LØRN case C0802 -
LØRN. POLITICS

Gunnar Stavrum

Administrerende direktør og sjefsredaktør

Nettavisen

Å være uenig med den store enigheten

I denne episoden av #LØRN snakker, Silvija Seres, med administrerende direktør og sjefsredaktør i Nettavisen, Gunnar Stavrum, om det norske mediebildet, innovativt innhold og hvordan Nettavisen skiller seg ut fra de andre mediekanalene. Gunnar, som har en mastergrad i statsvitenskap, hevder de liker å være uenig med den store enigheten, og der flere går i samme takt ønsker de å se på nye aspekter av det samme nyhetsbildet.
LØRN case C0802 -
LØRN. POLITICS

Gunnar Stavrum

Administrerende direktør og sjefsredaktør

Nettavisen

Å være uenig med den store enigheten

I denne episoden av #LØRN snakker, Silvija Seres, med administrerende direktør og sjefsredaktør i Nettavisen, Gunnar Stavrum, om det norske mediebildet, innovativt innhold og hvordan Nettavisen skiller seg ut fra de andre mediekanalene. Gunnar, som har en mastergrad i statsvitenskap, hevder de liker å være uenig med den store enigheten, og der flere går i samme takt ønsker de å se på nye aspekter av det samme nyhetsbildet.
Facebook
Twitter
LinkedIn
Email

44 min

Choose your preferred format

Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Med Silvija Seres og venner


SS: Hei og velkommen til teknologipolitikk med Lørn. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Gunnar Stavrum som er administrerende direktør og sjefsredaktør i nettavisen. Hei Gunnar.

GS: Hei.

SS: Veldig hyggelig og ha deg med oss her i Lørn. Bare to ord om selve serien som du er invitert til å bidra med din erfaring og kloke tanker på. Det er i april ca at vi fant ut at Arendalsuken mest sannsynlig blir avlyst. Vi tenker at dette er kanskje landets viktigste arena for gode diskusjoner og vi ønsker å lage en tilsvarende i Lørn. Vi startet i Mai og har siden da snakket med rundt 70 politikere, ungdomspolitikere, ledere fra virkemiddelapparatet og senere sånne som deg som vi sorterer under kommentatorer. Dere har et fint metablikk og er egentlig politisk nøytrale, hvert fall i utgangspunktet. Derfor går det an å tenke sammen om ”folklore” politikk, altså det som var, og den tunge politiske arven politikere bærer inn i fremtiden, men kanskje hvordan man burde politisere de problemene som kommer.

GS: Spennende. Det er litt av en jobb å snakke sammen om et så vanskelig tema.

SS: Det morsomme er at folk har vært svært engasjert i samtalene. Jeg tror det er fordi de har lyst til å snakke om, spesielt i et valgår der de skriver partiprogrammer, når veldig mye av debattene de bidrar i og til handler om mer kortsiktige diskusjoner.

GS: Jeg kjenner meg igjen i det.

SS: En av de tingene jeg har lyst til å diskutere med deg er om vi undervurderer politikere og lesere ved å tenke om de egentlig kun vil lese om den siste krangelen eller skandalen, eller om de heller ønsker å bli dratt i de lengre banene.

GS: Det finnes ingen temaer ingen er interessert i, men alle ønsker dramaturgi. Hvis man forteller ting på en god måte kan man få folk til å lese om ganske vanskelige tema. Det verste jeg vet er bare dramaturgi uten innhold, men det å formidle god dramaturgi med godt innhold er viktig. Hvis ikke blir det som er doktoravhandling og det tror jeg ikke folk er interessert i å lese.

SS: Her er mitt forslag til et prosjekt som hadde vært kjempekult å få med seg noen som Nettavisen med på. Det er noen som mener at vi er litt gale som gjør det, men vi har lyst til å skrive om partiprogrammer. Jeg har prøvd å lese noen og mangler en mastergrad i statsvitenskap, men mener at jeg fortsatt burde klare å lese et partiprogram. Et problem er at alle er så like og de er kun for det gode og mot det onde, og alle tenker på miljø i år. Man burde heller forstå essensen og hvordan partier skiller seg fra de andre gjennom det partiprogrammet der man kunne tatt utgangspunkt i en kjerneideologi som er lett å forstå. Det er ikke slik at vi er for individuell frihet eller fellesskapet som skal styre. Noen er mer for gode jobber for alle, mens andre er for mer markeddsdrevet konkurranse mer nasjonalt og individuelt. Ut fra det kan vi diskutere hvordan den nye arbeids,- kunnskaps- og infrastrukturpolitkken blir. Det hadde vært et morsomt verksted.

GS: Det er et veldig spennende område fordi du kan si at når de store partiene ble folkepartier der alt skulle vært for alle fikk de en uklar posisjon. Forestill deg at det største partiet er Coca Cola, mens det nest største er Pepsi Cola. Det viktigste de gjør er å ikke bli fiender med noen. De skal forsøke å lage partiprogrammer som ingen blir opprørt av. For å bruke bruseksempelet kan du forestille deg de nye aktørene som Red Bull, vann med kullsyre eller vann tar de en helt annen tilnærming. Du kan for eksempel si mye om MDG, men de har en veldig tydelig ideologi og du kan slutte deg til hva de mener om mye basert på bakgrunnen deres. De andre partiprogrammene er skrevet sånn at de ikke skal provosere noen, og da blir det veldig dårlig. Man vet ikke hva man får dersom man stemmer på Høyre eller Venstre. Derfor trengs en slik jobb.

SS: Og da finner man seg selv i en sånn posisjon som jeg finner meg i. Jeg liker alle partiene våre. Men hvem av de burde jeg gi min stemme til som skal hjelpe de med å gjennomføre det som er viktig og nødvendig for fremtiden. Det ender for mange opp med skjermpolitkk kun basert på om man liker en spesifikk politiker eller ikke.

GS: Akkurat. Min masteroppgave handler om meningsmålinger, og i utgangspunktet kunne det vært et demokratisk redskap. Man stemmer hvert fjerde år på en forundringspakke der man ikke vet hva man får. Hvis vi kunne gjort ting med demokratiet som gjorde at folk kom til ordet oftere i konkrete saker ved å spørre de om ting. Det jeg så da jeg så på meningsmålinger var at veldig mange partier og interesseorganisasjoner lagde håndsydde meningsmålinger der de fikk resultatene de var ute etter ved hjelp av ledende spørsmål og metoder. Så ikke engang meningsmålingene ble et redskap for demokratiet. Det er et veldig viktig punkt at det ikke er en direkte kobling, men hva folk flest mener og vil få ut i andre enden som politikk.

SS: En ting er forundringspakkene og at det er vanskelig å være uenig om noe. Jeg tror det er fordi det er vanskelig å prioritere opp noe, for da må du prioritere ned noe andre. De tenker det er tapte velgere. Jeg tror at hvis man prioriterer noe man virkelig tror er viktig. Så mangler vi også kunnskap. Det er vanskelig å gå på barrikader for mer GDPR eller mer verdibaserte algoritmer eller hva det nå er. Så det er kunnskapsoppbygning her og litt sånn fokusering der hos politikerne. Jeg har prøvd å ta valgomat før forrige valg og etter to av dem ga jeg litt opp. Spørsmålene er for eksempel ”vil du ha flere bassenger i Bærum” eller ”vil du ha mer sykkelveier”. Jeg kan være mot det, men får ikke noe hjelp med å forstå hva jeg burde være for eller mot dersom jeg skal stemme på et gitt parti.

GS: Det skjønner jeg godt. Jeg var på Høyres forslag til nytt program i går. Da var det et veldig godt spørsmål som en kommentator stilte som var: er det noe dere vil bruke mindre penger på? Det er det ingen partier som vil, de vil kun bruke mer penger på alt litt mer spredt utover. Derfor er det vanskelig å lese politikk ut av programmer.

SS: Husker du den diskusjonen vi hadde rundt prioriteringer i helsevesenet som holdt på å velte en tidligere helsedirektør? Jeg emner at det var en utrolig lærerik og viktig og modig diskusjon. For hvis det er en ting vi er sikre på er det at vi kommer til å a kjempeutfordringer i velferdsstaten vår gitt den demografien som vi forventer. Du og jeg har gode sjanser til å leve til vi er hundre, selv om ikke nødvendigvis SSB tror det enda. Så kommer vi kanskje til å leve de ti eller tyve siste årene våre med svekket mental helse, men god fysisk. Noen må finansiere alt som kreves for å vedlikeholde de siste årene av livene våre slik som det er i dag. Det kommer til å koste en formue, og et stort spøsmål er hvordan man skal løse dette.

GS: Den delen har et interessant filosofisk aspekt. Hva er mest rettferdig? At dagens befolkning lever til vi er hundre, eller at dobbelt så mange mennesker lever til de er femti? Hva er lykkesummen av de to alternativene? Vi er midt i den problemstillingen med covid-19 og nedstenging av samfunnet. Vi sparer dødelighet av de som blir smittet, men vi får økt dødelighet ved at vi ikke gjennomfører kreftbehandling eller har et psykisk helsevern som fungerer. Vi har et tendens til å velge det akutte, altså det vi ser rett foran oss og ikke det som er like målbart, men som er litt lengre frem i tid. Vi har aldri vært i en mer konkret problemstilling enn akkurat nå.

SS: Og noe av det som jeg hadde en spennende samtale med noen fra MDG om er et slags generasjonsregnskap. For jeg tror at vi må med hånden på hjertet innrømme at vi mennesker er egoistiske når det gjelder vår egen og nærmeste helse. Og velgerne velger basert på hva de selv mener er viktigst. Det tenker jeg og er grunnlaget for demokratiet. Men så begynner MDG og problematisere nettopp denne urettferdigheten der vi maksimerer velferd for oss som lever nå, men det blir umulig å fortsette slik. Helsen blir utsatt og lignende. Dette er interessant og ikke rart at de tiltrekker seg unge velgere som ønsker seg en politikk som sørger for at verdiene blir bevart for dem. Så har du andre partier som også setter mer klima i fokus. Det spørsmålet du snakket om fra i går er spennende, men det må koste noe. Vi vil gjerne ha en Ole Brum løsning det vi skal ha mer klima og mer av det gode, men det må ikke koste noe. På kort sikt er det umulig.

GS: Det er det og det er flere interessante aspekter videre. Den delen av befolkningen som øker mest er folk over åtti år. Folk fra seksti og oppover kommer til å utgjøre en majoritet i stemmesammenheng. Folk flest jobber i kommunen, så det er offentlig ansatte og pensjonister som blir en stor velgergruppe. Det er ikke sånn at demokrati er flertallets rett til å tyrannisere mindretallet. Det handler mer om å gi verden til mindretall og sørge for at en helhet blir ivaretatt. Når det gjelder MDG mener jeg det beste vi kan gi våre etterkommere er et samfunn som har råd til å finansiere sine løpende kostander. Et samfunn som produserer nok verdi til at man kan ha eldre mennesker pleie. Ikke sånn at vi setter alt på en sparekonto og bruker det for å pleie de eldre. Man kan ikke rive ned hele samfunnet og tro at du gir en god gave til neste generasjon. Det er en illusjon.

SS: Det er der den vanskelige politikken ligger og det vi burde diskutere over bompenger. Men Gunnar vi roter oss bort i langsiktig poltikk før vi fikk snakket om deg, så jeg vil spørre deg kort. Hvem er du og hvorfor digger du å være sjefsredaktør i Nettavisen?

GS: Jeg studerte i Bergen og tok sammenlignbar politikk under Frank Åbot og ble tidlig interessert i politikk og samfunnet. Så studerte jeg informasjonsvitenskap som man i gamledager ville kalt IDB, men det er IT og organisasjonsteori. Så jeg hadde en bakgrunn som gjorde meg egnet til å være en nettredaktør. Jeg fikk først tilbud om å jobbe i Nettavisen, men jeg hadde ikke troen på det, så jeg startet i TV2. Litt senere kjøpte TV2 opp Nettavisen og siden har jeg vært der, som nesten har vært 17 år i en fantastisk jobb. Verken bedriften eller min jobb har vært lik fra et år til et annet og det har vært totalforandring flere ganger. Det er gøy.

SS: Hvordan er Nettavisen et annerledes mediehus?

GS: For det første har vi hatt tjuefem år bare online til neste år. Vi startet i 96 før internett var rullet ut i Norge og før det var et annonsemarked. Vi startet uten en forretningsmodell og ble lite likt av de andre mediene. Vi pleier å spille sangen til Millwall-supporterne i England som heter ”nobody likes us, we don’t care”. Vi er en utfordrer som prøver å ikke være enige med enigheten. Vi liker å sette spørsmålstegn ved ting andre tar for gitt. Derfor er det spennende.

SS: Dere skjønte at medier på nett var et marked før noen andre. Jeg vil spørre kort: hva er forskjellen på medieverden i Norge kontra for eksempel USA eller England. Jeg har bodd i England og glemmer aldri tabloidavisene, noe som vi ikke har noe særlig av i Norge. Hvordan har vi unngått dette?

GS: For å sette Nettavisen litt i kontekst. Vi styres av IK, ikke IQ, men IK. Vi er kyniske på kostnader og er innovative på inntekter. Vi er for eksempel Norges største tippekommisjonær. Vi startet tidlig med shopping, affiliate, innholdsmarkedsføring og andre inntektsgrupper. Det som på en måte er en hemmelighet er at den viktigste business-modellen til mange mediehus i Norge er statsstøtte. Vi har ikke fått noe. Det er trist uten pengene, men fint med friheten.

SS: Det er litt sunt også.

GS. Det er bare sunt. Jeg synes flere burde problematisere at flere medier betales av de vi skal granske. Det er problematisk at for eksempel Lan har en statskringkaster. Det går fint hvis man har et bredt mediebilde, men ikke når hele medieverden er basert på statlig støtte. Det handler mye om samfunnsstruktur i Norge. Vi har aldri vært så elitedominert som England og USA som har noen av verdens beste medier for eliten, men noen av de verste for den store bredden. Der har vi vært egalitære i Norge som er bra. I dag er ikke frykten min at vi skal få det sånn i Norge, men at folk skal begynne å tro på det de leser på Facebook og lignende. Det er en skummel tendens.

SS: Det må vi gå inn i litt mer. Men først kan ikke du fortelle oss hvor stor Nettavisen er på ansatte, lesere osv?

GS: Vi har rundt 30 millioner lesere i måneden og ca. 800.000 unike daglige brukere. Vi er 70 ansatte der halvparten jobber i redaksjonen og halvparten i kommersiell virksomhet. Vi er eid av A-media som er Norges største lokalavis-konsern, så en del av det vi solgte før er nå styrt av deres konsernavdeling.

SS: Kjempekult. Forresten siste spørsmål: journalistikken oppe i alt dette, hvordan er strategien for hva dere skriver om og hvordan?

GS: Vi liker å være uenige med den store enigheten. Det går på en måte på hva som er viktig akkurat i dag og hva som er et viktig perspektiv. Hvis vi lager saker som er helt like det felles mediebilde, så trengs vi ikke. Vi prøver å se andre veier og andre aspekter ved nyheter som er ute. Det er ofte veldig lett fordi mange medier går i takt. Det tenker jeg at vi ikke trenger mer av.

SS: Så innovative på innhold, men også på plattform?

GS: Ja, men jeg vil ikke skryte for voldsomt. Det er skremmende å se hvor raskt nye konkurrenter som TikTok raskt kan bli en stor utfordrer til et etablert media. Det er vanskelig å prøve å oppfinne seg selv på nytt, men det er mye av hva vi jobber med nå.

SS: Det er en veldig fin formulering. Det tror jeg er grunnleggende menneskelig på bakgrunn av at man knytter identiteten sin til den vi er. Så jeg tror at det å finne en god angriper fra innsiden er nødvendig, men utrolig vanskelig.

GS: Jeg hadde en episode for noen dager siden. Datteren min går på videregående skole, og hun leser ikke papiravis. Hvis du abonnerer på Aftenposten kan du få to papiravisen hjem. Så jeg har kjøpt to abonnementer og bedt henne lese. Dette skjedde ikke så jeg ga henne en test. Jeg sa ”hvis jeg sier Hviterussland, hva sier du da”? Jeg trodde hun skulle si ”hæ”? Men hun sa ”de har akkurat hatt en valg, vinneren vant med 80%, men det var demonstrasjoner på grunn av valgfusk”. Dette hadde hun lest på en story på Snapchat. Nyheter treffer altså brukere uten at de leser papiraviser eller vanlig avis.

SS: Veldig kult. Ok Gunnar, det jeg har veldig lyst til å høre deg også på er dette med ”fake news”. Jeg synes du sa illusjonen om ”fake news”. Så det er en tid der det er utrolig spennende å være journalist fordi det er helt nye måter å få tak i informasjon på, selv om vi ser bort fra metoder som VG brukte for ikke så lenge siden. Og samtidig så er det på en måte sånn at alt skal skje så fort og alt skal være så bredt. Du snakket om TikTok, men vi snakket ikke om Twitter som kanskje er den største polarisereren vi har. Vi ler av hvordan presidenter bruker det og tenker at det er håpløst, men det fungerer ekstremt godt som politisk redskap.

GS: Det er bare å begynne der du sluttet. Da tenker jeg at det interessante er når Biden og Kamala Harris til slutt ble motstanderne til Trump så ble diskusjonen: har de noen svakheter han kan utnytte i sin propaganda. Men jeg tror ikke de trenger noen svakheter. Trump kan finne opp en svakhet og bruke Twitter og andre medier til å fortelle noe som ikke er sant. Han har såpass sterkt gjennomslag. Da jeg refererte til ”fake news” tidligere mente jeg at min innboks er full av personer som ser flere konspirasjoner. Vi blir regnet som et etablert media og ifølge disse menneskene konspirerer vi mot Trump og lyver om miljøendringer og så videre. De tror vi er en elite som har blitt bedt om å koke opp en versjon av virkeligheten. Vi mangler en normal pressekritikk. For eksempel at den og den saken er feil fordi de brukte feil kilder. Ikke på bakgrunn av konspirasjonsteorier og lignende. De fleste ser på journalister som personer som prøver å finne ut av verden. Jeg kjenner få konspiratoriske personer blant redaktører og journalister.

SS: Jeg sitter her og tenker på noen nylige saker nå. Dette rundt ”me too” og ”BLM”. Jeg fikk inntrykk av at det er et mediedemokratisk problem at det ikke er lov til å utfordre noen som putter seg selv i en offersituasjon. Hvor mange ganger skal man be om tilgivelse, eller fortelle at man ikke føler seg diskriminert? Har journalistene blitt redde for å ta en posisjon som ikke er majoritetsposisjonen?

GS: Ja det er et godt spørsmål. Jeg tror mange journalister lever i den villfarelsen at de er samfunnets fjerde statsmakt og at de er veldig opposisjonelle til makten. Jeg tenker at i de aller fleste samfunn er mediene et speil av det folk flest mener. De er ikke så alternative som de innbiller seg. Jeg tror mye av ”me too” og ”BLM” dekningen er en slags refleks av at de føler at det folk mener om ting. Du har helt rett. I Giske-saken tok Nettavisen et alternativt standpunkt. Jeg synes det var hårreisende at en mann skulle bli kritisert for å ha drevet med ting som anonyme varslere hadde varslet om som vi ikke kunne få vite hva var. Så vi trykket jo en oversikt over de seks varslene mot Giske og fikk jo en storm mot oss. Men den beslutningen står vi på at var viktig, også historisk. Det er viktig å la folk komme til ordet til tross for varslinger.

SS: Også neste spørsmål. Det er saker som folk blir veldig engasjert i. De er veldig viktige, men de overskygger mange andre saker som også er viktige. For eksempel algoritmer som kommer til å styre fremtiden vår negativt hvis vi ikke har en ordentlig debatt om tema. Hvordan får vi personer til å forberede seg til fremtiden som kommer? Det er lettere for en journalist å skrive om en skandale enn om langsiktige temaer, men det er uansett viktig. Hvordan løser man dette?

GS: Jeg holdt et foredrag for mediebedriftene for noen dager siden hvor jeg fortalte om en undersøkelse som direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap laget i desember. De spurte den norske befolkningen hvilken av tyve farer de var mest redde for. Den de var minst redd for var pandemi. Min påstand er at darwinisme gjelder. Ikke på den måten at det er den sterkeste eller smarteste som overlever, men den mest tilpasningsdyktige. Jeg tror alle jobber man har så må man være innstilt på tilpasning. Folk trodde at de var trygge da de jobbet i bank, noen tror de er trygge i offentlige sektor, men man er kun trygg dersom man gir kunden det de ønsker.

SS: Jeg tenker det er et nydelig sitat fra David Bowie som lyder noe som ”The future belongs to those who can hear it coming”. Jeg vet ikke om du så pandemien komme, men flere opplyste folk jeg kjenner lo av korona en uke før Norge gikk i sort. Det er noe med at det vi ikke har sett før er vanskelig å forestille oss. Noen ting kan man se komme, som for eksempel et arbeidsliv som er ugjenkjennelig. Men når man snakker om det blir man en dystopist eller fatalist. Hvis man utnytter noe Norge er unikt gode på, som er å lære hele livet, så kan vi være det landet i verden som fikser den livslange læringen best. Offentlig sektor har de vanskeligste utfordringene, men der kunne vi hatt de kuleste prosjektene dersom vi har villige til å ta den nødvendige risikoen.

GS: Jeg er enig. Jeg tror ikke man skal forlange av folk at de skal se hva som skjer om ti år. Det vi kan forlange er at folk forstår at ting kommer til å endre seg. Det er farlig og ikke forstå. De siste årene har jeg tatt masterstudie. Det koster 800 kroner i halvåret i semesteravgift, altså nesten gratis. Vi har en stor fordel ved at mange er høyt utdannet og at det er tilgjengelige utdanningsinstitusjoner. Vi er også såpass små at vi har vist evne til å omstille oss mange ganger.

SS: Også har vi også en ekstra styrke i at vi tør å tenke selv. Og samtidig så har vi et stort hjerte for felleskapet. Jeg ser Norge som en posisjon mellom Kina og USA og måten vi håndterer alt fra kunstig intelligens til samfunnsstyring. USA er veldig opptatt av individualistisk meritokrati der alle kan vinne, men du må konkurrere hardt. Det er også mulig at du er avhengig av visse forutsetninger. I Kina tror jeg de har mye mer kollektiv harmoni enn det vi ser gjennom media. Men samtidig er det så totalitært. I Norge har vi et felleskap balansert med individuell frihet som er utrolig nydelig. Derfor må vi også skape en vei inn i fremtiden som baserer seg på en ny modell. Ikke Silicon Valley eller Alibaba modellen. Istedenfor sier vi at vi skal vente og se. Spørsmålet mitt er om algoritmer. Grunnleggende forretningsmodell bak alle søkemotorer er at man ønsker å øke trafikk. Dette er basert på relevans på ting man har likt før. Hvordan kan dette implementeres i tradisjonelle medier?

GS: Det er svært komplekse greier. Hvis vi ser for oss at Netflix ligger langt fremme i algoritme-bruk ved at de optimaliserer for hver bruker. Jeg finner ikke frem fordi mine anbefalinger er for statiske. De kjenner meg ikke godt nok på den måten at de ikke gir meg ting jeg ikke visste at jeg ville se. Jeg husker en sak om en fugl som het Joko som var kokko. Dette er en sak noen aldri ville laget, bortsett fra de som skrev den som skjønte at den kom til å slå an i Norge, som den også gjorde. Dette var umulig å vite ved hjelp av datahistorikk. Likevel finnes det mange muligheter, som for eksempel at man kun foreslår saker et par ganger.

SS: Det du egentlig snakker om er en slags personalisert avis som gir deg saker du liker og saker som avisen vet at brukeren burde lese.

GS: Det er helt riktig. Det er ikke noe vits for oss å dele en avis hvis vi egentlig er Google News og ikke har noe på hjertet. Det har vi og vi mener at leserne burde stole på vår måte å tenke på. Hvis du ikke er interessert i fotball trenger du ikke lese om fotball. Vi trenger å finne en balanse der vi skriver om forskjellige temaer.

SS: Og det jeg hører er at det inngår en del menneskekjenning og samfunnsforståelse på et nasjonalt nivå. Men kanskje det er muligheter for regionale og personlige tilpasninger? For eksempel ved at brukerne kan gi positiv tilbakemelding på innhold de liker.

GS: Helt enig. Jeg må si at for min egen del er bøker som jeg ikke ante at jeg kom til å like er de som har gitt meg de største opplevelsene. Det er ingen som kunne laget en fornuftig algoritme som kunne gitt meg den anbefalingen jeg fikk fra venner. Jeg studerte IT og leste en bok som het ”hva datamaskinen ikke kan” og det er greit å vite at teknologi gir enorme muligheter, men også har noen begrensninger.

SS: Jeg synes nesten det er skummelt å innrømme, men jeg har en sånn algoritme og det er Amazon. Jeg har blitt hektet på lydbøker. Det startet med de standard bøkene som jeg følte at jeg måtte lese. Siden da har jeg ”seedet” de. Etter det har den anbefalt meg bøker om kapitalismens fremtid, etikk, teknologi og den sprer seg. Dette gjør den på basis av hva personer som leser det samme som meg har likt. Så begynte de å sende meg noe som het ”the great courses”. Det er de største klassiske bøker og introduksjoner til forskjellige temaer i spesifikke temaer. Jeg hører på disse når jeg reiser og det er helt fantastisk. Det er så gøy at man sitter der og smiler mens man lytter. Det synes jeg er litt skummelt i hodet mitt fordi jeg egentlig er mot kontrollerende algoritmer, selv om jeg vet at jeg i stor grad er formet av Amazon akkurat nå.

GS: Vi lever jo i samfunn, vi er jo ikke individer uten ting rundt oss. Vi påvirkes av ting. Noen ganger er disse aktivt plassert for å påvirke oss, andre ganger skjer det naturlig. Amazon er kanskje best i verden på akkurat det du beskriver, men likevel hender det at jeg blir overasket over ting. Jeg leste ”tante Ulrikkes vei” tidlig. Ingen algoritme kunne fortalt meg at jeg ville lese om oppvekstsvilkår i Groruddalen. Det var ikke noe algoritmemessig som gjorde det, men for en fin bok.

SS: Har du noe annet du kunne anbefale å lese? Noe som virkelig har dyttet deg.

GS: Det er mange bøker. Den første jeg kommer på er ”gul bok”. Den handler om en med innvandrerbakgrunn som har begynt å jobbe i et departement. Jeg anbefaler også ”Ulysses” som var en kamp for å lese Jo Nesbø. Jeg liker å lese bøker.

SS: Det er en boble og et læringssted tenker jeg. Hva er den beste overraskelsen du fikk fra pandemien?

GS: Det må være den helt utrolige tilpasningsevnen vi har og hvordan vi takler dette med å stenge ned samfunnet og hvordan folk etter hvert fant muligheter. Restauranter som tilpasset seg, arbeidsplasser der alle plutselig satt hjemme men fikk ting til å fungere og lignende. Også den norske fellesskapsfølelsen. Det har ikke vært enorme konflikter der folk har skyldt på hverandre. Politikere la til småting til side og sto sammen om strategi. Det har vist mye av det beste som er med Norge, men vi var ikke klar over den utrolige omstillingsevnen.

SS: Siste spørsmål er alltid: har du et livsmotto eller noe du pleier å si til deg selv?

GS: Jeg har to. Det første har jeg tatt fra en fyrstikkeske: ”en kjem ikkje til topps med flat veg”. Den andre er ”når ting ser virkelig dårlig ut sier jeg: det er ikke dette vi dør av.”

SS: Det er to ting jeg tar med meg videre. Tusen takk for en oppløftende samtale om medienes nåtid og fremtid men også hvordan vi alle kan samarbeide om den langsiktige poltikken. Jeg skal huske IK.

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å ha lytte til denne podkasten på vårt online universitet Lørn.University

Hvem er du, personlig og faglig? 

Personlig: Impulsiv, undersøkende og optimistisk

Faglig: Skeptisk til etablerte sannheter

Hva leverer din organisasjon, enklest forklart?

Underholdning og informasjon til et publikum som blir inspirert til å kjøpe produkter fra annonsører.

Hva bør jeg lære fra deg?

En kritisk tilnærming til vante forestillinger.

Hva tror du er relevant kunnskap for fremtiden? 

Samme som alltid: De mest tilpasningsdyktige overlever.

Hvem inspirerer deg?

Alle som har guts til å finne på noe nytt, og som mistror vante forestillinger og etablerte sannheter.

Noe anbefalt lesing eller seing, så vi kan lære mer?

Akkurat nå: Gul bok som en frittstående tematisk fortsettelse av Tante Ulrikkes vei.

Bør på pensum hos alle norske arbeidsgivere for å se en pool av nye ressurser.

Ditt viktigste prosjekt det siste året? 

Konvertere lesere til abonnenter - vi har gått fra 0 til 23.000 på ett år. Interessant fordi det utfordrer det som var grunnlaget for Nettavisen.

Tips til modernisering i din sektor?

Fokusere på arbeidsverktøy som automatiserer mye av den journalistiske jobben.

Robotjournalistikk, algoritmestyrt versjonifisering av forside og artikkeltilbud.

Har Norge noen unike muligheter? 

Kunnskap er billig i Norge, og kunnskap ganger frihet i organisasjoner er en enormt frigjørende kraft.

Respekt for sektorer der vi er gode: Olje, offshore, havbruk, bank - for å nevne noe.

Kanskje også suksess i emerging markets, og da tenker jeg spesifikt på Telenor.

Beste overraskelse fra Covid-19? 

Vår enorme tilpasningsevne.

Kan bærekrafts brukes som vekstmotor? 

Ja, men ikke hvis vi tror at vi enkelt vil finne noe som er like lønnsomt som å hente opp svart gull fra havbunnen.

Ditt favorittuttrykk, i krevende tider? 

Du kommer ikke til topps med flat vei. Og: Det er ikke dette vi dør av.

Gunnar Stavrum
Administrerende direktør og sjefsredaktør
Nettavisen
CASE ID: C0802
TEMA: DIGITAL ETHICS AND POLITICS
DATE : 200908
DURATION : 44 min
LITERATURE:
Akkurat nå: Gul bok som en frittstående tematisk fortsettelse av Tante Ulrikkes vei.Bør på pensum hos alle norske arbeidsgivere for å se en pool av nye ressurser.
YOU WILL LØRN ABOUT:
MediebildetBærekrafts som vekstmotor Data som nasjonal ressurs Algoritmestyring Smarte samfunn Ytringsfriheten
More Cases in topic of DIGITAL ETHICS AND POLITICS
#C0061
DIGITAL ETHICS AND POLITICS
Radical Markets

Glenn Weyl

Professor

Princeton

#C0147
DIGITAL ETHICS AND POLITICS
Store ting som skjer på små steder

Hans Olav H Eriksen

CEO

Lyngsfjorden

#C0175
DIGITAL ETHICS AND POLITICS
Omstilling og innovasjon i praksis

Hilde Aspås

CEO

NCE iKuben