Hvordan man organiserer boliger optimalt for beboerne Arkitekturens rolle i paradigmeskiftet for bedre boliger
Påvirkningen arkitektur har på det sosiale livet ditt
Del denne Casen
Velkommen til LØRN.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.
Silvija Seres: Hei og velkommen til LØRN og denne podcast serien som vi lager sammen med DOGA, Entra og Statsbygg og Construction City som kunnskaps partnere. Serien samler nå de mest inspirerende personer og tanker om de nyeste prosjektene innen feltet bygg, arkitektur, konstruksjon og smarte byer. Vi har teknologi og grønt skifte, innovasjon og bærekraft som drivkreftene våre. Og i dag skal jeg Silvija Seres fra LØRN sammen med min med vert Ingerid Helsing Almaas fra DOGA snakke med Siv Helene Stangeland fra Helen & Hard om temaet sosial bærekraft og Vindmøllebakken bofellesskap og mer overordnet kulturbygging i boligbygging. Så Siv Helene, jeg har snakket med Ingerid om å lage denne serien kanskje et halvt års tid, litt mer et årstid. Og det første prosjektet som jeg husker at hun har nevnt. Det var da denne Vindmøllebakken. Hun er tydeligvis veldig begeistret for det dere gjør der. Så vi har ca. en halvtime foran oss på å snakke om kulturutvikling i boligbygging. Og først skal Ingerid kort fortelle oss hvorfor hun ønsket å invitere deg og ha denne samtalen med deg. Og så skal Ingerid kort introdusere seg selv, og så skal du si litt om ikke bare hvem du er, men hvorfor du ble sånn? Hva tenker du Ingerid?
Ingerid Helsing Almaas: Jo, jeg kan jo introdusere meg kort først før jeg spiller ballen videre til Siv Helene. Ingerid Helsing Almaas heter jeg. Jeg er arkitekt og jobber nå i design og arkitektur i Norge - DOGA. Jeg har tidligere vært redaktør for arkitektenes fagtidsskrift og jobbet liksom i utkanten av arkitektfaget med innblikk og innspill og kommentarer og kritikk i mange år. Og det er blitt viktigere og viktigere for meg å se arkitektfaget i en sammenheng. Altså arkitektur bygg, små deler, store deler, står aldri alene. Det fins ikke arkitektur som ikke er laget av noen og eller for noen. Arkitektur er relasjoner, og det er jo ikke noe som gjør det tydeligere enn bostedene våre. I alle menneskesamfunn hvor det er nødvendig å beskytte seg mot naturkreftene så har man jo bygget seg boliger, og jeg vet ikke noen som har, i hvert fall de senere årene, holdt på så aktivt med det som Helene har. Og særlig Siv Helene, som da ikke bare har bygget, men som også har en doktorgrad på relasjoner i arkitekturen. Så derfor var hun et helt åpenbart valg for meg når det gjaldt å dra denne diskusjonen om bygg og innovasjon litt innover i sosial bærekraft og det sosiale feltet. Værsågod Siv Helene, hvem er du? Og hvordan tar du denne udfordringen?
Siv Helene Stangeland: Ja, tusen takk. Det er jo på en måte et tema jeg brenner for. Og kanskje fordi jeg tror vi skal bli mye flinkere til å differensiere, eller snakke om sosial bærekraft på mange forskjellige måter. Vi har veldig lett for å få dette inn i medvirkningsprosesser, eller kanskje å gå rett inn i bofellesskap som et svar. Men jeg tror vi har behov for å utvide begreper og forståelsen for hva er det vi mener når vi sier det.
Silvija: Hva betyr det?
Siv Helene: Ja, hva betyr det? Sosial bærekraft, så vidt jeg vet finnes det ikke en definisjon. Men det handler hvert fall om måten vi omgås som mennesker, som relasjonelle vesener som har omhu for hverandre. Og har en omhu for en slags helhet, altså ut over oss selv. Så det er egentlig det sosial eller det relasjonelle feltet som kommer jo inn på en måte som en viktig bestanddel i å forstå sosial bærekraft.
Silvija: For meg som teknolog av bakgrunn og en som går rundt og snakker mye om hva fremtiden vil bringe ut fra et teknologisk perspektiv, så snakker vi mye om at vi går inn i en polarisert tid, enda mer polarisert. Dynamikk bak disse eksponensielle teknologier og så videre gjør at det blir en høyere og høyere konsentrasjon av makt, kunnskap og kapital i færre og færre hender, men også en slags sterk todeling av samfunnet. Man ser det politiske og så videre. Og der har boligutviklings planlegging en kjempeviktig rolle, men også arkitektur faget slik jeg forstår deg og Ingerid.
Siv Helene: Ja, for på en måte så er bolig et sted alle bor, og boligen blir på en måte en celle som utgjør veldig mye av hvordan vi organiserer byer og samfunnene våre. Det griper inn i hele samfunnsstrukturen vi har. Mobilitet, fotavtrykkene, hvordan samfunnet våre blir mer eller mindre segregert. Hva slags mangfold har vi i byer og i deler av byene våre. Det handler og i stor grad om hvordan vi hanskes med ulikhet innenfor økonomiske felt, men med og i hva slags muligheter vi gir medborgerne våre. Stort samfunn. Så boligen blir på en måten hvordan vi organisere boligen på. Det er da det vokser til å bli boligprosjekter, til å bli kanaler, til å bli nabolag, bydeler. Forstå hvordan det egentlig er den veven vi som setter på en måte tonen for hvordan vi lever godt i en by sammen. Dette tror det er mye å forstå, for nå er jo boliger blitt et investeringsobjekt i Norge. Og den behandles nesten som et objekt, et salgsobjekt. Og boligen stoppe foran ytterdøren, den som regel. Og kvadratmeterne telles på centimeteren, og det skal ikke være en liten kvadratmeter ekstra i fellesarealene i et vanlig boligprosjekt, for det er jo noe man ikke får betalt for. Så det er en slags omvendt press på boligen i forhold til det vi begynte å snakke om, som jo og liksom er det sosiale potensialet av en bolig.
Ingerid: Men kan ikke du kort for de som ikke kjenner Vindmøllebakken introdusere det alternative til dagens boligbygging som det prosjektet representerer?
Siv Helene: Ja, Vindmøllebakken består av 40 boenheter som deler 500 kvadratmeter fellesareal. Og hver boenhet eier en lik andel inn i disse fellesarealene. Og det gjør jo at vi som samfunn - jeg sier vi for jeg bor der selv, får på en måte finne ut av ting med hverandre. Vi må bli enige. Så vi er 60 mennesker i alle aldre, alle livssituasjoner, unge, ensomme, par med barn, uten barn, eldre som da er et slags mini samfunn. Å vi må finne ut av hvordan vi skal hanskes med ulike behov. Så det er en del av hverdagen da. Også er det da alle de fantastiske synergiene som oppstår når man bor på den måten, som vi sikkert komme innpå. Men som da er gode svar på at måten vi organiserer boligen på gir noen sånne ekstra gevinster som kanskje er vanskelig å forstå. Men ensomhet er faktisk et samfunnsproblem fordi vi blir og syke av å ikke omgås andre mennesker. Vi har en stor generasjon eldre som er friskere lenger, som bare trenger kanskje å bo i en sammenheng med andre mennesker rundt og som klarer seg fint. Men den stor gevinsten bortsett fra det å trives og å få et sosialt liv på en måte, er jo og at vi kan bo på et mindre areal totalt sett. Så det er slags måte å spare miljøet på uten at man egentlig føler at man reduserer livskvalitet. Tvert om. Så det har jo vært intensjonen bak prosjektet å vise at her går det an å gjøre noe som som faktisk oppleves som berikende, og samtidig er med å hjelpe oss til å bo på et mindre fotavtrykk.
Ingerid: Dette snakket vi om i en tidligere podcast, nemlig dette med å lage en fremtid vi har lyst på. Ikke en fremtid vi ikke har lyst på, hvor vi skal gå med trangere sko og det å dusje i kaldt vann. Men den fremtiden vi faktisk har lyst på, som gir oss noe av det vi mangler i dag, og som vi har organisert oss vekk fra i det er samfunnet og overflodssamfunnet som vi har. Men Vindmøllebakken organisert som et ordinært borettslag og bygget innenfor rammene av dagens boligmarked. Og leilighetene selges til hvem som helst.
Siv Helene: Det selges på det åpne marked, så det er ikke noen ekstra støtteordning eller noe sånt.
Ingerid: Og det er ikke et kollektiv eller noe som krever spesiell interesse for å være med på?
Siv Helene: Jeg tror den eneste interessen må være dette med at man ønsket å gjøre en endring i forhold til miljø. Det er det vi ser. Og at man ønsker å bo i en sammenheng, altså ha en mulighet for å interagere og gjøre ting sammen med mennesker rundt seg.
Ingerid: Det er ikke for eremitter, med andre ord?
Siv Helene: Det som er spennende er at veldig mange som definerer seg som ikke særlig sosiale som bor der. Så der kan man åpne seg for å få hjelp til å få et mer naturlig sosial bo kanskje.
Silvija: Litt sånn personlig og kulturelt fra min side. Jeg har vokst opp i gamle Jugoslavia. Mye fattigere, 70-80-tallet i Norge. Vi levde mye mer på gata. Du gikk i byen for å ta en kopp kaffe, og så traff du noen i gata og så stoppet du dem. Og dro du dem til å sette seg ned ved bordet også ble det et glass vin eller en kaffe eller noe. Men du gikk ut for å være sosial. Og det var en kjempe kulturell endring for meg å komme til Norge. Med mindre du står langrenn og med mindre du har et veldig godt sports miljø eller kristelig miljø eller kor eller noe tilsvarende, så er det ikke så lett å møtes. Byene våre er ikke skrudd sammen sånn. Vi skrøt litt av det nye Deichman biblioteket i Oslo. Det er blitt en del av sånne third spaces, men vi trenger flere. Vi bor på Fornebu nå, nå når ha OBOS bygget noen utrolig fine blokker her. Men det er så lite sosialt liv i dem. Og så er det en del leiligheter som åpner for det. De er i bakkeplan og store vinduer og alt mulig. Men mannen min og jeg kommenterer det hver gang. For jeg tenker det hadde vært så deilig å bare sitte på den terrassen og snakke med alle som går forbi. Og han sier Gud forby. Så tror jeg vi går i retning av det du representerer med Vindmølleparken også i arbeidslivet. Vi vet ikke helt hva dette nye hybride betyr, men det nye kontoret må bli noe annet enn hver mann sin skjerm og sin dør, ikke sant. Vi går på kontoret for å være sammen, og så har vi eksempler hvor dette har gått skikkelig galt. Hvor sånne som WeWork har økonomisk gått av skaftet. Så det å gjøre dette her på en måte som passer kulturelt med Norge og kanskje lokalt med forskjellige samfunn. Spiller på de styrkene de samfunnene har. Dette her tror jeg er et helt nødvendig steg i den fine fremtiden som Ingerid snakker om.
Siv Helene: Ja, og jeg tror og at det er veldig riktig at hver kultur har på en måte sine potensialer for å gå i den retningen og i Skandinavia, så har vi jo på en måte en form for tradisjon i det å ha dugnad, vi har bodd i borettslag, vi har på en måte en høy sosial tillit og i bunn. Så vi har noen forutsetninger, men så er vi ganske vant med å bo i enebolig og å ha hage flekker rundt. Så på den måten er vi ikke vant til å bo så tett sånn tradisjonelt sett i størstedelen av landet, hvert fall. Men det vi ser er at alle har en slags interesse eller noe å by på, og det å få lov til å by på det i sammen med andre det gir en det gir en så stor er glede. Så mye av det man tror kanskje er et arbeid som må gjøres på en måte. Det skjer av seg selv fordi det er faktisk er en måte å være sammen på. En måte å utveksle og lært noe på. Så det gir mening da. Jeg tror at det er en slags menings jag i dette , selv om det ikke blir snakket om når vi snakker om sosial bærekraft. Men det handler jo om å være i interaksjon med mennesker på en meningsfull måte. Som gir noe i hverdagen på en naturlig måte og, sånn at man ikke alltid skal avtale og langt ut å reise. Men den jobben skjer rett ut for boligen din.
Silvija: Man bygger sin lille plan, eller landsbyen nærmest. Man bygger de relasjonene som var der naturlig før byene ble så store og kanskje fremmedgjørende.
Ingerid: Ja, før vi fikk en boligbygging som du ser som definerer boligen ikke som et sted hvor du skal fungere i enten for deg selv eller i samfunn med andre. Men boligen er jo definert som et investeringsobjekt. Det er det seksjoneringsloven beskytter ikke sant. Og det gjør at for eksempel fellesarealer i et ordinært boligprosjekt har ingen økonomisk verdi. Tvert i mot. Det er et tap både for eiendomsutvikler som da får færre salgbare kvadratmeter, og det er også definert som tap for de som bor der for da må de betale for ekstra kvadratmeter. Sånn at jeg går rundt på Løren hvor jeg bor. Gudskjelov ikke ett av de nye boligprosjektene, så går jeg rundt å ser. Og da tenker jeg at for det første så ser du inn i avgangshallen til folk. Der er det 2+ kvadratmeter hvor det er henger postkasser. Det er ikke plass å sette en sykkel. Det er ikke plass til å sette barnevogn. Det er i hvert fall ikke noe sted å møtes der. Du kan bare glemme å sette deg ned. Det eneste du skal med inngangsparti og trapperom. Det er å komme deg til investeringsobjekt ditt uten at du brenner opp hvis det tar fyr. Så det skal være dere trygt, og at det er det bredt nok og så videre. Så går jeg rundt der også, tenker jeg at det er ikke noe sted her hvor det går an å bidra med noe som helst. Derfor er det så interessant når du sier Siv Helene at det å dele det man har eller kan eller vil, er en så stor glede for folk. Det er jo derfor folk har hobbyer. Det er jo derfor de drar på idrettslag. Hva var det avkommet ditt skulle Sylvia? Svømme. For det er noe man synes er ok å holde på med, og det er greit å holde på med andre også for de som ikke er totalt eremitter. Men se på de nye boligprosjektene. Hva kan jeg bidra med her? Ingenting. Jeg kan ta med barnet mitt ut på den lekeplassen med det gummi belegget. Men det er ikke et sted å sette opp en vaffel bod og i hvert fall ikke om vinteren. Vi har det ganske surt og mørkt og kaldt her i nord ganske mye av året. Tenk om man hadde boligprosjekter hvor mange mennesker er samlet, hvor det faktisk var lagt opp til at det gikk an å gjøre ting sammen? Og det er jo nettopp den verdien som dere har realisert i Vindmøllebakken. Og jeg tenker det lille sameiet der hvor jeg bor, så har vi en liten privat blindvei, så den må vi jo drive med selv da. Vi må rake, og vi må klippa litt, og vi må ha noen dugnader. Så vi deler jo den. Det går helt greit. Det er en helt vanlig en sameie hos oss da. Men det er ikke noe hinder for å organisere seg på den måten. Og det å ha sameie av fellesarealer er heller ikke verken egentlig økonomisk eller juridisk grunn til ikke å gjøre. Men det er jo helt kriminelt dårlig tilbud i boligmarkedet. Folk får jo heller ikke vist gjennom liksom vanlige markedsmekanismer hva det er de egentlig har lyst til å kjøpe.
Silvija: Hvis jeg kan spille inn to ting tilbake til dette kulturelle. Jeg kom til Norge som attenåring, og det har vært utrolig krevende egentlig å finne steder hvor jeg kan møte nordmenn uten at det er en fredag kveld på byen. Selv på studiet, selv på Blindern og så er det en steinørken, egentlig. Hvis du begynner å snakke med noen utenfor auditoriet, så begynner folk å lure på om det er noe galt med deg og hvor desperat du måtte være, ikke sant? Og jeg husker særlig to situasjoner, og det er jul og påske. Og jeg aldri følt meg så mye som den piken med fyrstikker som rundt juletider, hvor du ser alle disse lysene og stjernene inne på vinduene til folk. Og du skjønner det er noe spennende som foregår der, men du er ikke en del av det. Og jeg tror det å tenke på dette her med at vi bor i en kontekst. Jeg tror at denne ideen dere har med boligen er ikke bare et investeringsobjekt eller en node i et nettverk. De er egentlig linjene imellom som er tilhørigheten vår, som hadde vært utrolig spennende å sette nesten som et krav på bolig utviklerne. De kan ikke bare måle antall kvadratmeter, men disse fellesarealene og deres effektivitet i forhold til.
Siv Helene: Og det er der jeg tenker at det er et kjempepotensiale. Men det er jo ganske mange forutsetninger for at det skal fungere og. Så det handler og om å lære og forstå og sammenhenger som vi kanskje ikke tenke over. For eksempel hvis vi skal kjøpe 12 kvadratmeter ekstra utenfor vår egen bolig som vi er gjorde i vindmølleparken, så må det være fordi vi føler et eierskap og har tro på at dette skal bli en del av mitt hjem hvor jeg kan benytte det som jeg vil, men og selvfølgelig da komme i overenskomst med de andre som bor der. Så det er jo basert på at man har en tro og en tillit til at det kan fungere. Og det er og basert på at det er en intensjon om at vi bor her fordi de fellesarealene invitere til noe som handler om samhandling, eller at at vi skal gjøre noe sammen. Det er ikke bare fordi jeg skal ut å bruke de selv, men jeg bruker de fordi jeg er åpen for å gjøre noe med de andre som bor der. Og vi har funnet ut at det beste vi kunne gjøre var å ha et slags form for kurs med de beboerne som skulle flytte inn, fordi dere er ganske mange ting man skal sette seg inn før man flytte inn på noe som er så annerledes egentlig, og som ikke egentlig er annerledes. Men det er noen ting som blir veldig annerledes, og det er akkurat dette forholdet til fellesarealene. Så vi arrangerte tre kursdager hvor folk som var interessert kunne melde seg på og hvor man fikk møte de andre, bli kjent, sette seg inn i hva det innebærer, ta opp spørsmål som hvordan håndterer vi konflikter da? Og hvordan skal vi ta avgjørelser sammen? Alt dette kan man jo lære noe av og som det finnes kunnskap om. Så investeringen lå i det å gå på kurs for å faktisk begynne å lage et grunnlag for at det kan gro frem et fellesskap. Den relasjonen er ikke så lett å presentere for en utvikler, for eksempel. Altså verdien av å gå på et kurs ligger på en måte langt frem i tid etter at utvikleren har bygd prosjektet. Entreprenøren har gjort sitt. Så det er noe med gevinsten her, som mer den virkelig samfunnsgevinsten. Den ligger på en måte litt frem i tid hos sluttbrukeren, og den investeringen man trenger for å få dette til å faktisk fungerende ligger ganske tidlig i prosjektet før man flytte inn. Før man har bestemt seg nesten for å ta valget. Så det er noe med prosessen her som blir annerledes enn det som finnes i en vanlig boligproduksjonen. Og det er ikke helt lett å få en vanlig eiendomsutvikler til å forstå at man må investere for eksempel i beboerkort og å få fellesskapet til å blomstre.
Ingerid: Dere hadde mye medvirkning før dere gikk i gang, eller underveis i planleggingen med den gjengen, i hvert fall en del av den gjengen som skulle flytte inn. Hadde ikke dere det?
Siv Helene: Jo, og da er jo medvirkningen et samlebegrep på noe av det som det vi snakket om nå. Som da handler om at hvis man deler forventninger, men da også mulighet til å påvirke hva skal disse fellesarealene brukes til, og få muligheten til å påvirke sin egen bolig. Så disse tidlige medvirkningsprosessen i gir da muligheten for å få tilpasset sin egen bolig, og få være med å påvirke de nære omgivelsene på en helt annen måte.
Ingerid: Så det kurset du snakker om fant da egentlig sted før man bygget underveis som en kunde forventningsavklaring?
Siv Helene: Ja, man kan kalle det nesten som istedenfor en salgsprosess, var det da en guidet prosess for de som var interessert.
Ingerid: Men det hadde jo vært gøy å være med på. Var det noen som valgte å ikke kjøpe etter at de hadde vært med på det?
Siv Helene: Det var noen. De fleste kjøpte, men, det er jo og en måte å finne ut på om er dette noe for meg.
Ingerid: Og så har det falt folk fra og kommet til etter at prosjektet var ferdig. Når var det ferdig?
Siv Helene: I 2018.
Ingerid: Ja, det begynner å bli noen år siden.
Siv Helene: Det er faktisk tre år siden. Noen har flyttet, ikke mange, men det har vært et par som fikk ttvillinger og ikke hadde plass. Men det har nok vært et par som fant ut at det ble for krevende.
Silvija: Hvor er det plasser?
Siv Helene: Dette er i Stavanger, og det er i Stavanger Øst, altså veldig sentralt. men en del av Stavanger som har vært i utvikling særlig de siste ti årene.
Silvija: Så gøy.
Ingerid: Dere representerte Norge på arkitekturbiennalen i Venezia i fjor, og da var jo hele den nordiske paviljongen som Norge deler med Finland og Sverige, var jo da fylt av en fullskala møbel som representerte en del av fellesrommet. Om ikke Vindmøllebakken, så inn i neste prosjekt. Så man kunne oppleve de delte arealene utenfor boligen hvor det i hvert fall er plass til både barnevogner og sykler og mer til. Men det som var så fantastiske å oppleve, jeg var så heldig at jeg var der nede. Det som var så fantastisk å oppleve var jo at dere hadde med dere en gjeng av deres naboer fra Stavanger som satt i denne bobla og de stekte vafler, og de gjorde ting sammen, og de kunne forklare hvordan det var. Og de fortalte ved åpningen, og blant annet bet jeg merke i at en av naboene fortalte at nei, han hadde jo skjønt dette at sønnen kom aldri til å gifte seg. Så de barnebarna og disse som han hadde tenkt å tilbringe alderdommen sammen med kom ikke til å materialisere seg, så det var bare for han og kona å finne et godt alternativ hvis de skulle ha noen sjans for å ha et hyggelig pensjonist liv. Så derfor hadde han kjøpt seg inn i inn Vindmøllebakken. Også tenker jeg, gud for et overskuddsmenneske. Det var jo fantastisk at det finne sånne folk. Men det finnes jo flest sånne folk, ikke sant? Alle har jo dette behovet. Og så er han naturligvis ressurssterk, og fortalte om seg og sitt liv også videre. Men som du sa, folk blir jo syke av å være alene. Så at vi har klart å bygge oss en boligstruktur som er for isolasjon På den måten som vi har er så dårlig samfunnsøkonomi. Det er helt utrolig at helsedepartementet har ropt varsko.
Silvija: Men jeg har lyst å høre om doktorgraden, også har jeg også veldig lyst å nevne en sånn ting til da. Vi bodde i England i mange år. Vi bodde i Oxford, og der var det så mange kirker og så mange ting egentlig konvertert til disse her common rooms. Engelskmenn har jo disse tradisjonene med pub. Og en av de tingene jeg overraskende nok savner fra England er den muligheten til å gå på en pub. Og det er ikke nødvendigvis det at jeg drikker øl nødvendigvis, men det er så godt å gå et sted hvor du kan bare komme uten å avtale nødvendigvis med folk. Og så blir du etter hvert kjent med folk og om du ser på en fotballkamp, eller om du velger å egentlig lese avisa eller akkurat hva du vil. Men det å ha disse samlingsstedene. Og det nærmeste du kommer i Norge er DNT hytter. For de av oss som ikke er kløppere på ski - jeg husker barna var små i november en gang etter jeg hadde vært fire helger på rad på Teknisk Museum på Kjelsås i Oslo. Så spyr jeg av tanken. Hvor skal jeg, ikke sant? En helg ut av huset med barna. Og jeg tror det å lage disse thrid spaces som han Art Voes sier. Og noe av det kan man da ha et litt privat og personlig ansvar for, sånn som i vindmølleparken. Og noe det kunne kanskje kommuner tatt ansvar for å bygge, sånn at barna enten så får være ute - jeg er da såpass utenlandsk at jeg synes det er noen dager været ikke er godt nok å være ute, og da er det veldig synd å måtte sitte på shoppingsenter da.
Siv Helene: Men det det er helt sant. I Vindmøllebakken så tror jeg det er 26 interessegrupper som faktisk på forskjellige måter tar ansvar for ulike rom, soner, aktiviteter, ting som må gjøres eller bare rene overskudds aktiviteter som å lage 17. Mai, tilstelning eller felles events. Eller revy som det nettopp var. Og det er jo det at man har felles arealer som er invitasjonen til at disse 26 gruppene eksisterer. For det er som du også sa, hvor skal vi ellers? Hvor skulle vi gjort det hvis man ikke hadde disse sonene rett utenfor hjemmet hvor det blir naturlig? Det er akkurat som at vi har tatt bort en slags naturlig utvidelse av det å bo på en måte. Som er vår nærmiljø. Vi stopper jo ikke ved kroppene våre, vi er forbundet ut alltid. Og det er det rommet jeg tror det er manko på i boligbygging sånn som boligbygging er blitt drevet med det kommersielle aspektet som det har fått, og som har fått for stor andel.
Silvija: Jeg må spørre dere, deres besteforeldre, jeg vet ikke hvordan dere var sosial med dem. Jeg hadde en bestemor i en en landsby i gamle Jugoslavia. Og det jeg husker relatert til dette er bærekraften i hennes livsstil. Hele søppelmengden hennes etter en dag var omtrent så stor. Det var dyr og det var gjenbruk av emballasje fra marked også videre. Så er det dette med at hver dag etter at hun var ferdig med hovedoppgaven å fikse huset og lage mat|, så tok hun med seg krakken også satt alle disse gamle damene på rekke og rad på disse krakken sine og kommenterte alt som gikk forbi. Men det var et fellesskap. Og det fellesskapet får du ikke i Bærum. Du kan ikke dra ut en krakk og sitte her utenfor huset for å ha noen å snakke med.
Ingerid: Da blir det ringt til politiet.
Siv Helene: Og det å og liksom få støtte i gode vaner, altså apropos det at vi skal omstille oss i forhold til vårt forbruk, så er det jo utrolig mange fine initiativ som handler om nettopp det og hvor man blir hjulpet. Hvis du ikke er kjempe aktiv selv så får du mange hint og muligheter til å koble deg på sortering, gjenbruksmarked, reparasjons kvelder, altså det er aktiviteter som hele tiden byr på anledninger for å innstille seg på en bærekraftig måte. Eller gode vaner som å stå opp og trene sammen eller gå tur sammen. Så det er jo det elementer og. Man blir hjulpet til å endre livsstilen.
Ingerid: Og de tingene som ellers krever ganske mye energi og innsats selv. Hvis en husholdning skal skal gi alle de kraft til alle de gode vanene og omstillingene så er det jo så vidt man klarer å få barna unna skjermen.
Silvija: Og kan jeg spørre dere littegrann om det? Jeg har da to jenter og to gutter, og jentene er mye på skjermen, men de er mye på andre steder også. Mens med guttene har det skjedd mye de siste to-tre årene. Vi vi bodde i en sånn grendehus område hvor de løp inn og ut og masse ting felles. Nå avtaler de egentlig bare med venner om å møtes på Fortnite. Det har blitt vanskelig å få dem til å invitere folk på overnatting, for de spiller bedre hvis de spiller fra hvert sitt. Sånn relatert til det dere snakker om. Det er en ganske viktig del av å lære den neste generasjonen som lever i en sånn type digital virtuell isolasjon eller i digitalt fellesskap, men fysisk isolasjon med hverandre og å forstå poenget med å være fysisk samlet rundt et bord.
Ingerid: Da er det enda viktigere at man har steder hvor det er naturlig å samles. Jeg hadde to perspektiver på det med det digitale når det gjelder barn. Det ene er min egen datter som er nå 23, og hun snakker om sitt digitale rom. Og det er ganske nøye kuratert. Noen ting vil hun ha inn der og noen ting vil hun ikke ha. Det er ikke sånn at hun sitter der å tar inn alt fra YouTube, hun deltar der og der og det er ganske nøye konstruert i forhold til hvordan hun ønsker å leve sitt liv og hva hun vil identifisere seg med. Så det var en overraskelse for meg, for jeg er sånn "er du på skjermen igjen?", også har hun forklart hva hun faktisk følger med på og det er overhodet ikke ukritisk. Så det var interessant. Så har vi akkurat gjort ferdig et innsikt prosjekt på DOGA som vi har kalt hverdagsreisen, hvor vi har brukt tjenestedesign metoder for å se hvordan blant annet barn og unge bruker sine nærmiljøer. Hvilke valg de tar, hvor de går og hvordan de velger også videre. Dette er jo designfaget god på. Og da har de funnet ut blant annet at ungdommene på ungdomsskolen har et digitalt spor som påvirker. Det er ikke at de ikke beveger seg, men dette digitale sporet påvirker hvordan de beveger seg. Så blant annet så bruker de Snapmap som jeg ikke engang visste fantes for å være helt ærlig, til å se hvor er de folka jeg ønsker å henge med. Hvor er de folka jeg ønsker å unngå. Også bruker foreldrene det for å tritt med barna og se hvor barna er. Og hun ene jenta som de diskuterte med sa at er ikke det veldig irriterende må følge med hele tiden? Kan ikke du skru av? Nei, da får jeg hvert fall bråk hvis jeg skrur av. Men det at det digitale er med på å bestemme hvilke valg man tar i det fysiske. Og det tenker jeg er ikke sikkert at det er så dumt. Det er hvert fall ikke noe gærent i seg selv. Det er det at når det blir passiviserende at man ønsker seg noe annet. For det er ikke sunt og bra. Men at det kan være et mer kreativt samspill mellom det digitale hverdagslivet og det fysiske hverdagslivet.
Siv Helene: Det er veldig interessant. Jeg tenker at det er mye som kommer til å skje og vi er jo helt avhengig av å ha digitale medier i bofellesskap for eksempel for å koordinere oss fordi det er sånn vi blir invitert eller få respons på en ide som man har lyst å gjennomføre, eller finner måter å møtes på. Så det er jo interessant at det går veldig hånd i hånd. Vi er jo avhengig av apper selv om vi bor så tett på hverandre, så skal vi liksom koordinere 69 mennesker. Men jeg tenker og at det er veldig god anledning til å kjenne på kroppen hva det vil si å sitte i et husmøte og forstå også dynamikken i et sosialt felt. Det er veldig annerledes når man sitter i et rom og er til stede blant folk som er uenige eller som har ulike perspektiver. Den spenningen det er å prøve å finne frem til noe som vi kan enes om. Vi har prøvd å gjennomføre det digitalt under korona, og det er ganske merkbart hvor annerledes de prosessene flyter. Det er noe som er helt annerledes når du sitter der sånn ansikt til ansikt og forstår andres perspektiv. Det krever og en tilstedeværelse i samme rom. Det hjelper i hvert fall i stor grad på å få en flyt i de prosessene.
Silvija: Jeg har litt sånn mot slutten et spørsmål til dere begge to, så kan du kanskje oppsummere og det. Og det er egentlig utgangspunktet ditt i denne samtalen og det er arkitekturen og arkitektens rolle i denne paradigmeskifte. Hva er det viktigste dere gjør, og hva skal vi andre lære av det?
Ingerid: Jeg har lyst å gi det spørsmålet til deg Siv Helene, som er arkitekt for ditt eget bofelleskap og som har litt innsikt i den problemstillingen, så kan jeg heller oppsummere til slutt.
Siv Helene: Da vil jeg si litt om hvordan vi på en måte startet og fikk utviklet dette prosjektet. For det var etter å ha gjennomført veldig mange kommersielle boligprosjekter, og hvor vi på en måte så begrensningene som den vanlige måten å gjøre det på har. Og hvor vi bestemte oss for når vi har gjennomskuet så mye og ser på en måte muligheten til å gjøre det annerledes, så ble vi veldig interessert i å se om det går å introdusere en ny modell innenfor det systemet vi har med nye samarbeidspartnere. Så vi fikk jo heldigvis kontakt med en en grønn investor som synes det var kjempespennende å se om det lar seg gjøre. Og rett og slett bygge en bærekraftig ny sosial byform. Så da tenker jeg at vi kan som arkitekter er jo å samle kunnskap og faktisk sammenfatte det i noe som er så konkret at det lar seg gjennomføre. Så vi har jo kunnskap i det å omsette noe til rom og fysiske omgivelser. Som og er mye annerledes, og som ikke faller i de vanlige sporene. Så fordi vi og satt i en litt ny posisjon selv, vi har jo og investert i gamle kontorlokaler inn i dette prosjektet, så fikk vi også en posisjon rundt bordet som utviklere og i den konsultasjonen så ble det mulig å gjøre ting på en litt annen måte. Og vise at da er det mulig. Og nå sitter vi å utvikler fem andre bofellesskap basert på samme pilot.
Ingerid: Ja, hvis jeg skal si noe for å oppsummere så tenker jeg at det er helt enestående tåpelig at vi ikke tenker på boligen som noe som bringer folk sammen. For det er jo det boligen gjør. Og jeg vil si at det også er veldig viktig at dette som Helen & Hard og de andre i Vindmølleparken har byggete seg er jo ikke noe som er for spesielt interesserte. Dette er jo noe som dekker et behov som egentlig alle har. Ensomhet er en folkesykdom. Og vi har ikke klart å bygge oss ut av det. Og når det da i tillegg finnes investeringsvilje både hos boligkjøperne og hos også fremskyndte utviklere så er det ikke noen grunn til å ikke få til flere prosjekter av denne typen. Det er helt åpenbart et marked for det.
Silvija: Siv Helene? Synes jeg hørte mikrofonen din? Nei, jeg vil bare si noe i forhold til det dere begge to har lært meg. For det første er dere begge to kjempegod reklame for arkitektfaget begge to. Det har noe med at jeg tenkte på arkitektur på noe som er veldig sånn design og visuelt, men dere har et visjonærings verktøy og et visualiseringsverktøy til å snakke om dynamikk og strukturer og systemer og fremtiden som er enestående. Og sånn sett tenker jeg at det å løse mange andre samfunnsutfordringer i felleskap med arkitekter kunne vært en veldig innovativ modell for oss i fellesskap.
Ingerid: Absolutt. Og da skulle du bare se doktorgraden til Siv Helene.
Silvija: Hva er det viktigste? Kan du oppsummere den kort?
Ingerid: Du kan ikke be folk oppsummere.
Silvija: Jeg hadde ikke klart å oppsummere min egen.
Siv Helene: Det handler om hvordan at når vi designer arkitektur så skjer det gjennom å tegne. Så jeg har virkelig forstått at tegneredskapet vårt er en måte å både kommunisere, men også reflektere og fatte og favne kunnskap på. Hvor vi klarer å syntetisere ting og omsette ting. Kanskje før vi egentlig har språk for det. Som nettopp handler om en helhetsorientering, og en tilgang til å forenkle og sette noe ut, lage en form før man vet om den treffer. Men den er på en måte på vei til å bli noe. Og der har vi den muligheten til å visualisere, konkretisere og omsette de. Så det var noe av det.
Silvija: Veldig bra. Ingerid, noen ord til slutt? Dette er den siste av fem vi har gjort sammen i denne serien. Fikk du den helheten ut i fra de samtalene som du hadde håpet på?
Ingerid: Jeg er veldig glad for at du sier at dette har endret ditt syn på arkitekter, og jeg tror at det er antageligvis et produkt ikke bare av denne samtalen, men også av de alle fem, selv om ikke alle vi har snakket med har vært arkitekter. Det arkitektfaget har å bidra med er så mye mer enn fagets fysiske resultater. Og jeg synes du sa det veldig fint Silvija når du inviterer til samarbeid. Ønsker deg samarbeid med arkitekter. Særlig i tidlig fase tror jeg på at arkitekter har en måte å tenke på som kan gjøre verden annerledes, og at mange arkitekter i hvert fall har den muligheten med seg. Og at hvis arkitekter kunne vært mer innstilt på å også har forretningsmodeller som gjorde det mulig å bidra med fagets muligheter i andre sammenhenger, så tror jeg vi kunne sammen bygget noe veldig spennende.
Silvija: Veldig bra. Jeg sitter med masse læring, men også dette bildet som Siv Helene tegnet om nettverk og noder. Altså våre boliger som da punkter i nettverket, og våre relasjoner, våre fellesarealer som det som muliggjør flyten eller disse kantene i nettverket. Og jeg tror at veldig mye i bedriftsøkonomien vår, i samfunnsøkonomien vår dreier seg om å telle disse nodene. Og vi har egentlig ikke gode mekanismer til å telle dynamikken, men det er den som gir hele systemet en mening. og det å tenke den tanken videre både i boligpolitikk, men også i all mulig utvikling synes jeg hadde vært veldig spennende å spille ballen videre på.
Ingerid: Jeg syns jeg kjenner det igjen på mange samfunnsområder og veldig mange ulike mennesker jeg snakker med. Jeg tror at vi stilles foran noen eksterne krav i for eksempel klimakrisen og felles globale økonomiske utfordringer som gjør at veldig mange ser etter nye løsninger. Og jeg håper at vi kan bidra til å levere littegranne inn i det.
Silvija: Tusen takk for en veldig inspirerende og lærerik samtale begge to.
Ingerid: Takk skal du ha!
Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læring sertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet Lørn.University
LØRN AS, c/o MESH,
Tordenskioldsgate 2
0160 Oslo, Norway
Bibliotek
Om LØRN
© 2024 LØRN AS