Foodtech - middag fra lab

Velkommen til LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

 

Silvija Seres: Hei og velkommen til LØRNs månedlige frokost webinar, hvor vi velger ut et av våre 50 ulike teknologitema fra kunnskapsbiblioteket. Vi utforsker nærmere både utfordringer og mulighetene som finnes her i disse disruptive tider, både i relasjon til transformasjon gjennom teknologi, men også transformasjon gjennom bærekraft. Tema for denne timen er foodtech, og med oss idag har vi gründere og ceo i Foodful Stine Norun. Og cellebiolog, teknologioptimist og matforsker Sissel Rønning fra Nofima. Velkommen begge to. 

 

Sissel Rønning: Tusen takk 

 

Stine Norum: Tusen takk.

 

Silvija: Jeg skal snakke littegrann mer om tematikken om et lite øyeblikk. Vi kommer til å prøve å finne ut av utfordringene som verden står overfor, og det er kanskje ekstra spennende tider nå på grunn av Ukraina og mangelen på mat som det kommer til å føre med seg. Vi skal snakke littegrann om forskjellige løsninger, drevet av teknologi, men mye av dette her er også drevet eller hindret av regulering. Så jeg har lyst til å høre dere på kultur. Hva er det kulturelle som hindrer oss? Også kanskje om Norge har noen unike muligheter? Før vi setter i gang med nerdeprat, så håper jeg å bli littegrann kjent med dere. Vi går i den rekkefølgen som navnene deres er listet, så først Stine også Sissel. Hvem er dere og hvorfor ble dere sånn? 

 

Stine: Ja, men da starter jeg. Jeg er jo da ceo av Foodful og har egentlig jobbet innen startup bransjen i Norge i alle mine år. Så både i oppstartsselskaper, men også i katapult, hvor man drev mye med impact investeringer. Det var jo der man egentlig begynte å fokusere mye på, hvordan kan man gjøre en større endring med den kunnskapen som man sitter på. De som jeg har gått sammen med for å starte Foodful, så var interessen rundt, hvordan kan være en del av den transformasjonen som nå foregår innenfor mat. Så det vi i Foodful ønsker å gjøre, er jo å revolusjonere matindustrien. Vi skal gjøre det med å produsere bærekraftig næringsrik etisk sjømat. Vi tror mye på det at folk alltid vil spise sjømat, men at vi trenger å endre måten vi produserer den på. Så vi har som mål å være i forkant av denne endringen og produsere produkter som bidrar til å akselerere overgangen til mer bærekraftig mat innenfor sjømatindustrien. Så det var kort om meg. 

 

Silvija: Kanskje vi skal come clean også og si at jeg har investert i deg. 

Stine: Det begynner å begynner å bli noen år siden, men det stemmer. Du var jo en av de første investorene i mitt første selskap. 

 

Silvija: Og du Sissel, hvem er du?

 

Sissel: Yes, så jeg er jo forsker. Jeg jobber på matforskningsinstituttet Nofima som heter. Vår visjon er bærekraftig mat til alle, og det er kanskje derfor jeg har blitt invitert her i dag. Jeg må innrømme. Jeg har egentlig ikke hatt så veldig sånn gjennomtenkt utdanningsløp. Jeg bare tatt det som har vært artig, så det betyr jo også at jeg har jobbet med utrolig mye forskjellig. Jeg startet med en sivilingeniør i bioteknologi. Da jobbet jeg med en sånn slimsopp, hvordan den hadde utviklet seg, også jobbet jeg med genmodifisert mat og metoder for å finne ut om maten inneholdt gjennomført og råvarer. Så plutselig begynte jeg med kreftforskning på Rikshospitalet. Som sagt, ingen plan før jeg begynte som matforsker på Nofima. Det har jo gjort at jeg har lært masse og blitt kjent med mye miljøer og hatt en spennende karriere. Jeg har jobbet på Nofima i 11 år og da vi startet der, så handlet jobben mye om matkvalitet og god biff, for eksempel. Det var veldig fokus på kjøttkvalitet. Nå handler det mer om hvordan man skal produsere mat til hele verden og med nye teknologier. Så det er veldig lite forskning på en god biff, men mye på nye teknologier og sirkulærøkonomi. Hvordan kan du bruke opp absolutt alt fra fra kyllingen og til dyrket kjøtt og andre måter å produsere mat på. Så det har forandret seg veldig i løpet av disse årene. 

 

Stine: Vi kan bare si at, vi jobber også sammen Sissel. For da jeg begynte i denne verden her, så var det litt sånn, hvor skal man starte? Når man ønsker å se inn i den der fremtidskulen om verden. Og da så jeg et foredrag med Sissel og jeg synes det var så spennende alt hun snakket om og tenkte at, hun her må jeg jobbe med. Så jeg har egentlig hunted henne down helt siden det og har vært veldig heldig få lov å jobbe med henne de siste ukene og månedene. Så vi jobber en del sammen om forskning innenfor det lab dyrkede sjømatproduktet. Så det kan være greit å ha sagt det også.

 

Silvija: Ja veldig bra. Vi har gjort en serie på foodtech. Nå er det et par år siden da, men det var roboter for jordbruk, og særlig rundt jordbær. De var litt besatt med jordbær. Jeg tenker det har noe med å gjøre at de er så skjøre også krevende å å plukke. En spennende oppgave, men da var bruk av damp av isektisiner. Jeg synes det var veldig stor avstand mellom disse selskaper og fiskeindustrien vi har i Norge. Der har det skjedd veldig mye innovativt, men det går på infrastruktur. Det går på optimalisering også videre, og det går på den litt mer tradisjonelle matindustrien. Er det veldig stor avstand i bransjen? 

 

Sissel: Nei, men hvis du går ut og ser på landbruket, nå ikke jeg nå landbruksforsker da, men de er blitt ganske moderne. Vi har også på noen senter for forskningsdrevet SFI, fremragende innovasjon som det heter, sett hvordan du kan digitalisere deler av landbruket, for eksempel med sensorteknologi. Ved at du kan plassere sensorer på små roboter på jordene. Én ting er insektsmidler du snakker om, men også sprøytemidler, men også hvor mye næring du kan du sprøyte på osv. 

 

Silvija: Gjødsling og vedlikehold.

 

Sissel: Ja ja, ikke sant? Og samme med at de bruker sensorer på fredningssonene som sorterer sånn at du kan få den kyllingfileten så den er passe. Det er høy kvalitet, så den kan gå til til salgs. Det går til pålegg og at de kan utnytte mye mer av råvarene, sånn at det har endret seg også der, det vil jeg absolutt påstå. Også hvordan de bruker stordata til å hente og koble sluttproduktet tilbake til råvaren, og du kan koble det til fôr, så du kan gå tilbake og endre på prosessen basert på det. 

 

Silvija: Når jeg snakker om digitalisering, og med digitalisering så mener jeg transformasjon gjennom masse forskjellige teknologi, inkludert bioteknologi, inkludert robotikk, inkludert sensorikk og inkludert genetikk. Så snakker jeg om 3 bøtter. I første bøtta så har vi prosessforbedringer. Det er effektiviseringer, og jeg har inntrykk av at mye av det vi har snakket om nå dreier seg om effektivisering av jordbruk. Det er fortsatt jordbruk slik vi kjenner det, men så er det er mye roboter, bedre gjødsling også videre. Bøtte nummer to dreier seg egentlig om nye forretningsmodeller. Der kunne man kanskje tenkt, jeg har hørt om en case med sjøpung i Norsk skogn. Vi oppdager så fantastiske historier her i LØRN. Så Norsk Skog har en fabrikk i Skogn, og vi har snakket med noen av deres gründer partnere. Og en av de lager noe rundt sjøpung. Og sjøpung er for de som ikke vet det- og jeg visste heller ikke det- et ganske sånn vakkert, litt sånn halvmyk sjøorganisme med mange små tentakler. Jeg tenkte sjøpølse, men da med litt tentakler. Dette dyret, eller jeg tror det er et dyr, filtrerer og absorberer co2 fra luften og fra vannet ved siden av denne fabrikken for papir. Også produserer den nitrater, fosfater, cellulose, olje og proteiner. De siste to brukes til dyrefôr, og cellulosen brukes til medisinske produkter. 

 

Sissel: Arbeider de med Prognosa?

 

Silivja: Jeg tror de samarbeider med et søsterselskap som da bruker denne cellulosen til å lage disse medisinske hjerteklaffer som ikke blir like plagsomme som de tradisjonelle for kroppen. Det jeg tenker på er at det er en ny forretningsmodell. Man plasserer seg annerledes i verdikjeden. Den tredje dreier seg egentlig om det som er hovedsakelig drevet av bærekraft. Det å sørge for at man skaper. Det kan være samfunns bærekraft, det kan være klimaet, natur også videre, og det kan også være det regulativet her, hvor man tillater eller definerer videre hva vi gjør med genmodifisert mat osv? Der har jeg inntrykk av at det har skjedd utrolig mye. Det første er at vi har jobbet med det en stund. Den effektiviseringen, men det er noe magisk som skjer nå på innovasjon på disse tiltakene eller gründerprosjektene som redefinerer, hva mat er. 

 

Sissel: Jeg vil påstå, at den første sekken er like mye bærekraftig og. Fordi en ting er å finne alle disse nye måtene, og det tror jeg vi må gjøre. Vi må spise tunikater som du nevner her eller sjøpung eller alt mulig rart, men det handler jo også om at vi kaster halvparten av det vi produserer i dag. Det å få utnyttet det enda bedre er viktig. Det jobber vi mye med sirkulærøkonomi som handler om prosess, at du gjenbruker rekeskall eller kyllingskrog, og det synes jeg skal være under bærekraften også. 

 

Silvija: Ja, men der har du helt rett. Det overlapper ofte, og det blander seg også, men det du sier nå Sissel er at dette ikke er noe vi velger å gjøre fordi vi er snille og kule og sånt. Dette her er noe som er absolutt nødvendig for verden. 

 

Sissel: Ja, det tror jeg. Ja, og de ser jo at 1/4 av klimagassutslippene er fra matteknologien, og det handler ikke bare om storfekjøtt. Det handler om alt totalt. Så man må gjøre noe med måten man produserer mat på. Det er jo helt åpenbart, og det kommer til å bli en proteinmangel i verden. Så man må finne flere proteinkilder. 

 

Silvija: Men du Stine, hvorfor valgte du å jobbe med mat? Fortell litt om Foodful, også hvorfor valgte du dette som det problemet du har lyst til å løse? 

 

Stine: Det spiller egentlig littegrann på det Sissel nettopp nevnte. At en så stor prosentandel av klimautslippene handler om mat og alt innenfor den verden. Så har vi snakket veldig mye om rødt kjøtt, og du har snakket om disse tingene i mange år, men så kommer vi fra Norge. Og det blir mer og mer bevisst på at den industrien som Norge bryr seg mye om, som er den sjømatindustrien og ikke minst lakseindustrien. Det er faktisk mye å hente der også, og det er en av de store grunnene til at vi har valgt å gå inn. For når vi har vært ute og reist, og snakket med folk i USA, så gir det veldig mening at et selskap som vårt skal komme fra Norge. Fordi Norge allerede er veldig kjent for god kvalitet. Vi er vi er kjent for å ha verdens beste lakseprodukter, og det at det skal forme fremtidens sjømatprodukter også fra Norge i form av både planter, men også lovdyrket sjømat det det gir veldig, veldig mening. Det er en spennende del av det. Det er mye som skal tas tak i, og det er litt som vi sier, vi er helt i starten av en hel massiv transformasjon hvor mange av de selskapene som har holdt på de siste årene, har tatt en stor og viktig del av det. Vi snakket littegrann tidligere om kulturer som er i endring og kulturer som kanskje ikke er i endring enda. Det er mye som skal gjøres, og en befolkning som er i en enorm vekst gjør også at vi ikke har bærekraftige løsninger nok slik vi ser ut i dag. Så hvordan skal det egentlig da bli de neste årene? Vi er nødt til å egentlig snu på prosessene vi lager. Så vi gjør det fra en vinkel, og det er innenfor fremtidens sjømat. 

 

Silvija: Ja, jeg ble fascinert. Vi har gjort en veldig fin serie med NCE Seafood Innovation og hvor mye innovasjon som foregår i fiskeriverden. De hadde eksempler som at amerikanske eiere som besøker noen av disse store installasjoner vi har utenfor kysten, og det er langt utenfor kysten. Også er det hemmelig og bedre bredbånd enn det de har i sitt hovedkontor i Houston, eller der de er.  Det er AI, fiskehelse, lus analyse og alt fra mat. Synes dere det vi har gjort i lakseindustrien vår for eksempel er bra? Eller hva synes dere er bra og hva synes dere kan forbedres ytterligere? Hva drømmer dere om? Det er vår femte største industri- hvis ikke jeg tar feil. Enormt viktig for eksport i Norge. 

 

Sissel: Det bra er jo- hvis du ser på klimagass klimagassutslipp, så er jo ikke lakseindustrien så ille som mange andre fisk. Det er jo bedre å spise laks, hvis du er opptatt av det enn mye av rødt kjøtt. Vi får jo til å produsere mye av det. Så det er jo veldig bra. Og hvordan næringen har klart å bygge opp en så stor industri er jo fantastisk. Det jeg kanskje jeg synes er dumt, det er jo min personlige mening her. Det er rett og slett at den er i private hender. Jeg skulle ønske at den hadde vært forvalter på samme måten som oljen. Den har jo også en del utfordringer med velferd og lus som du nevnte, og forsøpling også videre. Så der kunne man kanskje hatt mer fokus på kvalitet og forbedringer, men at en del av fremtiden det tror jeg nok kanskje at det kan være. I hvert fall i nær fremtid. Så vil jeg følge opp litt det som Stine sier. Det med at det kom fra Norge. Det synes jeg er viktig. For det er litt som du nevnte innledningsvis, det med situasjonen i verden. Det med mattrygghet og matsikkerhet. At vi er gode på å produsere mat i Norge, og det er viktig at du produserer det lokalt. Vi må eie måten vi produserer mat på selv, og ikke at det er store internasjonale selskaper som gjør det. Så for meg så er det viktig med norske selskaper som er med på å produsere ny mat. 

 

Silvija: Jeg skal spørre deg Stine om labdyrket sjømat og hva det egentlig betyr, men hvis vi tar dere begge to i rekkefølge, Stine også Sissel. Hva ser dere egentlig helhetlig som nødvendighets drivere? Jeg tror vi har gått fra å bare prate om bærekraft til å gjøre mye bærekraft. Og hva er de viktigste trendene for hver av dere der og hva betyr dette her for de største mulighetene? Også skal vi gå litt i dybden i noen av dem. Hva tenker du Stine? 

 

Stine: Ja, nei. Det er litt som vi snakket om i sted, at det det handler om å finne flere kilder til protein, og finne flere bærekraftig måter å produsere de produktene på. Så det er jo en av de viktigste tingene vi driver med. Dette blir jo et spørsmål vi kan svare på begge to sammen. Vi snakker jo en del om hvordan vi skal gjøre rene planteprodukter mer hybride i form av at du kan få inn mer proteiner og mer omega 3 i planteprodukter. Også jobber vi i tillegg med at du henter direkte celler fra laksen og produserer det igjen på laboratoriet. Så det er jo to ulike måter som vi driver. 

 

Silvija: Du vokser laks i lab?

 

Stine: Stemmer, og der kan jo Sissel forklare dette på et mye mer teknisk nivå enn meg, men det er de tingene som vi diskuterer mye i disse dager, hvordan vi skal både bygge team, hvordan vi skal få satt opp dette fra Norge. For det er viktig for oss at det skal være et norsk selskap. At vi tar tak i de problemstillingene her ifra og bygger det fra Norden. Så det er noe vi bruker mye tid på i disse dager, men du kan jo fortelle litt mer i dybden Sissel. 

 

Silvija: Jeg har bare et kort oppfølgingsspørsmål Stine. Det sitter så dypt inne i oss at mat er kultur og mat er tradisjon. Og vi tenker at det naturlige alltid er sunnere og bedre. Også har jeg lært at det har blitt så mye tungmetaller i den naturlige ville laksen da. Så det viser seg faktisk at den oppdrettslaksen er på mange måter sunnere. Det sier hvert fall havforskningsinstituttet, også vet jeg ikke om dere er enig. Når det blir enda verre, når det blir labdyrket osv. Kommer det til å være vanskelig å endre folks kulturelle oppfatning av hva hva mat er, særlig i et av verdens rikeste land?

 

Stine: Jeg tror det. Det er flere grunner til at Norge ikke er hovedmarkedet vårt når vi går ut, men vi starter jo fra Norge og vi produserer det fra Norge. Det sitter ganske dypt inni de kulturelle verdiene våre at vi skal spise fisk fra havet, men så tror jeg også, at hos generasjonen som kommer, ser vi at den forskningen som vi gjør når vi skal bestemme oss for hvilke avgjørelser vi tar, de er mest opptatt av planeten vår og bærekraftigheten rundt det. De er også veldig opptatt av dyrene og dyrevelferd og den overfiskingen som vi ser at foregår. Og hvordan det blir i forhold til hvor mye som kastes bare i hele den prosessen der som ikke er bærekraftig i det hele tatt. Så ønsker man å finne løsninger som er bedre. Og jeg tror på mange måter at man kan si, det høres verre ut, men jeg tror at man på mange måter kan si at det er bedre. Fordi at det blir mye renere når de produserer det på laboratoriet. Du får ikke den antibiotikaen, du får ikke de sykdommene. I tillegg så går det ikke utover havet og planeten på den måten i det hele tatt. Så jeg tror det er mange måter å se det på, men det jeg har oppdaget fra bare det siste året når man har vært ute og snakket om dette, at det er en stor endring i oppfatningen rundt det. Så tror jeg enkelte generasjoner, kanskje den litt eldre generasjonen, blir litt vanskeligere å overbevise, men den generasjonen som kommer, de elsker det. De synes det er kjempespennende, og de er så bevisste på valgene de gjør og ekstra mye når det kommer til mat fordi de vet hvor viktig det er for planeten. De er ganske så positive til det, og jeg tror når man begynner å snakke om labdyrket kjøtt på en litt annen måte at det handler ikke nødvendigvis om at det er på labben. Det handler om at det er en prosess rundt det. Og den prosessen foregår på et produksjonshus, sånn som alle andre dyr også går gjennom. Så tror jeg i tillegg at næringen og næringsinnholdet kommer til å være det samme. Eller kanskje til og med bedre, i fremtiden. Så tror jeg, tror det er mange muligheter her for fremtiden. Vi er såpass tidlig ute at jeg skjønner at folk synes det er skummelt med labdyrketkjøtt. Det høres jo veldig science fiction ut, men jeg tror ikke man kommer til å synes det i fremtiden. 

 

Silvija: Kanskje ikke om 5 år allerede? Hva tenker du, Sissel? 

 

Sissel: Først vil jeg bare si at naturlig trenger absolutt ikke å være særlig sunt. Det tror jeg de fleste burde vite. At det kan være ganske farlig. Jeg har bare et sånt etisk filosofisk spørsmål som jeg ofte stiller meg selv. Hvorfor er folk er så utrolig opptatt av at maten skal være så veldig naturlig. Mens når det gjelder alt annet vi omgir oss i verden er så full av teknologi. Jeg mener disse vaksinene og medisinene feks. Det er ingen som vil legges inn på sykehuset og behandle kreften med naturmedisiner. Ikke de fleste i hvertfall. Altså, når det står om livet vil du helst ha topp moderne medisin. Det er den debatten som handler om i dag med de moderne medisiner. Jeg hørte det på radioen i dag. Men når det gjelder mat, så er det helt annerledes. Så det er et litt sånn etnisk spørsmål som jeg synes er interessant. Jeg tror jo også når det gjelder å endre spisemønsteret, så er det jo sånn at de eldre spiser jo ganske bærekraftig. Det er jo de unge som spiser veldig mye kjøtt i dag. Det har de jo sett er det største skillet mellom holdning og handling. Det er mange som sier at de er opptatt av bærekraft, men det er jo den gruppen som spiser mest. Unge menn, for eksempel de skal biff og burger. Mens våre foreldre, de har ikke så innmari stort avtrykk på det. Så det er viktig at vi får de unge til å gjøre det. Det er kanskje de som er mest endringsvillig. 

 

Silvija: Kan jeg bare spørre dere et kanskje litt dumt spørsmål. Er det en kjønnsdeling her? For jeg kjenner så utrolig mange unge jenter som har blitt vegetarianere at jeg snart lurer på om det er noen som ikke er det blant dem lenger. 

 

Sissel: Ja, det er det. Nå er ikke jeg noe sånn samfunnsforsker, men at de finner kjønnsforskjeller det tror jeg nok til å gjøre. Både villigheten til å smake ting, men også om de er kjøttetere eller pesketerianere, vegetarianere eller veganere. Det er flere unge jenter ja. 

 

Stine: Ja, også ser vi at det er flere som begynner å identifisere seg som fleksitarianere. At vi ønsker å gå mer og mer bort fra kjøtt, men at de fremdeles spiser det. 

 

Silvija: Fleksitarianere høres ut som noe fra Notting hill. Det betyr altså at du er nesten vegetarianer. 

 

Sissel: Eller at du bare reduserer litt kjøtt. Det er jo sånn med mine foreldre. De spiser ikke kjøtt hver dag. Det har jeg ikke vokst opp med det heller. Så de er jo fleksitarianere. De spiser suppe en dag og sånne ting. Så det er jo egentlig bare sånn fancy ord på sånn man spiste for 30 år siden. 

 

Silvija: Men, kulturelt. Altså jeg kommer fra det som het Jugoslavia før som heter Serbia nå. Jeg fikk helt hakeslepp da jeg begynte på blindern og jeg ble invitert til å gå til butikken og kjøpe en halv eller hel grillet kylling til å spise det. Det er liksom kjøtt for en hel familie i en kylling. Du kan ikke spise en hel kylling? Jeg tror det er litt sånn rikmanns problem som nå justeres tilbake. Spørsmålet er, hvordan justerer man det for den milliarden i asia som nå kommer i en fase hvor de har råd til det? 

Sissel: Ja. Det er nettopp det, skal vi nekte de å spise det vi har spist i årevis? Det er jo noen etiske filosofiske spørsmål her som er vanskelig, men vi kan i hvert fall starte med å redusere det vi spiser i de vestlige landene som spiser alt for mye, men jeg håper jo at vi kommer til å ha kjøtt i fremtiden og fisk i fremtiden. At det ikke blir helt borte. For meg er det en en fin matglede, men at man trenger ikke å spise så mye. Man trenger ikke å ha en kylling til middag du kan. Du kan på en måte dele den kyllingen på hele familien. Du kan redusere mengdene da. Det ser jeg med  min egen familie med 3 tenåringsgutter. Vi har kjempestort forbruk av kjøtt dessverre, men vi har hvertfall fått fjernet fra storfe til kylling, så har nå litt mindre avtrykk. De vil ha det  selv om jeg prøver å snike inn bønner og alt mulig. 

 

Silvija: Jeg prøver å snike i surkål jeg, men det går omtrent like bra. 

 

Sissel: Ja, så hvordan skal man få endret det? Og alle disse kjøtterstattere vil også kjøpe alt mulig, og de vil jo ikke ha det. Jeg tror ikke det er så lett. 

 

Silvija: Men dere, hvis jeg prøver å tenke. Det er veldig tverrfaglig det dere snakker om her. Og kultur og sosiologi til side, så snakket vi om robotikk til jordbruk. Vi snakket om data fra lakseoppdrett. Vi snakker om biokjemi fra laboratoriene til Stine. Vi snakker sikkert masse mer biologi relatert til alt fra dyrefor til artsutvikling. Hva er vi gode på her i Norge og hvordan bygger vi dette her videre? Det høres jo så svært kunnskapskrevende ut. Hva er vi gode på?

 

Sissel: Ja, vi er gode på dyrevelferd. Har hørt når det gjelder ikke vært kanskje så mye på laks, men hvertfall på storfe og hvordan vi har avlet frem storfe som har hatt mer fokus på dyrevelferd enn stort kjøttkonsum. Hva mer er vi gode på? Jeg kommer ikke på noe mer vi er gode på. Vi er i hvertfall strenge på regelverk. Du nevnte littegrann om at det er en hindring. Det vil jeg si synes gjelder både på dyrket kjøtt som jeg snakket litt om i dag, men også å bruke bioteknologi. Lage genmodifiserte planter og plantearter som tåler mer. For eksempel så kan du avle frem eller bruke moderne genredigering til å lage kornsorter som kan vokse i Norge. Jeg mener jo at det strenge regelverket vi har i Norge er til hindring for det.

 

Silvija: Det er det?

 

Sissel: Ja, det er min personlige mening her, men når vi skriver søknader til forskningsrådet på hva vi skal forske på, og dette er jo lange prosesser. Så har vi diskutert om vi skal ta med genredigering eller ikke, det er jo så strengt. Altså selv bare på forskningen som er sånn lang treg prosess, så er vi usikre på om vi virkelig skal ha det med i søknaden?

 

Silvija: Men Sissel, jeg må jo spørre deg. Hvorfor er vi så redde for det i 2022, for genredigert mat? Vi har jo genredigerte vaksiner og. 

 

Sissel: Nei, det vet jeg ikke, og det kan jo være at det har noen sterke lobbyer. Da det ble introdusert på 80-90-tallet, så var det jo kanskje litt upresis redigering. Så du hadde litt utilsiktet effekter av det. De som utviklet det var også typisk svære kjemikalieselskapet som også utviklet disse sortene. Så hadde det vært mer offentlig eller andre årsaker til å utvikle, så ble det veldig strengt regulert, men jeg vil trekke frem etisk råd i Danmark. Som gikk ut for et par år siden og sa at de mener det er uetisk å ikke ta i bruk moderne teknologi til å løse så alvorlige problemer som vi har i verden i dag, for eksempel når det matproduksjon. Og i dag med den nye teknologien. Før så sjøt man inn gener i hytt og pine, og det var litt sånn upresist. Med den nye Crispr så er det veldig presist å redigere. For eksempel på hvetesorter som tåler regn eller tørke. Eller at vi kan dyrke mer av disse erter, favabønner, soya. Kanskje vi kan dyrke soya til slutt i Norge også, ikke sant? Men det at du skal krysse det frem en langvarig prosess. Det er litt synsing her nå. Det må kanskje være lov i en sånn her podcast?

 

Silvija: Hva tenker du Stine? Hva tenker du vi er mest best på?

 

Stine: Ja, fordi det er et spørsmål jeg har fått mye. Vi er ekstremt heldige som har Nofima og selskaper som ligner på Nofima som er veldig langt fremme, og som følger med på den utviklingen, men vi har et lite rykte på oss også til ikke nødvendigvis å være helt der man ser at andre land i nærheten ligger. Så jeg vil jo egentlig bare fokusere på at vi har veldig mye å gå på. Det virker til at det er veldig mye som skjer i dette spacet, og etter at vi har startet opp, så har vi vært i kontakt med veldig mange ulike selskaper som ønsker å være en del av den endringen,  men vi er up and coming, og vi er nødt til å step it up. Det virker til at universitetene begynner å å få det ordentlig inn på agendaen, og at det er flere og flere selskaper som begynner å kreve mer bærekraftig prosesser. Så vi har mye å gå på, og det blir spennende å se. 

 

Silvija: Du Sissel, du nevnte litt sånn innledningsvis dette med formidling av forskning. Det kunne jeg tenke meg å bruke et par minutter på nå. Jeg har lest et eller annet sted nylig at Norge er et av de landene som har høyest tillit til forskerne sine. Og det kan man kanskje bruke til å gå frem så konstruktivt som mulig. Så en ting er at Danmark har dette etiske rådet, men Norges forskningsråd, snakker veldig varmt om forskning og bærekraft i krysning og hvordan de henger sammen og hvordan de er nødvendige for hverandre. Hva betyr dette her for matforskning i Norge? 

 

Sissel: Det handler jo om at forskere må delta i samfunnsdebatt og formidle forskning utover disse akademiske artiklene. Nå er det jo sånn at vi får poeng for det, mens vi får ikke like mye belønning for å delta i en podkast som det her for eksempel. Jeg burde egentlig sitte og skrive en vitenskapelig artikkel, for det er jo det vi får merita på. Altså ytringsfriheten, er veldig sterk. Alle kan ytre seg om hva som helst, det trenger ikke være sant engang, men som forsker så må vi ytre oss sant, og det ligger i det forskningsetiske retningslinjene som utarbeider sånn nasjonalt. Så det er kanskje derfor også at tilliten er veldig høy for forskere fordi når vi uttaler oss som forskere, så skal vi uttrykke oss så sant som mulig. Så er vi uenig, selvfølgelig, sånn er jo forskningen da. Hvis du ytrer deg i det offentlige rom ellers, så er det ingen regler for hva du har lov å si eller ikke. Så vi er litt regulert av forskningsetikklov og forskningsetiske retningslinjer og normer, og der står det at vi skal ytre oss sant. Så det er jo kanskje noe som bidrar til at folk stoler på forskere, og det er bra. Også er det jo viktig at vi flere og flere deltar i debatt og opplyser folk. Særlig for å være en motvekt innen matfeltet for eksempel. Der har du alle disse matbloggerne og influenserne som farer med ganske mye sprøyt og som har ganske stor makt. Og som bare er tull, og hvis forskerne ikke deltar, kommenterer og demontere, så er det jo de som eier sannheten. Og det er ganske vanskelig, for noen av de har mye makt. Så forskningsformidling er viktig. 

 

Silvija: Jeg tror dette her gjelder egentlig alle områder. Jeg tror at forskerne kan bli litt bedre på å snakke folkelig og ikke være så opptatt av sånn hyper presisjon som gjør at det bare er de som forstår hverandre. Det at de må delta i offentlig debatt og forme vårt samfunn med den siste kunnskapen vi har. Det tenker jeg nesten er samfunnsoppdraget også. 

 

Sissel: Ja, det er det, men det er mye enklere å snakke vanskelig enn det er å snakke lett. Det er faktisk det, men vi har vært på sånn presentasjonskurs, og da ble jeg lært opp at man skulle tenke at jeg skulle presentere en åttendeklassing, og det bruker jeg stort sett alltid. Da bruker flesteparten å forstå. Så det er rett og slett ikke så lett, fordi vi må ta noen snarveier når du skal forklare det. Og da blir jo forskere redd for å bli tatt på at vi ikke sier hele sannheten. Da blir det komplisert. Hvis jeg skal skrive en artikkel, så bruker jeg ofte å sende den til mine søsken som ikke er biologer i det hele tatt, eller teknologer. De jobber med helt andre ting, og hvis de forstår det, så tenker jeg ok, men da burde folk forstå det. Så det er en veldig fin måte å tenke formidling på bruke.

 

Stine: Jeg synes du er god til å bruke det i våre samtaler, Sissel. 

 

Sissel: Jeg tenker på dere som åttendeklassinger da vet du. 

 

Stine: Ja det elsker jeg. 

 

Sissel: De er faktisk ganske oppegående de ungdomsskoleelevene.

 

Silvija: Ja. Jeg tror at vi må både delta i debatt, og det er litt tanken bak LØRN, også tror jeg at vi er nødt til å være med å forske ganske aggressivt og nysgjerrig. Fordi hvis ikke vi gjør det, så blir vår fremtid definert av de andre som har gjort det. Så det er litt sånn be the changer to see med forskning, med gründerskap eller med formidling. Sånn som vi tre gjør, også spille på noen av de styrkene vi har faglig, kulturelt og historisk i Norge. Er det noe viktig dere har lyst til å legge til sånn oppsummeringsvis? 

Sissel: Merker at vi kunne jo snakket mye lenger, så sånn er det jo da, men hvis noen vil lurer på noe mer, så er det bare å ta kontakt både med meg og Stine.  

 

Stine: Absolutt, vi kan snakke i flere timer, så dere får bare ta kontakt. 

 

Silvija: Dere, tusen takk for en kjempespennende samtale, og tusen takk for alt det gode arbeidet dere gjør innenfor foodtech. 

 

Sissel: Takk for nå.

 

Stine: Takk. 

 

Du har nå lyttet til en podcast fra LØRN.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet LØRN.University.