Velkommen til Lørn.tech, en læringsdugnad om teknologi og samfunn, med Silvija Seres og venner

Silvija Seres: Hei, og velkommen til MedLearn med LØRN. Jeg er Silvija Seres, og gjesten min i dag er Marit Strandquist, som er IKOS-forretningsleder og seniorrådgiver hos Sensio AS. Velkommen Marit.

Marit Strandquist: Takk.

Silvija: Vi har fått tips om at du er en av de spennende ledere, gründere, innovatører i velferdsteknologisektoren, og jeg gleder meg veldig til denne samtalen. Før vi kommer i gang skal jeg bare si veldig kort noe om serien, også skal jeg si tre spørsmål som jeg gjerne vil at våre studenter, og andre lyttere, skal tenke på mens de hører på dette digitale miniforedraget. Og denne samtalen er altså med i serien som LØRN lager for og med MedLearn, som er en fagskole rettet mot helsefagene, og dette her skal da inngå i en modul, som resulterer i 10 studiepoeng, hvor vi fokuserer på velferdsteknologi for helsefagarbeidere. Vi har hatt en del samtaler allerede, og utrolig interessante brukseksempler, eksempler innenfor prosess, men også innenfor helsefaget generelt. Derfor så tenker jeg at det virkelig har appell til bredere publikum også. Når det gjelder vår samtale, så kommer vi til å snakke kanskje mest om tre ting, og det første er egentlig din reise fra offentlig sektor og sykepleie, til det å være gründer og det å være en av lederne i et mellomstort SMB, Norsk teknologiselskap, som da jobber i det private, mot det offentlige. Jeg syns det er en veldig spennende posisjon, og en som man kanskje kan ta på helt unike måter i Norge. Både på grunn av arbeidslivsorganiseringen vår, men også på grunn av en offentlig sektor som begynner å innse at den må ha godt samarbeid med det private for å løse de utfordringene som vi kommer til å ha i fremtiden for å kunne levere nok helsetjenester. Så det er gründerskapet innenfor teknologi rettet mot det offentlige som er det første temaet. Det andre temaet er hvordan produktet som du da leder, som er IKOS, hjelper helsefagarbeidere til å gjøre en bedre jobb. Altså, dette er velferdsteknologi for ansatte, og det perspektiver er veldig spennende, for vi fokuserer veldig på bruker og pårørende, men nå trenger vi også hjelp til ansatte. Og det tredje spørsmålet dreier seg om fremtiden, altså hvordan ser vi egentlig ansatte utvikle seg innenfor velferdstjenester. Høres det bra ut?

Marit: Ja, det gjør det.

Silvija: Veldig bra. Men da setter vi i gang, Marit, og det vanlige første spørsmålet er hvem er Marit, og hvorfor syns hun det hun gjør er spennende?

Marit: Det er et godt spørsmål, og det har jeg lyst til å svare på. Jeg er sykepleier, har jobbet som sykepleier, også er jeg veldig opptatt av kvalitet og å lykkes. Så etter å ha jobbet litt som sykepleier, så fant jeg ut at jeg ville bli sykepleielærer, så jeg utdannet meg til lektor, og har jobbet i mer enn 10 år med å utdanne sykepleiere. Og er veldig interessert i praksis, så jeg har fulgt opp masse sykepleiere i alle slags praksissteder i kommunen og i sykehus, og der møtte jeg jo også masse helsefagsarbeidere. Også tenkte jeg at nei, det her begynner å bli en så kompleks virkelighet. Det er veldig vanskelig å være en sykepleier, og det er vanskelig å være en helsefagarbeider, og skulle klare å levere på alle de forventningene som blir gitt oss. Så da tok jeg enda en utdanning, master i helseadministrasjon, også tenkte jeg at nå vil jeg lede prosjekter i kommunene, nå vil jeg jobbe sammen med folk i kommunene, for å finne ut hvordan vi i all verden skal kunne svare på alt det som forventes av oss. Hvordan skal vi kunne levere kvalitet og få oversikt over alle pasientene? Jeg har jo sett den utviklingen at pasienter som før var i sykehus, de skal nå kommunen håndtere. Og de som før var på sykehjem i kommunen, de blir skjøvet i hjemmesykepleien. Så helsefagarbeidere jobber i hjemmesykepleien, de jobber i sykehjem og de jobber også i sykehus, men de pasientene og brukerne de møter, det er skikkelig kompliserte, syke folk som før var innlagt i sykehus, som nå får hjelp hjemme og i kommunen. Og de har masse forskjellige utfordringer. Det er sykdommer og skader, men det er også psykiske problemer, og det er sosiale ting som at de kan komme fra andre kulturer, det kan være rusmiddelbruk. Det er utrolig komplekst, og hvordan skal man da klare å gjøre en god jobb. Det er min motivasjon, og noe som har drevet meg til å finne noen løsninger.

Silvija: Veldig kult. Jeg syns det er utrolig morsomt hvordan du utvider horisonten, og du gjør det både med teori og praksis samtidig. Si litte grann om dette her med hvordan du skaper rom for livslang læring.

Marit: Når man står overfor en problemstilling, samme om den er privatlivet eller på jobben, som helsefagarbeider, så har jeg lært meg metodikk fra den tiden jeg var lærer, som er sånn at "hva består denne problemstillingen i, hva handler dette egentlig om?" Også har jeg vent meg til en måte å tenke på, om det har noe med fysisk eller psykisk sykdom å gjøre, om det har noe med hvordan vi er organisert på. Jeg krysseksaminerer problemet på alle mulige måter. Har det noe med økonomi å gjøre? Jeg tenker liksom på alle mulige vinklinger inn på problemet, også finner jeg da ofte en tråd å følge, også får jeg hjelp fra teorien til å løse mitt praktiske problem. Og det er sånn jeg faktisk har jobbet i alle år, både som sykepleier og lærer, men etter hvert og som prosjektleder og gründer. Jeg kan si litt om veien fra å følge opp alle disse studentene, og at jeg syns praksis ble så komplisert. Da tenkte jeg at nå skjønner jeg så mye om denne tjenesten, så nå vil jeg lede prosjekter i kommunene, og jeg vil ha med meg de som jobber der. Da hadde jeg med meg helsefagarbeidere og sykepleiere og ledere i prosjektgrupper, også var jeg så heldig at noen ville betale for at vi gjorde den jobben. Så jeg har jobbet i forskjellige kommuner rundt omkring, og tatt for oss problemstillinger i praksis. Hvordan skal vi klare å få lært alt det vi skal, hvordan skal vi løse etiske problemer, hvordan skal vi håndtere og hjelpe demente. Jeg har jobbet med utrolig masse prosjekter på den måte, med ansatte selv, også har vi funnet noen svar. Og til slutt så ble det klart at vi fikk en så tydelig struktur på alle de tusen tingene man måtte huske på for å levere gode tjenester, at vi tenkte at nå trenger vi et digitalt verktøy for å støtte oss til å huske på alt sammen. Og da begynte jeg igjen å tenke javel, men hvorfor har ikke noen laget det verktøyet? Det burde jo finnes. Så oppdaget jeg at ingen hadde laget det, også skjønte jeg at den eneste som kan gjøre det er jo meg, det er bare jeg som har skjønt det. Så da tenkte jeg fillern, hvordan gjør man det når man skjønner det. Ja, så orienterte jeg meg igjen, også tenkte jeg at da er jeg nødt til å starte et firma. Og jeg er ikke noe sånt bedriftsmenneske i seg selv, men da måtte jeg starte et firma, så måtte jeg få penger, også måtte jeg få bygget en teknisk løsning, som har blitt til det produktet nå. Så da fikk jeg til slutt lagt det digitale verktøyet som jeg jo skal fortelle dere om.

Silvija: Så du er egentlig en naturlig gründer høres det ut som. Det er noe med at, jeg tror man kan sitte og lage planer og strategier i et fint og høyt rom så mye man bare vil, men når man begynner å, som du sier, eksperimentere, gå ut, være aktiv, gjøre prosjekter, at man skjønner hva som egentlig trengs, og hvordan man løser det på best mulig måte. Man må feile underveis, eller så kommer man aldri i mål. Og det er litt vanskelig i forhold til at måten vi er vant med å måle gode offentlige tjenester, er at det skal være både utprøvd metodikk og prosess, og det skal være ikke særlig plass for feil. Hvordan skal man skape rom for å gjøre noe nytt, er kanskje spørsmålet.

Marit: Hvis vi tenker i Norge, så har vi nesten 400 kommuner, og innenfor hver kommune er det massevis av avdelinger av sykehjem, hjemmesykepleie og sånt noe, og innenfor der så jobber det kanskje 30-40 mennesker innenfor hver avdeling. Det er forferdelig vanskelig for en person som jobber ett sted å se det store bildet. Det tar mange år og lang tid. Så vi er nødt til å bygge på erfaringer som andre har gjort. Vi er nødt til å lytte til andres historier som har skaffet seg oversikt. Og da syns jeg at man skal lytte til meg, for jeg har virkelig skaffet meg oversikt. Det er greit at blomster skal blomstre rundt omkring, men hvis hver enkelt person skal gjøre den reisen der, så kommer vi aldri til mål.

Silvija: Vi må dele kunnskap, er det du sier.

Marit: Vi må dele kunnskap.

Silvija: Ikke alle skal finne opp hjulet på nytt, men at vi kanskje finner opp litt forskjellige hjul og får de til å gå sammen. Marit, bare sånn kort privatspørsmål. Hva gjør du når du er privat? Har du noen sære hobbyer?

Marit: Da holder jeg på i hagen min, også tenker jeg på akkurat samme måten, at den skal bli helt fantastisk, fint design og det skal blomstre fra tidlig vår og til jul. Også driver jeg og organiserer og planlegger, flytter planter og skaffer meg ting for å skape den samme kvaliteten i hagen min som i jobben.

Silvija: Jeg har holdt på med et sånt prosjekt, men jeg har ikke kommet så langt. Jeg tror jeg må lære litt om det av deg og. Så bra. Du, si litte grann også om IKOS og om Sensio.

Marit: Sensio, for å ta det først, Sensio er en gründerbedrift som jeg har slått meg sammen med, og Sensio har jobbet veldig likt som meg med å snakke med kommuner når det gjelder velferdsteknologi. Sensio er ti år gammel, og man har snakket med kommuner om hvordan man kan hjelpe kommunene, hva er behovene med velferdsteknologi. Så Sensio leverer trygghetsalarmer, mobile vaktrom, digitale tilsyn, en plattform som kobler alt av sensorer, fallsensorer og alarmer og alt mulig. Det er veldig mye av det Sensio driver på med. Og i tillegg til den IKOS-tavlen som jeg skal snakke om nå. Og IKOS-tavlen, hvis jeg går helt i praksis der hvor helsefagarbeideren er akkurat nå, så er det noen praksissteder som for noen år siden begynte å få noen whiteboards opp på veggen. Og det kommer fra pasientsikkerhetsprogrammet, hvor man fant frem til sånne risikoområder som vi er nødt til å holde øynene på for å ikke få skader i avdelingen. Så da var det mange steder som man begynte med å ha en whiteboard som man lagde sånn rutenett på, tegner opp, tusjer opp, har noen magneter og gule lapper, også har hver pasient eller bruker en rad på tavlen, og hver kolonne er de viktige tingene vi må følge med på. Og det har kanskje noen helsefagarbeidere sett i praksis. I tillegg så har man jo huskelapper, sjekklister på papir som man tar med seg når man skal inn til brukere, når man skal intervjue en ny person, sånne typer ting. Det jeg har gjort, og det IKOS digital tavle er, er at vi har gjennomgått alle mulige av sånne whiteboards og huskeliste på papir, også har vi sett hva som er alle de tingene som folk syns det er viktig å følge med på. Og da har vi sett at det er jo forskjellig, hvis vi jobber på en demensavdeling i sykehjem eller i hjemmesykepleien, eller på en korttidsavdeling i sykehjem, da er det forskjellige ting. Men vi har gått gjennom alle de eksemplene, også har vi puttet det inn i en digital løsning. Så IKOS digital tavle, det er en TV-skjerm på veggen, altså det er et program som er på PC-en der man jobber. Alle ansatte logger jo på PC-en for å hente opp pasientopplysninger og rapportere og sånt. Men her vi IKOS, det kan man se på PC-en sin når man jobber, også ser man det samme bildet på en TV-skjerm på veggen. Og det man ser på den skjermen, er at hver pasient eller bruker har en rad, og ut fra akkurat den avdelingen man er i, så velger man de tingene som det er skikkelig viktig å følge med på, og de er i kolonnene bortover på tavlen. Og det kan være om det er gjort en risikovurdering knyttet til ernæring, da er det noen avdelinger som velger sånne journalverktøy for å kartlegge risiko, eller det kan være en fritekst hvor man spør brukeren hvor man spør brukeren "nå skal vi hjelpe deg med noen tjenester, hva er viktig for deg?" Også kan man skrive på PC-en i fritekst at det er veldig viktig å kunne stelle seg selv, eller det er viktig å ordne håret hver mandag. Også kan man skrive det i fritekst, også står det på tavlen. Så det er ingen som kan overse det.

Silvija: Så det er en slags strukturert samkjøringstavle, en slags beredskapstavle nærmest, men som er organisert utfra de behovene man har når man arbeider som helsefagarbeider eller sykepleier.

Marit: Ja. Og når man kommer på jobb, hvis vi går til hjemmesykepleien nå, der kan det jo være 200 pasienter i en hjemmesykepleiesone, og vi får jo ikke sett 200 linjer på en sånn skjerm. Men da er tavlen organisert sånn at de som det er noe høy risiko ved, de ligger øverst. De har en rød fargekode. De er brukere som er i funksjonsfall, at nå begynner ting å gå dårligere, og vi må forebygge forverring og hindre at de kommer på sykehus, de er røde og ligger øverst. Også er det nye tjenestemottakere, de er blå og kommer under der. Også kommer komplekse og alvorlige, de oransje, og helt nederst ligger de stabile. Så når vi kommer på jobb, så ser vi de røde og blå helt på toppen, og disse må vi jo hvert fall ta tak i. Så kan man klikke på disse brukerne, og da har avdelingen lagt inn sjekklister på ting man skal sjekke ut. Og hvis for eksempel en helsefagarbeider får ansvar for å gå til en helt ny pasient, da står det på sjekklisten hva man skal sjekke ut. Da står det "du må sørge for å få kvittering på at de godtar at vi kan ha nøkkel. Du må levere ut informasjonsmappe om avdelingen. Du må se at medisindosetten ligger der og der". Så hver avdeling lager sine sjekklister, også kan helsefagarbeideren vite helt nøyaktig hva man skal kvittere for, også kan neste som kommer på jobb se at jeg rakk kanskje tre punkter, så nestemann ser at Marit gjorde de tre, da fortsetter jeg på punkt fire. Så det er veldig sånn at man får rask oversikt, det er veldig tydelig hva vi egentlig må gjøre på dette stedet, når det kommer en ny person og hva man skal gjøre med de andre brukerne, det er veldig tydelig. Så folk forstår det, og det er meningsfylt fordi vi fordeler oppgavene. Alle får bidratt med sin kompetanse. Hvis det er punkt jeg ikke skjønner, så lar jeg det bare stå igjen og tar de andre. Og vi lærer ved å diskutere, for vi får en felles innsikt i hva det er vi må gjøre.

Silvija: Bare lite spørsmål om brukeropplevelse, Marit. For det jeg sitter og tenker på, er at la oss si selskaper som jobber med veldig kommersielle tjenester og salg og sånn, de har jo sånne ERP-systemer, enterprise resource planning system, ikke sant, eller plattform. Og man har denne typen informasjon om prosjekter og kunder og sånn, men vi har ikke vært like organiserte på det digitale i forhold til prosesstyring og koordinering, for eksempel i hjemmetjenester og velferdsproblematikk. Men jeg tenker også på at om det er hjemmesykepleier eller helsefagarbeider som kommer, altså dette må funke bra på en liten iPad, like bra som det fungerer på hovedkontoret hvor det er en slags dispatcher og koordinator som passer på hvilke personer som får hvilke skift i dag, og hvem skal de besøke, og hvordan kan vi sørge for at det er samme personer som går til samme pasienter i så stor grad som mulig, også videre. Hva er brukeropplevelsen for ansatte?

Marit: Ansatte sier at de syns det er utrolig deilig å vite når de går fra jobb, at alt det de trenger å huske på til i morgen, de vet at de er oppdatert, de kan gå hjem og slappe av, og når de kommer tilbake dagen etter så ser de hva som har skjedd siden sist, og det er lett å ta over. Det er en veldig viktig brukeropplevelse. Og det er en veldig viktig brukeropplevelse at hele tjenesten får mye mer faglig fokus, istedenfor å diskutere om noen har fått gjort ditt og datt, hvem var der i går og hvem var sånn og sånn, så bruker man tiden på faglige diskusjoner. Ja, jeg var der i går. Vi kommer mye raskere tid hvor vi kan se på om det er risiko knyttet til ernæring, hva er egentlig viktig for denne personen. Vi kommer raskere til det, vi slipper alt det maset rundt, og får oversikt over hvor vi egentlig er i arbeidsprosessen. Også er det veldig positivt at alle deltar. Alle er med og kvitterer for sine ting, alle har felles fokus. Og hvis man begynner å tenke at vi kan jobbe enda smartere, så kan kommunen og avdelingen selv endre, så da kan man få inn nye sjekkpunkter og nye kolonner på den tavlen, så ja.

Silvija: For meg høres det ut som om det er en nødvendig effektivisering for den fremtiden vi går inn i, for dette her kan sørge for at kommunen kan være sikker på at de har gjort det de plikter å gjøre, og at det har blitt oppskalert der det har blitt nødvendig å oppskalere, gitt tilbakemelding fra helsefagpersonell, ikke sant. At det ikke plutselig er det en person som ikke har spist på en uke uten at noen fikk det helt med seg, fordi det var litt mye den uka, eller det var et eller annet med prosesser som ble annerledes. Og det er en veldig god sikkerhet for kommunen, men jeg tenker også at det er nødvendig når vi nå går en fremtid i møte hvor det kommer til å være stadig flere av oss som kommer til å leve lenge og ønsker å kunne leve hjemme, med stadig lenger perioder med delvis svekkede funksjoner. Og da tenker jeg å kunne koordinere tjenester effektivt på tvers av et mye større behov, vil være superviktig. Si litt om fremtiden. Hvordan ser du egentlig fremtiden for arbeidssituasjonen for helsefagarbeidere?

Marit: Jo, jeg ser for meg, akkurat som du sa i sta med det med mobile håndholdte terminaler, det er jo ikke alle arbeidsplasser som har tatt det i bruk, men mange har det. Og det som helt sikkert er fremtiden, er at vi må få all den informasjonen vi trenger til der vi er. Det er antagelig på en mobil, sånn som vi klarer å tenke nå, eller på skjermer inni hjemmene til folk, det vet jeg ikke. Men hvis vi tenker mobil, så må det absolutt være på mobilene, og da må det være sånn at den informasjonen jeg trenger når jeg kommer til den brukeren, til det hjemmet, så må jeg få opp nøkkelinformasjon om den personen. Da må jeg få opp den sjekklisten med hva de andre kvitterte for i går, hva som står for tur som jeg må ta tak i nå. Og jeg må få opp beskjeder, det har vi også på IKOS-tavlen. Vi kan legge beskjeder på ulike datoer og sånt, så å huske blodtrykk og forskjellige ting. Så jeg må få opp beskjedene, jeg må få opp alt det jeg må huske der og da hos brukeren, også må jeg kunne kvittere der og da med bare et tastetrykk, også må signaturen min stå der og at dette har Marit gjort. Det blir en trygg måte å jobbe på, og det blir meningsfylt og håndterlig, og vi får jobbet effektivt. 

Silvija: Jeg har også lyst til å spørre deg, Marit, du har ledet mange konkrete kvalitetsprosjekter. Si litte grann om hvordan man jobber med disse kvalitetsprosjekter i det offentlige, og hvor ser du muligheter?

Marit: Ja, da tenker jeg at det kan alle sammen sette i gang. Det er at hvis man ser en problemstilling eller et forbedringsområde, så kan man lage et miniprosjekt. Og måten man tenker på da, det er at man må tenke at denne utfordringen, dette problemet, hvem i nærheten her er det som har best greie på det. Hvem har mest interesse og kunnskap om dette, og hvem har beslutningsmyndighet. For hvis vi er noen som er interessert og bare sitter og prater om noe, da kommer man ikke videre. Vi må også ha med noen som er viktig når det kommer til beslutning for akkurat det vi tar for oss. Så samler vi disse nøkkelpersonene, vi tar ikke med sånne andre som bare har lyst til å bli med fordi det er noe gøy som skjer, det har vi ikke tid til. Vi må bare ha med de som er viktig i forhold til det at de kan noe, eller kan beslutte noe. Også må vi være en sånn fem til ti stykker, da er vi en fin gjeng. Så jobber vi systematisk med den saken vi har lyst til å forbedre, henter inn om vi har funnet noe i noen lærebøker, sett en film som handler om det, henter inn kunnskap og forståelse, også kan man begynne å lage forslag til løsning. Og da blir det et gjennomtenkt og fint forslag til løsning, og vi har med oss de riktige personene, og vi kan få gjennom en god sak.

Silvija: Veldig bra. Mot slutten av samtalen vår, så liker jeg å spørre folk tre standardspørmsål. Og det første spørsmålet er om du har lest eller sett noe, i løpet av det siste året, som du syns var spesielt gøy eller inspirerende, som har påvirket deg og som du vil anbefale videre?

Marit: Ja, da vil jeg rett og slett si hjemmesiden til Sensio AS, fordi Sensio AS har en Facebook-side og en vanlig nettside, så man får bare søke opp Sensio der. Og det som jeg er så glad for, fordi vi legger veldig vekt på å legge ut nyheter og aktuelle ting, vi gjennomfører webinarer, og vi har lagt ut mye forklaring for eksempel om IKOS, og det ligger videoer der. Så hvis man vil se hva som skjer, få det siste nye, så vil jeg anbefale at man leser der.

Silvija: Veldig bra. Også lurer jeg på hva som er din mest positive overraskelse fra korona?

Marit: Jeg var jo veldig spent på hvordan det skulle gå ute i helsetjenesten, jeg er jo nærkontant, jeg er jo rundt i masse kommuner og snakker med folk som jobber der. Og det mest positive, mest overraskende, var at ja, de er akkurat like opptatte av kvalitet, de tar utfordringen, dette skal vi få til. Så jeg ble på en måte ikke overrasket, men en positiv bekreftelse, vil jeg si.

Silvija: Siste spørsmål, hva er det du pleier å si til deg selv i krevende tider for å komme videre?

Marit: Da sier jeg at det er veldig viktig å tenke på målet, vi må ha målet klart for oss, hvor skal jeg hen? Og da er det sånn at man er jo på vei, det er bare å ta ett steg av gangen, så går det så fint, så kommer vi frem. Men vi må se på målet, ett skritt av gangen.

Silvija: Man må se på målet. Du Marit, det var utrolig kult å høre på prosjektet ditt om å systematisere kvalitetsarbeid i helsefagsarbeidernes hverdag. Tusen takk for at du var med oss i MedLearn med LØRN.

Marit: Takk.

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech, en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten, på vårt online universitet lørn.university