LØRN Case #C0096
Løser globale helseutfordringer med 3D-printing
I denne episoden av #LØRN snakker Sunniva med founder av Mylicia, Ronny Fiuren. Ronny er teknolog og jobber i Sysco. Da datteren hadde problemer med stramme sener i foten opplevde han helsesektorens utfordringer knyttet til lange behandlingstjenester. Han har selv aldri drevet med 3D-print, men bestemte seg for å 3D-printe en ortose til datteren. Gjennom Mylicia ønsker Ronny å utfordre helsetjenesten til å lage tjenester kjappere, mer nøyaktig og spare penger for samfunnet ved hjelp av 3D-print. I episoden kan du høre han fortelle om hvordan det er mulig å redusere 8 ukers behandlingstid til bare 4 timer.

Ronny Fiuren

Grunder

Mylicia

"De viktigste konseptene for meg innen 3D-print er muligheten dette gir for leverandører til å komme inn i nye markeder og produsere produkter etter helt nye prinsipper."

Varighet: 17 min

LYTTE

Tema: Muliggjørende- og transformative teknologier
Organisasjon: Mylicia
Perspektiv: Gründerskap
Dato: 181109
Sted: ROGALAND
Vert: SR

Dette er hva du vil lære:


3D-Print helsesektorenInnovasjon

Del denne Casen

Utskrift av samtalen: Løser globale helseutfordringer med 3D-printing

Velkommen til Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres, Sunniva Rose og venner. 

 

Sunniva Rose: Hei, du lytter til Lørn. Tema i dag er 3D-printing. Jeg heter Sunniva Rose og med meg for å lære meg mer om 3D-printing har jeg Ronny Fiuren, som er grunnlegger av Mylicia. Veldig bra at du kunne komme hit i dag.

 

Ronny Fiuren: Takk for at jeg kunne komme. 

 

Sunniva: Du må snakke og fortelle litt om hva dere driver med i Mylicia. 

 

Ronny: Mylicia startet med et prosjekt for noen år tilbake, hvor jeg hadde lyst å utfordre litt helsesystemet i måten de jobbet på og måten de produserte tjenester på. Ut fra det prosjektet der viste det seg at jeg hadde rett i mange ting, og så har det på en måte gått litt deretter kan man si. 

 

Sunniva: Hvilken bit var det vil utfordre? Fordi helse er jo et enormt stort system. 

 

Ronny: Det begynte egentlig veldig enkelt med at jeg ble far til en liten datter for tre og ett halvt år siden. Hun hadde stramme sener i foten, og etter ett års behandling av henne fant jeg ut at her kan man gjøre noe annerledes. Her kan man lage hjelpemidler annerledes, her kan man produsere kjappere, her kan man produsere mer nøyaktig og her kan man spare mye penger på samfunnet. 

 

Sunniva: Okei, så kjappere, mer nøyaktig og spare penger, nemlig. Hva var det du gjorde da? 

 

Ronny: Det jeg egentlig trodde jeg skulle gjøre var å printe en enkel ortose.

 

Sunniva: Ortose, hva er det?

 

Ronny: En ortose det er et hjelpemiddel som typisk brukes for å tøye føtter.

 

Sunniva: En slags skinne? 

 

Ronny: En slags skinne, så du setter foten i en ønsket posisjon, og så tøyer du rett og slett foten ved ha den på.

 

Sunniva: På grunn av disse stramme senene?

 

Ronny: Ja, det er typisk noe man bruker til behandling av klumpfot, i mer alvorlige tilfeller bruker man ortose. Det jeg gjorde da var at jeg produserte en sånn en i 3D, i stedet for sånn man gjør det i dag manuelt for hånd på verksted.

 

Sunniva: Så du 3D-printet en sånn ortose, en skinne. Hadde du noen bakgrunn innen 3D-printing da? 

 

Ronny: Aldri drevet med det før nei. Jeg har aldri eid en 3D-printer i hele mitt liv, og har fortsatt ikke det. Så det det begynte med er at jeg har bakgrunn innenfor teknologi. Jeg har jobbet med teknologi i 15 år som forretningsmann, og jobber i dag i et selskap som heter Sysco AS, med å digitalisere energi- og kraftbransjen. Så det var egentlig min bakgrunn i form av forretning kombinert med teknologi, og å løse alt mulig slags problemer. Så når jeg så dette problemet som jeg selv plutselig satt i så jeg at dette kunne man gjøre på nye måter, og da begynner man bare automatisk i mitt hode å tenke løsning. Da fant jeg ut at 3D-modellering, 3D-print og 3D-scan var løsningen på dette. 

 

Sunniva: Hvordan var det du da gikk fram? Jeg kan jo veldig lett se hvordan du får ideen, da med din bakgrunn og når du får det personlige du ble satt opp i, men hvordan da gikk du videre fram for å faktisk gjøre dette?

 

Ronny: Det var så enkelt som at jeg så for meg litt hvordan prosessen kunne gjøres, og så var det første jeg egentlig gjorde bare å sjekke ut hvem som 3D-printer. Jeg ville jo ikke kjøpe en printer selv, jeg ville bare utfordre det etablerte. Så jeg koblet meg opp med selskaper i Stavanger som drev med profesjonell 3D-printing til industri og andre ting. Så sa jeg til de at kan du printe en sånn ortose for meg hvis jeg klarer å gi den til deg i 3D-fil?, og da sa de at dette er det enkleste prosjektet i verden, så det er jo klart vi kan det. Og da fikk jeg de både til å tegne ortosen for meg i 3D og printe den ut. Det viser seg at dette her var mye enklere enn jeg selv har trodd, og gikk mye kjappere enn jeg hadde trodd. 

 

Sunniva: Okei. Men jeg kan forstå det at hvis du får denne filen, altså 3D-filen, og har printsystemet så er det enkelt å printe det ut, men hvordan kom du dit at du fikk den 3D-printfilen av foten? De hjalp deg med det også eller?

 

Ronny: Ja, altså det var litt det som var greia, at den prosessen i dag er ekstremt manuell, og man bruker ca. 8 uker på å produsere en å ortose fra første legetime til siste sjekk av utstyret. Det var en av de tingene som jeg mente var feil. Så det jeg egentlig gjorde var at jeg sa at hvorfor drive å diskutere hvordan foten skal være og ser ut? Kan vi ikke bare scanne den med 3D-scanner, så kan vi bare la diskusjonen ligge der.

 

Sunniva: Å ja, så der er det litt sånn at man diskuterer?

 

Ronny: Ja, legene og ingeniørene og fysioterapeuten tøyer og bøyer fysisk, og så blir de enige om hvilke grader foten skal stå i og så videre, og skriver det inn i et system. Så går det en måned før du kommer tilbake til ingeniøren, som begynner å måle og gjøre avstøpninger med gips og alt mulig. Og så er det masse prosesser som skjer. Så sa jeg at hvis vi bare scanner det første gangen på sykehuset, da får du jo foten 100% rett sånn som den faktisk er, og så kan noen modellere rundt den foten i et system. Det kan jo ikke disse fagfolkene i dag på samme måte, fordi de jo ikke er 3D-utdannet. Så fikk jeg noen oljeingeniører til å gjøre det for meg i stedet for de ingeniørene som jobber normalt med dette fysisk. De har jo disse systemene klare, så de sendte bare den filen til sin egen printer og vipps så var den der.

 

Sunniva: Ja, så det var mye enklere enn du tenkte det var? 

 

Ronny: Ja, altså basically kan man gå fra på 8 uker produksjonstid til 4-8 timer hvis man virkelig gjør alt i ett go. 

 

Sunniva: Det er fantastisk. Så har dette da blitt til Mylicia etter det?

 

Ronny: Ja, fordi tanken min var jo egentlig bare å utfordre det etablerte. Så jeg kjedet meg en sommerferie og skrev en søknad til Innovasjon Norge og sa at her må vi gjøre noe mer, og to uker senere fikk jeg plutselig 100 000 i støtte, så da måtte jeg faktisk gjøre noe med det og. Så jeg brukte for to år siden noen måneder på å faktisk validere dette her. Så har jeg valgt å legge det stille et par år på grunn av den andre jobben min, som har vært veldig travel. Men nå har sykehuset i Stavanger og andre partnere begynt å mase veldig på meg om å komme i gang fordi de vil ha en plattform, som er mye av det jeg driver med nå. Jeg driver ikke å printer lengre, jeg lager plattformen som kobler 3D-printere og designere og lege og helse sammen. Det jeg driver med er å koble disse sammen sånn at en person i Afrika som trenger en ny fot, for eksempel en protese, kan få det. Det eneste de trenger å gjøre i Afrika er å scanne den med en enkel billig scanner, så kan du modellere i Norge eller printe et annet sted, og shippe den til sluttbruker.

 

Sunniva: Når du sier scanner da, kan det være så enkelt som at du kan bruke en smarttelefon til det, eller er det et eget apparat? Hvor enkelt er dette? 

 

Ronny: Det er et veldig godt spørsmål, fordi en av hindringene som alle har hatt er at disse helsescannerne kan koste hundrevis av tusen kroner, og det var det jeg utfordret. Jeg kjøpte en enkel 3D-scanner på nettet til 3000 kroner og brukte den i min case, og fant ut at det er det samme produktet de bruker i Afrika, og det funker mer enn godt nok. Det er ikke vits i å bruke så mye penger på scanner. Så du kan bruke mobiltelefon. Det er ett av selskapene, som også vil i gang, som lager en scanner for mobiltelefon som er gode nok til å bruke til 3D-modellering og print etterpå. 

 

Sunniva: Det er litt kult. Jeg har jo selv prøvd det med den nyeste Iphonen, å bare laste ned en gratis app som scanner hodet, og det er ganske morsomt at du får en tredimensjonal modell av ditt eget hode bare der og da. Og det er jo en gratis app, så jeg antar at hvis du betaler bittelitt kan du få noe som er enda bedre enn det også. 

 

Ronny: Absolutt. Jeg bruker som sagt et 3D-system som er mer leketøy, og mer enn godt. Men skal det være virkelig nøyaktig og litt andre ting som skal gjøres på kroppen, så er det klart du bruker dyrere utstyr. Men du trenger absolutt ikke å bruke en halv million.

 

Sunniva: Jeg tenker at greia også er at det gir muligheter til de som er fattigere og har veldig mye mindre ressurser, at man kan få noe som er veldig bra, og har du mer penger kan du selvfølgelig få noe som er enda bedre. 

 

Ronny: Ja, pluss at hele poenget mitt med å lage en plattform og å koble sammen er jo ikke at folk skal kjøpe disse scannerne. Vi skal ha en leverandør som har en dyr scanner, og så kan du kan komme og scanne det du måtte scanne, og så går resten i det systemet automatisk. 

 

Sunniva: Litt mer generelt – hva er greia med 3D-printing? Nå har vi snakket mye om scanning og det spesielle caset, men mer generelt.

 

Ronny: Ja, altså 3D printing har fascinert meg lenge nå. Når jeg først snublet over dette og fikk se hva printing var så fascinerte det meg at du bryter en del tradisjonelle barrierer som vi ikke tenker over, at man plutselig kan produsere stort sett alt ved hjelp av 3D-print. Det er egentlig fantasien som begrenser. Det er klart at akkurat nå begrenser teknologien på en del områder, men det er bare et tidsspørsmål. Så jeg har selv måttet gå gjennom en læringsprosess og blir fascinert hver gang over hva du kan lage i 3D. Det er det som er spennende, du kan gjøre absolutt alt mulig rart. 

 

Sunniva: Så hva er det kuleste eller mest fascinerende eksempelet du kommer på?

 

Ronny: Det er veldig mange. Men veldig konkret med det jeg drev med er at det fascinerte meg når jeg satt med oljeingeniører og så at de printet store installasjoner som har bevegelige deler inni hverandre, sånt som man tradisjonelt må montere sammen. Når jeg trekker det tilbake til proteser for eksempel tenker jeg at det betyr at du kan printe ut bevegelige fingre og armer og bein, og kan gjøre alt mulig i ett go, noe som jeg aldri hadde tenkt på, men det er absolutt mulig. Så det var veldig fascinerende å se at bevegelige komponenter som ikke fysisk henger sammen engang plutselig er printet i ett go.

 

Sunniva: Det er veldig kult. Men når du sier oljeingeniører, da tenker jeg jo fort på denne litt typiske boksen som er ca. en kubikkmeter stor som heter Ultimaker eller noe sånt, som nå begynner å være ganske mange steder. Det er jo gøy det, men den printer jo i plast. Men når du sier oljeingeniører, er det også i plast da eller kan du printe i metall? 

 

Ronny: Plast er jo typisk for lekemaskinene deres, der de lager modeller av store plattformkomponenter og så videre, som er ekstremt stort. Men ja absolutt, de har industrimaskiner i stor skala som produserer i alt mulig slags stål og metall og andre komponenter, som er ekstremt sterkt. Det er jo det som er fascinerende. Mye av utfordringene som jeg har hørt om fra de som jobber med olje og gass er at de føler at de fortsatt må dreie og støpe ting fordi det er sterkest, men de blir stadig motbevist av at 3D-printing faktisk ofte er mer holdbart, fordi du fjerner likevel noen produksjonsfeil som fort kan ende opp, og så er det samme kvaliteten hver gang.

 

Sunniva: Så man sitter igjen med litt sånn konservatisme og at "ja men, det er sånn vi har gjort det, dette er den måten vi vet at vi klarer å lage det sterkest på", også er man litt negativt innstilt kanskje?

 

Ronny: Ja, absolutt. Oljebransjen er jo et godt eksempel på det at de har gjort det på en måte veldig lenge og det fungerer svært bra. Og så kommer noen og sier at vi kan gjøre det litt bedre, eller mye bedre. Det er klart at det stikker i hjertet på veldig mange, som i mange andre yrker. Men i bevisene kommer det jo stadig frem at det å kunne produsere en kritisk komponent 100% bra hver gang er mye viktigere HMS-messig og, i forhold til ulykker og så videre ute i felten i oljen. 

 

Sunniva: Ja, og hvis du ikke går så langt som til ulykker så er det jo også sånn at hvis du først har ett eller annet du må stenge ned bare en liten tid er det jo enorme økonomiske tap. Litt på kontroverser eller negative sider ved 3D-printing, har noe på det?

 

Ronny: Jeg vet ikke. Jeg tror det som går igjen hos alle som har kommet borti den bransjen selvfølgelig at det er ting som produseres som er uetisk eller skadelig for andre mennesker, og det er jo aldri bra. Senest i går hadde jeg møte med en i India, og han tok opp et eksempel med at det i forsvaret produseres magasiner til maskingevær i 3D-print fordi det er mer effektivt. De gjør det ute i felten fordi da slipper de å sende magasiner ut i dit, de printer dem heller ut og putter kulene i magasinene og fyrer av gårde. Og India er jo i aktiv krig hele veien, det har de vært i mange år. Så det er klart at sånne ting er trist å høre om, men det er jo faktum. Magasiner blir produsert uansett om det er i et støperi eller ved print. 

 

Sunniva: Ja, for da kan man jo tenke seg at hvem som helst kan printe og at det er et kontrovers, samtidig som at uansett om de printer dem ut der, ville de jo blitt laget, og da unngår du på en måte i alle fall at de blir borte på veien.

 

Ronny: Ja, det er jo det som skjer. Borte på veien, eller at de trenger mer eller mindre og så videre. Det jeg skal jobbe med nå er jo å hjelpe folk med å få patenter ut i verden, så hvis du lager en hånd i Norge kan du plutselig selge den til det Australske markedet over natten. Det er klart at å kopiere patenter er jeg selvfølgelig ikke fan av, men også selvfølgelig veldig fan av at man andre veien kan lage en løsning i Norge og gi den direkte til folk som trenger det i andre land umiddelbart. Det er jo bra med dette her. Og 3D-print kan du produsere ganske mye av og hjelpe ganske mye folk ute i verden hvis du bare deler det. 

 

Sunniva: Det er fantastisk. Gjør vi det unikt godt i Norge på det med 3D-printing? 

 

Ronny: Det mener jeg vi gjør mye av. Nå sitter jeg normalt i Stavanger da, så der ser jeg det jo typisk i olje- og gass-næringen, og der er det jo mye produksjon som skjer. Der er det helt tydelig at 3D-print begynner å storme fremover, og utfordrer tøffe barrierer som de har møtt på veien.

 

Sunniva: Så vi er helt klart forbi den plasten som bare er for gøy? Det brukes på ordentlige ting?

 

Ronny: Det brukes i produksjon, men det er klart de har en lang vei igjen fortsatt. Og det blir bare mer av det. Og det som skjer er at man plutselig kan produsere komplekse systemer i Norge i stedet for i India eller Kina, som det har vært outsourcet til i mange år nå, fordi det er billigere å produsere i andre land. Nå kan du plutselig ta den produksjonen tilbake. 

 

Sunniva: Så vi tar litt tilbake igjen det som på en måte har blitt tatt ut til den billige arbeidskraften?

 

Ronny: Absolutt. 

 

Sunniva: Det er jo også bra. Vi skal begynne å runde av nå, men hvis de som sitter og lytter nå har lyst til å lære mer, hva burde de gjøre? Er det noe de burde lese, se eller gjøre?

 

Ronny: Jeg føler jeg leser så mye i hverdagen med jobb og alt mulig annet, så når jeg skal hjem og slappe av og lære så er det video det går i. Det er klart at Youtube er en god plass for inspirasjon til innovasjon generelt, men også innen 3D-print. Det er en kanal som heter Inside på Youtube, som handler om alt mulig av duppeditter som er produsert i verden som en kan se hvordan fungerer. Der er det veldig mye om også 3D-print som er spennende. 

 

Sunniva: Jeg er også enig i at man er sliten i hodet og at det er godt å se video. Hvis lytterne skal sitte igjen og bare huske en ting fra denne samtalen, hva skal det være?

 

Ronny: Det vil absolutt være at 3D-print og 3D-teknologi generelt er kommet og kommer til å ”disrupte” spesielt helsesektoren og de prosessene de gjør i veldig stor skala. Den kommer uansett ut i verden, så nå er det bare tidsspørsmål før den treffer Norge med full fart. 

 

Sunniva: Veldig spennende. Tusen takk til deg Ronny Fiuren fra Mylicia, for at du kom her og lærte meg mer om 3D-printing.

 

Ronny: Takk for at jeg kunne komme.

 

Sunniva: Og tusen takk til deg som lyttet. 

 

Du har lyttet til en podcast fra Lørn.Tech, en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Følg oss i sosiale medier og på våre nettsider; Lørn.Tech.