LØRN Case #C0656
Eller motsatt?
Hvordan knytte folk og grupper eller bedrifter sammen så de strekker seg lengre enn hva de ville gjort på egen hånd? Og hvordan bygger man gode team så man beholder de gode heltene i bedriften? I denne episoden av #LØRN sin serie med innovasjonsverket snakker Silvija, Sjur og Klaus med Mor til søstrene Storaas. Søstrene Storaas hotell, Dea Haug Storaas, om hvorfor hun sier vi må tenke motsatt for å skape innovasjon fordi ofte da det virkelige nye skapes.

Dea Haug Storaas

Mor

Søstrene Storaas og ungt Entreprenørskap

"Jeg liker systemer som bidrar til effektivitet og frigjøring av tid til kreativitet og samspill, men systemene må lages og følges opp i samspill med de som er dyktige på det…"

Dette er LØRN Cases

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. 

Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

Vis

Velg ditt format

Varighet: 46 min

Ta quiz og få læringsbevis

Du må være medlem for å ta quiz

Ferdig med quiz?

Besvar refleksjonsoppgave

Du må være medlem for å gjøre refleksjonsoppgave.

Hvem er du, personlig og faglig?

Jeg har nok alltid blitt oppfattet som fantasifull og utholdende. Det var sånn jeg overlevde skoletiden. Dessuten er jeg som tidligere speiderleder for unge jenter veldig opptatt av å få fram kvinnelige ledere. Og så tror jeg på energien som ligger i å få delta som den du er. Alle har noe. Når jeg jobber med entreprenørskap og elevbedrifter i skolen og i Ungt Entreprenørskap, er jeg opptatt av hvilke interesser og drivkrefter den enkelte har å by på.

Hva fokuserer du på innen teknologi- og innovasjon?

Mitt fokus er å få mennesker til å skape sammen og nå lenger enn de ville gjort hver for seg. Jeg er opptatt av kommunikasjonsteknologi og teknologi som kan bidra til bedre og spennende matproduksjon i en sirkulær økonomi.

Hvorfor er det spennende?

Hvis jeg greier å knytte folk og grupper eller bedrifter sammen, bruker jeg noen av mine sterkeste sider. Hvis jeg bidrar til at de strekker seg lenger enn de ville gjort uten min medvirkning, føler jeg på hensikten med livet.

Hva tror du er relevant kunnskap for fremtiden?

Det må være kunnskap en oppnår gjennom erfaring og mestring i samspill med andre, som fører til ny nysgjerrighet og til at en får trening i å fortelle historiene sånn at vi orker å leve videre: «Det går bra til slutt, og er det ikke bra nå, så er det ikke slutten!» – som er vår saying.

Hva gjør vi unikt i Norge av dette?

Vi samhandler. Vi er klar over at vi skal lete etter hverandres verdier. Dessuten går fagfornyelsen i retning av mer entreprenørskap, samhandling og kvinner i ledelse.

Hvordan er du som leder, og hvorfor funker det?

I den grad det funker dreier det seg om å gi utfordringe og ansvar og følge opp. Jeg håper jeg er direkte, men ønsker også at vi skal ha det gøy sammen og få ting gjort.

Noen bærekraftperspektiver?

Jeg kommer fra 70-tallet hvor vi hadde studiesirkel i landbrukshistorie og selvforsyning, for ikke å si kvinner i mannsdominerte yrker. Jeg mener at vi må være opptatt av bærekraft hele tiden, særlig de som skal ta over og drifte en innovasjon. Innovasjoner er neppe helt bærekraftig med en gang. De utfordrer det bestående og krever i oppstartfasen både mye energi, nye logistikker og et overblikk det er umulig å ha i starten.

Hvem er du, personlig og faglig?

Jeg har nok alltid blitt oppfattet som fantasifull og utholdende. Det var sånn jeg overlevde skoletiden. Dessuten er jeg som tidligere speiderleder for unge jenter veldig opptatt av å få fram kvinnelige ledere. Og så tror jeg på energien som ligger i å få delta som den du er. Alle har noe. Når jeg jobber med entreprenørskap og elevbedrifter i skolen og i Ungt Entreprenørskap, er jeg opptatt av hvilke interesser og drivkrefter den enkelte har å by på.

Hva fokuserer du på innen teknologi- og innovasjon?

Mitt fokus er å få mennesker til å skape sammen og nå lenger enn de ville gjort hver for seg. Jeg er opptatt av kommunikasjonsteknologi og teknologi som kan bidra til bedre og spennende matproduksjon i en sirkulær økonomi.

Hvorfor er det spennende?

Hvis jeg greier å knytte folk og grupper eller bedrifter sammen, bruker jeg noen av mine sterkeste sider. Hvis jeg bidrar til at de strekker seg lenger enn de ville gjort uten min medvirkning, føler jeg på hensikten med livet.

Hva tror du er relevant kunnskap for fremtiden?

Det må være kunnskap en oppnår gjennom erfaring og mestring i samspill med andre, som fører til ny nysgjerrighet og til at en får trening i å fortelle historiene sånn at vi orker å leve videre: «Det går bra til slutt, og er det ikke bra nå, så er det ikke slutten!» – som er vår saying.

Hva gjør vi unikt i Norge av dette?

Vi samhandler. Vi er klar over at vi skal lete etter hverandres verdier. Dessuten går fagfornyelsen i retning av mer entreprenørskap, samhandling og kvinner i ledelse.

Hvordan er du som leder, og hvorfor funker det?

I den grad det funker dreier det seg om å gi utfordringe og ansvar og følge opp. Jeg håper jeg er direkte, men ønsker også at vi skal ha det gøy sammen og få ting gjort.

Noen bærekraftperspektiver?

Jeg kommer fra 70-tallet hvor vi hadde studiesirkel i landbrukshistorie og selvforsyning, for ikke å si kvinner i mannsdominerte yrker. Jeg mener at vi må være opptatt av bærekraft hele tiden, særlig de som skal ta over og drifte en innovasjon. Innovasjoner er neppe helt bærekraftig med en gang. De utfordrer det bestående og krever i oppstartfasen både mye energi, nye logistikker og et overblikk det er umulig å ha i starten.

Vis mer
Tema: Digital strategi og nye forretningsmodeller
Organisasjon: Søstrene Storaas og ungt Entreprenørskap
Perspektiv: Mindre bedrift
Dato: 200403
Sted: VIKEN
Vert: Silvija Seres

Dette er hva du vil lære:


Kommunikasjonsteknologi Innovasjon Samarbeid Team arbeid

Mer læring:

Serien Self made Boken Nøvikmfl av Tori Virik

Del denne Casen

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Flere caser i samme tema

#C1118
Digital strategi og nye forretningsmodeller

Karl Munthe-Kaas

Styreleder

Oda

Anne-Lise Fredriksen

Utviklingsleder

NKI

#C0294
Digital strategi og nye forretningsmodeller

Ole Gabrielsen

Direktør for teknologi og endring

Sarpsborg Kommune

#C0310
Digital strategi og nye forretningsmodeller

Ingvar Didrik Haukland

Co-founder og Managing Partner

Innovationizer

Lytt #C0656

Tekst for Case #C0656

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn. Mitt navn er Silvija Seres og med meg som medintervjuerne har jeg Sjur Dagestad og Klaus Røiri som er gode mentorer. Gjesten vår Dea Haug Storaas som er mor til Søstrene Storaas på Søstrene Storaas hotell. Jeg liker tittelen mor. Det er kanskje det viktigste og beste tittelen som finnes i verden. Jeg tror verden er klar for materialet og jeg har begynt å ta på meg mammarollen på mange steder jeg og, ikke bare hjemme. Det tror jeg er noe verden krever av oss. Velkommen 

 

Dea Haug Storaas: Takk. 

 

Silvija: Vi skal snakke om både Søstrene Storaas hotell, ungt entreprenørskap og jeg har lyst til at vi skal fokusere på rollen som man tar som en innovasjons-kobler. Samfunnsutvikler ved å tenke lokalt og personlig, sånn som dere har gjort. Landet bygges en person av gangen og et prosjekt av gangen, og det er utrolig viktig å være brennende opptatt av personene og prosjektene man er direkte involvert i. Det gleder jeg meg til. Du har ønsket overskrift “eller motsatt?” på denne podcasten. Da har jeg lyst til å begynne med å forklare den overskriften og fortelle oss litt om deg selv. 

 

Dea: Jeg var i en periode veldig aktiv med på hotellet og vi oppdaget at noe av det folk ble syke av var å re senger og siden er en kreativ person så tenkte jeg, vi må finne opp noe nytt i forhold til sengeoppredning. Jeg fant en pensjonert oppfinner fra Shell. Han ville veldig gjerne hjelpe meg med dette. Han fortalte at da han jobbet i Shell så ville de legge den alle bensinstasjonen fordi de ikke var lønnsomme, men hans måte å tenke innovasjon på den starten alltid “eller motsatt. La oss gjøre noe med Shell-stasjonene sånn at det er der vi tjener pengene”. Også fikk han til det. Etter at jeg jobbet med han så har jeg alltid tenkt når ting blir alt for kjørt opp i et hjørne, alle er enige om enten det er svart eller hvitt, så tenker jeg “eller motsatt?”. Da er vi i gang. 

 

Silvija: Denne sengeoppreder oppfinnelsen, hva var det?

Dea: Vi så for oss at vi satte inn en slags rull på den ene siden av sengen så vi fikk skiftet laken med teknikk og forsåvidt skiftet dynetrekk på en veldig spennende måte. Men så måtte jeg skaffe én million og på den tiden greide ikke jeg det. Dermed så ligger den fremdeles som en god historie. 

 

Silvija: Hvorfor man blir man mest syk av å re senger? Er det veldig vanskelig og tungt?

Dea: Ja, det er veldig tungt for armer og rygg. 

 

Silvija: Før jeg slipper gutta til, jeg har lyst til at du skal fortelle om Storaas hotellet og at du skal fortelle om en av hobbyene dine som i tillegg til turgåing og barnebarn er tekstilkunst. 

 

Dea: Jeg kan fortelle litt om hotellet. Vi overtok et nedlagt småbruk rundt 1982 fra mine foreldre. Det var ingen som bodde der og (?) litt oppe i Jondalen. Begynte med gårdsaktiviteter for barn og ungdom. Hadde alle mulige dyr, dyrket og fikk egne barn oppe i dette. Så var det at min mann en dag sa “du, Dea, jeg har alltid ønsket meg et hotell.” Da måtte han jo få det da. Sånn var starten på dette. Men når vi startet med hotell og fikk med næringslivet på Kongsberg som la arrangementer hos oss så var vi ikke så mange ansatte. Vi fikk etterhvert fire døtre og når du da både har fire døtre, hotell og fjøs fullt så var det en dag at det ble litt mye for meg. Det er rare er at da var det en stemme inni hodet mitt som sa “billedvev”. Billedvev hadde jeg lagd 10x10 cm på skolegangen en gang, det var alt jeg hadde vært borte i ved billedvev. Jeg dro til læreren som jeg hadde da og sa “hvem kan lære meg billedvev?” også sa hun “det kan en dame som heter Agnes Guttormsgaard, men hun har akkurat fått MS, så jeg vet ikke hvordan det går”. Men jeg tok kontakt med henne og hun sa at “jeg er så deprimert, jeg kommer ikke til å få noen flere venner akkurat nå så du får finne noen andre”. På den tiden var dette så lite populært, jeg dro til Stovner en dag i uka fra billedvev av en som var kunstner innenfor dette. Altså dette var ikke gammeldags billedvev arbeid, men det var moderne. Så dro jeg til Agnes Guttormsgaard og så sa jeg “nå har jeg tatt kurs, kan jeg få være assistenten din nå”? Gjennom de 30 årene som har gått så har jeg vært hos henne én dag i uken og hjulpet henne med mange store kunstverk og egne kunstverk. Vi har noe av det hengene på hotellet og noe av det som er viktig for meg er at dette er noe som blir stort selv om du bare tar bittesmå skritt om gangen og er tilstede i øyeblikket mens du holder på. 

 

Silvija: Sjur kommer til om et øyeblikk. Men jeg må legge på en personlig greie. Jeg flyttet til Norge da jeg var 18 år og det er 30 år siden. Det var kjempetøft. De første årene var utrolig sosial ørkenvandring. Etter et og et halvt år våknet jeg på samme måte som det du gjør og noe i hodet mitt sa tegning. Jeg har aldri tegna før og jeg måtte bare tegne. Jeg vet ikke hvor det kommer fra. Sjur og Klaus har sine hobbyer på samme måte. Det med at man får ryddet opp i seg selv og hodet gjennom kreative uttrykk. Det var så rart fordi det var ikke noe jeg har lest meg til, det bare var der i hodet mitt en dag også begynte jeg å tegne. I tre måneder så gjorde jeg nesten ikke noe annet enn å tegne. Så fikk behovet litt ut av systemet og det kan hende en sjelden gang jeg tegner, men det er utrolig interessant i forhold til helbredelsestid av kunst. 

 

Dea: Absolutt. Jeg har fulgt et menneske som har utviklet seg både som kunstner uten å kunne gjøre så mye selv. Altså hun har måtte bruke andre enn seg selv til å lage det hun får til inni hodet sitt. Det er også utrolig spennende at man ikke behøver å slutte å være kunstner selv om ikke kan utøve det. Det er også en veldig spennende tanke. 

 

Silvija: Du er hendene hennes. 

 

Sjur Dagestad: Dette blir heller motsatt i praksis. Jeg har opplevd å ha deg på kurs og hvis jeg skal beskrive deg til lytterne med noen få ord. For det første så tar du lite plass, også setter du ganske sterke spor etter deg. Det er en unik sak for mange av oss mannfolka kommer omtrent inn som en elefant i et glassmagasin. Du blir den smålåtne oppi det, men dæven for noen spor du setter etter deg. Selv om jeg har hatt gleden av å ha deg kurs gjennom et halvt år, så har du aldri prata om billedvev. Du er ikke den som dytter ting på folk i tide og utide. 

 

Dea: Det var interessant. 

 

Sjur Dagestad: Interessant for begge to. 

 

Dea: Men det er også interessant fordi hvis du skal være mor og bestemme å være med alle steder, så blir det feil. Min måte å være med på, og Sjur sier jeg kanskje ikke tar så stor plass, jeg tror jeg gjør det, det er å la døtrene mine eller andre slippe til med å ta ansvar og gjøre det de brenner for. Derfor begynte jeg som lærer. Når du kanskje snakker om at jeg sier at elevene skal sitte stille, så var det et problem for de andre lærerne. At jeg kommer fra en helt annen bakgrunn og synes at hvis en av elevene har en interessant vinkling så gjør det ikke noe om han sitter stille, går omkring eller hva han gjør for noe. Jeg slapp unna reiselivsvirksomheten fordi jeg ville slippe til døtrene og jeg mener at døtrene ikke skal jobbe med moren sin. Jeg kom inn i skolen med en vinkling som egentlig førte til den entreprenørs retningen som jeg har vært med på der. 

 

Sjur Dagestad: Det du sier en spennende. Jeg har observert dere og hvis jeg skal reflektere rundt det, dette blir min lekmanns observasjon. Du finnes ikke brautende, men den respekten du har blant de andre, den var ganske tydelig. Du kunne snakke med lav stemme og folk hørte på deg og du ble lyttet til og veldig respektert, men du tok aldri noe brautende plass. Det er noe av min observasjon. 

 

Dea: Det er spennende. Innovasjon og kobling av mennesker og spille videre på andres tanker, av og til så er det kjedelig å ikke kunne bestemme at nå stopper vi, nå har jeg den gode idéen, det er den vi bruker videre. Men min glede ligger nok i når vi kommer fram til en idé eller utvikler en idé sammen. Selv om det ikke ble noe av sengeopprederen, og jeg har også holdt på med en pølsemaskin som skulle være pølsens svar på cafe latte hvor du puttet oppi en patron så kom det ut ferske pølser på kjøkken ditt. Jeg synes mange av mine idéer er veldig gode, men på en annen side så er jeg klar over at vi må samarbeide. 

 

SR: Jeg vil gjerne høre deg si noe om gjesteopplevelse. Jeg vet at vi gjør mye få til noe som er spesielt. Også kommer gjestene, også skal det være en “wow” når man drar fra dere. Hva er den “wow’en? Hva er x-faktoren? 

 

Dea: For det første så er det døtrene mine som er der. Men det de gjør er at de forteller familie historiene. De forteller både om meg, sin mormor og om veldig mange andre. Noe av wow-faktoren hos oss kom da vi rundt 2007-2008 og vi skulle utvikle hotellet og lurte på hva som kunne gjøre oss spesielle. Da fant vi ut at det som er spesielt hos hver enkelt er familiehistorien. Det er min egen historie og siden mannen min, Jarle, var journalist så greide vi å samle ca. 50 familiehistorier i en bok. Når du sier at jeg ikke hever stemmen, hvilken historier skal med, er det like mange fra min familie som fra din familie ikke sant, men det som han sa “det er de gode historiene som skal fram”. Og de 50-60 gode historiene finner du på hotellrommene og de blir fortalt av døtrene gjennom opplevelsen gjestene har. 

 

Silvija: Du snakker også om at dere har moderne utvikling av matproduksjon og opplevelser på tvers av generasjoner. Si litt om det. 

 

Dea: Dette er det som mannen min og jeg har vært med på innovasjonskurs i. Det dreier seg om at hotellet ligger på en gård og nå har vi en ny utvikling av gården. Vi har begynt allerede med frittgående griser. Den ene datteren vår er veldig opptatt av mat og vi har funnet et ungt par som er opptatt av dyrking og ny teknologi. Drømmen vår er både å få gården til å se flott ut, det er masse brylluper på låven, men også å bli ganske overrasket over at vi har for eksempel fisk i oppdrett hvor vannet fører til gjødsling av planter. Hvor vi har lært mye om hvordan denne teknologien kan sørge for en sirkulasjon av både gjødsel og det som blir mat for oss mennesker. Akkurat nå er vi veldig opptatt av å greie å bygge mer av egen mat og lære andre det. Vi kommer fra 70-tallet hvor alle skulle ha hver sin kanin, høne og jeg vet ikke hva. Nå kan man gjøre det teknologisk ved hjelp av en liten kasse hjemme. Også kan de lære hos oss, oppleve og det kan komme besteforeldre som gjorde dette i gamledager som kan ta med seg barna. Vi ser på dette som en muligheten for et helt nytt reisemål. 

 

Sjur Dagestad: Når Corona-krisen avtar og folk begynner å treffes igjen, så er dette noe dere åpner for nå i august? 

 

Dea: Vi kan ikke love når ting skjer, men på grunn av Corona så er vi allerede i gang med å streame dyrkingen som har skjedd i en av de gamle husene og som skal plantes ut. Alt dette er allerede i gang. Vi har små snutter fordi det er mange som ikke er så gode på dette som kan spørre våre dyrkere, Tove og Håkon, om hva de må gjøre for å få til det ene og det andre. Ene spørsmålet nå dreide seg om påskeliljer eller sånn som du har i karmen inne, skal vi bare kaste løkene eller kan vi plante de ut. På en måte så er vi gang, kanskje nettopp på grunn av Corona situasjonen. 

 

Sjur Dagestad: Familie som har med barn og lurer på hva de skal gjøre og økologisk dyrking og nærhet til natur osv, så er det Storaas som er stedet framover sånn som jeg har skjønt det. Jeg har selv stilt Tove noen spørsmål og hun er et vandrende leksikon. Det hun ikke vet og kan svare på på sparket har hun googlet og satt seg inn i. Det er fantastisk tjeneste dere tilbyr. 

 

Silvija: En som ikke er lokalkjent, dette ligger i Numedal, men hvor?

Sjur Dagestad: Nei, det ligger ikke i Numedalen, det ligger i Jondalen. Jondalen er en (?)  fra Numedal over mot Rjukan og Telemark. Det er veldig spesielt at det går sånne på tvers av daler. Det har med hvordan sølvet lå i Kongsberg. Dette er geologiske veldig spennende, men det er også kreativ veldig spennende med sånt på tvers av daler. Det er der det store skjer. Det er der sølvet kommer fram eller andre verdifull ting. 

 

Silvija: Det kobler. 

 

Dea: Ja, det er nettopp det det gjør. 

 

Silvija: Hvor langt er det å kjøre fra Oslo?

Dea: 1 time og et kvarter kanskje. 

 

Silvija: Dette her på tvers av generasjoner. For meg er det en ekstremt verdifull ting i tillegg til det økologiske og det sirkulære rundt matproduksjon. Jeg kommer fra en kultur hvor man har vært veldig mye sammen med storfamilien. Hvis det er en kulturell ting jeg savner i Norge så er det anledninger til å samle storfamilien utenom bursdager og jul. Mine barn ser sine besteforeldre veldig mye og om dette kunne vært en årlig tradisjon hvor mine foreldre tar med seg alle sine 8 barnebarn en tur til Storaas for å lære i fellesskap. Mine foreldre kan forklare hva de husker fra sin barndom, det hadde vært en fantastisk utvidelse av vårt familietilbud. 

 

Dea: Nå er det veldig mange som lever singelliv, så det er også noe der. Storfamilien kan ha betydning, ikke bare for barn og barnebarn, men for de i midten. Under Corona krisen så har vi en av våre familier boende i nærheten og har barnebarn gående på tunet. Vi har fått beskjed om at de ikke skal inn så vi er veldig mye ute med dem. Når du snakker om at besteforeldre kan lære barnebarn så er det den ene siden, men vi trenger disse små også som nå er veldig opptatt av om “kommer snøstormene til å vinne, mormor, eller er det sola?” Da kan jeg si “det kommer nok til å bli vår i år og”. Sola vinner. 

 

Klaus Røiri: Dere driver med matkunst på kjøkkenet og har folk som kan mye om å lage gode matopplevelser. Hvordan er det å få tak i de som er veldig flinke og hvordan er det å ha de der lenge? Blir de lenge i jobben?

Dea: Jeg skulle gjerne ha sagt ja, at de blir lenge i jobben og at det er lett å få tak i dem. Men det å leve utenfor byene, i hvert fall har det vært sånn til nå, så vi har hatt et kjøkken med folk fra hele verden. Egentlig har det passet ganske bra for oss fordi jeg er kvart nederlandsk og mannen min er halvt dansk, vi har aner fra ganske mange land i verden. Dette med å bruke lokale produkter, men skape spennende måltider, det er det vi har utfordret de vi har fått ansatt på kjøkkenet til. Det er spennende. Jeg mener at brødbaking er noe av det viktigste her i verden. Hvis du har ullsokker og hjemmebakt brød så overlever du det meste. Da er det mitt brød det er snakk om. Jeg har prøvd å få kokkene til å bake det, men siden vi får folk fra hele verden så må dette utvikles og det blir nye typer hjemmebakt brød, men det er hjemmebakt brød. Det som vi også strever med er at når kokkene har jobbet hos oss en stund og vi kan anbefale dem, så vil de heller jobbe i Drammen eller Oslo. Dette er en utfordring for oss er i distriktene. 

 

Sjur Dagestad: Dette bringer oss inn på team og vi har snakket om team tidligere. Dette blir kanskje en sak til de som er grundere dere ute. Etter å ha møtte Jarle, mannen din, og deg, så har jeg observert at dere er et godt sammensveiset team. Det er morsomt å møte dere, men dere er også veldig forskjellige som typer. 

 

Dea: Da må jeg fortelle en historie. Det teamet er et veldig krevende team. Vi blir aldri ferdig med den krevende biten av det. En god historie fra det var når vi skulle plassere hotellet, så gikk vi rundt og så sier Jarle til meg “du skal gå hjem, Dea, det er så vanskelig å bli enige når vi er to”. 

 

Sjur Dagestad: Har du gitt deg fordi da jeg møtte deg første gangen fortalte du meg at Jarle nettopp hadde kjøpt en landområde i Hellas. Det stemmer?

Dea: Ja. Sist sommer så var vi i Hellas og feiret 40-års bryllup med alle våre etterkommere. Vi hadde fest med greske gudedrakter siden Jarle har kontakt med hele verden gjennom eventselskapet så var det noen lokale folk som hjalp oss. Det var gode dager og veldig hyggelig. Stadig så tok Jarle noen av våre etterkommere for å vise dem hvor det kunne være fint å kjøpe tomt. Jeg nektet å være med fordi jeg visste at dette kunne bli noe av. Den siste dagen hvor alle hadde dratt hjem sier han til meg “nå har vi hatt det så bra, nå må du være med å se på hva jeg kunne tenke meg”. Som den gode selgeren han var, så gjorde han det på følgende måte “nå skal vi se på to steder også kan du velge”. Det er meg som har valgt da. 

 

Sjur Dagestad: Du fortalte en historie til meg for et halvt år siden. Det var om da dere begynte gjestegården. Da var dere én måned forsinket, Jarle er en innmari god selger og det svaret han kom med… 

 

Dea: Jeg var litt fortvilet fordi folk ringte og vi hadde drevet med markedsføring. Men så var det Jarle som tok telefonen og det var noen som lurte på om de kunne komme neste uke og det var jo ikke ferdig. Men han svarte “beklager, det er fullt”.

 

Sjur Dagestad: Det er det nok mange som kunne lært av, den måten å tenke på og svare på. 

 

Dea: Helt enig. 

 

Silvija: Klaus spurte om det med å bygge gode team og beholde talent. Du sier at en av hensiktene dine med både hotellet og en del av de andre prosjektene er å knytte folk, grupper og bedrifter sammen. Men også til å bidra til at de strekker seg lenger enn det de ville gjort uten din medvirkning. Jeg har veldig sterkt inntrykk av at du er god på å få folk til å strekke seg lenger. Hva er tipsene og triksene dine? 

 

Dea: For den første så kan jeg gi et eksempel og det er fra skolen. Jeg er opptatt av at elevene skal kunne fordype seg i ting de virkelig er interessert i. Da kan de starte elevbedrifter med utgangspunkt i det. Jeg hadde en gruppe elever hvor jeg skulle få til å få dem til å gjøre noe de ikke ville. Til slutt så hørte jeg en som sa “Dea, kan vi ikke heller fiske da?”, så sa jeg “er det det dere er interessert i?”, ja det var det. Også lagde de et fiskeprosjekt, en elevbedrift rundt det. De søkte penger og lagde gyteplasser for fisk i logen og det gjorde de utenom skoletid. Det å få folk til å finne ut hva de virkelig brenner for, også jobbe utifra det, det er utrolig viktig. Når du jobber i team så får du gjort veldig mye mer hvis du anerkjenner andres styrker der hvor du selv er svak. Det tror jeg elever, hvis de greier å anerkjenne andre, så plutselig er det ikke om å gjøre å være best, men om å få til dette på en best mulig måte. 

 

Silvija: Jeg vil ta dette videre til et prosjekt du beskrev for meg om boka du jobber med nå. Det er en fantastisk historie og det viser godt om hvordan du jobber med å involvere folk. Si litt om det. 

 

Dea: Jeg har drevet og skrevet bok mens jeg har passet barnebarn. Når de sover så kan jeg bruke litt tid veldig konsentrert og jeg har tenkt at jeg skal gi ut en bok i år fordi Søstrene Storaas har 30-årsjubileum. Vi får se om det blir til et jubileum eller hva det blir, men boka heter “Liv-Heidi blir jordmor”. Liv-Heidi er den eldste av de fire døtrene. Hun driver ikke hotell, men hun var veldig aktiv som liten som den som bestemte over søstrene sine og inspirerte dem. Det som skjedde for 30 år siden var nok et lite sjokk for henne. Da tenkte hun at hun hadde to småsøstre, også plutselig fikk hun beskjed om at nå kommer det en nr. 4. Jeg har da skrevet en barnebok som går gjennom det året som forteller om alt som Liv-Heidi var med på, både når det gjelder stell av dyr. Hun er ikke glad i dyr, så det var ikke så morsomt når hun skulle være med å dra ut lam som lå feil osv. Hun var altså jordmor fordi det fjerde barnet mitt fødte jeg hjemme. Boka handler om å leve på landet, om å vokse opp i en grunder-familie, det handler om hvordan det var å være barn for 30 år siden og opptatt av verden fordi hun var veldig klimabevisst og var opptatt av krigen på Balkan og flyktninger. Dette er en spennende bok som hennes tre sønner nå har illustrert og som kommer i løpet av våren. 

 

Sjur Dagestad: Vi nærmer oss slutten nå. Jeg tror det er 17 år siden jeg var på Storaas for første gangen. Jeg har opplevd Storaas både under deg og din manns regime, og dine døtres regime. Jeg var veldig fornøyd med Storaas da dere hadde det, jeg ble trekt opp dit av Kongsberg-industrien fordi de er flinke til å bruke dere, og jeg ble trekt med som fasilitator, foredragsholder eller innovasjonsprofessor eller hva det var. Søstrene har lagt inn et nytt gir. Jeg må si det er enda finere der nå enn det var. Det synes jeg som bruker. Det er et fantastisk sted og til dere som er lyttere så må jeg si at det er en nytelse å komme opp til Søstrene Storaas i Jondalen. Det er så vakkert og særlig inne. Det de har gjort inne med oppgraderingen er helt fantastisk. Ta en tur til Storaas, få de til å fortelle om historien bak krokodillen eller legg samlingen din opp dit. Jeg har vært der kanskje 30 ganger og snakker av erfaring, det er en suksess å dra til Storaas. Hele stedet oser av grunderskap. Det er en familie som er marinert i grunderskap med ulike personer som er på hver sin måte. Jeg sa litt i fra hjerte fra en som har vært hos dere gang på gang de siste 17 årene. 

 

Dea: Jeg vil også si, Sjur, at da det ble oppgradert, som var i 2007, så hadde vi satset mange millioner og så kom finanskrisen. Vi tenkte at nå går vi under, men så kom den lille fuglen som sa “eller motsatt?”. Dermed satt vi i gang igjen. Vi greide oss og vi skal greie oss gjennom det vi er i nå også og komme på andre siden og være enda bedre. 

 

Silvija: Dea, jeg har lyst til å dra deg ut på et par andre poeng som du hadde til oss på forhånd som jeg syne ser alt for gode til å slippe på. En av dem dreier seg om dine anbefalinger til lesestoff og se-stoff. Du anbefaler serien som heter “Selfmade” som blant annet går på Netflix. Det handler om damen, Walker, som ble amerikas første selfmade-milliardær. Hvordan dette her relaterer til Petter Stordalen i Norge og hva vi alle burde lære av den type folk. Du anbefaler også en bok som heter “pedagogisk entreprenørskap”. Jeg tror egentlig Stordalen er kjempestor på akkurat pedagogisk entreprenørskap. Og filmen “The Best Exotic Marigold Hotel” som er veldig feelgood som vi alle trenger i disse tider, men du sier deres saying er hentet derfra. Det må vel være med at det er ikke slutt før det ender vel? 

 

Dea: Det vil gå bra til slutt, hvis ikke det er bra nok så er det ikke slutten. Det er saying’en. Vi har en saying til som ligner. Det er “du skal ikke se helt bort ifra at det kan gå bra”. Vi har noen sånne som vi greier å snu noen tanker på 

 

Silvija: Når jeg spør hva du mener Norge kan være unikt gode på så snakker du om samhandling. Og egentlig fagfornyelse nå så som driver oss i retning av entreprenørskap, samhandling, kvinner i ledelse. Men så legger du til at vi må huske at vi har penger nok til å tro at vi kommer igjennom også denne perioden. Akkurat det poenget tror jeg det er litt for mange i Norge som glemmer. De glemmer at vi er et de av veldig få landene i verden som har råd, som har penger på bok til å finansiere oss gjennom dette helvette som egentlig hele verden går gjennom nå. På en måte som kan gi oss noen relative fordeler når vi kommer ut på andre enden. 

 

Dea: Det er nettopp det. Det er så utrolig viktig at vi nå både bruker det at vi står med ryggen mot veggen og disse pengene til å finne en dør som gjør at vi kommer ut på andre siden, men også at det vi skaper på den andre siden er så verdifullt at vi kan stå med ryggen rett og si at vi brukte pengene riktig. 

 

Silvija: En anledning til å bruke de pengene på en måte som det ikke var anledning til før, men som kan styrke norsk innovasjonsevne og relative konkurransekraft kanskje. 

 

Dea: Ja, det er det. Søstrene Storaas har permittert 25 personer og jeg sitter i et kursrom hvor strømmen er slått av. Dagene er ganske mørke i forhold til hvor lenge vil dette vare? Vil vi komme oss gjennom? Den “eller motsatt”-tankegangen gjelder hele tiden. Akkurat nå så har døtrene laget en liten video om at vi bader i Buvatnet. Vi ligger ved et vann som heter Buvatnet hvor isen fremdeles er 20 cm tykk. Du kan gå der og de har altså greid å finne et sted hvor det kommer en elv ut, hvor de har slått hull på isen og badet. De har lagt ut denne videoen og skal utfordre hverandre til nye sånne rare ting som de skal gjøre. På den ene siden så må vi være klar over at det er så ille at det virkelig er noe å gråte over, på den andre siden så ser vi hvordan vi mennesker er skapt. Det finnes altså flere stemmer i hodet vårt og det gjelder nå å motivere hverandre sånn at vi bruker energi, penger og tiden riktig videre.

 

Silvija: Ja, det er ille nå og jeg tror det er veldig vanskelig for oss i Norge hvor det egentlig ikke har vært så veldig ille på veldig lenge å akseptere at sånn er det, shit happens og det er ingen skylds. Jeg tenker at det er litt sunt for oss alle sammen. Jeg vet det er grusomt, jeg vet det er mange små selskap som går under. Jeg er hovedeier i to av dem. Men shit happens veldig mange steder i verden. Akkurat nå har det kommet til Norge også. Kanskje vi kommer styrket ut av dette. 

 

Dea: Jeg er helt enig med deg. Jeg går mye tur og i dag tidlig, det var så vakkert oppe på åsen her, og det har kommet et lite lag med nysnø og du kan gå hvor som helst fordi det er skare. Jeg kastet en lang skygge og jeg tenkte “ja, sånn er det nå. Nå kastes det lange skygger”. Også tenkte jeg “men dette er også tiden for å sette nye spor”. 

 

Silvija: Det var vakkert. Jeg pleier å spørre folk om bærekraftperspektiver, men det føler jeg vi har snakket mye om underveis. Jeg vet ikke om Klaus eller Sjur vil legge til noe på den fronten. 

 

Klaus Røiri: Det er ingen tvil om dere gjør mye. Du har fortalt litt om det, opptil flere fronter. Energi og matsvinn og mange ting. Men hvis du tenker litt lenger frem, hva skal være det som dere er kjent for om noen år? Hvor har dere satt de nye sporene på bærekraft?

Dea: For det første så tror jeg vi har inspirert til at andre også blir mer bærekraftige. Vi kan få til et hotell som nesten har en fullstendig sirkulær økonomi. Det kan være drømmen vår, men det viktigste er nok at vi vil inspirere både de som kommer etter oss og andre som driver med lignende ting til å våge og satse på samme måte. Jeg nevnte at vi kommer fra 70-tallet. Jeg utdannet meg på landbrukshøyskolen og vi var opptatt av dette allerede da. Klimakrisen er ikke noe nytt og bærekraft kommer fra den tiden. Jeg vil si at dette må være en del av måten vi lever på. 

 

Silvija: Jeg må innrømme at det du sa om at hvis du har ullsokker og hjemmebakt brød så overlever du det meste, det er mitt favoritt sitat fra denne samtalen. 

 

Dea: Det eldste barnebarnet mitt spiller i korps og han er så veldig glad i hjemmebakt brød, så jeg var på en konsert og da hadde jeg med hjemmebakt brød, ikke blomster. Han var strålende fornøyd, overlykkelig. Det var det beste han kunne få. Da synes jeg at jeg har gjort en god innsats. 

 

Silvija: Dea, vi har snakket om mye forskjellig, men hvis du må hente frem et hovedpoeng av det vi har snakket om. Hva er det? 

 

Dea: Det må være at vi i denne tiden og for hele verden så må vi greie å snu oss. Dette med “eller motsatt” når noe blir for tungt. Faren min leste Terje Viken for oss og der står det “der sturet Terje en dag eller to, så ristet han sorgen han av”. Det kommer igjen og igjen der. Vi må tåle å sture en dag eller to, men så må vi riste sorgen av og komme oss videre og tenke motsatt, og le og ha det moro sammen sånn som vi kan greie når mennesker er på det beste. 

 

Silvija: Det var nydelig. 

 

Sjur Dagestad: Hvis jeg skal oppsummere med en setning så må jeg si heldig er den som har deg som mor og bestemor. 

 

Silvija: Lytterne hørte oss ikke bruke de fem minuttene i forberedelse, og da sa jeg til deg at du må ikke være redd for å være påståelig, og så sa Sjur at du må være litt mer som Jarle, og du sa at “det skal jeg i hvert fall ikke”. Det synes jeg var en nydelig utveksling, også nå i konklusjonen. Jeg synes du viser veldig kraftfullt et eksempel på hvordan kvinner leder annerledes enn menn. Det er litt forskjell på å være mor enn far. Du dytter folk foran deg med både store forventninger og ambisjoner til dem, men også med kjærlighet og støtte når de trenger det. Den kombinasjonen er utrolig sterk og jeg tror det er den type ledelse vi trenger når vi går inn i disse usikre, ugjenkjennelige og veldig volatile tider. Ikke bare i Corona, men alle de endringene som fremtiden bringer. Takk for at du inspirerer. 

Quiz for Case #C0656

Du må være Medlem for å dokumentere din læring med å ta quiz 

Allerede Medlem? Logg inn her:

0

C0656 LØRNSOC Eller motsatt? - med Dea Haug Storaas

1 / 3

Hva har de et stort fokus på hos Søstrene Storaas Hotell?

2 / 3

Hvor holder Søstrene Storaas Hotell til?

3 / 3

Når startet gründeridéen rundt å skape et hotell ut av et nedlagt småbruk?

Your score is

The average score is 0%

Du må være Medlem for å kunne skrive svar på refleksjonsspørsmål

Allerede Medlem? Logg inn her: