo være med innovasjon i bakgrunnen. For det er nå engang slik at skal vi utvikle oss, så må vi også være innovative som samfunn. Og nå er jo vi heldig her i Norge fordi vi er jo et kompetansesamfunn. Den største nasjonalskatten vil jeg påstå som Norge har, det er jo det at vi har en så høyt utdannet og kompetent befolkning. Men akkurat hva som skal bli morgendagens nye jobber, det er vanskelig å si. Vi har med oss fra oljeeventyret som Norge har hatt de siste 50-årene at vi er blitt utrolig flinke på teknologi. Og den tror jeg vi må endre. For det grønne skiftet vil komme, men jeg tror vi må endre oss litt til å tenke. I Norge har vi også alltid vært opptatt av hav og havbruk. Det har alltid vært en viktig ressurs for oss for at Norge skulle overlevd som nasjon i enkelte tiår. Så jeg tror vi må tenke nytt. Plankton, alger, havkrefter, bølgekraft og vindkraft. Det er nok der vi må sette inn ressursene og se morgendagens arbeidstid.

Silvija: Utrolig kult egentlig. Det ene er at du vil at vi skal kreve innovasjon som en del av offentlig styring. Særlig når det er finansielle initiativer. Det andre er at du snakker om at vi skal gå fra oljefondet til kompetansefondet når vi tenker på vår virkelig skatt. Og det tredje er dette med at kanskje vi skal tørre å si at Norge er såpass annerledes, spesielt og nisjeland at vi kan istedenfor å snakke om det grønne skiftet som hele verden, så kan vi snakke om det smarte blå skiftet hvor vi har noen unike forutsetninger.

Unn Kristin: Ja, og jeg tror nok det er viktig at vi også i Norge snakker om det grønne skifte. For det vil nok komme og det vil bli et mer miljøskifte. Og her i Parat har vi et slags mantra om at vi skal bidra til å overlate kloden i ikke verre tilstand enn det forgjengerne gjorde til oss. Men veldig ofte så ser vi og får høre at arbeidsplasser kan komme i konflikt med ny teknologi og den biten. Vi tror nok at langsiktige målsettinger innenfor det grønne skiftet, vil være det beste.

Silvija: Jeg synes det er veldig spennende også. For vi snakker veldig mye om de nye grønne arbeidsplasser. Men det du sier er at det er en underliggende hygienefaktor. Kanskje kunne Norge fokusert på de smarte blå arbeidsplasser. Bærekraft dreier seg ikke bare om klima. Den har 16 andre mål i seg.

Unn Kristin: Ja. Og det tror jeg er viktig. Og da kan vi gjerne kalle det for det blå. For jeg tror det er viktig. Og jeg tror veldig mange hadde sagt fra oljeeventyret i Norge at vi skulle bli de fremste teknologer innenfor olje og seismikk. Så tror jeg veldig mange hadde tenkt “hehe”, det ville det samfunnet der ende opp med færre mennesker enn det vi er i dag. Jaja, det får de bare tro om igjen på. Men vi klarte det. Jeg tenker at de verdiene der på det som vi skapte den gangen, de må vi også ta med oss inn i for eksempel havforskning. Vindkraft også for de fremtidige arbeidsplassene våre som vi ikke har greid å sette navn på i dag, men som vil komme der. Så må vi jo gjøre det. Og da er vi avhengig av at vi kan fremdeles fremstå som et kompetent utdannet samfunn. Også kan det høres ut som at jeg mener at absolutt alle skal være høyt utdannet. Det mener jeg ikke. For min del så er det viktig at alle skal få en fot innenfor arbeidslivet. Men jeg mener at det ene utelukker ikke det andre.

Silvija: Det også er veldig spennende å snakke litt om. Hva mener du er relevant kunnskap for fremtiden? For jeg mener for eksempel at det vi trenger er en måte å oppgradere oss på mange felt. En slags fagbrev, men da i mange nye teknologier hvor vi skal bli kloke og kompetente brukere, ikke nødvendigvis utviklere på alt.

Unn Kristin: Ja, og der tror jeg du er inne på noe. Nå er det jo mange som sier det at Norge lider litt av en mastersyke. At det er nesten det eneste som gjelder, det er å få seg en masterutdannelse. Også vet vi det at veldig mange er ikke rigget for å ta en masterutdannelse. Men jeg tror ikke det ene utelukker det andre. Jeg tror at vi også kommer i fremtiden til å trenge mange praktikere. Men vi må være som arbeidstaker og organisasjon, men også samfunnet og myndighetene som ellers må gjøre - det er å behandle dette med likeverd. Jeg vil gjerne hatt et likeverds begrep inn i dette mellom teoretikerne og praktikerne. For det vi har opplevd litt er at man ikke blir like mye verdsatt som praktiker i dag som gjerne en teoretiker. Og der synes jeg vi alle har en jobb å gjøre. For vi skal ha plass til alle. Vi må ikke være med å skape en fremtid der vi gir rom for utenforskap av noen som helst arbeidstakere.

Silvija: Men det eneste tenker jeg som er da forutsetningen er at man har en vilje og mot til å fortsette å bygge denne relevansen sin. Og da er vi borti livslang læring. For en ting er den utdanningen vi får når vi er ungdom og i starten av arbeidslivet, men så går vi i en verden hvor jeg tror jobbene våre kommer til å endre seg selv om vi ikke endrer stillingstittelen vår. Den eneste måten å fortsette å være gode i den jobben er å lære seg nye ting. Ikke alt skjer kanskje på jobb. Hva tenker du rundt livslang læring for alle?

Unn Kristin: Jeg synes at livslang læring som begrep er veldig bra. Men veldig ofte i dag så føler jeg det brukes som et moteord. Bare hvis virksomheter og myndighetene har fokuset på livslang læring, så skjer det noe. Det gjør det absolutt ikke. Det må handling og det må finansiering til. For det er som du sier, vi blir avhengig av å omstille oss. Tempoet fremover i omstillingene vil gå mye raskere enn det vi har vært vant til, og de foran oss har vært vant til. Men det vi vet er at nesten all kompetanseheving som skjer, det skjer på arbeidsplassen. Markedsutvalget sa noe lurt om at det må være rom for å både arbeide og utdanne seg når du er i arbeidslivet. Og det tror jeg også på blir viktig. Folk må få lov til å utdanne seg når de står i arbeidet. For det er ikke alle som har kapasitet eller økonomi, eller ønske for den saks skyld for å ta permisjon for å utdanne seg. Også tror jeg vi må se på noe utdannelse og kompetanseheving som noe mye mer enn bare det å ta eksamener. Vi lærer hele livet, det gjør vi. Vi lærer ved å sitte i et borettslagsstyre, være trenere for barna våre. Vi lærer på mange arenaer i livet, men arbeidslivet, der vil nok endringene være mye mer omskiftelig fremover. Også må vi få på plass en finansieringsordning. For det kan ikke være sånn at dette skal bare være myndighetenes ansvar. Eller bare arbeidsgivers ansvar. Eller oss som arbeidstakerorganisasjons ansvar. Det må være et fellesansvar. Også den enkelte av oss, vi vil også måtte være ansvarlig for å kunne legge til rette for at vi selv skal kunne ta kompetanseheving og ønske det.

Silvija: Jeg synes forresten den frasen om at vi er avhengig av å ville kunne omstille oss for fremtiden er veldig fin. For vi kan la være å gjøre det, men det blir ikke spesielt god strategi. Det er et nydelig sitat som sier at du kan enten beskytte fremtiden fra fortiden, eller fremtiden fra fremtiden, men ikke begge deler samtidig. Det er vanskelig, for vi er jo glad i fortiden vår, men vi må bli enda gladere i fremtiden vår. Og det du sier om at vi trenger å forstå at fremtiden kommer til å kreve ulike uformelle studiepoeng. Vi må finne måter å insentivere folk på uten at det nødvendigvis resulterer i et diplom fra godkjente steder nødvendigvis. Vi må også sørge for at finansieringen fordeles rettferdig mellom samfunn, arbeidsgiver og arbeidstaker.

Unn Kristin: Det tror jeg vil være et suksesskriterium om man hadde fått det til. Da ville alt blitt så mye lettere. Også hadde det nok vært sånn at når vi lærer - vi stoler jo veldig på myndighetene og har et stort tillitssamfunn her i Norge. Så når vi lærer oss til at når du har begynt i en jobb, så er det ikke dermed sikret lengre at du skal være der og jobbe med akkurat det du har sagt ja til for evig fremtid. Den tankegangen tar nok ikke de unge med seg i arbeidslivet i dag, men kanskje de i min generasjon og generasjonen før der gjorde det. Det kan ikke skje, for da stopper vi opp. Da stopper også Norge som nasjon opp. Og stopper Norge som nasjon opp, så har vi ikke det velferdssamfunnet som vi har skapt og det demokratiet som vi har skapt her som vi ofte kaller den norske modellen, eller den Nordiske modellen. Jeg tror det blir veldig viktig at vi legge til rette for kompetanseheving på arbeidsplassene og i arbeidslivet. At det blir en større og større grad av arbeidsdagen til den enkelte. Virksomhetene vil også være helt avhengig av dette. For hvis de går ut, og hvis arbeidskraften og arbeidstakerne deres går ut på dato, så går til slutt virksomheten ut på dato også. Så jeg tror nok at vi må bli mer bevisste. Også må det være opp til hele samfunnet å få dette til. Det kan ikke legges på folk som enkeltindivider. Da tror jeg ikke vi vil lykkes.

Silvija: Men du, vi snakker så mye om strukturkapitalen vår. Og dere er en del av det. Den flotte norske modellen. Men vi burde også snakke om human kapital, og kunnskapskapital. Litt sånn uavhengig av maktforholdene, så ønsker vi å bygge kunnskap hos alle.

Unn Kristin: Ja, og jeg tror at det vil rett og slett fremtvinge seg mer i fremtiden. At man har en human kapital i Norge. Og vi hører jo på de store festtalene, så sies det jo fra alle i det offentlige rom at det er menneskene i Norge som er vår største, beste investering, kapital og vår nasjonalskatt. Og det mener jeg absolutt også at det er. Men vi skal jo heller ikke kimse av at vi har oljefondet og disse pengene på bok som hjelper oss gjennom kriser som for eksempel Covid-19 nå har gjort. Som gjør at vi kommer mye bedre og styrket ut av det enn mange andre land i verden. Og det har jo den norske modellen og det at vi er vant med at politikere, arbeidsgivere og arbeidstakere alle har et ansvar for å drifte samfunnet, og hvert fall at arbeidstakerne også har en stemme inn og får sin del av verdiskapingen både i virksomhetene, men også i landet. Og det tror jeg er viktig.

Silvija: Jeg spurte deg om du har noen posisjoner på dette med algoritmer som skaper smarte byer og smarte samfunn. Der hadde du en veldig spennende refleksjoner som jeg har lyst til å be deg utdype. At hvis vi tror at alle vanskelige svar skal kunne besvares med en tallanalyse og et tall-svar, så er vi vel egentlig tilbake til Sovjet-Modellen.

Unn Kristin: Ja. Og det er litt fordi at jeg tror ikke at alt kan beregnes ned. Jeg tror heller ikke at vi kan ha et samfunn som bare skal fungere ut ifra matematiske formler eller eksakte tall. For det er nå engang slik at de aller fleste av oss, vi styres også av andre impulser. Vi utvikler oss ut ifra av at vi har følelser og får impulser fra andre. Vi begynner å sammenligne oss med andre og alt dette her. Så det tror jeg ikke. Men samtidig så tror jeg at algoritmer, det matematiske systemet, og teknologien fremover vil være med å underbygge som gjør at man kanskje kan lettere se om strategier lykkes. Om det er riktige måleparametere som vi setter opp på den biten og slikt. Så det er ikke at jeg er negativ og mener at det var prøvd ut under Sovjetunionen og det funket ikke, men jeg tror ikke at et samfunn og et arbeidsliv kan styres ene og alene av algoritmer og den slags systemer. Det tror jeg ikke.

Silvija: Siste spørsmål fra denne bolken, og det dreier seg om hvordan utvikler vi en regulering som stimulerer innovasjon? Hva tenker du der?

Unn Kristin: Ja, hva tenker jeg der? Jeg tror nok at vi må ha - som jeg innledningsvis sa, så må det inn i alle bevilgninger som gjøres gjennom statsbudsjettet. Det må legges til at det skal til innovasjon og forskning og den biten. Vi må nok se at også virksomheter både i privat og statlig sektor må ha det med. Men samtidig så er det sånn at vi som en demokratisk arbeidstaker og organisasjon, vi er jo for reguleringer på den ene siden, men samtidig så ønsker jo vi også at det er de vanlige mekanismene som skal gjøre at vi utvikler oss i samfunnet med påvirkning og den biten. Regimer kan ikke være sånn at det bare pålegger og gir enormt mye målstyring. For å få en fornuftig og fremtidsrettet drift, så er du avhengig av å ha et handlingsrom også.

Silvija: Så fleksibilitet?

Unn Kristin: Ja, fleksibilitet og til dels overordnet så må det være et regime, men det må være på et helt overordnet mål. Også må vi rett og slett gi handlingsrom for at utviklingen og prosessene skal foregå best mulig.

Silvija: Jeg synes det er veldig spennende, for man snakker om lean-strategi i næringslivet, mens når det gjelder store prosjekter og institusjoner, så er lean det motsatte man styrer mot fordi man lager disse ekstremt detaljerte, veldig lange budsjetter og prosjektplaner. Det er som du sier ganske lite handlingsrom fordi det er så detaljstyrt. I stedet burde man kanskje styre mer på noen funksjonelle krav eller problemstillinger som skal besvares. Også tillate litt risikotagning underveis også.

Unn Kristin: Ja, og det kan vi si at i hvert fall innenfor offentlig sektor, så har jo Parat tatt imot hele denne offentlige målsektors-styringen. Vi ønsker nok at det skal være mer opp til de som er utdannet ledere, og som sitter og styrer de ulike etatene i samarbeid med de ansattes representanter for at de skal kunne finne de beste løsningene. Det er det veldig lite handlingsrom for i dag. Men sånn er det jo. Vi er politisk styrt. Og mange av prosessene som skjer, særlig innenfor omstilling og fornyelse er jo veldig politisk styrt. Og på den ene siden så er det greit, men på den andre siden så kan det være at man ikke får til det beste resultatet. Så det er en balansegang. Men det er ikke sånn at vi er helt imot målstyring. Absolutt at regjeringen må ha mål til virksomhetene sine på lik linje som styrer og det som bedriftseiere har til sine i privat sektor. Det er viktig.

Silvija: Helt på slutten Unn Kristin, to spørsmål jeg pleier å spørre folk. Det ene er hva er din beste overraskelse fra Covidkrisen?

Unn Kristin: Ja. Kanskje min beste overraskelse er at jeg var utrolig imponert over hvordan så mange nordmenn tok det med fatning. Jeg ser hvor mange av våre tillitsvalgte og medlemmer som ble berørt. Både de som mistet jobben sin og måtte ut i permittering. De som ble sendt på hjemmekontor, og ikke minst de av oss både innenfor forsvar, apotek, politiet som måtte ut og stå å være helt oppi og ha fare for egen smitte. Hvordan vi som nasjon likevel tok dette positivt og innrettet oss særlig da i starten av de som myndighetene sa. Og igjen, det kommer litt med at de har høy tillit her i Norge til myndigheter og de regulerte regimene som vi har. Så det imponerte meg, men det imponerte meg også faktisk hvor lett det var å begynne å leve livet sitt på nett. Alle møter, alle konferanser. Alt foregikk på nett. Personlig vil jeg jo også si at jeg hadde også video-vin med venninnene mine på nett for at det i det hele tatt skulle føles at vi hadde litt mer enn bare en kort telefonsamtale. Så det også overrasket meg hvor lett i hvert fall jeg og mange andre omstille oss til å leve livene våre digitalt.

Silvija: På slutten, har du et livsmotto eller noe som du liker i hvert fall å minne deg selv på nå det blir krevende tider?

Unn Kristin: Ja, jeg har to. Den ene har faktisk vært med meg fra da jeg var ganske så ung. Jeg tror jeg fant den når jeg gikk på ungdomsskolen. Og det er det at den som anser seg som ferdig utdannet er ikke utdannet, men ferdig. Og det minner meg på at det er aldri for sent å lære noe nytt. Det tror jeg er viktig. Øke kompetansen sin. Også har jeg et som minner meg på dette med å balansere tiden sin. Og det er at sommerfugler teller ikke måneder, men øyeblikk og likevel har de nok tid. Og det tenker jeg hvert fall for meg som leder nå - de små øyeblikkene jeg har med mine nære og kjære, de er kanskje ikke så ofte som før, men når jeg først har de så benytter jeg hvert eneste sekund. Så jeg tror jeg avslutter med det.

Silvija: Den er nydelig. Den skal jeg ta med meg videre og huske på den litt oftere. Unn Kristin Olsen som leder Parat med sterk og veldig kjærlig hånd. Tusen takk for at du var med oss i Lørn Teknologipolitikk og hjalp oss å tenke litt lengre frem i det nye arbeidslivet.

Unn Kristin: Tusen takk for at jeg fikk lov til å være med. Det var kjempehyggelig. 

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å ha lytte til denne podkasten på vårt online univeristet Lørn.University