Velkommen til Lørn.tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn i samarbeid med Valide. Navnet mitt er Silvija Seres og gjesten min i dag er Jorunn Hodne som er prosjektleder ved Rogaland i miniatyr. Velkommen Jorunn!

Jorunn Hodne: Takk skal du ha! Hyggelig å være her.

Silvija: Ja, veldig hyggelig å ha deg her. Vi snakker med en rekke endringsagenter som er involvert i forskjellige spennende prosjekter i Stavanger regionen og det vi fokuserer på i denne serien er både prosjektet deres og personligheten deres, for å finne ut hva det er som gjør at dere syntes at dette er spennende og hva som gjør at dette funker. Vi skal snakke om Rogaland i miniatyr og vi skal snakke om innovasjon, men før vi gjør det så håper jeg du kan fortelle oss litt om Jorunn. Hvem er du og hva er det viktigste som driver deg?

Jorunn: Jeg føler meg som en potet, det vil si at jeg kan brukes til alt. Jeg liker å ha mange baller i luften. Jeg er sånn som kan stå og sminke meg i speilet om morgenen, spise frokost ved siden av, ta en telefon og google noe. Jeg får litt adrenalinrush av det tror jeg. Jeg liker å ha fart og spenning i hverdagen, men jeg liker også å ta det som en lek. Jeg tar ikke livet så seriøst og det tror jeg og er en god hjelp. 

Silvija: Jeg har lyst til å spørre deg om en par ting som du skrev om din bakgrunn. Du har utdanning i reklametegning og videojournalisme, men så står det også jazzimprovisasjon, også driver du med redesign og det har jeg veldig lyst til å spørre deg mer om. 

Jorunn: Ja, jeg har sunget hele livet mitt, jeg vokste opp i en veldig musikalsk familie og jeg hadde tre eldre søsken og foreldre som spilte alle instrumenter, så det var ikke plass til meg. Ingen hadde tålmodighet til at jeg skulle lære meg noen når alle kunne det fra før. Derfor ble jeg den lille klovnen som tok en trestemt, firestemt, fylte inn, spilte på slurva, gjorde alt for å komplimentere dette bandet. Egentlig var det jeg som ikke kunne, og alle de andre som var så flinke. Både min mor og far har vært profesjonelle sangere. Min mor sang i begravelser for Stavanger kommune. Så jeg stod ofte og hang bak en gravstein og ventet på henne da jeg var med hun på jobb. Så jeg vokste opp på en kirkegård. Min far han sang hver fredag i Åna kretsfengsel for de innsatte i noe som heter fengselsmusikken. Så jeg har en god musikalsk bakgrunn, men så ble det noe tilsidesatt på grunn av alt det andre jeg holdt på med. Jeg har alltid hatt band da, så jeg har alltid sunget på siden, men jeg har aldri brukt det som en profesjon. Når jeg da tok pakken i Stavanger Aftenblad, etter 11 år som videojournalist/reporter, så fant jeg ut at jeg nå ville stemple at jeg kunne synge. Så jeg søkte meg inn på jazz impro sesjon på instituttet for sang og dans, eller musikk og dans. Så tok jeg ett år og studerte noter, fordi jeg kunne ikke noe av det. 

Silvija: Jeg syntes det er så spennende, fordi jeg har lenge hatt lyst til å skrive en artikkel sammen med en jazzmusiker, og det har noe med hvordan dere jammer sammen å gjøre. Jeg tror at det er noen grunnleggende regler og noe delt kunnskap, og allikevel at man klarer å bringe inn seg selv på en utrolig kreativ måte. Når vi jobber med innovasjonsprosesser, har workshops, brainstorming også videre, men jeg tror ikke vi gjør det fullt så bra som jazzmusikere gjør når de jammer. Så jeg har lyst til å på en måte lære litt om hva det er som gjør at jammingen blir bra. 

Jorunn: Jeg tror at det handler veldig mye om å være fri og bare legge vekk alt av bånd og fordommer, bare leve i musikken, vær der og da, og gi alt. 

Silvija: Det å gi alt forutsetter også at man vet hva man er god på, tror jeg. 

Jorunn: Selvfølgelig, det handler om å være trygg på at du kan, men jeg blir overasket selv også om at; "wow, klarte jeg den, har vi det på tape?". 

Silvija: For meg er dette også en utrolig viktig kobling opp mot mangfold. Der er det folk som spiller mange forskjellige instrumenter, men også har forskjellig kjemi og måte å lytte på. Det er et problem når vi snakker om innovasjon, det å ha mange hoder som tenker forskjellig, men at vi er ganske dårlige på å bruke de ulike måtene vi tenker på. Hvordan får dere det til? 

Jorunn: Nei, som du sa så handler det veldig mye om en rett symbiose av folk. Noen du treffer er det ingen kjemi med og da stenger det på en måte. Så det handler jo om å være fri og ikke ha de stengslene, og hvis du treffer folk som du leker bra med så kan du overaske. Dere kan være ulike og alt det der, men frihetstanken må være der. Sånn er det også med brainstorming av idéer. Legger du bånd på deg så tørr du ikke si alt du vil og tenker; "Å nei, det blir for dumt å si det". Også sitter det andre og sier at du ikke kan si det og det, vi kan ikke gjøre det. At du på en måte blir stengt før du får leve ut tanken. 

Silvija: Det er litt interessant også i forhold til ledelse, men jeg tenker også på at du sa at kjemien må stemme og jeg tolker det som at du må stole på at de følger deg. Om du går ut på et spor, så kan du utforske det sporet, også kan det hende at det ikke blir noe og det er også litt vanskelig. Dere setter kanskje av en time eller to til å jamme, men jeg tenker på innovasjonsprosesser, fordi der har vi alltid så innmari dårlig tid. 

Jorunn: Ja. 

Silvija: Hvordan forener vi det?

Jorunn: Det er jo å prøve å fange de gode poengene, ha et godt bakteppe for hvor du lagrer ting så du kan hente raskt frem og på en måte ha et fokus fremdriften, jeg vet ikke. 

Silvija: Jeg antar at når dere skal jamme så blir dere litt enige om omtrent hvor dere vil og omtrent hvordan tiden forløper seg, og jeg tror vi er dårligere enn dere til å bli enige om hvor vi vil. 

Jorunn: Ja, men det handler også om at vi legger premisser når vi jammer. Særlig gitarister kanskje, har ikke lyst til å få noen regler, de vil bare begynne på en groove også bare starter de også må vi andre bare følge med. Trommiser vil gjerne ha faste premisser på hvilken rytme vi skal ha. Det er jo veldig stor forskjell på folk og det er det som blir spennende hver gang det er nye folk. 

Silvija: Vi snakket oss helt bort i jazz, men det henger sammen kreativitet og innovasjon. Hvordan opplever du det som utvikler seg nå i video- og tv journalisme. Er det veldig mange muligheter, er det for mye digitalisering eller hvordan tenker du?

Jorunn: Jeg jobbet jo i TV bransjen når alt kostet skjorta, vi gikk rundt med kamera til 200 000, det veide fem kilo, du gikk med det på nakken, du hadde gjerne lydmann til og med. Altså nå kan jeg gå ut alene med mobilen og verden har blitt helt fantastisk i forhold til før. Jeg husker jo første gang vi fikk mobiltelefoner som du kunne filme med også sa han på desken at hvis vi så en ulykke eller ser noe langs veien, så film det med mobilen. Jeg tenkte sånn; "Yeah, right". Vi hadde ikke troen på at det skulle bli noe særlig fremtid i det. Så den utviklingen, den digitale revolusjonen har jo vært helt fantastisk. Nå er alt mulig og det har åpnet veldig mange dører for meg. 

Silvija: Er det noen steder vi setter mindre pris på innhold? Jeg bare tenker på at jeg var veldig glad i å ta bilder før mobiltelefonen, løp rundt med en sånn SLR, alt for stor og alt for tung, men hadde den med. Nå merker at mobilkameraet min tar like bra bilder, for å være helt ærlig, med litt sånn god software prosessering i etterkant. Siste året har jeg vært elendig på å rett og slett sortere og lagre bilder. Jeg hadde mye mer respekt for de bildene jeg tok før. Jeg skjønner ikke hva som skjer, er det litt sånn det kan være med video også? Nå som alle kan produsere så glemmer vi kjørereglene også forsvinner noe verdifullt også. 

Jorunn: Det kan godt være at det er sånn. Jeg må av og til ta meg litt i nakken og se med nye briller på de stedene jeg går rundt til daglig. Du blir så blind og kanskje du blir litt lei. Når vi har tusenvis med bilder på telefonen så er det litt uoverkommelig, hvor begynner du når du skal rydde. 

Silvija: Ja, ikke sant! 

Jorunn: Det blir litt uinteressant til slutt, jeg vet ikke. 

Silvija: Det blir sånn information overload på det også. Litt sånn luksusfelle på innhold. Jeg prøver å tvinge meg selv til å gjøre litt sånn detox. Jeg trenger ikke ta fem bilder av alt, tilfelle det første ikke ble bra, da ender jeg opp med å ikke bruke et eneste av dem.

Jorunn: Jeg tror og at når du blir eldre så har du gjort det, du har tatt de bildene, du er på en måte ferdig og du går videre. Det er derfor jeg slutter som journalist i det formatet, fordi jeg hadde gjort de intervjuene, jeg hadde gjort det jeg skulle, jeg hadde gjort alt som jeg hadde drømt om og sett for meg. Jeg var litt grunder i det yrket, fordi jeg hadde mine egne program konsepter som jeg utviklet. Det begynte med en ide, søkte en støtte fra medietilsynet og hadde budsjettansvar, manusansvar, du lagde vignetter, intervjuer og redigerte. Det var lange prosesser. 

Silvija: Veldig gøy. Hva er kjerneoppdraget for Rogaland i miniatyr og hvorfor syntes du det er spennende?

Jorunn: Jeg syntes det er spennende fordi det har så mange lag av verdi i seg. Jeg vil at det skal ha en mangfolds tanke, skape mening og arbeidsplasser. Som ellers ville gått rett i utgiftsposten til helse og sosial budsjettet. School dropouts ungdom kan komme dit og få arbeide et par dager i uken og få mestringsfølelse. Pensjonister kan komme dit og få verdi. Mange sånne lag av verdier følger med i kjølevannet av den ideen. Det med at vi skal øke kunnskapsnivået på barn og unge, bygge identitet og fremme kortreistturisme som nå er viktigere enn noen gang. Det er bare lag på lag med gode intensjoner som jeg blir glad av å tenke på. 

Silvija: Når disse ulike aktørene samles, hva leverer de? Hva er oppgavene?

Jorunn: Du tenker på alt det jeg nevnte nå? Nei, det har jeg ikke klart for meg, hvordan det skal foregå, men det er jo en arbeidsplass med gjerne 200-300 arbeidsplasser og det er mange oppgaver. Jeg har vært og reist rundt i miniatyrparker og da ser jeg at det er plass til alle slags mennesker i alle slags roller. I England er det veldig høy tetthet i model towns som det heter og der er det mange pensjonistlag som driver hageselskap og lager små bonsaitrær og har vunnet priser. Så det er noe som har utviklet seg over tid, den mangfoldstanken. 

Silvija: Hva er det som inngår, hvordan velger man hva som skal være i denne modell byen? For meg er dette en kjempefin øvelse i lokal stolthet, hvordan samler man de historiene som skal være der? 

Jorunn: Jeg føler meg som en liten Askeladden som drar rundt med snuttesken og samler på historier, samler på gode folk. Jeg har fått støtte fra innovasjons Norge til å lage en prototype og da har jeg bestemt meg for at jeg skal lage Skudeneshavn i miniatyr. Da har jeg reist en del til Skudeneshavn for å snakke med museum, med historielag, med kommunen og en som lager Skudenes i miniatyr. Jeg har vært på Vågen videregående som skal hjelpe meg å lage disse husene. De har ikke gjort noe modellering på 3D-design før, så de har bedt meg skaffe en god læremester som skal undervise de. Jeg har fått tak i en som driver med modellmakere, som er en av de flinkeste i Norge. Så han skal undervise, så de skal implementere dette i utdannelsen på sikt. Det er veldig mye entusiasme rundt det, folk henger seg på. Jeg sover en halv meter over madrassen ettersom jeg har så mange nye ideer hele tiden.

Silvija: Så veldig gøy. Hva syntes du er interessante dilemmaer? Kanskje bredt, men også relatert til dette prosjektet.

Jorunn: Jeg vet ikke helt om jeg forstår spørsmålet dilemmaer i forhold til, kan du utdype?

Silvija: Nei, for eksempel, du nevnte dilemma mellom kapitalisme og kreativitet. I forhold til å skape raskest mulig verdi for kunders, versus å måtte bryte noen barrierer og skape noe nytt. Det er risikabelt.

Jorunn: Ja jeg har fått et inntrykk av at entreprenørskapsbransjen tenker profitt og scale up. Dette er noe jeg ser ganske store potensial til i å scale opp til andre fylker, andre religioner, i andre land. I min kunst og kultur verden er jo alt for kunsten, ikke for kunden. Mens i den kapitalistiske verden så er alt for kunden. En vet jo det at kunst og kultur er litt nede på rangstigen i forhold til det med kapital, det er liksom ikke penger i det. Det er folk som må tigge penger og det er vanskelig å få driftet det. Så dette inneholder jo alt det, så jeg er ikke sikker. Nå skal jeg ut og fri til investorer. Jeg kan se for meg at første spørsmålet de kommer stiller er; "Ja, hvor mye tjener dere, hva er det av penger å tjene her?". Mens jeg tenker verdien. Selvfølgelig skal det være profitabelt. Det handler ikke om dugnad det her, det skal være avkastning, men jeg må bevise det og det er ikke det min første tanke var når jeg lagde dette prosjektet. Jeg må studere dette med penger og profitt. Jeg er godt i gang. Jeg går jo på ITSA også har jeg gått på gründerhub, men første gangen jeg gikk på et entreprenørskapsprogram så forstod jeg ingenting; "what's your MVP, what's your BA?", haha. Alle disse. 

Silvija: Jeg tror det er viktig å forstå det også er det veldig viktig å holde fast i dette andre språket som dreier seg om å ... Noen snaker om en tripple bottom line, hvor det du skaper ikke bare er for aksjonærer, men det er faktisk også for samfunnet og ikke minst for langsiktig bærekraft og verden. Jeg tror det er veldig viktig at vi som er på utsiden av tradisjonell økonomisk tankegang faktisk presser dette her videre. Fordi det har blitt for kortsiktig, hvis man bare tenker utbytte og aksjonerer. 

Jorunn: Jeg er helt enig. Jeg er så glad fordi nå med FNs bærekrafts mål, så kan du ikke lure deg unna lenger, du må kaste avfall i rett dunk, du må være bærekraftig, du må tenke grønt - tenke miljø. Det implementeres nå i denne verden, som gjør at vi får et mye mer bevisst forhold til at vi faktisk må gjøre ting ordentlig her. Det begynner å merge. Jeg tenkte at oppskriften kunne være kunst, kapital og katedral. 

Silvija: Ja, katedral, børs, havn og fjellseter. Jeg tenker at vi trenger noen sånne lokale norske begreper oppe i alt dette her. Vi har vært veldig flinke til å implementere modeller vi har importert, men noe av det som er så innmari spennende med det du gjør er at du fokuserer på det unike lokalt. At du prøver å sette lys på det og det tenker jeg at man kunne lært fra også utenom kunst. Jeg tror at Norge driver med vekst på litt andre prinsipper enn mange av de andre landene som vi driver og kopierer alt for ofte fra. 

Jorunn: Absolutt. Det skal bli veldig spennende. Jeg ser for meg at det er en kompetent jury som velger ut alle disse forslagene. Jeg ser for meg at det her er en stor grad av innbygger involvering. At folk kan få være med å bestemme hva de vil skal representere sin kommune i dette senteret. Alle lokal aviser legger ut en reportasje om hva dette handler om og folk kan komme med forslag. Folk elsker jo å komme med forslag. Hvis du poster noe på Facebook; "Jeg har vært på den fjellknausen", så er det noen som sier; "Jammen, var det ikke ti minutter ned på venstre siden, der er det jo en stein med noe under". De elsker sånne hidden gems. Det Det er det du ser etter når du er ute og reiser også, du vil ha det lokale, du vil ha det unike og autentiske. 

Silvija: Veldig bra. Du, jeg har lyst til å klone deg litte grann i forhold til innovasjon og endringsagent arbeidet ditt. Hva ville du sakt er dine tre beste tips til folk som skal gjennomføre lignende prosjekter?

Jorunn: Et tips er å snakke med mest mulig mennesker. Det skjer så mye i møte med andre. Vi er så veldig flinke å sitte på hver vår tue og bare jobbe med vårt. Jeg har så lyst til å åpne mer opp og snakke på tvers av kommunegrenser, på tvers av yrker og fag. Vi må bli flinkere på å ikke bare være med våre egne, men og i andre miljøer. Det skjer så mye spennende i de prosessene når du åpner opp. Også er det det å holde fokus og lage prioriteringslister, det syntes jeg er veldig viktig. Da klarer du å få fremgangen dit du vil. Det siste var vell, vær en kameleon og ha respekt for andre. Du kan tenke deg er rocke miljø versus en finkultur, at du gjerne ikke tar på den hullete dongeribuksen og caps når du ikke skal på rockekonsert, men på en kultur konsert, at du kler deg litt opp, at du på en måte prøver å møte - speiler andre mennesker. Vær litt kameleon og klon de du skal i møte. Det er ofte sånn at folk kan føle seg så forskjellig fra deg, bare med utseendet, at de ikke klarer å relatere helt. Det har vell noe med at jeg har vokst opp i et kristent hjem og måtte være litt kameleon for å kunne omgås alle. Jeg føler jeg lærte mye av det. 

Silvija: Veldig spennende. Kan du snakke litt om de viktigste prosjektene du har jobbet med det siste året?

Jorunn: Ja, nå har jeg jo jobbet med Rogaland i miniatyr i et år og da er jo et av de viktige prosjektene der å reise og se hva andre parker har gjort ute i verden. Så jeg har fått støtte av Rogaland fylkeskommune til å dra på ekskursjon og lære. Jeg har vært i legoland for første gang, jeg og min man var i legoland, og i legohouse som er det siste nye i Billund. Det er veldig teknisk, det var tusen barn inne der og helt stille. Jeg hadde grudd meg til dette, fordi jeg tenkte tusen barn i et stort lokale, det blir mye støy. Men der er det altså snakk om læring og når ting er så interessante så ble det musestille, så det var en veldig fin opplevelse. Også har jeg vært i Tyskland i Wunderland, som er verdens største miniatyrby i 1:87 - jernbanemodell skala. Så har jeg vært i New York, som er det nyeste. Også har jeg vært i Mexico, der har de noe som heter sanseparker og de er veldig lekne. Der tuller de med tyngdekraften, illusjoner og gjør ting som du aldri har sett før og du forstår ikke hva som er opp og ned. De er veldig lekne og det var og en stor aha opplevelse. Det er så mye man kan gjøre. 

Silvija: Du er medlem i ITSA start. Jeg har lyst til å spørre deg kort hva det er for noe. Du nevnte ITSA også tidligere i samtalen.

Jorunn: Ja, det er jo disse 24 steps - entreprenørskapsprogrammet. Vi lærer alt fra å pitche, 11 minutters pitch, fem minutters pitch, tre minutters pitch. Det å presentere dette og virkelig gå i dybden på hvem kunden er, hvor du skal, hva du trenger. Det er veldig nøye og du får et mye mer bevisst forhold til forretningsideen din. Du blir tvunget til å tenke løsninger og hvordan du skal bygge opp rett og slett. Hvem er kunden, hva vil kunden ha. 

Silvija: Det er disse 24 stegene til antakelig disiplinert entreprenørskap, men det er et lokalt innovasjons- eller entreprenørskapsprogram. 

Jorunn: Ja, vi har veldig bra programmer for entreprenører i Stavanger. SR band og innovasjon har og et program som jeg har fulgt, men som jeg sa tidligere så var det veldig nytt for meg. Ideen min var veldig ny, sånn at jeg får et mye større utbytte av det denne gangen når jeg har kommet litt lenger i idébyggingen og selve forretningsmodellen rundt. Så jeg har vært i kontakt med mange kloke hoder  og den har på en måte blitt til i møte med andre som kommer fra helt andre disipliner enn meg. Så jeg har lært utrolig mye på kort tid. Læringskurven den har gått rett opp.

Silvija: Og inspirasjon også, fordi man ser at det er flere mennesker i samme båt som deg. 

Jorunn: Ja, jeg blir veldig inspirert av andre som forteller om sine gründerreiser. Det er fint å høre og du kjenner igjen de klassiske elementene i den reisen. 

Silvija: Veldig bra. Hva tror du er relevant kunnskap for fremtiden?

Jorunn: Den teknologiske revolusjonen har kommet for å bli, så det er veldig spennende hva som skal skje fremover med mer teknologi. Nå ser vi jo at koronakrisen har gjort oss mer digitale, men mange jeg har snakket med er sånn; "Nå begynner vi faktisk å bli litt lei av web møter og lei av å ikke møte folk!". 

Silvija: Sosialt utsultede er vi!

Jorunn: Ja. Digitalt og teknisk er noe av det viktigste også er det jo miljø og bærekraft som selvfølgelig er fremtiden. Vi kommer ikke utenom og vi må ta vare på planeten vår. Det med helse og medisin og forsking er de viktigste områdene tenker jeg. 

Silvija: Tverrfaglighet og litt god kontroll over verktøyene våre. Kan jeg spørre de sånn rent konkret og personlig, de teknikkene du kunne når du var videojournalist med disse store kameraene, får du brukt dem når du skal lage video med mobiltelefon eller måtte du omskoleres. Hvordan fungerer tilpasningen til nye type verktøy? 

Jorunn: Den fungerer så bra. Jeg trengte ikke lære noe nytt nei. Du kan bruke alle den gode kunnskapen, men før var det sånn at et kamera ikke kunne vingle, nå kan det det. Det er spenning i at kamera vingler. Det er kommet ganske mye lengre i forhold til hvis du ser NRK program fra 70-80-tallet. Det står veldig stille, det går veldig sakte. Den fast-pase rytmen vår har blitt så mye mer. Folk gidder jo nesten ikke se et minutts reportasje lenger. Alt skal gå veldig fort. Sånn sett må du lære deg å adoptere den raske måten å jobbe på. Vi sitter jo gjerne å filmer på jobben og redigerer på bussen på veien hjem. Den raske jobbemåten er fantastisk i forhold til alt det du måtte skru på av utstyr og laste ned før. Du kunne stå fast. 

Silvija: Det jeg hører egentlig er at du er veldig tilpasningsdyktig i forhold til dette med nye prosesser og nye formater og ny distribusjon. Selv om det har blitt veldig mye letter å lage og redigere de videoene, så måtte du lære deg denne bussprosessen som du nevner. Pluss det å spre digitalt innhold. Vi er ikke så fastlåst lenger til store medieselskaper. Nå bygger folk sine egne kanaler.

Jorunn: Ja, altså jeg er livredd for å havne bakpå. Jeg ser mange til og med yngre enn meg som er redde for det digitale. Så jeg har tenkt at jeg aldri skal være bakpå, så jeg har tilbudt meg å ha workshop for ungdom på kulturhus for ungdom i Stavanger. Jeg har videoworkshop, redigeringsworkshop, redesignworkshop der. Da lærer jo jeg også av de unge, så det er en vinn-vinn situasjon. 

Silvija: Veldig spennende. Har du noen fordeler du tenker på at Norge gir deg i forhold til det du gjør? Er det noen unike styrker som du kan utnytte når du skal bygge, om det er Rogaland i miniatyr eller noen av de andre prosjektene dine.

Jorunn: Norge er jo så rikt og vi er jo så heldige som bor her. Jeg føler at jeg lever på toppen av en kransekake. Jeg kunne ikke blitt mer heldig med å bo i Norge i forhold til absolutt alt. Vi har tilgang til alt, vi har råd til alt, vi kan reise hvor vi vil. Ja, altså jeg føler meg veldig heldig. Jeg syntes at Norge er må være verdens beste land å bo i. 

Silvija: Vi kommer ut som verdens beste land på mage av disse FN målingene. Jeg har bodd noen måneder i Saudi Arabia og Kina, også har jeg vært mye i USA og Frankrike og mange andre land. Det finnes andre like land, men jeg tror det er veldig få land hvor rikdommen er så godt fordelt som i Norge. Det som er interessant er at her kan man si at vi er så rike uten å ha dårlig samvittighet. Jeg tror det er en utrolig viktig del av den lykkefølelsen vår. Du føler egentlig at det er et fellesskap og det er fortsatt et ønske om å videreutvikle vår felles posisjon. Det tror jeg er virkelig unikt. 

Jorunn: Når jeg er ute og reiser er jeg gjerne i litt fattigere strøk og de kan ikke forstå at jeg ikke er rik. Derfor føler jeg meg enda rikere, selv om jeg av og til har det sånn at jeg spiser nudler denne uken så jeg sparer litt penger. Det er uforståelig for dem. Så det som du sa med at vi føler oss like, selv om det er forskjeller. Vi har det vi trenger. 

Silvija: Jeg tror det er en viktig side av dette. Du og jeg og alle sammen er så mye rikere enn det vi går rundt og tenker. Vi har helse- og utdanningssystem som vi har tilgang til alle sammen også har vi pensjonssystem, selv om det begynner å bli ganske skjevfordelt mellom de som jobber i offentlig og de som ikke gjør det. Vi har en slags garanti hvor vi er relativt likt tatt hand om i de mest kritiske områdene i livet vårt. Det er en større rikdom enn vi går rundt og tenker på til daglig. 

Jorunn: Ja, jeg prøver å være takknemlig for det så ofte jeg kan og jeg tenker mye på det faktisk. Jeg har en del amerikanske slektninger og jeg ser hvordan de sliter med så mange aspekter i livet sitt. Helseforsikring og presidenten som gjør ting som de ikke kan relatere til. Jeg føler meg veldig heldig og det tenker jeg ofte på. Jeg tror at når du har vært ute og reist så sitter det litt ekstra godt i, når du har sett hvordan andre har det. 

Silvija: Ja. Hvordan beskriver du deg selv som leder og hvorfor fungerer det?

Jorunn: Ja, det er faktisk ikke sikkert at det fungerer fordi jeg er så streng med tanke på at jeg forventer så mye. Jeg forventer like mye av andre som jeg vil legge i selv og jeg har ikke barn engang. Det er gjerne mye på grunn av at jeg elsker å jobbe. Så jeg har veldig dårlig skiller på hvilke tider jeg stempler ut. Jeg har ikke noe stemplingsur. Det er ofte sånn at når mannen min går og legger seg så er jeg sånn; "Ah, nå kan jeg begynne å jobbe litt", også setter jeg meg ned en time til. De gangene jeg har vært på store produksjoner, så er jeg heldig at jeg har jobbet med folk som er veldig opptatt av å levere og jobbe. Jeg har aldri fått prøvd meg i et større arbeidsmiljø hvor folk ikke leverer. Det vil si, jeg har vært på en stor arbeidsplass hvor det kan sitte folk og gjemme seg bort i et hjørne, men da er det arbeidsplassen sin skyld at de ikke er i jobb, de blir ikke sett. Så jeg er veldig opptatt av å se folk også. Så det kan være at det er derfor det fungerer. Jeg tror folk må bli sett og anerkjent for jobben de gjør. Det å være et team gjør at man får fremdrift. Å skape noe sammen og gleden av å oppnå mål. 

Silvija: Veldig bra. Har du noen bærekrafts perspektiver som vi burde innom? Hva tenker du rundt bærekraft?

Jorunn: Jeg tenker at bærekrafts mål er elt tvingende nødvendig. Alle må være med å bidra på det. Vi er i en prosess nå med tanke på miljø og fattigdom. Jeg tror vi blir mer klar for å dele godene våre. Nå ser vi jo litt tendenser på at vi må hjelpe. At vi nå i denne koronatiden er flinkere på å dele. Folk i Stavanger har et stort nettverk og springer ærend for andre. Kanskje denne krisen gjør at vi kommer bedre ut når det kommer til å oppnå disse bærekrafts mål. Både sult, sikret helse, likestilling og utdanning, alle disse tingene er super viktige. Det har vært mye fin snakk. 

Silvija: Også partnerskap, som en av de kanskje viktigste bærekrafts mål som vi ofte glemmer. Den har vist seg å være ganske verdifull nå.

Jorunn: Ja, absolutt. Jeg har tro på fremtiden!

Silvija: Jeg tror det er det første premisset for å være kreativ. Man kan godt være kjempe frustrert, men man tro at fremtiden likevel er verdt det. 

Jorunn: Ja. 

Silvija: Har du et lite livsmotto vi kan hekte på deg?

Jorunn: Jeg har vært veldig dårlig med motto opp gjennom årene og jeg forstår ikke helt hvorfor. Jeg tror det har noe med at jeg er grunnleggende, jeg vil selv, jeg vil klare meg selv, jeg vil finne på det selv. Det er klart at jeg blir påvirket og ubevisst gjør jeg ting som er gjort for. Det er alltid sånn at jeg vil utforske, jeg vil gjøre noe nytt. Jeg forbinder også sitater med kvinner og veldig få menn pelmer på med sitater på facebooken sin. Det er helst kvinner. Noen ganger så blir det bare sånn overfladisk for meg.

Silvija: Du tenker det er begrensende kanskje også?

Jorunn: Ja, det er mange fine ordtak selvfølgelig. Herlighet. Jeg mener ikke det, men for meg så har det ikke den verdien fordi det er så mange og jeg går sjeldent inn i et ordtak og tenker; "DETTE er MEG!". Så jeg har ikke noe ordtak som jeg føler kan være et stempel som er meg. 

Silvija: Du vil heller synge det, ikke si det. Bra. Er det noe viktig som vi har glemt å gå innom Jorunn, som du gjerne vil nevne?

Jorunn: Ja, det at jeg hadde en stand på Nordic Edge Expo, som er en stor nordisk messe hvor smartby og alt innovativt er på banen. Der traff jeg så mange spennende folk. Jeg var heldig og fikk to sider i Stavanger Aftenblad før jeg skulle ha denne 48 kvadrat store standen. Og da fikk jeg god hjelp av Nordic Edge messen til å få utvidet standen min. Der traff jeg folk fra hele landet, og jeg har en hel stor bok hvor jeg skal gå gjennom alle adresser og har masse meter med disse spennende folkene. Blant annet kom det en overlege fra Stavanger universitetssykehus bort og sa; "Jeg liker den ideen, jeg vil være den første kunden!". Så nå er jeg i gang med det første oppdraget og skal lage en miniatyr av Search forsknings lab på Sandnes, som skal stå i pasientreisen i det helseklosteret i innovasjonsparken i Stavanger. Det var det som var et av de viktige prosjektene som jeg jobber med nå. Ellers kan jeg ikke komme på noe annet.

Silvija: Når kan vi komme og besøke miniatyrparken din?

Jorunn: Jeg håper i 2025. 

Silvija: Ja, og hvor skal den være?

Jorunn: Jeg har en intensjonsavtale med Sandnes kommune at den skal ligge på Lauvvik, som er porten ut mot Lysefjorden. Sett i et stort perspektiv så er det en veldig spektakulær beliggenhet. Så om det er der det ender opp med å bli, det får vi se, om de kan holde det de lover. Jeg stiller store krav. 

Silvija: Du, vi gleder oss! Jorunn Hodne, prosjektleder i Rogaland i miniatyr, tusen takk for at du inspirerte oss i Lørn. Både i å tenke tverrfaglig, samt det å finne folk som tenker annerledes, og finne respektfulle, men modige måter å jobbe sammen på og det å ikke låse seg inn i bestemte retninger fordi livet er jo i konstant transformasjon.

Jorunn: Veldig bra oppsummert. Tusen takk for at jeg fikk komme!

Silvija: Og takk til dere som lyttet. 

Du har nå lyttet til en podcast fra LØRN.TECH - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å lytte til denne podcasten på vårt online universitet Lørn.University.