Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til TeknologiPolitikk med Lørn. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Jan Christian Vestre fra selskapet Vestre. Velkommen. 

Jan Christian Vestre: Tusen takk. 

Silvija: Du Jan Christian, jeg skal si tusen takk for at du ble med. For jeg skal “come clean” i samtalen med en gang og si at jeg har vært litt små forelsket ganske lenge. Vi har holdt foredrag sammen for 5 år siden på et par eventer hvor jeg ble så fascinert av en kombinasjon av energier du har som går på dette med at du driver et utemøbel selskap. Som du har arvet. Men også løftet til nye høyder i forhold til internasjonale ambisjoner og konvensjonell vekst kombinert med ekstrem bærekrafts fokus. Og de instinktene du har samfunnsmessig og politisk. Som du også har brukt veldig mye av livet ditt på. Og egentlig fortsatt gjør noe indirekte. Og vi skal gå inn i litt begge spor egentlig. Denne serien TeknologiPolitikk dreier seg om hvor kan og bør Norge satse for å komme til gode steder i fremtiden. Så selv om vi kaller det TeknologiPolitikk så snakker vi om omstillingspolitikk egentlig. Og noe av det som jeg fascineres av er hvor vanskelig det er å politisere innovasjon og vekst for fremtiden. Det er veldig, veldig mye lettere å politisere fortiden og urettferdigheter i dag i stedet for urettferdigheter i fremtiden. Og der har jeg lyst til å høre deg litt på hvordan skaper man politiske prosesser som skaper nye rom. Så vi har masse prate om. 

Jan: Det høres veldig bra ut Silvija, og jeg gleder meg til samtalen. Og jeg er også fan av deg kan jeg avsløre. Så da må jo dette bli en hyggelig prat. 

Silvija: Dette blir en hyggelig prat. Det er veldig bra. Er det ikke sånn at man pleier å snakke litt om min habilitet også. Fascinasjonen min gikk så langt at jeg fylte hagen min med Vester møbler. 

Jan: Jeg håper du er fornøyd.

Silvija: Jeg er kjempefornøyd. I likhet med New York Times Square som også har fylt sin bakhage med Vester møbler. 

Jan: Det er helt riktig. Der er det 600 stoler som er til glede for de 50 millionene besøkende på New York Times Square hvert år.

Silvija: Ikke sant. Men du, vi begynner egentlig med å forhøre oss litt om hvem er Jan Christian og hva driver ham?

Jan: Ja, det er et godt spørsmål. Jan Christian er 33 år, snart 34 og er daglig leder i Vestre som er et familieeid Norsk selskap som produserer sosiale møbler. Først og fremst for utendørs bruk og vårt mål er å skape det vi kaller arenaene for hverdags demokratiet. Det betyr de stedene der folk kommer sammen og blir kjent med hverandre. Deler livserfaring, historier og prater sammen. Og på den måten bygger vi mer tillit og samhold og fellesskap i samfunnet rundt oss. Mindre konflikter, mindre polarisering og mindre oss og dem tankegang. Så Vestre er egentlig et demokratisk prosjekt for å si det sånn. 

Silvija: Jeg må stoppe deg. Det er fascinerende, for jeg vet om en annen leder som “off top on my head”, som klarer å gjøre oppdraget sitt til et sånt demokratisk kjempevisjonært prosjekt. Og det er Bernt Reitan Jensen i Ruter. Det er utrolig interessant. Det er litt sånn som byggerne i gamle katedraler. La de stein på stein eller bygget de fremtidens viktigste bygg. Det at dere klarer å få til noe sånt noe. Du fra en utebenk. Det er kjempe godt jobbet. 

Jan: Takk. Men det er faktisk mye demokrati i en utebenk. Jeg har sett så mange eksempler selv på nabolag rundt omkring i verden der Vestre har utgjort en forskjell. Og der det faktisk er et før og et etter i byrommet fordi etter resultatet har gjort at det stedet har blitt mer attraktivt. Det har blitt tryggere å oppholde seg der. Hyggeligere. Folk kommer i kontakt med hverandre på en annen måte enn før. Og det er veldig meningsfylt for alle oss som jobber i Vestre når de faktisk ser at de kan være med på å skape endring i verden. Og at det ikke først og fremst handler om å pushe mest mulig produkter ut i verden. For verden har mer attraktivt. Det har blitt tryggere å oppholde seg der. Hyggeligere. Folk kommer i kontakt med hverandre på en annen måte enn før. Og det er veldig meningsfylt for alle oss som jobber i Vestre når de faktisk ser at de kan være med på å skape endring i verden. Og at det ikke først og fremst handler om å pushe mest mulig produkter ut i verden. For verden har mye produkter fra før av. Jeg tror vi trenger flere både næringslivsledere og ikke minst bedrifter som stiller seg spørsmålet om hvordan vi kan bidra til å gjøre verden til et litt bedre sted. Og først og fremst la seg motivere og bidra av det, heller enn å gjøre kvartalsresultatene enda litt bedre.

Silvija: Men du, fortell litt om Vestre før vi går til ditt politiske liv. Selskapet ble startet av en generasjon før deg?

Jan: Ja, faktisk enda en generasjon før. Så vi er snart 73 år blir det vel. Det var min bestefar som etablerte Vestre som en mekanisk verksted i en gammel tysker brakke i Haugesund rett etter krigen. Når landet skulle gjenoppbygges. Og da var det jo mye entreprenørskap og gründer virksomhet rundt om det ganske land. Og vestre har jo gjennom mange tiår holdt på med mye forskjellig industri produksjon. Gikk dessverre konkurs i Haugesund i 1998 under bankkrisen og denne møbel divisjonen som levde videre ble da umiddelbart reetablert i Oslo av mine foreldre. Og nå er det da 3 generasjon som styrer Vestre. Men det var forså vidt ikke en plan jeg hadde. Det generasjonsskiftet var egentlig ufrivillig for å si det sånn. Da var jeg 25 år og min far ble syk og gikk bort ganske raskt. Jeg holdt på med politikk og gikk første året på jussen og hadde egentlig helt andre planer. Men sånn ble det. Og det er nå 8 år siden og jeg aldri angret på det valget. Det har vært en fantastisk reise så langt sammen med dyktige kollegaer hvor vi nå har etablert Vestre i mange nye land. 3 doblet omsetningen og bygger nye fabrikker, og har jo inntatt en posisjon som en av Norges bærekraftige industri bedrifter. Og det er jeg veldig stolt over at vi har fått til. På grunn av godt teamarbeid. 

Silvija: Før vi gir oss med Vestre så har jeg lyst til å spørre deg langs to dimensjoner til. Du snakket om at det er mye demokrati i en utebenk. Og den utebenken må da være sikker attraktiv på en samlende måte. Jeg vet ikke hva det betyr, men det kan du kanskje hjelpe meg med å forstå. Det er en sosial arkitektur inn i denne visjonen din. Og dere lager både veldig pene møbler og veldig bærekraftige møbler. De benkene deres er rett og slett veldig kule. Og fortell litt kort om hvordan blir man en Snøhetta på møbler?

Jan: Ja, det er jo blant annet å jobbe sammen med Snøhetta som vi gjør og mange andre flinke møbeldesignere og industridesignere, landskapsarkitekter og formgivere. Også tror jeg at det som handler om den sosiale dimensjonen har minst to faktorer. Det ene er at vi forsøker sammen med møbel designerne vi jobber sammen med hele tiden å utfordre hva en tradisjonell parkbenk kan være. Fordi en tradisjonell parkbenk er det sjeldent mange mennesker som sitter ned samtidig og blir kjent med hverandre. Så våre møbler har mer form av urban og sosiale installasjoner. Mye større konstruksjoner som er utformet på en måte som gjør at selv mennesker som ikke trodde de skulle bli kjent med hverandre plutselig kommer i kontakt med hverandre. Så det stiller jo ganske strenge krav til produktutviklingen. Så har det jo en annen side og det er at vi konsekvent nekter å gjøre så kalt fiendtlig design. Og det er heldigvis noe vi ikke ser så mye av hjemme, men reiser man rundt i Europa og i USA så er det mye benker med sånne små pigger på eller armlener som er plassert tett i tett. Og det er jo da hindringer som er laget der for at for eksempel hjemløse som ikke har tak over hodet skal sove på de benkene om natta. Og Vestre nekter konsekvent å være med på sånn prosjekter rett og slett fordi vi tror ikke at sosiale problemer kan løses ved bruk av fiendtlig design. Og på den måten så er jo verdien i selskapet mer på å bestemme hvilke prosjekter vi gjør og hvilke prosjekter vi ikke gjør. Også handler det jo selvfølgelig om at all produksjon har miljøpåvirkning. Vestre er jo selvfølgelig en stor forbruker av energi. Derfor sørger vi at vi at vi konsekvent bruker 100% fornybar energi. Vi produserer også vår egen energi fra sola og skal være selvforsynt og mer til innen 2025. Det handler om hvilke materialer vi bruker. Vestre bruker verdens grønneste stål med 30% lavere utslipp enn verdens gjennomsnittet. Treverk fra nordiske bærekraftige skogbruk. Aluminium som er resirkulert med 8 ganger lavere utslipp enn verdens gjennomsnittet. Vi har vært karbonnøytrale i mer enn 10 år også lager vi produkter med veldig lang levetid. Våre møbler kommer jo med livstidsgaranti for eksempel. Og de vil alltid kunne repareres og bli resonert hvis det er behov for det. Så både den sosiale designdimensjonen og den bærekraftige designdimensjonen er noe som gjennomsyrer hele virksomheten vår og det er der konkurransekraften til norsk industri også ligger i årene fremover. Skal vi lykkes i den globale konkurransen og bli store på eksport markedet så må vi hevde oss i den konkurransen vi kan lykkes i. Og det er dessverre ikke priskonkurransen, for det vil alltid være noen der ute som kan underby oss og lage produkter og tjenester billigere enn det vi kan fra et høykostland som Norge. Men vi kan derimot vinne konkurransen på design, innovasjon, bærekraft, kvalitet, levetid, merkevare og veldig mye annet. Så jeg er veldig optimistisk på vegne av norsk industri og er helt sikker på at norsk industri kan være en viktig motor i den grønne omstillingen norsk økonomi skal gjennom de neste 10 årene. 

Silvija: Men du, jeg har tenkt på dere i forbindelse med en sånn gammel anekdote som går på dette med vekstkraft i omstilling. Og den går litt løst fortalt på den tiden da bil bransjen gikk gjennom en sånn forrige runde på HMS-innstramninger, og da var det sånn at det var en bil lobby i USA som sa at dette ødelegger vår konkurransekraft, dette kan vi rett og slett ikke forholde oss til. Og de fikk lempet på en del krav i sin geografi. Japansk bilindustri gikk visst i motsatt retning og sa at dette er kjempebra og dette leverer vi bedre på enn noen andre så bare kjør på og gi oss enda mer. Og vi ser jo over tid hvilken industri som har vokst mest på denne omstillingen. Og jeg tenker litt sånn med dere om det er møbelindustri eller generell produksjonindustri og bærekraft. Når man hører deg fortelle om dem remsen din på bærekraft så er det rett og slett hårreisende spennende. Men det er veldig mange som sier at vi kan ikke begynne å bytte ut plast med noe annet før alle våre konkurrenter også gjør det samme. Og jeg vet ikke om det går å oppsummere hvordan fikk dere det til? Hvordan klarte dere å bruke bærekraft som vekstmotor?

Jan: For det første er jeg helt enig i analysen. Det at vi blir tvunget alle sammen til å tenke annerledes i årene framover blant annet fordi vi står ovenfor en klimakrise, men det er ikke bare en klimakrise. Vi står også ovenfor en naturkrise med tap av naturisk mangfold. Vi må bruke færre ressurser. Mange prater om at vi ikke lenger skal være så opptatt av økonomisk vekst. Vel, for meg blir det en veldig teoretisk diskusjon. All den tid vi vet vi skal bli et par-tre flere milliarder mennesker på jordkloden og vi skal allerede løfte en milliard ut av fattigdom, og å da si at v ikke skal ha vekst blir veldig rart. Jeg forstår ikke hvordan vi skal kunne bygge velferd for alle mennesker hvis vi ikke har vekst. Men poenger er jo at vi har mulighet til å gjøre alt dette samtidig på den riktige måten. Men jeg tror det stiller andre kav til private bedrifter. Vi må være mindre opptatt av kortsiktige profittmål for eksempel fordi en del av den grønne omstillingen vi skal gjennomføre vil ikke være lønnsomt kanskje på kort tid, men det vil bli lønnsomt lengre sikt. Vi må være mer villig til å våge å ta risiko. Tenke nytt, helt andre forretningsmodeller. Være villig til å riste litt opp i etablerte sannheter, og da må det også være ledere, eiere og ansatte som er villig til å gjøre det. Også tror jeg vi trenger et helt annet samspill mellom offentlig og privat kapital. Politikken, virkemiddel apparatet, Innovasjon Norge og alle de andre. Både private bedriftene. Slik at vi sammen kan bidra til å løse samfunnsutfordringer både nasjonalt og internasjonalt med et mye høyere temp og med et større gjennomslagskraft enn det vi har i dag. For det er veldig mye prat om alle mulighetene som ligger langt der fremme. Jeg skulle gjerne sett mer konkret handling og flere konkrete prosjekter. Og derfor er jeg veldig stolt over at Vestre i disse dager for eksempel går i gang med å bygge verdens mest miljøvennlige møbelfabrikk. Den skal ligge på Magnor i innlandet i Norge. Det er ikke bare verdens mest miljøvennlige møbelfabrikk, det er også den største investeringen i norsk møbel industri på flere tiår. Og det gjør vi midt under en pandemi og det største økonomiske tilbakeslaget siden 30-tallet. Fordi vi har tro på fremtiden til Norsk industri. Vi vil bevise at det trenger ikke være noen motsetning mellom klima og miljø på den ene siden og arbeidsplasser og vekst og eksport på den andre siden. Og vi vil være et symbol på at alt er mulig fordi hvis Vestre kan få til den investeringen, så kan veldig mange andre også få det til. Så det handler om å ta det fra visjonen og ideer og prat, ned til konkret handling som faktisk raskt utgjør en forskjell og som raskt kan starte resultatet på bakken. Og der tror jeg nok at mange norske bedrifter har stor potensiale som fortsatt ikke helt er utnytt.

Silvija: Men vi skal snart over til politikken. Men jeg er fortsatt veldig, veldig begeistret for hvordan dere fikk det til. Og det som man møter i veldig mange styrerom er argumentet om at dette må gjøres, men dette koster så mye og først må vi finne de pengene et sted. Og budsjettene er av natur alltid kortsiktig. Det et år eller tre år eller hva man planlegger rundt.

Jan: Ja, hvis du er heldig.

Silvija: Hvis du er heldig. Kan ikke du kommentere litt rundt verdien av dette med å ha langsiktig eierskap som egentlig er overbevist om at dette er nødvendig vei å gå? Skal vi snakke om bærekraft og få til bærekraft så må ikke bare styrer, men også eiere være med på den reisen. For å rett og slett godkjenne de nødvendige investeringene. Og fort kan man regne det hjem er vel kanskje det neste spørsmålet.

Jan: Ja, hvis vi begynner med det siste først, så er det selvfølgelig avhengig av hvilken type investering man gjør. Mer kostnaden Vestre har for å bygge verdens mest miljøvennlige fabrikk sammenlignet med å bygge en topp moderne møbelfabrikk etter dagens bygningsgrad og standard er 60-70 millioner kroner. Og jeg skal selge veldig mange benker før jeg kan regne hjem den ekstra investeringen, men Vestre er familieeid og vi har langsiktighet i alt vi gjør. Det prosjektet vi skal bygge på Magnor er et ideologisk prosjekt for oss like mye som et kommersielt prosjekt, og derfor er det lettere for oss kanskje da å ta den ekstra risikoen og legge alle sparepengene på bordet og låne oss godt opp under taket fordi vi har så stor tro på det. Det har jeg respekt for at ville vært vanskeligere å få gjort i et selskap som er eid av andre aksjonærer som har andre mål med eierskapet sitt. Den gode nyheten er jo at det er ikke lenger bare familieeide bedrifter med et langsiktig eierskap som begynner å tenke mer verdi drevet. Vi ser nå at børsene begynner å tenke annerledes. Vi ser at store kapitalkrefter i verden vrir investeringene sine over i fornybar retning, over i business modeller og bedrifter som er bærekraftige. Og når dette blir big business, de store pengene begynner å gå i grønne retning - da kommer det også til å fremtvinge en helt annen tilnærming til disse spørsmålene. Også i de selskapene som ikke akkurat har vært i førersetet for å si det på en fin måte når det gjelder bærekraftsutvikling. Så jeg er grunnleggende sett veldig optimist jeg, Silvija. Jeg tror at vi har fantastiske muligheter nå hvis vi griper dem. De som er viktig for Norge som en ganske liten nasjon i en stor verden er jo at vi sørger for at det er våre bedrifter som blir globale vinnere og at vi sørger for å pushe dem hurtig nok fremover ut i verden. Slik at Norge også har mange ben å stå på. Og inntekter i årene fremover når olje og gass kommer til å bli en mindre dominerende faktor av norsk økonomi. Så jeg er optimist, men jeg er litt bekymret for at vi ikke beveger oss hurtig nok fremover. For det bør vi. 

Silvija: Men 2 kommentarer. Det ene er at vi snakker veldig mye om innovasjon, men din innovasjon dreier seg om material teknologi, produksjonsteknologi, design. Ikke nødvendigvis big data og kunstigintelligens. Så de har på en måte fått litt enerett på hva fremtiden er. Jeg synes dere viser frem veldig mange flere aspekter av denne fjerde industrielle revolusjonen enn det vi alt for ofte har foran oss. Det andre er hvor finner du talent på det, er vel egentlig spørsmålet til det første. Og det andre spørsmålet mitt er at du sier vi skal pushe flere norske bedrifter ut og opp og frem. Hvordan gjør vi det? Skal i rett og slett bedre kunder? Skal staten bruke sin bestiller makt? Hva er de viktigste mekanismene?

Jan: Ja, første på rekruttering så et av de store konkurransefortrinnene Norge har - jeg pleier å si at Norges er sannsynliges verdens beste land å drive butikk i og det mener jeg. Og et av hovedgrunnene til det er at vi har generelt et veldig høyt utdanningsnivå. Vi har høy omstillingsevne i arbeidstokken. Det er høy produktivitet og folk tørr å tenke utenfor boksen. Fordi vi har sosiale sikkerhetsnett som fanger en opp og vi er vant til opp og ned mot sjefen. Og av historie årsaker fordi vi har vært i union med Sverige og Danmark og litt sånn vært vant til å være lillesøster og lillebror, og må pushe grensene og sånt. Eller om det skyldes andre ting, jeg vet ikke. Men jeg vet bare at hvis du i Norge motsier sjefen så er det større risiko for å bli kåret til årets ansatt på julebordet, enn at du mister jobben. Og det skaper en fantastisk innovasjonskultur. Så rekrutteringen i årene fremover, det å sikre at vi har nok kompetente arbeidskraft er jeg mindre bekymret for. Jeg er mer bekymret for at vi nå er i en situasjon der en tredjedel av den vokse befolkningen står helt utenfor arbeidslivet. Og der har vi mange mennesker som gjerne vil inn. Som vil bidra og som har mye verdifull kompetanse å bidra med, som gjerne vil tilhøre et arbeidsfellesskap. Være en del av et mestringsmiljø. Men som ikke slipper inn. Og det er sløsing med ressurser for samfunnet. Det koster oss mange penger i tapte skatteinntekter og økt offentlige utbetalinger. Og det er fremfor alt et hån mot de det gjelder at vi ikke anerkjenne den verdien mange mennesker sitter på selv om de kanskje har hull i CV eller ikke passer akkurat inn i et arbeidslivet vi har definert. Så det er liksom hovedutfordringen i årene fremover tror jeg. Og å få alle med oss inn for å si det sånn. Alle kan bidra. Og det andre spørsmålet om hvordan pusher vi bedriftene ut. Det er jo først og fremst bedriftene selv som må ha denne gnisten i seg og gløden i seg til å ville ut i verden. Da Vestre sammen med Snøhetta ble invitert til å møblere Time Square, så stod det jo ikke på motforestillingene i miljøene rundt oss. USA var farlige greier, og der kunne man bli saksøkt. Og det var langt til USA og det var en annen tidssone og de pratet engelsk. Alt jeg hørte av hvor vanskelig dette var. Men Vestre tenkte søren heller, dette er en fantastisk mulighet og den skal vi gripe med begge armer og alt vi eier og har. I løpet av noen få uker var de første prototypene på plass på Manhattan. Vi fikk kontrakten. Nå er USA det markedet som vokser raskest i Vestre. Vi har prosjekt med mer enn 20 stater. Vi har datterselskap i USA og vi har fire ansatte der borte. USA kommer til å bli et stort marked for Vestre i årene fremover. Og det var jo fordi vi turte å gripe mulighetene. Fordi vi valgte å bruke mindre tid på alle motforestillingene, men heller se på mulighetsrommet og tenke som så at alt er mulig når du bare jobber hardt for å få det til. Så vi må jobbe litt med mentaliteten i industribedriftene, også kan virkemiddel apparatet og politikerne bidra langt mer enn i dag gjennom for eksempel å etablere eksport-utviklingsordninger slik våre konkurrenter blant annet i Sverige og Danmark har. Som i mye større grad bidrar til å hjelpe bedriftene ut gjennom risiko avlastning. Gjennom at man kan få tilskudd til enkelte eksport fremstøt. Gjennom at man bygger opp kompetansemiljøer på merkevarebygging, produktutvikling, design og de tå operer i nye markedet, også videre også videre. Også har vi offentlig innkjøpt på nesten 600 milliarder i året som du nevnte Silvija. Og det er klart de 600 milliardene i året kan man helt sikkert bruke mer effektivt gjennom å vektlegge i større grad miljø, levetid, bærekraft, kvalitet, det at ting er sirkulært, kan repareres. Og på den måten bruke markedet og markedsinsentivene på å hjelpe frem bærekraftige bedrifter. Ikke fordi at de bedriftene som ikke er bærekraftige ikke skal lykkes, men så de får et ekstra spark bak så de også blir med på det grønne skiftet og den reisen vi alle skal igjennom. Men jeg er ikke der at det bare er politikerne og bare handler om å få offentlige penger og sånt. For vi er veldig heldige i Norge. Så bedriftene må først og fremst gjøre en jobb selv tror jeg. Og det er mange bedrifter som gjør det. Mange har lyktes ute. Men det er bekymringsfullt Silvija, at Norge er det landet i hele OECD-området som har tapt størst markedsandeler målt i eksportvolum de siste 20 årene. Og vi er på langt nær der vi skal være når det gjelder å kompensere for nedgangen i olje- og gassinntektene gjennom å øke eksporten i til fast innlandet. Og det bidrar til at vi er i ferd med å få et handelsunderskudd i Norsk økonomi for første gang på veldig, veldig, veldig lang tid. Så det haster å begynne å gjøre noe som virkelig monner for å få opp fastlandseksporten. Bedriftene må ut i verden. Det er der det største markedet er. Det er også der vi kan utgjøre en stor forskjell i miljøets navn, i rettferdighetenes navn, i bærekraftens navn. Men vi må komme i gang altså. 

Silvija: For vi kommer oss ikke videre fra Vestre, men det er jo bare så utrolig patent case. Jeg tenker at Norge er utrolig god til å lage produkter. Deep tech, høyteknologiske digitale produkter er det som er mitt arena. Og der er det så utrolig mye kult vi gjør. Også er vi så utrolig dårlig til å selge det. Det er et eller annet med at du skal tørre å skryte litt mer enn det som kanskje er kulturelt greit i Norge. Hvordan ble dere så gode på salg?

Jan: Jeg er helt enig med deg, og det er artig du sier det for det er gjort andre undersøkelser på dette også. Innovasjon Norge gjorde en sånn omdømme-undersøkelse blant annet i vår bransje. Ferdigvareindustrien, eller møbelindustrien. Og det utlendingene hvis man kan bruke et sånt begrep rundt omkring i verden sier, er at de forbinder norske selskaper med høy troverdighet på bærekraft. Du kan stole på dem. De leverer det de skal. Det er kvalitet. Det er ordnet og klart. Og det er skikkelig greier. Vi liker å handle med nordmenn. Men de er ikke så veldig gode på merkevare. Ikke så gode på å bygge ut salgsorganisasjonene sine i de landene vi operer i. Og noen av oss fremstår litt sånn uprofesjonelle på det internasjonale markedet. Til sammenligning med danskene for eksempel som har på kort tid bygget opp noen svære industrielle lokomotiver-industrier blant annet i den bransjen jeg tilhører, altså møbelindustrien. Fordi danskene er liksom handelsfolk. De er rå på dette. De kan bygge merkevare. De kan bygge salg. Og de prater med utestemme og tørr å være stolte av opphavet sitt og forteller hvor de kommer fra. Så jeg har liksom alltid brent veldig for skandinavisk samarbeidet og mener at Norge, Sverige og Danmark burde jobbe mer sammen internasjonalt og profilert ting sammen. For vi har litt forskjellig fortrinn og vi kan lære av hverandre. Og noe av det vi kan lære av danskene er nettopp det å tenke handel på en helt annen måte. Som det er blitt sagt fra flere danske politikere for eksempel at under pandemien nå, koronakrisen, så har det danske utenriksdepartementet nærmest blitt et ministerium for eksportfremming. Så det danske UD jobber nå først og fremst med eksportutvikling for å få danske bedrifter ut i verden. Det tror jeg ikke vi kan si om det norske utenriksdepartementet for øyeblikket. 

Silvija: Hvor går vi nå? Jeg tenker at jeg må spørre deg om ditt tidligere liv som ungdomspolitiker og voksenpolitiker. Og kanskje hva var din viktigste drivkraft? Ditt viktigste mål med den fasen i livet ditt? 

Jan: Det er ikke så godt å si, men det som er utrolig gøy med politikk er jo at det er en mulighet for å påvirke samfunnet. Også handler det om folk, og jeg er veldig glad i folk. Og prater med folk og er nysgjerrig på folk. Elsker å høre på hva de holder på med og lærer nye ting og hvordan vi kan gjøre ting enda bedre. Så når man liker det så burde man drive innenfor politikk også. Men så har jeg jo skjønt at det er politikk i så mangt. Det er også politikk i industrien. Og det er også politikk i næringslivet. Og jeg tror jeg har tatt meg av en del av det politiske engasjementet inn i Vestre. Vestre driver ikke med partipolitikk. Her stemmer folk på selvfølgelig hva de vil, men jeg tror også alle partier er representert. Fra rødt, til blått og grønt og det som er. Og det er fint, det skaper mangfold. Men jeg tror likevel vi er politisk drevet gjennom at det ikke handler om produktene. Det handler om å skape de sosiale møteplassene. Vi er ikke bare en bedrift som tenker at vårt samfunnsoppdrag er å generere profitt og skatteinntekter og arbeidsplasser. For det er det også. Det er viktig. Men i tillegg til det så jobber vi med 9 av FNs 17 bærekraftsmål, og gjør mange prosjekter både internt, men også eksternt for å utgjøre en forskjell. Tenk for eksempel at Vestre hvert år gi 10% av overskuddet vårt for å være med å finansiere bærekraftsprosjekter rundt omkring i verden som skal bidra til mindre fattigdom, bedre utdanning, mindre forskjeller, gjøre noe med klimaendringene som virkelig betyr noen ting. Det er masse politikk i det. Så uansett om man jobber i politikken eller i næringslivet, så er det rom for de som er samfunnsengasjert, og som tror at de kan endre verden gjennom det de holder på med. Og noen synes kanskje det høres litt naivt ut, men det bryr jeg meg ikke om. For det er faktisk naive mennesker som ender opp med å endre verden. Og hvis vi kan få begeistret og engasjert flere uansett hva de jobber med til å tenke at pokker heller, jeg kan faktisk bidra til å gjøre verden litt bedre. Så vil kraften av det vi til sammen kan mobilisere bli enormt stor. Det er kanskje ikke mer enn det som trengs for å endre verden, da. 

Silvija: Jan Christian, jeg må rett og slett spørre deg helt personlig og privat - hva er det du går på? Hvor får du den energien din fra?

Jan: Jeg får energi av det vi gjør. Og gode kollegaer. Og at vi har det gøy på jobb. Og jeg ser at kollegaene mine trives med det samfunnsoppdraget vi har. Og da blir jeg veldig glad og får masse ny energi. Og nå er jeg litt ekstra glad fordi det er bare 2 dager til vi skal begynne på denne tomten som jeg nevnte på Magnor og bygge fabrikk. Og det har jeg gledet meg veldig til. Jeg er en veldig utålmodig sjel, så jeg har liksom sett frem til den dagen. 

Silvija: Er det et viktig første spadetak som tas, og litt seremoni eller?

Jan: Ja, vi får se om det blir fest eller seremoni. Vi får være litt forsiktig nå som smittetallene øker igjen. Så får man være litt forsiktig med å samle folk. Men vi kan love at det blir fest senere hvert fall. Og det er et kult industriprosjekt fordi ikke bare er det et miljøvennlig produksjonsanlegg som også er Paris-proof. Vi reduserer jo klimagassutslippene i denne fabrikken med mer enn 50% sammenlignet med et tilsvarende kommersielt fabrikkanlegg. Det er i tillegg spektakulær bygg av Big, Bjarke Ingels Group-arkitekter i København. Det er sannsynligvis verdens mest transparente og gjennomsiktige fabrikk med store vinduer som alle kan følge med på produksjonen. Tak-terrassen er åpen 24 timer i døgnet for alle som vil. Og det er ingen gjerder eller avstengte områder. Så her kan alle som vil komme på besøk akkurat når de vil. Og det er kult, for da skaper vi også en ny type typologi som også gir unge mennesker et helt annet bilde av hva industrien er. Industrien er ikke lenger røykfylt og skittent og tunge løft og vondt og vanskelig som mange prøver å fremstille det som. Industrien er både fresh og fargerik og kul og sexy.

Silvija: Og grønn.

Jan: Og grønn. Og den kan også bidra til å bygge bro mellom klima, miljø og produksjon og arbeidsplasser og vekst. Så jeg gleder meg til det prosjektet.

Silvija: Det skjønner jeg godt. Når skal den være klar?

Jan: Neste høst inviterer vi til åpningsfest. Så da får vi håpe at alle som lytter på her har lyst til å komme å se. 

Silvija: Da skal vi til Magnor. 

Jan: Da skal vi til Magnor og se på roboter. Du nevnte jo kunstigintelligens, og det tar vi faktisk i bruk der. Roboter og produksjonsteknologi med virtual reality, artificial intelligence, hele fabrikken kan styres av en iPad. Alle maskinene er koblet opp i skyen. Så vi genererer jo store mengder data som vi kan bruke til kontinuerlige prosessforbedringer. Og du vet det kobler du industri 4.0 sammen med den norske modellen og norsk arbeidskraft, treparts samarbeidet og innovasjonsevnen vi har. Det er dynamitt altså.  Det er mange som snakker om at Asia som blir store i industri 4.0, og det er Tyskland. Og det er også typisk norsk å si at alle andre de er så bra. Nå har jeg delvis gjort det litt selv. Men vi må av og til si at det er vi som skal bli best på dette. Vi er kanskje ikke størst og vi har kanskje ikke flest mennesker, og vi har kanskje ikke mest kapital. Det ha vi jo for så vidt, men vi kan faktisk bli best på våre nisjer også. Og det trenger vi faktisk i årene fremover. Så mulighetene er store. Nå må vi gripe dem.

Silvija: Jeg tenker at du tar på deg ganske store mål hvis dette skal stå ferdig neste høst. Og da lover jeg også at dette blir Lørn sin første fysiske virtuelle skoletur. 

Jan: Herlig, det ser jeg frem til.

Silvija: Men du, dere støtter blant annet utdanningsprosjekter. Hva slags filosofi har du? Hva er relevant kunnskap for fremtiden? Hva ønsker du at de utdanningsprosjektene skal være til for?

Jan: Vi jobber langs to akser. Det ene er sammen med blant annet Unicef, og da handler det om å finansiere opp skolegang på et helt grunnleggende nivå. Lese, skrive, regne for barn for eksempel i konfliktområder. Og et litt artig, men også et tankevekkende eksempel er at hvis alle norske bedrifter hadde lagt ned like stor innsats på å bidra til å gi barn i verden tilgang til grunnutdanning, så ville næringslivet faktisk kunne tatt ansvar sammen for å gi alle barn i verden tilgang til grunnutdanning. Det er 60 millioner barn i dag som er utenfor grunnutdanning. Og med den takten Vestre gjør, hvis alle gjorde det samme så hadde norsk næringsliv alene kunne utført oppdraget. Og derfor så er det viktig å si at av og til så tenker man at man må være så stor. Og det er vi små selskaper har ikke noen innflytelse i verden, men det er helt feil tankegang. Du må heller si at ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Og derfor så kan alle også redde verden litt. Så får det være motivasjonen og inspirasjonen heller. Så det er den ene delen av de prosjektene vi gjør. Den andre delen handler mer om kompetanseoverføring der vi har noe å bidra med. For Vestre for eksempel så jobber vi sammen med arkitektdesignhøyskolen i Oslo og Kirkens Nødhjelp med møbeldesign og møbelsnekker-utdanning. For der kan vi flytte over kompetanse fra vår virksomhet til utdanningsinstitusjoner der det er en naturlig relevans. Så det er det vi gjør ute. Når det gjelder kompetansen vi trenger hjemme, så har vi et veldig godt utdanningssystem her. Vi utdanner topp kvalifisert innenfor mange områder, og like viktig har vi et godt grunnutdannings-system. Det er jo et problem at det er fortsatt en del som faller ut av både videregående opplæring. Alt for mange barn som fortsatt ikke lærer seg å lese, skrive og regne skikkelig. Det er en stor utfall i Norge som vi må slutte å prate om og faktisk ta tak i. Vi vet hva som skal til, vi trenger bare politikere med handlekraft nok til å implementere det i skolene. Også tror jeg vi skal være veldig bevisst i årene fremover på at dette handler ikke bare om formell kompetanse i form av de kompetansene som er målbare. Men skal vi løse de globale utfordringene vi står ovenfor i verden i dag, så vil ting som kreativitet, samarbeidsevne, problemløsningsevne, det at vi kan jobbe sammen, finne felles løsninger, tenke selv, tenke kritisk, anvende kunnskap, produsere kunnskap - bli veldig viktig. Så i debatten om vi skal ha bare harde fag eller mer sånn kose fag, så tror jeg det er veldig viktig for det første at vi finner rett balanse gang. Også må vi slutte å snakke om samarbeidsevne som noe kos. For ja, det er hyggelig å kunne samarbeide, men det ligger veldig mye produktivitet og konkurranse kraft i samarbeid. Og der har Norge på grunn av vår kultur et stort fortrinn for eksempel sammenlignet med mange av de Asiatiske land.

Silvija: Både myke fang og tverrfag er viktig.

Jan: Yes, god oppsummering. 

Silvija: Mot slutten, jeg spurte om det var noe du leste som du kunne gitt som en liten inspirasjonsgave til våre lyttere, og da nevner du Sam Eide? Si to ord om den biografien. Jeg har ikke lest den og jeg vet at jeg bør.

Jan: Ja, Sam Eide er jo en av grunnleggerne av Norsk Hydro og det fantastiske industrieventyret. Født i 1886 i Arendal. En mann som trodde alt var mulig. Veldig visjonær, men han hadde også en enorm gjennomføringsevne. Så for eksempel kraftanlegget på Vemork i Telemark stod ferdig i 1911 så var det verdens største vannkraftverk og det kostet tilsvarende 1.5 statsbudsjett i da tidens kronekurs. Og det sier noe om hva som er mulig å få til. Og Sam Eide er kjent for et veldig fint sitat som heter "der det er vilje er det vei". Og det bruker jeg som en ledestjerne i egen bedrift og i mitt eget yrke fordi jeg synes det er en fantastisk måte å si det på. Ha du vilje til noe så er det alltid en vei for å komme dit. Og Sam Eide skrev en biografi i 1939 som heter Mitt liv og mitt livsverk som egentlig oppsummerer både livet og etableringen av Norsk Hydro. Og dette er jo veldig lenge siden, men leser man den boka i dag så er det utrolig relevant også for dagens industribyggere. Mange av de utfordringene som Sam Eide adresserer i den boka er høyaktuelle temaer på den politiske dagsorden i dag. Så den anbefaler jeg folk å lese. Jeg er litt nostalgisk av meg, så jeg synes det er litt gøy med de som bygget landet for å si det sånn. Venner av meg sier at hvis jeg fortsetter å sitere fra den boka på fest, så kommer jeg til å forbli singel resten av livet. Så jeg bør kanskje begynne å lese litt mer ungdommelig litteratur også, men vi får se. Eller finne en jente der ute som er like fascinert av Sam Eide som det jeg er.

Silvija: Jeg tenker kanskje det er en vei Jan Christian. 

Jan: Vi får se. 

Silvija: Det er fascinerende, og det er som du sier at hvis han kunne få til et halvt års budsjett for hele staten Norge - hva han kunne fått til med tilsvarende i dag. Så pleier vi å si at den store heltenes tid er over. Det finnes ikke slike utfordringer lenger, men jeg tror vi går nettopp i en sånn tid som kanskje blir like full av muligheter fremover.  Og utfordringer. 

Jan: Jeg er helt, helt, helt enig med deg.

Silvija: Da må vi finne på noe vi er litt mindre enig om. Hva var din beste overraskelse fra korona?

Jan: Beste var at jeg synes vi har klart oss ganske bra som samfunn. Og jeg er veldig imponert over dugnadsviljen som folk har holdt ut med lenge. Vi får håpe de holder ut litt til. Sånn for Vestre sin del så er jeg veldig imponert over alle kollegaer som har strukket seg langt ikke mins. Vi har jo kontorer i Berlin og New York og London og det er byer som har vært stengt ned mye verre enn i Oslo. Folk måtte jobbe lenge hjemme og helt avkoblet fra hverandre, men likevel tok det med et stort smil. Det er jeg veldig imponert over. Også er jeg glad for at det ser ut som Norge og andre land har kommet litt bedre gjennom dette enn de fryktet også økonomisk. Og at færre enn det vi fryktet har blitt alvorlig syke og gått bort. Også er jeg litt stolt over at Vestre som sagt midt under denne pandemien lanserte planer om å bygge verdens mest miljøvennlige møbelfabrikk. Det var en kjempeinvestering fordi det er mange som kunne tenkt at og jeg får spørsmålet sover du godt om natta og hvordan tørr dere å gjøre dette under en pandemi? Og da er svaret at vel, hvis alle nå sitter seg på gjerdet og venter og tenker at om et halvt år eller et halvannet år eller to år så skal vi se hvordan det går - som det kan være gode grunner for, og liksom legger føre var prinsippet til grunn. Men faren med det er at utviklingen stopper opp og at vi taper et viktig moment. Ikke minst et viktig moment vi trenger for å gjøre noe som monner for klimaendringene. Så jeg er veldig stolt over at vi kan gjøre dette under pandemien. Også håper jeg den fort går over så vi kan begynne å leve normale liv igjen. Men det håper jo alle andre også. 

Silvija: Nå fikk jeg lyst til å klappe Jan Christian. Det har rett og slett vært utrolig gøy å snakke med deg. Det at du klarer å få en benk til å være fantastisk og et kommersielt prosjekt, men også et sosialt, demokratisk og ideologisk prosjekt synes jeg er en stor inspirasjon for ledere. Også tenker jeg også at vi skulle egentlig snakke om data og AI og sånt, men mens vi pratet så tenkte jeg at det er mulig at denne verden ikke trenger flere smarte benker, men flere vakre og bærekraftige benker. Sosiale benker. Det er kanskje det fremtiden trenger. Og da får vi sørge for at vi er litt modige arkitekter og snekkere av de.

Jan: Der ligger det store muligheter. Ikke minst basert på verdigrunnlag som handler om at utemiljøet skal tilhøre alle og at det er et mål å ha et samfunn med relativt få forskjeller mellom folk og at vi fortsatt jobber hardt for at alle skal ha like muligheter. Du må huske på at det også er en norsk eksportvare. Norsk design er jo veldig populært internasjonalt nå. Og det er bra for sånne som Vestre og andre designorienterte bedrifter fordi vi kan selge og markedsføre norsk design ute. Men det vi må huske på at der ute er norsk design like mye et utrykk for den norske modellen. Når vi profilerer Vestre i USA så prater vi om allemannsretten. Vi prater om det det sosialdemokratiske samfunnet der vi har gitt folk like muligheter. Der det er relativt små forskjeller mellom folk. Der det finnes sosiale sikkerhets, en velferdsstat som også skaper høy produktivitet, omstillingsevne og økonomisk vekst. Så vi tar med oss alle de verdiene også ut når vi eksporterer møblene våre og vi ser at norsk design er i vinden fordi den norske samfunnsmodellen er i vinden. Og der tenker jeg at flere industribedrifter og andre bedrifter som er opptatt av eksport med fordel kan hive seg litt mer på og også være en slags kanal og et uttrykk for den norske modellen. For det skaper større interesse og etterspørsel der ute som igjen genererer mer eksportinntekter til Norge. Så der skal vi være litt smarte og litt konvensjonelle og bruke mulighetene godt, samtidig som vi får norske verdier ut i verden. Det skal vi ikke skamme oss over, men snarere tvert imot være stolt over.

Silvija: Være stolt av opphavet og den historikken vi bærer med oss. Jan Christian Vestre, tusen takk for at du var med oss i Lørn TeknologiPolitikk og inspirerte om en mer sosial og mer bærekraftig fremtid. 

Jan: Tusen takk for at jeg fikk være med. 

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å ha lytte til denne poddkasten på vårt online univeristet Lørn.University.