LØRN Case #C0305
Roboter for fremtidens ingeniører
I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med CEO i Halodi Robotics, Bernt Øivind Børnich, om «Eve», en humanoid robot som vil tjene industri og forbrukere. Halodi Robotics brenner for roboter, og har som sitt oppdrag å bringe dyktige humanoide roboter til alle. I podcasten forteller Bernt Øivind mer om hva en robot egentlig er, og setter oss inn i hvordan disse fungerer i dag. Silvija og Bernt Øivind diskuterer også hvordan man går frem for å bygge en robot for ustrukturerte miljøer.

Bernt Øivind Børnich

CEO

Halodi Robotics

"Det er utrolig mye software som må til for at vi skal kunne lage roboter som er nyttige for folk, så vi må inspirere unge i dag til å velge teknologi og vise dem at dette er kule ting."

Varighet: 23 min

LYTTE

Tema: Bøker og nye utdanningsmodeller
Organisasjon: Halodi Robotics
Perspektiv: Mindre bedrift
Dato: 190311
Sted: VIKEN
Vert: Silvija Seres

Dette er hva du vil lære:


RoboterNanoelektronikk
Reality gap

Del denne Casen

Utskrift av samtalen: Roboter for fremtidens ingeniører

Silvija Seres: Hei og velkommen til LØRN, jeg er Silvija Seres og tema i dag er robotikk. Gjesten min er Bernt Øivind Børnich. Som er daglig leder i selskapet Halodi Robotics. Velkommen.

 

Bernt Øivind Børnich: Hei, hei, takk. 

 

Silvija: Vi skal snakke om deres kule roboter. Det er en spennende blanding av forskjellige teknologier som inngår i disse robotene deres men før vi kommer dit kan du fortelle oss litt om hvem du er og hva som driver deg. 

 

Bernt: Jeg heter Bernt, jeg har bakgrunn i robotikk og nano-elektronikk fra Universitet i Oslo, men har egentlig fra jeg var veldig liten skjønt at jeg har lyst å jobbe med maskiner som styres av software. Alt fra første inspirasjon fra gravemaskiner og senere med humanoid asimo og mye av det som skjedde i Japan. 

 

Silvija: Dette her må du oversette litt for folk. For det første nano-elektronikk, hva er det?

 

Bernt: Typisk i dag kanskje mest kjent for chip design og…

 

Silvija: Hvor ting er veldig små

 

Bernt: Veldig, veldig små. Så på nano-nivå da. 

 

Silvija: Som betyr?

 

Bernt: I dag er vi vel ned på under ti nanometer. Og produksjonsteknologi på silisiummasse osv… 

 

Silvija: Så vi nærmer molekylære nivåer?

 

Bernt: Ja, og mange har vel sagt lenge at nå har vi på en måte kommet dit vi kommer, men det er mye penger i det og det er mange smarte mennesker og man finner på en måte hele tiden nesten måter å jukse litt på. Veldig spennende felt som bruker mye fysikk man kanskje ikke ser i mange andre grener, mye applikasjon av grunnforskning i fysikk da. Men, i hovedsakelig så gikk jo jeg i retningen robotikk da. 

 

Silvija: Og robotikk er hva? 

 

Bernt: For meg så er robotikk rett og slett utifra definisjonen av robot som er noe som kan utføre en nyttig fysisk oppgave. Det er mye snakk rundt om hva som er en robot. Det er mye som kalles robot i dag. Egentlig alt fra når du snakker til telefonen din til mer rene sosiale interaksjoner, men i min kontekst når vi snakker om robotikk så snakker vi om maskiner som er i stand til å utføre fysiske oppgaver og automatiserer det så vi mennesker slipper å gjøre de oppgavene. 

 

Silvija: Og dette her kan være gjennom den digitale sfæren bare ved å bruke stemme, eller en arm som maler en bil, da.

 

Bernt: Ja, for meg så handler det om, hvis du sier roboter.

Silvija: Ja.

 

Bernt: Så handler det om noen som faktisk har en fysisk tilstedeværelse. 

 

Silvija: Det må være en arm, eller noe sånt noe.

 

Bernt: Noe. Kan vel kanskje til en viss grad også si at en bil er en robot. For den gjør jo noe fysisk. Men den er ikke bare i en digital sfærene det er koblingen av det digitale mot det fysiske. 

 

Silvija: Og foreløpig er den ikke spesielt autonom? Men vi beveger oss dit. 

 

Bernt: Ja det er veldig spennende da, hvor ofte det egentlig er stor glippe mellom hva folk tror vi kan gjøre med robotikk og hva man faktisk kan gjøre med robotikk. For den virkelige verden er utrolig komplisert, sammenlignet med hva den digitale er. Men vi kan gjøre mer og mer og det blir også mer og mer spennende å jobbe mer og nyttig slik at man ser det kan tilføre en reell verdi, da. Men det er en STOR forskjell på hva du kan se at en robot gjør i en simulator, og hva du kan få den samme roboten til å gjøre i virkeligheten. Det er det vi på fagspråket kaller reality gap. 

 

Silvija: Det er noen ting som mennesker er veldig gode på, vi er veldig robuste og veldig fleksible, og denne her moravecs paradokset som sier at roboter kan gjøre ting som ikke mennesker kan, og løfte det som er veldig tungt eller det som er farlig eller analysere på ekstreme data og så videre, og masse bra sensorer som ikke vi har, men de kan ikke brette sokker som etter hvert en 5-åring kan læres til å gjøre ikke sant, så en del av disse oppgavene hvor du faktisk må ha det som mennesker har, fleksibilitet i hendene sine og evne til å navigere ting som er veldig uklare.

 

Bernt: Ja, og det her du sier er veldig sant. Men det er en av tingene vi jobber med å endre. Fordi det man ser av roboter i dag det er i hovedsak industri. Og veldig mye av verdens problemer er utenfor en fabrikk. Men de robotene som er bygget for å gjøre industri, de er bygget for den oppgaven og så er det veldig mange da som har prøvd å ta de robotene og det å flytte de inn i andre domener, og det fungerer egentlig veldig dårlig fordi de er ikke laget for det. På en fabrikk har du god oversikt over hvor ting er, du har ikke et navigasjonsproblem, og du har for eksempel ikke problemer med å brette sokker og ta på verden og det å være myk da, og fleksibel fordi du er kalibrert fabrikklinje så du vet akkurat hvor alt er. Så det handler bare om veldig høy presisjon. Så når folk sier roboter så tenker de på noe som er veldig mye mer nøyaktig enn et menneske. Men det vi prøver å lage er roboter som ligger mye nærmere mennesker ved det at man er kanskje ikke så nøyaktig i posisjon, men man er veldig nøyaktig i kraft. Og det viser seg å være veldig mye mer nyttig for ustrukturerte miljøer. For hvis du for eksempel skal plukke opp noe og du har litt feil med sensorene dine så du vet ikke akkurat hvor det du skal plukke opp er, hvis du da klarer å bestemme deg for eksempel hvor myk du skal være når du har kontakt med det objektet så gjør det ikke om du bommer litt, men hvis du er industrirobot så må du liksom ned på 100 millimeters nøyaktighet for å kunne gjøre noe. Og så bra klarer ikke vi å sense. Så man må bygge roboter på en helt annen måte, Både for at den skal være i stand til ustrukturerte miljøer og for at den skal være trygge rundt mennesker og for oss kanskje enda viktigere at den skal være rimelige gitt at vi for opp volumet fordi det er et så stort problem på software der som ingen har løst for det er ingen som har plattformen til å jobbe med problemet, egentlig. 

 

Silvija: Hvis vi setter to ting på vår stack nå, jeg har lyst at vi skal snakke litt om uncanny valley, og at vi skal snakke litt om boston dynamics. Og den siste roboten deres som kan gjøre ”park our”. For der er det noen kule greier som må være noe gjennombrudd med sensorer eller så må du forklare meg hvordan de har fått det til. Men du nevnte to ting som vi må gå tilbake til, du ble inspirert av asimo, og så ble du inspirert av Japan. Altså det som skjer der nå da, tenker du på velferdsrobotikk eller?

 

Bernt: Ja, men da må vi litt tilbake i tid da. Hvis vi snakker om Japan så er det sent 80-tallet til 90-tallet, de var jo veldig tidlig ute med veldig avansert robotikk. Og har gjort utrolig mye, og det er mye spennende som skjer der enda. Asimo er et eksempel på å være veldig forut for sin tid, og kunne for eksempel gå og løpe og gjøre mange forskjellig ting lenge før fleste andre utenfor Japan hadde tenkt at man skal prøve å til en gang. 

 

Silvija: Hvorfor er japanere fascinert av robotikk og så gode på det?

 

Bernt: Det har vært et veldig satsing fra myndighetens side da, på grunn av en så allmenne befolking, og selv om asimo er et avslutta prosjekt da så ser man mye videre i det prosjektet i mye annet nå, og det er også et typisk eksempel på at man trenger noen generasjoner på å finne fram, for asimo var jo banebrytende for sin tid og på et tidspunkt der så innser man at nå har vi på en måte fått til det vi får til med den hardware´n her. Det kan ikke bli så mye bedre, det er begrenset hardware, vi må bygge denne roboten på en helt annen måte, ta et skritt tilbake, lære og begynne på nytt. Og der tror jeg vi kom inn på en veldig riktig tid da hvor vi hadde muligheten til å ta et steg tilbake, se hvorfor har andre prosjektet feilet, og prøve å gjøre vårt prosjekt annerledes da. 

 

Silvija: Og der har de (i Japan) både resepsjonister som er roboter og de har kosedyr som er roboter, og jeg tror de bruker roboter til det som er deres største sosiale behov. Men vi har kanskje andre områder hvor vi kan anvende roboter ekstremt bra i Norge?

 

Bernt: Ja, det er jo igjen tror jeg mest begrenset til hardware. Fordi du kan si da, at en veldig interessant ting da er det med sosiale roboter; men når du snakker med en robot, forutsett at den roboten er fysisk nok så bruker du en helt annen del av hjernen din enn når du snakker i en telefon eller skjerm selv om du kommuniserer på samme måte. Der kan du utøve et sosialt press og det får du ikke til med vanlig skjerm. Så du kan motivere folk på en helt annen måte enn det du gjør med vanlig skjerm. 

 

Silvija: Fordi det føles ut som du koser en sel, eller kattepus eller…

 

Bernt: Nei det er egentlig ingen som vet helt hvorfor…

 

Silvija: Jaha, noen dype instinkter

 

Bernt: Du trenger ikke kose med noe heller. Du kan ha en robot som bare ser, ikke menneskelig ut, for det er helt klart en maskin, men den har en form som du kan identifisere deg med, og den beveger seg og den er ikke virtuell. Den er der på ordentlig. 

 

Silvija: Den klarer å sette sammen øyenbrynene sine så den ser litt trist ut 

 

Bernt: For eksempel

 

Silvija: Da sier du aldri nei

 

Bernt: Ja, og det funker da. Og det er en observasjon som er ganske grei å kommersialisere på fordi hardware trenger ikke være så komplisert. Og roboten trenger ikke gjøre reelle oppgaver i verden. Den trenger bare flytte litt på øyenbrynene og prate litt med deg på en måte, bevege litt på armene selv om de ikke kan løfte noe, gjøre en interaksjon da. Der er det mange som har grepet det kommersielle i det da. Mens vi prøver å gjøre… vi skal selvfølgelig har med den biten den kommer på en måte gratis, men det viktige for oss er å begynne plukke av de sakene som faktisk trenger at du fysisk gjør noe. Det har skjedd så utrolig mye i den digitale verden og så er det veldig lite av det som har kommet over i det fysiske for den linken mangler. Så du har løst så mye i den digitale sfæren og så har du ingen måte å få det ut i praksis på. 

 

Silvija: Mekanisering?

 

Bernt: Mekanisering egentlig ja. 

 

Silvija: Og da har jeg lyst å gå veldig kort innen sosiale roboter. Først må du definere hva det er og så si litt om dette, litt det du snakker om at kanskje er det ikke nødvendig å forsøke å lure folk til å tro at det er et ekte menneske eller, for det tipper over av og til?

 

Bernt: Det blir veldig fort skummelt. Vi har jobbet mye med det med vår robot også. At den er stor, den er jo 168 centimeter høy, og den er like sterk som et menneske og den beveger seg ganske naturlig, egentlig veldig likt et menneske. Det er et produkt av det vi gjør på software og kontroll-siden, er å optimalisere energi for vi vil bruke minst mulig energi. Og hvis du optimaliserer en bevegelse for å minimere energi så ender du opp med veldig nært menneskelige bevegelser, for de er gode på å minimalisere energi. Og da ser det veldig naturlig ut. Og hvis roboten da er for nærme på en måte et menneske så blir det veldig skummelt. 

 

Silvija: Og det er uncanny valley, vi skjønner at noe er galt men vi klarer ikke sette fingeren på det

 

Bernt: Det ligger så nærme at du får den fysiske connection og blir glad i roboten men du skal ikke føle deg utrygg. Når den basale delen av hjernen din begynner å trigge på at her er det noe galt da har man gått for langt. Og det er ikke vanskelig å komme dit, det er ikke noen utfordring å få det til, det bare er ikke et mål. 

 

Silvija: Jeg var veldig fascinert av å lese en som heter Gerón Aurélien, som har skrevet mye da, ikke om robotikk men om VR og han snakker om digital design i VR-verden og sier at du skal ikke forsøke og etterape den virkelige verden så mye som vi prøver nå for eksempel i de nyeste spill ogsånt, fordi mye av det er bortkastet. Vi kan bli like inspirert eller stimulert av ”stick-man” ikke sant, altså bare linjer og vi skjønner at dette er tegnet men hjernen vår fyller inn hullene og det er vi mer komfortable med enn at noen prøver å fylle de ut for oss. 

 

Bernt: Ja, helt klart. Og igjen hva man ønsker å oppnå da. 

 

Silvija: Hva gjør roboten deres?

 

Bernt: Per i dag så kan den egentlig programmeres til å gjøre hva som helst, men den gjør ikke så veldig mye autonomt..

 

Silvija: Men det er en 1.60-1.70 høy robot som ser ut som en god gammeldags robot fra en tegneserie, fra disse store filmene, og det ser ut som en menneskelig kropp men det er litt skruer og sånt?

 

Bernt: Ja eller det er vel ikke skruer og sånt når vi lanserer produktet vårt nå men det er jo, huske på at vi kun er på audio her så skal prøve å beskrive det. Det er en 168 centimeter høy robot, den har cirka menneskelig proporsjoner bortsett fra at den har ett bein, som er litt bred, altså står med beina samla, og så har den hjul. Rett og slett fordi at så mye vi gjør i hverdagen er tilgjengelig med hjul og den er såpass stabil og balanserer veldig bra så den kan godt kjøre i terreng osv, det er ikke det, men trapper og sånt blir litt mer utfordrende, men det er rett og slett ikke per i dag, synes vi er en god nok trade off mellom kost og nytteverdi av det å gå fra hjul til to bein, da. Skal ikke si at vi ikke gjør det på sikt men vi er interessert i å få roboten vår ut der og løse oppgaver nå…

 

Silvija: Blinker den forresten?

 

Bernt: Om den blinker?

 

Silvija: Ja

 

Bernt: Hvis du vil. Du kan få ansiktet til å gjøre hva du vil. 

 

Silvija: Så den har et ansikt?

 

Bernt: Ja, den har et ansikt. Som egentlig bare er en stor skjerm. Det som er markedet vårt nå er forskning og akademia, og så ser vi på i løpet av to år og lansere en egentlig mye billigere utgave men lignende, generelt ut mot alle utdanningsinstitusjoner og så vil vi ha med oss morgendagens ingeniører til å hjelpe oss å løse samfunnsoppdaterte problemer. Og vi må på en måte begynne der for i dag så er det veldig få som har programmert på en robot og vært fall på en menneskelig robot som kan løse noe ute blant folk og er trygg. Og for å løse de problemene så må du egentlig komme dit hvor du liksom, er du ferdig med en IT-utdannelse så har du ikke bare skrevet en app eller telefon du har også skrevet en liten applikasjon for en robot, det er målet vårt. Og da kan vi sammen løse alle problemene, men vi må crowdsurfe, det er så mye software som må til for at robotikk skal være nyttig i samfunnet vårt. Det er litt som når den første pcen kom og den ikke hadde noe software, hvis vi hadde kommet å sagt at vi skal skrive all software på pcen som skal være nyttig i verden, det går ikke. Så vi må inspirere. 

 

Silvija: Lage en plattform for innovasjon er det dere prøver å gjøre

 

Bernt: Helt riktig. Og det er også veldig, veldig givende det å kunne være med å inspirere neste generasjons ingeniører eller ungdom for å velge teknologi. Det kunne vise at her kan du få jobbe med utrolig kule ting, jeg tror roboter er en stor del som inspirasjon. 

 

Silvija: Dere kaller roboten Eve

 

Bernt: Ja

 

Silvija: Jeg tenker Eva..

 

Bernt: Eva fra Wall-E? Det er bare en liten forskjell på slutten der.

 

Silvija: Ja, men det er en dame altså?

 

Bernt: Nei i utgangspunktet så er roboten vår verken mann eller dame; det er en robot. Hvis vi skal velge er det en dame…

 

Silvija: Så kult

 

Bernt: Det er egentlig mest fordi, og dette er det gjort forskning på, og det er egentlig litt trist men folk er mindre redde for roboter hvis de har kvinnelige navn 

 

Silvija: Og hvis de har kvinnelig stemme også

 

Bernt: Ja.

 

Silvija: Hvem inspirerer deg av internasjonale roboter? 

 

Bernt: Du nevnte Boston Dynamics, det har helt klart vært en inspirasjon. 

 

Silvija: Si littegrann… de har en sånn hund og en menneskelignende… Atlas heter den..

 

Bernt: Det er kanskje den som ligger nærmest vår robot bortsett fra at den har to bein. Så den gjør en del mer stunt og sånt enn det vi har vist. Det er store forskjeller på markedssiden for deres Atlas robot er en sånn blue-sky-vision, hva kan vi gjøre med robot på lang sikt, mens vårt fokus har helt fra starten vært; trygge rundt mennesker, og lav kost i volum. 

 

Silvija: Dere jobber for forsvaret, jobber for mannen i gata

 

Bernt: Ja og dette er en robot som ville vært veldig dyr for Forsvaret også, og ikke trygg for mennesker på noen måte, men ekstremt imponerende. Og viser hva som er mulig. Så det er jo bra da. Og så vil jeg trekke fram MIT sin cheetah prosjekt, cheetah 3 er vel det nyeste. Som ser ut som en slags leopard som løper, og det er den roboten i verden som er nærmest Eve. Sånn designmessig. 

 

Silvija: Fordi?

 

Bernt: Fordi vi bruker nesten ikke noe gir, vi har veldig direktedrevet ledd, ikke noe hydraulic, for å være trygge rundt mennesker og for å få kosten ned. Men kanskje viktigst av alt, det gjør deg myk. Så vi har veldig lignende menneskedesign der i forhold til at selve skjelettet til roboten er stivt, men leddene i seg selv er myke. 

 

Silvija: Det knirker som et menneske rett og slett

 

Bernt: Nei, det knirker ikke men du kan si at hvis du tar tak i roboten og så prøver å dytte den baklengs for eksempel så vil du oppleve at den er myk i leddene den kan altså dytte ting baklengs på en veldig god måte og det gjør at det er veldig lite energi i bevegelsene til roboten. Så hvis roboten mot formodning skulle gjøre noe feil så er det veldig lite bevegelse energi i forhold til hvor mye nyttig arbeid vi kan gjøre. Og det å bygge passivt trygge roboter det er også noe vi føler er veldig viktig for gitt nok volum og mange nok roboter så vil det skje feil da, så vi har et ansvar på å gjøre de så trygge som mulig selv med software feil. 

 

Silvija: Hvordan ruller man ut dette her? Forretningsmodellen er rett og slett å få universitetene til og kjøpe det i første omgang eller? Hva tenker dere?

 

Bernt: I første omgang er det de universitetene som har store robotikksatsinger, og da typisk tenker man MIT, Stanford, mange av de amerikanske, som har relativt god mengde med funding og som er tungt innen robotikk, det er et ganske lite marked og her er det mest fordi vi ikke ønsker å utvikle ting i et vakuum, vi ønsker å ha noen på andre siden som bruker plattformen vår når vi lager software så vi får feedback og så jobber vi nå på spreng med å bygge produksjonslinjer og gjøre klart for volumproduksjon av roboten. Sånn at vi så fort som mulig kan levere en robot som er ikke så veldig mye dyrere enn det du betaler for en industrirobot i dag men at du får en robot med sensorer og mobilitet og alt og da åpner det seg helt andre markeder, så ønsker vi da selvfølgelig at alle høyskoler og universiteter og ander utdanningsinstitusjoner og så videre har dette i sine Laber og at vi gjør en så god jobb på software at du ikke trenger å være en robotikk student for å kunne programmere en robot, det holder at du kan programmere. Alt annet bør abstraheres vekk.

 

Silvija: Hvor kan vi se noen bilder og videoer av Eve?

 

Bernt: Da kan du gå på YouTube å søke på Haloid Robotics, eller bare gå på haloid.com, eller følge oss på Facebook eller Twitter eller alle andre av disse sosiale medier. Så er vi relativt åpen om hva vi driver med så som regel en måned etter vi får til noe så vil vi vise det fram. Og vi synes det er veldig gøy å vise fram det vi driver med. 

 

Silvija: Kjempeviktig del av innovasjon å være åpen. Du, jeg spurte hva du anbefaler folk å lese, og du anbefaler rett og slett YouTube med Boston Dynamics, MIT cheetah, Agilities og Anybotics. Si to ord om de siste to.

 

Bernt: Jepp, Agilities lager en robot som heter Cassie som er en struts egentlig, det er bare en underkropp som går, og den er veldig spennende synes jeg fordi de har bygd en robot som i så stor grad tåler å ramle, at det er mange som kan bruke det til å forske på for eksempel forskjellig type gange osv, og lar roboten gjøre det ute i terrenget uten å være redd for at roboten går i stykker. For det er typisk stort problem i robotikk at det er vanskelig å teste ut nye ting, det er en høy terskel på å teste ut nye ting for du er redd for å ødelegge systemet. Og Anybotics synes jeg er spennende fordi de har en sånn firebent robot som de bruker til inspeksjon, og mye forskjellig og jeg synes de er veldig spennende for de er flink på å kommersialisere det, flinke til å inngå nye samarbeid med folk som kan nyttiggjøre seg av inspeksjon i ujevnt terreng som ikke er militært. Blant annet oljeplattformer, og ja. 

 

Silvija: Har du et sitat om fremtiden som vi kan legge igjen som gave til våre lyttere

 

Bernt: Av inspirerende sitat så kanskje veldig basic men jeg ville sagt moores law..

 

Silvija: Som er hva?

 

Bernt: Som er antall transistorer på en chip dobles annen hvert år og det har jo egentlig vært grunnlaget for nesten all innovasjon vi ser i moderne tid. 

 

Silvija: Folk tror det stopper men smarte disse chip designerne, og ikke minst algoritme designerne.

 

Bernt: Ja, det er begge deler. Det er i stor grad på en måte andre veien og at man begynner å lure på hva skal vi bruke alle disse transistorene til. 

 

Silvija: Nettopp

 

Bernt: Og det ikke trivielt og parallellisere ting.. så veldig spennende

 

Silvija: Hvis folk skal huske en ting fra samtalen vår hva vil du det skal være?

 

Bernt: At realfag kan være utrolig spennende og meningsfylt. Jeg føler meg i alle fall utrolig privilegert som får gå på jobben om morgenen og tenke at jeg kan være med å løse reelle samfunnsutfordringer fordi jeg har lært mer realfag. Og vi trenger flere folk som er flinke på det som kan hjelpe oss og for eksempel programmere robotene våre til å løse alt fra eldrebølge til å kunne løfte resten av verden opp på samme nivå levestandardmessig.  

 

Silvija: Det er greit å kunne forstå de systemene som verden fungerer på også være like samfunnsbevisst som du er så blir det en kjempefin kombinasjon.  

 

Silvija: Bernt Øivind Børnich fra Haloid Robotics tusen takk for at du er her hos oss i LØRN og lærte oss masse om robotikk.

 

Bernt: Tusen takk for at jeg fikk komme.