Velkommen til LØRN.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til LØRN podcast. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Nina Nakling som driver Nakling entusiasme som eier og leder. Så er hun pedagog, leder og personalutvikler, velkommen Nina.

Nina Nakling: Tusen takk Silvija. Så hyggelig å få være her. 

Silvija: Veldig hyggelig å møtes, jeg skjønner at vi er kollegaer på flere fronter. Du Nina, jeg skal si to ord om samtalen eller serien også setter vi i gang. Dette her er en av ti samtaler i regi av Kulant som er et call senter selskap hovedsakelig basert på Valdres. Vi prøver å forstå hvor call senter bransjen går, men litt også om hvor selskapene skal gå. Hva er det nye med organisasjonen og hva er det nye med arbeidslivet etter corona. Også litt om verdien av å jobbe så desentralisert som de gjør. Det er der denne samtalen kommer inn i serien. Jeg tror kanskje det holder som introduksjon. 

Nina:  Ja, så bra. 

Silvija: Så starter jeg alltid om å be folk snakke litt om seg selv. Hvem er du, hva slags rare hobbyer har du? 

Nina: Jeg ble født en sen høstkveld i 1972. Jeg er Nina, har to barn, det er noe man alltid starter med å si. De er strengt tatt blitt voksne. Jeg er utdannet pedagog og vil si jeg er pedagog i bunn, midten og toppen fordi jeg synes det er litt snaut å bare være det i bunn. Jeg bruker det i alt jeg gjør, fordi dette pedagogyrket mener jeg er noe av det fineste yrket vi har. For det å være pedagog handler om å være med menneskets reise fra der de er og dit de ønsker å gå. Det er egentlig kjernen i livet, arbeidslivet og personlig. Så pedagogrollen min og pedagogjobben min er sterkt fremtredende for meg og viktig for meg. Siste 13 ½ år har jeg jobbet i et eget firma og vært såpass bold at jeg har kalt det for Nakling entusiasme, med tanke om at entusiasme er litt av den kjerneenergien, bensinen eller oppladningen vi mennesker trenger for å gidde å gjøre noe som helst. Det må være gøy, eller så er det ikke noe vits. Om vi klarer å samle den entusiasmen i arbeidsliv, privatliv, med ungene eller privatliv så tror jeg nesten vi ikke trenger organisasjonsutvikling for da går livet av seg selv. Så det er veldig kort om meg.

Silvija: Jeg må nesten spørre deg om håret, har det alltid vært sånn? Det er helt elektrisk, fullt av entusiasme fra topp til tå. 

Nina:  Ja, jeg er faktisk født med ildrødt hår. Så det har vært sånn bestandig, men jeg hadde ikke så mye krøller da jeg var veldig liten. 

Silvija: Så krøllet det seg til. 

Nina:  Ja, jeg hadde jo hår ned til rumpa og det var et forferdelig strev. Det tok jo to timer å vaske. Så nåre jeg var ti så ble det klippet og da ble det sånn. Siden da har det blitt kjempe krøllete. Jeg har ikke gredd håret på 30 år så det er super praktisk. Så om morgenen rister jeg på håret også er jeg klar. 

Silvija: Ja, det er jo en veldig bra holdning til livet også tenker jeg. Ok, men hva er din relasjon til Kulant?

Nina:  Kulant var et firma som dukket opp litt plutselig i mitt liv. Det var Sølvi i Kulant som hadde fått med seg at min kollega Bård Brænde og jeg hadde gitt ut bok, Super-kollega. Så tok hun kontakt og lurte på om ikke vi kunne komme på samlingen deres. Det kunne vi jo selvfølgelig. Sølvi kjente visst Bård litt fra før. Så vi reiste opp dit for å være med på å gi litt av den entusiasmen og kall det spirit til å bygge videre på det de allerede hadde. Gi dem noen triks og tips fra denne Super-kollega boken. Den handler om det vi mener er verdens beste verktøy for samhandling. Det er- hold dere fast- improvisasjon. Det er et ord man aldri skal si for da får jo folk bitte litt sår på sjela når de hører akkurat det, men improvisasjon er noe av det fineste vi kan ha for å få folk til å jobbe bra sammen. Jeg tror de aller fleste mennesker som hører på oss og tenker at improvisasjon driver de med på TV’en og det er de som er hyperkreative. Vår klare pitch på det er, hvis du sier du ikke er kreativ da leder du forran de andre. Så det var vår improvisasjon inn i Kulant for å få lov til å skape litt liv og røre. 

Silvija: Det har jeg lyst til å spørre deg massevis om. Vi er en startup i LØRN og her er det masse improvisasjon, men det gjør mange ganske usikre og ukomfortable. Så er det ikke sånn at man har all verden av tid eller all verden av penger, så da blir det litt trykkoker. Så jeg må lære litt mer av denne Super-Kollegaen. 

Nina:  Ja, for jeg må si det med en gang. Det er akkurat det folk tenker, inkludert meg selv. Da Bård introduserte seg for meg og sprute om jeg har drevet med impro, så tenkte jeg bare neinei, det har jeg aldri. Det har jeg vist tydeligvis gjort. Fordi improvisasjon brukes veldig ofte i situasjoner hvor du føler deg uforberedt eller ikke er klar for ting. Da sier du, da improviserer jeg. Improvisasjon er noe av det mest planlagte du får gjort. Det er ganske tighte rammer i improvisasjon. Det er en grunnfase eller plate i det som er kjempeviktig. Det er tanken om å hele tiden gå inn i enhver situasjon og relasjon med at jeg skal gjøre de andre rundt meg bedre enn de allerede er. Det betyr at jeg går inn med, dette leverer jeg til koldtbordet istedenfor, nå skal jeg se hva jeg skal få fra koldtbordet. Når alle gjør det så blir koldtbordet helt koko digg. Vi må komme med ulike ting. Så det prinsippet at alt er en gave når det koker i startup’en deres, da vet dere det. For da har dere alt dere trenger fordi dere er flere mennesker med ulik utdanning, erfaring, alder, kjønn og alt, i den vanvittige gavepakken av folk. Der ligger løsningen. Så hvis man tenker at man mangler denne konkrete tingen eller vi mangler den kompetansen, så begynner man å lete med utgangspunkt i at vi har det vi trenger. Så finner dere det dere trenger. Det er min påstand. Jeg vet at noen sitter og hører på og tenker, det der er ikke riktig. Try me. Jeg er helt sikker på de, men vi må slippe opp litt på det med at jeg kan bare dette. Du kan aldri bare dette. Du kan alltid mye mer enn det du tenker akkurat her og nå. 

Silvija: Du Nina, jeg må bare spørre. Du begynte som barnehagepedagog. På hvilket tidspunkt bestemte du for deg at dette vil du drive med for arbeidslivet og voksne?

Nina:  Å, nå er det nesten sånn at vi trenger en to timers podcast, neida. Jeg får starte litt med det å jobbe i barnehage. Jeg jobbet som pedleder og styrer i mange år og jeg har mye energi. Jeg kom til et punkt hvor energien min var nede på 90% omtrent. Da skal jeg ikke jobbe i barnehage. Skal du være der så skal du virkelig ha lyst til å være der, for det fortjener de barna. At du virkelig har energien på å være der på plass. Jeg har alltid likt å stå på scenen, har alltid synes det har vært kjempe gøy. Jeg har jobbet med dans og teater og elsker det. Så tenkte jeg, hvordan kan jeg koble den lidenskapen jeg har for faget mitt og det å stå på scenen? Hvordan kan jeg skaffe meg selv energi. Så jeg gikk inn på nettet en litt sen onsdag, og der var det, det som før het Bro kompetanse som er et kompetanse formidlingssenter. På nettsiden deres sto det: “Er du en av de beste foredragsholderne innenfor ditt felt, ta kontakt”. Jeg var litt sliten, så jeg sendte en mail hvor det sto, “Hei, jeg er Nina Nakling, jeg er skikkelig god”. Så sendte jeg den uten å tenke meg om. Dagen etter så ringer han fra Bro og lurer på om jeg kan komme inn til en samtale. På tirsdagen etterpå var jeg på samtale, også lurte han på når jeg kunne holde mitt første kurs. Ja, når som helst også kastet jeg meg rundt. Det var da jeg tenkte, nå gjør jeg det. Det er den ene siden. Den andre sider er at jeg helt fra jeg begynte å jobbe som pedagog og egentlig lengre enn det fordi jeg har veldig mange pedagoger i familien vært hellig overbevist om at pedagoger; Den kunnskapen de sitter med og den evnen de har til å få folk til å jobbe sammen. Folk som overhode ikke er interessert til å jobbe sammen, den evnen er helt vilt god. Den bør ut fra barnehagen, ikke fordi vi skal tømme barnehagen, men den kompetansen må inn i arbeidslivet. Inn i næringslivet, inn i organisasjoner. For det er ingen som klarer å få tyve mennesker som aldri har sett hverandre før, mennesker fra 0 til 6 år, som venter til sjefen sier hva de skal gjøre. Hvis ikke de liker det, går de derfra. Disse barnehagefolka klarer i løpet av en til fire uker til å få de tyve totalt fremmede menneskene til å fungere som en sammensveiset gruppe. Vis meg den organisasjonen i næringslivet som får til det på samme måte. 

Silvija: Hva er mekanismene? 

Nina:  Jeg tror det handler mye om å lytte med øyene. Lytte med øynene, lytte med hjertet og se videre enn hva det egentlig er og være tydelig på hva det er du ønsker å vite. Spør på ting du lurer på, ikke spør om ting du allerede vet svaret på. Der er det ganske mange av oss ledere som spør de ansatte om det de allerede har avgjort og det kjennes ubehagelig. Tør å være tydelig. Det er også en av prinsippene i improvisasjon. Vær tydelig og våg å se. Det du ser foran deg det er det du har, benytt det. Så tror jeg veldig på barns evne til å være ekstremt inkluderende. Barn er noen av de minst fordomsfulle du får tak i. De stiller ikke hvis, om, hva kriterier. De bare forsyner seg av verden. Helt åpent, helt fordomsfritt og dermed slipper du mye av det, hun sa, han sa, så tror jeg kanskje mulig at. Barn spørr: “Hvorfor gjør du sånn?” Så får de et svar også går de videre. Det er noe rent med disse menneskene i 0-6 års alderen som jeg elsker. 

Silvija: Vi overanalyserer også blir det litt unødvendig. Vi fokuserer på noe annet enn det å skape verdi sammen. 

Nina:  Ja, for hva kan du? Hva kan du, hvem er du, hva bor i deg og hvilke tanker har du? Å i stedet for å gjøre det kan du høre mine gode ideer eller min kunnskap og min erfaring. Jeg vil gjerne presantere den. Hvis alle hadde spurt like mye- og nå er det farlig å si som barn gjør”- som barn og er like nysgjerrig på både folk, organisasjoner og oppgavene våre. Det er veien å gå. Nysgjerrighet er en av åtte grunnfølelser og er en superpower som vi må ta tilbake igjen. 

Silvija: Fortell litt om hvordan dette har fungert feks. i Kulant. For jeg tenker en stor del av jobben er ikke nødvendigvis ting som er veldig morsomme men som må gjøres. Jeg er overrasket over hvor mye sekretærjobber det er i alle jobber, eller repetitive greier. Hvordan motiverer man til tross for det? 

Nina:  Der tenker jeg, at hvis man legger nysgjerrigheten som et grunnleggende utgangspunkt, vær nysgjerrig på jobben din. Hvis du tenker, å dette er repetitivt og dette har jeg gjort utallige mye. Vær nysgjerrig på hvorfor er det viktig at vi gjør dette om igjen og om igjen. Den som ringer inn, hvem er det som ringer inn. Vær nysgjerrig på kunden og på det som foregår rundt. Denne samtalen ble litt rar, hvorfor ble den det? Hva kan jeg gjøre annerledes neste gang? Og hele tiden finne ut av hva som ligger bak. Ikke bare fall inn i- 

Silvija: Litt sånn, inn der, ut der. 

Nina:  Ja, ikke sant. 

Silvija: Så det du sier er egentlig å la seg rive med, eller bli en del av den flyten. Jeg liker det bildet av å forsyne seg av verden. Ta den som den er, men så sier du også at man skal ikke bare flyte på toppen, du skal dykke. 

Nina:  Ja, også tenker jeg at vi ikke kan regne med at alt i livet skal være 100% gull og morsomt og bare gjøre de gøye tingene, eller bare gjøre de tingene vi har valgt. Det er det ingen som får lov til. Hadde jeg fått gjort det, så hadde jeg kjørt fortere på motorsykkelen min, men det er ikke lov. Man må faktisk forholde seg til en del ting. Så istedet for å være irritert over de tingene du er nødt til å gjøre så finn de tingene som gir deg energi ved jobben din i Kulant eller hvor det nå enn er du jobber. Fordi sånn er det i barnehagen også. Det er ganske mange ting som skjer hver dag og det er ikke så himla morro alt sammen, men finn det i den kjedelige oppgaven som gir deg noe likevel. Hjernen vår er så innstilt på å finne skiten også koser vi oss litt med den skiten, istedet for å finne ut av at det er en liten del av det så smaker vondt, resten er det digge koldtboret. Det er få som liker nesten alt på koldtbordet, du peller jo ut det du synes er godt, men du blir jo ikke sur fordi noen har lagt sylteagurk der selv om du ikke liker den. Forhold deg til arbeidslivet sånn også. Noen ganger må du gjøre en sylteagurk, sånn er det. 

Silvija: Også litt sånn at alle koldtbord har noe som du ikke liker. Jeg tror av og til at neste jobb den, den blir bra. Det er et sånt råd jeg fikk tidlig i min karriere at, du skal ikke tenke på det neste, du skal gjøre en skikkelig god jobb der du er. Det er som du sier, veldig lett å henge seg opp i ting som ikke fungerer. Sånn er det med livet også kanskje? 

Nina: Ja, jeg tror det er sånn med livet også generelt. Det er akkurat som det fester seg litt fortere det som er litt ekkelt og ubehagelig. Jeg vet ikke helt hvordan det blir sånn. Barn for eksempel forholder seg ikke et nanosekund om ting som er dumt. Det vil de jo ikke. Det er derfor vi foreldre sier, men du må allikevel. Det er helt naturlig at ungene søker til det som er morsomt og gøy. Etterhvert forholder de seg til at noen ganger må man gjøre dette for å få dette, men fra der til å være sur for at du må det, vet jeg ikke helt når skjer. Jeg tror at denne nysgjerrigheten og entusiasmen er viktig. Finn det som fyller på. Nå mener jeg ikke at vi skal ha party hele dagen, da blir vi lagt inn hele gjengen. Det er ikke det som er greia, men når du kjenner at du begynner på den syte greia di, se om du klarer å snu det og finne noe annet. For det er alltid noe annet. Og du kan ikke være i en jobb og tenke at du vil være 100% motivert hele tiden. Hvis det er målet ditt, så vil du gå på en smell. 

Silvija: Ja, alltid. 

Nina: Ja, men hvis du tenker at du til enhver tid vil finne den tingen som gir akkurat den energien for å gjøre det jeg må. Det tror jeg er en bedre løsning.

Silvija: Men dette skal egentlig dreie seg om Kulant, og ikke Silvija eller LØRN, men jeg må spørre deg. Jeg synes egentlig jobben er fantastisk gøy her i LØRN, men det er så mye også blir man så sliten, også når man er sliten så klikker man. Hva gjør man med det? Hvordan lærer man å pace seg? Barnehagebarna blir jo lagt ned til å sove. 

Nina: Jeg synes ikke det er en dum idé. Dette har ikke jeg noe 100% svar på, det har jeg ikke. For jeg også har rødt hår og temperament og alt dette. Jeg blir fort sint, men jeg tillater meg å bli sint, også går det fort over igjen. Hvis man går og undertrykker det hele tiden, så blir det ganske galt. Når du er kjempe sliten og du sier det er veldig masse å gjøre også tipper du over så tenker jeg også at det er menneskelig. Det er helt naturlig å gjøre det, men det betyr ikke at du skal gjøre det mer fordi det er naturlig, men når du gjør det så anerkjenn at det der var litt dumt. Så tåler folk ganske mye. Det er når du unnskylder det overtrampet med et nytt overtramp, det er da det begynner å bli galt. 

Silvija: Men hvordan fungerte dette her med Kulant? Jeg vil høre deg litt på det om en organisasjonsreise. Hvilken bevegelse så du? Vi snakker veldig pent om hverandre, vi merker at de er rause også merker jeg at de skryter av hverandre på en veldig konkret måte, det liker jeg. Det er ikke sånn at hun er flink, hun er snill, men dette er hun veldig god på. Så passer de på at de sier medarbeidere, og at de er veldig lite hierarkiske. Er noe av dette her en effekt av denne Kulant-skolen? 

Nina: Det kan godt hende. Det kan jeg ikke si at- ja det er det. Dette er nok en grunnleggende holdning som igjen ligger i bunn av at vi ønsker å bygge et godt Kulant. Ikke jeg som eier vil at. Det å skape den vi-følelsen tror jeg veldig på. Et sterkt vi er alltid større enn et sterkt jeg. Det igjen betyr ikke at jeg’et er veldig viktig, men et sterkt vi består av mange sterke jeg, som ønsker å bidra inn. Slik som koldtbordet igjen. Man kommer inn der som et jeg, jeg bringer roastbiffen også kommer du med ditt jeg, som er potetsalaten. Det er da det blir bra, men om man ansetter bare roastbiff så blir det koldtbordet utrolig kjedelig. Det er noe med det å da de jeg’ene få være seg, men at de skjønner at de bidrar til noe som er større som er dette vi’et. Det vi’et må alle kjenne seg igjen i, hvis ikke blir det vi’et til ingen. Vi i Kulant gjør sånn, ergo det gjør de andre. Jo sterkere du har en følelse av at det er en grunn til at du bidrar inn og du skjønner at det bidraget betyr noe, så blir det bidraget en del av det vi’et som er sterkt. Der tror jeg kanskje at Kulant har funnet noe bra. At det er tydelig prinsipp, fra impro, vær tydelig. Det er veldig provoserende å få beskjed om at du er flink om du ikke vet hva. Jeg husker da treåringen min var tre år og var førstemann, og jeg var pedagog og skulle bli verdens beste mamma. Da måtte man gjøre to ting. Si at man var glad i ungen, to si at ungen var flink. Det drev jeg med og det sa jeg helt til en dag hun var tre år og sa, “til hva da mamma”? Det hadde jeg ikke tenkt på, på tre år.  

Silvija: Til å lukke døra og andre ganske opplagte ting. 

Nina: Ja, så jeg hadde sagt at hun var kjempe flink uten å tenke noe mer. Hvor til hun da spør hva da, og jeg må juge og si, “til å rydde”. Det er litt det når vi skryter av hverandre på jobben også. Vi har lært at vi skal gjøre det og gi hverandre komplimenter. Å, du er så fin. Hva er grunnen til at du synes det og hvorfor sier du det i dag og ikke i går? Hva la du merke til? Eller du er så god du. Ja, men til hva da? Hva er det som gjør at jeg er god? Der med at du fikk den sinte kunden og klarte å roe kunden helt ned og fikk sagt det kunden ville, du ga glade og gode svar og kunden la på med latter. Altså, du rocker jo på kundesamtaler som starter dårlig. Det er en mye bedre tilbakemelding, enn du er skikkelig god. Så jeg tror det er et sterkt vi og tydelige tilbakemeldinger. Folk sier, det må være konstruktiv kritikk. Altså det er fint med konstruktiv kritikk, det er mye fetere med konstruktiv ros. 

Silvija: Nei, det er veldig spennende. Generelt så er det alt for lite ros. Jeg må innrømme det ved meg selv at, jaja, men det er jobben. Så er det det som skal fikses man må fokusere på hele tiden. 

Nina: Er ikke da det som skal fikses, ergo noe som ikke funker? I stedet for fokus på alt det som funker kjempebra. 

Silvija: Så tenker jeg litt på det her med barn. Jeg har fire, de er ekstremt forskjellige. Noen takler litt motgang, noen kan påvirkes av at jeg prøver å vise tydelig hva jeg setter pris på. Noen er helt imot det og er bestemte i sine meninger. Noen tåler ikke kritikk i det hele tatt og blir veldig lei seg. En ting som virker på alle ser det ut som er da du sa hun var bra på å rydde selv om det ikke var sant så mistenker jeg at hun ble bedre på å rydde etter det. 

Nina: Og det er jo en psykologisk ting. Nå er ikke jeg psykolog, men det funker veldig god og vi bruker det mye i pedagogikken. Det er å gi oppmerksomhet til det du vil ha mer av. Legge fokus på at dette her er du utrolig god på. For den mestringsfølelsen på at man har kommet inn på skole og barnehage. Det betyr ikke at vi skal fokusere på ungene og det ungdommene er dårlig på i livet, men hva får du til i livet? Her er verktøyene for å få til enda mer av det. Her har du enda en verktøykasse for de dagene hvor du føler at ting går skikkelig på tverke. Så det med at vi mennesker tikker utrolig mye bedre på gode tilbakemeldinger. Tenk tilbake da du gikk på skolen. Jeg kan huske at i andre klasse på videregående skulle vi skrive norskstil. Jeg hatet å skrive norskstil, så husker jeg å ha skrevet en jeg syntes var så god, jeg var så fornøyd med den stilen og leverte den inn. Også får jeg tre. Så sier læreren min, blir du ikke veldig motivert til å gjøre det bedre neste gang? Nei. Jeg ble så sur. Så da jeg neste gang leverte inn en stil så fikk jeg fem. Da tenkte jeg, dette skal jeg gjøre en gang til. Etter den treeren hadde jeg ikke lyst til å gjøre noen ting. Etter femmeren ville jeg gjøre det igjen. Så er vi kanskje forskjellige der. Noen vil si at jeg hadde gønnet på for å bedre den treeren. Så vi er ulike, men generellt sett. Det å få beskjed om at dette mestrer du, gir en mye tryggere følelse i kroppen. Hvor trygget er noe av det grunnleggende vi må ha for å ville gjøre noe nytt. Når du har den er det mye lettere å prøve litt til.  

Silvija: Nina, jeg har lyst til å spørre deg litt personlig. Du har så mye energi og entusiasme og det smitter over. Hvordan fyller du på? Jeg har masse energi og er veldig robust, men blir tom hvis ikke jeg passer på. Hva gjør du for å fylle på?

Nina: Det er veldig mange som spør meg om det. Jeg får to spørsmål. Spørsmål en: Hva gjør du for å fylle på? Spørsmål to: Hvordan blir du ikke sliten? 

Silvija: Jeg er sikker på at du også blir litt sliten. 

Nina: Ja, jeg blir sliten, men jeg får påfyll av å være sammen med folk. Jeg er ekstremt ekstrovert og det er ikke fordi jeg er mye mer utadvendt enn andre mennesker. Jeg er ekstrovert i den forstand at jeg henter energi hos mennesker. Så når jeg er ute med folk så får jeg påfyll. Det blir ikke jeg sliten av. Nå med corona hvor jeg i 18 måneder ikke har vært ute for å treffe mennesker og holde foredrag har vært totalt drepen for meg. Har aldri vært så ineffektiv og tom for energi noen gang som disse månedene her sånn. Jeg er veldig glad i de månedene av året hvor jeg kan kjøre motorsykkel. Det er ingenting jeg synes er morsommere enn det. Så en god 10- 40 mil på motorsykkelen i fint vær. Da er alt bra. 

Silvija: Veldig bra. Du, jeg har lyst til å spørre deg litt i forhold til Kulant. De sitter ute på Fagernes, Valdres. Det er nesten som å være på telttur sammen. Jeg tenker at når vi skal virkelig bonde med noen så hjelper det å bli dratt litt ut av gryta og føle at det er oss nå. Tenker du at det er en god til? Grunnen til at jeg spør er at jeg er fascinert av det som en idé for arbeidslivet etter corona. Det er nok mange som tenker, burde jeg kanskje bo på hytta og komme inn til byen? Altså hvis barna ikke går på skolen er man ganske fleksibel. Det er ikke alle jobber hvor du trenger å møte opp 08.00-16.00 lenger. 

Nina: Dette er kjempespennende, og nå får jeg lyst til å prate mye lenger enn det vi har tid til. Fordi nå hørte jeg tidligere i dag en podcast om akkurat det der som slo meg veldig i forhold til hva jeg tenker. I mange yrker, og der er nok call senteret et av de yrkene som forskningsrapporten nå viser at det å jobbe for seg selv på hytta eller på hjemmekontor har økt effektiviteten. Det har kanskje noe med at du gjør det du skal og sitter ikke sammen med andre og blir ikke forstyrret av andre. Du har ikke en leder som står over deg og hører på hva du sier. Du blir ikke målt på samme måte osv. Så i mange bedrifter med den type arbeid, så vil det nok kunne funke veldig fint. Så viser andre forskningsrapporter igjen at det å være sammen er viktig. Vi mennesker er født tredimensjonale ikke todimensjonale. Vi kler bedre å være sammen fysisk også må vi ikke undervurdere den viktigheten av den tilstedeværelsen av relasjonen som er øye til øye og fysisk. Mange introverte har sagt at det har vært så deilig å slippe all den sosialiseringen. Jeg skjønner det. At det er mye prat hit og dit. Skal vi finne på noe etter jobb osv, men den biten av relasjonen som er den uformelle biten. Blikkene over bordet, den uformelle praten i det man går forbi hverandre. Om ikke det merkes der og da, merkes det på kulturen på arbeidsplassen og den kjenner jeg at jeg redd skal bli borte. Så jeg tror vi må finne en eller annen balanse her som, en, er god for arbeidstakern og for arbeidsgiveren og bedriften. Det er en trekant her som skal passe for alle. Det kan godt hende at hvis vi mennesker får for stor valgfrihet og velger oss bort fra det som er med på å bringe bedriften vår videre. Så arbeidslivet etter corona er for evig tid forandret, men det ville det uten corona også fordi det har gått 1 ½ år. Arbeidslivet vil bli forandret, nå har det bare gått litt fortere. 

Silvija: Ja, det har gått fortere og akselerert, men jeg tenker at det er veldig interessant å høre på folk som analyserer. Hvor foregår, hvor kommer de gode ideene fra? De sier som du sier at det har blitt mer effektivt, men vi har blitt mindre kreative. Jeg tror det har noe med at vi ikke ser hele mennesket. Det er ved kaffemaskinen, særlig om det er en litt treg kaffemaskin at de viktigste møtene skjer. Jeg tenker at to dager hjemme, to dager på jobb og en dag hyper sosial setting hvor du skal være i kreativ modus. Det er ikke sikkert at det å gå på kontoret og sitte ved hver vår skjerm er greia. Så det å være litt mer bevisst på hvilke type oppgaver krever tilstedeværelse. Kanskje egentlig litt friere rammer og hvilke gjør ikke det. 

Nina: Ja, der tror jeg balansen mellom frie rammer og ganske klare krav er viktig at vi beveger oss mellom. Jeg tror igjen at helt frie rammer, tett til anarki vil gjøre at det tilslutt ikke funker. Det smaker godt ganske lenge, men du blir varm av å pisse i buksa også, men så går det over. Det må være en eller annen balanse. At ja, så kan man velge deler av tiden og velge noe mindre og noe som man bare må gjøre. Jeg tror vi finner noen sånne løsninger, og vi har definitivt ikke svaret nå. I forhold til å trekke det med improvisasjon inn også. Vi sier jo det at du alene, hvis du føler deg hyper kreativ så er du mest sannsynlig en dårlig improvisatør. Fordi da har du alle ideene selv også blir du enklere forstyrret av andres. Den gode kreativiteten bringes jo frem når jeg bringer frem litt som du tar tak i og legger på litt også legger jeg på litt også holder vi på så lenge at vi snart har reist til månen, og det blir helt koko. Da må vi skalle av litt, men når vi skaller av da har vi allikevel kommet fem hakk opp. Jeg tror den kreativiteten hvor A møter B skaper C sammen. Det tror jeg vi gjør best fysisk enda. 

Silvija: Siste spørsmål, og det er om improvisasjon. Fordi når du tenker på hva vi lærer på ledelseskurs og hvordan ideen av ledere er osv så tillater man ikke de crazy ideene. Tvert imot, folk blir kjempe redde av det. Hvordan skaper man rom for det? 

Nina: Å, det skulle jeg gjerne hatt et sånn to-setningssvar på, men jeg tror mye her ligger litt i mindsettet til de som er ledere og de som ønsker å bli ledere. Der skjer det mye nå i organisasjonsverden. Med satelittorganisasjoner, autonometeam osv. Det å gi slipp på den absolutte kontrollen. Det betyr ikke at du ikke skal ha kontroll, men du skal ha kontroll på et annet vis. Det ser annerledes ut enn den gjorde tidligere hvor sjefen satt på toppen og pekte nedover. Det å peke på hverandre og dele på ansvaret og dele på oppturene og nedturene og ha ryggen til hverandre er viktig. Da er det igjen, vi har det vi trenger. For å få ledere i dag til å gi mer slipp, må hver og en ha en tanke om at jeg sitter i denne lederrollen, hva er mitt bidrag inn? Hvis grunnstammen i bedriften er at alle i bedriften skal gjøre de andre gode, så skal lederen det også. Hvordan kan jeg som leder være med på å gjøre de ansatte her bedre enn de er? Er det at jeg har stamme tøyler? Eller er det at jeg slipper opp? Hvis man er redd for å miste kontrollen, hva er du da egentlig redd for? Hvilken kontroll er det du er redd for å miste? Er det at du er redd for at de skal sikke vekk med bedriftens penger, er det at de skal brenne ned kontorene eller er det at de skal komme på en idé du mener du skulle hatt selv også stjeler de din glans? Hva er det du faktisk er redd for? Gå inn, finn følelsene dine og styr fokus. Så tipper jeg at laget er sterkere enn hver enkelt spiller inkludert lederen.

Silvija: Veldig bra. Nina Naklin, tusen takk for masse entusiasme og masse energi.

Nina: Takk det samme. Veldig hyggelig å være her.  

Du har nå lyttet til en podcast fra LØRN.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet LØRN.University.