Velkommen til Lørn.Tech. En læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.  

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn med NSF som lager en podkast serie om hva har vi lært fra korona. Mitt navn er Silvija Seres og gjesten min i dag er Jarle Moss Hildrum, som er research fellow ved Telenor research. Velkommen Jarle.

Jarle Moss Hildrum: Tusen takk Silvija.

Silvija: Vi har snakket sammen før da i forbindelse med en Telenor-serie, og jeg husker at det var så utrolig spennende å snakke med deg om organisasjonsutvikling, strategi sett i lys av digital disrupsjon og i denne samtalen så skal vi snakke om noe lignende, men da sett i lys av korona disrupsjon. Jeg skal prøve å plassere samtalen veldig kort i denne serien også setter vi i gang.

Silvija: Dette er en Serie som Lørn gjør sammen med Norsk sykepleierforbund om de viktigste læringene fra korona og vi har snakket med mange folk innenfor helse og du har kanskje den første som er virkelig utenfor helsesektoren, og da kan man lure på hva her Telenor å fortelle til sykepleiere om korona. Det er tre veldig viktige ting som jeg tror vi skal fokusere på, det første, hvordan blir vår nye arbeidshverdag både for de som jobber innenfor helse, men også andre yrker? Hva har vi lært om organisasjon og strategisk ledelse under pandemien i denne helt nye måten å jobbe på og tror vi at vi går tilbake til den arbeidsmodell sånn som den var før korona etter at vaksinen er kommet på plass, så arbeidshverdag er første tema. Tema nummer to er egentlig hvordan gjør man hjemmekontor og distribuert arbeidsmodell bra? Hva kan vi lære om folks mentale behov og sosiale behov når de jobber der på helt nye måter? Og det tredje er hvordan mobilisere man sine institusjoner, sine kollegaer i krisetider for i likhet med sykepleiere så har Telenor ansatte vært en nødvendig del av den nasjonale beredskapsplanen og rett og slett krise infrastruktur, uten at Telenor leverte sine tjenester så hadde ikke vi resten av oss klart å fungere heller, og jeg tror det er veldig mye spennende å lære og pakke inn til neste krise fra den kriseberedskapen deres. Høres det greit ut? 

Jarle: Det høres veldig fint ut.

Silvija: Veldig bra, men da setter vi i gang og første spørsmål er alltid hvem er Jarle og hvorfor digger han det han jobber med?

Jarle: Jeg er en samfunnsviter, det betyr at min utdannelse handler om å studere mennesker grupper av mennesker, hvordan mennesker tar beslutninger sammen, hvordan de samarbeider og hvordan de reagerer på endringer, hvordan de reagerer på kriser, hvordan de løser konflikter, sånne type temaer og jeg er da interessert i organisasjon så jeg har da tatt min utdannelse på organisasjonsfag ut fra samfunnsfag og har jobbet i Telenor i 7 år på sånne temaer som handler om hvordan man kan klare å legge til rette for at ansatte får den best mulige opplevelsen av å jobbe hos oss og hvordan de kan lære å mestre og prestere, og også hvordan vi som organisasjon kan klare å håndtere en stor endring. Vi har tidligere snakket om digital distrupsjon og teknologiske endringer som treffer oss, nå har vi en pandemi som er et stort sjokk for alle virksomheter og for en sånn person som meg som er interessert i organisasjonen og i menneskene så er dette selvfølgelig en vanskelig situasjon for jeg ser at mange sliter rundt meg, men også utrolig interessant for jeg har et digert laboratorium rundt meg som er Telenor og alle de ansatte også slår disse endringene inn også kan jeg være med å forstå hva som skjer med folk og hvordan vi kan legge til rette for å komme ut av denne krisen på en god måte. Ja, så det var kortversjonen, også har jeg også mer informasjon, men det var i hvert fall det som har med jobben å gjøre, så jeg elsker og digger og ha denne jobben, det gjør jeg.

Silvija: Men du Jarle, du snakket om deg profesjonelt, men kan du avsløre litt privat? Har du noen sære hobbyer et eller annet vi kan huske i forbindelse med Jarle.

Jarle: Ja, jeg har drevet med boksing i mesteparten av livet mitt i 30 år til sammen, jeg har vært da amatørbokser i mange år også har jeg vært instruktør, så jeg trener for ungdom på Oslo-Øst. Så nå i mange år har jeg vært instruktør og vært i disse miljøene hvor man da møter boksere og ungdom som driver med kampsport på Oslo-Øst. Og det er en sånn viktig del av livet mitt, jeg er veldig glad i å holde på med det og det skaper en slags kontrast til de jeg vanligvis møter i forskningsavdelingen i Telenor. Så da kan du si det som hobbyen i forhold til jobben. Ellers så har jeg har jeg tre barn og en kone og bor på Ekeberg, så det er det er sånn kortversjon, har bodd i Oslo i 25 år.

Silvija: Veldig gøy. Jeg synes det er veldig spennende dette her med boksing, jeg har alltid tenkt på det som noe som man må være så aggressiv for å kunne like, men jeg opplever ikke deg som noe aggressiv. Kan ikke du lære meg litt om boksing. Hvorfor liker du det?

Jarle: Jeg jeg liker det fordi det er idrett hvor du trenger å veldig raskt bygge tillit og sterkt kameratskap, det er litt sånn intim form for sport når du kommer veldig tett på de du gjør den idretten sammen med og man blir fryktelig fort veldig gode venner da. Vi sier å treffe nye venner, sier vi når vi prøver å få flere folk inn i boksen. Så jeg elsker kameratskapet som du får ut av å drive med den sporten også jeg er en sånn en person som fort kan bli litt stressa, og jeg kan jeg kan gå rundt og ha litt angst, men når jeg driver med boksing så er det sånn at alt det forsvinner fordi du må være 100% fokusert på det du holder på med hvis du ikke er det så får du deg en på tygga, så derfor liker jeg det for jeg kommer på en måte ut av det vanlige holdt på med. Også er det sånn at de som er boksere som jeg kjenner er ikke aggressive, fordi de veldig ofte så tror jeg aggresjon kommer av frykt, mens de som er gode på dette her har en lang sånn som trygghet er at hvis noen angriper dem så kan de i hvert fall noe å stå litt imot med, så de ville ikke være de som er aggressive så jeg sett veldig få eksempler på boksere som er aggressive i privatlivet.

Silvija: Ja, så kult så gøy. Ok, så hvis vi begynner å snakke om kontoret, noe som hører fortiden eller bare på vent, hva har dere lært?

Jarle: Nei, vi har lært veldig mye disse, nå er vi vel oppe i 9 måneder, i pålagt hjemmekontor nesten alle i Telenor fra mars, og vi har lært så mye, vi har lært at vi kan gjøre utrolig mye hjemmefra, vi har lært at vi har digital kompetanse og digitale verktøy som gjør oss i stand til å gjøre vanskelige ting sammen over avstander, ting vi aldri trodde vi skulle klare å gjøre så bra uten å møtes, så det vi har lært er det å på en måte ha et stort hovedkontor hvor alle kan møtes og at arbeidshverdagen består av fysiske møter da det er det ikke behov for, det har vi lært, og vi har også lært at det er heller ikke behov for at ledere passer på sine ansatte som fysisk og på en måte nesten puster i nakken. Vi har jo en del av vår virksomhet hvor vi har veldig tett lederoppfølging og vi opplever da at det ikke trengs at ikke man trenger å stå og følge med på hva den ansatte gjør, men å gi mye mer frihet da. Så vi har forutsetninger for å skape helt nye arbeidsplasser fremover.

 Silvija: Jeg har hørt Sigve snakket om en ledelsesmodell som hadde omtaler som tight loose tight som er bedre egnet nettopp til litt mer sånn delegerende ledelse. Kan ikke du forklare litte grann hva det er?

Jarle: Jo, det er en ledelses eller egentlig et sett med teknikker som bygger på prinsippet frihet under ansvar, så det handler om at man har tre forskjellige faser som man tenker på rundt ledelse som bredt forstått, hvor den første fasen vi kaller tight, den første tight, den handler om å lage gode klare rammer for hva den ansatte skal gjøre og levere på jobben og har klare mål å klare ansvar. Også er det da det neste trinnet, det er at lederen da trekker seg ut og ikke overvåker hva som skjer i detalj, men lar den ansatte selv kunne klare å finne gode strategier for å løse disse problemene, den strategien kan være å henvende seg til lederen og få råd, men det handler ikke om å bli kontrollert, men å få friheten til å løse problemene selv og legge til rette for.  Så har vi noe som heter en tight nummer 2, og det er når da man har utøvd denne friheten over en tid og løst oppgavene så skal man ha en ordentlig oppfølging hvor man går tilbake til det man blir enige om og man snakker om ansvar og leveranser igjen, så frihet under ansvar satt i system.

Silvija: Men kanskje også en annen type ansvar for lederen, hvor han ikke skal nødvendigvis komme med alle svarene underveis, men være veldig flink til å definere problemet og kanskje følge opp, for det er det siste vi ofte glemmer.

Jarle: Ja det det tror jeg det er helt riktig. Dette er en kjempe forandring for veldig mange ledere fordi man kan ha en helt annen tilnærming, hvor man kan du si starte litt med en form for litt sånn løst mål om hva man skal levere på, også har man en kontinuerlig forhandlingsprosess når man skal levere på en annen oppgave hvor leder og ansatt snakker sammen underveis hele tiden og hvor lederen har en tett kontroll på hva en ansatt gjør hele tiden, en slags mikroledelse og hvor man heller ikke nødvendigvis gjør oppgjør med hva man avtalte i starten, men man har mer en flytende prosess. Så jeg tenker at for ledere som ikke er vant til å ha det frislippet og sette klare mål i starten så vil det være veldig mye opplæring som må til for å få det til, og det jobber vi med og.

Silvija: Veldig bra. Jeg har også lyst til å spørre deg litt, altså sykepleiere og egentlig veldig mange andre helsearbeidere jobber veldig ofte ganske distribuert, og så noen ganger er man på kontor altså på sykehus eller på der man det det legekontoret man jobber på, men så er det en del eksterne besøk, det er noen som jobber flere steder og jeg tror at dette her med distribuerte arbeidsmodeller kommer til å være like viktig for dem, tror jeg som for Telenor ansatte. Altså du snakket om at vi har lært at vi kan fungere ganske bra fra hjemmekontor og vi har lært at vi kan fungere ganske mye bedre med større frihet og autonomi som individer. Men hva er det vi savner fra kontoret? Hva er det vi fortsatt må gjøre i fellesskap, hvordan er vi bedre på kontoret og hvordan er vi bedre på teams? 

Jarle: Ja, det finnes en ganske lang som forskningstradisjon på hjemmekontor, heldigvis, det er i hvert fall 20 år med forskning på akkurat det du spør om nå og det det den litteraturen sier, det er det at det å bygge tillit og trygghet til andre det forutsetter en form for kontakt, altså fysisk kontakt, faktisk så sier forskningen at hvis du går over tre dager med hjemmekontor og møter folk kun to dager i uken over tid så går på en måte det sosiale limet som holder oss sammen og gjør oss trygge sammen i oppløsning og du får en situasjon hvor folk føler seg mer utrygge. Sånn at det viktig å kunne være sammen og kjenne bare kjenne på det menneskelige samværet er fryktelig viktig for oss, det må vi ha kontorer til eller i hvert fall sted å møtes. Også er det også dette med kreativitet, det er noe som er like relevant tror jeg for sykkeleiere som også jobber i forskningsavdelinger egentlig, det å finne gode løsninger på ting, og kreative løsninger kommer ofte litt sånn tilfeldig, det er at folk dunker inn i hverandre som ikke hadde planlagt det fra før også finner de på noe også setter de det inn i et system, jeg tror det også at det er en veldig viktig funksjon ved kontoret at vi kan treffe hverandre tilfeldig.

Silvija: Ja, hvis jeg skal være litt personlig fra Lørn, vi vi jobber nesten bare distribuert og det jeg savner er vel egentlig det å kunne ta en kopp kaffe sammen, for jeg tror at de nye kommunikasjonsverktøyene her egentlig gjort veldig mye av problemløsningen mulig og skjerm, men det du ikke får til er det er tiden hvor du skal snakke om noe annet enn jobben din og dermed så føler du kanskje at ikke du treffer det hele menneske, altså du glemmer å spørre folk som akkurat har flyttet om hvordan det har gått, så du forteller ikke om deg selv og det å være et helt menneske, altså ikke bare en leverandør av løsninger og du snakket om hvor utrolig transaksjonsorienterte de digitale møtene var og det er deilig til en viss grad, og så er det noen andre møter som kanskje krever kreativitet, altså jeg tenker at de de møtene hvor man må gi kanskje litt vanskelig feedback er helt håpløst å gjøre digitalt.

Jarle: Ja det tror jeg også og det er en utfordring som lederne hos oss har nå, at de skal prøve å omstille seg til å kunne klare å skille mellom hva det er som kan være greit å gjøre online og hva som vi trenger å møtes for å gjøre. Jeg tror en ting er hvordan pandemien har påvirket oss og at vi nå er i en situasjon hvor vi faktisk ikke kan velge så vi må gjøre så godt som mulig, men jeg tenker rundt det hva er det vi kan ta med oss, bare for å koble litt tilbake til det tidligere temaet hva lærer vi her da, for det er nettopp den tingen du nevner nå som er viktig i læringsmessig, fordi vi kan finne ut hvilke typer møter det er vi kan gjøre veldig godt fra hjemmefra og hvilke som vi gjør bedre på kontoret da.

Silvija: Hvis jeg spør deg noe som jeg tror er ganske relevant i hele helsevesenet vårt nå, det er veldig mye prat om, spesielt da avstandsoppfølging på velferdstjenester. Vi har et land som er vanskelig geografi, vi bor spredt og i noen kommuner så er dette her en veldig viktig måte å utvikle avstands overvåkning av for eksempel helses sensorer og så videre, det gir dem bedre innsikt i de skal passe på. Men hva er det som ikke er så godt egnet til deg til sånn avstand? Vi og sier også at vi skal ha kanskje fire digitale kontaktpunkter i løpet av dagen istedenfor å ha fire fysiske kontaktpunkter i de som er på besøk, men det er kanskje ikke likeverdig. Jeg har lyst til at vi skal snakke litte grann om det mentale oppi det hele og spesielt det som er relevante med sykepleiere, og hvis vi starter først og fremst med hvilke tjenester tror du de kan utøve på avstand og hvilke bør forbli fysiske?

Jarle: Nei, altså jeg er veldig opptatt av mental helse og jeg tror at ut ifra det jeg ser også fra vår egen virksomhet, så tror jeg den oppfølgingen av folk som sliter med ensomhet for eksempel, det er et enormt helseproblem, eller folk som har psykiske utfordringer angst også videre, tror jeg at det rent digitale er på en måte ikke tilstrekke, fordi vi kan ikke spille på hele kroppen vår og alle de kommunikasjonsmulighetene vi har ved å bruke kroppen hvor vi kan gi hverandre en klem og sånne ting. Det er det er veldig viktig for mennesker så jeg tror at den delen av helseoppfølgingen er vanskelig å gjøre over avstander. Men jeg tror at en del sånn type daglige kontroller av hvordan, la oss si blodtrykk eller andre type parametere som er mer sånn instrumentelle som du følger opp, vil vær lettere å kunne ta over avstand. Og det er en parallell hos oss som du nettopp sa, så har du noen samtaler som berører temaer som kan være vonde og vanskelige for folk, som for eksempel en oppfølging av en ansatt som ikke klarer å levere på jobben sin, der vil det være viktig med et fysisk møte og det samme vil gjelde en pasient som har mentale utfordringer og angst eller ensomheten.

Silvija: Jeg har bare lyst til å spørre deg, tidligere brukte du et ord som du sa var litt komplisert, og det er dette med transaksjonelle møter, det er møter hvor vi skal gjøre noe, resultatorienterte møter, hva er det motsatte? Er det relasjonelle møter eller?

Jarle: Ja, jeg tror det motsatte av er det som mange kaller for småprat og møter som blir til som egentlig ikke var planlagt, hos oss har vi åpne kontorlandskaper som man da kan kommer borti hverandre, og så bruker vi en ganske stor andel av tid til å snakke med folk, fordi vi var der også kommer du inn på et tema som du egentlig ikke hadde planlagt. Det er motsatt av transaksjonsbasert fordi vi hadde egentlig ikke et mål, vi bare kom sammen også fant vi noe som vi begge synes var viktig å snakke om, og noe sånt noe vil jeg også tenke at det må finnes en parallell i når man har helsetjenester, kanskje i spesielt hjemmetjeneste. Så vi savner fra hele konsernet Telenor, alle landene så har vi oppfølging av hvordan det går med de ansatte der og vi ser det at folk rapporterer spesielt på dette her at de savner kollegene sine, og de savner det å kunne være et sted hvor ikke alt bare er målrettet og det skal løse problemet og vi faktisk har et miljø.

Silvija: Men du Jarle, du nevnte også at du har skrevet litt om anti-lonliness step og det er det er veldig sånn paradoks for meg, fordi på en måte kan teknologien hjelpe oss nettopp med å komme sammen i sånne tider som nå hvor vi får ikke lov til å møtes fysisk og det finnes sikkert teknologi som kan, i tillegg til zoom og teams og sånt som er anti-lonliness, men samtidig så snakker vi om ensomhetens århundre som vi går inn i hvor vi er alene sammen og sammen alene, det er noe merkelige greier her, hvordan påvirker det oss mennesker og hva vil korona gjøre med oss der?

Jarle: Altså jeg jeg tror dette med dette ensomhetens århundre er noe som kom også for korona, kanskje spesielt blant unge mennesker, vi leverer den tjenesten som gjør det mulig å være sammen ved å med å sitte på telefonen, og føle at du har et nettverk og venner fordi du har noe på sosiale medier hvor du har en veldig stor gruppe mennesker som er tilknyttet, men om du har en noen til tilknytning det vet man ikke helt. Så det er en tid som er veldig rar som du sier og det har eksistert teknologi som kan gjøre oss mindre ensomme, det har vi eksistert en god stund, roboter for eksempel som hjelper demente eller ensomme eldre med å kunne ha noen å snakke med og være sammen med er et eksempel, men det har liksom ikke vært helt legitimt før Covid å bruke sånne ting hvert fall ikke bredt, det er det er et sånt krisetiltak. Det jeg ser nå er at det er blitt et veldig opptak på den type teknologi nå under korona, for det er veldig mye mer intenst dette med ensomhet fordi folk ikke kan gå ut, det er mange som er kun én person i husholdet og blir sittende inne og da er det da er det mulig å bruke denne type teknologi. 

Jarle: Roboter er litt ekstremt type, men det finnes også chatbot. Altså med en sånn tale agent, hvor som du kan prate med over hvor du er på telefonen eller om du har Amazon Box hjemme hvor du da kan ha en samtale hvor denne booten på en måte tilpasser seg ditt miljø og den stemningen du har sånn at du kan ha en samtale som tar høyde for hva slags situasjon du er i, og du har man har også veldig mange nye muligheter i møte teknologi nå bruker vi vanlig video, men nå kommer holografier og AR så du kan se et helt menneske digitalt. Så det var en lang harang, men jeg synes dette er veldig spennende og jeg tror at 2021 blir året hvor dette virkelig kommer og får en forløsning da.

Silvija: Jeg lurer på om det krever en del av oss også som brukere og akseptere det og jeg sitter og tenker på to ting, det ene er Robert Steen sin bok “Natten Skinnens Stjernene” om sønnen Mats, som da levde dette virtuelle livet, i det det spillet, jeg tror det var world of warcraft, som ga ham et kjempespennende liv, også som leder og klok venn til tross for hans sykdom som gjorde det umulig for ham å bevege seg noe særlig utenfor kjellerleiligheten som han bodde i til han døde av sykdommen. Jeg tenker på mine egne barn som også tilbringer mye av sin fritid i digitale spill og foretrekker å være sammen med vennene i disse digitale spill fremfor å være fysisk sammen med dem, hvor det er ett generasjonsgap fra de til vår generasjon som synes at det er noe mindreverdig i digitalt samsvar, hva tenker du der? Hvis vi skal tilby de eldste blant oss, eller for så vidt vår generasjon når vi blir litt eldre, gode digitale velferdstjenester, så er vi nødt til å kanskje tilpasse brukerne, hvordan får vi folk til å like dette her? Selv om det er mulig, så er det ikke sikkert at de vil ha det.

Jarle: Ja, det det tror jeg er litt tilbake til det som jeg har tenkt på rundt det med at det er legitimt og å være på nettet, vi som er oppvokst før internett kom har lært blant annet at det å sitte og se for mye på TV er ikke bra å forholde seg til den type ting, man skal være ute, sånn sterk sånn kulturell driver i oss om at vi skal helst ut og at disse andre formene er litt mindreverdig som du sier, så jeg tror at det handler om at vi trenger en slags holdningsendring på det. Jeg har også barn som sitter pal på nett på spill, særlig en som kunne sitte der 24 timer og jeg må lære meg til å kunne forstå ham og hvorfor han liker det, jeg tror det er veldig mye å lære for meg og for oss som er litt eldre og hva han får ut av det. 

Jarle: Det er to ting der det ene er hvis vi virkelig skal benytte disse teknologiene i helsetjenesten for de eldre, så vil det være det å på nummer en tenke på hvordan kan vi gjøre det legitimt å holde på med det og nummer to, hva kan vi lære av e yngre generasjonene. Og jeg tror at Covid situasjonen nå er egentlig en unik situasjon for å gjøre dette mer legitimt, fordi det det presser seg på det er en det er en akuttsituasjon og da vil det være flere som bruker det også kan vi kanskje bruke det på gode måter etterpå.

Silvija: Jeg tror noe av det som er veldig viktig. Jeg har ikke reflektert nok over akkurat det faktum at Covid-19 har kanskje tvunget å stille oss slutte å kokettere med at vi liker ikke teknologi vi vil ikke ha det altså vi bare måtte, og så tror jeg at det er veldig mange som fant det gode i teknologien litt sånn hjulpet av krisen, og det kan ha som du sier varig motivasjon for å fortsette å bruke det fordi vi kommer til å ha varig behov. For altså avstands medisin, avstands arbeid, avstands ledelse, de de har sine fordeler i kombinasjon med de gamle måtene å jobbe på. Hva er det viktigste du har lært om ledelse fra korona? Også går vi over til siste dette her med kriseledelse.

Jarle: Nei, det viktigste jeg har lært om ledelse under korona er nok betydningen av omsorg. Hos oss så er det en ting som vi har vært veldig, veldig flinke til og det er å hjelpe alle ledere med å snakke med og ha daglig kontakt og oppfølging med de ansatte, og det har hatt en enorm effekt, vi ser det når vi gjør ansatte undersøkelser da er det en ting som virkelig går opp og som folk virkelig føler sterkt at vi klarer å få til er det å ta vare på den enkelte. Så jeg har jeg har lært gjennom dette å kunne se disse dataene at betydningen av at en leder har omsorg for de ansatte og prøve å forstå situasjonen de er i og handle deretter det er fantastisk viktig og det visste jeg ikke før på samme måte.

Silvija: Ja, jeg sitter og tenker på det samme nå egentlig, og det er veldig lett å være transaksjonsorientert leder som er bare opptatt av å levere på tallene sine og det har vi blitt kanskje gjort litt ekstra oppmerksomhet på nå at man skal være et helt menneske. Hva er de viktigste vedtatte sannheter innenfor ledelse og organisering av arbeid som du tenker var utfordrerne.

Jarle: Der er det et skille, fordi i Telenor så har vi to hovedtyper ansatte. Den ene typen kan du kalle kunnskapsarbeidere, det er litt sånn som meg som jobber på prosjekter som har med teknologi å gjøre eller organisering å gjøre som er langsiktige prosjekter hvor man har en annen slags spesialkompetanse og jobber en del selvstendig. Også har du de som jobber ut mot kunder og med salg som jobber hver dag med å selge og støtte kundene, og for den gruppen nummer to så er en vedtatt sannhet innenfor call-senteret, for eksempel, hvor det sitter kundemedarbeidere og ringer, der er en vedtatt sannhet at de må følges opp veldig tett på produktivitet, du må ha en leder som går i gangene og passer på at folk rett og slett gjør jobben sin at de leverer. Den sannheten er var veldig tidlig hos oss også sender du alle folkene hjem og du kan ikke følge med like mye også ser du at de faktisk leverer like bra. Det er et ganske stort sjokk å se, hvert fall der vi har målt så har vi sett at produktiviteten gikk ikke ned, selv om du ikke har en leder som puster en i nakken, det er veldig interessant. For den andre delen, altså disse som har mer av sånn type kunnskapsarbeider situasjon som var endringen med for eksempel hjemmekontor mindre, så jeg tror den største læringen er på gruppe to.

Silvija: Det har noe med den motivasjonen de har for å gjøre jobben sin, og da er vi inni dette her med kriseledelse, fordi dere i Telenor leverer det digitale kommunikasjons limet for at dette landet kan fortsette å jobbe sammen og holde sammen, og det må være kjempemotivasjon for å gjøre jobben akkurat sånn som om det er sykepleier eller hvem som helst egentlig inne på helse vet at de er grunnen til at vi fortsatt både tørr å gå ut og klarer å stå. Si litte grann om den motivasjonen og hvordan holder vi den varig oppe og nå har vi sett hvor viktig den var i krise. Hvordan husker vi det et år etter at vaksinen har kommet også og fortsetter å bruke den som en sånn arbeidskraft? Hva er du ville gjort annerledes i neste krise eventuelt?

Jarle: Ja, jeg kan begynne med det med motivasjon, i Telenor fra de første månedene i koronakrisen så vi en enorm økning i motivasjon. Vi måler dette jevnlig via server også ser vi en 30% økning i disse scorene som aldri har sett før i alle enheter, ingen unntak, det er helt utrolig, det er første gangen og tenkte at det kan ikke stemme, men det gjorde det. Da vi gikk inn i disse resultatene og prøvde å snakke med folk og forstå mer av hva det var, så handler det her om at folk føler en stolthet over å kunne levere så viktig produkt ut i markedet under en krise. Det at du faktisk blir sendt hjem, ungene flyr rundt deg, du må ha møter allikevel og du klarer å bruke teknologien til å samarbeide med teamet og det går, vi klarer å holde denne skuta. Det er en kjempemotivasjon for folk, for de føler at de gjør noe viktig, det er nesten som en sånn krigsmotivasjon, du kan si England hva du hadde bombingen i London under krigen så var det en motivasjon som økte blant folk fordi de sto sammen mot noe som var vanskelig. Så sånn har det vært hos også, men så ser vi at etter det gikk en sånn fire måneder så møter vi noe, internt kaller vi det for korona veggen og vi er på vei inn i en vegg, og det handler om mye av det vi har snakket om i dag tidligere som handler om ensomhet og det handler om at du er sliten av å være hjemme, det å kunne holde på denne motivasjonen gjennom koronakrisen det tror jeg handler veldig mye om at vi klarer å ta de signalene om det som er vanskelig fra de ansatte og forsøke hele veien å legge til rette så godt vi kan for at vi kan klare å fortsette å stå i den situasjonen vi står i. Så er det jo noe med historiefortelling, at vi har gjort noe som er viktig og det skal vi ikke glemme og det skal feires og det tror jeg faktisk også vil være viktig for helsevesenet, de er mye større helter enn vi er.

Silvija: Men historiefortelling er kjempeviktig.

Jarle: Ja det det er det og det skal ikke glemmes, jeg tenker nesten på dette som en personlig utvikling, jeg de gangene jeg selv har hatt vanskeligheter i mitt liv så har jeg pleid å tenke det at jeg prøver ikke å skyve det fra meg og tenkt at dette var en tid som jeg skal legge bort det var et avvik, men jeg tenker på at det her er en mulighet til å se verden på en annen måte, hvis jeg ikke gjør det så arresterer jeg min egen utvikling, og sånn er det også for oss i Telenor  at vi kan ikke hvis vi ikke bruker dette nå så kaster vi bort en kjempemulighet til å kunne komme til et sterkere og bedre selskap.

Silvija: Og kriseorganisering

Jarle: Jeg mener vi har god veldig god organisering på det i Telenor, og litt av grunnen til det var at vi starter ganske tidlig. Før vi forsto helt hva denne pandemien kommer til å bli så gikk vår toppleder ut, det var i april, og sa at vi kommer til å jobbe med at folk skal jobbe hjemmefra og legge til rette for det er også etter pandemien, så vi skal på en måte ut av kontorene, vi skal faktisk endre oss. Vi tror at det er riktig og dermed så satte vi i gang prosjekter i alle enheter ganske tidlig som hadde et mål og det var hvordan kan vi legge til rette for folk har det bra på jobben langsiktig selv om vi ikke kan komme inn, selv om vi har denne situasjonen, så vi la litt sånn ekstra inn i det. Det som jeg tidligere sa til deg som jeg tror er den aller viktigste tingen vi gjorde det var da alle ledere fikk den beskjeden om at nå må dere passe på den enkelte og det var ikke bare å si, nå må du gjøre det, men det handler også om hvordan du skal gjøre det. Altså hva kan vi gjøre for å kunne klare å følge opp den enkelte som handler om å lære opp ledere til å forstå på en måte hvordan se den personen og hvordan ha de på en måte de gode dialogene og oppfølgingene og det tror vi har fått igjen for. Det er hvert fall en veldig viktig del av kriseorganisering.

Silvija: Noe annet du startet med som jeg har også lyst til å understreke, for jeg vet dere har fantastiske kriseplaner og det å ha ikke bare definert det, men også øvd litt på dem det tror jeg var kjempeviktig nå og det er noe av de utfordringene vi hører nå når la oss si vaksine logistikken skal rulles ut. Det er noe nytt og det det har vi ikke øvd på før og det det å sørge for at det defineres i hvert fall før vaksinen kommer da at det ikke vi står der og klør oss i hodet om hvordan skal vi nå trekke? Det er veldig viktig å tenke på forhånd med løsninger og strategier.

Jarle: Det er det er jeg enig med. Så er det samtidig akkurat denne situasjonen her kommer litt som en overraskelse på mange, selv om det har vært i forskningen lenge at det kommer en pandemi før eller siden, men den den traff litt fort, så jeg vil si at vi hadde ganske gode forberedelser hos oss, spesielt på sikkerhet hvis du skal inn på det tekniske før dette slo inn, men at i den grad vi har klart å få til noe bra så har det også vært det også kunne klare å reagere ganske raskt når krisen får slo inn.

Silvija: Jeg har lyst til å bare spørre deg et siste delspørsmål der, denne krisen er kanskje annerledes enn det vi tenkte ved en pandemi skal være for nå har det snart gått et år i hvert fall før vi begynner å komme sånn delvis i vater og så enda ett år til etter det kanskje til alt er sånn noenlunde i denne har mye normalen. Er det noe annerledes med sånne langvarige kriser vi burde være oppmerksomme på?

Jarle: Jeg tror hvert fall fra et sånt igjen fra sånt samfunnsfaglig perspektiv så er det sånn at det tar ikke så lang tid før folk tilegner seg nye vaner så hvis du har 9 måneder eller et år, eller kanskje halvannet år hvor man da gjør ting på helt nye måter, jeg tror både de gode tingene som vi tar med oss kommer til å henge ved oss, fordi vi har utviklet vaner som for eksempel det å kunne gjøre gode videomøter og å ha gode relasjoner eller godt samarbeid over avstander og sånt, det ville henge ved oss. Så er det også kanskje andre ting som vi også lærer oss da som vil henge ved oss som vi må avlære når det er så lang tid, hadde det vært to måneder så ville vi ha kunnet snappe tilbake til der vi var, så det er den viktigste tingen med langsiktig kriser.

Silvija: Ja, eller hva tenker du om teknologi fremover i pleie og omsorgssektoren?

Jarle: Nei, pleie og omsorg, altså helsesektoren generelt får seg en kjempedytt nå da globalt, i Norge så har vi kommet lenger enn andre steder, men i USA og i Storbritannia, for eksempel, så er det rimelig langt tilbake, det er ikke bare det med pasientmøter, men hele systemet at du har journal håndtering for eksempel og det å kunne legge opp en hel pasientopplevelse digitalt det. Så jeg kan ikke peke på en enkelt teknologi, men jeg tror ren digitalisering av helsesektoren kommer til å komme veldig kraftig nå som et resultat av pandemien, så det tror jeg det vil handle om hvordan vi møter pasientene, for eksempel, som skal man ha digitale venterom eller hvordan skal det fungere og hvordan de følger opp med pasientdata som blir kjempeviktig å møte digitaliseres mer. Der må vi finne gode løsninger på, også er det det som er helt fremst i boka som er det vi selger som er 5G teknologi for eksempel hvor du i noen tilfeller vil trenge for eksempel MRI skanning hvor du har ekstremt høy oppløsning på bilder som skal overføres raskt, vil trenge 5G teknologi for å kunne støtte opp under. Så jeg tror det vil være teknologi på en rekke områder som er fokusert på å skape en bedre pasientopplevelse.

Silvija: Jeg sitter også og tenker på noe annet i forbindelse med det du sier, og det er at Norge med sin offentlige eide helhetlig helsevesen en innovasjonsmodell, fordi vi kan finne løsninger da som fungerer for alle, mens i de landene hvor dette er private og fragmentert vil det være et forsikringsselskap av gangen eller et legekontor av gangen, et sykehus av gangen som finner ut av sine digitale løsninger for sin pasientgruppe. Og hvordan vi kunne utnytte den en helhetlig både dataplattform, men også en likt fordelt brukeropplevelse hadde vært utrolig spennende og tenke på videre sammen.

Jarle: Ja det er jeg helt enig i, og jeg tenker at vi har vi har en mulighet for å kunne drive stor og er ganske ambisiøse, som du sier også helhetlig prosjekterer i og med at vi har offentlig helsevesen hvor vi kan ha gode samarbeid mellom private og offentlige, å kunne finne disse løsningene. Det er noe av det som vi har hatt fokus på i Telenor også lenge, blant annet innenfor telemedisin som går tilbake 20-25 år, hvor vi da jobber sammen med sykehusene og offentlig sektor og også en god del andre aktører må finne gode løsninger for fremtiden. Jeg tror at vi har en bedre forutsetning når vi har et sånt helhetlig system som vi har i Norge. Jeg tror det vil være innovasjons fordel og den fordelen er avgjort på tidligere før dette.

Silvija: Veldig bra. Helt på slutten Jarle, jeg har fire personlige korte spørsmål som jeg pleier å spørre folk og det første er om du har lest eller sett noe i det siste som har virkelig inspirert deg som du kun du kunne gi bort som en liten inspirasjons gave.

Jarle: Ja jeg har lest en bok som heter “Talking to Strangers” av Malcolm Gladwell og den handler om hvordan vi møter andre mennesker, hvordan vi møter mennesker vi ikke kjenner og hva som skjer når vi møter de vi ikke kjenner versus når vi kjenner dem. Jeg tror jo at litt av det du snakket om rundt den ensomhets epidemien vi ser, det at vi er mer fokusert inn på det digitale, vi har blitt rukket litt fra hverandre gjennom pandemien, så blir det møtet mellom mennesker viktigere enn noen gang og det å forstå hva som skjer når vi møter de ikke kjenner og ikke har forståelsen av konteksten rundt, så det var jeg utrolig inspirert av den boka, den er sår, men veldig og bok.

Silvija: Så lurer jeg på om du har en personlig rollemodell, ikke nødvendigvis noen som hele verden kjenner til, men noen som betyr som er inspirerende retningsgiver for deg.

Jarle: Kan jeg velge en som ikke lever

Silvija: Ja 

Jarle: Da sier jeg det samme som sist, Silvija. Jeg er glad i filosofi også er jeg veldig glad i Søren Kirkegaard og forrige gang så tror jeg snakket noe om hvordan han ser på fremtiden og fortid og erfaringer. En av grunnene til at jeg er glad i ham er at han skriver om noe som heter hjelpekunst som jeg tenker er viktig sånn i det hele tatt i livet og det handler om at man ikke kan klare å hjelpe andre uten å forstå hvem de er og hvor de kommer fra og hva slags situasjon og hva slags kamper de kjemper. Så for meg så er han en ren foregangsfigur som skriver så godt om det. Jeg prøver å minne meg selv på det hele tiden at jeg skal prøve å forstå hvem det er jeg har å gjøre med til enhver tid hvert fall så langt jeg kommer, for da tror jeg at det det blir bedre til slutt.

Silvija: Du må hjelpe meg å komme litt i gang med Søren Kirkegaard tror jeg, jeg kan for lite om skrivingen hans og filosofien hans og det det tar vi i neste podcast. Så lurer jeg på hva er din mest positive overraskelse fra korona?

Jarle: Altså det er det er jo dette med den stoltheten som alle førte over denne mentaliteten om at nå står vi sammen mot noe vanskelig og dette er vi kjempestolte av det var en liten vitaminboost inn i oss, men hvis jeg skal trekke dette høyere opp, så vi har hatt en sånn hurtig digitalisering av hele samfunnet så alle har brukt digitale virkemidler og hjelpemidler mye mer enn tidligere, så vi har vi har fått masse kompetanse ut og det har ikke vi snakket så mye om nå, men det ligger så ekstremt mange muligheter i det at dette har skjedd. For eksempel hvis alle er ganske gode på å kunne jobbe digitalt, tenk hva slags grupper av mennesker vi kan klare å sette sammen, hvor gode team vi kan lage litt lenger frem, hvordan vi kan bruke denne her erfaringen og den kompetansen til å skape mye bedre grupper av mennesker og bedre virksomheter fremover.

Silvija: Veldig gøy, siste spørsmål er hva pleier du å si til deg selv i vanskelige tider? Hvordan kommer du deg videre?

Jarle: Det jeg sier til meg selv i vanskelige tider det er, du må bare du må bare akseptere det vanskelige og vonde. Jeg pleier å tenke det at jeg jeg prøver å kjenne på det og bli venn med det som er vanskelig og vondt, så hvis jeg for eksempel er redd eller har en angst eller noe sånt, så pleier jeg å invitere den inn jeg også kjenner jeg veldig på den, også prøver jeg å tenke at det er greit jeg aksepterer at den er der. Også nummer to så gjør jeg akkurat det samme som jeg gjorde fra før, jeg stopper aldri opp hvis ikke jeg er veldig sur da, men det blir jeg sjelden, men jeg pleier bare å gjøre det jeg gjør jeg også må jeg akseptere å anerkjenne det som er vanskelig.

Silvija: Ja, så tenker jeg at du er kanskje sterkere mann enn meg så jeg får lære meg det. Jarle Hildrum, tusen takk for at du var med oss i Lørn med NSF og takk for en inspirerende og lærerik samtale.

Jarle: Tusen hjertelig takk

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.Tech. En læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å lytte til denne podcasten på vårt online universitet Lørn.university.