Hei og velkommen til LØRN. 1500 læringshistorier fra de beste fremtidstenkerne og skaperne. På Lorn.tech kan du lytte, se eller lese alt innhold gratis, men registrer deg for å få tilgang til personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer.

Silvija Seres: Hei og velkommen til denne Masterclassen med LØRN om temaet digitalisering i landbruk. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Anne Cathrine Whist, som er direktør for produksjon, produktutvikling og forskning ved Tine. Vi kommer rett og slett til å prøve å forstå om det er en revolusjon i norsk landbruk på gang, og hva digitalisering har med verdens fineste melk å gjøre. Velkommen til deg også, Anne Cathrine.

Anne Cathrine Whist: Takk.

Silvija: Jeg har beundret Tine lenge, og jeg synes det egentlig er utrolig fascinerende å se hvordan et selskap som jobber med et så tradisjonelt, kulturelt produkt som melk fra norske kyr, i en distribuert eierskapsmodell også, ikke stopper med innovasjon. Dere er veldig drevet av innovasjon, og dere er veldig opptatt av ikke bare effektivisering, men også videre produktutvikling. Og, det er dette vi skal prøve å forstå gjennom våre fire samtaler i dag. Anne Cathrine, du leder mye av dette arbeidet, men før vi går inn i selve den faglige delen av samtalen, så har jeg lyst til å invitere deg veldig kort til å si to ord om hvem du er og hvorfor du bryr deg om temaet?

Anne Cathrine: Det kan jeg gjøre. Jeg er utdannet veterinær. Det ble jeg jo primært fordi, som så mange andre unge jenter, var glad i dyr, jeg hadde dyr, jeg red og drev med hest, er fra Oslo og tenkte at dyrlege, det hadde jeg lyst å bli. Så tok jeg utdannelse på Veterinærhøyskolen og begynte å kjøre praksis, som er helt vanlig, og når man da begynner å kjøre praksis, så prøver man litt forskjellige retninger. Jeg hadde litt smådyrpraksis på klinikk, kjørte litt hestepraksis, men kjørte også ut på bygda, ut på gårdene og hjalp norske melkeprodusenter. Og så plutselig, så fant ut at dette var det som ga meg mening. Dette var det som var spennende. Her er det jo da dyktige bønder som driver matproduksjon på alle mulige tenkelige steder i Norge. Og det, fascinerte meg. Så etter at jeg hadde kjørt praksis en stund, så fant ut at jeg dette vil jeg kunne mer om, så jeg tok da doktorgraden min på melkekvalitet, altså oppe i juret til kua. Det var da Tine, som er veldig opptatt av kompetanse, som omsatte meg og som jeg da fikk lov til å ta doktorgraden min på å forbedre melkekvaliteten. Så ble jeg ansatt i Tine etterpå og fikk da ansvar for dyrehelse, dyrevelferd, dro ut og hjalp våre eiere med god dyrevelferd og dyrehelse, og dokumentasjon knyttet til det. Der jobbet jeg i en 10-15 år, men med et lite opphold, for jeg hadde lyst til å ta litt mer akademia. Så, jeg tok en postdoc hvor jeg drev og så på overvåking av smittsomme dyresykdommer, der jeg fortsatt var ute på dyresykdommer. Norge har en helt unik situasjon i verden på at vi har utryddet veldig mye av de helt vanlige dyresykdommene. Det har vi klart gjennom et veldig godt samarbeid mellom næringen, slik at det er veldig kritisk for oss å kunne overvåke om vi får inn smittsomme dyresykdommer, sånn som tuberkulose eller paratuberkulose eller salmonella, masse spesifikke storfesykdommer. Så da hjalp jeg Mattilsynet med å gjøre det risikobasert. Hvordan skal vi fange opp? Hvor er det mest sannsynlig at en dyresykdom kommer inn til landet hvis vi importerer et levende dyr, eller hvis vi har økt reisevirksomhet? Så, så jeg litt på det og så var jeg tilbake igjen i Tine for jeg fant ut at nei, mitt hjerte ligger for så vidt hos Tine og den modellen du snakket om, at vi er et samvirke eid av bøndene som tenker ekstremt langsiktig og som ønsker å bygge sten på sten med kompetanse. For to år siden så hoppet jeg litt inn i verdikjeden, fra å kunne veldig mye ute på gård og dokumentasjon og alt på melken, til hva vi bruker melken til inne på våre meierianlegg, og da i tett samarbeid med marked. Hva kan vi bruke? Hvilke produkter kan vi lage? Hvilke muligheter har vi? Så de siste årene, så har jeg da hatt ansvar for produksjon og produktutvikling og forskning i Tine.

Silvija: Jeg har lyst å henge meg på et par av de tingene du snakket om her. Kan ikke du bare si to ord til om dette med samvirkemodellen i Tine, og hvordan det påvirker langsiktigheten, og så kommentere veldig kort på om det er en fordeler eller ulempe for å kunne drive med Innovasjon? 

Anne Cathrine: Samvirkemodellen, det er jo våre melkebønder som eier Tine, som sitter i styret og som har et ønske om å få omsatt den melken de har kvote på å sin gård, til høyest mulig pris. Det er jo målsetningen deres, slik at de har jo et ønske om at vi skal kunne ha produkter og bruke melk på både tradisjonelle måter, men også få muligheten til å tenke langsiktig og drive langsiktig innovasjon på melk primært som kjernen, men de åpner også opp for at vi kan bruke andre produkter inn i produktene enn melk. For eksempel, så har vi jo en plantebasert serie nå. Det åpner de også opp for, men de ønsker at du skal være norsk, at det skal være norskprodusert. De har det iboende ønske om at det er norsk landbruk som de vil styrke. Men bortsett fra det, så er de absolutt langsiktige. De tenke jo bærekraft, og de ønsker å overføre sin gård til neste generasjon. Og på grunn av det, så ønsker de også å være langsiktige. De ønsker at vi skal ha melkeproduksjon i hele landet, sånn som vi har, i motsetning til veldig mange andre land. Vi kan egentlig bare dra rett over til Sverige, hvor du ser at melkeproduksjon er i syd. Det er ganske avfolket blitt i Midt og Nord-Sverige. Tine ønsker at vi har melkeproduksjon i hele landet. Vi har anlegg i hele landet og ønsker jo et levende Norge. Det er på en måte visjonen vår og samfunnsoppdraget vårt, og det er bøndene veldig opptatt av. For de ser jo at melkeproduksjon i en bygd ofte er ryggraden, det er der årsverk ligger, pengene ligger der, de kan for på en måte bo og drifte det uten å ta for eksempel en jobb ved siden av, som man kanskje må hvis man er en litt mindre sauebonde, for eksempel. Så jeg tror nok at er den langsiktigheten nok er dette med odelsrett og ønske om å overføre gården hvert fall på samme nivå, eller kanskje bedre, enn det det var når de tok over, slik at det er et iboende ønske om langsiktighet knyttet til det.

Silvija: Det syns jeg er et veldig spennende perspektiv, fordi det står i veldig sterk kontrast til litt sånn markedskortsiktighet, hvor man alltid bare tenker noen kvartaler, noe utbytte, noen perioder frem, mens det ligger som du sier en innebygget kultur, instinkter for evigheten, hvor man skal forvalte dette for neste generasjon egentlig. Sånn sett, så er det veldig spennende å se også hvordan man tar til seg de mulighetene som innovasjonen tilbyr, uten å ødelegge selve verdigrunnlaget. Og så har jeg lyst til å be deg kommenterer veldig kort på dette med Norge versus utlandet. Dere snakker om kanskje verdens fineste melk, og det kan man for så vidt se, ikke sant. Verdens fineste lam, det er noe vi har utgangspunkt i, men det er masse annet hvor vi egentlig er litt straffet av vår geografi og klima. Og samtidig, så ser man at vi har historisk klart å utvikle noen verdensledende posisjoner, nettopp der hvor vi hadde en helt sånn merkelig posisjon. Det dreier seg om energi, det dreier seg om olje, det dreier seg også for så vidt om velferd. Tenker du at landbruk i Norge virkelig kan bli spennende internasjonalt? Eller er det en liten sånn kopi av noe større landbrukssatsing?

Anne Cathrine: Nei, jeg tenker at vi er et litt spennende land som er en slags kuriositet. For det er klart at vi driver jo ikke med industrialisert landbruk, sånn som mange andre gjør. Det er jo blitt besluttet i Norge at vi skal produsere melk og kjøtt i fjord og fjell, og så skal vi produsere korn på de store gårdene. Så hvis vi kjører oppover til Hamar, Lillehammer, og kjører oppover dalen der, så ser du de svære gårdene med de store jordene som ligger der. Der har vi jo primært kornproduksjon. Men hvis du skal opp og finne hvor du har melkeproduksjon, så må det litt mer i fjord og fjell. Det har jo vært et bevisst valg av politikerne å støtte det sånn, for vi skal ta i bruk litt mindre gårder. Slik at vi har jo små enheter i Norge som ligger geografisk ganske spredt. Det er en fordel hvis du tenker på dyresykdommer. Det er mindre smitte, innad i besetningen, men også mindre smitte mellom gårdene fordi vi har litt avstand til det. På den måten så har vi på en måte kunnet bygge en veldig frisk populasjon av melkekyr. Og, vi har kunnet ha kontroll på sykdommer. Alle kuene har jo et navn stort sett. Hvis du kommer til en bonde, så kan han gå inn og han vet akkurat hvilken ku det er som ikke reiste seg når den skulle, hva den het, der er datteren til den kua. Fordi det er såpass oversiktlig og lite, så blir det et småskala landbruk, hvis du for eksempel sammenlikner det med de store gårdene. Der skal du ned til Danmark, men de alle største, kanskje til California, hvor det er flere tusenvis som går, hvor det på en måte blir et slags industrialisert landbruk. Det har vi jo ikke. Og fordi vi har så frisk populasjon, så bruker vi jo nesten ikke antibiotika i det hele tatt. Vi bruker ikke veksthormoner, vi bruker ikke noe særlig antibiotika. Alt er jo dokumentert ned på kua, ikke sant. Hun har sitt eget helsekort, alt er på en måte på stell. Når vi kommer internasjonalt og begynner å snakke om dette, så synes de det er spennende. Det er på en måte et slags konkurransefortrinn Norge da har. I tillegg, så skal jeg si at laksenæringen har hjulpet oss veldig til å åpne øyene Norwegian purity. Det er vill natur, det er kaldt, dyrene må stå inne om vinteren, det er snø. Altså hele den norske imagen, som vi på en måte har fått drahjelp fra mange andre næringer og, har jo hjulpet oss til å på en måtte profilere oss på litt den samme måten faktisk, internasjonalt. Det blir lagt merke til.

Silvija: Jeg tenker at i tiden vi går inn i, hvor man faktisk er litt opptatt av dette, altså du ser at alt blir desentralisert og alt blir litt mer fleksibelt. Så den den norske modellen kan være veldig spennende for en fremtid hvor veldig mange land må ta på alvor både dette med matsikkerhet, selvforsyningsevne, noe som er tilpasset sin egen infrastruktur, og så videre. Så, kjempeinteressant å prøve å generalisere litt fra den norske modellen og inn i fremtiden. Men, Anne Cathrine, jeg har lyst å spørre deg. For du startet som veterinær, holdt på som en leder, men du jobber veldig mye med digitalisering nå, som en teknolog. Så kan ikke du hjelpe oss å koble sammen digitalisering og landbruk. Hva er de viktigste krysningspunktene her?

Anne Cathrine: Jo. Det jeg så når jeg var ute og kjørte praksis, det var at veldig mange av de fjøsen var helt tradisjonelle båsfjøs hvor man melker med melkemaskinanlegg. Så kom etter hvert, med digitaliseringen, det var en direkte driver fordi det er dyrt med arbeidskraft i Norge og det var vanskelig å få tak i arbeidskraft. Det er mye tungt arbeid ute på gårdene. Så det første som jeg på en måte ble introdusert til var melkeroboten. Da var det sånn at den tradisjonelle melkingen, som er veldig arbeidskrevende, kua vil helst melkes to ganger i døgnet på den samme tiden, så du binder opp veldig mye av arbeidskraften din, til ugunstige arbeidstider. Jeg jobbet jo som avløser, og du kommer klokken fem på morgningen, og så jobber du kanskje til ti, og så kan du ha fri, men så må du komme tilbake fire på ettermiddagen og jobbe til åtte. Det er veldig vanskelig å få tak i folk som vil jobber med det, og det er ganske lite kompatibelt i et familieliv. Slik at når du fikk satt inn en melkerobot, slik at kua selv går og bestemmer at nå har jeg lyst til å bli melket, slik at bonden kunne bruke tiden sin like mye i fjøset, men på andre ting enn akkurat den melkingen. Så, ble jeg veldig fascinert over alle de mulighetene som da kom. For da er det jo sånn at vi begynte å loggføre masse data på den kua inne i roboten. Så ble det sånn at jeg som veterinær plutselig måtte endre meg fra å komme og kanskje litt reaktivt behandlet en syk ku, til å gå inn samme bonden og se på alle dataene og se om kunne forutse at denne kanskje kommer til å bli syk hvis vi ikke gjør noe. «Denne» har et avvikende datamønster i forhold til de andre kuene. Hva er det med denne? Hvorfor kommer hun litt sjeldnere inn i roboten? Hvorfor sparker hun av seg melkeutstyret. Hvorfor spiser hun ikke kraftforet hun får tildelt inne i roboten. Masse data, så plutselig åpnet det seg for meg en litt sånn annen virkelighet fra å på en måte være den tradisjonelle veterinæren som tar inn medisinvesken, til å bli den som kommer på faste besøk til bonden og går gjennom masse data, prøver å systematisere. Og for bonden så var jo det en reise, for han eller hun fikk plutselig tilgang til veldig mye informasjon som de egentlig ønsket hjelp til. Så begynte man å tenke, kanskje man kan lage noe AI, kanskje man kan bruke dataen til å se og jobbe enda videre med disse dataene, til å prøve å gjøre beslutninger for boden. Prøve liksom å gjette at denne dataen, pluss denne dataen, da gjetter jeg at det er dette du burde gjøre med denne kua. Så begynte å få litt hjelp av andre, det kunne gjerne være små startups eller mer lokale tech-firmaer. Hvordan skal vi forholde oss til data? Hvordan skal vi lagre dataen? Hvordan skal vi lage algoritmer på dette? Så da begynte det egentlig der. For meg var liksom begynnelsen melkeroboten. Så er det sånn at Norge, Sverige, altså de nordiske landene, har en tredjedel av verdens roboter, så vi ligger jo helt i front. Så når vi slo sammen våre nordiske kollegaer og begynte å snakke om melkeroboter og mulighet, hva kan vi måle, så så vi at vi hadde en enorm innflytelse på de som lagde melkerobotene, or vi stod jo tross alt for en tredjedel av salget. Da begynte det å bli spennende. Så det var vel egentlig min sånn introduksjon til det. 

Silvija: Nei, men det er kjempespennende. Det jeg tenker, er at jeg egentlig kan for lite om hvordan dette fungerer. Jeg tror de fleste av oss tenker på det litt sånn som skummel science fiction. Men det gjør ikke noe vondt for kua? Det er ikke noe verre eller bedre å bli melket av en robot enn av et menneske? Altså bedre skjønner jeg, for da kan du stå der så lenge du vil og når du vil, men?

Anne Cathrine: Nei, det er nesten mer skånsomt hvis man kan kalle det det, fordi den er mer spesialtilpasset den kua. Den måler jo alt mulig, så den merker for eksempel at den ene kjertelen, altså hun har jo fire kjertler, når den ene melkestrømmen kanskje begynner å avta, så er det en måler inne så den tar av og får lov å slippe å bli melket noe mer på den kjertelen, for eksempel. Så det vi har sett er at kua liker det veldig godt, og så blir den gjort likt. Det er klart at hvis du hadde blitt lært opp til å sette på melkemaskinen, og jeg hadde blitt lært opp til å sette på melk maskin, så hadde vi gjort det litt ulikt, mens en robot gjør det helt likt dag ut og dag inn, og det liker kua, hun liker at det gjøres helt likt.

Silvija: Forutsigbarhet og trygghet. Så har jeg hørt om disse robotene, jordbærplukkerobot eller en sånn damperobot, som man kan bruke for å drepe insekter. Så istedenfor kjemi, så bruker man damp. Det er masse roboter som kommer inn og dette er effektivisering av jordbruk hos bønder, for eksempel. Tilsvarende, har vi fiskevarene våre og så videre. Og, så er det sikkert noe som foregår også på logistikkbiten, med å få melken inn til Tinefabrikkene, så er det masse produksjonsforbedringer der, fleksibilitet i produksjon. Jeg antar at det er en mye større prosess enn det de fleste av oss tenker når vi holder en melkekartong i hånda?

Anne Cathrine: Ja, det er helt riktig. Det som også da har kommet ut på fjøset etter roboten, var jo det som har kaltes robotskraper. Det vil si at du har en sånn liten slags støvsuger, skraper, som går rundt i fjøset og skraper all møkka i et hjørne eller ned i spaltegulvet, slik at du på en måte har en slags rengjører. Du har en automatisk det vi kaller fôrutlegger, så det automatisk kommer, dyttes ned fôr på fôrbrettet slik at kua som er en drøvtygger og helst vil ha tilgang til gras hele døgnet, får det, også automatisert. Så ute på gården skjer det veldig mye spennende som er automatisert. Og så, er det helt riktig som du sier at så kommer jo tankbilen og henter denne melka. Der har vi jo også sett mye på pumpe hastigheten, hvordan kan vi være mer bærekraftig. Vi har for eksempel dem pumpa som ikke bør bruke diesel, men kanskje vi skal bruke strøm. Vi kan se på målere, automatiske målere, som måler volum. Hvor mye henter vi? Vi ser også i fremtiden, og den fremtiden er for så vidt rett rundt hjørnet, at det hele tiden er en måler på melketanken som kan gi beskjed til sjåføren at nå begynner den å bli full, det er så og så mange liter på den slik at den tankbilsjåføren kan optimalisere hente ruta. For han vet at på den gården står det akkurat så mange liter, på den står det så, så vet han hvor mye liter sin egen bil tar, så kan man maksimere. For det lønner seg at den bilen er helt full når den kommer inn på anleggene hos oss. Når vi får inn melka, så gjør vi jo selvfølgelig en del analyse for å sikre at det er trygg melk vi får inn, det må vi gjøre. Tar alltid en antibiotika test, for eksempel. Da gjør vi en manuell test og, men vi ser jo stadig på en mer analyser eller sensorer som vi kan bare sette i melkestrømmen, som hele tiden kan monitorere og måle hva inneholde er, hvor mye fett og protein er det for eksempel i denne melka, slik at vi kan effektivisere målingene våre. Så, er det inne på anleggene, så har vi jo sensorer som hele tiden kontrollerer temperatur, pH. Når vi så har laget ferdig et produkt, for eksempel ost, så ser vi på om vi kan kjøre de gjennom et spennende kamera som ser på hullsettingen. Vi har jo vår Jarlsberg, den skal jo ha de store hullene; er den laget riktig med hullene? Kunne vi brukt digitalisering og målinger som skjer inne på anlegget vårt, for å på en måte bare dokumentere produktet. Så det skjer veldig mye spennende hele veien inn og ut til sluttprodukt.

Silvija: Jeg, som en utlending, må kommentere to ting. Det ene er at jeg skjønte at jeg hadde blitt norsk når jeg var på reise, og etter et par dager ute, så er det to ting jeg savner, det er norsk brød og norsk melk. Jeg vet ikke hvorfor melken smaker virkelig veldig forskjellig. Dere sier verdens fineste melk, hvordan måler man det og hvordan oppnår man en så fin melk? Så har jeg et spørsmål som mer går på fleksibilitet i produksjonen, men la oss ta dette med melkekvalitet. Hvordan sikrer man det?

Anne Cathrine: Ja, og det er godt spørsmål. Da skal jeg prøve å svare ikke for faglig og for teknisk, men kua produserer jo melk i jur, melkeproduserende celler som produserer denne melka. Hvis kua er helt frisk og får det foret hun skal ha som gjør at hun er frisk, det er litt sånn som det vi er, en ku kan jo se som en toppidrettsutøver, rett og slett. Hun er en toppidrettsutøver. Hun produserer maks og skal prestere maks, og da trenger hun masse hvile med et mykt underlag, hun trenger riktig for, nok vann med god kvalitet. Alt det, må bonden sørge for. Hvis ikke hun får det, så presterer hun dårligere. Da kan hun prestere dårlig for eksempel på å produsere mindre melk enn det hun potensielt burde, som en løper som ikke løper så fort som du kunne ha gjort fordi du ikke har den ernæringsmessige kroppen og klarer ikke å yte mer. Og, så kan du jo da lett bli syk, det blir jo disse toppidrettsutøverne og. Hvis du følger med, så får de magesjau, eller så er de forkjølet. Det skal ikke så mye til når du er en toppidrettsutøver og blir syk. Det som da skjer med kua når hun blir syk, det er at hvite blodcellene går over inn i melka og prøver å hjelpe kua, for da får hun inntrenging av bakterier, og da får du denne melkesammensetningen med deg i melka. Den kan du ikke se, melka ser fortsatt hvit og fin ut. Det er ikke sikkert du nødvendigvis smaker så veldig forskjellig heller, men vi merker det inne på meieriet, at det for eksempel ikke blir stiv nok rømme eller yoghurt, osten tar litt for lang tid, den sprekker opp litt mer, vi får det ikke helt til å stemme inne hos oss. Så når vi liksom kan si at vi dokumenterer og har kanskje verdens fineste melk, så vet vi at vi har veldig friske dyr med veldig lite innblanding av hvite blodceller fra immunsystemet, inn i melka. Det driver vi jo og overvåker og det gjør at vi kan bruker ganske lav pasteurisering. Så når du merker at norsk melk smaker annerledes, så er det bare fordi vi ikke har kokt den, rett og slett. Fordi at hvis du ikke har helt kontroll på denne melkekvaliteten, eller du får noe bakterier du ikke ønsker inn, så må du kjøre opp temperaturen på pasteuren din ganske mye for å være helt sikker på at det er trygt for deg og meg å drikke denne melka. Dernest smaken. Det smaker rett og slett kokt melk, det smaker akkurat det. Mens vi har lavere pasteur, og da smaker den mer vår melk.

Silvija: Spennende. Det er ganske mye produkt innovasjon som kreves av en aktør som dere, for plutselig skal folk ha laktosefri et eller annet melk eller rømme, eller det skal være nye oster, det skal pakkes på nye måter. For jeg antar at det er ganske viktig for Tine å kunne drive med produktinnovasjon på en effektiv måte. Har det også noe med teknologi og digitalisering å gjøre?

Anne Cathrine: Ja, altså hvis vi skal begynne med ost, så kan jeg jo si at vi har fått veldig mye hjelp av veldig flinke lokale bønder som har vært veldig flinke til å drive med småskala osteproduksjon. Det tok vel litt av når Tingvoll vant med Kraftkar, den blåmuggoster som fikk oste-VM, det hadde jo nesten ikke nordmenn hørt om. Her har vi funnet en ost som har fått oste-VM, dette var liksom litt nytt for oss. Og så viste det seg at de da lagde den osten på pasteurisert melk, det skjønte jo ikke franskmennene. Hvordan kan de lage en så fantastisk ost og at dere pasteuriserer? Ja det kan de, fordi at vi har så god melk og melkekvalitet. Så tok vi det litt mer inn til Tine og så sa jeg «men, vi har jo alle muligheter». Vi har jo et så godt råstoff, så vi kan jo egentlig bare se hva de lokale, flinke, småskala bøndene vi har rundt i Norge klarer, som er med og dytter oss fremover og fremsnakker egentlig norsk landbruk veldig med at vi har disse flinke bøndene som er med og stiller ut ostene sine. Nordmenn har vært litt sånn at det ikke har vært vår kultur, skal ikke skille oss ut der, men så har nok det fått litt sånn øynene opp, også i Tine, for å si at vi egentlig har alle muligheter. Kanskje må vi ha teknologi, altså hva skal vi lage for eksempel. Det er jo på en måte litt spennende. Så ser du også det samme på yoghurtsiden. Nordmenn reiser mye mer, vi vil ha gresk yoghurt for eksempel, den tjukke greske – den vil vi ha. Kan vi lage den i Tine? Joda, men da måtte vi investere i ny teknologi, da må man filtrere og bruke teknologi. Men vi ser jo det at både nordmenns reisevaner, men også mye småskalaproduksjon har jo gjort at vi har måttet få øynene opp for at det er konkurranse. Vi har fått inn Q-meieriene som kommer med skrukork, så kom plutselig som Synnøve med skivet ost, ja kanskje noen vil ha ferdigskivet ost ja. Så konkurranse er jo bra når det gjelder innovasjon på både enkle produkter, men også litt mer kompliserte produkter. Det har nok hjulpet oss også, samtidig som Tine egentlig alltid har vært kjent for å ha et godt innovasjonsproduktutviklingsmiljø. Vi kommer jo veldig ofte med nyheter og lanseringer og har et ganske stort apparat knyttet til dem. 

Silvija: Jeg må spørre deg, hvis du kunne lære meg litt. Det er sikkert kjempebra og veldig viktig med både skivet ost og skrukork, men noe av det mest spennende er når man liksom får oppdage nye matvarianter. Så jeg tenker på skyr og kefir, og litt forskjellige typer yoghurt og liksom fermenterte sider av melk. For her er det forskjellige mattradisjoner som møter moderne produksjon, og det er flott. Hvordan får man det til?

Anne Cathrine: Ja, det er veldig spennende, og det ser vi jo, at fermentering har jo kommet eller fått et helt annet fokus. Altså vi fermenterer både grønnsaker og vi sementerer mye produkter. Det ser vi også her gunstig for tarmhelse og ernæringer også, som er godt dokumentert. Vi har mye kompetanse innen fermentering og ser på ulike måter vi kan fermentering på. Vi har jo alltid hatt kefir, det er sånne kefirkorn som er med å lage kefir. Vi har hatt skummet kulturmelk. Skyr, var jo Q-meieriene gode på å gå. Analogt i skyr er jo egentlig kesam for å være helt ærlig, for skyr og yoghurt er ikke det samme, men vår kesam er egentlig ganske lik skyr, men der har Q-meieriene vært kjempeflinke til å bygge opp en sterk merkevare slik at du opplever at Skyr er yoghurt. 

Silvija: De har også klart å formidle dette med proteininnhold. Men, kan du bare lære meg litte grann om det er forskjell i bakteriene som brukes, eller er det prosessen?

Anne Cathrine: Det er begge deler, det er forskjellig. Vi har det som kalles startkulturer. Vi putter oppi forskjellige kulturer som er med å fermentere, bryter ned melkesukkeret gjerne, Lactobacillus, bryter ned for å starte en fermentering. Først så pasteuriserer du ganske varmt for å ta bort alle andre konkurrerende bakterier, så tilsetter du en startkultur, ulik startkultur, som da fermenterer og danner sluttprodukter. Så vi har vår egen for å lage for eksempel creme fraiche, det er sin egen startkultur. Så har du rømme med den startkulturen, og yoghurt som har sin egen. Så kan det være kombinasjoner av forskjellige startkulturer. Så det er helt riktig som du sier, at man har forskjellige startkulturer som starter fermenteringsprosessen til de ulike produktene.

Silvija: Og når du sier at det ikke er yoghurt, det er noe annet, så er det forskjell på startkulturene eller på konsistensen, eller?

Anne Cathrine: Da er det bare definisjonen hva som er yoghurt, da er det veldig inne på meieri, men liksom hva er definisjonen på en ost? Hva er definisjonen på en yoghurt? Hvilke sammensetninger er det som skal til for du kan kalle ting en ost eller kalle ting en yoghurt. Så kan det være ferskost, for eksempel. Så da er du veldig inne på meieri, teknologi for så vidt, og definisjon på det da.

Silvija: Men det er produktoptimalisering som er målet, og det går an å gjøre det når man har såpass datasmart produksjon og kontrollerbar produksjon og fleksibel produksjon, sånn som det dere beskriver. Så sitter jeg og tenker på, vi har en kjempeflink produsent bak scenen nå, Stella, som da har jobbet med mikrobryggerier. Vi har masse folk i dette landet som driver med andre type matprodukter, og det er mange forskjellige typer tanker rundt fiskevarer på andre fisk enn laks, osv. Og det er store overføringsmuligheter fra det vi snakker om her når det gjelder spesielt da Tine og melk, til egentlig hva som helst innenfor landbruk eller andre type ressurser og produksjoner?

Anne Cathrine: Ja, det er det absolutt. Vi ser jo det særlig innen, som du sa, bryggeri, så er det jo snakk om fermentering og tilsetting. Slik at der har vi absolutt både litt sånn samarbeid. Det er ikke så lenge siden jeg var på Gjelleråsen og besøkte Ringnes, var gjennom produksjonen og så at det var produksjon av noe annet enn det vi har, men på øl og kompliserte brygg, så skal du ha god kontroll på både kvaliteten inn, ikke sant og på det du tilsetter. Det jeg synes er veldig spennende nå, det er at jeg ser at vi har mer samarbeid nå fordi at andre miljøer, det kan gjerne både være fiskefor, men også for så vidt bryggerier, er interessert i våre restråstoffer. Vi har jo en del rester, biprodukter hvis man kan kalle det det. Når vi produserer for eksempel ost, så har vi myse. Hva kan vi bruke den mysen til? Det vi ser nå at det er en veldig dult i markedet for å få tak i proteiner. Vi går kanskje tom for proteiner i fremtiden, vi må i hvert fall bli flinkere til å foredle alle proteinene våre på den best mulige måten. Og der, ser vi at flere kommer til oss og lurer på om vi skal inngå et samarbeid med at de kan bruke våre biprodukter inn i sine produksjoner. Så der har vi et kjempespennende prosjekt, hvor vi forer gresshopper og larver for eksempel, med biprodukter og sånn, og så blir det tørket og malt, så er det egentlig en proteinkilde disse insektene, men de må jo få noe mat og de er veldig glad i vår myse, både den sure vi får når vi feller. Du har sikkert sett når du kjøper yoghurt, så kan det alltid ligge et tynt vandig lag på toppen, det er er en sånn slags sur myse. Og, så har vi sett at bryggeriene synes det å lage sur-øl plutselig er litt trendy. Kanskje de kan bruke og få litt hjelp av vår sure myse inn i sin produksjon. Så den sirkulære økonomien og mer det der bærekrafts aspektet som er kommet nå, har jo gjort at vi plutselig får litt nye kunder og samarbeidspartnere, og også litt sånne små start-uper. Det er gøy. Det er helt klart noe som har kommet de siste 5-10 årene, hvor vi kanskje får et mye bedre samarbeid, sånn som du sier noe om mellom det vi kaller grønn og blå sektor. Mellom fiskeoppdrett, vi ser tang, tare og alger, og at vi både sitter på kompetanse, men også biprodukter som vi kan samarbeide om.

Silvija: Som kanskje kan rett og slett norske kyr være kilden til at vi produserer verdens beste havprotein, litt sånn overført. Litt sånn for å oppsummere denne første samtalen, vi har snakket om eksempler som har med melk og meieriproduksjon å gjøre, datasatt produksjonsprosess for optimalisering, men det sterkeste inntrykket jeg sitter igjen med Anne Cathrine, er at dette er drevet ikke bare av sånne innovatører som deg, liksom professor melk, men av bøndene. At det er en nysgjerrighet og egentlig også en forståelse av at det er både bra og nødvendig å drive med videre innovasjon på noe som egentlig har en veldig grunnleggende kultur og tradisjon. Og, det at vi faktisk har et land med disse små gårdene, som du sa, med fjord og fjell, rigger oss til at vi kan få til den type samarbeid hvor man plutselig blander sammen folk som driver med melk og folk som driver med øl, og det funker. Det ville kanskje ikke gått så bra i en sånn super industrialisert, monolittisk modell. 

Anne Cathrine: Det er jeg helt enig med deg på, det tror jeg. For vi har små nok kvantum, sånn som du sier og, det er desentralisert. Det finnes mange små næringsmiddelvirksomheter også rundt i Norge, som det er lettere å samarbeide med i og med at vi er ved fjord, så er vi tettere på kyst, vi ha tettere på fisk, tang. Det er nok en fordel vi har, absolutt.

Silvija: Vi går tilbake til flere eksempler fra norsk landbruk og digitalisering og teknologi, i vår neste leksjon, men så langt tusen takk for en fin samtale, Anne Cathrine. 

Anne Cathrine: Takk.

Takk for at du lærte med LØRN. Husk at du må registrere deg på lorn.tech for å få personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer.