LØRN case C0862 -

Brit Krøvel

Leder

Alesund kommune

Brukerbehov, ikke snarveier

I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med Brit Hildegunn Steinnes Krøvel som er Leder for utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjeneste i Møre og Romsdal. Krøvel presiserer i episoden at velferdsteknologi aldri burde presenteres som en standardløsning som bare kan «rulles ut». Velferdsteknologi har ingen verdi dersom det ikke treffer behovet til bruker knyttet til mestring, frihet, trygghet og at løsningen er minst mulig inngripende i personens liv. Derfor må det være brukerbehov som skal være fokuset og det må gjennomføres en grundig behovskartlegging i forkant. Man kan ikke ta noen snarveier.
LØRN case C0862 -

Brit Krøvel

Leder

Alesund kommune

Brukerbehov, ikke snarveier

I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med Brit Hildegunn Steinnes Krøvel som er Leder for utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjeneste i Møre og Romsdal. Krøvel presiserer i episoden at velferdsteknologi aldri burde presenteres som en standardløsning som bare kan «rulles ut». Velferdsteknologi har ingen verdi dersom det ikke treffer behovet til bruker knyttet til mestring, frihet, trygghet og at løsningen er minst mulig inngripende i personens liv. Derfor må det være brukerbehov som skal være fokuset og det må gjennomføres en grundig behovskartlegging i forkant. Man kan ikke ta noen snarveier.
Facebook
Twitter
LinkedIn
Email

37 min

Choose your preferred format

Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.


SS: Hei og velkommen til Medlearn med Lørn. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Brit Steinnes Krøvel som er leder for utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjeneste i Møre og Romsdal. Velkommen Brit.

BK: Tusen takk.

SS: Veldig hyggelig å få snakke med deg og høre å høre om de erfaringene som dere har da i Møre og Romsdal når det gjelder denne typen teknologi. Før vi går i gang med samtalen så skal jeg bare si veldig kort om selve samtalen. Plassere den i en serie og be studenter tenke på tre spørsmål. Samtalen resulterer i et slags digitalt mini foredrag av deg, fasilitert av meg. Målet er å gi studenter i velferdsteknologi ved helsefagskolen Medlearn nye perspektiver, den siste oppdateringen fra hvordan vi ruller ut velferdsteknologi i Norge og hvordan vi utvikler den. Jeg har en teori om at vi er verdensledende på dette her nettopp fordi vi er så kunnskapsrike og så rike innkjøpere som stat og alle de forskjellige institusjonene som folk som deg representerer. Og derfor så er det veldig spennende å se hvordan dere går frem og hvordan vi andre kan eventuelt bidra. Og når det gjelder studentenes tre spørsmål, så ønsker jeg at de skal tenke på hvordan dere jobber med brukerbehov, og forankring rundt det. At de skal få med seg to-tre konkrete prosjekter fra vår samtale, og til slutt at de skal tenke litt over noe som du skrev til meg, og det er at man skal være veldig forsiktig med snarveier. Hvilke snarveier det det man skal passe seg for og hvordan jobber dere med det. Okei?

BK: Ja!

SS: Veldig bra. Da starter vi, og vi starter alltid med å spørre gjesten om å introdusere seg selv. Så hvem er Brit og hvorfor synes hun det hun jobber med er spennende.

BK: Ja. Jeg har bodd i Ålesund i hele mitt liv faktisk. Så jeg er ikke noe sånn globetrotter. Jeg er sykepleier og jeg har tatt en god del videreutdanninger. Dette med å lære langs veien har vært veldig viktig for meg hele veien, så jeg har nok i løpet av 10-15 år i min yrkeskarriere, så har jeg vært under videreutdanning. Så kom jeg til et punkt der jeg fant ut at jeg måtte ha enda videre perspektiv enn sykepleien. Slik at jeg tok en master i samfunnsplanlegging og ledelse. Og i den masteren så jobber jeg veldig mye med teknologiinnføring og det at brukerne og pårørende skulle være med som en aktiv deltaker inn i utformingen av tjenestene teknologi. Ellers så har jeg to barn og fem barnebarn og liker veldig godt å være aktiv. Det er på en måte min måte å mestre stresset i hverdagen på. Det å være på tur og å gå på tur.

SS: Veldig bra. Si litt om dette utviklingssenteret for sykehjem og hjemmetjeneste. Hva er det?

BK: Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjeneste er noe som er i hvert eneste fylke i Norges land. Utviklingssenteret i Møre og Romsdal er da stasjonert og har et hovedkontor i Ålesund også har vi en satellitt på de i Kristiansund og i Molde. Vi får føringer i fra Helsedirektoratet. Hvordan vi skal jobbe og oppdrag. Og tidlig i 2011/2012 så kom det oppdrag fra Helsedirektoratet at vi også skulle se på dette med teknologi inni våre oppdrag. Så vi får oppdrag fra Helsedirektoratet og vi rapporterer til Helsedirektoratet, men vi jobber veldig mye med prosjekt og kompetanseheving ute i kommunene. Så vi har nær kontakt med kommunene og vi jobber veldig nettvekst basert, eller så kunne vi ikke klart dette. For vi får ikke så veldig mye penger. Slik at det vi må jobbe tett opp imot både akademia og høyskoler og universitet og fylkesmann må vi jobbe tett opp imot fylkeskommune. Ulike næringsaktører og leverandører når det gjelder velferdsteknologi. Så nettverket er vi helt avhengig av sånn som vi jobber i utvikling.

SS: Så jobber både geografisk i nettverk, men sikkert også noe lokalt med forskjellige tverrfaglige perspektiver. Jeg er fascinert av din tverrfaglighet. Du er et veldig godt eksempel på noen som tydeligvis liker livslang læring og som jeg tror vi alle trenger å gjøre mer av. For utgangspunkt som sykepleier, også har du videreutvikling i tverrfaglig rehabilitering og i prosjektledelse og i tjenestedesign. Så har du en master i samfunnsplanlegging og ledelse. Jeg har lyst til at du skal kommentere på hvordan du fikk tid til dette og hvordan fikk du mot til dette.

BK: Når du snakker om at hva slags hobbyer jeg har. Jeg synger jo litt i kor og synger også videre, men jeg må innrømme at helt siden jeg ble leder i alle fall i utviklingssenteret, så er jo det dette her med at å lære og med å komme seg videre mentalt. Få et perspektiv på den fantastiske verden som vi lever i har vært veldig viktig for meg. Så jeg tror både arbeid og fritid, altså hobby - har gått litt i ett. Så kan jo man selvfølgelig gå på en del kurs og høre på fantastiske podcaster slik som Lørn.Tech og sånt, men den formelle kompetansen er viktig inni dette her da. Slik at begge deler, ja takk egentlig. Det gir meg veldig mye glede å lære.

SS: Det er et privilegium som vi alle burde se på som et privilegium og ikke som en plikt. Det er det som gjør oss både relevante, men også engasjerte i den fremtiden vi går inn i. Men Brit hvis du kunne si litt om hvordan du kom borte velferdsteknologi og hvorfor du er interessert i det.

BK: Jeg er jo ikke noe sånn teknolog. Det er jeg overhodet ikke. Men i utviklingssenteret så fikk vi da oppdrag med å se på det med velferdsteknologi som et verktøy å kunne benytte inn i tjenestebehandlingene for å få til en fremtidsrettet hjemmetjeneste og sykehjem. Og i 2010/2011 så ble vi med i det midtnorske velferdsteknologiprosjektet som var initiert av fylkesmannen både i Trøndelag og i Møre og Romsdal. Så fylkesmannstaben der var veldig opptatt av dette her med velferdsteknologi og at vi måtte få kompetanse på det. Så var det litt sånn valgfritt i Møre og Romsdal om hva vi ville konsentrere oss om og hva slags prosjekt vi ville ha for å utvikle kompetanse på dette her. Og da valgte vi GPS fordi det var en komplisert problemstilling og lovverket var i en gang ikke klar heller egentlig. For å skulle benytte GPS på personer med demens. Slik at vi fikk noe å bryne oss på og å komme inn i samfunns diskusjonene også. Også valgte vi spillteknologi knyttet til personer som har kognitivt svikt fordi det var litt sånn lettere tenkte vi. Også så vi jo på det som Drammen kommune hadde gjort at det de opplevde personer med demens faktisk hadde evne til ny læring. Og det var jo noe som vi hadde lyst til å se på her med oss. At er det slik at personer med demens som vi tenker ikke klarer å lære noe nytt - at de kan lære seg dette her. Vi hadde lyst til å se det med egne øyne. Så det var de to tingene vi jobbet med da. Og da jobber jo vi med hvordan dette kan bli en del av tjenesten med å love samtykkekompetanse og alle disse problemstillingene som ligger inne i en såpass inngripen velferdsteknologi som GPS er. Det vi opplevde da var at det var ikke så lett at tjenesten skulle ta hånd om dette her. Det fungerte faktisk best når det var pårørende som fulgte opp både satt på ladning, passet på at personen hadde med seg denne GPS ut. Det var mange ting som måtte på plass. Tjenesten var på en måte ikke rigget for å kunne ha denne teknologien inn, da. Sånn som vi så det da. Men det er jo mye som har skjedd siden den gangen heldigvis.

SS: Men det er to perspektiver her. Det ene er at velferdsteknologi har ingen verdi i seg selv, men det er først når det treffer brukeren, men også kanskje pårørende og systemet på riktig måte at den har noe ved seg. Også er det det andre perspektivet hvor du også snakket om hvorfor dere kom i gang med dette her. Altså velferdsteknologi er ikke noe vi gjør for ren snillisme. Det er en nødvendighet skal vi unngå et forskjells Norge i den fremtiden vi går inn i nå. Hvor det er flere og flere av oss som blir gamle og som kommer til å trenge god støtte i forhold til å beholde det nivået av velferd som vi har i dag. I alle aldre og i den fremtiden som vi går inn i. Kanskje det viktigste politiske problemet i vår langsiktige fremtid. Gitt demografien og sånn. Og jeg elsker når du skriver. Jeg spurte deg om å beskrive deg selv, så sier du at du er en del år, men ikke gammel. Og jeg tror det er veldig riktig måte å tenke på. Jeg har blitt 50 for ikke så lenge siden og tenkt over dette her om at jeg føler meg virkelig ikke gammel jeg heller. Jeg tror det har noe med hva slags perspektiv man har på fremtiden. Hvor mye ugjort man har, og hvor mye ulevd man har foran seg. Og det kommer til å være mange av oss som kommer til å være en del år, men ikke gamle. Og hvordan kan vi bidra, men hvordan trenger vi også hjelp for å fortsette å ikke være gamle. Og der har jeg lyst til å spørre deg litt mer om brukerperspektiv. Hva er det som definerer velferdsteknologi som treffer godt?

BK: Du kan si at hvis du mangler en fot og du har fått en kunstig fot som virker like bra som den du hadde. Så hadde jo du ikke vært funksjonshemmet. Du hadde vært hel igjen. Det er noe med at hvis teknologien kan passe så godt at det som er svikt for deg gjør at du blir hel igjen, tenker jeg. En ting er jo dette med at samfunnet skal tilrettelegge slik at det blir universelt og at du skal ha mulighet for å leve det samfunnet uansett hva slags funksjonssvikt du har. Men jeg tror alle har en trang til å opprettholde en funksjon. Og en kraft og en selvråderett på en måte. Slik at hvis teknologien kan støtte opp under individet ditt, og styrken til å kunne mestre et liv. Så tror jeg at du er i mål. Og jeg tror at en del ganger når du har disse varme hendene og er veldig velmenende og skal inn å hjelpe en person, så kan du gjøre slik at denne selvhjelpen blir litt krenkende. Du blir ikke hel. Du er avhengig av at noen skal komme inn å gjøre noe og du må forholde deg til andre personer som du egentlig kanskje ikke har noe ønske om å få tett på deg, da. Og det som vi ser når vi snakker med personer på min alder og eldre - er hvordan tenker de om fremtiden. Er de veldig rett for at de ikke får nok personhjelp og hvordan tenker de hvis de skal ha for eksempel en dusj. Hadde de da kunne tenkt seg en maskin som var en slags dusjsystem hjemme som hjalp deg med dette her eller var det en pleier som kom inn og vasket deg på ryggen og sånn? Og alle sier egentlig at de kunne tenkt seg å ha en automatisk dusj for å slippe dette med å få folk som du ikke har naturlige relasjoner til inn på livet. Men det er klart at det er en balanse gang der. Det er noen ting her i verden som du trenger så vanvittig en annen person til, og det er det vi skal bruke andre mennesker til. Vi skal ikke bruke andre mennesker til å gå inn å gi en tablett også gå ut igjen kanskje kjapt og til neste. Vi skal bruke personene til å kunne sette seg ned og hjelpe folk med å finne ut om hvordan du kan mestre livet ditt godt. Hvordan kan vi hjelpe deg til å styrke din egen kraft. Sånn er det jeg tenker at velferdsteknologien må benyttes. Men så er det jo slik også at vi lever jo i et samfunn. Og dette må ha verdi for brukeren, pårørende bør vi se inn i dette her samtidig. Det må være greit å jobbe sånn for den ansatte og vi skal ha en samfunns nytte av det. Det skal være bærekraftig. Slik at vi er nødt til å se dette her i en sammenheng. Det med bruker behov, pårørende behov. Den ansatte må ha nok kunnskap, og det skal være greit og det skal være samfunnsnyttig. Men det en ser er jo at hvis dette brukerperspektivet blir tatt i vare på godt nok så blir det jo også bærekraftig. Men du må ha litt tid til å la det utvikle seg. Du kan ikke spare inn årsverk på 1, 2, 3 sånn som det har blitt sagt i en del rapporter. Som sånn “her kan vi få store gevinster”. Og det er jo klart at politikerne liker veldig godt dette her med at hvis vi nå setter opp det vi kaller for “roommate” eller disse digitale tilsynene på alle rom på sykehjem slik at vi kan bare gå inn å sjekke og se hvis noe skjer inne på de rommene. Og disse får digitale signaler på det. Så kan vi si opp en nattevakt. Det er ikke der vi kan ha fokus.

SS: Eller så kan man ha en nattevakt som kan håndtere flere. Større avdelinger, ikke sant. Eller så kan den nattevakten faktisk ta seg litt tid til hvis noen får angst om natten eller faktisk trenger et menneske. Ta den samtalen. For så du sa, det å komme inn å løpe rundt å dytte en pille i folk og plukke opp noe fra gulvet de kan snuble i og sånt. Du har ikke sett det mennesket som du besøker, og det er litt det jeg tror veldig mange sitter igjen med. Den følelsen av at disse stakkars helsefagarbeidere har så vanvittig tett skjema. Og det kommer til å bli tettere og tettere og tettere skjema, fordi det behovet som de skal fylle blir større og større. Fordi det er flere og flere av oss. Men at de kan heller bruke den tiden sin på mest mulig meningsfull måte.

BK: Ja. Det kan du si. Og tenk på nattevakten på sykehjem, det er jo så mye spennende som jeg kunne utforsket nå. Det er jo nå under utvikling teknologi som går på dette med radarteknologi for eksempel. Og det med å begynne å se på søvnkvalitet blant personer som bor på sykehjem. Og kunne analysere litt mer om hva slags kvalitet var det nå på søvnen i natt i forhold til i går natt når den og den medisineringen var. Og litt sånn kvalitetsarbeid. Tenk om nattevaktene hvis en da sparte seg de tilsynene hvor du kanskje går inn og vekker folk, at de som da blir frigitt for tid kunne konsentrert seg litt mer om kvalitet. Er dette en god nattsøvn. Eller er det ikke en god nattsøvn. Hvordan påvirker dette her dagen etterpå. Så det er mange oppgaver som vi kan la fagarbeidere jobbe med. Så der det blir frigitt tid. Så det er hverfall ikke noe problem. Men jeg er veldig redd for at dette blir snarveier at nå bare kjører vi medisindispensere på alle og alle skal ha digitale nattilsyn og alle skal ha dette og det er sånn vi gjør det. Slik at når pasientene brukerne og pårørende kontakter kommunen, så sier jeg “nei, men vi går ikke ut til folk nå lengre med medisiner. Nå gjør vi det sånn”. Det er ikke den dialogen du må ha. Men det er klart at går du inn andre veien og sier hva det er som gjør at du ikke tar medisinen din. Sånn som du skal. Er det bare at du ikke husker det eller er det andre ting som ligger inne i det? Så du må være veldig flink i denne behovskartleggingen, og derfor sier jeg dette med at glem aldri disse bruker behovene. Og hvis det er noen som kommer og sier at “ja, men nå skal vi begynne med GPS her”. Ja, er det gjort en skikkelig behovskartlegging? Er det GPS som er løsningen? Kanskje er det at du trenger en vekkerklokke som du skjønner. Eller er det vandringen på natten. Kanskje det har noe med ernæring å gjøre. Det behøver ikke å ha med teknologi å gjøre i det hele tatt. Vi hadde et sånt eksempel i Ålesund der vi fikk en sånn bestilling om “at dere må komme og hjelpe oss med hva slags GPS vi trenger”. Da spilte vi det spørsmålet om det er gjort en skikkelig behovskartlegging. Så sier det at “nei, det er pårørende som synes det hadde vært en god ide at det hvert fall var en GPS fordi at da hadde vi funnet igjen den damen. Det var to anledninger hun hadde gått ut av et bokollektiv på natten.” Og enden på visa der etter at vi hadde gjort en skikkelig god behovskartlegging var jo at vekkerklokken ble skiftet ut. De sluttet med å gå inn å se om hun var våken, fordi den døra som hun hadde var det en liten knirk på. Så hver gang de gikk inn for å se om hun sov så våknet jo denne damen. Så det var jo mest sannsynlig utløsende for at hun begynte å gå. Også når hun ble litt dårligere så satt vi opp en sånn “Nå er det natt. Nå må du gå og legge deg”, så kan du på en måte bygge opp dette her i stedet for å få på henne en GPS. Og du hadde du jo egentlig ikke gjort noe med problemstilling allikevel. Så det er noe med at de helsefagarbeiderne husker veldig godt på denne individuelle. Kjernen i faget sitt er viktigere enn noensinne når du skal innføre teknologien i tjenestene nå. Det er min fanesak. Også er jo det dette med å jobbe tverrfaglig. Og det er det ikke lagt opp til egentlig i tjenestene sånn som det er i dag dessverre. Det er veldig mange ganger lagt opp slik at disse forløpene, det er jo så moderne nå å lage disse forløperne for velferdsteknologi også. Og det er egentlig greit nok det. Man skal vite at det er tekniske avdelinger, ansvar for det og kanskje tildelingskontor for det. Men jeg tror at fortsatt så er det slik at vi er nødt til å sette oss ned å ha en innsikt til hverandres kompetanseområde. Så denne ikke generalistkompetansen, men kompetansen på tvers. Vi må vite og kunne litt om teknologenes område. Teknologene må skjønne brukerbehovet. Det er ikke sånn at vi bare kn ha det som et samlebånd, at nå er det sånn også kommer det dit også er det der. Så vi må på en måte sette oss ned å skape disse tjenestene rundt hver enkelt bruker. Og det høres banalt ut, og vi har sagt det i veldig mange år. Men å gjøre det er noe annet.

SS: Du nevnte disse konkrete prosjektene som dere har tenkt litt mer systemisk. Var det ene GPS-basert? Fortell litt om begge to.

BK: Ja, det var jo ganske mange år siden. Så det har vi jo holdt på med i mange år. Og spill teknologien også. Det holder vi på med på enkelte sykehjem. Men jeg vet ikke om det har vært videreutviklet særlig. Jeg tror det er veldig vanlig egentlig at de bruker det på mange sykehjem. Men det som jeg har lyst til å bruke litt mer på tid Silvija, hvis det er greit - det er dette med videokommunikasjon i sykehjem. Kan jeg få lov til å fortelle litt om det. For det er liksom mitt hjertebarn. Jeg traff på en dame en gang. En ung dame som var så lei seg fordi hennes. Nå skal jeg ikke si om det var bestemor eller oldemor, men hun døde på et sykehjem og hun var vant til å bruke Skype hjemme. Så ble det ganske akutt at hun ble innlagt på dette sykehjemmet her og pårørende regner med i moderne tid at dette sykehjemmet kunne ordne det med slik at hun kunne fortsette å bruke videokommunikasjon i kontakt med pårørende. Men det klarte de altså ikke å få til. Og dermed så døde denne personen her uten å få den kontakten med sine nærmeste som hun kanskje kunne ha fått om hun var hjemme, da. Også tenkte jeg sånn kan vi ikke ha det i et moderne samfunn. Det går ikke. Samtidig så så vi at det var vanskelig å få engasjert pårørende inn i sånne pårørende foreninger inne i sykehjemmet. Så tenkte jeg hvordan vi kan kombinere disse to tingene. Hva er det som skal til for å få til dette med videokommunikasjon, og da vil vi jo også måtte ha et veldig nært samarbeid med pårørende for å få dette til. Så det gjorde vi, så vi testet ut i første omgang med tre personer. Og det vi gjorde var at vi valgte ut noen personer som ikke var mest sårbare. Vi måtte ha pårørende sammen med beboerne som var interessert i å prøve noe nytt. Fordi vi visste faktisk ikke hvordan det ville gå. Så hvis vi hadde valgt noen som var veldig sårbare sånn som henne som lå for døden, og vi ikke hadde fått det til, så hadde risikoen vært for stor. Så derfor valgte vi noen som synes dette var kjempespennende og som hadde litt erfaring med dette før. Slik at vi fikk bruke de på en sånn felles læringsarena, og det som var så spennende var at det sykehjemmet som vi valgte - vi trodde jo at dette skulle bli veldig sånn helt greit. Det var fantastisk. Det var WI-FI-anlegg og dette var et helt nytt sykehjem og alt skulle være helt. Det vi opplevde var jo at det fungerte ikke i det hele tatt. Fordi de som hadde planlagt dette bygget hadde ikke tenkt seg at folk skulle holde på med sånn. Så WI-FI-en var lagt opp til disse fellesrommene. I tillegg var dette et bygg som var så tilrettelagt for å spare energi og bærekraftig at disse signalene gikk ikke gjennom. Så vi måtte legge om igjen hele WI-FI-systemet for å få det til å fungere. Og i tillegg til det så var det en hel liten prosess for å få det til at personalet så det som sin oppgave å arrangere disse Skype-stundene. Men vi tenkte at de var de som var mest ressurssterke som kom til å mest nytte av det. Men de som hadde mest nytte av det var de som ikke lenger klarte å bruke telefon. Så de som ikke hadde snakket med sin kjære datter eller sønn på månedsvis og kanskje et år - begynte å kunne ta inn igjen dem i livet sitt. Nære familiemedlemmer som de hadde på en måte glemt navnene på kom tilbake i samtalene. Så det ble veldig rørende, og disse tre første hadde ikke så mye nytte av det fordi de brukte telefonen. Og synes at det var litt sånn travelt. Men de neste som vi testet ut på som det da åpnet seg en helt verden for fordi de klarte å snakke med sine kjære igjen. Og de behøvde ikke å huske så mye, fordi hvis du snakker i telefon så er du avhengig av at du kan overføre talen til bilder. Men når vi kom inn med disse nettbrettene og med disse pårørende påkoblet så skjønte de med en gang hva som skulle skje.

SS: Men du, utrolig kult eksempel. Og det som er spesielt interessant for meg er at i utgangspunktet høres det veldig enkelt ut. Hvor vanskelig kan det være å la folk bruke Skype fra en iPad koblet på en mobiltelefon med signal eller noe. Men det du snakker om er at det er ganske systemisk endringer som må til. Den nye teknologien endrer også hvordan vi tenker på bruken for eksempel av sykehus. Hva er et eget rom eller eldrehjem eller hjemmet vårt. Litt sånn som corona også. Når vi bygger etter corona burde det ikke være det samme som vi gjorde før corona. Nå burde det være sånn at alle hjem har et sted hvor du kan jobbe fra. Også burde alle kontorer ha et sted hvor du kan være sosial. Det er hovedpoenget med å komme seg på jobb har vi funnet ut. Litt sånn tenker jeg med sykehus også. Og ikke minst dette med at du kan bo hjemme lengre enn du tror. Vi kommer til å ønske å bo lengre hjemme. Både som du sa med dusj, men også med mye annet. Det er en stor livskvalitet aspekt å få lov til å bo hjemme i sine rutiner så lenge som overhodet mulig. Men da må vi rigge til dette her på en måte med at vi ikke bare legger på en komfyrvakt og en GPS rundt ankelen. Men som du sa, tenke litt på hvordan skal teknologien støtte våre rutiner på en måte som er tilpasset for behov.

BK: Ja, og der er jo denne Compen som var utviklet. Vi hadde jo en god dialog med No Isolation og vi hadde jo Skype i sykehjem. De oppdaget jo ganske raskt at vi holdt på med dette da. Men nå som No Isolation har utviklet denne Compen som er en skjerm med en knapp som du bare skrur av og på. Vi snakket jo med de i timevis når de utviklet den. Og det ser jo vi nå ute i hjemmet og også en del på sykehjem at det blir brukt mye.

SS: Veldig bra. Du, litt sånn for å prøve å runde av mot en halv time. Vi har snakket om å unngå snarveier, men hvis vi oppsummerer det poenget så må du rette meg. Slik jeg oppfatter det Brit så dreier det seg om å ikke bare prøve å løse et punkt behov, men å tenke helhet uansett hvilket prosjekt man driver og leverer.

BK: Ja, også ikke tenke. Det er så fort gjort å tenke pakkeforløp når du tenker forløp når du skal knytte dette til teknologi også. Og det er jo som jeg sier at det kan aldri bli en standard løsning. Og det er det jeg egentlig mener med dette her. Det kreves tverrfaglig samarbeid. Og grundig behovskartlegging. Og du kan ikke komme utenom det. Så det er egentlig det jeg mener.

SS: Det som du minner meg på nå er noe som vi omtaler som teknologi risiko. Og det er også at man binder seg til en teknologi. La oss si om det var en bestemt type Skype eller en bestemt type GPS. Også sier man at på grunn av transparens ferdighet så skal alle kjøpe dette her. Og det er dette vi bruker de neste ti år fordi tross alt var det en stor investering. Og det er en litt for gammeldags måte å drive med utvikling og innkjøp på. Fordi verden utvikler seg så fort så hvordan bygger man inn den fleksibiliteten og læringen i de prosessene også.

BK: Og der er jo vi heldige i Møre og Romsdal, som jobber veldig med disse bruker behovene knyttet til teknologiutvikling. Så da har vi jo en arena som jeg vet Cecilie Campell som du har snakket tidligere, hun er jo leder for ALV Møre og Romsdal. Og den arenaen er jo helt uvurderlig inn i dette med samfunnet og hva slags behov som er der opp imot teknologiutvikling.

SS: Det er veldig lenge siden den podcasten og jeg husker den, men jeg tror at mange studenter som hører på deg ikke har hørt på Cecilie. Så si veldig kort tre setninger om hva er ALV.

BK: ALV-Møre og Romsdal ble etablert, utviklingssenter var jo mer å etablere den fordi vi så at teknologiinnføring krevde veldig mye ny innlæring og kontinuerlig læring. Slik at Ålesund kommune og NTNU i første omgang som samarbeidet om den læringsarenaen også var det visningsleilighet og det har jo vi enda. Men det som var aller viktigst var å få til denne samarbeidet mellom næringslivet og akademia og det offentlige med brukerbehovet på en måte som sentrum. Det er en metodikk som blir brukt innen der, da. Så ALV-Møre og Romsdal er både en leilighet, men også et nettverk mellom mange aktører og der nettverks aktørene kommer litt sånn ut og inn alt ettersom hva slags området vi skal undersøke. Blant annet nå dette med radarteknologi, som vi hadde møte om for en stund siden og så på søvnkvalitet. Vi har møbler med teknologi. Så den arenaen kobler egentlig sammen alle de aktørene også møtes vi også diskuterer vi ulike problemstillinger, og da får de veldig mye informasjon disse leverandørene slik at hvis teknologiene blir kjedelige, de blir samfunnsnyttige da.

SS: Veldig bra. Mot slutten, vi har snakket om video og sånt, men jeg er veldig fristet til å spørre deg om det er din mest positive overraskelse fra coronakrisen eller er det noe annet?

BK: Ja, jeg ble veldig glad og overrasket når vi så at det vi hadde fått så veldig mye innsikt i fra tidligere ble så aktualisert under covid-19 situasjonen. Og i tillegg så kom det jo en lokal bank inn og finansierte masse utstyr til kommunene og det har nesten aldri skjedd før. At en næringsaktør gir så mange gaver til ulike kommuner slik at vi kunne få løftet dette. Og nå har vi forskning på det og slik at vi får masse informasjon om hvordan dette blir brukt. I tillegg ble jo dette behovet for avstandsoppfølging også aktualisert. Det vil si medisinsk avstandsoppfølging der folk kan måle for eksempel O2. Altså oksygen i blodet hjemme. Også kan dette gå inn i en pad, også går de signalene til enten lege eller til noen andre som skal passe på dem. Slik at en kan se sykdomsutvikling. Og det ble jo veldig aktualisert inn i dette her. Og det var utviklet på komma niks i Kristiansund kommune. De laget til en nettportal i løpet av kort tid som kunne håndtere dette her. Så det er veldig overraskende å se hvor fort kommunene kan snu seg rundt når sånne ting skjer.

SS: Veldig bra. Du Brit Steinnes Krøvel. Utrolig inspirerende å snakke med en som er så ambisiøs på fremtiden, både hos seg og sine nære, men også på vårt fellesskap i forhold til at vi skal utnytte teknologi, men bare i den grad den hjelper oss virkelig til å leve bedre liv.

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet på lørn.university.



Hvem er du, personlig og faglig?

Jeg er en del år, men er ikke gammel. Liker å utforske nye ting og være i front i utviklingsarbeid. Jeg blir lett engasjert og liker å samarbeide med andre for å nå mål.

Hva kjennetegner velferdsteknologi for deg?

Noe som kan gjøre et menneske med en funksjonsnedsettelse mer funksjonell i eget liv i det samfunnet personen lever i. Velferdsteknologi krever tjenesteinnovasjon og at fagkompetanse innen ulike felt ligger i bunnen.

Hvilke muligheter ser du?

Økt grad av selvhjulpenhet uavhengighet, identitetsbyggende/bevarende. Teknologien virker som en katalysator for å øke kompetansen med hensyn til lovverk, risikovurdering, personvern, tverrfaglig samarbeid og brukerinvolvering.

Hvilke utfordringer ser du?

Krever kunnskap på mange områder, kulturendring og stor grad av samhandling/samskaping som vi ikke har kultur for. Forventningene om at teknologi skal «rulles ut» før samfunnet er klart. Jeg er også redd for at manglende kunnskap om god innføring vil føre til alvorlige krenkelser i form av unødvendig inngripende teknologi.

Hva tenker du om velferdsteknologi fremover i pleie- og omsorgssektoren?

Som en mulighet, men ikke løsningen på alt. Velferdsteknologi er imidlertid en meget viktig verktøy for å få et tidsriktig tjenestetilbud. Om en spør personer i 60 årene hvordan de ser på egen alderdom og hva de ønsker svarer de fleste at de velger tekniske løsninger om det er mulig fremfor hjelp av personale. Vi må benytte personer til det som gir mellommenneskelig gevinster og der fagpersoner får tid og rom til å benytte sin fagkompetanse.

Noen tips, tanker eller annet som du vil utfordre studentene våre med?

Lytt til pasienten og pårørende. Bli gode på faget, lovverket, reflekter, opparbeid samhandlingskompetanse og teknologikompetanse. Fyll på med en god porsjon raushet og empati og så er vi der.

Hvilke nye dilemmaer oppstår for deg?

Jeg er redd for snarveier.

Teknologiinnføring krever grundig kompetanse på ulike felt. Om ikke kompetansen på lovverk, helsefaget og evne til å lytte til bruker er tilstede vil bruk av teknologi bli en forferdelig gal løsning.

Dine viktigste prosjekter siste året?

Videokommunikasjon mellom beboere og pårørende er fortsatt et interessefelt og dette er ytterligere aktualisert under covid 19. Vi har lært mye av dette. Vi ble også litt overrasket over hvor godt dette fungerer for personer med kognitiv svikt slik som for eksempel demens.

Hva er din mest positive overraskelse fra Covid-krisen?

Økt bruk av videokommunikasjon mellom beboere og pårørende i en vanskelig tid med besøksbegrensninger i sykehjem. At næringslivet bidro med midler for å øke bruken i offentlig sektor og at kommunene var så klar til å ta det i bruk «over natten».

Brit Krøvel
Leder
Alesund kommune
CASE ID: C0862
TEMA: HEALTHTECH AND WELFARETECH
DATE : 201019
DURATION : 37 min
LITERATURE:
Tjenestedesign, behovsdrevet innovasjon, tillitsbasert ledelse
YOU WILL LØRN ABOUT:
VelferdsteknologiFunksjonshemming Behovskartlegging Brukerinvolvering
QUOTE
"Dersom teknologien kan bli så god at den gjør at du blir hel igjen. Da har vi fått til noe."
More Cases in topic of HEALTHTECH AND WELFARETECH
#C0160
HEALTHTECH AND WELFARETECH
Ultralyd løser et globalt helseproblem

Jan Biti

CEO

Cofounder

#C0152
HEALTHTECH AND WELFARETECH
Vev-på-chip

Berit Løkensgard Strand

Professor

NTNU

#C0221
HEALTHTECH AND WELFARETECH
Helsetjenestedesign

Jonathan Romm

Prof

Arkitekthøyskolen Oslo