Velkommen til Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres. Denne episoden er produsert med støtte fra Stiftelsen Teknologiformidling som inspirerer små- og mellomstore bedrifter til å tenke nytt. 

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn i samarbeid med Teknologiformidling og Kunnskapsparken Bodø. Temaet i dag er Oceantech. Navnet mitt er Silvija Seres og gjesten min er Kjetil Korsnes – sa jeg det riktig?

Kjetil Korsnes: Ja det er nært nok for meg. 

Silvija: Som er daglig leder BioVivo Technologies – velkommen!

Kjetil: Takk skal 

Silvija: Kjetil, du er en «hardcore» biolog, som elsker sin Darwin. 

Kjetil: Ja, jeg gjør vel gjerne det. 

Silvija: Og du mener ganske mye om digitalisering av primærkilder, og om andre verdenskrig i Norge. Så det er en ganske stor spagat da. 

Kjetil: Ja det du referer til der er jo den litt spesielle hobbyen min, men akkurat det med krigen, dog biolog, jeg jobbet jo med forskningsrelaterte problemstillinger på den ene siden, men så skiftet jeg bare fagfelt. Så nå jobber jeg med digitalisering av primærkildene etter krigen fordi de har vært fraværende alt for lenge, og vi trenger tilgangen, og gang på gang så ser vi at man går på «limpinnen» og man skriver og tolker så har man ikke grunnlag for det man sier. Så tilgang og digitalisering. Digitaliseringen er vel så viktig for det feltet som det er innenfor havbruksfeltet. 

Silvija: Havbruk, BioVivo, akvakulturer – før vi går dit, si litt mer om Kjetil. Du sa bare at du er biolog, hvem er du?

Kjetil: Basisen er ... Jeg er en hyggelig kar fra Bergen, tenker jeg. Jeg er i bunnen utdannet innen helse/fiskehelse. Det var starten min. Jeg vokste opp på Vestlandet - på Møre, og kom ganske tidlig inn i oppdrettsnæringen, og mitt første møte var jo da sykdomsproblemene. Så jeg tenkte at dette er noe vi må gjøre noe med, så dermed endte jeg opp innen fiskehelse – tok mastergrad i fiskehelse og ble fiskehelsebiolog. 

Silvija: Det betyr at du kan mye om lusene? 

Kjetil: Det vil si at vi sidestiller veterinærene på havbruk – fiskedoktor ganske enkelt. Så jeg kan gå ut og skrive resepter og slikt. Nå gjør jeg jo ikke det fordi jeg fokuserer på forskning. Jeg tok min doktorgrad etterpå og jobber med fiskevirus. Skjebnen gjorde at jeg endte opp i Bodø. 

Silvija: Hvorfor det? 

Kjetil: Det er ren tilfeldighet som gjorde det. 

Silvija: På privaten? 

Kjetil: Jeg skulle bare være der et halvt år men så møtte jeg noen, så vet alle hva som skjer. Så det er 21 år siden. 

Silvija: Du jobber ved et universitet eller er du gründer på heltid? 

Kjetil: I dag har jeg en bi-stilling på Nord Universitet. Jeg hoppet av for tre år siden, da fikk jeg permisjon og var ute i 100 % permisjon finansiert av Nordland Fylkeskommune hvor man skulle ha mobilitet av forskere til privat næringsliv. Så satt jeg i et selskap og vi begynte å jobbe med teknologi opp mot oppdrettsnæringen fordi vi så at vi hadde så store utfordringer på helse og verdferd at jeg måtte gjøre noe med det. Så mitt «mission» nå er enkel: vi må ha ned dødeligheten og problemene i oppdrettsnæring. Alt det jeg holder med på når det gjelder dette, konvergerer jeg det punktet om at dette må vi få kontroll på. 

Silvija: Hjelp meg litt. Man nikker med et seriøst ansikt når folk snakker om at helse og verdferd hos fisken. Men de fleste av oss tenker sikkert at det er sikkert noe lus-problematikk, de har det litt trangt og sånt. Men så har jeg hørt deg prate om deprimert laks. Fortell oss; hvorfor blir det så vanskelig når det er så mye fisk? 

Kjetil: Helse og velferd er jo et stort område, men det blir veldig fort frostlagt fordi alle peker på at alt man gjør skal føre til bedre helse og velferd uten at man egentlig kan fortelle hva det egentlig betyr. Er jeg frisk eller er jeg syk? Hvis du lurer på det så går du til legen, og legen gjør mer enn å bare se på deg. Problemet i dag i oppdrett i dag er at vi har alt for høy tapsprosent. Et godt eksempel er hvis du ser på tapen av fisk i Nordland som vi sitter i nå, versus Vestlandet. Det var 6 % utgang i fjor i Nordland, så var det 22,5 % i snitt i Hordaland. 

Silvija: Vent litt. Utgang betyr at fisken dør? 

Kjetil: At fisken dør ja. Hva er forskjellen mellom Nordland og Hordaland? Jo, lus har begge to, men PD-viruset eksisterer bare i Hordaland. Så kombinasjonen av en virusinfeksjon og lus er radikalt forskjellig, noe som gjør at når man behandler fisken så får man virussykdommer, så får du mye høyere utgang av fisken. 

Silvija: Så man behandler fisken for å bli kvitt lusen, og da gjør man den mer åpen for virus? 

Kjetil: Altså, hvis du har en fisk som har PD-sykdom som et underliggende problem, så får den lus på seg, og du begynner å «herje» med fisken, så trigger vi sykdomsutbrudd. Hvis du har fisk som ikke lider av PD-sykdom og du begynner å «herje» med dem – så tåler de det. 

Silvija: Akkurat. 

Kjetil: Ikke sant, 6 % dødelighet i nord, 22,5 % i sør. 

Silvija: Lær oss litt om PD-virus, hva er det for noe? 

Kjetil: PD-virus er en virusinfeksjon som er et sykdomsproblem i oppdrettsnæringen, og den har spredd seg fra begynnelsen av 90-tallet. I dag deler vi Norge i to soner; en nordlig sone uten PD-viruset og en sørlig sone med PD-viruset.

Silvija: Men vaksinerer man fisken? 

Kjetil: Man vaksinere, men igjen et godt eksempel på at vaksine er fantastisk virkemiddel men det løser ikke problemet alene – det gjør den ikke på PD-viruset. Uten PD-vaksinen så tør jeg ikke tenke på hvordan sitasjonen ville ha vært. Så den er viktig men den løser ikke problemet. Det er ikke en «quick fix» dette her. Det viser jo bare, slik jeg ser på verden, at vi har noen fundamentale utfordringer i oppdrettsnæringen. Og når du ser på den teknologien vi bruker i dag på tradisjonelt oppdrett rundt her så ser vi at det har ikke vært vekst i volumene våre de siste årene. Verdien har økt, så veksten vår kommer i verdiøkning og ikke i volumet, og dette er ikke bærekraftig over tid. Så vi må gjøre om det. I tidligere tider når vi har hatt disse utfordringene så har man løst det med teknologi, for eksempel innføring av vaksinene på tidlig 90-tallet. Der man da fikk veldig høy tapsprosent stoppet man opp, løste det med vaksiner, så begynte man å vokse igjen. Så, det sier jo i mitt hode, at vi har noen strukturelle utfordringer også i forhold til det at teknologien vi bruker i oppdrettsnæringen kanskje har nådd sitt potensiale. Og dette ser man, når man ser utover næringen i dag, at det kom jo klare meldinger fra forvaltningen også at man måtte peke på teknologi som en viktig faktor for å få en videre bærekraftig vekst av norsk oppdrettsnæring. 

Silvija: Men når du sier vekst, er det ikke snakk om å legge inn flere merder? Hvor har man nådd potensialet - er det størrelsen på merdene som gjør at den ikke egentlig kan bli større og vi kan ikke ha flere fisk innenfor disse merdene for at de ikke kan ha det bra nok hvis de er flere? Hva er begrensningene? 

Kjetil: Begrensningene ligger i, hvis du tar dagens samlede tapsprosent og sier at én av fem fisk dør, og hvis du bruker 5-gangen så får du et astronomisk tall. I fjor hadde vi 55 millioner laks som aldri ble produsert – de døde i produksjonssyklusen. Det er ikke helt riktig å sammenligne, men det er altså 10 ganger Norges befolkning som ryker. Nå er ikke en laks og et mennesk sammenlignbart. Men dette betyr altså at hvis vi skal vokse og vi ikke løser denne fundamentale utfordringer så blir dette mer og mer vanskelig. 

Silvija: Vi kan ikke bare la mer fisk gå til grunne ... 

Kjetil: Nei skal vi ha 10-gangen, skal vi ha en halv milliard fisk som dør – det går ikke. Og det er jo dette man peker som, at man må gjøre noe for å få ned tapsprosenten. Det er jo dette jeg håper at jeg kan være med på å adressere. Jeg tror jo også at teknologi kommer til å være ekstremt viktig for å ta oss videre til neste steg. 

Silvija: Nå vet jeg ikke helt om jeg husker helt riktig, men jeg mener at jeg har hørt deg, kanskje i forbindelse med Adolfsen-prisen, hvor dere prater om å bruke kunstig intelligens for å analysere fiskehelse? 

Kjetil: Ja det er en del av det. Det er mange typer teknologier, men når du ser på hvordan teknologiutviklingen foregår på oppdrettssiden nå – mye av det er «boostet» disse utviklingskonsesjonene. Så ser man at det er mange småselskaper som tar enkeltteknologier og ser på noen av problemene vi gjør rundt her. Men du løser jo ikke problemet med å ha en enkeltteknologi. Altså vi ser noen som har en fin måte å løse ting på, så løser det ikke de strukturelle hovedproblemene i oppdrettsnæringen. Og mange selskaper opplever jo det at når de gjør konkurranse på dette, så betyr det at det er en «skog» av selskaper som leverer kameraløsninger, sensorløsninger, og ulike små løsninger. Men ingen av disse klarer ene og alene å løse de sentrale utfordringene næringen har. Så derfor må vi tenke annerledes. Og i mitt tilfelle her, som et lite selskap som fokuserer på helse- og velferdsiden og teknologi, så betyr det at jeg har gått i samarbeid med oljeservice selskapet TechnipFMC, som er gigantisk stor. Og vi har oppdrettere med oss. Når utviklingskonsesjonen ble lyst ut, den kom i 2015, det lukkede vinduet i November – 17 November i 2017, så satte vi oss sammen og vi utviklet et konsept der vi brukte oljeteknologi, min bakgrunn innen helse- og velferd på fisken, oppdretternes erfaring innen produksjon, så lagde vi et konsept som er et semi-lukket modulbasert, basert på at vi tenker at dette er måten å produsere laks på i framtiden. 

Silvija: Uff, her er det forferdelig mye som jeg har lyst til å ta tak i. For det første så er det fantastisk fint med et konkret eksempel på overføringsmuligheter fra oljenæringen. Veldig mange prater om det, men her har vi noe som er veldig til å ta på og forstå. Og så må du hjelpe oss med å forstå hvilken idé dere tok der fra, og hva betyr dette med semi-lukkede systemer?

Kjetil: Tanken er for oss som har slått oss sammen for å løse dette; hva er det grunnleggende utfordringen vår? Det første man må erkjenne er jo at lakseproduksjonen i dag har en industriell skala. Du kan jo si at man kan gjerne sammenligne det med en bilfabrikk, men laks og bil er to forskjellige ting. Laks er biologi, men prinsippene for å produsere i et enormt volum er de samme. Det vil si, hva har bilindustrien gjort for å få en industriell produksjon som gjør at du får en høy kvalitet til en lav pris? Jo, det ble revolusjonert på 60-tallet av Toyota. Vi kjenner det som Toyota Production System, eller LEAN, som er mer eller mindre utskjelt på noen områder. Men poenget er, hva var det de gjorde og hva var utfordringen? Jo, de ville ta kontroll på det uønskede i produksjonen – ting som ødela for produksjonen. Så kan du ta blikket på norsk oppdrettsnæring og spørre; er det noe som ødelegger oppdrettsproduksjonen vår? Mulig det ja. Det er alt for høy dødelighet. Vi så jo her oppe i nord denne våren at algeoppblomstring, altså 2 milliarder kroner verdi i laks gikk tapt på en prosess hvor vi hadde absolutt null kontroll på det som skjedde rundt oss. Hva kan vi gjøre? Jo, vi må fjerne det som er de grunnleggende problemene. Vi må fjerne lusene, og så må vi gjøre noe med laksen. Så det vi satte oss ned og gjorde var å overføre tankesettet og si at; skal vi gjøre dette og skalere dette opp, så må vi fjerne den uønskede variasjonen. 

Silvija: Kan jeg spørre deg, hvordan gjør man det – betyr det at man oppdager variasjonen tidlig nok og fjerner den fra systemet? Tar den fisken som har lus og få den bort? Hvordan fjerner man variasjon? 

Kjetil: Her må man erkjenne hva som er problemet. Problemet med lus er at det finnes i naturen rundt deg, og du kan ikke skjerme fisken fra naturen med det systemet vi har i dag. Så vi tenkte enkelt, og dette er ikke noen ny tanke, men vi må lukke systemene; det vil si at vi holder lusene på utsiden, vi holder algene på utsiden, og så må vi stabilisere produksjonen vår som gjør at vi er i forkant av negative hendelser hvor fisken får problemer. Dette er jo enkelt sagt, men ekstremt vanskelig å gjennomføre i praksis. Det blir jo hvordan vi skal tenke og gjøre dette, og det er jo der det tverrfaglige – det at vi er flere som kommer inn med ulike sider for å gjøre dette her, jeg bruker å si at det er jo når biologene, teknologene og ingeniørene møtes at «the magic happens» Vi kobler sammen det vi holder på med og tenker på tvers. Det er også grunnen til at oljeserviceselskaper er veldig interessante – fordi de har gjort en ting på sokkelen som er litt analogt med det vi ser i dag. Man gikk til top-side plattform til subsea installasjoner – det er et paradigmeskift i oljenæringen. Oljeservice selskapene med på å drive teknologien som lå bak for å gjøre dette, og dette skjedde her i Norge. Så de vet hva som kreves når man gjør radikal teknologiutvikling på å løse utfordringer. 

Silvija: Og den radikale greien her er at man går fra et åpent system til et semi-lukket system? 

Kjetil: Ja, for man har hatt et oppdrettssystem som har fungert fantastisk bra i 40 år. Så har man fått gradvis større problemer, og i dag ser man at tapet som vi beskrev til å begynne med her er for stort, og man ser at veksten er ikke tilstede. Noen selskaper opplever at de får nedgang i produksjonen sin fordi de ikke har kontroll på lusene. Andre får lov til å vokse, men under veldig klare kriterier. Så kommer hele opinionen opp her i forhold til bærekraftig utvikling av oppdrettsnæringen – hva med utslipp? Hva med rømning? Hva med situasjonen til fôret? Det er mange ting ved denne næringen. Altså, skal man femdoble produksjonen, som mange bruker som et eksempel på å bygge dette, så må man forstå volumene. Dette er det de færreste som gjør. Altså hvor enorme mengder laks dette er snakk om. Der kommer denne industrielle inngangen, for å klare dette og gjøre det bærekraftig, så tror jeg, og dette er min ærlige og oppriktige mening, at vi er nødt til å gjøre dette på en annen måte enn vi gjør det på i dag. Så kommer utviklingsposisjonen her. Det at departementet, at forvaltningen sier at de vil ha klare forventninger om å delvis drive denne næringen selv og finne nye måter å gjøre ting på her. Og i dag ser vi jo at man har ulike retninger som teknologien går i, og hovedretningen er at man går offshore, altså vekk fra der man har problemene sine ut i det åpne, i mye større enheter. Noen går veldig langt ut fra dette her. Så har vi noen som peker på at man lukker tingene på den eksisterende infrastrukturen vi har i dag, og noen peker på at vi skal putte denne på land. Så det er driverne til retningen man går rundt det her. Min personlige mening, som vi jobber ut mot, er at jeg tror at den mest effektive måten å gjøre det på er å bruke den eksisterende infrastrukturen der folk bor og lever, og der vi har all kommunikasjonen vår. Så må vi bygge etter fabrikk-tanken rundt dette her. Da må vi ha kontroll på prosessene i det vi gjør. Vi kan ikke etterlate det til moder natur, om det er oppblomstringer, vi må ta kontroll der vi kan ta kontroll. Og det har jo ført til at det konseptet vi hadde diskutert rundt dette vil si at vi lukker. 

Silvija: Men, gi meg bilder. For vanligvis er en merd mer en slags netting, en sirkel med netting som går ned. Er det lukket på bunn? 

Kjetil: Vi lukker alltid merden fullstendig. 

Silvija: Men vanlige merder er helt åpen så vannet strømmer gjennom men laksen kommer ikke ut? 

Kjetil: Ja, en inngjerding rett og slett. 

Silvija: Da er problemet at alt det som er i vannet rundt og alt det som er i vannet i merden blandes? 

Kjetil: Ja, de er i kontakt med hverandre. 

Silvija: Mens dere stenger det på siden og i bunn? 

Kjetil: Ja, helt lukket. Så tar vi vannet i fra dypet, langt nede der man ikke har lus og der man kan kontrollere temperaturen også, så pumper vi det opp i en lukket betongstruktur som vi har satt opp. 

Silvija: På land eller i vann? 

Kjetil: I vann. Så går det igjennom dette, så tar vi vannet som går ut og det blir renset for avfallsstoffer. Så det er ikke fullstendig lukket, men semi-lukket. Så da løser vi to ting. Det ene er at vi har kontroll på vannet som kommer inn, så har vi kontroll på vannet som kommer ut. Det vil si at vi kan øke produksjonen på eksisterende lokaliteter fordi vi fjerner den utslippsproblematikken. Så ønsker vi jo selvfølgelig også å, som alle som jobber med avfallshåndteringer, at dette er jo ikke et avfall, det er jo et helt feil ord – det er jo en ressurs. Så vi skal snu det til en ressurs. Så der er det jo mye spennende teknologi. Så når du ser på hvordan skal gjøre dette så handler det om å integrere mange ulike teknologier til et system – et produksjonssystem. 

Silvija: Et sirkulært system og? 

Kjetil: Ja, og det er det som er tingen vår. Det er produksjonssystemet som er interessant, ikke enkeltkomponentene. Skal du bygge et fly så består det av ganske mange forskjellige komponenter som fungerer. Det er det vi arbeider med. 

Silvija: Men når jeg hører disse diskusjonene om offshore systemer for fisk, altså det langt unna. Det er slik jeg tolker det. Lukket i sjø, det er de vi prater om nå, så finnes det landbaserte anlegg. Er det virkelig viktige prinsipielle forskjeller eller kunne man gjort det dere gjør på land for eksempel, istedenfor vann? 

Kjetil: I prinsippet ja. Men igjen må du forstå volum og mengde her. 

Silvija: Så det er et spørsmål om pris? 

Kjetil: Ja det er det og, men rent volum. Det er enormt plass-krevende. Det er det som er vanskelig for de aller fleste å forstå. Det at du i en merd har 200.000 til 300.000 individer. Det er en passelig stor, norsk by i en slik merd som ligger og flyter. Så volumene er så store at når du ser på kostnadene for å gjøre ting her så vil det si at å flytte alt på land vil være en massiv operasjon. Så jeg tror at vi kommer til å gjøre begge deler. Vi kommer til å gjøre noe på land, og vi kommer til å gjøre noe i vann. I mitt hode så vil jeg ha fabrikken liggende der. Det var noen som spurte meg hvor i Bodø, altså vi kan ikke produsere laks i Bodø. Jo det kan vi, vi har infrastruktur og alt vi trenger. Blir fabrikken lagt her så produserer 30.000 tonn i Bodø, en kilometer fra hovedgaten. Så det handler om at vi har den riktige teknologien, men det er vanskelig. Vi må vise at den er biologisk sikker, og vi må vise at den er økonomisk bærekraftig. Det er ingen som er der i dag. Dette er et tungt løft. 

Silvija: Når det gjelder laks og eksport, hvorfor gjør vi ikke dette du prater om fortere? Altså, er det mangel på kunnskap? Er det mangel på sammenkoblinger? 

Kjetil: Det foregår et utrolig teknologi-fokus i næringen. Men jeg tror det gjelder å forstå de underliggende driverne. Det er jo det vanlige folk har problemer med å forstå, hva som er motivasjonen for å gjøre dette. For å være litt teknisk her, grunnen til at mange fokuserer på landbasert i Norge er jo fordi i sjøen så er det lisensbasert, det vil si at for at du skal få lov til å produsere laks på en lokalitet i Norge så må du ha en lisens. Dette kalles da at du får en maksimal tillatt biomasse. Den er i dag på 780 tonn produksjon. Skal du få en slik, så vil det koste deg ... verdien vil være på en plass mellom 150 og 200 millioner. Og 780 tonn er veldig lite. Hvis du går på land, så slipper du unna hele kostnaden. Det vil si at hvis du skal i utgangspunktet produsere bortimot 10.000 tonn, som ikke er veldig mye, så vil det koste deg bortimot én milliard å ha lisensen i havet, og dette vil i prinsippet koste deg ingenting på land. Dermed vil det være mye mer lønnsomt å gå på land i Norge og kunne gjøre dette fordi der får du lisensen, og der har du kostnadsbesparelse bare på det. Så den andre muligheten er de som har eksisterende lisenser som kan øke produksjonsvolumet sittende der de er i dag. Så noen går for åpne systemer, som er det man kjenner og som har vist seg å være veldig robust over tid. Så tenker vi i forhold til dette, at man må lukke dette. Det er altså mange underliggende drivere her på teknologisiden. Så jeg bruker å si at jeg sammenligner det vi ser i dag at vi er i et paradigmeskift. Vi ser at næringen må foreta seg noe. Jeg bruker å sammenligne det med elbiler; alle lo da den første elbilen kom. I dag er det ingen som ler av en Tesla. Det er et helt reelt alternativ, men det var det ingen som ville forestille seg 10 år tilbake at man skulle være der. Jeg tror at norsk oppdrettsnæring vil dreie seg om tiden før og tiden etter disse utviklingskonsesjonene. Så vil tiden vise om man satser på riktig teknologi i Norge, fordi det skjer utrolig mye teknologiutvikling – også i utlandet. Der er det selvsagt fokus på landbasert, men det er også sjøbaserte ting. Man bygger landbaserte anlegg i Lesotho, man bygger landbaserte anlegg i Japan, man bygger det i Kina, man bygger det i USA, man bygger det på Island, man bygger det i Danmark. Så det vil si at det foregår så mye i utlandet at vi bør jo tenke som nasjon i forhold til hva som skjer i næringen fordi volumet vokser og vokser. Så det er godt i gang med å bli en oljedimensjon over laksen. Dette gjør jo også at oljenæring ser på dette som interessant fordi det har oljedimensjoner over de prosjektene vi nå går inn i. 

Silvija: Kan dette være et flott eksempel på et område hvor Norge faktisk har noen kulturelle og historiske styrker som man kan nå organisere, hvis man organiserer det på riktig måte, til et nytt industrielt eventyr? 

Kjetil: Kanskje, men det er slett ikke sikkert. Jeg føler ikke at man er spesielt flinke i Norge, jeg må bare kaste en brannfakkel her og si at ser på det som skjer i utlandet. Jeg tenker at den massive oppbyggingen og det fokuset i utlandet ... 

Silvija: De haster mer med dette? 

Kjetil: Ja det betyr jo at situasjonen kanskje er litt annerledes i forhold til det man gjør i Norge. Om det er slik at de har forstått noe som vi ikke har forstått, eller at det rett og slett det at vi ikke helt henger med i timen. Jeg tror vi skal ta innover oss at teknologien kommer til å bli utviklet også andre steder enn Norge. Så vi må sørge for at det vi gjør i Norge, altså det vi gjorde i oljesektoren der teknologien for subsea-installasjonene, den var ikke laget for norsk sokkel men det var der den ble utviklet. Så jeg tror at hvis man gjør ting riktig i Norge så må man tenke at man skal løse utfordringen for den globale oppdrettsnæringen, og ikke bare laks. Det er noe annet å løse teknologiske utfordringer knyttet til en spesifikk situasjon i Norge. Det bør man ta innover seg, i forhold til hva som skjer på oppdrettssiden. Jeg tror jo at oppdrettsnæringen kommer til å vokse, men den kommer til å vokse mer i utlandet enn i Norge. Da er det om å gjøre for oss å være med på dette og at vi i framtiden kanskje vel så mye kan leve av teknologi i Norge. Men jeg er ikke sikker på om vi er på vei dit slik som situasjonen er i dag. Det er et eget tema dette i forhold teknologiutvikling. 

Silvija: Det som også er veldig spennende her er nivå-forskjellen mellom de super-spesifikke, smale, tingene man kan jobbe med - og bør jobbe med for å bli enda bedre. Altså, du prater om et forskningsprosjekt som heter «farm doctor» som driver med tarm-prøver og blod-analyser for laks. Og fra dette til offshoreteknologi for å lage disse lukkede systemene der nærmest geologer må involveres. 

Kjetil: Jo altså jeg pratet med min partner i TechnipFMC og de er overhodet ikke bekymret for ingeniør-delen i forhold til strukturer på betongen. De sier at de har lagd ting i Nordsjøen som er så komplekse. Det de er redde for, eller ikke akkurat redd for men utfordringen her, det er fisken. Hvordan ivaretar vi fisken i disse nye systemene? 

Silvija: Kanskje litt annerledes enn olje? 

Kjetil: Det er helt annerledes enn olje, ikke sant. Så det vil si at vi må ha ny type teknologi. Så det vi gjør i konstellasjonen er jo å prøve å integrere ulike teknologier til noe som faktisk fungerer. Så jeg bruker å si at det som er så ekstremt vanskelig i dag, det er jo å operasjonalisere teknologier til anvendelse som gir merverdi til oppdretterne. Da er enkeltteknologier, jeg skal ikke si uinteressante, men de blir mindre interessante enn noe som fungerer når du setter det sammen. Det er jo det som har vært suksesshistorien til oljeserviceselskapene. Det vil si at vi utvikler egentlig veldig lite egenteknologi, men vi integrerer det til systemer. Så systemtanken, produksjonsbiten rundt dette, vi må være med fra A-Å her. Dette er komplekst med en gang du begynner å gjøre dette. Så skal alle disse tingene prate sammen, og da prater vi om kunstig intelligens, om sensorsystemer, om overvåkningssystemer, om pumpe energi, i forhold til hvordan vi skal gjøre det med vann. Dette er krevende saker å få til. Det gjør jo at det er ingen «quick fix» på dette. Vi må gjøre dette med utvikling. Jeg skulle så gjerne ønske at både forvaltningen og departementet hadde tiltatt oss til å gjøre teknologiutvikling og ikke uttesting som er i realiteten det vi får lov til å gjøre i dag. 

Silvija: Jeg tror du peker på noe veldig viktig her. Jeg tror vi er utrolig flinke til å komme på nye ideer, vi har er gode «Reodor Felgen»-er, ofte litt for spesialister eller hva? Men det å skalere ting opp, det å kommersialisere ting, det å sette ting i disse komplekse systemene som må endres på flere områder – der må man inspirere en ganske stor gruppe mennesker og finne ut av hvordan man skal gjøre dette på tvers av dette reguleringsregimet. 

Kjetil: Jo, men eksemplet her er jo utviklingskonsesjoner som man kanskje skulle tro at var et godt instrument, men vi opplever jo det at når vi kommer med konseptet vårt, og vi vet jo så inderlig vel, at skal man få dette til å fungere som må vi kvalifisere de ulike komponentene før vi setter de sammen. Men det man får beskjed om i forhold til utviklingskonsesjonene er at alt vi gjør må gjøres i ny teknologi. Det ville vært som at Boing bygde et nytt fly, satte inn 1000 mennesker, og håpte på at det kunne fly. Det er jo det vi blir bedt om; bygg sammen det vi tror, produsere det, og håp på at det går bra. En flyprodusent ville jo sagt at dette er galskap. Et oljeserviceselskap ville sagt at det ikke er slik vi driver teknologiutvikling. Så vil jo veldig gjerne få lov til å ta komponentene våre, bruke teknologien vi har i dag, og kvalifiser e dette og gjøre en gradvis og kontrollert utvikling som gjør at vi bygger de riktige strukturene og de mest effektive måtene å gjøre ting på. Da er jo utviklingskonsesjonene ikke de beste verktøyene, men det er de beste verktøyene vi har. Så de er viktige for å «booste» teknologi, men vi må gjøre mer enn bare det. 

Silvija: Hvis jeg forstår det riktig så sier du at de er litt for monolittiske? 

Kjetil: Jeg føler at de bytter ut utvikling med uttesting. Du får teste ny teknologi. Jeg mener at det er en vesentlig forskjell mellom utvikling av noe og uttesting av noe. Jeg tror jo at dette kommer av at teknologiordningen kom som en del av at man ønsket å teste noen konsepter som allerede var der. Mens hvis man ser på slike tanker som vi gjør i forhold til å gjøre komplekse ting rundt her, så tror jeg uttesting er bare den siste delen av det løpet vi skal gjøre. I det prosjektet jeg jobber med nå så bruker vi jo prinsippene fra oljeservicebransjen, fra olje- og gassbransjen som har gjort dette før. Vi må gjøre en gradvis utvikling, vi må gjøre det kontroller, vi må kvalifisere komponentene våre, vi må vise at det er biologisk sikkert og at det er bærekraftig. Det er en kjempeutfordring. 

Silvija: Jeg har spurt deg om du kan anbefale noe lesning for våre lyttere – og en beinhard biolog anbefaler selvsagt Darwin. 

Kjetil: Ja jeg får slå et slag, det handler jo om å forstå det som foregår i naturen. Og igjen, tilbake til det å forstå hvordan disse mikroorganismene, hvordan patogener, og hvordan disse sykdomsorganismene opptrer – så er Darwin helt essensielt. Det er jo det som er basis for hvordan vi forstår hvordan ting oppfører seg, hvordan ting utvikler seg og hvordan ting blir problemer. Da sier jeg at alle bør kunne sin Darwin. Det er som vi sier i biologien; nothing makes sense in biology but the light in evolution. Derfor føler jeg at det er veldig viktig å dra fram grunnkunnskapene. Vi må kunne noe i bunnen for å si noe. Det er det vi ønsker å gjøre her; vi må forstå hva som skjer og vi må være i forkant. Det vil si at vi må være i stand til å predikere hva som kommer til å skje i framtiden for å stoppe det. Det er vanskelig. 

Silvija: Har du lyst til å legge igjen et lite sitat som en gave til våre lyttere? 

Kjetil: Det er kanskje litt hårete, men jeg kan jo sitere en amerikansk president som i 1992 stod foran sin befolkning og sa: we are chosen to go to the moon in this decade, not because it is easy, because it is hard». Det er jo månelandingen, og jeg tenker at norsk oppdrettsnæring trenger et månelandingsprosjekt for å komme seg ut av dette. Så hvordan det blir og hvor lang tid det tar er vanskelig å si. Men jeg tror jo at det vi ser i dag er et paradigmeskift for norsk oppdrettsnæring som vil ta oss inn i framtiden. 

Silvija: Jeg vil si at dette var en utrolig spennende samtale. Vi pratet om veldig mye forskjellig, hvis du vil velge ett poeng som du vil at folk skal kunne sitere eller ta med seg fra denne samtalen – hva vil du at det skal være? 

Kjetil: Det som skjer nå på teknologisiden tenker jeg at man bør vite og se. At nå holder vi på og skal løse utfordringer for kanskje den viktigste næringen Norge kommer til å ha i framtiden. Da kommer teknologi til å være ekstremt viktig, på samme måte som at det har vært for oljenæringen i forhold til subsea. 

Silvija: Og det er tverrfaglig teknologi? 

Kjetil: Det er tverrfaglig i aller høyeste grad. Her prater vi om levende organismer, så det at man får koblet sammen fagfeltene og jobbe sammen er nøkkelen. Det skjer faktisk i dag. 

Silvija: Utrolig spennende å høre om hvordan det skjer i praksis. Kjetil Korsnes, tusen takk for at du var med oss i Lørn og inspirerte oss til å lære mer om både laks og storskala produksjonsteknologi ala Norge. Takk til dere som lyttet! 

Du har lyttet til en podcast fra Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Følg oss på sosiale medier og på Lørn.Tech.