Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn og NSF podkast serie om hva har i lært av korona. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Kine Myhre Nilsen som jobber innenfor avansert klinisk allmennsykepleie ved Drammen kommune og i omsorgstjenester Mjøndalen og Krokstadelva. Velkommen Kine.

Kine Myhre Nilsen: Tusen takk.

Silvija: Jeg skal bare si noen få ord om podkasten så starter vi samtalen og pleier å prøve å posisjonere denne samtalen i en helhet og helheten er da denne serien som Lørn og Norsk Sykepleierforbund lager om både hva har vi lært av korona, men også den store digitaliseringen som foregår bak koronasløret. Målet er å prøve å finne ut av både muligheter og utfordringer og kanskje inspirere alle til å få med seg det siste nye. Og da har du Kine blitt utpekt som en av de som jobber med noe veldig spennende og nytt. Så det vi vil be folk fokusere på er tre ting mens de hører på samtalen. Det første er dette arbeidet som du har ledet med i hvert fall i den kommune hvis jeg har forstått det riktig - rundt avansert kliniske sykepleiere som en ny rolle. Og vi skal snakke om hvorfor er det en veldig spennende og viktig rolle. Så skal vi snakke om korona som læremester. Hva er det viktigste du har lært og hva er det du gjerne ville sett endret sånn at vi er bedre forbedret neste gang en tilsvarende krise inntreffer. Det tredje er vel egentlig litt mer overordnet om hvilke muligheter du ser i denne store endringen som samfunnet vårt går gjennom nå både gjennom digitalisering, men også demografiendring også videre i forhold til hva skal vi. Hva må vi få til hvis man må velge et par ting som vi må få til fra ditt perspektiv. Okey?

Kine: Ja. 

Silvija: Så bra. Da starter vi og første spørsmålet er alltid hvem er Kine og hvorfor synes hun at hun har en kjempespennende jobb?

Kine: Nei, jeg er jo først og fremst mamma til to gutter på 6 og 8 år. Bor i Drammen kommune og jobber som klinisk allmennsykepleier. Det er jo en ny rolle i Norge. Vi har akkurat opprettet en ny faggruppe i NSF for de nye allmennsykepleiere eller AKS-sykepleiere som det også kalles. Vi prøver å etablere en ny rolle nasjonalt med god hjelp fra NSF for å kunne jobbe med pasientsikkerhet og bedre oppfølging av pasienter innenfor både somatikk og etter hvert psykiatri som er på trappene for å få med. Og vi ser jo det at nå i denne pandemien så har vi fått en rolle inn mot smittevern, etablering av rutiner, oppfølging av pasienter og så videre. Og det er jo en kjempespennende jobb. En kjempespennende rolle å være med å se at man gjør en forskjell for pasientene og får til et samarbeid med sykepleiere, hjelpepleiere, leger, inn mot sykehus og ut mot kommunene. Det er jo en veldig givende jobb. 

Silvija: Veldig spennende. Jeg pleier å spørre folk om de har en hobby, men det er kanskje ikke tid til noe særlig hobby med den jobben og de to gutta?

Kine: Nei, det blir ikke så mye tid til hobby, men det må bli langrenn og friluftsliv. Det er liksom hobbyen. 

Silvija: Fingrene krysset for snø?

Kine: Fingrene er veldig krysset for snø og gode langrennsspor på fjellet. 

Silvija: Bra. Kine fortell - avanserte kliniske sykepleiere. Jeg som da kan for lite av det må først lære meg forskjellen på kliniske sykepleiere og andre sykepleiere, også må jeg prøve å forstå hva den nye utdanningen eller den nye formelle rollen innebærer.

Kine: Ja, alle som er AKS-sykepleiere er selvfølgelig sykepleiere i bunn og har flere års erfaring som sykepleiere. Også begynner man på en mastergrad som heter avansert klinisk allmennsykepleie. Og da har man fire år hvor man tar en mastergrad som er veldig klinisk rettet. Det er litt forskjell fra tidligere mastergrader fordi ofte er de mer rettet mot forskning og at du jobber veldig akademisk. Men tanken bak vår rolle er jo at vi jobber fortatt ute med pasienter og vi lærer å undersøke med stetoskop, kjenne, ta på mager, lytter på lunger, hjertet, lære å undersøke nevrologiske undersøkelser og vi lærer mer om medisiner. Vi lærer mer om sykdomslære som gjør at vi kan vurdere pasienter på en bredere måte enn man kan etter en treårig sykepleierutdanning. Så vi kan på en måte kartlegge, undersøke bredere. Vi blir jo en breddespesialist innen sykepleie. Det har jo vært oppe til diskusjon om vi kommer og prøver å bli mini-leger, men det gjør vi absolutt ikke. Vi utvikler en rolle innenfor sykepleie og det er vi veldig tydelig på. Vi er ikke noen leger og det er ikke det vi er på vei til å gå over i, men det er snakk om en vridning av oppgaver og at vi kan samarbeide på en annen måte enn det vi har gjort frem til ganske nylig. Det er en rolle som hører hjemme i både kommunehelsetjenesten og inne på sykehus.

Silvija: Når du sier at dere jobber mer klinisk - så vidt jeg forstår er det sånne uendelig lass med forskning innenfor medisin som alle spesialister er nødt til å forholde seg til. Men forskjellen mellom å jobbe veldig forskningsbasert og klinisk er at dere holder på med pasienter veldig mye og dere utvikler deres spesialitet som er det å være generalister og gjøre mer av de oppgavene som før kanskje allmennlegene gjorde?

Kine: Ja, og det er vel kanskje der skepsisen har kommet. Før var det jo ikke vanlig at sykepleiere brukte stetoskop i den grad vi lærer i dag. Kjenne på mager og gjorde nevrologiske tester eller gikk dypere inn i medisin. Det var mer legens oppgaver. Men det er jo ting vi kan gjøre i sykepleien også, det finnes kompetanse til å gjøre det og vi skal ikke overta noen oppgaver, men vi kan undersøke på en bredere måte så vi kan samarbeide bedre med leger. Pasienter kan få tidligere hjelp og de kan få hjelp på lavest mulig omsorgsnivå. De kan klare å gjøre mer hjemme uten at de trenger å bruke legevakt og fastlege i like stor grad. Men vi jobber jo forskningsbasert vi også i aller høyeste grad. 

Silvija: Selvfølgelig, og også teknologisk utvikling og vi går da mot en verden hvor man etter hvert kan være sin egen lege også, uten at man har noe som helst kunnskap og forutsetninger til å forstå verken målingene man leser eller det man plukker opp fra internett. Så det å tenke at det må finnes en rolle imellom innhentingen av data og tolkningen av data og hvor en sånn Paretoprinsipp hvor 80% av tilfellene kan antagelig tolkes av noen uten en legeutdanning. Så kan man heller samarbeide med leger der hvor det er tvil og der hvor det er tolkningshjelp behov.

Kine: Ja absolutt. For det er jo noe med de målingene man tar og de undersøkelsene man tar skal jo tolkes som du er inne på. Det skal jo settes inn i en kontekst med hvem denne pasienten er, og hva er viktig for pasienten og hvor skal man legge seg i behandlingslinje. Og det er jo der man trenger kunnskap for å kunne ha tanker rundt det rett og slett og vite når legen skal innhentes og hva kan vi klare å gjøre selv. Og når trenger de spesialister på banen og når må det henvises videre i systemet. 

Silvija: Og i mitt hode er dette en nødvendig del av samfunnsløsningen på det problemet som vi ikke snakker nok om og det er at det er ikke nok helsetilbud for den demografien som fremskrives i de kommende årene. Vi kommer til å leve lengre, vi kommer til å trenge mer hjelp fra folk innenfor helse og dette er en måte å oppskalere både varme hender, men også kanskje kloke hoder.

Kine: Absolutt, vi trenger ikke bare varme hender. Vi trenger kunnskap i hodene på de som har de hendene også. Og vi blir som du sier flere og vi blir eldre. Vi bor lengre hjemme. Vi får flere sykdommer og vi overlever mer enn vi gjorde før. Og det krever jo kunnskap i forhold til å håndtere hvordan man skal leve best mulig liv. Hvordan skal man leve lengst og best mulig hjemme og hvordan kan man sette i gang tiltak tidlig nok som gjør at man kan opprettholde best mulig helse lengst mulig.

Silvija: Så dette er ikke bare en rolleforflytning, men det er også en slags oppgave om omfordeling hvor man kan si at teknologi gjør det enklere for oss å gjennomføre en del oppgaver og kanskje det er en del oppgaver som sykepleiere også gjør i dag som kan forflyttes til for eksempel helsefagarbeidere med kjempegod effekt. Så alle kan utnytte maksimalt sin utdanning. 

Kine: Absolutt. Det handler jo om at til syvende og sist er det en pasient eller en bruker som skal få gode tjenester. Og ofte er de tjent med at man har noen type oppgave vridning, hvis det skal bli veldig rigid i hvordan pasient skal få hjelp så ser man jo ofte at pasient får for sent hjelp eller at man får forsinkelser i forløpet som ikke er gunstig for pasienten eller brukeren som sitter i enden og skal motta en tjeneste. Det er oppgaver som også kan glides over til helsefagarbeidere.

Silvija: Jeg tenker også at en ting er den fysiske utøvelsen av forskjellige oppgaver og den vitenskapelige eller helsemedisinske tolkningen. Men det er også utfordringer på å rett og slett ha tid nok til å prate med pasienter. Så helse er vel et at de eksemplene hvor det er uendelig behov. Så all effektivisering kommer oss pasienter til gode.

Kine: Jeg tenker at når man snakker om det med effektivisering - i min jobb så bruker jeg jo lengre tid når jeg har en førstegangssamtale med en pasient. Jeg bruker lengre tid når jeg kartlegger og undersøker, men så ser man at i lengden så sparer man tid fordi man får satt i gang tiltak raskere og tidligere enn at man går og ser at pasienter har et problem eller en utfordring som bare overføres mellom yrkesgrupper og ikke blir tatt ordentlig tak i. Det kan jo være et sår som vanskelig heles, eller en pasient med kols eller hjertesvikt som går rundt med problemet med dette og ikke blir fanget ordentlig opp. Og ved en god samtale og ved en god undersøkelse så kan man ta kontakt med legen og få satt i gang nye tiltak eller satt i gang en god sårbehandling som gjør at såret faktisk gror. Så det handler noe om at hvis man skal jobbe effektiv så handler det ikke alltid om at alle arbeidsoppgaver skal bruke kortere tid, men at man må legge ned mertid i den første vurderingen på hva skal faktisk settes i gang og at man har en god tanke og kompetanse bak hva man gjør og hva målet vårt er. 

Silvija: Spennende. Kine du gjør dette som du sier i Drammen kommune. Hvordan går man nasjonalt med dette?

Kine: Ja, AKS-rollen satset jo veldig på nasjonalt. Nå har vi fått en egen forskrift i forhold til hva AKS-utdannelsen skal innebære. Helsedirektoratet støtter jo kommuner med lønnsmidler for utdanning av AKS-sykepleiere. Så nasjonalt er dette veldig forankret i helse- og omsorgsdepartementet. Det er jo veldig bra, og det er mange som ser nytten av at vi trenger sykepleiere med breddekompetanse som er veldig nytt innen sykepleie. Vi har jo mange spesialsykepleiere innenfor mange forskjellige grener, men vi har ikke så mange som er litt mer den på tvers. Og utfordringen ser jo vi at selv om det nasjonalt er forankret i forskrifter og veldig overordnet, så må man ned gjennom alle ledd. Helt ned til enhetsledere som skal bruke penger og satse på dette. Og det er der mange av mine kollegaer opplever utfordringer fordi det er mange som ikke kjenner rollen og vet hvordan man kan brukes. Man har ikke så mye norsk forskning eller litteratur på hva som funker og hva funker ikke i norsk kontekst så det er jo en utfordring som vi står i. Det var jo bakgrunnen for at vi ønsket å opprette faggruppen i NSF også, at vi skal ha forbundet på laget vårt og dra sammen i forhold til hvorfor trengs vi. Hva er det pasientene tjener på a vi har kommet liksom.

Silvija: Så bra. Fortell litt om korona. Hva tenker du er det viktigste vi har lært av den?

Kine: Ja, det viktigste som jeg tenker på først er vel at vi i hele landet har lært at vi er ikke helt usårbare i Norge. For når korona først kom og vi hørte om land som fikk utfordringer med korona så var vi vel mange som tenkte at det kommer jo ikke hit til Norge. Vi er liksom så beskyttet her oppe i Nord, også kom det jo hit og plutselig så stod man i det og vi så jo fort at vi hadde ikke nok smittevernutstyr. Mange hadde ikke gode rutiner i forhold til håndtering av smitte. Hva gjør vi når vi plutselig får en pasient eller en kollega som tester positivt. Hva gjør det med oss? Jeg tror at hele helsetjenesten har virkelig har en runde i forhold til rutiner rundt dette med smitte og smittehåndtering og det er mange som kjente på den tidvis nesten litt redsel i forhold til det at skal vi jobbe med pasienter som har korona uten at vi skal være trygge på at vi er beskyttet godt nok selv. Hvis vi ikke har nok munnbind, ikke nok hansker som er godkjent for smitte. Ikke gode nok smittefrakker. Og likevel må vi stå der og håndtere dette fordi pasientene trenger hjelp. Det er vi jo mange som kjemper litt på. Vi er jo mennesker vi også. Så det var skummelt for mange rett og slett. 

Silvija: Det var usikkerhet og behov for rask læring, men så var det også ganske fascinerende for meg kulturelt sånn samlekraft. 

Kine: Absolutt, den dugnadsånden kom jo nasjonalt sett, men også i helsevesenet. Vi følte jo veldig at vi hadde en veldig viktig jobb. Det samlet oss veldig og vi jobbet ikke lenger på hver vår tue. Vi var i samme båt om vi jobbet på sykehus eller i kommune eller på den ene eller andre avdelingen så jobbet vi sammen. Jeg opplevde jo at mange av de grensene som man kanskje har kjent på før med utfordringer om samarbeid følte jeg ble mindre fordi man hadde mer samme mål og mening og vi kjente og følte på mye av de samme tingene. Og over natten fikk jo vi andre samarbeidsformer. Vi ble jo digitalisert over natta nesten. Så vi har jo lært veldig mye av det.

Silvija: Digitaliseringen, hva innebærer det for dere gjennom korona? For veldig mange så betydde det hjemmekontor og møter på Teams og Zoom, men for dere var det kanskje litt mer prosesser som ble digitaliserte?

Kine: Ja, vi kan jo ikke utøve så veldig mye av vår jobb via hjemmekontor. Så vi måtte jo være på jo være på jobb. Men alle de møtene og samarbeidene som vi tidligere har hatt ble jo på Teams og Skype og andre digitale plattformer og mange av oss inkludert hadde jo brukt det veldig lite. Vi hadde hørt om det, men var ikke vant til å bruke det i hverdagen. Men det måtte man jo bare lære seg. Og det ser vi at man sparte mye tid med å slippe å reise til og fra og kunne ha effektive møter hvor du møtes digitalt så snakker du om det du skal også lukker du PC-en, også fortsetter du jobben din. Så det tenker jeg er en fin læring som vi kommer til å ta med oss. Det kommer nok til å bli flere digitale møter fremover hvor du slipper den reiseveien og den ekstra tiden du bruker rundt det møtet. Selv om det selvfølgelig er sosialt fint og samlende å møtes fysisk. Vi kommer nok til å ta vare på den og bruke mer digitale løsninger fremover.

Silvija: Være litt kloke i forhold til når vi bruker dem og når vi prioriterer å faktisk samles. 

Kine: Ja, for før var møter fysisk. Eller så snakket man på telefon sammen og det er ikke et like godt møte. Men nå er alle blitt så vant til de digitale møtene at jeg tror det blir lettere å se at dette kan vi ta via Teams for eksempel i større grad. Før brukte vi det jo ikke. Så jeg tror vi kommer til å ta vare på det.

Silvija: Jeg er jo da en teknolog og nå en formidler og investor. Jeg har i likhet med kanskje 80% av landet plutselig gjemt meg på hjemmekontoret og jobbet herfra. Jeg vil gå litt tilbake til den der ekstremt viktige rollen som helsepersonell hadde. For dere møtte opp på jobb og dere måtte møte opp på jobb for vår felles beste selv om det var skummelt for dere også. Hvordan motivere lederne alle sine folk til å stå i dette med smil og med mange lange timer?

Kine: Det var vel det samholdet i forhold til at vi alle har en veldig viktig jobb. Alle kollegaer som jobber med pasienter, alle lederne som skulle lede disse ansatte som måtte gå på jobb. Vi hadde en viktig jobb, mye samtaler rundt det der. Akkurat da følte vi vel at vi hadde verdens viktigste jobb ved å holde hjulene i gang. En ting er jo de som hadde korona og var syke, men en annen ting er alle de andre pasientene som i den første koronabølgen opplevde at de ble litt glemt. Folk hadde fortsatt kreft, hjertesvikt, kols og de fikk hjerneslag. Det var mange andre tilstander som krevde skynding medisinsk hjelp. Så snakket vi bare om korona og hvordan vi skulle ivareta den pasientgruppen. Så vi følte jo veldig på at vi hadde en viktig jobb og jeg har hvert fall opplevd at lederne var flinke til å støtte oss på det og flinke til å møte oss på at det var krevende å være redd for egen helse. Man har kanskje familie i risikogruppen og du er redd for å ta med deg smitte hjem. Du må liksom møte opp og bidra, men samtidig skal du gå med egen frykt som mange kjente på både for seg selv og sin egen familie. 

Silvija: Både godt og viktig for oss at dere gjorde det. Hva tenker du om mulighetene fremover Kine? Hva er det viktigste vi bør få til for å komme ut av den digitale revolusjonen innenfor helseområdet på riktig fot, men som passer Norge og vår måte å drive med helse på?

Kine: En ting er jo de måtene som vi allerede har snakket om. Det tenker jeg er en ting som vi bare må ta med oss og spare både tid og ressurser og gjør hverdagen mer effektiv. Så tenker jeg på at det er noen steder som har startet en fjernovervåking av pasienter. Type ha måling av oksygen nivået i blodet og de som bor hjemme og kanskje ikke har hjemmetjeneste eller annen oppfølging kan man monitorene de hjemmefra og følge med på om de får mindre oksygen i blodet som gjør at helsevesenet fanger de opp og kan ta over der. Det er jo kjempespennende og man kan få til veldig små, men viktige digitaliseringer for pasientenes del.

Silvija: Vi lagde en serie om velferdsteknologi sammen med noe som heter MedLearn som driver med helsefagarbeidenes etterutdanning og noe av det som kom opp i alle samtaler med folk fra kommunen er denne tankegangen om at du kan bo hjemme lengre enn du tror. Men det jeg begynner å høre nå i denne serien med samtaler med NSF er at du kan kanskje være i fremtiden også litt mer din egen lege, men at det er veldig viktig for det offentlige å tilrettelegge for det og der har du snakket om disse fjernoverkåking-verktøyene. Dette må inn i noe datasystem på en veldig trygg og oversiktlig fleksibel måte. Det er rett og slett en plattform vi snakker om nå som skal hjelpe oss å innovere på alle disse retningene som du snakker om nå. Så sitter jeg og tenker at for at denne plattformen skal bli god er vi helt avhengig av oss teknologer som kan krangle om både det ene og det andre på teknisk nivå, at vi faktisk får virkelig god input fra dere på hvordan dette bør fungere og hvordan det skal være nyttig. Så jeg tror den tverrfagligheten som du nevnte tidligere hvor sykepleiere skal bli gode på ikke bare sykepleie og medisin, men også på teknologi og digitale kommunikasjons kanaler og formidle behovet for fremtiden til oss er også et kjempespennende spor.

Kine: Absolutt. Det er jo fremtiden. Vi kommer jo ikke utenom det tenker jeg. 

Silvija: Et spørsmål til i forhold til det. Hvordan skal man smale innspillene fra dere fagpersoner over til oss teknologer og kanskje over til de som regulerer og setter opp budsjetter for dette? Hvordan kan vi involvere sykepleiere mer aktivt i den digitaliseringen som det snakke som?

Kine: Et veldig godt spørsmål. Jeg tenker jo at sykepleiere absolutt hører hjemme i den diskusjonen fordi vi sitter på kompetanse som er nødvendig for at det skal bli bra. Og det er jo noe med å få tak i de som er engasjert i det og få de med i den dialogen, få til god drøfting. Jeg er veldig for å jobbe tverrfaglig fordi da utfyller man hverandre. Det er ingen som er god helt alene, men vi er gode sammen. Det samme gjelder jo her. Jeg er ikke noe veldig god på teknologiske løsninger, men det er du. Kompetansen sammen kan gi god nytte for pasienten.

Silvija: Hvis jeg er godt samkjørt med deg kan det hende at den løsningen jeg lager faktisk er relevant.

Kine: Absolutt, for det er noe med at da ser man hvilke utfordringer man har i praksis og hvilke utfordringer er det pasienten har. Og den løsningen som skal komme skal jo være til gagn og ikke bare noe som du gjør og er litt usikker på hvorfor du gjør det. Så er jeg opptatt av at når ting blir digitalisert og at man tar i bruk mer teknologi - en ting som jeg nevnte i stad med de målingene jeg tar, men det må være en faglig kompetanse som ligger bak den vurderingen fordi du kan få et tall og det tallet kan betyr forskjellige ting avhengig av den konteksten eller sykdommen du har. Så det er også noe man må ta inn i den digitale fremtiden vi har. At vi er fortsatt avhengig av god fagkompetanse innen alle fag for å kunne gjøre gode vurderinger. 

Silvija: Bra. Har du noen tips, tanker eller annet som du gjerne vil utfordre våre lyttere med?

Kine: Jeg vet jo at det er veldig mange som ikke er så kjent med AKS-rollen, så jeg vil jo oppfordre de som ikke kjenner den så godt til å søke på nettet eller lese boka som heter avansert klinisk sykepleie av Lisbeth Fagerström. For da kan må få litt mer informasjon om hva det er, og hva den kan brukes til. Googler du det så kommer det jo opp mye både fra helsedirektoratet og forskrifter i det hele tatt så informasjonen ligger lett tilgjengelig hvis man ønsker det.

Silvija: Oppfordrer du flere til å ta den videreutdanningen?

Kine: Jeg oppfordrer absolutt sykepleiere som ønsker å få mer kompetanse til å ta den. Det er jo som sagt en breddekompetanse som pasienten har veldig god nytte av. Det ser man jo i praksis. Så vil jeg oppfordre sykepleiere lederne til å sette seg inn i rollen og tenke litt nytt. For det handler om ny tenkning med AKS-rollen. Hvordan kan vi få det til hos oss og hvordan kan vi dra nytte av det. At man tenker mer på det at da blir det en rolle og en stilling til og lønnskostnader. Fort så blir det med i den budsjettsekken, at det er det som styrer.

Silvija: Men hvis man har med seg folk på det så er det både en belønning som tiltrekker og gjør at man beholder talentene og at pasientene får over tid mer effektive tjenester og det er jo en langsiktig både innsparing og inntjening. 

Kine: Absolutt. 

Silvija: Mine siste fire spørsmål er korte og personlige. Det første er om du har lest eller sett noe selv som ikke er fag, men som virkelig har inspirert deg som du kan gi som en liten gave videre?

Kine: Ja, akkurat nå om dagen så føler jeg at jeg bare leser det som har med korona, forskning og fag å gjøre. Mitt beste tips er vel å komme seg ut og bruke naturen og få frisk luft og kjenne vær og vind i fjeset for det kjenner jeg selv jeg har veldig godt av når det blir mye alvor og man er mye alene. Så å få benyttet seg av den norske naturen.

Silvija: Få kroppen tilbake.

Kine: Få kropp og hodet tilbake.

Silvija: Har du en personlig rollemodell? Noen som er en venn, en kollega, noen som du bruker som en ledestjerne når du trenger retning?

Kine: Ja, egentlig mange. Jeg har ikke noe konkret navn, men det er mange mennesker som man har møtt eller lest om som oser godhet. Det er vel noe av det jeg ofte tar frem når jeg trenger veiledning og hjelp og støtte. Hvordan skal jeg løse ting, så er det med et smil og vær vennlig med de du møter. Start med det og tenk på det positive med de du møter, da tror jeg du kommer ganske langt.

Silvija: Så lurer jeg på hva er din mest positive overraskelse fra korona?

Kine: Det tror jeg må være det samholdet som har kommet som et følge av korona. At man føler man har en viktig jobb og at man jobber sammen. Det tror jeg var det mest positive.

Silvija: Siste spørsmål og det har du kanskje besvart allerede, men hva slags taktikk bruker du når du er et skikkelig vanskelig og ubehagelig sted og må bare komme deg videre? Hva gjør du?

Kine: Da prøver jeg å tenke at vi alle mennesker kjemper våre egne kamper på hver vår tue og at hvis vi møter hverandre med vennlighet, godhet og snillhet og tenker at vi gjør alle så godt vi kan så tenker jeg man kommer ganske langt. Det er hvert fall et godt utgangspunkt.

Silvija: Ikke sant. Kine Myhre Nilsen, tusen takk for en inspirerende og lærerik samtale. 

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å ha lytte til denne podkasten på vårt online universitet Lørn.University