Velkommen til Lørn.tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei, og velkommen til en Lørn Samtale! Mitt navn er Silvija Seres, og gjesten min idag er Anne Lise Fredriksen, som er utviklingsleder ved NKI fagskoler. Velkommen, Anne Lise!

Anne Lise Hagen Fredriksen: Tusen takk, og takk for hyggelig overraskende invitasjon!

Silvija: Det er kjempehyggelig å ha deg her, for jeg føler vel vi egentlig er litt sånn beslektede oppdrag, og litt sånn parallelle selskaper egentlig. Begge er veldig opptatt av livslang læring, og kompetanseutvikling for hele samfunnet, ikke bare topp 5-prosenten. 

Anne Lise: Det er akkurat det!

Silvija: Kjempegøy! Du, Anne Lise, jeg skal si to-tre ord om serien, så folk vet hva de hører på, så skal vi sette i gang samtalen. Dette er en av våre WLT-samtaler, Women Learn Talk, hvor vi i Lørn inviterer inspirerende og leveransedyktige damer som har noe med tech å gjøre, trenger ikke å være teknologer i utgangspunktet, men damer som bruker teknologi som et samfunnsutviklingsverktøy. Enten sånn som dere gjør med å formidle til fagfolk de nye verktøyene, og de nye mulighetene som skapes av teknologi, eller for eksempel politikere som ser på hvordan teknologien endrer samfunnet, og hvilken politikk vi trenger for å håndtere dette fremover. Så det er ikke et intervju, dette er ikke debatt - det er bare veldig en nysgjerrig samtale, og jeg gleder meg til å se hvor det tar oss! Høres det bra ut?

Anne Lise: Det høres veldig fint ut!

Silvija: Veldig flott! Men da setter vi i gang med det som er mitt standard første spørsmål, og det er; hvem er du, og hvorfor ble du sånn?

Anne Lise: Ja, det er jo et godt spørsmål med et langt svar egentlig, hvis du spør en som har peiling på det. Jeg heter Anne Lise Fredriksen, og jeg er utviklingsleder for NKI, og jeg er pedagog, med en master i utdanningsledelse, og jeg har en egentlig en veldig allsidig og variert bakgrunn og har vært innom veldig mange bransjer. Og det er vel et produkt av at det ikke var så mye karriereveiledning når vi skulle velge utdanning, så jeg endte faktisk med å ta en interfakultær cand.mag-grad ved Universitetet i Tromsø, og var egentlig veldig tidlig ute med dette med tverrfaglighet. Så jeg har juss, og statsvitenskap, og engelsk som et utgangspunkt for min videre karriere og utdanning. Og egentlig drev jeg med livslang læring hele livet. Fylte på med pedagogikk og havna i skolen etter hvert og jobbet mye med innovasjon og utvikling, og veiledning; læring har liksom vært en fellesnevner i alt jeg har gjort.

Silvija: Du, det du må fortelle meg litt mer om katastrofehjelp, og Veid, også må du fortelle meg litt mer om noen eksentriske hobbyer du har.

Anne Lise: Ja, kan begynne med eksentriske hobbyer. Det er lite med fritid, det vet sikkert alle i dagens samfunn, men driver med salsa, så det er alltid litt eksentrisk hvis man ikke skal bare snakke om familie og hundeliv og sånn. Det er noe jeg synes er litt artig på fritida. Ellers er jeg med i et styre for Team Rubicon Norge, og det er en sånn katastrofeorganisasjon der vi tar med frivillige fra veteraner fra forsvaret og andre helsepersonell og innsatsstyrker, og så er vi ute på oppdrag og løser og hjelper andre mennesker i nød. Og vi har vært på Haiti, vi har vært på Bahamas, og vi har vært i Libanon, og vi har vært i Australia - for å nevne bare noen plasser. Og da er det enten det er jordskjelv, det er skogbranner, eller der andre ting oppstår og det kreves akutt hjelp. Da sender vi innsatsstyrker på det. Rask respons. 

Silvija: Utrolig spennende egentlig, og det er litt sånn den nye rollen forsvaret har; med en stabilisator og en garantist i en stadig mer kompleks og krevende verden.

Anne Lise: Jeg har jo en bakgrunn ifra forsvaret, men da som sivil innenfor pedagogikk og undervisningsinspektørrolle, så sånn sett er det liksom linken. Men det som er viktig å understreke er at det er en frivillig veteranorganisasjon, men det kombinerer også det sivilkompetanse. Det er tverrfaglighet som må til for at vi skal lykkes med de oppdragene, og Veid er jo en norsk gründerstartup som tilbyr en plattform for kommunikasjon blant frivillige, som gjør at vi kan kommunisere og få de raskt på plass. For det er klart av vi må få folk i gang på kort tid når det skjer en katastrofe, det er ikke sånn at vi kan planlegge det i ukesvis og månedsvis i forveien, og da er gode digitale kommunikasjonsverktøy veldig nødvendig. Så det er et veldig spennende samarbeid vi har med dem!

Silvija: Veldig bra! Du, Anne Lise, jeg har inntrykk at fellesnevneren her er pedagogikk og menneskeledelse, altså psykologiforståelse av mennesker og hva som motiverer dem. Fortell litt mer om NKI, oppdraget til NKI, og hvor kommer den optimismen på menneskenes vegne inn i NKI?

Anne Lise: Ja, det var et godt spørsmål. Ja, NKI, vi leverer hovedsakelig nettbasert utdanning, innenfor både fagskolenivå, kompetansenivå, altså yrkesrettede kurs i forhold til livslang læring og også på videregående skolenivå. Og vi leverer vårt viktigste mandat, synes jeg, at vi leverer muligheter til utdanning uavhengig av hvor du bor i landet, sånn at du kan koble deg på og gjøre dette digitalt. Og det som er så spennende nå med hele utdanningssektoren, det er at nå må fagmiljøet og EDTECH-miljøet kombineres og samarbeide for å lykkes, for vi kan ikke å fortsette og formidle kunnskap sånn som vi gjorde før. Vi må formidle det på en helt annen måte, og dermed så utvikler også pedagogikken seg også, selv om pedagogikk ikke er læren og hvordan vi lærer, og den er jo sånn sett generell om man lærer på en eller annen måte. Men hele tiden å utfordre seg selv, og se hvordan vi kan motivere og få folk og studenter gjennom, og det der med livslang læring er så utrolig viktig i forhold til dette med mangfold og inkludering og unngå utenforskap. For det er en bekymring jeg har, at vi lager et samfunn som endres så fort at det stilles store krav til mennesker for å hele tiden henge på. Og det gjøre det på en enklest mulig måte, samtidig som at de skal sitte igjen med kunnskap sånn at de faktisk har en nytte i samfunnet; det er det som er våres mandat, eller det er dagens og morgensdagens kompetanse.

Silvija: Veldig bra!

Anne Lise: Det er jo det jeg holder på i min jobb, at jeg utvikler porteføljen vår, sånn at den er hele tiden oppdatert i forhold til dagens kompetansebehov, og utvikle nye utdanninger for å møte morgendagens kompetansebehov. 

Silvija: Dagens, morgendagens, og etter-morgendagens også. Si litt om historien til NKI. Så vidt jeg forstår så er det en ganske tradisjonsrik organisasjon?

Anne Lise: Ja. Vi har lang historie og vi har lang tradisjon på å levere nettbasert utdanning, så vi er veldig stolt over. Også har vi fusjonert med flere andre skoler, blant annet Treider. Vi er en del av Intendia Group, der er også Medlearn, der er også Bjørknes blant annet, i tillegg til en del svenske skoler også. Men NKI, det er vi som har vært kjent og størst i landet på nettbasert utdanning, og tidlig, tidlig ute med det. Nå, og særlig etter COVID-19, så har jo hele utdanningssektoren kommet på samme sporet. Vi drev brevkurs, også gikk vi over til nett, så vi har alltid levert utdanning ut i til distriktene, at man kunne studere der man bor, og kombinere det med liv, altså familieliv og jobbsituasjon. 

Silvija: Som blir viktigere og viktigere, for den tiden hvor vi kunne ta ut folk for et halvt år fra livet, og fra arbeidslivet deres, den er over tror jeg?

Anne Lise: Det er helt garantert over, og det er jo egentlig der vi har vært forutfor alle andre. Det var jo livslang læring vi egentlig har starta, lenge før det ble begrep. Vi har både deltidsstudier, altså fleksible studier der du kan starte hva tid du vil, og når det passer, også har vi mer fastprogresjon og vi har også fulltidsstudier og sånn. Og den fulltidsstudenten tror jeg er over, selv om du tar en fullstudie, så er det lenge siden en student bare kunne være en student; de aller, aller fleste studentene kombinerer det med en eller to jobber faktisk, og mange har familie i tillegg, så det er litt den her multitaskingen, og hvordan skal vi lykkes med å tilby utdanning i de situasjonene våre studenter står i. For det er sånn vi lykkes i lag, vi kan ikke levere et produkt som ikke passer inn i deres livsstil, da er det ingen som greier å fullføre det. 

Silvija: Veldig gøy! Jeg har lyst til å spørre deg litt mer rundt livslang læring, for det tror jeg er et delt passion vi har; altså hva tenker du om fremtidens kompetansekrav? Og jeg skal prøve å problematisere eller provosere i to retninger; min opplevelse er at det beste tilbudet, eller det eneste relevante tilbudet som er å få tak i dag, det er mot de med mest utdanning fra før av. Det er de øverste 5-prosent som har mastergrader, og doktorgrader, og MBA-er som også videreforedler dette her, gjennom strukturerte coorporate-programmer, og vi er nødt til å finne løsninger for den andre 95-prosenten. Og det har jeg lyst til å høre deg på, også har jeg lyst til å høre deg litt på dette med tverrfaglighet, for jeg tror at det er det andre problemet vi har med utdanningskulturen vår i dag; at vi tenker altfor mye i spesialiseringsretning?

Anne Lise: Ja, det har du helt rett i. Når det gjelder livslang læring så er det absolutt noe vi leverer på, og særlig da med tanke på de yrkesrettete kursene, og det skal være små kurs der du ikke trenger generell studiekompetanse, og der du får enten et kursbevis eller sertifisering. Som gjør at du kan få CV-en din litt mer oppdatert, og er litt mer attraktiv på jobbmarkedet. Ofte er det ikke så veldig mye som skal til for å være litt sånn i posisjon, og da trenger du ikke en lang utdanning fra før. Men det som vi ser på vår målgruppe, det er jo egentlig at de gjerne har en utdanning fra før, eller at de har starta med. De har droppa ut av skolen kanskje, eller stifta familie tidlig, og trenger å fylle på med kompetanse i etterkant, eller formalisere den kompetansen de har. Så det som er litt med oss, er at vi prøver å dekke en målgruppe der du ikke trenger å ha en master på forhånd for å ta vår utdanning, der vi skal gi dem et fortrinn på en kjapp og effektiv måte, og gjøre de konkurransedyktige. Men vi ser det at flere og flere som tar utdanning hos oss, faktisk har en bachelor fra før, og det er fordi at, som du sa tidligere, at vi kan ikke ta nye tre års pause fra arbeidslivet; vi må på en måte fylle på hele tiden. Og det er der vi tror fagskolene har en veldig viktig mission, for at vi kan ta de der korte, spisse, som gjør at du kan skille de mer i arbeidslivet fra andre med samme utdanning. Men vår målgruppe, det er liksom det samfunnsmandatet; det er løfte alle, det er ikke eliten vi leverer utdanning til, det er massene, altså folk flest over det hele og det vide land. 

Silvija: For meg er det en utrolig viktig demokratisk oppgave, kanskje den mest sentrale demokratiske oppgaven for samfunnet i morgen. For hvis det kunnskapsgapet øker mellom de der 5-prosent på toppen og resten av samfunnet, så tror jeg det blir enda vanskeligere for resten av samfunnet og forstå samfunnet vi lever i, utfordringer og muligheter som ligger der. Og da blir det mer og mer teknokratiledelse, ikke sant, og vi tror på demokrati; da må alle kunne nok til å kunne bestemme, medbestemme. 

Anne Lise: Ja, også må vi få til et samfunn der det er plass og rom for alle, og leve opp til dette med mangfold og inkludering. Ressursene ligger jo i mangfoldet, det er ikke de 10-prosentene som leverer produksjon for å få et samfunn til å fungere. Det er alle sammen, vi løfter i flokk og vi er nødt til å fortsette å løfte i flokk skal vi lykkes som samfunn fremover. Vi må ha alle med for å få nok folk til å levere på de samfunnsoppgavene vi har. Og da er jo dette med tverrfaglighet sentralt, for vi må ha disse ekspertene er kjempefine, men vi må sette en ekspert i system, og samarbeide med noen andre, for det er sjeldent at de kan fungere alene. Man må se synergieffekter, og ha det der helhetsblikket. Så det med samhandlingskompetanse tror jeg blir kjempeviktig fremover, som en del av livslang læring, omstillingsevne, og samstillinger, og det å samhandle med andre.

Silvija: Vi snakker en del om disse 10 shaped learners, eller individuals, hvor man har den der grunnutdanningen sin i vertikalen, og det er det som bestemmer hvem vi er, altså snekker, doktor, jurist, men at vi i større og større grad bygger dette gjennom livet; dette bygger vi de første 20 årene av livene våre, og dette bygger vi de gjenværende 80. Og det er en sånn type spredning på tvers av fag, og verden trenger det nå fordi den har blitt så sammensatt. Men det som jeg sliter med, det er egentlig hvordan motiverer vi folk til å sette ut på denne evighetsreisen? Det er litt sånn som trening; alle vet er godt for deg, men det er ikke alle som klarer å komme i gang. 

Anne Lise: Det har du rett i! Og det er der jeg tenker at læringsteknologien er vesentlige suksesskriterier fremover, for det skal hjelpe oss til å kunne tilby en motiverende plattform for å lære. For veldig mange må kanskje sitte litt alene og studere i sitt eget tempo. De sitter ikke sånn som før da de var kanskje i et klasserom og hadde en kjempestor student sosialt liv, så vi må på en måte dra de gjennom læringsplattformen, og med en variasjon av læringsaktiviteter. Der bruker vi jo gamification, vi utvikler podcast, vi har selvrettende tester, og både det å se og lytte og gjøre, og at vi har en variasjon på det. Det å bare sitte og lese og svare, der er vi passert for lenge siden. Så det er denne her variasjonen som skal til for at folk blir motiverte, og selv da er det vanskelig fordi at de motiveres gjerne i et fellesskap med andre.

Silvija: Jeg må fortelle deg. Dette er det problemet som vi driver og obsesser rundt i Lørn; hvordan gjør vi læring smittsomt og gøy, altså hva er det som skal til for at du skal få det lille dopaminkicket, sånn at du gjør enda en runde på quiz, eller noe, og det er som du sier. Jeg tror det ligger utrolig store muligheter der nå, for tiden for den der monologbaserte professoren forteller, du sitter stille og tar imot, utdanningen er over. Jeg tror den sånn flipped classrom, hvor man hører på foredrag, hører på caser på forhånd, og møtes for å diskutere og aktivisere kunnskap. Og at blended learning dreier seg i veldig stor grad, om ikke å bare være fysisk og digital, men at man blander litt digitale formater også; podcast, video, quiz, Kahoot, gruppeoppgaver, animasjon - alt dette her er ting som treffer oss på forskjellige måter, psykologisk, og vi må finne den miksen som funker for oss. Men i teorien så tror jeg veldig på dette her, også var jeg litt sånn «okay, gamification litt overbrukt begrep», og «okay, det er en anbefalingsmaskin.» Men hva mer? Også gjorde jeg en podcast med en dame som jobber på Sunnaas og bruker gamification. En dame, og en mann også, som forsker på dette her, for å motivere folk til å trene, altså rehabiliteringstrening, eller folk etter hjerteinfarkt, altså hvor du har problemer med å bruke armen. Du tror ikke du kan løfte den, men så putter de deg i VR, og etter hvert så er den armen der oppe, uten at du selv trodde at du kunne det. Også har de brukt samme sånn type trening i VR, for å gi repetitive øvelser til folk på rehabilitering, og det problemet de slet med alltid er at det er så kjedelig, og folk jukser; de gidder ikke å gjøre det. Men her juksa folk feil vei, de gjorde dobbelt så mye som de skulle, så de fikk slitasjeskader og var overtrente. 

Anne Lise: Det er det som er med utdanningssektoren er nettopp at det skjer så mye på den teknologiske fronten, og forventingen til de som skal studere nettbasert utdanning kommer til å bli helt annerledes om kort tid, altså vi er nødt til å være mye mer fremoverlente og ta i bruk de nye teknologiene. Og etter hvert vil det også bli mindre kostbart, og det som er med flipped classrom, det er også noe selvfølgelig bruker, men det er fordel at man er til stede til samme tid, kanskje, for å diskutere og ha det møtepunktet. Også er det i forhold til dette her med fleksibilitet; studere hva tid det passer deg, dine personlige behov som står så veldig sterkt nå. Og der tenkte vi jo dette med å bruke AI, og få en individstilpasset læringsreise, det er jo det nye med å bruke avatarer, eller den type ting.

Silvija: Nå må jeg arrestere deg. Okay, nå skal vi være konstruktive! For jeg tror du er i kjernen, jeg er helt enig med deg. For det første, flipped classrom, det krever at vi møtes, men istedenfor at vi kaster bort den timen på et foredrag som vi kunne ha hørt mens vi kjørte båt eller trente, så møtes vi nå når vi må møtes. Og jeg tror at det jeg er mest opptatt av som student er ikke nødvendigvis hva den perfekt smarte AI-læreren min sier, men hva de andre læringene i kurset som kanskje har samme bakgrunn som meg, eller tvert motsatt, har å komme med, med sine rare menneskelige perspektiver. Og det som jeg tror du og jeg må løse, vi og dere må løse; det er egentlig hvordan gjør vi den der diskusjonsstimen, den morsomste timen i løpet av uka. For folk prioriterer det de opplever er gøy. 

Anne Lise: Vi er absolutt ikke uenig at dette med sosialt læringsmiljø, og at den diskusjonen er det som skaper motivasjon og driv. Vi har litt ulike utdanningsformat i vår varehylle, og vi ser at veldig mange søker utdanning som ikke har noen faste tidspunkt. Så vi må få til akkurat den der diskusjonen der, på en ny måte kanskje. For de utdanningene med fast oppstart, som har gjerne har en type setting med digitale samlinger, flipped classrom og sånn - og det er kjempebra, veldig bra opplegg. Men massene ønsker mer fleksibel utdanning, uten de faste punktene. Jeg og du synes det er mest interessant å kanskje gjøre det sånn, men så er det kanskje andre som har andre læringspreferanser som de heller vil. Også er det hvordan skal vi tenke smart rundt det, få de gode ideene, og lære om andre. Det vi har tenkt er at vi for eksempel at vi kunne ha en type frivillig, sånn type økter, og kanskje på tvers av de aktive studentene. Når du starter, hva tid når som helst, det kan det hende du starter i oktober, noen starter i februar, så du har ikke det tradisjonelle læringsmiljøet som har gått i samme takt. Og det kan være at du bare er en student, eller to studenter på akkurat det tidspunktet i den utdanningen, men så er det veldig mange andre studenter på de andre utdanningene. Så hvordan kan vi få til interaktive læringsmiljøer på tvers der, og det tror vi har vært med på.

Silvija: Jeg har et forslag, nå driver vi og forretningsutvikler live. Jeg tenker litt sånn Flying Circus, speeddating, men da ikke dating, men speedmeetings. Hopp på et møte, onsdager kl. 6-8 kan du komme, og det eneste kravet er at du har hørt på et par historier som skal diskuteres i de møtene, og de historiene er forhåpentligvis læringsrike. Det vi har kjørt med deres søsterskole, Medlearn, er et sånt opplegg mot hjelpepleiere, og det var så fascinerende, Anne Lise, hvor dette er veldig opptatte og egentlig veldig slitne folk. Etter ganske hard dag skal de bruke onsdag kveld på å først høre på et lite teoriforedrag, og så på en liten teknologiinspirasjonsgreie, og så diskutere noen historier konkret digitalt. Men det interessante er at folk ble jo tent, og de sa dette var bra nettopp fordi du må bidra aktivt! Og jeg tror litt av problemet med utdanningen i dag er at det er så pasifiserende; du skal sitte å ta imot til du renner over! Og det er så vanskelig når du setter deg i skoene til noen som gjør noe som ligner på deg, og så prøver du å forstå hvordan ville du gjort det, eller hva synes du er spennende, hva synes du er krevende? Så virker som at folk blir tent, og det er den der MBA-modellen. 

Anne Lise: Det som jeg også synes er veldig interessant med COVID-19, det er nettopp det at digitale møtet har blitt så tilgjengeliggjort, og at det dermed er mye lettere å oppfordre om ha digitale møter, at man ikke tenker nødvendig hvis fysisk oppmøte, for da må du kanskje reise en plass, du må ta deg mer fri ifra jobben for å komme på det. Men hvis du har digitalt oppmøte så er det lettere, som du sier, å hoppe på et møte, og dette med frivillighet tror jeg også er viktig; at det må ikke være sånn obligatorisk greie, for folk lærer fordi de har lyst til å lære, og da er det noe med å gjøre, som du sier, lystbetont, det må være den her artigste timen i uka. Så det å tenkt også på det her med tverrfaglighet, som du var litt inne på, det er også tenkt det når vi tilbyr sånne type aktiviteter. At det må ikke være studenter på samme utdanning, men nettopp å utfordre dem til å diskutere på tvers av utdanninger, for å bygge ned noen siloer, og de er fornøyde med å snakke med dem når de er ferdig å studere, da skal de samarbeide med andre innenfor andre bransjer, og andre arbeidsfelt. 

Silvija: Jeg har lenge trodd på et konsept som heter intentional learning. Jeg har bestemt meg, la oss si jeg ble med i styret til Nordea, da bestemte jeg meg «nå skal jeg bli en finansanalytiker! Tar det på kvelden, på nettet, ett eller annet sted.» Men jo eldre jeg blir, jo mer har jeg lyst til å gå motsatt vei; det er liksom lær meg noe og overrask meg, litt sånn inspirational learning, utvid horisonten min. Grunnen til at jeg har blitt så opptatt av det, er at jeg tror at vi må ut av ekkokamrene våre, ikke sant, og vi har disse faglige ekkokamrene, som er veldig trygge. Vi er blitt eksperter, verdens beste snekkere, verdens beste AI-ekspert, hva du vil, men jeg tror at for å forstå hvordan du kan utvikle deg videre, må du dras ut, men det er vanskelig fordi det drar deg ut av komfortsonen. 

Anne Lise: Ja, det skjer jo veldig mye spennende med den her interaktive læring, og alle disse plattformene hvor man kan utveksle erfaring og læring, og man kan høre på podcaster, og man kan på en måte tilegne seg så mye kunnskap. Så jeg tror at dette med livslang læring også handler om at vi som samfunn, og vi som rekrutterer ansatte, ikke alltid må være så opptatte av den formelle kompetansen, men nettopp åssen spør, åssen aktivt bidrar du med å lære deg nye ting? Hva har du lært det siste halve året? Har du deltatt på noen podcaster, eller andre digitale plattformer der du har lest deg opp på noe, eller diskutert med noen, bransjeseminar eller whatever? Men det studiepoengene, at alt må på en måte ...

Silvija: Bli godkjent!

Anne Lise: Det er ikke sånn verden fungerer, og når du skal ha jobb er det gjerne gjennom via nettverk, og det å oppsøke sånn læringsarena som er uformelle, eller utenfor utdanningssektoren; det er der du får kjempeinteressante koblinger til de fagområdene du interesserer deg for. Så det er liksom sånn der samfunnet må også vite litt hva det er de etterspør? Og den der den spontane læringen, det er den som er. Men det som er litt utfordring med det er det liksom 10-prosentene som oppsøker det, eller hvordan kan du få flest med, for det er noen av de dilemmaene jeg ser, det er jo den her med at man ikke skaper et utenforskap med all den digitalisering og den store endringen - transformasjonen som vi står i. Hvordan sørger vi for at unge, og ungdommer, og voksne, og eldre greier å følge med? For det er så lett, det er så utrolig lett, tror jeg nå, å falle utenfor hvis du ikke greier å hekte på deg; den her dørstokkmila, digitalt, blir større og større hvis du ikke har noe som driver deg inn. 

Silvija: Jeg synes dette her er så spennende, fordi jeg sitter nå og tenker på at jeg har vært en av disse foreldrene, jeg har aldri vært imot iPad, ikke sånn imot iPad i barnas hender på skole og sånn, og jeg krangler med mine fire hele tiden at «nå er det nok skjerm, slutt med Youtube og finn en bok!» Også hele tiden oppdager jeg hvor utrolig mye de faktisk lærer fra Youtube, ikke strukturert, men plutselig slenger de ut både medisinske greier og samfunnsgreier, jeg visste ikke at du visste det ordet engang! Og jeg tror at jobben din og jobben min, er litt å gjøre læring til noe sexy, og noe som du etter hvert har nesten et ubevisst behov for å gjøre. Jeg tror at vi må spille på litt sånn gammeldags psykologi, som går på at folk liker historier, og folk liker å leke, anvende det, skjønne hva betyr dette for meg? Men det utfordrer, tror jeg, veldig mye av den der tradisjonelle pedagogikken, hvor du følger veldig bestemte læringsveier.

Anne Lise: Det tror jeg er i ferd med å endre seg veldig nå, at den tradisjonelle er det er litt sånn, i yesterdays news heldigvis i skolen også, ikke bare på de som leverer digital nettbasert undervisning, men også de som leverer vanlig tradisjonell undervisning, eller fysisk skole, at de tenker helt annerledes på det. Og det er de nødt til å gjøre, og vi er nødt til å være mye mer fremoverlente på det, og få leken og den kreativiteten på plass. Og det synes jeg er litt interessant. Det er litt utenfor kanskje, men dette med kreativitet er jo en av de egenskapene man ser for seg er kjempesentral for fremtiden. Og det er også noe som kan trenes opp, det er ikke bare noen er født sånn og noen er ikke det, men det er en øvelse som man må trene opp. Og det som har skjedd tidligere, i hvert fall, er at det er et fagområde i grunnskolen som har blitt mindre, og mindre, og mindre, og mindre, men heldigvis har de begynt å snu litt på det, og få inn kreativitet på tvers av alle fag, og få med i undervisning eller i faglig aktivitet. Men den der leken. Vi må leke oss litt mer for å lykkes, tror jeg, ellers klarer man ikke å fullføre en utdanning for eksempel, du fullfører ikke kurset, du dropper ut hvis det blir for kjedelig. Også er jeg helt enig med deg det du snakker om dette med gamification, at det på en måte. Det kan ikke bli en hvilepute, det kan fungere til enkelte temaer, til enkelte målgrupper, men vi kan ikke hvert fall etter mitt syn, så tenker jeg at det er en overdrivelse at man kan spille seg gjennom en utdanning, det blir folk lei av. Det må være en variasjon også innenfor det teknologiske, og vi må tenke helt nye baner, og hvordan må det der interaktive med AI og VR og alt der, tror jeg er kjempeviktig; å oppleve at det er noen møter deg i skjermen når kobler deg på din læringsplattform, noen som sier hei, bra at du her - at du får den der mentoren, den personal trainer-greia inn i digital læring også. Folk har lyst til å bli sett, og hørt, og dratt litt.

Silvija: Bra. Mot slutten, Anne Lise, så har jeg veldig lyst til å høre deg på nye muligheter som kanskje ble skapt i løpet av siste 12 måneder? Hva tenker du corona har gjort med oss? Du har nevnt allerede dette med at digitale kommunikasjonsverktøy, møteverktøy har blitt hverdagskost?

Anne Lise: Ja, jeg synes det er vanskelig å generalisere, for det er klart at for noen har COVID-19 vært en tragedie, men for å se litt positivt på det i forhold til teknologi og sånn, så synes jeg det er dette med den økte frekvensen, innovasjonstaktene og det er kanskje kjennetegn med alle kriser, at man kommer inn i en sånn innovativ tankegang. Så frekvensen på de som har vært så heldige å hvert fall beholdt jobbene sine, der har det vært et enormt tempo, en mye høyere frekvens kanskje enn det man har vært vant til før. Og det som jeg synes er litt sånn, som jeg var litt inne på, dette med at man positiv overraskelse hvor godt det går an å samarbeide, og hvor naturlig det er nå å bare sende en møtelenke til eksterne, og plutselig er folk så mye lettere tilgjengelige fordi de slipper å bruke en halv dag for å forflytte seg fysisk. Og da har de også litt mer tid til å ta en halvtimes prat om utvikling av ny utdanning, og få innspill på konseptutvikling som jeg holder på med. Jeg er jo helt avhengig av å få innspill fra bransjen når vi utvikler nye ting, og det er litt sånn positivitet i det. Så, nei, jeg synes verden er full av nye muligheter; det er om å gjøre og se og det kan jo være litt vanskelig, men jeg tror de menneskene som har den egenskapen, å se litt positivt på endring, og tenke at det var kanskje trist at det ble sånn som det ble, men veldig fort går over i et nytt tankespor. Hvordan kan dette bli en mulighet? Jeg tror det er en kjemperessurs, og det er en øvelse de må trenes opp i. Det ser jeg hvert fall på mine egne barn, at hvor mye enklere det er for den ene som er veldig snar og tenker løsninger, og hvor mye vanskeligere det er med en gang når man går fast i et spor, at dette er vanskelig så det er en livsmestringsøvelse som jeg tror ungdom må lære. Det med å være problemløser!

Silvija: Closed mindset snakker man mye om, og det er veldig interessant egentlig at vi slutter litt rundt det, for vi begge to er i utgangspunktet veldig opptatt av teknologi, men noe av det som er enda viktigere å lære enn teknologi, det er nettopp den her evnen til å se løsninger!

Anne Lise: Ja, det tror jeg er kjempeviktig, for da ser du løsninger med det tverrfaglige, og hvordan du kan utnytte det digitale, det teknologiske, og også hvordan du kan utfordre. Du må se at du har et behov, så må du etterspørre digitale og teknologiske løsninger også, og det kommer ikke nødvendigvis fra en teknolog; det kommer ifra de som står i en situasjon og har et behov, og tenker at «her må det være et verktøy som kan gjøre ting litt mer enkelt enn som så!». Og det som jeg kanskje har blitt litt positivt overrasket over også av COVID-19, er at folk trenger folk! Det her med work life balance, altså at du ikke bare skal jobbe, og du skal ikke bare være tilgjengelig, men alle har skjønt nå at det kan fort bli en ensom tilværelse. Så det er veldig positivitet nå som Oslo åpner opp litt mer, og at teknologi aldri blir alt; det er den kombinasjonen mellom mennesker og digitale og teknologiske løsninger som er fremtiden. Også tenker jeg helt avslutningsvis at suksesskriteriene er; hvor godt greier menneskene å samarbeide med teknologien? Det er det som kommer til å være avgjørende fremover, det er ikke hvor god teknologien er, det er hvor godt vi som mennesker greier å samarbeide, og utnytte den teknologien. Det er da vi finner de gode løsningene sammen!

Silvija: Veldig bra! Anne Lise Hagen Fredriksen fra NKI fagskole; tusen takk for at du var med oss, og hjalp oss å samutvikle rundt fremtidens livslange læring!

Anne Lise: Tusen takk for meg! 

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å lytte til denne podcasten på vårt online-universitet Lørn.University.