Hei og velkommen til LØRN - 1500 lærings historier fra de beste fremtids tenkerne og skaperne. På LØRN.tech kan du lytte, se eller lese alt innhold gratis, men registrer deg for å få tilgang til personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer.

Silvija Seres: Hei og velkommen til dette vil webinaret vårt, Erna Solberg.

Erna Solberg: Hyggelig å være med.

Silvija: Veldig hyggelig å få lov til å snakke med deg igjen. Og jeg har egentlig savnet det. Ikke bare å få lov til å snakke med deg, men å få lov til å høre deg snakke om satsnings viljen og jeg tror at dette året som vi går inn i nå kommer til å kreve ganske mye satsning vilje. Og samtidig så tror jeg at vi kommer til å bli litt overrumplet av dårlig sikt og stormer som står i kø. Så i denne i dette krystallkule, ved binære samtalen vår, så har jeg håp om at vi to skal se litte grann på året som kommer og komme med noen kanskje konstruktive ideer på. Hva er det viktigste vi bør bør gjøre nå?

Erna: Det høres interessant ut. Får se om vi klarer det da.

Silvija: Ja, vi får se om vi klarer det. Vi er i begynnelsen av 2023 nå. Inflasjonen, høyere enn det den har vært på veldig lenge. Renten er høyere enn det de fleste av oss husker. Strømpriser, krig i Ukraina, og på toppen av alt dette en historisk varm vinter i Europa som gjør det synlig for de fleste at det skjer noe der ute når det gjelder klima. Det er lett å si at det er altfor mange ting å løse på en gang. Så bare la oss prøve å komme oss gjennom dette. Bak dette tror jeg det ligger en stor endringskraft drevet av teknologi og etter hvert av klima også. Og du har en unik erfaring i dette med å prioritere i ekstremt komplekse landskap. Hva er det viktigste du ser for deg?

Erna: Det viktigste er jo at det vi gjør på kort sikt må henge sammen med det vi gjør på lang sikt. Og det er et mantra for meg. Det gjorde vi når vi holdt på med pandemien. På kort sikt skulle vi redde bedrifter. På lang sikt måtte vi sørge for at ikke omstillingen til det grønne skiftet stoppet opp. Det er veldig lett når du kommer i en krise at bedriftene tenker at nå skal vi inn til core aktiviteten vår. Nå skal vi sørge for at vi har en bunnlinje vi kan leve av. Også skal vi ikke utvikle oss så mye fordi det har vi ikke råd til. Så noen av de tingene vi gjorde da var jo å etablere det som heter grønn plattform for å bidra til å hjelpe bedriftene videre i møtet med det grønne skiftet. Men vi tok over litt av forskning og utvikling regningen deres på fellesprosjekter mellom forskningsinstitutter og bedrifter. Vi gjorde en del ting av den typen som var viktig. At vi holdt det perspektivet. Og det tror vi er viktig å gjøre nå også. Det viktige som skjer er at vi er i en situasjon der veldig mye utenfor Norge påvirker oss. Og da må vi passe på at det vi gjør hjemme ikke skaper ekstra mye uro. Og nå tror jo jeg at noe av den uroen regjeringen skapte i høst med sitt budsjett på skatt og avgifter og sånn som stoppet mange investeringer og sånn, forhåpentligvis så finner man løsninger i løpet av våren som gjør at vi vet i hvilket lende man skal utvikle seg videre. For eksempel en næring, jeg begynte høsten blant annet med å besøke teknologibedriftene knyttet til oppdrettsnæringen. Alle de som jobber med rundt det, kjempe optimisme, ikke sant. Tre måneder senere var det permitteringer og liten optimisme. Men det håper jeg vi kommer tilbake til. For Norge har noen naturgitte fortrinn og vi har noen kunnskapsutviklende fortrinn. Vi har naturgitt i forhold til sjøen, men oppdrettsnæringen er jo kunnskapsnæring. Biologisk kunnskap. Og det skal vi utvikle videre. Vi har energi fra olje og gass som er selvfølgelig en naturutvinningsnæring, men det er også en kunnskapsnæring. Også har vi jo det vi må huske hele tiden for Norge er at vi kommer til å få mindre aktivitet om 5-6 år i en næring som er veldig lønnsom, nemlig olje og gassnæringen. Også trenger vi å fylle inn med aktiviteter i næringen som kan bidra til å opprettholde velferden vår. Og det må vi jobbe systematisk med hele tiden. Og det er jo kunnskap og kompetansebedrifter. Det er bedrifter som gir mer verdi på våre naturgitte fortrinn som er på energi og som er på maritim sektor. Men vi må også ha noe helt nytt. For vi kommer ikke til å ha nok av det. Og det synes jeg vi mangler litt i diskusjonen nå, og det må vi ha mer av. Jeg har sagt at kan helsenæringen være det? Kan det at vi har en stor offentlig etterspørsel være det? Kan vi i dette krysspunktet på digitalisering og teknologi finne nye næringer hvor vi finner en videreutvikling? Veldig få som vet hvor god vi har vært på denne mikroteknologien. Altså micro arbeidet på styringssystemer. Vi har næringer som har mulighet, men vi må jobbe med de store næringene som er tradisjonelle, men vi må også ha en politikk for de andre. 

Silvija: Jeg er bladde i Economist i går, juleutgaven, og der var det en veldig spennende aritkkel om hva oljebaronene burde lære av Robber Barons, altså gummi baroner. Og noe som var så verdens dominerende plutselig blir... Jeg lurer på politisk Erna. Er dette en tid for en ny politikk hvor vi går fra en tid hvor det egentlig ikke var så viktig å prioritere? Alle fikk. Det var bare spørsmål om hvem som fikk litt mer enn andre i en tid hvor vi må prioritere veldig mye tøffere. Og kanskje kan dette hjelpe oss å fokusere på noen av de tingene som du snakker om.  

Erna: Vi kommer til å måtte prioritere tøffere i Norge. Jeg tror årets statsbudsjett som selvfølgelig er veldig preget av Ukraina krisen, men det er ganske mye annet også. Vi har økninger i folketrygden, utgiftene kommer det til å komme mer av. Vi kommer til å ta vanskelige valg knyttet til mange av disse tingene. Også er det tilbake til kjernen utfordringene. Vi i Norge skal skape et grunnlag velferdsmessig for å finansiere en ganske bra velferdssamfunn. Et av verdens beste. Det krever et næringsliv med høy kompetanse. Så skal vi passe på at vi også moderniserer offelig sektor. Fordi den andre store utfordringen vår kommer til å være mangelen på arbeidskraft. Og den så vi nå i høst. I mange år har vi jo sett at sysselsettingen andelen i Norge har gått ned. Færre har jobbet og flere har stått utenfor arbeidslivet. Ut av pandemien - og det var veldig overraskende faktisk, så kom vi ut med mye høyere sysselsettingsandel. Vi har altså klart å få til noe gjennom pandemien. Og der må vi jobbe enda mer. Og det dreier seg om å sørge for at barn og unge får den skolen som gjør at de ikke detter ut. At de får kjennskap til ny teknologi på et tidlig tidspunkt. At de blir motivert til å gjøre det. Jeg tror at våre systemiske utfordringer er at for mange unge velger som utdanning sånn som jeg har. Altså økonom, eller samfunnskunnskap og litt for få velger teknologi. Og derfor står vi i en mangel på nok teknologer i vårt samfunn til det som er de store stegene fremover.  

Silvija: Jeg skal være litt uenig med deg der, for jeg som teknolog ser at jeg har kjempestor behov for å lære meg masse økonomi for å forstå hvordan teknologi og samfunn og økonomi spiller sammen. Men det jeg tror vi er veldig enige om, er at jeg tror den tverrfaglighet som går, at økonomer elsker teknologi og teknologer elsker økonomi, blir kjempeviktig fremover.

Erna: Og at leger og sykepleiere skjønner hvordan digitalisering kan bidra til å gjøre det bedre sant. Det AI teknologi kan gjøre på en del medisinsk behandling er jo helt fantastisk. Jeg var å så på Radiumhospitalet for noen år tilbake for arbeidet de gjør med sånn føflekkreft, som er en veldig dødelig kreftsykdom og hvordan de gjennom AI teknologi kan skape systemer for å identifisere farlige føflekker på et mye tidligere tidspunkt ved mindre inngrep, og som jo kan gjør at man er mye mer målrettet på de lege årsverkene vi har. Jeg tenker det er sånne muligheter som åpner seg rundt disse tingene som vi kan gjøre mye, mye mer av.

Silvija: Jeg tror noe av det viktigste der vil være utrullingen og tilgjengeliggjøringen av den type teknologi for samfunns besparelsen som man får ved å ta disse føflekkene tidlig vil sikkert lønne seg i forhold til å måtte behandle folk for kreft i senere stadier, Men det er noe med den sense of urgency for å få dette ut og i bruk. 

Erna: Men det jeg enig med deg i. Og jeg mener en av de største utfordringene vi har i Norge er jo at når vi ser samfunnsøkonomisk på ting, så har det gevinster. Men hvis ikke det samtidig i det offentlige gir gevinst for de som skal implementere kostnadene så får vi det ikke til. Det beste eksempelet er at Norge på 90-tallet var verdensledende på telemedisin. Veldig tidlig ute oppe i Tromsø. Vi har veldig godt miljø, vi har jobbet med mange prosjekter hvor man jobbet ute i førstelinjetjenesten med den gangen mye dårligere bilde grafikk enn det vi har i dag. Men man gjorde opp og brukte sammen med det. Så stoppet hele denne utviklingen opp fordi det ene var kommunalt ansvar og det andre var statlig ansvar. Også er det mange land som har tatt oss igjen på disse tingene. Og det tenker jeg er et vårt ansvar å sørge for at vi tar bort disse skottene på hvem som betaler regningen og som klarer å jobbe over grensene på en bedre måte for å få ting til.

Silvija: Men der tror jeg at det er veldig sterke overføringsmuligheter mellom det å forstå hvordan et selskap digitaliserer strategien sin og hvordan et land gjør det. For i selskap så er det akkurat de samme stridene mellom budsjetter som det er basert på tradisjonell verdiskapning og tradisjonelle oppgaver og identitet. Og så ønsker man å putte på noe nytt, som er bare en kostnad til å begynne med og masse risiko, ikke sant? Og den verdiskapningen tilfaller hele bedriften, men ingen individuelle grupper i bedriften kan pynte seg med den, og da blir det vanskelig med mindre noen fra toppen sier at dette skal vi gjøre. Og det å ha noen fra toppen som sier at dette skal vi gjøre, slutt og tull og med pasientjournaler. Nå får vi det til på denne måten. Let's go.

Erna: Det høres veldig enkelt ut, men nå har jeg holdt på med pasientjournaler i åtte år som statsminister. Startet litt før og nå er det mye bråk i Trøndelag på den første store piloten. Det tar jo lang tid og det er veldig store. Jeg har nok lært meg litt om sånne digitaliseringsprosjekter over tid. At det gjelder å gjøre ting som du kan bygge på. Starte i det små, bygge på, bygge ut på teknologien så kan jobbe sammen. For når prosjektene blir så store så blir de så uoversiktlig, og så får du litt litt større utfordringer.

Silvija: Jeg tror det vi mangler er gjerne et sett med styringsprinsipper. Amazon for eksempel bygger veldig komplekse løsninger, og  det er mange små løsninger der, men de har noe plug barhet og kjøreregler for den grunnleggende infrastrukturen. Og det tror jeg en digitaliseirngsminister, vår DigDir eller - vi burde være like besatte av nasjonal digital veiplan, som nasjonal veiplaner.

Erna: Det er jeg enig med deg i. Og det var mange som mente når jeg lagde en digitaliserings minister en gang i tiden at det var bare tull og tøys. Og det var bare noe sånn fancy. Men jeg er opptatt av at du trenger - vi må tenke litt i offentlig sektor at av og til trenger du å myke opp i forhold til siloene. Ikke en statsråd har et department. Du kan ha flere statsråder og du kan ha egne prosjekter innenfor det som du jobber med. Og jeg tror du fikk til ganske mye akkurat i den perioden. Og noen sånne ting som er laget, som for eksempel medfinansieringsordningen innenfor offentlige budsjetter. Den er nå kuttet. Det betyr at hver enkelt lille etat i staten kunne hvis de hadde et godt digitaliseringsprosjekt - men det var ikke stort nok til at det ble prioritert i en budsjettsammenheng, så hvis de skaffet en del av pengene selv så kunne de få medfinansiering fra en pott som var laget i budsjettet. Når du kutter på det så får du mindre av disse små tingene. Så er vi enig om at vi må ha de store felles bitene. Jeg vet hvertfall at Nikolai Astrup var var veldig fornøyd med denne spin off modellen som han bygde opp. De vant jo en Europeisk pris her rett før jul. Det var veldig gøy å se. Så innovasjon i offentlig sektor mellom offentlige aktører må jobbe på en annen måte og faktisk kan bidra til at du blir sett på i Norge som veldig foran på løsninger. 

Silvija: Jeg tror noe av det som Nikolai fikk til, og som er virkelig beundringsverdig, er egentlig å bygge opp en slags selvtillit i offentlig sektor. Og jeg opplever norsk offentlig sektor som en av de mest fremoverlente i verden når det gjelder digitalisering og partnerskap på tvers av.

Erna: Start off ja, ikke spin off. Jeg visste at jeg sa feil. Startet før spin off. 

Silvija: Ja. Hvis vi bare starter for eksempel med helse. Der har vi noen veldig raske demografiske endringer. Antall gamle i forhold til gamle unge - snu prosentene 60% versus 40% om to tre år. Antall demente hvert tiår dobles. Antall de som kommer til å bo hjemme, men trenger hjelp. Dette er noe med verdens største luksusproblem som vi lever i, i et av verdens mest velferds baserte land. Og hvis man skal få til budsjettene til å holde for vår alderdom så må man enten tjene 2-3 ganger så mye som land, eller så må man være veldig, veldig mye mer effektiv. 

Erna: Og du må gjøre litt av begge deler. Og så må du skaffe folk og jeg synes faktisk ofte at vi snakker om pengene, men det er først og fremst det at vi mangler folk. En helsesektor som kommer til med de anslagene vi har fremover til å skulle etterspørre så mange folk i helsesektoren som en tredjedel av alle som i ungdomsskolen og sånn, det kommer vi rett og slett ikke til å klare. For vi skal også ha verdiskapning. Det betyr jo at vi er nødt til å jobbe med teknologi og vi er nødt til å se på hva gjør at de fleste av oss kan klare oss mest mulig selv fremover? Og det dreier seg om ting vi vet veldig mye om i dag. Vi vet at hvis du har vært på sykehuset og blitt behandlet, så er faren for at du havner på sykehjem større. Ikke fordi du ikke blir frisk av det du blir behandlet for, men fordi det å ligge på sykehuset når du er eldre betyr at muskelmassen og alt det andre - at du blir mer skjør. Og hvis ikke ud trenes opp igjen etterpå til å klare deg så er det større fare for. Det dreier seg om sånne ting som at vi må lære å gjøre det. Også er vi ikke det første landet hvor folk blir eldre i. Jeg har vært et par gang i Japan og sett på eldreomsorgen i Japan. Det er jo et land som faller i befolkningssammensetning nå. Og de har spist så mye fisk vet du, og levd så sunt at de er blitt ganske gamle. Og de har mye teknologi og jobber mye med det. Men de må mobilisere mer ressurser de og, også må vi finne måter å koble disse tingene sammen på. Så er det heldigvis sånn at selv om vi blir mange flere eldre, så blir vi ikke så mye sykere. Det er bare det at vi forskyver tiden vi blir syk på. Altså sluttfasen du er syk på. Og det betyr egentlig at selv om andelen blir større, så er det jo sånn at det er veldig mange gode år. Og jeg tror vi må stille oss spørsmålet skal alle de gode årene være utenfor arbeidslivet eller bør flere være med i arbeidslivet litt lengre?  

Silvija: Helt enig med deg. Og det å feire de som faktisk har lyst å stå i arbeidslivet, og som kanskje på den måten bygger også sin helse og driver med veldig viktig kunnskapsoverføring.

Erna: Eller vi kan ha en mye større frivillig sektor hvor folk gjør et bidrag den veien. Og kanskje finner vi en blanding mellom jobb og frivillig sektor, altså litt sånn hvor du kan jobbe litt, jobbe litt i frivillig sektor, jobbe litt andre andre former. Men jeg tror ikke vi kan tenke oss et samfunn hvor du skal være pensjonert 30-40 år. Min bestemor ble nesten 103 år gammel. Og hun hadde vært mye hjemmeværende da, og hun var så gammel at hun var det. Jobbet litt med sin mann og litt sånn. men hennes periode som enke etter min far var 40 år. Altså etter at min morfar døde. Og hun var pensjonist i hele den tiden. 40 år som pensjonist er ganske lenge. Men hun var jo veldig aktiv og gjorde ting. Men jeg tror at vi må finne litt fleksible løsninger for å mobilisere litt av den arbeidskraften. Også må vi tenke på hvordan vi sørger for at folk i den alderen får tilgang på teknologi som hjelper de uten at det blir for vanskelig. Det er jo et helt nytt marked for mange teknologer å tenke på de som begynner å få litt mindre førlighet. Ser litt dårligere. Det er også en business modell å se på hva kan vi hjelpe der. 

Silvija: Jeg tror dette her blir kjempespennende også for samfunnsviterne. Vi har nå før jul med våre gode partnere i Try laget et webinar om denne nye teknologien som heter ChatGPT. Og den er veldig morsom fordi det er dype lærings algoritmer anvendt på tekst og skrevet på verbalt språk. Og AI kan generere tekster som er like gode eller bedre enn det menneskene skriver. Og du kan ikke lenger kjenne igjen om det er maskin eller menneske.

Erna: Tenk så forferdelig det blir for sensorer på eksamen. 

Silvija: Det gjør at sensor jobben blir kanskje noe annet enn det har vært tidligere. Og tilsvarende finnes det - jeg synes det morsomme der er at de har gjort det så synlig hvor langt man er kommet med AI. Og diagnostikk gjøres på samme måte. Bildegjenkjenning. Biler som kjører selv. Alt dette er bare AI anvendt på bilder. Og da blir spørsmålet hva skal de nye jobbene være, Og litt sånn jobb verdi og jobb verdighet. Og der er det kanskje noe man kan gjøre. For vi vet vi trenger mer lærere og mer sykepleiere. Og kombinasjonen av disse pensjonister, frivillighet i forhold til det vi virkelig trenger. 

Erna: Vi trenger å tenke gjennom hva som da er utfordringen i vårt samfunn fremover. Storbritannia har jo for et år siden en egen minister med ansvar for ensomhet. Altså for å jobbe i mot ensomhet, da. Jeg vet ikke om det er svaret å ha en minister, men jeg tenker det å ha fokus på de nye utfordringene. Jeg må jo si at jeg var litt sjokkert når jeg så at eldre menn, altså menn over 75 var overrepresentert i selvmordsstatistikken i Norge. Hva er det som gjør det? Jo, kanskje det at du kommer deg mindre rundt. Du har mistet ektefellen din. Du blir mindre følelig. Du har kanskje vennene dine på jobben før, og nå er du ikke der. Det er noen samfunnsutfordringer vi må passe på. Og der tror jeg det er mulig å tenke at vi kan jobbe annerledes og mobilisere inn kanskje flere eldre i befolkningen for å gjøre det.  

Silvija: Økonomien er det. Jeg må spørre deg litt om renter og inflasjon også. Vi kommer fra en tid hvor vi har vært vant til null rente, nesten null rente regimer. Det er en morsom bok av Ray Dalio Principles for Dealing with the Changing World Order som går veldig på dette med disse sykluser. Hvor det er perioder en revolusjon så kommer det bygging, så kommer det en slags modning, også kommer det forfall av systemet også kommer det krise og revolusjon på nyt. Og vi er nå i en sånn krise. Og Norge er en åpen og relativ liten økonomi. Og når USA har inflasjon på over 10% og mesteparten av Europa har det også. Hvordan skal vi klare oss gjennom dette og hvilke muligheter ligger for oss? For vi er litt sånn anti sykliske til energipriser også videre. Det er godt mulig at dette er en kjempegod mulighet for Norge?

Erna: Det kan være en mulighet. For det første er det viktig å si at nullrente er jo ikke bærekraftig over tid. Du skal ha avkastning på pengene for at du skal få det. Og alle visste det. Vi drev jo evig på og sa til folk som kjøpte seg leilighet og sånn at dere må tenke at dere skal betjene 5-6% rente, fordi det kanskje er mer naturlig rentenivå. Men nå begynner vi å nærme oss det rentenivået som på en måte kan forklares med at vi hadde alt for lav rente en periode. Men jeg tror jo også at utviklingen i verdensøkonomien kommer til å gjøre at renteøkningen stagnerer litt. For det blir vanskelig når det blir mer slack i økonomien å forsvare økt rente. Vi har et veldig tett arbeidsmarked opp til nå. Men det som jo er uroen er energiprisene som pusher veldig. Og i USA er det også mangel på arbeidskraft. Vi har fått en tilbaketrekning av arbeidskraft i USA som har vært interessant å se. Du må rett og slett jobbe - hvert fall som min del av måten å tenke økonomi på dreier seg om å tenke mer på delmarkedene. Hva er det som skjer? Kan du mobilisere mer arbeidskraft? Kan du gjøre det? Så er presset på renten mindre. For da får du mer arbeidskraft inn i markedet. Og du tar ned det innenlandske presset på det. Så tenker jeg vi kommer til å gå inn i en litt roligere arbeidsmarkedssituasjon i møte akkurat dette året. Fordet at noen bransjer er det sånn at renten virker, men også boligprisen faller og da stopper en del prosjekter opp. Regjeringen har stoppet mye bygging og anleggsvirksomhet gjennom det budsjettet de har lagt frem. Da blir det kanskje litt mer slakk i noen deler av dette arbeidsmarkedet. Så tror jeg jo dette utleie forbudet gjør at det blir litt vanskeligere å skape arbeidskraft i noen av disse bitene som igjen kan gjøre noen ting dyrere. Men i sum så tror jeg nok vi kommer i en annen situasjon. Og det er en mulighet selvfølgelig. Fordi får du litt mer slakk i arbeidsmarkedet så vil man kanskje kunne se på områder man må modernisere mer. Og man får folk til å gjøre de prosjektene. Jeg tror jo at det er viktig å huske i en sånn krise som dette så er det dette med alngsiktigheten som jeg sa innledningsvis. At du må tenke på ikke bare de kortsiktige tingene. Men langsiktige tingene også. Og derfor er det aller viktigste at vi får orden på disse skatteendringene som kom i høst sånn at folk vet hva slags besluntinger vi kommer til å få enormt behov for kraft i årene som kommer i Norge. Vi hadde i gang ganske mye. Vi la om kraft beskatningen på vannkraft i 2020. Vi så mange nye prosjekter på vei, stoppet opp på grunn av usikkerheten om beskatningen nå. Nå håper jeg liksom at det skapes ro fremover. At det finnes løsninger som gjør at vi får bygget ut mer kraft på en rask måte. Så det er mulig. Det er noen sånne innsatsfaktorer som stopper en del utvikling akkurat nå. 

Silvija: Og samtidig så kan ikke vi vente til det går over. For verden går videre. Det er nå det skjer, og det er et eller annet med Norge. Jeg som innvandrer beundrer egentlig nordmenn mest når det er litt tøffe forhold rundt dem. Jeg har inntrykk av at nordmenn er best når det gjelder. Vi trengte kanskje litt dette.

Erna: Jeg føler ikke vi trengte dette etter pandemien for å si det sånn. Der skal jeg være ærlig, jeg tror mange folk følte at pandemien var krevende og alle ønsket seg en restart, men det er klart at vi må kanskje komme tilbake til å forstå. Vi var i en unntakssituasjon gjennom pandemien. Nå må vi forstå disse makroøkonomiske rammebetingelsene, så må vi skjønne hvordan vi kommer tilbake igjen på track med det store prosjektet med å nemlig starte et velferdsgrunnlag som kommer av at vi er likere andre land. Fordi at olje og gass kommer til å gi oss mindre inntekter fremover. Og der må vi konkurrere på en annen flate. Og jeg mener jo at det er kompetanse kunnskap på et litt breddenivå. Fordi jeg mener kompetanse og kunnskap i Norge dreier seg om gode yrkesfalgige utdanning. Det dreier seg om høynivå på teknologi, men også om den snekkeren som faktisk gjør en skikkelig god jobb eller den industrimekanikeren som kan fortelle ingeniørene om det kanskje er bedre å gjøre det på denne måten i praksis, sant. Også er nordmenn god på skippertak, også er det jo en grunnleggende gründer holdning som ikke alltid kommer til utløp i Norge, men i den siste tiden så ser vi at omstillingen er god. Mange klarer å tenke nytt og skape nye bedrifter. Og det tror jeg har litt å gjøre med at vi har et godt sikkerhetsnett å gjøre. Og vi skal ikke bare si at fordi nordmenn i seg selv er god, men du har litt mer trygghet med de velferdsordningene vi har og det må vi sette pris på. 

Silvija: Helt til slutt så har jeg lyst å si to-tre ord om hva vi har lært av pandemien. Og jeg vet ikke om det er blitt gjort sammenligninger om hvordan forskjellige land har kommet seg gjennom dette, men mitt inntrykk er at Norge gikk gjennom pandemien på første klasse. jeg ser ikke den enorme ødeleggelsen av samfunnsverdier. I USA på tre uker etter nedsteningen i New York staten, så var det flere selvmord, ekstremt hjemmevold, alkoholisme, narkotika død enn på tre år sammenlagt før det. Og man har printet penger, men det er ekstremt ulikt utfall på landet. I Norge er det veldig få av oss som måtte selge huset eller se sine kjære dø fordi det ikke var noe hjelp å få. Vi har kommet oss gjennom det relativt veldig bra.

Erna: Lærdommen er jo at - jeg pleier å si hell i uhell når jeg blir spurt om disse tingene. At ved 12 mars 2020 så var vi nummer fire i verden på registrerte covid tilfeller. Vi har endt opp på rundt 100. plass før denne siste runden hvor vi nå ikke registrert covid på samme måten. Og det var jo fordi alle som hadde vært på vinterferie og som kom hjem også ble de oppdaget når de kom hjem, også vil ikke de smitte så mange rundt oss fordi det var karaktere og fordi vi stengte ned Norge og gjorde de tingene vi gjorde. Og det gjorde at det var flere land som hadde under dødelighet i 2020. Men vi var det eneste landet som hadde under dødelighet i 2020. Nå har vi overdødelighet fordi det er en del mennesker som har levd litt lengre på grunn av at smitteverntiltakene har gjort at de ikke har blitt syke av andre ting. Og det er veldig mange som tror at vi brukte veldig mye penger under pandemien i forhold til. Hvis du ser på listene så brukte de nordiske landene, blant de utviklede landene som brukte minst penger. Vi brukte mye penger historisk sett på å gjøre det. Og oljepenger. Men vi brukte mindre på det, og vi klarte i stedet for veldig mange land som ga veldig mye kontantytelser ut, så ga vi også en hel del penger til videre utvikling av næringslivet. Så jeg tror nok i sum at vi har lært noe av at det er viktig å være tidlig ute å fatte beslutninger. At du kan tørre å ta tak. Også har vi mange læringspunkter om ting vi ikke gjorde bra. Og ting vi ikke helt fikk til, og ting som kunne vært bedre. Men det vil det være etter en hver sånn stor krise. De er jo det viktigste vi skal gjøre. Når du i fullskala står sånn og ser hva som fungerer godt og hva som ikke fungerer godt. Men de nordiske landene samlet sett har kommet bedre ut. Og vi kom bedre ut på dødstallene igjen de to første årene. Også tenker jeg at lærdommen om å huske i krisetider så må det du gjør på kort sikt være riktig for lang sikt. Jeg tror det var riktig å gi penger til bedrifter. Og vi var jo uthengt for noen bedrifter som penger på våren, også gikk de med overskudd til jul og sånn, og tok ut utbytte til jul og sånn Men vi stengte ned. Og jeg tenker noen bedrifter kunne fått en helt annen situasjon hvis de da hadde gjort de tiltakene de måtte gjøre hvis de ikke hadde fått støtte til å opprettholde å betale for de faste utgiftene. Og selv om du da går med litt overskudd så er ikke det mislykket eller dumt. Det er faktisk viktig at vi betaler for at du må gjøre en samfunnsinnsats.

Silvija: Erna. Helt til slutt. Hvis det hadde fantes en slags politisk julenisse, og han kunne ønske seg en ting for 2023 innenfor politikk. Eller kanskje på en annen måte, hva er det viktigste du skal jobbe for? Ikke som leder for Høyre, men du! Hva er det du har lyst til å få til i 2023?

Erna: Egentlig må jeg si to ting. Det ene er å redusere det jeg kaller som er politisk usikkerhet. Usikkerheten skapt av politikk internt i Norge det siste året. Det mener jeg er viktig å gjøre. Jeg synes jo vi var så godt i gang med store investeringer som vi skulle bidra fremover. Som er satt litt på vent. Som jeg håper kan reduseres. Så er det andre det jeg egentlig alltid har brent for, og det er at det er for mange som står utenfor arbeidslivet. Og det at vi får til gode effektive tiltak som hjelper folk tilbake igjen. Og en forståelse av at selv om du har psykiske utfordringer og selv om du har det vanskelig, så er det å kutte ut å jobbe kanskje det dummeste du gjør. For da får du alt for mye tid til å sitte å gruble på det som er vanskelig i livet. Jobb er sunt. Men det må posisjoneres ut på en god måte.

Silvija: Tusen takk for en god prat, Erna.

Erna: Bare hyggelig. 

Takk for at du lærte med LØRN. Husk at du må registrere deg på LORN.tech for å få personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer.