Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn. Mitt navn er Silvija Seres og tema i dag er kunst og teknologi. Gjesten min er Silje Mariann Engja Sigurdsen som er daglig leder og grunder i Kunzt som er Skandinavias første kunstblogg. Velkommen.

Silje Mariann Engja Sigurdsen: Takk. 

Silvija: Du må hjelpe oss å forstå det nye flotte ordet som er kunstblogg, men først hvem er du?

Silje: Født og oppvokst i Bergen. Fyller 30 i år og har bakgrunn som kunsthistoriker fra Universitetet i Bergen og København. Sleit med å få meg jobb, havnet nesten i NAV-statistikken som ikke er uvanlig når du tar en humaniora grad. Kom på ideen sammen med samboeren med å lage kunstbloggen. Det er en videoblogg og en vlog. Det kommer fra youtube kulturen. 

Silvija: Det er twitch bare på kunst og ikke spill? 

Silje: Kanskje det. 

Silvija: Hva gjør du?

Silje: Jeg besøker kunstnere i studio og kunstkjøpere hjemme hos dem, og utstillinger og museer rundt omkring i Norge. 

Silvija: Du har et slags virtuelt galleri?

Silje: Det er en slags formidlingskanal. Vi har skrevet bøker og eksperimenterer med lydformatet i 2019. Det er primært en formidlingskanal og så får man et inntrykk av kunstnere og kunst, men også bransjen. 

Silvija: Det er interessant i en tid hvor man er bekymret på kvaliteten i mediebildet og kulturjournalistikk og kunstjournaistikkk. Du klarer å bygge en business ut av det? 

Silje: Jeg bygger medlemskap i dag. Det begynte jeg med i januar 2019 og skulle gjerne begynt med det tidligere fordi betalingsviljen er økende i samfunnet generelt. Bergens Tidende har aldri hatt flere digitale abonnement. Jeg liker å kalle mitt medlemsskap ‘crowdfunding journalism’, at seeren og følgerne bidrar til at jeg kan lage journalistikk og innhold om kunst og kunstbransjen. De får flere goder hvis de er medlem som f.eks at de får bøker, rabatt på bøker eller kunst og de får se alle episodene. 

Silvija: Det er digitalt magasin, en webside, så kan man logge seg på med medlemsskap for å få ekstra godene. 

Silje: Ja, og se alle videoene. Medlemskapet er noe jeg håper skal bære det finansielt i fremtiden. Jeg håper det kan ta minst 60 prosent av alle utgiftene. Jeg er stipend avhengig enda og har holdt på i 2,5 år. Måtte bygge og lære alt fra scratch. Jeg kunne ingenting om videoproduksjon, medieutvikling eller produktutvikling og instagram. Det har på en måte tatt tid, men også gått fort. Jo, mer jeg får inn av inntekter enten det er medlemskapet, foredrag, bøker eller diverse inntekter, jo, mer kan jeg lage og flere mennesker kan jeg involvere i det. I dag har jeg med en veldig flott dame som heter Ingeborg Løvlie og hun frilanser for meg 15 prosent. Det du nevnte med kvalitetsjournalistikk, ikke bare kvalitetsjournalistikk, men ha reklamefritt innhold og lønne folk ordentlig. Ingeborg er bedre betalt enn det jeg var når jeg jobbet som frilans kunstkritiker i Bergens Tidende og Aftenposten. Jeg følger norsk journalistlag sine frilanssatser. Jeg er opptatt av bærekraft, kvalitet og tror ikke på myten om at kunst og kulturjournalistikk er død. 

Silvija: Folk kommer alltid til å ønske lokalt, ferskt og relevant innhold. Hvis man gjør det nok til at de skjønner kvaliteten så er de betalingsvillig og ligner litt på Lørn. Men det er utrolig spennende prosjekt å være med på. Jeg antar at du opplever noe lignende som oss for vi får et ekstremt godt innblikk i det som skjer i grunderlivet i teknologien. Jeg antar at du har et fantastisk overblikk etterhvert over kunstens state of mind når det gjelder kunst. 

Silje: Jeg har publiseringer hver uke og gjør alt mer eller mindre alt selv, med mindre oppgavene hvor Ingeborg bidrar og avlaster. Jeg er opptatt av å stoppe litt opp, og hele juli er produksjonsfri, så prøver jeg å samle alle inntrykkene. Jeg har lyst til å lage mer av innhold hvor man får overblikk og forstår bransjen. At man tar noen generelle punkter og snakker om dem. 

Silvija: Hvorfor kan ikke de store mediene som faktisk har redaksjoner innenfor kunst og kultur gjøre det samme som deg? 

Silje: Det lurer jeg på óg. Jeg jobbet frilans for Bergens Tidende og Aftenposten, og etter tredje video på Aftenposten så slo det rekord i antall solgte digitale abonnement. Men jeg fikk ikke flere oppdrag av den grunn og noe bedre betalt. Jeg jobbet med videoproduksjon som er mye mer tidkrevende enn tekstproduksjon. Det er en mitch match mellom hva man fikk til og hva vil vi satse på. 

Silvija: Også hva man måler?

Silje: Ja. Hører rykter om at Nrk skal ha et kunstår i 2020, så kanskje de har lyst til å satse på en ny formidler på skjermen. Vi får se. 

Silvija: Du finner kunstnerne selv? 

Silje: Ja, gjør alt selv. 

Silvija: Så besøker du dem hjemme og lager en video som redigeres og formidles. Er du med på å skape nye navn også? Jeg kan ikke noe om det nye kunstmarkedet i disse digitale tider. Det må være noen spennende spillovers? 

Silje: Jeg har besøkt kunstnere som har opplevd at seere har tatt kontakt med dem, kanskje 6 mnd senere, og kjøpt kunst rett fra studio deres fordi det har sett video hvor jeg var på besøk. Det er deres inngang til den kunstneren. Det er også kunsthistorie studenter, spesielt en som holdt på å gi opp hele studiet, for halvannet år siden, også hadde hun et kunstmaraton en kveld og fikk piffen tilbake. Hun skjønte at det er muligheter etter hun er ferdig på studiet, man må bare tenke litt nytt. 

Silvija: Hva er kunstmaraton?

Silje: At man ser mange videoer på kort tid, eller en hel kveld. 

Silvija: Jeg må innrømme at jeg melder meg ut. Jeg tvinger meg innom et moderne kunstmuseum når jeg er i de store byene, men det er ikke så lett å skjønne noe. Jeg blir bare frustrert på Astrup Fearnley og sånn. 

Silje: Jeg forstår det godt. 

Silvija: Men hvis noen kan formidle det så du forstår prosessen og kunstnernes perspektiv, så tenker jeg det hadde vært utviklende for mange av oss som ikke har studert kunsthistorie. 

Silje: Å bare se at kunstnere er helt vanlig mennesker som oss. De blunker rart, sier feil og har sjarm. De er ikke noen opphøyde, mytiske figurer. 

Silvija: Det har jeg ikke noe problem med, jeg bare forstår ikke hvordan de kan være så sexfrustrerte. Det er grense på hvor vanskelig liv man kan ha. 

Silje: De er forskjellige óg. Noen har det vanskelig og noen oppsøker det vanskelige. Så er det noen som vil leke, eksperimentere og tenke på materialet og håndverket. 

Silvija: Jeg må se på videoen dine. Jeg spurte om det var noen interessante kontroverser og du sier “det skal mye til før noe blir kontroversielt i kunstverden for alt er spist og fordøyd.” 

Silje: Ja, og jeg er kunsthistoriker så jeg kan se tilbake i tid og det er evig mange eksempler på kontroversielle stunt, verk, kunstnere og epoker. Det alltid noe som dukker opp her og der. 

Silvija: Du nevner noen kontroverser som jeg ikke forstår. Du fortalte meg at du så et kunst motemagasin hvor det var tre stilige modeller i high fashion med hver sin Red Bull sukkerfri. Hvorfor er det spennende? Jeg skjønner at det er mye sukker i red bull, og at damene ikke har spist så mye sukker på 3 år, men jeg skjønner ikke provokasjonen. 

Silje: Jeg skulle ønske jeg kunne tatt med magasinet. Det er en stund siden og da tenkte jeg “hm, kult og litt usmakelige” fordi dette med Red Bull er litt betent. 

Silvija: Hvorfor?

Silje: Spesielt i kultur og hvordan filmskapere, konserter og musikere blir sponset av Red Bull fordi de har primært holdt seg til idrett, ekstremsportsutøvere og sport. Men nå begynner det å dryppe ned på kulturaktører. 

Silvija: Var det en provokasjon eller reklame? 

Silje: Det er det jeg ikke skjønte. Det var ikke merket som reklame, så det virket som det var en del av kunstverket eller imaget, klærne og følelsen du skal få av bildet. Den traff tidsånden. Jeg tenker når designeren og fotografen i et kunst motemagasin kan ta inn Red Bull så er det en slags statement “whatever”. Det er en kontrovers tenker jeg. 

Silvija: Nå har ikke jeg fulgt med på kontroversen med hva de har betalt og hvem som har sagt hva, men man skal være frustrert over sukkerinntaket sitt for å legge merke til provokasjonen. 

Silje: Jeg tror det går på kulturen eller, i mine øyne, ukulturen med energidrikk sponset i kultur og idrettsinnhold. 

Silvija: Politisk korrekthet og kunst. Kunst bygger mye på å provosere det som er der, så har vi en ekstrem konformitet. Jeg klagde akkurat til en venninne om at jeg satt på flyet på fredag og det var fire jenter kledd i gule, korte gensere og brede, lyseblå bukser. Akkurat samme klær og hår, som om de har sett bloggen av en influencer dagen før omtrent. Så sa venninnen min, vi er begge i mamma kategorien nå, “tror du vi er noe annerledes?”. Jeg vet ikke. Det å klare å provosere i en tid hvor alt er så unikt og personifisert, men så er vi så likhetssøkende. 

Silje: Vi er flokkdyr. Jeg så en dokumentar på HBO om Motley Crue, bandet i USA på 80-tallet. Alle var så like. Alle hadde samme sveis og sort hår bortsett fra vokalisten. Så jeg lurte på hvorfor de måtte være så like, men det vil folk si om oss. Bare i det vi går på gata så ser vi se veldig like ut. 

Silvija: Det er den fine grensen med hvor langt man tør å stikke seg ut. 

Silje: Norge er kanskje ekstra komfort. I New Yorks gater er det kanskje annerledes tror jeg. 

Silvija: Jeg vokste opp i Jugoslavia, og en av tingene jeg savner fra Balkan, det er mye jeg ikke savner, så savner jeg den sorte humoren. Jeg savner den ekstreme intimiteten. Det er nesten du blir valset over av folk du kjenner som ikke alltid er behagelig, men det er en varme i det. Den sorte humoren også. Der kunne man le av sine venner sammen med sine venner, le av seg selv og særheter og deres særheter. Vi brukte kallenavn som gikk på særhetene og du elsket særhetene som en del av personen du elsket. Det savner jeg. Norge er en samling av litt for perfekte mennesker. 

Silje: Jeg vet ikke hva jeg skal si til det. Jeg kjenner meg igjen i det. Man har lyst til å prestere og levere, være flink. 

Silvija: Jeg tror at fallhøyden er så høy. Dere er så flinke og pene, så har dere gjort det så bra. Da er det ikke lett å være den som tør å leke med sin feilbarlighet. Det er nettopp der kunsten du formidler er utrolig viktig som et psykologisk verktøy. 

Silje: Det er noe jeg har fått kritikk for i begynnelsen. Nå begynner folk å bli vant til humoren og uttrykket mitt. Men jeg gjorde mye rare ting. Jeg beholdt feil hvis jeg sa feil og jeg klatret over et gjerde for å komme til et kunstverk i en video jeg laget. Da ser du meg fomle over gjerdet. Jeg prøver å riste litt på den straighte kunstkulturen, at man skal være så flink og kunne alle ord og uttrykk. Alt skal uttales rett. Det er deilig å bare være et menneske i det hele og fomle rundt. 

Silvija: Jeg tror hvis man blir mindre pompøs, så vinner man utrolig mye mer interesse for man tør å la seg sjarmere. Det tror jeg er viktig og riktig i Lørn når vi skal nå folk om teknologi. Vi må slutte å være så innmari allvitende nerder, og heller undres litt over det som er kult og nytt sammen med folk. Jeg leste nylig biografien til Leonardo Da Vinci. Det er Walter Isaacson som har skrevet den. 

Silje: Jeg har begynt på den. 

Silvija: Den er så kul. Det som var så gøy er at han fremstilles som feilbarlig og rotete. En ting er om det er seksuelle preferanser, men at han begynte på en million kunstverk og aldri ble ferdig. Jeg synes det var så vakkert å se og det er det som gjør han til det geniet han er. Jeg tror i den tiden vi går inn i med kunstig intelligente greiene som er perfekte på en perfekt måte som mennesker aldri blir perfekte på. så kommer vi til å bli mer og mer stolte av kjemien vår. Den som gjør oss så rotete som vi er, men nettopp derfor så vakre som vi er. 

Silje: Jeg er veldig opptatt det når jeg møter kunstnere. Mange av de har ikke stilt opp på video før, men jeg prøver å beroligere de med at vi er to mennesker. Jeg kommer til å gjøre feil og du kommer til å gjøre feil. 

Silvija: Det er greit å ha rotete hår og en flisete genser. 

Silje: Sjarmen kommer til å skinne gjennom uansett. Slapp av, dette går bra. 

Silvija: Har du et sitat?

Silje: Får jeg to? Jeg kan sitere den store Michelangelo, renessansekunstneren på slutten av 1400-tallet. Etter en konflikt med paven, han skulle gjøre utsmykningsarbeid i Vatikanet, og han ble herjet rundt med og fikk en del ordre. Han leverte og var profesjonell, men når han var ferdig sa han “one can only have bad dealings with people of two faces”. Jeg tenker på den selv når jeg går inn i grunder verden. Et annet sitat som treffer det jeg jobber med er fra Blaise Pascal. I et brev fra 1657 skriver han “if I had more time I would’ve written you a shorter letter”. Det å formidle  og skrive noe enkelt er mye vanskeligere enn å skrive noe avansert. Hvis du får en formidler som kan si noe enkelt er det egentlig en veldig dyktig formidler. 

Silvija: Det er morsomt for meg som jobber med teknologi er at de virkelige gode teknologiprosjektet er også en kunstnerisk skrelleprosess. Det vanskelige er ikke å si ja til nye knapper på en telefon eller nye funksjoner i en software, men å si nei til nesten alt bortsett fra det ene sentrale. Det er der genier som Steve Jobs er. Det er derfor det er vanskelig for oss vanlige teknologer som skal pakke på litt til for da er det sikkert flere ting som blinker bedre. Men det er ikke sånn det er. Vi mennesker har så begrenset evne til å oppfattet ting og påvirke, så da må du treffe presist. Hvis jeg skulle lære litt om moderne kunst uten å bli frustrert over galleriene, så skjønner jeg at jeg skal gå på websiden din?

Silje: Begynn å se videoene og følg meg på instagram. Du finner meg på kunzt.no på instagram. Jeg kommer til å lage mer dybde innhold fremover. F.eks online kunstkjøp, det er et marked som vokser fort og spesielt for de under 30. Gå i dybden på det ønsker jeg å gjøre før sommeren og se på hvordan folk kjøper kunst. Så er det kunstnere, kunstkjøpere og museumsutstillinger. 

Silvija: Det å gå ut og kjøpe og lære på den måten er ikke innenfor budsjettet for så mange. Men hvis man begynner å kjøpe på nye måter, finnes det kunst delingsløsninger? 

Silje: I New York kan du leie kunst. De har tatt kontakt med meg fordi de har lyst til å starte noe lignende i Norge. Men nei, kanskje litt under overflaten så kommer det snart håper jeg. 

Silvija: Du nevnte en bok fra Ernst Gombrich, “Verdenskunsten”. Er det en inngangsbok? 

Silje: Ja. Den er tykk, men man må ikke la seg skremme av det. Fjerde utgaven fra 2003 er så pedagogisk bygget opp med bilder mens du leser. Du får fra hulemaleri til ca. 1970. 

Silvija: Da har jeg litt påskelektyre. Du anbefaler en fra Pierre Bourdieu? 

Silje: “Distinksjonen”. Han er en fransk sosiolog og skrev distinksjonen. Den handler om det å forstå kultur, klasser, økonomiske forskjeller og hva som gjør at vi har ulik smak f.eks. Det gjør det lettere å forstå spørsmålet om hvorfor kunst er viktig og hvorfor vi skal bry oss om det. 

Silvija: Noe av det er type født sånn og noe blitt sånn?

Silje: Han snakker mye om sosialt miljø og økonomisk oppvekstmiljø. Men det er interessant å forstå det sosiologiske rundt kunst og kultur. Hvorfor noen konsumerer det og noen synes det er lort som man sier på dansk. Så kan man lese Ernst Gombrich og gå inn i samtidskunsten og mine videoer. Da har du full pakke. 

Silvija: Da har jeg nok å bite i. Hvis man skal huske en ting fra samtalen?

Silje: Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle leve av en instagramkonto og meg selv som en formidler merkevare. Jeg trodde jeg skulle gå rett til et museum. 

Silvija: Beklager, nå avbryter jeg deg igjen, men vi er menneskelige. I større perspektiv, det at du kan leve av å formidle i de digitale kanalene som er noe såpass krevende. En ting er å formidle mote eller morsomme memes, det finnes en del ting som er lett fordøyelige, og jeg skjønner at det bygger veldig lett trafikk. Men å klare å bygge trafikk og nok interesse til å skape bevegelse over noe som er intellektuelt krevende, men likevel fantastisk givende. Det tenker jeg er en veldig inspirerende læring for mange av oss. 

Silje: Jeg skjønner ikke alltid hvordan jeg klarte det. Klyper meg i armen litt hver dag. Jeg kjøper ikke tanken om at folk ikke er interessert i kunst. Jeg tror vi lever i en tid hvor stadig fler og historisk sett aldri vært mer interessert i å kjøpe og lære mer om kunst. Det at man har barnevogner på kunstmuseer var helt utenkelig for 60-70 år siden. Det har skjedd noe med opplevelse, håndverk, økologi, smak og alle de tingene. 

Silvija: Når vi snakket med folk fikk vi høre at folk ikke vil lære. Folk har ikke tid og gidder ikke, men det viser seg at de vil. Både, som du sier, utvikle seg på kunst og vi ser at de vil utvikle seg på hvordan teknologi, samfunn og business henger sammen. Jeg tror at vi som har litt overdrevet interesse for fagfeltet vårt og et pedagogisk gen kan både gjøre det godt og nyttig. 

Silje: Absolutt. 

Silvija: Tusen takk Silje Mariann Engja Sigurdsen fra Kunzt.no for at du kom å inspirerte oss til å lære mer om kunst. 

Silje: Tusen takk. 

Silvija: Takk til dere som lyttet.